Lest i 2012

Her kan du lese bokomtalene mine utover i 2012 ved å klikke på hyperlinkene som kommer etter hvert. Dersom du i stedet ønsker å lete etter spesielle bøker, kan du gå inn på den alfabetiske oversikten under fanen "bokomtaler". Her ligger det pt. over 640 bokomtaler registrert etter forfattere (på etternavn) og med hyperlink til hver eneste bok. 

Januar:

1. Greg Mortenson og David Oliver Relin: Tre kopper te (2006)

2. Sigrid Undset: Lykkelige dager (1942)

3. Simen Ekern: Roma (2011)

4. Tomas Espedal: Imot naturen (2011)

5. Frode Grytten: Saganatt (2011)

6. Dag Solstad: 16.07.41 (2002)

7. Trude Marstein: Ingenting å angre på (2009)

8. Julie Orringer: Den usynlige broen (2010)

9. Thorvald Steen: Historier fra Istanbul (2003)

10. Helga Flatland: Bli hvis du kan. Reis hvis du må. (2010)

11. Tomm Kristiansen: Langs Myrraveien (2002)

Februar:

12. Carl-Johan Vallgren: Den vidunderlige kjærlighetens historie (2002)
13. Finn Skårderud: "Uro - En reise i det moderne selvet" (utdrag) (1998)
14. Stefan Zweig: De utålmodige av hjertet (1939)
15. Boris Akunin: Fandorins første sak: Vinterdronningen (2002)
16. Johan B. Mjønes: Orkanger (2010)
17. Kristín Marja Baldursottir: Jeg er Freyja / Måkelatter (2004)
18. Stéphane Hessel: Bli sint! (2010)
19. Hanne Nabintu Herland: Alarm! Tanker om en kultur i krise (2010)
20. Nina Krohn og Per Olav Reinton: Opera! En håndbok (2008)
21. Arto Paasilinna: En lykkelig mann (1976)
22. Fabio Geda: I havet er det krokodiller (2010)

Mars:

23. Anne Karin Elstad: Folket på Innhaug (1976)
24. Torhild Viken: Leselykke - en liten bok om bøkenes verden (2010)
25. Thomas Hylland Eriksen m.fl.: Selvledelse - menneskelig kapital i det nye arbeidslivet (2011)
26. Anne Karin Elstad: Magret (1977)
27. Anne Karin Elstad: Nytt rotfeste (1979)
28. Ingvard Wilhelmsen: Kongen anbefaler - holdninger for folket (2006)
29. Anne Karin Elstad: Veiene møtes (1980)
30. Anne-Mette Røsting: Mulighetsloven (2008)
31. Karen Blixen: Den afrikanske farm (1937) - filmatisert
32. Marianne Terjesen: For Leas skyld (2011)
33. Trygve Gulbranssen: Og bakom synger skogene (1933)
34. Linn Ullmann: Det dyrebare (2011)
35. Hans Keilson: Komedie i moll (1947)
36. Haruki Murakami: 1Q84 - bok 1 (2009)
37. Randi B. Noyes: Kunsten å lede seg selv (1995)
38. Merethe Lindstrøm: Dager i stillhetenes historie (2011)
39. Hisham Matar: Forsvinningens anatomi (2011)
40. Shilpi Somaya Gowda: Indias datter (2010)

April:

41. Charles C. Manz og Henry P. Sims jr.: The New SuperLeadership (2001)
42. Carolina De Robertis: Perla (2012)
43. Haruki Murakami: 1Q84 - bok 2 (2009)
44. Orhan Pamuk: Istanbul (2003)
45. Umberto Eco: Gravlunden i Praha (2010)
46. Øyvind L. Martinsen (red.): Perspektiver på ledelse (2009)
47. Stefan Zweig: Verden av i går (1942)

Mai:

48. Tomm Kristiansen: Fra Mandelas land (1996)
49. Anne Karin Elstad: Odel (2003)
50. Torbjørn Færøvik: Kina - En reise på Livets elv (2003)
51. Geir Thompson: Situasjonsbetinget ledelse (2011)
52. Tomm Kristiansen: Presidentens mann - Oppdrag Sør-Sudan (2009)
53. Helen Simonson: Majorens siste forelskelse (2010)
54. Stig Beite Løken: Det finnes ingenting mer livsbejaende enn å være mørkeredd (2012)

Juni:

55. Ferdinand von Schirach: Forbrytelser (2009)
56. Anne Brudevold: Stress og det lille øyeblikks avspenning (2008)
57. Aslak Sira Myhre: Herskap og tjenere (2010)
58. Ebba Haslund: Bare et lite sammenbrudd (1975)
59. Gerd Hammerstad: En klegg i klisjéenes dal (2012)
60. Lars Saabye Christensen: Bernhard Hvals forsnakkelser (2010)
61. Tore Renberg: På fest hos litteraturen (2012)
62. Ebba Haslund: Sekskanten (2007)
63. Jahn Otto Johansen: Den nygamle antisemittisme (2010)
64. Vigdis Hjorth: Tredve dager i Sandefjord (2011)

Juli:

65: Sonallah Ibrahim: Det stinker (1966)
66. Gert Nygårdshaug: Chimera (2011)
67. Arne Jon Isachsen: Kinas vei (2012)
68. Fredrik Barth: Afghanistan og Taliban (2008)
69. Roy Jacobsen: Anger (2011)
70. Jakob Lothe og Anette Storeide: Tidsvitner (2006)
71. Ingalill Roos: Energityver i familien, i relasjoner og på jobben (2006)
72. Moritz Nachtstern og Ragnar Arntzen: Falskmyntner i Sachsenhausen (1949)
73. Helen Dunmore: Beleiringen (2001)
74. Gayle Tzemach Lemmon: Syersken i Khair Khana (2011)
75. Yiyun Li: Omstreifere (2009)

August:

76. Herman Koch: Sommerhus med svømmebasseng (2011)
77. Tomm Kristiansen: Cape Town i regnbuens tid (2011)
78. Anne Ch. Østby: Kjærlighetsgata (2012)
79. Mahbod Seraji: Tak over Teheran (2009)
80. Colum McCann: La kloden spinne (2009)
81. Erik Grønner: Easy Raider (2011)
82. Parinoush Saniee: Det som ventet meg (2004)
83. Assia Djebar: Kjærligheten, krigen (1985)
84. Paul Auster: Vinteropptegnelser (2012)
85. Virginia Woolf: Til fyret (1927)
86. Anne Swärd: Polarsommer (2003)
87. Carl-Johan Vallgren: Havmannen (2012)

September:

88. Atiq Rahimi: Faen ta Dostojevskij (2011)
89. Anna Funder: Alt jeg er (2011)
90. Margaret Skjelbred: Du skal elske lyset (2011)
91. Richard Herrmann: Livet med Elizabeth (1986)
92. Ismail Kadare: Tre sørgesanger fra Kosovo (1998)
93. Michel Rostain: Sønnen (2011)
94. Ferdinand von Schirach: Skyld (2010)
95. Baha Tahir: Der solen går ned (2007)

Oktober:

96. Joseph Heller: Catch 22 (1961) 
97. Philippe Claudel: Granskningen (2010)
98. James A. Levine: Den blå skriveboken (2009)
99. Karl Ove Knausgård: Ute av verden (1998)
100. Morten Borgersen: Jeg har arvet en mørk skog (2012)
101. Chris Tvedt: Av jord er du kommet (2012)
102. Sven Kærup Bjørneboe: Allahs krigere - Terror og ekstase (2006)
103. Sunniva Lye Axelsen: Jerusalemsyndromet (2012)

November:

104. Thor Heyerdahl: Kon-Tiki-ekspedisjonen (1948)
105. Javier Marías: Forelskelsene (2011)
106. Bodil Wennberg: EQ - Emosjonell intelligens i livet og på jobben (2001)
107. Per Petterson: Jeg nekter (2012)
108. Arne Garborg: Bondestudentar: Forteljing (1885)
109. Per Wallroth: Mentaliseringsboken (2010)
110. Morten Emil Berg: Coaching - å hjelpe medarbeidere til å lykkes (2006)
111. F. Scott Fitzgerald: Den store Gatsby (1925)

Desember:

112. Julian Barnes: Fornemmelsen for slutten (2011)
113. Jamil Ahmad: Vandrefalken (2011)
114. Agnes L. Matre: Stryk meg over håret (2012)
115. Karl Ove Knausgård: Min kamp 6 (2011)
116. Hjalmar Söderberg: Doktor Glas (1905)
117. Khushwant Singh: Toget til Pakistan (1956)
118. Ida Løkås: Det fine som flyter forbi (2012)
119. Tarjei Vesaas: Is-slottet (1963)
120. Oh Jung-hee: Fuglen (2005)
121. Thomas Bernhard: Havaristen (1983)

"Melancholia" (Regissør: Lars von Trier)

Skuffende og kjedelig


Innspilt: 2011
Originaltittel: Melancholia
Nasjonalitet: Danmark
Genre: Drama / Science Fiction 
Skuespillere: Kirsten Dunst (Justine), Charlotte Gainsbourg (Claire), Kiefer Sutherland (John), Charlotte Rampling (Gaby), John Hurt (Dexter), Alexander Skarsgård (Michael), Stellan Skarsgård (Jack), Cameron Spurr (Leo), Brady Corbet (Tim)
Spilletid: 2 t 15 min.

I filmens åpningsscene blir vi vitne til tilintetgjørelsen av jorda. Et uvirkelighetens slør hviler over bildene, som om det hele bare var en fantasi. Kort tid etter er vi tilbake i virkeligheten, og det handler om bryllup.

Justine og Michael har giftet seg, og Justines søster Claire og hennes mann John, som sitter meget godt i det, har spandert hele selskapet på dem. Men det som skulle være en gledens dag, blir alt annet enn nettopp det. Justine og Claires foreldre er skilte, og deres tilstedeværelse legger en sterk demper på flere av gjestenes feststemning. Det beste moren Gaby klarer å klemme ut av seg er at hun ikke tror på ekteskapet, og hun råder derfor datteren til å nyte det så lenge det varer. Alt mens faren Dexter nyter all den oppmerksomhet han kan få av alle damer med navnet Betty den kvelden ...

Justines sjef er en kynisk djevel som skalter og valter med makten sin. I det ene øyeblikket er man inne i varmen - i det neste i kulden. Han fornekter seg heller ikke under bryllupet. Justine smiler på tross av alle påkjenningene, men det koster! Med en svoger som hele tiden minner henne om at det er han som har betalt kalaset, og en søster som for enhver pris ønsker å oppleve noen scener fra Justines side, har hun egentlig bare å oppføre seg. Det går en stund, men til slutt har hun fått nok, og selv brudgommen stikker. Og i mellomtiden nærmer planeten Melancholia seg jorden ...

I neste del av filmen kommer Justine tilbake til sin Claire og Johns hjem. Hun har sunket inn i melankolien og er knapt kontaktbar for omverdenen. Sakte kommer hun seg imidlertid tilbake til livet. Utsikten til at jorda kan gå under dersom planeten Melancholia skulle treffe, gjør ikke særlig inntrykk på Justine. Hvilket tap vil det i så fall bli for verden om jorda forsvinner? Den er jo bare ond likevel. Claire derimot fylles av angst mtp. det som kan komme til å skje ... Mens ektemannen går rundt og forsøker å roe henne ned.

"Melancholia" er blitt omtalt som et mesterstykke blant en del kritikere. Selv fant jeg den ulidelig langtekkelig og grensende til kjedelig. På en måte skjønte jeg aldri hva del 1 (bryllupet) og del 2 (undergangen) av filmen egentlig hadde med hverandre å gjøre. I del 1 er det tendenser til mesterlige partier både rent filmteknisk og dialogmessig, men det stoppet i grunnen der. Jeg ser for øvrig at en del av skuespiller-prestasjonene er glitrende. Spesielt vil jeg trekke frem Stellan Skarsgård som den kyniske sjefen Jack, samt Kirsten Dunsts rolletolkning av Justine. Charlotte Gainsburg spiller imidlertid den samme rollen som hun ofte gjør - en bekymret, angstfull kvinne med spisset munn. Kanskje er det noe i dette jeg ikke har forstått, og jeg skulle i så fall gjerne visst hva. Det filmtekniske, lyssettingen og den mollstemte - eller melankolske - stemningen i filmen var for øvrig flott. Her var det mye godt historien jeg ikke helt falt for. Alt i alt en helt grei film jeg måtte få med meg tross alt, men som kun fortjener terningkast tre etter min oppfatning. 

Far og sønn (Alexander og Stellan Skarsgård) i rollene som hhv.

brudgom og sjef

Brudeparet

Kommer planeten nærmere, eller fjerner den seg?

Jeg ønsker alle et strålende nytt år!

Lest i 2011

Fra Montmartre i Paris

Her kan du lese bokomtalene mine for året som har gått ved å klikke på hyperlinkene nedenfor. Dersom du i stedet ønsker å lete etter spesielle bøker, kan du gå inn på den alfabetiske oversikten under fanen "bokomtaler". Her ligger det pt. over 640 bokomtaler registrert etter forfattere (på etternavn) og med hyperlink til hver eneste bok.

I 2011 var 37 % av bøkene jeg leste skrevet av kvinnelige forfattere, mens det tilsvarende tallet i 2010 var 24 %. Hele 44 % av alle bøkene er skrevet av norske forfattere. 

Januar:

1. Mario Vargas Llosa: Valpene (1967)

2. Camilo José Cela: Pascual Duartes familie (1942)
3. Chaim Potok: Davitas harpe (1985)
4. Naguib Mahfouz: Gebelawis barn (1959)
5. Camila José Cela: Bikuben (1951)
6. Chaim Potok: Asher Levs gave (1990)
7. Knut Hamsun: Segelfoss by (1915)

Februar:

8. Göran Tunström: Juleoratoriet (1983) - gjenlest
9. Richard Yates: Ordensforstyrrelse (1975)
10. Leo Tolstoj: Ivan Iljitsj´død (1886)
11. Ian McEwan: In Between the Sheets (1978)
12. Julia Justik: Allahs sorte enker - kvinnelige selvmordsbombere i Tsjetsjenia (2004)
13. Hege Storhaug: Tilslørt. Avslørt. Et oppgjør med norsk naivisme (2007)
14. Simone de Beauvoir: En lett og rolig død (1964)
15. Doris Lessing: Det femte barnet (1988)
16. Irene Nemirovsky: Le Bal (1930/1931)
17. Fatima Elayoubi: Bønn til månen (2006)
18. Virginia Woolf: Mrs Dalloway (1925) - gjenlest
19. Amalie Skram: Professor Hieronimus (1895)
20. Amalie Skram: På St. Jørgen (1895)
21. Knut Hamsun: Sult (1890) - gjenlest


Mars:

22. Siri Hustvedt: Når du ser meg (2008)
23. Guillaume G. Musso: Etterpå (2006)
24. Daphne du Maurier: Rebecca (1938) - gjenlest
25. David Benioff: Tyvenes by (2009)
26. Jennifer Cody Epstein: Maleren fra Shanghai (2008)
27. Amalie Skram: Fru Inés (1891) - gjenlest
28. Knut Hamsun: Victoria (1898) - gjenlest
29. Knut Hamsun: Pan (1894) - gjenlest
30. Knut Hamsun: Sværmere (1904) - gjenlest
31. Erlend Loe: Stille dager i Mixing Part (2009)
32. Yan Lianke: Landsbyens blod (2009)
33. Herta Müller: Pustegynge (2009)
34. Amalie Skram: Forrådt (1892) - gjenlest
35. Karl Ove Knausgård: En tid for alt (2004)
36. Dag Solstad: 17. roman (2009)
37. Anne Swärd: Til siste åndedrag (2009)

April:

38. Helle Aarnes: Tyskerjentene - Historiene vi aldri ble fortalt (2009)
39. Per Olov Enquist: Et annet liv (2008)
40. Jeannette Walls: Krystallslottet (2006)
41. Isabel Allende: Øya under havet (2009)
42. Vigdis Hjorth: Snakk til meg (2010)
43. Per Olov Enquist: Magnetisørens femte vinter (1964)
44. Knut Hamsun: Konene ved vannposten (1920)
45. Herman Koch: Middagen (2009)
46. Dimitri Verhulst: Alle tings bedrøvelighet (2006)
47. Alexander L. Kielland: Garman & Worse (1880)
48. Siri Hustvedt: Sommeren uten menn (2011)
49. Ketil Bjørnstad: De udødelige (2011)


Mai:

50. Herman Melville: Moby Dick (1851)
51. Roy Jacobsen: Seierherrene (1991) - gjenlest
52. Per Olov Enquist: Livlegens besøk (1999)
53. Steven Galloway: The Cellist of Sarajevo (2009)
54. Owen Matthews: Barn av Stalin - tre generasjoner i krig og kjærlighet (2008)
55: Stephan Mendel-Enk: Tre aper (2010)
56: Anders De La Motte: [geim] (2011)
57: Knut Hamsun: Under høststjernen (1906)
58: Diverse: Hijabhistorier (2011)
59: Nonna Bannister: De hemmelige Holocaust-dagbøkene (2009)


Juni:

60. Sigrid Undset: Jenny (1911)
61. Kjersti Annesdatter Skomsvold: Jo fortere jeg går, jo mindre blir jeg (2009)
62. Peter Høeg: Elefantpassernes barn (2010)
63. Carl-Johan Vallgren: Kunzelmann & Kunzelmann (2009)
64. Laila Lanes og Jan Henry T. Olsen: Skynd deg å elske (2009)
65. Arto Paasilinna: Prosten og hans forunderlige tjener (1995)

Juli:

66. Hans Fallada: Alle dør alene (1947)
67. Jonas Jonasson: Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant
(2010)
68. Shin Kyung-Sook: Ta vare på mamma (2008)
69. Tomm Kristiansen: Afrika - en vakker dag (2006)
70. Stig Sæterbakken: Uskyldige hender (2008)
71. Amin Maalouf: Leo Afrikaneren (1993)
72. Alf R. Jacobsen: Krysseren Blücher (2010)
73. Sigurd Hoel: Møte ved milepælen (1947) - hørespill

74. Xinran: Stemmer i natten (2003) 

75. Daniyal Mueenuddin: Andre rom, andre undere (2009)

August:

76. Ma Jian: Beijing Koma (2008)

77. Rosie Alison: Bare tanken på deg (2011)

78. S. Yizhar: Khirbet Khizah (1949)

79. Ketil Bjørnstad: Dager og netter i Paris (2002)

80. Amitav Ghosh: Et hav av valmuer (2008)
81. Pedro Carmona-Alvarez: Rust (2009)

82. Gretchen Rubin: Lykkeprosjektet (2009)

83. Natascha Kampusch: 3069 dager (2010)
84. Thomas Hylland Eriksen: Storeulvsyndromet (2008)
85: Cladio Magris: Donau (1986)
86. Johan Velten: Arbeidsglede (2003)
87. Frank Rossavik: Det niende barnet (2009)
88. Mukhtar Mai: Vanæret (2006)
89. Bjørn Westlie: Fars krig (2008)


September:


90. Erika Fatland: Historier fra Beslan (2011)
91. Paul Auster: Sunset Park (2010)
92. Antony Beevor: Kampen om Spania - den spanske borgerkrigen, 1936 - 1939 (1982)
93. Tor Åge Bringsværd: London (2004)
94. Eowyn Ivey: Snøbarnet (2011)
95: David Maine: Noa (2004)
96. Jan Vincents Johannessen: Kunsten å leve (1993)
97. Arne Næss: Livsfilosofi - Et personlig bidrag om følelser og fornuft (1998)


Oktober:

98. Toni Morrison: En nåde (2008)
99. Helga Flatland: Alle vil hjem. Ingen vil tilbake. (2011)
100. Dag Tjersland: Mitt Toscana (2010)
101: Per Petterson: I kjølvannet (2000)
102. Geir Gulliksen: Forenkling (2010)
103. Herbjørg Wassmo: Hundre år (2009)
104. Gaute Heivoll: Kongens hjerte (2011)
105. Gunn Marit Nisja: Naken i hijab (2011)
106. Ernest Hemingway: Farvel til våpnene (1929)
107. Ingvar Ambjørnsen: Opp Oridongo (2009)
108. Gert Nygårdshaug: Klokkemakeren (2009)
109. Tore Renberg: Dette er mine gamle dager (2011)


November:
110. Åge Grønning: Og stjernens navn er Malurt (2011)
111. Marianne Fredriksson: Simon og eiketrærne (1985)
112. Victoria Hislop: Hjemkomsten (2008)
113. Michael Cunningham: Før kvelden kommer (2010)
114: Tomm Kristiansen: Mørk safari (1998)
115. Anne Karin Elstad: Julie (1993)
116. Anne Karin Elstad: Som dine dager er (1995)
117. Kim Thúy: Ru (2009)
118. Anne Karin Elstad: Lenker (1998)


Desember:
119. Anne Karin Elstad: Fri (2000)
120. Jon Fosse: Morgon og kveld (2000)
121. Nikolaj Frobenius: Så høyt var du elsket (2011)
122. Kerstin Ekman: Hendelser ved vann (1994)
123. Cecilie Enger: Himmelstormeren (2007)
124. Anne B. Ragde: Jeg skal gjøre deg så lykkelig (2011)
125. Henrik H. Langeland: Verdensmestrene (2010)
126. Irfan Orga: Adjø Istanbul (1950)
127. Amin Maalouf: Verden i ubalanse (2009)

Ravnene ved Tower i London

Amin Maalouf: "Verden i ubalanse"

Meget innsiktsfullt om utfordringene verden står overfor

Utgitt: 2009
Originaltittel: Le Dérèglement du monde
Utgitt på norsk: 2010
Oversatt: Christine Amadou
Forlag: Pax Forlag A/S
Antall sider: 249

Amin Maalouf er opprinnelig fra Libanon, og er kristen araber av herkomst. Han kom til Paris som flyktning i 1975, og har siden bodd i Frankrike. Alle hans bøker er skrevet på fransk.

Det Amin Maalouf er mest opptatt av og som hans litteratur derfor bærer preg av, er møtet mellom religioner og kulturer. Fra før av har jeg kun lest den skjønnlitterære og mesterlige romanen "Leo Afrikaneren". Men titler som "Samarkand", "Korstogene sett fra arabernes side" og "Identitet som dreper" frister sterkt! Dette en forfatter i en helt egen klasse, og både "Leo afrikaneren" og "Verden i ubalanse" er typiske terningkast seks-kandidater. Å oppdage en slik forfatter som dette er fantastisk! Det skjer ikke hvert år, for å si det slik. Hans unike og sammensatte bakgrunn gjør at nesten ingen bedre og med mer legitimitet enn ham kan sette ord på konfliktene mellom den kristne og den muslimske verden.

I "Verden i ubalanse" tar Amin Maalouf for seg noen av de viktigste utfordringer verden av i dag står overfor. Det handler om klimakriser, finanskriser og manglende terrorbalanse - og viktigst av alt: den dypere og dypere kløften som har oppstått mellom Vesten (les: de kristne) og Østen (les: muslimene).

"Det er ikke vår tids eneste paradoks at Europas seier fikk kontinentet til å miste sine orienteringspunkter. Vi kan på samme måte hevde at Vestens strategiske seier, som burde ha styrket dens overlegenhet, satte fart i dens forfall. At kapitalismens seier har ledet den inn i den verste krise den har opplevd, at slutten på terrorbalansen avfødte en verden som er hjemsøkt av terror, og at undergangen til det sovjetiske systemet, som var allment kjent som undertrykkende og anti-demokratisk, har fått den demokratiske debatten til å stagnere over hele kloden." (side 19)

Under den kalde krigen hadde Vesten og muslimene en felles fiende: kommunismen. Og det paradoksale er at etter at den kalde krigen ble et tilbakelagt stadium, har det aldri vært så mye terrorisme som nettopp nå. Hvorfor? Et stykke ute i boka kommer "svaret":

"Den posisjon USA oppnådde ved utgangen av den kalde krigen, som verdens eneste supermakt, innebærer rett og slett det som på engelsk kalles a mixed blessing, det vil si på en og samme tid en velsignelse og en forbannelse. Enhver person, fysisk eller moralsk, har behov for å få trukket opp grenser. Enhver makt trenger en motmakt, for å beskytte seg selv. I politikken er dette en grunnregel som faktisk også er et av grunnprinsippene i det amerikanske demokratiet, det ubrytelige cheks and balances, i dets navn kan ingen instans utøve noen rett uten å måtte forholde seg til en annen avgrensende instans. Det er også, vil jeg mene, en naturlov. Når jeg skriver dette, tenker jeg på visse barn som blir født uten smertefølelse. På grunn av denne patologiske mangelen lever de i konstant fare. De risikerer å skade seg alvorlig uten å merke det, kanskje har de innimellom en berusende følelse av å være usårbare, men den fører snart til de mest ubetenksomme handlinger.

Fordi verdens enslige supermakt har hatt følelsen av at den ustraffet kan gjøre omtrent hva den vil på den internasjonale arena, har den begått feiltrinn som den ville ha sluppet under den kalde krigen." (side 152)

Verden ser forskjellig ut alt etter hvilke øyne som ser. Selv om Vesten har utviklet et samfunnssystem som ivaretar menneskerettigheter, ytringsfrihet, demokrati og den slags, har det ikke alltid vært slik. Historien kommer gjerne i veien for de påstått gode hensikter.

"I motsetning til hva man gjerne tror, er ikke Vestens gamle feil at den har villet tre sine egne verdier ned over hodet på resten av verden, men det helt motsatte: å uavlatelig ha unnlatt å respektere disse verdiene i omgang med folk de har hersket over. Så lenge man ikke har ryddet opp i denne misforståelsen, risikerer man å falle i de samme fellene om og om igjen.

Den første av disse verdiene er universialismen, det vil si læren om at menneskeheten er en. Mangfoldig, men en. Dette gjør det til en utilgivelig synd å gå på akkord med grunnleggende prinsipper under påskudd av at de andre ikke er rede til å ta dem til seg. Det finnes ikke ett sett menneskerettigheter for mennesket i Europa, og et annet for mennesket i Afrika eller i Asia eller i den muslimske verden. Ingen folk på jorda er skapt til slaveri, tyranni, vilkårlighet, uvitenhet, mørkelegging eller kvinneundertrykkelse. Hver gang man skyver denne sannhet til side, forræder man menneskeheten, og man forræder seg selv." (side 51)

På en innsiktsfull måte leder Amin Maalouf oss gjennom det ene dilemmaet etter det andre. Han forklarer hvilke konsekvenser mangel på legitimitet kan ha i en konflikt, og drar frem invasjonen av Afghanistan og Irak som eksempler. I førstnevnte tilfelle sto i alle fall et unisont FN bak. I det sistnevnte tilfellet var invasjonen et sololøp uten sidestykke fra USAs side. Og i stedet for å bringe mer balanse i terrortrusselen i verden, har USA - som en elefant i et glasshus - antent en lunte som gjør at verden aldri før har vært mer farlig enn nettopp nå. En ild er tent mellom shia-muslimer og sunni-muslimer, og landet går bokstavelig talt i oppløsning for et helt folk. Her er det ikke øst mot vest, men muslimer som kjemper mot hverandre. Ikke ett sted har Maalouf klart å finne hvor det fremgår at amerikanerne ønsket mer demokrati i Irak som bakgrunn for invasjonen. Kontrollen over oljeforekomstene derimot ... Slik oppstår imidlertid ikke legitimitet ... Tvert i mot øker det hatet mellom folkegrupper. Maaloufs betraktninger i forhold til egypteren Nassers rolle i Midtøsten-konflikten er spesielt dyptpløyende i boka, og handler om at Nasser i alle fall et stykke på vei maktet å gi den arabiske verden stoltheten tilbake, og det til tross for at Nasser ikke var arabisk. Årsaken var hans legitimitet - fortjent eller ufortjent - kanskje utløst av arabernes behov for en ledestjerne.

Jeg kunne uten problem har skrevet en hel avhandling om mitt forhold til denne boka, om hva som gjorde inntrykk, hva som ga meg aha-opplevelser og hva jeg opplevde som viktigst osv. Jeg lar det imidlertid bli med dette, og håper i stedet at jeg har klart å vekke en interesse hos flere mht. å lese denne boka! Den fortjener å bli lest av så mange som overhode mulig! Ikke bare er den både tankevekkende, interessant og klok, men den er også så vanvittig godt skrevet! Der Maalouf føler seg på litt gyngende grunn, sier han klart fra om dette. Men uansett hvilket tema han omtaler, er det aldri vanskelig å skjønne logikken bak. Å være menneske er noe universalt, og det er i første rekke gjennom våre holdninger at vi kan påvirke hvilken verden vi ønsker oss i fremtiden. Så lenge vi i Vesten fortsetter å behandle muslimer som "de andre" eller annenrangs mennesker, ser det stygt ut for fremtiden. For gjennom dette skaper vi et bittert folk som får lyst til å rette opp i den urett de føler blir begått mot dem, og det med de midler de måtte ha til rådighet. Jeg runder av med følgende sitater fra boka:

"Om vi vil opprettholde borgfreden i landet, i byen eller bydelen, hvis vi ønsker at det menneskelige mangfold skal vises gjennom harmonisk sameksistens snarere enn gjennom spenninger som leder til vold, da kan vi ikke tillate oss å kjenne de andre bare på en overfladisk, grov og tilfeldig måte. Da må vi kjenne dem inngående, nært og intimt. Det kan bare skje gjennom kulturen. Og først og fremst gjennom litteraturen. Et folks intimitet ligger i litteraturen. Der avdekkes deres lidenskap, deres drømmer, deres fortvilelse, deres tro og deres syn på verden omkring og på andre mennesker, også oss. For når vi snakker om "de andre", må vi aldri glemme at også vi, uansett hvem vi er, hvor vi enn er, er "de andre" for alle andre." (s. 164)

"Vi glemmer ofte at en innvandrer først og fremst er en utvandrer. Det er ikke bare snakk om en språklig nyanse, men om at mennesket virkelig er dobbelt og opplever seg selv som sådan. Det tilhører to ulike samfunn og har ikke samme status begge steder. Som den høyt utdannede som søker tilflukt i en by der han blir henvist til en underordnet stilling, mens han er en prominent person i hjembyen. Eller den marokkanske arbeideren som jobber i industrien i nord, som sjelden sier noe, og da gjerne med senket blikk, men som når han kommer hjem, når han endelig kan snakke sitt eget språk, er en glitrende forteller med manende gester og fengslende ord. Eller den kenyanske sykepleierene som går nattevakter på et forstadssykehus og overlever på lunken suppe og brød, men som hylles på hjemstedet fordi hun hver måned sender hjem penger nok til å brødfø en familie på tolv.

Jeg kunne fortsette å ramse opp eksempler. Det jeg forsøker å si, er at man går glipp av noe viktig hver gang man glemmer å se utvandreren bak innvandreren." (side 206)

"Blir en gruppe uglesett fordi den legger ut bomber, eller legger den ut bomber fordi den blir uglesett? Det er det evige spørsmålet om høna eller egget, og det er ingen vits i å forsøke å finne det rette svaret, for det finnes ikke. Enhver vil formulere sitt svar ut fra sin frykt, sine fordommer, sin opprinnelse og sine sår. Vi må komme oss ut av den onde sirkelen, men når tannhjulene har låst seg fast, er det vanskelig å få ut hånden." (side 234)

Som nevnt innledningsvis blir det terningkast seks på denne boka!

Helt til slutt tar jeg med noen linker til interessante (profesjonelle) bokomtaler:
- Morgenbladet: Kjernespørsmål - europeerne må behandle muslimer slik de selv vil bli behandlet
- Aftenposten: Fra Beirut med innsikt

Amin Maalouf

"Simon og eiketrærne" (Regissør: Lisa Ohlin)

Storslått, vakker og gripende!


Innspilt: 2011
Originaltittel: Simon och ekarna
Nasjonalitet: Sverige
Genre: Drama
Skuespillere: Bill Skarsgård (Simon), Jan Josef Liefers (Isaks far), Helen Sjöholm (Simons adoptivmor), Katharina Schüttler (Isaks kusine), Josefin Neldén, Stefan Gödicke (Simons adoptivfar), Cecilia Nilsson (Inga), Karl Linnertorp (Isak)
Spilletid: 122 min.
Filmen er basert på Marianne Fredrikssons roman "Simon og eiketrærne"

Simon vokser opp i en arbeiderfamilie utenfor Göteborg og andre verdenskrig er i gang. Selv om Sverige ikke deltok i krigen, var den merkbar også der. Blant annet ble jødene hetset som den verste pariakaste.

Simon har hele sitt liv følt seg annerledes enn sin mor og far. Han er begavet på mange områder, og selv om foreldrene elsker ham svært høyt, skremmes de av at han er så annerledes. Faren ønsker å lære ham å sloss, med alt Simon ønsker er å sitte med nesen ned i en bok oppe i det store eiketreet nede ved havet.

Den dagen Simon gir sterkt uttrykk for at han ønsker å gå på en spesiell privatskole, er faren helt fra seg. Hva er det med Simon som gjør at det han kan tilby, ikke er bra nok? Motvillig går han med på dette likevel, mot at Simon lover at han skal holde seg unna eiketrærne.

Allerede første skoledag blir Simon, som egentlig ikke passer inn blant de andre mer velstående guttene, kjent med Isak. Isak er jøde, og faren hans er meget velstående. Han og familien har flyktet fra Hitlers Nazi-Tyskland, men dette forhindrer ikke at moren hans er helt på bristepunktet hver gang hun skjønner at nazistene kommer nærmere. Den dagen hun får høre at både Danmark og Norge er invadert, får hun et nervesammenbrudd.

Vennskapet mellom Isak og Simon blomstrer under krigen. Isak utsettes for så massiv jødehets at han til slutt ikke orker å gå på skolen. Da griper moren til Simon inn og tilbyr hans far, som nå er alene med sønnen siden moren er innlagt på psykiatrisk, at Isak kan bo hos dem inntil han har kommet til hektene.

Imens føler Simons far seg både truet og invadert av denne velsituerte herremannen som aldri mangler penger, og som kommer med mye flottere gaver enn han selv er i stand til. Uansett hva han presterer, kommer det i skyggen av Isaks fars bidrag ... Og så skjer det underlige at mens Simon utvikler sine talenter og begavelser innenfor den akademiske sfære, viser Isak utpregede egenskaper innenfor håndtverksfagene.

Etter hvert blir vi vitne til at guttene Simon og Isak vokser opp og blir menn. Men der Isak følger en stødig kurs opp mot voksen alder, leter Simon etter et ståsted. Han føler seg ikke hjemme noe sted. Den dagen han får vite hvem som er hans egentlige foreldre, faller imidlertid mye på plass. For plutselig er han ikke den som aldri fant sin plass der han kom fra. Han er akkurat slik han skulle være ...

Det er ikke veldig lenge siden jeg leste Marianne Fredrikssons bok "Simon og eiketrærne", og det var først da jeg var ferdig med boka og hadde laget en omtale på bloggen min at jeg ble oppmerksom på at boka var filmatisert og skulle ha premiere i romjula. Det er virkelig ikke ofte jeg får rotet meg til å gå på kino, men denne filmen måtte jeg se! Før den kom på DVD! Jeg kjenner til at filmen har fått litt lunken mottakelse både her og der, og dette er antakelig ikke til å unngå når en bok svært mange mennesker har et fantastisk forhold til, blir gjort til film. Selv opplevde jeg den akkurat så "storslått, vakker og gripende" som forhåndsreklamen lovet. Jeg vet allerede nå at dette er en film jeg kommer til å se flere ganger, ikke utelukkende pga. historien, men også pga. all magien som har kommet ut av en utmerket kameraføring, med vakker natur som kulisse. Skuespillerprestasjonene er utmerkede, og i den forbindelse vil jeg spesielt fremheve Bill Skarsgård (sønn av Stellan Skarsgård) i rollen som Simon og Jan Josef Liefers i rollen som Isaks far. Jeg er overbevist om at denne filmen kommer i betraktning når Oscar-statuetten for beste utenlandske film skal utdeles! For dette publikumet kommer neppe boka i veien for filmopplevelsen ... Jeg gir terningkast fem!

Simons far ønsker å lære Simon å sloss

Simon er omgitt av kjærlighet, men føler likevel at han ikke passer inn

Simon i Bill Skarsgårds skikkelse

Irfan Orga: "Adjø Istanbul"

Autentisk og eksotisk om livet i Tyrkia i første halvdel av 1900-tallet

Utgitt første gang (på engelsk): 1950
Originaltittel: Portrait of a Turkish Family
Utgitt første gang på norsk: 1988
Denne utgaven er utgitt: 2010 
Forlag: Fortellerforlaget
Antall sider: 265
Etterord av forfatterens sønn Ateş Orga

Irfan Orga (f. 1908 d. 1970) vokste opp som sønn av Hüsnü og şevkiye i Bayazit, en velstående familie i begynnelsen av det 20. århundre. Først senere - etter at Atatürk (f. 1881 d. 1938) tok over makten i landet, og demokratiserte Tyrkia, ble alle tyrkere pålagt å ta seg et etternavn. Tilfeldighetene førte til at dette etternavnet ble Orga.

I bokas etterord, ført i pennen av sønnen, beskriver han sin far slik:

"Han var en omtenksom og snill person, en vis og følsom mann med psykologisk og forståelsesfull innsikt, en mann av ære. Hans oppskrift på livet var hans mors oppfatning av at "det er vulgært å skryte" og hans farmors advarsel mot å "la noen forstå at du er fortvilet. Ta på deg dine beste klær og se stolt ut, så oppnår du hva som helst ... ellers får du ikke annet enn spark"." (Side 251)

I et herskapelig hus på en høyde i Istanbul kunne familien, som altså etter hvert bar familienavnet Orga, nyte både utsikt, frisk luft og sollys, akkurat slik Irfans mor helst foretrakk dette. I en tid hvor kvinnene levde i skjul bak lukkede dører og alltid tildekket av slør de få gangene de entret verden utenfor, ga mangel på gjenboere stor frihet mht. akkurat dette. De første årene av Irfans oppvekst var preget av mye kjærlighet, trygghet og ikke minst gamle tradisjoner.

Ved inngangen til første verdenskrig ble Irfans far kalt til tjeneste som soldat. Og med familiens mannlige overhode ute av syne, begynte forfallet i familien. I første rekke ble farmoren redningen, men etter hvert ble det nødvendig for moren å gå ut i arbeid. Tyrkia befant seg i en brytningstid, hvor det forbundet med skam for kvinner å oppholde seg for mye utendørs, samtidig som nøden tvang dem til det. Den virkelige nedturen ned i fattigdommen startet imidlertid da deres hjem brant ned til grunnen, og familien mistet alt de eide. Irfan og broren Mehmet ble etter hvert sendt til Kuleli, hvor de ved å forplikte seg til en 25 års kontrakt, fikk seg en millitær utdannelse.

Samtidig følger vi Tyrkias dramatiske historie som kuliminerte i Atatürks død i 1938 og etter hvert utbruddet av andre verdenskrig, som til slutt førte Irfan i eksil i London.

På en måte synes jeg det er litt synd at tittelen på boka er endret til "Adjø Istanbul", for det naturlige ville ha vært rett og slett å kalle den "Et portrett av en tyrkisk familie". Boka er uansett meget godt skrevet, selv om jeg kanskje ikke vil gå så langt som Daily Telegraph som er sitert med ordene "Boka er et lite mesterverk" på smussomslaget. Gjennom nokså korte kapitler gir Irfan oss små blikk inn i det typiske tyrkiske hverdagslivet i tiårene 1920-1940. En ting er beskrivelsen av hammam, basarene og skikkene, men noe ganske annet er beskrivelsene av de forandringer som skjedde ved overgangen fra det sultanstyrte osmanske riket til det demokratiske Tyrkia med Atatürk i spissen fra 1923. Fra den ene dagen til den andre var religion blitt en privatsak, og det å bære religiøse plagg var forbudt. Denne utviklingen forklarer langt på vei hvorfor Tyrkia er nokså annerledes enn resten av den muslimske verden i sitt forhold til religiøse uttrykk.

Ekstra spennende er det at boka er selvbiografisk og dermed også en autentisk historie. Dette har jeg spesielt sansen for, evig nysgjerrig som jeg alltid er på å lese om andre kulturer og kanskje spesielt den muslimske kulturen (som for øvrig er så mangefascettert og forskjellig fra land til land at det ikke går an å snakke om kun en kultur). Tyrkia var for øvrig ikke alene om å ha det vanskelig rent økonomisk i 1920- og 30-årene, idet de delte skjebne med resten av Europa. Sult, fattigdom og nød gjorde at mange døde av helt banale sykdommer. Men i motsetning til svært mange andre familier i den tiden, hadde familien Orga i det minste gamle familieklenodier som ble solgt unna for å brødfø familien enda en stund til. Alt i alt en bok som helt klart fortjener terningkast fem!

Helt til slutt kan jeg ikke la være å bemerke sønnens opplysninger om at boka ble skrevet mens familien bodde på Inverness Terrace 21 i Bayswater, nettopp der jeg og min mann bodde på hotell under et av våre London-besøk (i 2001)! 

Irfan Orga