Thomas Erikson: "Omgitt av idioter"

Morsomt om ulike personlighetstyper

Det utgis i dag enorme mengder med litteratur som handler om selvutvikling, ledelse, kommunikasjon, relasjoner til andre, ulike kroppslige funksjoner etc. Selv om mange av disse helt sikkert er spennende nok, sier det seg selv at det er umulig å få med seg alt. Man må velge. 

Rett etter nyttår ble jeg oppmerksom på Thomas Eriksons bok "Omgitt av idioter". Det var noe med tittelen som gjorde at jeg ikke ble nysgjerrig. "Omgitt av idioter? For en tittel," tenkte jeg ... 

I løpet av våren begynte jeg å legge merke til at den ene dresskledde mannen etter den andre satt med nesen ned i denne boka på mine ukentlige reiser mellom Oslo og Bergen. Det var da nysgjerrigheten min våknet for alvor. Når så mange åpenbart meget oppegående mennesker fant denne boka interessant, så måtte det jo være noe med den ... Etter en nærmere titt på boka skjønte jeg at det egentlig handlet om den gode, gamle DISC-analysen i ny innpakning. 

I DISC-analysen representerer fargen rød, som Thomas Erikson opererer med, dominans. Videre representerer gul inspirasjon, grønn stabilitet og blå analyse (eller conscientiousness - dvs. bevissthet). Hver av disse representerer ulike adferdsstiler. Poenget er at når Erikson presenterer sitt verktøy, så er det egentlig ikke noe nytt. Hans tilnærming er imidlertid svært morsom, og det gjør at verktøyet sitter som et skudd etter en gangs lesning av hans bok. Fargene gjør det enklere å huske - rett og slett. 

Jeg kommer ikke til å redegjøre i detalj for de ulike fargene og deres betydning i denne bokomtalen. Det jeg ønsker å trekke frem er at rød er en typisk toppleder-profil, gul er en typisk kreativ profil, grønn er en typisk "saksbehandler"-profil og blå er en typisk revisor-profil. 

Erikson presenterer de ulike profilene på en svært humoristisk og herlig måte, men også slik at jeg etterpå ble sittende og tenke: "Du godeste, er det i det hele tatt noen av disse det er ålreit å jobbe sammen med?" I sine svært outrerte former får nemlig de i utgangspunktet positive egenskapene svært negative overslag. Men så er også dette hele poenget, for uten en tilstrekkelig grad av selvinnsikt går det jo som regel galt. Selvinnsikt og evnen til å ta kritikk og tilbakemeldinger fra omgivelsene står helt sentralt, og vil medvirke til å slipe av de spisseste kantene på oss. Dersom man derimot blir sint, såret og/eller avvisende når man får kritikk, og tenker at dette mennesket vil jeg aldri mer ha noe å gjøre med, så har man i grunnen ikke lært noe som helst. For øvrig er det verdt å merke seg at kun 5 % av befolkningen har en adferd som passer til en ren farge. 80 % har en adferd som er forenelig med to farger, mens de resterende 15 % passer innenfor tre farger i modellen. Vi er forskjellige alt etter hvilke situasjoner vi står oppe i. F.eks. kan en leder i avslappet form være svært rød, mens han/hun under stress kan tendere til å bli veldig blå. 

Det er stort sett i arbeidslivet man driver med kartlegging av ulike adferdsprofiler hos mennesker, men det kan være greit å kjenne til verktøyet også privat. Vi mennesker er svært forskjellige, og vi reagerer ulikt på de samme tingene. Hvordan forstå noen som reagerer helt annerledes enn oss selv? Forklaringen er ikke at de er idioter, bare at de er annerledes. I jobbsammenheng kan det være viktig for en leder å vite hvordan han skal sette sammen et team. Er det f.eks. riktig å la dette teamet bli ledet av en gul person, som prater på inn- og utpust? Som ikke lytter til hva andre sier, men kun venter på å komme til orde selv ... Eller bør man velge en som er mer rød eller blå? Vel, her finnes det ikke noe fasitsvar, for det kommer selvsagt an på konteksten. Det som i alle fall er sikkert er at et team trenger forskjellige typer mennesker; noen kommer med ideene, noen setter arbeidet i gang, noen gjennomfører og noen kontrollerer at alt ble riktig til slutt. Dersom man er oppmerksom på de ulike personlighetstypene kan man bedre forebygge konflikter i gruppen.

"Hva kan vi lære av å studere ulike mennesker i en stress-situasjon? Det er én lærdom som peker seg ut, og det er - i tillegg til at stress er negativt for de fleste - at en persons normale væremåte og adferd forsterkes under press. En rød person blir enda tøffere og mer aggressiv, en gul person blir mer forvirret og ustruktert, en grønn blir enda mer passiv og uengasjert enn han allerede er, og en blå kan gå helt i vranglås og kløve hårstrå så tynne at de ikke kan ses med det blotte øyet. 

Det gjelder å unngå å stresse mennesker unødig. Jeg innser at du visste det fra før, men det kan være greit å ha klart for seg hva som stresser hvilken profil. Å presse en rød person er ikke så stressende som det er om du presser en grønn eller blå. Snarere må du presse en rød person for at han skal få opp dampen. Hvis alt går på skinner, blir han bare lei.

Situasjonen avgjør, profilen avgjør, du avgjør, tiden på dagen avgjør, arbeidsbelastningen, kollegaene, været - mange ting virker inn. Bruk øyne og ører, så går det aldeles strålende." (side 242-243)

Jeg anbefaler denne boka sterkt til alle som er interessert i å lære mer om mennesker! På hvilken måte er vi ulike, hva er det som får oss til å fungere godt, hvilke adferdsprofiler har vi til vanlig og under stress etc. Thomas Erikson skriver godt, og eksemplene han serverer i denne boka fikk meg til å humre og le mye under lesningen. Han kunne kanskje tidligere i boka ha forklart at han ikke mener at folk er så ekstreme som fargene i sin reneste form skulle tilsi. Dette var det nemlig litt vanskelig å få øye på, siden eksemplene han dro frem også var svært ekstreme. Dette poenget kom imidlertid et godt stykke ut i boka. Man skal for øvrig være forsiktig med å kategorisere andre mennesker på bakgrunn av en slik bok. Personlighetsanalyser er nemlig en hel vitenskap som man må være autorisert for å kunne benytte. 

Boka er nå også tilgjengelig som lydbok. 

Utgitt i Sverige: 2014
Originaltittel: Omgiven av idioter
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Gyldendal 
Oversatt: Gunnar Nyquist
Antall sider: 295
ISBN: 978-82-05-50945-0
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Thomas Erikson (Foto: Peter Knutson)

Kamila Shamsie: "Ildhjerter"

Tankevekkende pageturner om kulturkonflikter!

Det er atskillige år siden jeg leste "Brente skygger" av Kamila Shamsie. Den gangen ble jeg imponert over forfatterens evne til å beskrive den ene kulturen etter den andre; fra britisk koliniherredømme i India før delingen av landet, fra bombingen av Hiroshima, fundamentalistiske krefter i Afghanistan, livet i New York for lovlige og ulovlige innvandrere etter 11. september 2001 ... Jeg så virkelig frem til at det skulle komme flere norske oversettelser av hennes bøker. Likevel skulle det ta nesten 10 år - og det til tross for at forfatteren i mellomtiden har utgitt enda en bok. 

I og med at det nærmest er umulig å forholde seg nøytral til Kamila Shamsies bøker, er det forbundet med mye oppmerksomhet når hun utgir bøker. Tematikken er så dagsaktuell som det går an å få blitt, og den berører sterkt! I forbindelse med hennes besøk under litteraturfestivalen på Lillehammer i fjor, hadde Morgenbladet et stort intervju med henne den 26. mai 2017. Under overskriften "Stemmen fra Karachi" ble hun presentert som den store litterære fortolkeren av Pakistans historie. "Nå kommer hun til Lillehammer, med en roman om en IS-kriger i bagasjen." Så gjerne jeg skulle ha vært der selv! 

"Home Fire" kom ut i Storbritannia i 2017, og det er denne boka som nå foreligger på norsk med tittelen "Ildhjerter". Det er en tittel som kan gi inntrykk av at dette "bare" er en vanlig "dameroman" (unnskyld uttrykket, men jeg regner med at mine lesere forstår hva jeg mener). "Home Fire" var langlistet for Booker Prize 2017 (men det var George Saunders "Lincoln in the Bardo" som vant).

Det skrives mye litteratur om radikalisering for tiden - særlig i forhold til islam. Åsne Seierstads roman "To søstre" er en slik bok. Demian Vitanzas roman "Dette livet eller det neste" er en annen. Når det kommer en tilsvarende bok, men med en pakistansk forfatter som Kamila Shamsie, sier det seg selv at dette vekker enda større oppsikt. 

I det ovennevnte intervjuet i Morgenbladet uttalte Shamsie at hun fikk inspirasjon til boka noen uker før hun selv avla eden som gjorde henne til britisk statsborger i Storbritannia. Daværende innenriksminister Theresa May kjørte da en reklamekampanje der store varebiler rullet gjennom Londons gater med slagordet "Go home or face arrest", samtidig som tjenestemenn plukket ut mennesker for identitetssjekk på T-baner og andre offentlige steder. "Målet var å skremme illegale immigranter til å forlate landet." For øvrig har Shamsie vært inspirert av den greske tragedien Antigone, noe som særlig preger den dramatiske sluttscenen i romanen. 

Boka er for øvrig et ypperlig innlegg i debatten om hva som skal til for å frata immigranter rettigheter til pass i det landet de bor i, jf. den norske debatten om dobbelt statsborgerskap, som skal gjøre det enklere å kaste folk som er mistenkt for aktivitet som ikke tjener landets interesser, ut av landet ... Er det noe Shamsies roman i all sin grellhet får frem, så er det at alt ikke nødvendigvis er slik det kan se ut som. Det gjør behovet for rettssikkerhet desto sterkere! Slike alvorlige beslutninger over folks skjebne kan man bare ikke overlate til tilfeldigheter. Særlig ikke dersom man risikerer at beslutninger gjøres på bakgrunn av nyhetsoppslag ... Rettssikkerheten må alltid ivaretas!

Litt om forfatteren

Kamila Shamsie (f. 1973) er en britisk-pakistansk forfatter (med dobbelt statsborgerskap), som vokste opp i Karachi. Hun har utdannelse både fra hjemstedet og USA. Selv er hun fjerdegenerasjons forfatter i sin familie. Hun debuterte som forfatter allerede 1998, men det var først med "Burnt Shadows" ("Brente skygger") at hun gjorde sitt internasjonale gjennombrudd. "Home Fire" er hennes åttende roman. Når kun to av bøkene hennes er oversatt til norsk, kan det kanskje tyde på at forlaget ikke har hatt tro på de andre bøkene? Det finnes jo nok av tilfeller der et internasjonalt gjennombrudd fører til at samtlige bøker pøses ut, slik at en boksuksess skvises til siste dråpe. Samtidig kan vi lese på Wikipedia at flere av bøkene hennes har vært nominert til ulike litteraturpriser, og det må vel borge for kvalitet? Kanskje noen av mine lesere kan oppdatere meg i kommentarfeltet?

Om "Ildhjerter"

"Ildhjerter" handler om de foreldreløse søsknene Isma, Aneeka og Parvaiz, som vokste opp i Karachi i Pakistan. Faren har de egentlig aldri kjent, for han dukket kun opp på korte visitter i tidlig barndom. Historien de har fått høre er at han var fremmedkriger, og at han døde på vei til Guantanamo. Senere døde moren, og det er Isma - den eldre søsteren - som tar seg av de yngre tvillingene Aneeka og Parvaiz. De bor i London. 

Da tvillingene har fylt 19 år, ønsker Isma å være fri. Hun har søkt seg inn på et universitet i USA, og reiser avgårde. Sikkerhetssjekken hun må gjennom for å komme til USA er langtekkelig og ydmykende. Mistenksomheten som blir muslimer til del, er så sterkt at her holder det ikke å endevende bagasjen. Motivasjonen for å reise skal også granskes, og det er nesten med nød og neppe at hun kommer seg av gårde, etter først å ha mistet det flyet hun skulle reise med. 

I USA blir hun kjent med Eamonn, sønnen av den britiske innenriksministeren, som er av pakistansk opprinnelse. Eamonn og hans familie er svært sekulære og er ikke spesielt religiøse. Isma sender med ham en pakke til familien sin i London da Eamonn reiser hjem igjen. 

I stedet for å poste pakken, oppsøker Eamonn Ismas slektninger i London, og slik krysses hans og Aneekas veier. De forelsker seg intenst og heftig i hverandre, og etter Aneekas ønske holdes forholdet hemmelig. Eamonn vet enda ikke at Parvaiz har reist til Syria for å bli en del av IS´ kalifat, og at Aneeka håper at Eamonn skal hjelpe henne med å få broren hjem igjen ... Da dette kommer frem, begynner et sant helvete ... 

Min vurdering av boka

Det er ingen tvil om at Kamila Shamsie bruker sitt forfatterskap for å belyse betente problemstillinger i vår tid. Det er lite undertekst i hennes roman, og det er liten tvil om hvor hun vil ha oss lesere. Hun ønsker at vi skal reflektere over situasjoner som vi til daglig leser om i avisene. Er sannheten nødvendigvis slik den ser ut? Har alle ungdommer som har reist til Syria som fremmedkrigere så forbryterske sinn som vi gjerne har trodd? Kan det ikke tenkes at noen av ungdommene har blitt lurt eller presset til det, og er det riktig å straffe alle som kommer hjem over samme lest? Hva med dem som angrer straks de er i Syria, og som bare vil hjem med det samme? Men som ikke kan flykte helt uten videre, fordi de risikerer å bli drept, eller fordi de rett og slett ikke har penger til det ... Det er vanskelig å si så veldig mye mer uten å røpe plottet i boka, men jeg ønsker å nevne at akkurat dette kommer på spissen særlig mot slutten av romanen, der Eamonn må velge om han skal satse på kjærligheten eller leve opp til farens forventninger. 

Historien vi får høre i boka er sterk. Den berørte meg på en måte som gjorde at det var vanskelig å legge boka fra meg. Tematikken i boka gjør også at jeg skulle ønske at politikere - særlig de som er svært så kategoriske - leser den og tenker gjennom hva en meget streng innvandrings- og asylpolitikk kan føre til for enkeltmennesker. Er det dette vi ønsker? Terror som sådan er uansett vanskelig å verge seg mot. Det som er viktig er derimot å unngå at store grupper av mennesker kjenner på utenforskapet. Da er nemlig veien til radikalisering uhyggelig kort. 

I Norge har det vært et bærende prinsipp at innvandrere ikke skal kunne ha to statsborgerskap. Nå innføres nye regler slik at dette skal være mulig. Dermed er muligheten til å frata et menneske statsborgerskap blitt vesentlig kortere. Nå risikerer man ikke å gjøre folk statsløse ved å frata dem norsk statsborgerskap, men kan sende dem tilbake til landet de opprinnelig kom fra - med det forbehold at vi selvsagt ikke sender mennesker tilbake til land hvor de risikerer dødsstraff . Da begrenses mulighetene vesentlig for en del grupper av mennesker. Jeg antar at de samme reglene gjelder for Storbritannia, og skjønte derfor ikke helt hvorfor Kamila Shamsie ikke problematiserte dette i romanen. Pakistan gjeninnførte nemlig dødsstraff i 2013. 

For øvrig er tematikken rundt at muslimske innvandrere blir "for britiske" svært parallell til den som ofte tas opp her i Norge - om å "bli for norsk". Må man gå på akkord med egne verdier i integreringens tjeneste, eller kan man være begge deler - både britisk/norsk og pakistansk? Her kommer det an på øyet som ser. 

"Ildhjerter" er en lettlest pageturner, og en god del av persongalleriet er temmelig stereotypt. Jeg vil imidlertid anta at dette neppe vil plage de fleste lesere av denne romanen. Selv slukte jeg boka i løpet av ganske kort tid - i alle fall siste halvpart - og jeg fant den svært tankevekkende og leseverdig, selv om den ikke kommer til å rage blant de litterære kanonene i boksamlingen min. 

Jeg vil uten videre anbefale romanen varmt! Romanen utfordrer fordommene våre, og bare dét gjør den vel verdt å bruke tiden på!

Bloggeren Beathe har også skrevet om boka. Det har også bloggerne Bentebing og Berit gjort. 

Utgitt: 2017
Originaltittel: Home Fire
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Anne Cathrine Wollebæk
Antall sider: 284
ISBN: 978-82-05-50778-4
Boka har jeg kjøpt selv

Kamila Shamsie (Foto: Zain Mustafa)

Jane Gardam: "Venner til sist"

Romantrilogi med nostalgiske tilbakeblikk 

Endelig er den her! Jane Gardams siste bok i Hong Kong-trilogien handler nok en gang om gamle Filth (eller Edward Feathers - Filth er for øvrig akronym for Failed in London Try Hongkong) og hans (avdøde) kone Betty, erkefienden Terry Veneering og flere andre i kretsen rundt dem. Så snart boka var i hus, kastet jeg meg over den og leste den ut før det var gått et døgn. Jeg måtte finne ut hvordan det gikk til slutt. 

Litt om handlingen i de to foregående bøkene

(Dette bør du hoppe over dersom du ikke har lest bøkene enda.) 

I "En ulastelig mann" møter vi Edward Feathers, som i likhet med sin kone Betty, er et såkalt kolonibarn. Begge er født i Østen - han med en engelsk far og en malaysisk mor, hun av skotske foreldre som døde i en fangeleir i Shanghai under krigen. Edward ble sendt til England for å gå på kostskole, og senere utdannet han seg til jurist. Oppveksten var så og si helt kjærlighetsløs. Det var trange kår i England, og skjebnen førte ham etter hvert til Hong Kong. I begynnelsen jobbet han som advokat innenfor bygningsbransjen, før han på sine eldre dager ble en meget respektert dommer. Alltid korrekt i sin fremferd, alltid gentleman til fingerspissene, alltid kontrollert ... Da han møtte Betty, fridde han raskt og tryglet henne om aldri å forlate ham. Han hadde nemlig blitt forlatt i hele sitt liv. 

Ekteskapet mellom Edward og Betty forblir barnløst og temmelig lidenskapsløst, og vi undres over hvorfor det ble slik. Like fullt er det en tilhørighet og en respekt mellom de to ektefellene, som er sjelden vare - selv ute i koloniene på den tiden. I periferien er Terry Veneering, Edwards erkefiende - både privat og i retten. Terry er i likhet med Edward advokat i byggebransjen. 

Handlingen veksler mellom nåtid og fortid, og starter med at Edward er tilbake til England etter at Hong Kong ble tilbakeført til Kina. Betty er død. 

I "En trofast hustru" får vi høre hvordan Edward og Betty møttes, og hvilken rolle Terry Veneering har for paret som etter hvert blir gift. Edward jobber bokstavelig talt døgnet rundt, og i tomrommet som oppstår fordi de aldri får barn, forsøker Betty å fylle livet med mening og innhold. Det handler mye om fasade, høflighet og i ytterste konsekvens om et enormt selvbedrag. Lidenskapen erstattes med intellektuelle sysler og hagearbeid, og selv om livet deres er interessant nok, anser andre det som "knusktørt". For hva blir igjen av et liv når kjærligheten - i alle fall slik vi tenker at den skal være mellom mann og kvinne - mangler? 

Helt til slutt opplever vi at Filth/Edward og Terry tilfeldigvis blir naboer på sine gamle dager  - etter at begge har flyttet tilbake til England. Er det håp for de ensomme erkefiendene, nå som de nærmer seg middagshøyden i livet? Blir de forlikt til slutt?

Om "Venner til sist"

Som tittelen så talende sier, så ble Filth og Terry venner til sist. 

"For et hat de hadde næret til hverandre! I et halvt århundre hadde de barket sammen over hele verden, øye mot øye, Hektor og Akilles, som oftest på slagmarker langt hjemmefra, i kamp for eller imot - det kom an på klienten - store ødelagte broer, mugnende vannreservater, øde, humpete nye veier gjennom fjellrekker, kloakkanlegg, vindkraftanlegg, vanndemninger og rikfolks lekkende svømmebasseng. Det faktum at de på sine gamle dager endte med å kjøpe hus ved siden av hverandre i en landsby der det overhodet ikke var noe å ta seg til, må ha vært et resultat av noe de dovne gudene hadde funnet på en kjedsommelig dag på Olympen for å gi folk i den juridiske verden en god latter." (side 9)

Nå er også Terry Veneering død, og Filth sørger - til sin store overraskelse - over vennen, som han spilte sjakk med hver torsdag. 

I denne siste boka får vi høre om Terrys fattigslige bakgrunn, og om tilfeldighetene som førte til at han ikke ble med et skip til Canada under krigen - et skip som senere ble torpedert og hvor de fleste ombord druknet. At han senere fikk en juristutdannelse hørte også med til tilfeldighetene, men ikke at han gikk ut som bestemann - sammen med Edward Feathers. 

Så dør også Edward/gamle Filth, og i begravelsen dukker det opp en felles venn av ham og Terry. Fred Fiscal-Smith kjente Terry før han byttet ut sitt russisk-klingende etternavn til Veneering, og han var også forlover for Edward da han giftet seg med Betty. Likevel ble han aldri tatt inn i varmen av noen av dem, og anses nærmest som en pussig skrue, selv om også han var advokat i likhet med to andre. Han inviterer seg med hjem til Dulcie etter begravelsen, og hun oppfører seg som om hun vil bli kvitt ham. Da han faktisk reiser uten å si adjø, blir hun helt fra seg og ønsker å få ham tilbake. 

Min vurdering av boka:

Trilogiens styrke er beskrivelsen av et høyst reelt miljø som aldri kommer tilbake. Det handler om det britiske imperiets storhetstid - helt til det siste - med Hong Kong som en av de siste koloniene i imperiet i 1997. Hit dro unge og lovende mennesker som ikke fikk det til i England - ikke nødvendigvis fordi de ikke var dyktige nok, men kanskje mest av alt fordi mulighetene ikke var der, spesielt ikke etter krigen. Dessuten betydde klassetilhørighet mye i England, mens det i Østen var viktigere hva man faktisk sto for - i seg selv. Vi skjønner at det er helt andre forhold enn at Edward kom fra overklassen, mens Terry kom fra arbeiderklassen og var en oppkomling, som gjorde at de to var erkefiender det meste av deres liv. 

Med humor og snert beskriver Jane Gardam et persongalleri drevet av sterke ambisjoner. Advokatene Edward og Terry basker ofte sammen i rettsapparatet, dyktige begge to innenfor bygningsfaget, og det handler om å vinne - nærmest for enhver pris. Samtidig er Edward Feathers selve innbegrepet på det erkebritiske fordi han er så korrekt ... og så tørr. Ikke til å undres over at hans kone Betty faller for den mer ukonvensjonelle Terry Veneering, som ikke tar formene fullt så alvorlig, og som er langt mer levende enn ektemannen. Samtidig anses det viktig å holde på fasaden, selv om det betyr at man fratar seg selv muligheten for å leve et ekte og følelsesrikt liv. 

I samtlige bøker i trilogien fortelles historien frem og tilbake i tid. Det blir aldri forvirrende i og med at persongalleriet er såvidt begrenset. Dermed er det ikke vanskelig å skjønne hvor vi er i handlingen. Det handler mye om farting mellom Hong Kong og England, særlig da imperiets tid nærmet seg slutten. Og det handler om prisen de som reiste ut, betalte. Vel hjemme i England hadde de heller få røtter, og lite sosialt nettverk rundt seg. Et levd liv med mye velstand, men ingen barn til arve dette og heller ikke noen å gi eller motta kjærlighet fra ... 

Bøkene er svært godt skrevet. Her er det en lun humor som fikk meg til å humre mye underveis i lesningen. Selv om jeg ikke har hatt de engelske utgavene av bøkene foran meg, satt jeg absolutt igjen med en opplevelse av at her må oversetteren ha ivaretatt forfatterens fortellerstemme på en meget god måte. 

Jeg har storkost meg med Jane Gardams Hong Kong-trilogi - fra første til siste bok! Jeg anbefaler derfor trilogien varmt! 

Bloggeren Ingun/Kleppanrova har også skrevet om denne boka, som er å få tak i som lydbok. 

Utgitt i England: 2013
Originaltittel: Last friends
Utgitt i Norge: 2018 
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Ragnhild Eikli
Antall sider: 224
ISBN: 978-82-05-50189-8
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Jane Gardam (Foto: Victoria Salmon)

Jane Gardam: "En trofast hustru"

Koloni-roman av beste engelske merke! 

Har du enda ikke fått med deg Jane Gardams trilogi fra Hong Kong? Da har du faktisk gått glipp av en herlig leseopplevelse! Den første boka - "En ulastelig mann" - kom ut på norsk våren 2017, og høsten 2017 kom den andre - "En trofast hustru". Den tredje og siste boka i trilogien - "Venner - til sist" - kommer på norsk i løpet av våren 2018. Jeg har selv vært i Hong Kong et par ganger (og har skrevet mange reisebrev her på bloggen om dette - både fra 2015 og 2017), men det at jeg liker disse bøkene handler ikke først og fremst om det (selv om jeg elsker å lese bøker med handling fra steder jeg har vært). Derimot handler det om bøker som er meget godt skrevet! Jeg kommer nærmere tilbake til min oppfatning av boka mot slutten av dette innlegget. 

(Dersom du fremdeles ikke har lest bok nr. 1 i trilogien, bør du avstå fra å lese dette innlegget. Her røper jeg nemlig mye av handlingen i den første boka.)

Litt om forfatteren

Jane Gardam (f. 1928) er en engelsk forfatter som har en hel haug med bøker på sin merittliste. Det handler om bøker både for barn og voksne, innenfor sjangrene romaner og noveller. Hun debuterte da hun var over 40 år, og - kan jeg lese på Wikipedia: 

" ... she has become one of the most prolific novelists of her generation, with 25 books published over the past 30 years and a number of prestigious prizes to her name". 

Hun har til og med blitt nominert til Booker-prisen et år (i 1978). Likevel er det først nå noen har funnet bryet verdt å oversette noen av bøkene hennes til norsk. Dersom hennes øvrige bøker holder den samme høye kvaliteten som trilogien fra Hong Kong, håper jeg at det kommer flere oversettelser! For øvrig nevner jeg at trilogien er kalt et mesterverk av flere anmeldere utenfor Norge, mens bøkene knapt er anmeldt i norske aviser. Det første forundrer meg ikke - det gjør derimot det siste. 

Som forlaget har skrevet om boka - kanskje Englands best bevarte hemmelighet:

En trofast hustru er en følsom og skarp skildring av ekteskapets og kjærlighetens vilkår – om å leve sammen uten å kjenne hverandre, og lengselen etter å bli elsket og å få sjansen til å elske tilbake.

Litt om persongalleriet

Mens hovedpersonen i "En ulastelig mann" utvilsomt var gamle Filth (akronym for Failed in London try Hongkong), eller Edward Feathers som han egentlig heter, og hvor hans kone Betty bare hadde en liten birolle, er det hele snudd i "En trofast hustru". Her er det nemlig Betty som er hovedpersonen, mens Filth er noe mer perifer. 

Både Filth og Betty er såkalte kolonibarn. Edward var i sin tid et resultat av en liten romanse mellom hans engelske far og en innfødt kvinne i Malaysia. 10 år gammel ble han sendt til en fosterfamilie i Wales. Ikke bare førte dette til en total mangel på foreldrekjærlighet, men det var heller ikke mye kjærlighet å hente i fosterfamilien. Dessuten var det lite penger. Han klarte likevel å karre til seg en juristutdannelse. Tidene i England var imidlertid magre, og dessuten lengtet han hjem til Østen. Hong Kong skulle derfor bli hans hjemsted, og her arbeidet han i hele sitt yrkesaktive liv - først som advokat og senere som en meget respektert dommer. Han forble hele sitt liv et elskelig menneske, men ute av stand til å slippe noen inn på seg følelsesmessig. Dette skulle ikke minst hans kone Betty lide sterkt under. 

Betty er opprinnelig skotsk, men har vokst opp i Østen. Hun har bak seg en forferdelig traumatisk opplevelse fra krigen, med internering i en fangeleir ved Shanghai. Der mistet hun foreldrene sine. Foreldrene var åpenbart engstelige for at arven hennes skulle bli sølt bort, og satte en aldersgrense på 30 år for utbetaling. Dette gjør det nesten fullstendig umulig for Betty å komme i gang med livet sitt. Hun eier ikke nåla i veggen, og klarer knapt å forsørge seg selv. Nettopp dette medvirker til at hun på et tidspunkt ser seg nødt til å gifte seg. 

Litt om handlingen i "En ulastelig mann"

I denne boka får vi høre om Edward Feathers oppvekst. Filth er blitt en gammel mann, som ser tilbake på sitt levde liv og ekteskapet med Betty, som nå er død. De fikk aldri barn. Han er tilbake i England, der han og Betty - i likhet med mange briter - valgte å slå seg ned på sine eldre dager. Årsaken var at Hong Kong gikk tilbake til Kina i 1997. Fortellingen veksler mellom nåtid og fortid. 

Mot slutten av boka introduseres vi for Terry Veenering, Edwards erkefiende. Og dette skyldes ikke bare at de jevnt over har vært motparter i alle rettssaker som de hadde befatning med i rettsapparatet i Hong Kong (hvilket dreide seg om byggesaker og eiendom) mens de begge var praktiserende advokater ... 

Om "En trofast hustru"

"Altså, kvinner. Kvinner ble fascinert av ham. Det fantes ikke spor av dekadanse i ham. Han var slett ikke utiltrekkende, seksuelt sett. Det kunne glitre i øynene hans. Det var likevel ingen som kom noen vei med ham. Han hadde ingen kompliserte forhold, og det var ingen som hørte på ham når han snakket i søvne om barndommen sin på lidenskapelig malayisk. 

Minnene hans var like gåtefulle og private som alle andres. Han visste bare at han var på sitt dyktigste og lykkeligste under Østens sol og i det trommende, brusende monsunregnet, ved varm sjø som suste og suget og slo mot hvite strender. Det var i Østen han vant sine fleste saker. 

Han eneste trussel var en annen engelsk advokat, som var litt yngre enn ham og hans rake motsetning: Han kunne ingen andre språk enn engelsk, var utdannet ingeniør, og hadde tatt et eller annet slags jusdiplom ved en teknisk høyskole - en såkalt "kveldsskole" - i Middelsbrough, og han var freidig, stygg og ustoppelig, og overstadig munter på en måte som svært mange kvinner og mange menn opplevde som uimotståelig. Hans navn var Terry Veenering." (side 18-19)

Filths kompanjong og advokat - Ross - er dverg (eller kortvokst, som vi sier i dag), og følger ham i tykt og tynt - også i privatlivet. 

En dag møter Filth Elisabeth - det vil si Betty - og henne vil han gifte seg med. Frieriet hans er noe av det såreste i hele romanen. 

"Elisabeth, du må aldri forlate meg. Det er det som er betingelsen. Jeg har blitt forlatt hele livet. Helt fra jeg var bitte liten er jeg blitt tatt ifra noen. Et av disse foreldreløse kolonibarna og alt det der. Ikke at det er noe spesielt med meg i så måte. Det skulle liksom gi oss en sterk rygg." (side 40)

Det handler om foreldre som "ofret seg" for en ideologi, og som sendte barna sine "hjem" for å sikre at de fikk en god britisk oppvekst. Alle tok skade av det ... 

Elisabeth lover at hun aldri skal forlate Edward. En time etter møter hun Veenering, og faller pladask for ham. 

Stort mer har jeg ikke tenkt å si om handlingen. Ikke annet enn at vi følger ekteparet gjennom hele deres liv - et ekteskap som skal bli ganske annerledes enn hva i alle fall Betty hadde sett for seg. Ikke minst fordi de aldri får barn, og fordi Edward jobber døgnet rundt. Det handler også om reiser mellom Hong Kong og England, og ubesluttsomhet i forhold til hvor de kunne tenke seg å slå seg ned. Og om to bitre fiender som tilfeldigvis blir naboer på sine eldre dager.

Min vurdering av boka

Historien om Edward og Betty er skrevet med en slik inderlighet at jeg nesten kjente at jeg var der hos dem, og betraktet alt som skjedde - der og da. Det er en historie om å holde masken, selv når ingenting er som det burde være, og likevel late som om alt er bra. Ikke bare lurer ektefellene hverandre, men de lurer også seg selv. For hva er kjærlighet i et ekteskap? I alle fall ikke å leve som bror og søster ... Og likevel er ekteskapet deres preget av mye mer hengivenhet og respekt enn de fleste ekteskap jeg har sett på nært hold. Verken Filth eller Betty kunne drømme om å gjøre den andre noe vondt. Men begge har sine hemmeligheter som de skjuler for hverandre ... 

Den merksnodige dvergen Ross har en finger med i det meste som skjer. For det meste har han en sentral rolle i å dekke over og beskytte spesielt Edward mot livets skuffelser. Andre ganger kjenner vi på en uhyggestemning. 

Som i den første boka i trilogien fremstår tidskoloritten også i denne andre boka svært autentisk og interessant. Det er først og fremst overklassen i Hong Kong vi møter. Stedet er lite og alle vet alt om alle. Derfor handler det om å holde fasaden så plettfri som mulig. Underveis får vi også innblikk i flere Hong Kong-beboeres liv, og dette er med på å komplettere bildet av livet i denne britiske kolonien, mens den var på høyden av sine glansdager. Her er det ekteskap mellom briter og kinesere, ektepar med mange barn, ektepar som fremdeles sender barna sine "hjem" etter feriene, for at de skal få en god og britisk kostskoleoppdragelse osv. 

Jane Gardam skriver svært godt. Mens hun i den første boka spente opp et bredt lerret, har hun i denne andre boka borret seg mer inn i kjernen av livet til ekteparet Feathers. Hva var det som gjorde at de utviklet seg slik de gjorde? Hvorfor var Edward så følelsesmessig fjern, og fylte hele livet sitt med enorme mengder jobb? Hva var det som fikk Betty til å holde ut dette kjærlighetsløse ekteskapet, hvis fasade likevel fremsto så perfekt? 

Det er mye humor i bøkene, og dette kommer særlig tydelig frem der hun lar andre betrakte ekteparet Feathers. I og med at de ikke hadde barn, fylte de livet med diverse intellektuelle sysler. I tillegg elsker Betty å stelle i hagen. Der noen kanskje ville ha sett et relativt interessant liv, ser andre bare at de er "knusktørre". Kanskje er det slik det blir når kjærligheten mangler? 

Jeg anbefaler denne boka varmt! Og så gleder jeg meg veldig til den tredje boka i trilogien!

Bloggeren Kleppanrova har også skrevet om boka. Boka er også tilgjengelig som lydbok.

Utgitt: 2009
Originaltittel: The Man with the Wooden Hat
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Gyldendal
Oversatt:Ragnhild Eikli
Antall sider: 260ISBN: 978-82-05-50187-4
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Cecilie Enger: "Pust for meg"

Når skyldfølelsen blir uutholdelig ... 

Cecilie Enger (f. 1963) debuterte som forfatter i 1994 med romanen "Nødvendigheten". Hittil har hun utgitt ni bøker. Selv har jeg bare lest to av dem; "Himmelstormeren" (2007) og "Mors gaver" (2013). Jeg begynte riktignok på "Kammerpiken" (2011) en gang, men avbrøt den fordi jeg fant det kjedelig å lese om dronning Mauds kjoler. De to førstnevnte likte jeg derimot svært godt!

Carla Ruud er anestesilege. Hun er på vei fra Oslo til hjembygda for å besøke sin gamle mor som bor på et pleiehjem. Underveis plukker hun opp haikeren Synne. 

Samtalen mellom de to består for en stor del av at Synne graver og spør på en slik måte at Carla blir irritert. Så skjer det som aldri skulle ha skjedd: I en sving får bilen skrens, og Carla mister fullstendig kontrollen over bilen. Bilen havner i grøfta, og ved Carlas side ligger Synne livløs. En koffert har truffet henne i halsen, og strupehodet er knust. Carla får panikk, og tenker at hun som anestesiolog bør være i stand til å redde Synne. Men hun klarer det ikke ... Ikke har hun det rette utstyret med seg, og ikke er hun så kontrollert som hun pleier å være på operasjonssalen. Synne dør ... 

Hvordan skal Carla leve videre med det som har skjedd? Hun bebreider seg selv, og kjenner også på at det hefter ved henne at hun ikke var i stand til å redde et liv. Ja, ikke bare det. Hun forårsaket det fordi hun ikke hadde kontroll over bilen. Å se forbi at det var en issvull i veien, og at hun ikke kunne ha forutsett dette og tatt sine forhåndsregler ... det klarer hun ikke. Selv ikke etter at etterforskningen av saken konkluderer med det samme. Det er heller ingen der til å trøste henne, og hun føler seg som en merket kvinne og lege. Kanskje er skyldfølelsen spesielt tung å bære fordi hun var så irritert på sin bedrevitende og påståelige passasjer rett før ulykken skjedde?

Det er mye alvorlig tematikk i denne boka, og Cecilie Enger skriver godt om hva skyldfølelse kan gjøre med mennesker. Det forhold at hun tar utgangspunkt i en vellykket anestesiolog viser at ingen er forskånet for livets mangfoldige overraskelser, verken på det fysiske eller psykiske planet. Likevel grep ikke denne romanen meg like mye som "Himmelstormeren" og "Mors gaver". Jeg tror ikke det har å gjøre med at vi fikk plottet eller spenningstoppen servert med det samme, dvs. at dødsulykken er starten på romanen. Kanskje har det mer å gjøre med at det er litt vanskelig å relatere seg til tematikken, for jeg kjente på at så store krav som denne hovedpersonen stiller til seg selv - det er for mye! Det er ikke normalt. Dermed angikk det meg egentlig ikke lenger. Resten av romanen, der vi møter mor-datter-forholdet både oppover og nedover i generasjonene, er for øvrig fint skildret. Totalt sett ble dette en litt over middels leseopplevelse for mitt vedkommende. 

Jeg valgte lydbokutgaven denne gangen. Det er forfatteren selv som leser, og det fungerte helt fint!

Bloggeren Tine har skrevet om boka. 

Utgitt: 2017
Forlag: Gyldendal (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Cecilie Enger
Antall sider: 256 sider
Spilletid: 5 t 42 min.
ISBN: 9788205505667
ISBN: 9788242165374
Jeg har mottatt lytteeks. fra Lydbokforlaget

Cecilie Enger (Foto: Linda Næsfeldt - Bildet er
lånt av forlaget)

Jane Gardam: "En ulastelig mann"

Hong Kong-trilogi av beste britiske merke!

Med handling fra Hong Kong

Det var noe med dette smussomslaget og tittelen som umiddelbart tiltrakk seg min oppmerksomhet en gang jeg var innom Eldorado bokhandel i Oslo sentrum tidligere i vår. Bildet ga løfte om noe annet enn en typisk "dameroman" (i ordets verste betydning), og tittelen pekte i retning av noe britisk ... Forfatteren hadde jeg aldri hørt om tidligere. Jeg ble nysgjerrig og begynte å lese på baksiden av boka. Ord som Hong Kong, Det britiske imperiets glansdager som bakteppe, mesterlig og trilogi var tilstrekkelig til at jeg bestemte meg for at denne boka skulle jeg lese! Alle som har fulgt min blogg en stund kjenner til min fascinasjon for Hong Kong, et sted jeg har vært intet mindre enn to ganger i løpet av 1 1/2 år ... 

En del av en trilogi

Jane Gardam (f. 1928) er en engelsk forfatter med en hel haug med bøker - både for barn og voksne, romaner og noveller - på sin merittliste. Hun debuterte da hun var over 40 år, og - kan jeg lese på Wikipedia: " ... she has become one of the most prolific novelists of her generation, with 25 books published over the past 30 years and a number of prestigious prizes to her name". Hun har til og med blitt nominert til Booker-prisen et år (i 1978). Likevel er det først nå noen har funnet bryet verdt å oversette noen av bøkene hennes til norsk. Og det kommer flere, for "En ulastelig mann" er den første boka i en trilogi. Jeg har lest denne første boka, og kan allerede nå røpe at jeg er solgt! Hvilket forfatterskap å glede seg til å bli bedre kjent med,! Bok nr. 2 - "En trofast hustru" - skal utgis i høst, mens bok nr. 3 - "Venner - til sist" - kommer ut våren 2018. 

Hvem var gamle Filth?

Den ulastelige mannen i bok nr. 1 er ingen ringere enn gamle Filth. Så har også den engelske boka den mer talende tittelen "Old Filth". Filth var i sin tid et velkjent akronym i Orienten, og sto for Failed in London Try Hong Kong. Filths egentlige navn er Edward Feathers. 

Historien fortelles i nåtid og tilbakeblikk. Utgangspunktet for historien er at Filth er blitt en gammel mann som snart skal dø. Han ser tilbake på sitt liv som respektert advokat og dommer i Hong Kong. I sin tid giftet han seg med Betty og de bodde i The Peak i Hong Kong, inntil de på sine eldre dager valgte å flytte tilbake til England. Nå er Betty død. De fikk aldri barn.

"Når sant skal sies, var Filth ingen stor spøkefugl, og han var alt annet enn beskjeden når det gjaldt sin egen karriere, og bare svært sjelden, bortsett fra i helt ekstreme tilfeller, gav han etter for plutselige innfall. Men han var elsket, beundret, ble ledd godmodig av og svært ofte snakket om, selv mange år etter at han gikk av med pensjon. 

Nå nærmet han seg åtti, og han bodde alene i Dorset. Hans kone, Betty, var død, men han småpratet ofte med henne rundt omkring i huset. Enda så gammel han var, var det krøllete håret hans bemerkelsesverdig nok ikke blitt grått. Han var kvikk i blikket og hodet, og det var en fornøyelse å være sammen med ham. Slik hadde det alltid vært. En mann som hadde levd et prominent liv, et lykkelig liv uten store omveltninger. Det var ikke spor av gammelmannslukt i huset hans. Han var velstående, og tok for gitt at huset (og han) ville bli rengjort og sørget for, og at alt tøy ville bli vasket og strøket av tjenere, slik det alltid hadde blitt. Han visste hvordan man behandlet tjenere, og de ble følgelig værende i årevis." (side 15-16)

Opprinnelig var Filth et såkalt kolonibarn, et resultat av sin engelske fars forhold med en innfødt kvinne i Malaysia. Da han var ti år, bestemte faren hans seg for å sende ham til en fosterfamilie i Wales. Noe familiært forhold mellom far og sønn ble det aldri, og faren ante ikke noe om hvor usselt han skulle komme til å få det i Wales. Han savnet å ha en far, familie, noen å knytte bånd til. Dessuten lengtet han hjem - til Østen. I 17-årsalderen forsøkte han å komme seg til Østen, nærmere bestemt Singapore, men på grunn av krig måtte han returnere til England. Her fikk han seg etter hvert en juristutdannelse. Og en venn - Pat Ingelby - som han ble med hjem til i alle ferier. Oppvekstforholdene som ble ham til del, forklarer svært langt på vei hvorfor han senere ikke var i stand til å elske noen lidenskapelig - varmt og nært. Han hadde heller ikke flust med venner. Vi mer enn aner hvordan det må ha vært for Betty, overklassekvinnen fra Skottland, å være gift med ham, ulastelig til det siste, men dog så fjern ... ikke bare i forhold til andre, men kanskje mest av alt i forhold til seg selv?

Det var rene tilfeldigheter - en kinesisk klient - som i sin tid førte Filth til Hong Kong, der han skulle komme til å tilbringe hele sitt yrkesaktive liv sammen med Betty. Rene tilfeldigheter skulle også føre til at han på sine eldre dager fikk seg en ny venn i Veneering, erkefienden fra Hong Kong. Kanskje var de ikke så ulike likevel, når det kom til stykket?

Min vurdering av boka

I og med at "En ulastelig mann" er første bok i en trilogi, er det et bredt lerret som spennes opp, og mange tråder som legges ut, og som vi må forvente blir hentet inn igjen i de to neste bøkene i serien. Regn derfor med at det krever litt av deg å lese denne boka, og at du ikke får alle svarene servert med en gang. Jane Gardam skriver meget godt. Tidskoloritten fremstår svært autentisk og ikke minst interessant, og persongalleriet og situasjonsbeskrivelsene er av ypperste klasse. Forfatteren har satt seg grundig inn i de miljøene hun skildrer og hun har skapt personer som vi har all grunn til å tro på! 

Denne boka gir løfter om at vi lesere har mye å glede oss til! Og så er det med undring jeg registrerer at det kun er Morgenbladet og bloggeren Kleppanrova som har anmeldt boka så langt. Dette er en av de bedre bokutgivelsene på det norske bokmarkedet akkurat nå, så det er på høy tid at flere får øynene opp for Jane Gardams (for norske lesere) nye serie fra Hong Kong! Her skjer det mye, og jeg har bare røpet en bitteliten flik av det hele. 

Selv er jeg spent på å finne ut av hvem Betty egentlig var og hvordan vennskapet mellom Filth og Veneering utvikler seg. Dessuten er jeg spent på å lese hva som skjedde idet Hong Kong skulle leveres tilbake til Kina, et forhold som fikk mange engelskmenn til å velge å forlate Hong Kong. 

Jeg anbefaler denne boka varmt! 

(Boka er for øvrig også tilgjengelig som lydbok. I følge Kleppanrova leser Anders Ribu fantastisk som alltid.)

Utgitt i England: 2004
Originaltittel: Old Filth 
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Gyldendal 
Antall sider: 336
ISBN: 978-82-05-49858-7
Boka har jeg kjøpt selv.

Et litt morsomt sitat i boka - hentet fra inskripsjon under statuen av et barn i Inner Temple Garden i London: "Advokater må sannsynligvis ha vært barn en gang."

Jane Gardam (Foto: Victoria Salmon)

Kyrre Andreassen: "For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges"

Selvrettferdig mannsportrett

Kyrre Andreassen (f. 1971) debuterte som forfatter med novellesamlingen "Det er her du har venna dine" i 1997. Siden har han kommet ut med tre romaner. "For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges" er hans siste bok. Den kom ut ti år etter den forrige romanen hans, og den ble nominert til Brageprisen og P2-lytternes romanpris høsten 2016.

Jeg hadde ikke hørt om denne forfatteren før høsten 2016. Denne gangen ble jeg nok ekstra nysgjerrig fordi jeg opplever at det er delte meninger om boka, særlig i bokbloggerverdenen. I og med at hovedpersonen oppfattes som rimelig usympatisk, har enkelte problemer med å like boka, slik jeg har forstått det.

Hele boka er skrevet som en slags stream of consciousness, der jeg-personen Krister Larsen snakker uavbrutt fra første til siste side. Vi presenteres for en konstant strøm av tanker og følelser, hvor Krister i større eller mindre grad reflekterer over alt som har vederfart ham i hans voksne liv. Det handler om damer og sex, om kjærlighet og mangel på sådan, om selvrettferdige tanker og ellers refleksjoner om alt mellom himmel og jord. Felles for refleksjonene er vel i bunn og grunn at det er de andre det er noe gærent med, mens han selv går fri - i (selv-)rettferdighetens navn.

Krister er en elektriker som har gått på en smell. Ryggen hans er ødelagt etter flere prolapser, og en ting er sikkert: han kan se langt etter å fortsette i sitt yrke. Han tilys jobb som konsulent i NAV, som norsklærer overfor fremmedkulturelle for å være mer presis, men også der greier han å rote det til. Han beskyldes for å tilby klientene svart arbeid. Han forstår det ikke. Han som bare ønsket å reparere på en skadet selvfølelse ... Og svart arbeid? Kan det være tale om svart arbeid når han ikke engang hadde tenkt å tilby stakkaren lønn overhode? Svart hva da?

Ved noen anledninger i livet har han slått ned andre. Men han er ikke en mann som slår, mener han bestemt. De gangene han har slått, har det vært helt uunngåelig. Han er jo ikke dum heller! Noen ganger handler det om å sette seg i respekt. Ja, da har han slått. Men han er ikke en mann som slår!

Kristers damehistorier er et kapittel for seg selv. Etter at han traff Marianne og valgte å satse på henne, fikk livet en bedre vending ... for en stund. Innerst inne forakter Krister sin mer vellykkede kamerat Ole-Petter, notorisk utro Ole-Petter, samtidig som han beundrer ham og er aldri så lite misunnelig. I alle fall på alle pengene, det fine huset, feriehuset i Frankrike ... Men så er han utro selv også - med Yvonne. Men det er noe ganske annet. Det er jo egentlig Mariannes skyld, hun som har neglisjert ham så lenge på grunn av det nyfødte barnet deres. Han er jo tross alt en mann med visse behov. Og når kona ikke stiller opp, ja, da må hun regne med at han finner det han trenger hos en annen. Men er det så enkelt?

Når vi lytter til den pratesalige Krister, som mener at han er en hel del mer orientert enn alle andre rundt seg og som har meninger om det meste, får vi øye på en litt trist skikkelse. En som gjerne vil være en bedre mann enn han er, men som ikke får det helt til. I stedet for å innse dette, setter han opp et forsvarsverk, der han definerer alle rundt seg ut fra sine egne premisser. Av og til når han inn til noe genuint hos seg selv, som når han beskriver vanskjøtselen av barnet til sin første kjæreste og når han beskriver forelskelsen i Marianne. Han gjør det han kan for å få det fine i livet til å vare, men er for rastløs og utålmodig når det viser seg at hans behov ikke står først i rekken. Behovsutsettelse er nok ikke hans sterkeste side. Han klarer ikke å vente, og i sin streben for å få det han trenger, står han i fare for å radere grunnen under sine egne bein - i tillegg til alle de andre rundt ham.

Det tok litt tid å vende seg til fortellerstilen i boka. I og med at jeg valgte lydbokutgaven, der forfatteren selv leser, fikk jeg også en helt annen leseropplevelse enn om jeg hadde valgt å lese boka selv. Forfatterens egen lesning tilførte boka noe helt ekstraordinært, synes jeg. Han er glitrende som oppleser av sin egen bok!

Krister Larsen er på en måte en "halvstudert røver"; han kan litt om alt, og alt om ingenting, og han bruker ord og uttrykk feil uten å skjønne det selv. Som når han snakker om å havne mellom barken og ilden - ikke mellom barken og veden ... (om jeg husker dette korrekt). Dette gjør at han blir ufrivillig komisk, og nokså ofte også tragikomisk, særlig når han fremstiller seg selv som sentrum av verden, en viktig person som gjør alt som står i hans makt for å gjøre gode gjerninger, men som stadig misforstås. Ekstra tragisk blir det når han blir stående i veien for sønnen og hans behov for hjelp. En sønn med store atferdsproblemer ... Ingen skal komme her eller komme der og krittisere hans sønn!

Vi må jo skjønne at han selvsagt "måtte" slå inn sidevinduet i en bil for å "ta" han som satt bak rattet når han hadde "kødda med ham". Men han er ikke en som slår. For all del! Nei, det er alltid "situasjonsbetinga" de gangene han slår ... For ikke å si "sittuasjonsbetinga" ... Legg til at han er misbruker av Vival, og vi skjønner at han har det ikke greit, den godeste Krister. Det forhindrer imidlertid ikke at han kritiserer alt og alle rundt seg, det være seg folkene på NAV, skolen der sønnen går, kort sagt hele samfunnet.

Blir en roman som kretser rundt en og samme person, der alt som skjer skildres på hans premisser, litt for klaustrofobisk? Ja, litt. Samtidig må jeg berømme forfatteren som likevel har klart å formidle noe annet mellom linjene. For mens vi hører på pratemakeren Krister, der han lirer av seg sine egne betraktninger om alt og alle, og beskriver virkeligheten i nokså enkle termer, ser vi et annet landskap. Det er nokså tydelig mellom linjene. Jo mer intens Krister er i sine selvrettferdige utlegninger, jo mer skjønner vi lesere at virkeligheten der ute er temmelig annerledes enn hva han vil ha det til.

Det er mye undertekst i denne boka, og dette får oss til å tenke selv. Krister er en mann som er i stadig konflikt med de fleste han omgås, en slitsom fyr som mener at han alltid har rett og som tyr til vold der ordene ikke strekker til. En sånn mann som man helst ikke vil kjenne, for å være helt ærlig. Jeg regner med at personlighetstypen som vi blir kjent med i boka står fjernt fra forfatteren selv, og det at han har gått så til de grader inn i sjelslivet til Krister, fordrer dyp psykologisk innsikt. Så kan man selvsagt innvende at Krister er en noe karikert fyr, men likevel ... Det er godt gjort å få frem en så tydelig og sammensatt person, og basere en hel roman på dette. At forfatteren samtidig har klart å få frem noen formildende sider ved Krister, slik at han blir et mer nyansert menneske, er en stor styrke ved boka.

Alt i alt en fin leseropplevelse! Jeg anbefaler spesielt lydboka, der man kan høre forfatteren lese på klingende Drammensdialekt!

Utgitt: 2016
Forlag: Lydbokforlaget (lydfil)/Gyldendal (papirutgaven)
Oppleser: Kyrre Andreassen
Antall sider: 368
Spilletid: 9 t 17 min.
ISBN: 9788242164506 (lydfil)
ISBN: 9788205467262 (papirutgaven)
Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget

Boka er anmeldt av NRK ("Morsom mann på nedtur -  ... en svir å lese."), VG ("Mann på randen - Andreassen har en særegen energi og høyt tempo i skrivestilen sin, en litt sleivete muntlig form som kler både Krister og historien godt."), Aftenposten (Romanen er fullt fortjent nominert til Brageprisen - Krister vet i det hele tatt best, det er bare ingen andre som skjønner det. Dermed er veien kort til raljering på høyt satirisk nivå over alt fra statlige institusjoner og byråkratiet til personalmøter og pedagogiske opplegg. Det er underholdende, ja, kostelig lesning.Det uhyggelige kommer inn i bildet idet Andreassen lar den upålitelige jeg-fortelleren avsløre sine mørkere sider. Han er ikke nysgjerrig, men snoker i naboenes nattbordskuffer, han er ikke voldelig, men lengter etter en anledning til å slå. Hvor har man egentlig Krister Larsen? Det er det store spørsmålet romanen igjennom.) og Dagsavisen (Klassebevisst humor - Mye av det han forteller er morsomt. Til å flire høyt av. Men ikke alt. Nesten like mye er sårt. Rørende. Eller bare irriterende. I hvert fall engasjerende. Gjemt bak den underlige romantittelen «Og forøvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges» skjuler det seg en liten perle. Kanskje ikke perfekt, men absolutt verdt en ekstra kikk. Det er fint at Kyrre Andreassen er blitt Bragepris-nominert for boka, som er hans første på hele ti år.). I tillegg har flere bokbloggere skrevet om den; blant annet Artemisias Verden (Romanen er skrevet i et veldig muntlig språk, slik som Krister snakker det. Krister forteller, Krister tenker, i fortid og nåtid. Det er mange innskutte tilbakeblikk. Det er mye skråblikk på samfunnet, mange glitrende situasjoner og beskrivelser og jeg lo flere enn en gang. Men det var også trist. Krister har det ikke så greit.) og Tine sin blogg (Måten hovedpersonen snakker på og dialekten han bruker, gjør at teksten føles fryktelig muntlig, full av sjargong og halvkvedede viser. Uttrykk og ordtak er stykket opp og brukt i hytt og vær, noe som kunne vært morsomt, men når han snakker sånn hele tiden, blir det bare oppkonstruert og kleint.)
 

Kyrre Andreassen (Foto: ukjent)