"Bohemian Rhapsody" (Regissører: Dexter Fletcher og Bryan Singer)

Årets musikkfilm!

Jeg husker godt det magiske øyeblikket da jeg hørte "Bohemian Rhapsody" av Queen for første gang på radio. Jeg tror det må ha vært i 1976. Jeg hadde nettopp fått meg en flunkende ny radio-kassett-spiller, og satt og hørte på svensk radio (kan det ha vært Poporama?). Og der kom låten! Jeg var snar til å ta opp låten på en uinnspilt kassett, og der hadde den blant annet godt selskap med Abbas "Money, money, money", som kom omtrent på samme tiden. "Bohemian Rhapsody" har siden fulgt meg som en av mine virkelig topp-ti-favoritter innen sjangeren. Det har også Queen som band og med vokalisten Freddy Mercury gjort, til tross for at Mercury døde allerede i 1991. Etter dette kom det naturlig nok intet nytt. 

I år kom endelig en film om dette fantastiske bandet og om Freddy Mercury spesielt. Er det mulig for noen skuespiller å fremstille Freddy Mercurys særegne stil? tenkte jeg før jeg så filmen på kino her om dagen. Ja, faktisk! Den egyptisk-amerikanske skuespillere Rami Malek har virkelig klart det! Freddy Mercury var selv indisk-britisk (parsi), og het opprinnelig Farrokh Bulsara (f. 1946). Da han ble Queens frontfigur, tok han navnet som han senere er kjent under. 

I filmens åpningsscene er Farrokh Bulsara/Freddy Mercury, som er college-student og studerer design, tilstede på en konsert der bandet Smile opptrer. Da deres vokalist slutter, tilbyr han seg å overta hans plass som ledende vokalist, og i tillegg som pianist. Bandet består av Brian May (ledende gitar og vokalist) og Roger Taylor (trommer og vokalist). Året er 1970. Senere kommer også John Deacon (bassgitar) til. 

Queen

Vi følger bandet gjennom deres gryende suksess etter å ha fått platekontrakt med EMI. Freddy Mercury har høyere ambisjoner for bandet enn de øvrige bandmedlemmene, og han driver dem fra skanse til skanse. Selv utvikler han etter hvert et image, som mer og mer får et slags homoerotisk preg, selv om ingen foreløpig snakker høyt om hans legning. I 1970-årene var det mye tabu forbundet med homofili, og for kjente personer satt nok dette mye lenger i enn for vanlige folk, til langt ut på 1980-tallet. Så kom AIDS-emidemien, som på mange måter var en konsekvens av at homofil kjærlighet og begjær ikke tålte dagens lys og mest av alt fant sted i det skjulte. For Freddy Mercury, som i forbindelse med bandets gjennombrudd hadde en kvinnelig samboer som han var veldig glad i, men gled mer og mer bort fra etter hvert som han fant seg selv, betydde nok dette at han kunne miste sine fans dersom de fant ut hvordan det egentlig sto til med ham. Dersom han hadde levd noen tiår senere, ville dette neppe ha kommet på spissen. 

Freddy Mercury og Rami Malek

Heldigvis er det først og fremst musikken som står i fokus i filmen, men alt det andre hører selvsagt med til historien. Det tegnes et bilde av en ensom og lengtende mann, som har store talenter, men som sliter med å få livet til å henge sammen og danne noe meningsfylt. Ikke overraskende får ville fester og dop en litt for stor plass i livet hans. Selv om det for lengst er slutt mellom ham og hans tidligere samboer, beholder de vennskapet i årene etterpå. 

Vi får opplevde en del ikoniske øyeblikk, som da EMI nektet å utgi "Bohemian Rhapsody" som singel, angivelig fordi låten var for lang. Hvor mange ganger må ikke sjefen i EMI ha dratt seg i håret av fortvilelse da nettopp den låten gjorde enorm suksess og lå på toppen av hitlistene i ukesvis ... Vi blir også vitne til en venns svik, berømte intervjuer, berømte konserter, hvordan ikoniske låter ble til, bruddet og senere gjenforeningen mellom Freddy Mercury og Queen osv. Og vi får også innblikk i Freddy Mercurys oppvekst i en innvandrerfamilie i England.

Rami Malek gjør en formidabel rolletolkning av Freddy Mercury

Jeg skal ikke røpe så mye mer av filmens innhold. Dette er nemlig en film du bare må se! Det er selvsagt en fordel å like Queens musikk, men jeg tenker at også de som ikke har et spesielt forhold til musikken vil få stort utbytte av filmen, som musikkhistorisk er meget interessant. Selv satt jeg trollbundet fra første stund, fascinert av hvordan historien blir fortalt og hvordan den filmteknisk blir formidlet. Kameraføringen gjør at vi seere kommer tett på. Dessuten ble jeg naturlig nok svært fascinert av skuespiller Rami Maleks eksakte gjengivelse av Freddy Mercury, hans sceneriske utstråling, ansiktslikheten med utstående tenner osv. Og så musikken da! Den er bare helt formidabel - med opptredenen under Live Aid i 1985 som det absolutte høydepunkt! De øvrige bandmedlemmene er for øvrig fremstilt meget autentiske.

Etter at filmen var ferdig, var jeg i alle fall sikker på to ting: at jeg kommer til å se filmen igjen på kino før den tas av lerretet - og at Rami Malek kommer til å få Oscar for sin rolletolkning av Freddy Mercury! 

"Bohemian Rhapsody" får toppkarakter fra meg! Filmen hadde Norgespremiere 2. november i år, og den kommer nok til å gå riktig lenge på kino!

Innspilt: 2018
Nasjonalitet: Storbritannia og USA
Språk: engelsk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Rami Malek (Farrokh Bulsara/Freddie Mercury), Lucy Boynton (Mary Austin, Freddy Mercurys kjæreste og samboer), Gwilym Lee (Brian May), Ben Haryd (Roger Taylor), Joe Mazzello (John Deacon), Aidan Gillen (John Reid) m.fl.
Spilletid: 134 min.

"Cold War" (Regissør: Paweł Pawlikowski)

Mesterlig polsk kjærlighetsdrama som du ikke ønsker å gå glipp av!

Når en polsk film settes opp på norske kinoer, er det all grunn til å ha alle sanser åpne! I særdeleshet gjelder dette når stjerneregissøren Paweł Pawlikowski`s filmer dukker opp. Hvem husker vel ikke hans svart-hvitt-film "Ida", som gikk på norske kinoer våren 2014? Et mesterverk av en film, som vant Oscar i kategorien beste utenlandske film i 2015 - bare for å nevne én av prisene som ble den til del. (Linken peker til min omtale av filmen her på bloggen.)

Paweł Pawlikowski (f. 1957) vant prisen som beste regissør for "Cold War" under filmfestivalen i Cannes tidligere i år. Filmen er valgt ut til å representere Polen i forbindelse med Oscar-nomineringen til beste utenlandske film i 2019. Etter å ha sett den på kino, tenker jeg at den har en meget god mulighet til å komme med på kortlisten. For igjen har Pawlikowski skapt et mesterverk! "Cold War" er i likhet med "Ida" spilt inn som svart-hvitt-film, og som "Ida" er også dette en etterkrigshistorie, men nå med den kalde krigen som bakteppe. Svart-hvitt-effekten bidrar til å gjøre scenene nærmest løsrevet fra tid og sted.

Tematikken i "Cold War" er en umulig kjærlighetshistorie mellom to mennesker som er mer forskjellige enn det som godt er for å få et forhold til å fungere.

Wiktor Warski er en talentfull dirigent og musiker, som i etterkrigstidens Polen reiser rundt for å lete opp talenter på landsbygda. Det er polsk folkemusikk som står hans hjerte nærmest. Håpefulle ungdommer samles på et falleferdig gods, og så starter i første rekke utplukking av de beste, og deretter beinhard opptrening av de heldige utvalgte. De skal lære både sang og dans, og målet er å lage et ensemble som skal opptre rundt i landet, og gjøre det polske folket stolt over sin egen kultur. 

Utvelgelse og opptrening av talentene er i gang

Blant talentene befinner Zuzanna "Zula" Lichòn seg. Hun er både vakker og talentfull, men har en broket fortid. Blant annet skal hun ha tatt livet av faren sin, som "tok feil" av henne og moren, og hun er nå prøveløslatt. Hennes fremtid står og faller på at hun får være med i ensembelet. 

Nydelige kjærlighetsscener mellom Wiktor og Zuzanna

Wiktor tiltrekkes av Zuzanna, og denne tiltrekningen er gjensidig. Det oppstår et lidenskapelig forhold dem i mellom - på tross av at de er så forskjellige som det er mulig å være, både i forhold til lynne og verdier. Ensemblet utvikler seg og blir en suksess. Så ønsker styresmaktene at de skal synge politiske sanger, og dette begrenser dermed deres kunstneriske utfoldelse betydelig. Drømmen om å flykte til Vesten begynner å gry hos Wiktor, og han ønsker at Zuzanna skal bli med. 

Zuzanna og Wiktor

Wiktor og Zuzanna planlegger flukten mens de er i Berlin, men Zuzannas mot svikter i siste liten. Wiktor kommer seg til Paris, der han etter hvert opptrer i jazz-trioer og -kvartetter på Paris` nattklubber. Han klarer imidlertid ikke å glemme Zuzanna, og følger karrieren hennes på avstand. Hver gang ensembelet hun er med i, opptrer i en vestlig by, dukker han opp blant tilhørerne. Men den kalde krigen og jernteppet mellom øst og vest tærer på motet og håpet om at det en gang skal bli de to, og spørsmålet er om kjærligheten har en sjanse under disse omstendighetene ... 

For Zuzanna er ikke vakre Paris nok ...

Mer enn dette ønsker jeg ikke å røpe av handlingen i filmen. Ikke annet enn at jeg ble svært berørt av historien og de vakre svart-hvitt-filmede scenene. For ikke å snakke om musikken, som er helt utsøkt hele veien! Og lykkelig er jeg som har funnet ut at filmmusikken er tilgjengelig på Spotify! Da vet i alle fall jeg hva jeg kommer til å lytte til fremover! 

Cold War er en meget vakker film med utsøkte detaljer! Her med Wiktor som dirigent
når ensemblet opptrer. 

Denne filmen må du rett og slett få med deg! Filmen har nemlig alt! Den har et interessant historisk bakteppe (nemlig tilstanden i Polen de første årene etter krigen og den kalde krigen mellom øst og vest), en historie om hva eksilet gjør med mennesker og deres evne til å leve og elske, en historie som viser at inderlig og dyptfølt kjærlighet tåler det meste, men slett ikke alt, og at det må være visse forutsetninger til stede for at kjærligheten skal overleve. Skuespillerne i hovedrollene - Thomasz Kot som Wiktor og Joanna Kulig som Zuzanna - er ganske enkelt fantastiske, der de spiller ut all den lidenskap og tristesse som følger med når et nærmest umulig kjærlighetsforhold skal skildres.

Filmen har stort sett fått toppkarakterer av det som kan krype og gå av norske filmanmeldere, og den er blitt betegnet som årets vakreste kjærlighetsfilm. Jeg kunne ikke vært mer enig!

Innspilt: 2018
Originaltittel: Zimna wojna
Nasjonalitet: Polen
Sjanger: Drama
Skuespillere: Thomasz Kot (Wiktor), Joanna Kulig (Zuzanna) m.fl.
Spilletid: 85 min.

"Fornærmelsen" (Regissør: Ziad Doueiri)

En mesterlig libanesisk film!

Litt om den libanesiske regissøren Ziad Doueiri 

Det er ikke ofte norske kinogjengere får anledning til å se en libanesisk film. Jeg kan selv bare huske én film i overskuelig fortid, og det er "The Attack" ("L`Attentat"), som gikk på norske kinoer i 2013. I følge Filmweb.no ble imidlertid også "Det Lila sa" ("Lila dit ca") vist på norske kinoer i 2005. Felles for disse filmene og "Fornærmelsen" ("L´insulte") er at det Ziad Doueiri som har regissert dem. 

Vanligvis vises filmer som dette, som har et så åpenbart politisk budskap, kun på filmfestivaler for et relativt smalt publikum. Når jeg bruker begrepet "politisk budskap", mener jeg ikke at regissøren vil tvinge oss til å ta side i en konflikt. Nei, Ziad Doueiri klarer faktisk det kunststykke å provosere begge sider av en konflikt, og målet er helt klart å utvide perspektivet for begge parter. For først når man klarer å ta den andres perspektiv, er det et reelt håp om å løse konflikten. 

Jeg så "The Attack" på Arabiske filmdager i Oslo i 2013. Jeg skrev om filmen her på bloggen. Det gjorde jeg også i sin tid om romanen av Yasmina Khadra, som filmen er basert på. Min bokanmeldelse er fra 2008. 

Heldigvis har regissøren Ziad Doueiri blir så anerkjent at hans filmer nå vises på norske kinoer - hver gang! Doueiri (f. 1963) er libanesisk-født. Han gjorde seg bemerket allerede i forbindelse med filmdebuten i 1998, da "West Beirut" vant en pris på Cannes Film Festival. 

Oscarnominert tidligere i år

"Fornærmelsen" var en av fem filmer som ble nominert til Oscar i kategorien beste fremmedspråklige film tidligere i år. Jeg har nå sett alle fem ("The Square", "Body and Soul", "Loveless" og "A Fantastic Woman"). "A Fantastic Woman" vant Oscar i denne kategorien. Selv er jeg overhode ikke i tvil om hvilken film jeg likte aller best. Det er "Fornærmelsen" - fordi den har alt! 

Litt om Libanon

For å få tilstrekkelig utbytte av filmen, er det viktig å kjenne til noe av den politiske situasjonen i Libanon. Libanon er et land i Midt-Østen med kystlinje mot Middelhavet. I nord grenser landet mot Syria, og i sør mot Israel. Helt siden Palestina ble delt i to mellom jødene og muslimene i 1948, har landet hatt en stor flyktningegruppe av palestinere i landet sitt. Det bor i dag litt mer enn seks millioner mennesker i Libanon. Mer enn 10 % av disse er libanesiske flyktninger. De bor i flyktningeleire. Som filmen "Fornærmelsen" viser, er det ikke lov for libaneser å ansette palestinere i ordinært arbeid. Filmen belyser også spenninger som eksisterer mellom libaneserne og palestinerne. For øvrig nevner jeg at ca. 50 % av landets befolkning er muslimer, mens 45 % er kristne. 5 % er drusere. Tallene er usikre fordi det ikke har vært gjennomført folketellinger i landet siden 1932. 

Alle land som har vært utsatt for borgerkrig, får sår som har vanskelig for å gro. Libanon er intet unntak. Borgerkrigen i 1975 førte til harde fronter mellom flertallet av befolkningen og minoritetsgrupper, og i årene som fulgte ble befolkningen i noen kristne landsbyer massakrert. FN satte inn fredsstyrken UNIFIL i 1978, og senere marsjerte israelske styrker inn i landet for å bombe ut PLO. Det klarte de. Lokalbefolkningen led. 
(Kalde: Wikipedia)

Om filmen

Tony Hanna og hans kone Shirine bor i en kristen bydel i Beirut. De venter sitt første barn. Leiligheten de bor i er trang og det er mye som ikke fungerer optimalt. En av de første kranglene dem i mellom som vi blir vitne til, er konas innvending om at de kan flytte tilbake til landsbyen der Tony vokste opp. Der står det et helt ubebodd hus som de kan overta. Tony avskjærer forslaget uten videre diskusjon. Vi forstår på blikket hans at han har vonde minner fra denne landsbyen, som han aldri har vendt tilbake til etter at familien flyktet derfra i 1975. 

Shirin og Tony

Tony står og spyler balkongen sin, og alt vannet renner ned på en bygningsarbeider. Denne mannen er Yasser, en palestinsk flyktning som illegalt er satt i jobb for å lede arbeidet med å reparere bygninger som trenger dette, før de smuldrer opp. Han kjefter på Tony, som later som om dette var et hendig uhell han ikke kunne noe for. Saken er imidlertid at han gjorde dette med vilje fordi han ikke ønsker at andre menn skal komme i nærheten av hans vakre kone. Yasser begynner umiddelbart å reparere det ødelagte avløpsrøret, hvorpå Tony bøyer seg over rekkverket og banker i stykker det nye røret. Episoden ender med at Yasser kaller Tony "en jævla kødd". Tony blir dødelig fornærmet, og hele filmen handler etter dette om at han ønsker en unnskyldning fra Yasser.

Selv om Yasser ikke er villig til å si unnskyld, ønsker sjefen hans å tvinge ham til å si dette likevel. Hans renomme står nemlig i fare dersom konflikten eskalerer, og saken havner i domstolene. Dessuten er Yasser en dyktig mann, som han har bruk for i forbindelse med oppdraget han har påtatt seg i den kristne bydelen. Yasser blir med til bilverkstedet som Tony driver. Tony hører på politisk agitasjon på en stor TV i verkstedet, og tonen er aggressiv. Yasser får ikke lyst til å si unnskyld - ikke for enhver pris. Det hele fører til at Tony sier at "Sharon skulle ryddet dere ut alle sammen når han hadde sjansen". Hvorpå Yasser slår Tony og brekker to ribbein på ham ... 

Etter dette er konflikten mellom Yasser og Tony fullstendig låst, og det går som det måtte gå. Saken ender i rettsapparatet. Så får media nyss i saken, og dermed eksploderer det mellom libaneserne og palestinerne. Dette bekymrer presidenten, som innkaller de to til en samtale. Men selv ikke han får hull på byllen. Utenfor bygningen setter Tony og Yasser seg inn i hver sin bil. Yasser får ikke start på sin bil, noe Tony får med seg i bilspeilet etter at han har kjørt et lite stykke. Han kjører tilbake og  hjelper Yasser slik at også han får kjørt av gårde. Vi aner en spire til noe nytt mellom de to. At de kanskje klarer å se menneskeligheten i hverandre ... 

Tony og Yasser forlater presidentboligen ...

Tony er provosert over at palestinerne har eneretten på all lidelse, fordi han og hans folk også har opplevd mye urett og lidelse. Han klarer imidlertid ikke å sette ord på dette. I stedet fremstår han som en sint og bitter mann, som ikke klarer å kontrollere sinnet sitt når det koker over. En atferd som ikke akkurat er egnet til å skape sympati ... 

Rettssaken som senere kommer viser at denne konflikten handler om så utrolig mye mer enn den bagatellen som utløste den. Og det er her filmen virkelig løfter seg til nye høyder! For det vi får høre er ting i alle fall jeg var ukjent med. Ting som skjedde under borgerkrigen på midten av 1970-tallet, og som det aldri har blitt snakket høyt om. Dermed har det meste ligget innkapslet som ubearbeidede traumer hos dem som opplevde det. Tony er en av dem. 

Yasser ønsker ikke at advokaten hans skal bruke ufine triks overfor Hanna-familien.

Dommen som til syvende og sist blir avsagt er så klok og så sindig at den alene gjorde det verdt å se filmen! Vi i Vesten har en tendens til å tro at vi har eneretten på humanisme, medmenneskelighet og alt som forbindes med et godt menneskesyn ... Jeg vil derfor instendig oppfordre til å se denne filmen, som gjør oss vesentlig klokere! 

Skuespillerprestasjonene er glitrende, og plottet er elegant bygget opp. Styrken ved filmen er at den ikke tar noen side i konflikten, men belyser begge sider med mye klokskap. Filmen er rett og slett mesterlig! Se den på kino! 

Innspilt: 2017
Originaltittel: L´insult
Engelsk tittel: The Insult
Nasjonalitet: Libanon, Frankrike
Språk: Arabisk (libanesisk)
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Adel Karam (Tony Hanna), Kamel El Basha (Yassar Abdallah Salameh), Rita Heyek (Shirine Hanna) m.fl. 
Spilletid: 112 min. 

"A war" (Regissør: Tobias Lindholm)

Dansk krigsdrama fra Afghanistan

Jeg ble oppmerksom på denne filmen av den danske regissøren Tobias Lindholm i forbindelse med Oscar-nominasjonene tidligere i år. "A war" - med originaltittelen "Krigen" - ble nemlig nominert i kategorien beste utenlandske film. Filmen hadde Norges-premiere i mars i år, og DVD´en har rukket å få release (foreløpig tilgjengelig i Norge gjennom spesialimport - da koster filmen 299 - jeg fikk tak i den på HMV i Aberdeen for et par uker siden). 

Tobias Lindholm er regissøren bak blant annet "A Hijacking" (2012), et knallsterkt kapringsdrama i somalisk farvann (linken peker til min omtale av filmen).  Og for alle som i sin tid så den danske dokumentaren "Armadillo" (2010) som i likhet med herværende film også handler om krigen i Afghanistan, tenker jeg at det er et must å se "A war". Pilou Asbæk spiller hovedrollen både i "A Hajacking" og "A war", og det samme gjør Søren Malling. 

Kompanisjef Claus Pedersen (spilt av Pilou Asbæk) og hans menn er stasjonert i Helmand i Afghanistan. Det er en komplisert krig vi er vitne til fordi virkelighetsbildet endrer seg hele tiden. Oppdraget soldatene har er å sikre at Afghanistan igjen skal bli et trygt land å leve i, men veien dit er lang og uforutsigbar. Taliban truer hele tiden i bakgrunnen, og hvem som er på hvilken side er det i grunnen ingen som kan være sikre på. For lokalbefolkningen handler det nemlig dypest sett om å overleve, og den kortvarige gevinsten kan like så godt være å jobbe for Taliban som for de utenlandske soldatene. Og når et hvert samspill mellom soldatene og lokalbefolkningen innledes med at soldatene peker på de som kommer med ørten maskinpistoler, etterfulgt av en nedverdigende kroppsvisitering, før man slippes inn i varmen, så skal det ikke mye fantasi til for å skjønne at samspillet er meget skjørt. 

Sterkt samhold i kompaniet

I dagliglivet i leiren jobber soldatene med å rydde miner. En dag koster et bittelite feiltrinn utenfor den sikrede linjen at en ung soldat dør. Beinet hans er sprengt i stykker og blodtapet er så stort at livet ikke står til å redde. Dette gjør et sterkt inntrykk på kompaniet. 

Hvert skritt kan være fatalt, for området er minebelagt.

Hjemme i Danmark befinner kona til Claus seg. Claus og Maria har tre barn, som alle reagerer høyst ulikt på at pappaen deres er så langt borte over lang tid. Maria må takle utagerende adferd fra sønnen sin, og når det minste barnet har fått i seg en haug med piller og må på sykehuset for pumping i hu og hast, må de andre ungene være med. Hun har ingen til å passe dem mens hun er borte, og de er for små til å være alene hjemme. Maria savner mannen sin, og lever for de minuttene Claus ringer hjem. 

En ettermiddag ankommer en mann og hans barn leiren der Claus og kompaniet hans holder til. Han ønsker å få bli i leiren, fordi Taliban har truet familien hans på livet dersom han ikke verver seg som soldat for dem. Claus er fast bestemt på at mannen og barna hans ikke kan bli i leiren, og insisterer på at han må gå hjem. Ikke en gang barna får bli. Han lover imidlertid at de skal komme inn til landsbyen dagen etter for å jage bort Taliban. 

Venn eller fiende?

Dagen etter ankommer kompaniet landsbyen, og til deres store fortvilelse er alle drept - voksne som barn. Plutselig blir de utsatt for et bakholdsangrep. En av soldatene blir truffet. Claus er fast bestemt på at de må få soldaten ut av leiren før han dør. De har ikke en sjanse til å få dette til uten luftstøtte, og for å få dette må han ha en PID (positiv identification) på at det dreier seg om et fiendtlig mål (og ikke et sivilt mål). Kompaniet får luftstøtte, men det viser seg etterpå at det var kvinner og barn i huset som var identifisert med PID. 

Endelig hjemme hos familien - med en rettssak som venter ... 

Claus blir innkalt til avhør, og før han vet ordet av det er han anklaget for en krigsforbrytelse og blir sendt hjem. I den påfølgende rettssaken handler alt om følgende: hadde han PID eller hadde han ikke det. Claus vet at han ikke hadde dette, men måtte hevde det for å få luftstøtte. Samvittigheten plager ham. Det var ikke slik han hadde tenkt dette. Han risikerer fire års fengsel for forbrytelsen, fordi han tross alt ikke handlet med forsett. Kona hans utsetter ham for et krysspress: hun og barna trenger ham nå - ikke om fire år! Så spørs det hva Claus gjør - under ed - når det kommer til stykket ... Og hva jussen handler om under rettssaken ... 

Jeg har ingen problemer med å forstå hvorfor akkurat denne filmen kom så langt som til å bli en av fem nominerte filmer til Oscar i kategorien beste utenlandske film tidligere i år (se mitt innlegg om Oscar-nominasjonene og vinnerne). "A war" er nemlig et sterkt krigsdrama med et sammensatt og komplisert plott, og hvor skuespillerprestasjonene er av ypperste klasse. Jeg tipper at denne filmen var den sterkeste utfordreren til vinneren "Son of Saul". 

Hva er egentlig krig i praksis? Det kan være uendelig mange edle motiver som har startet en krig, men til syvende og sist dreier det seg om hvem som overlever til slutt. Her passer jussen veldig dårlig inn, med mindre vi snakker om regelrette folkemord, der hensikten kun er å drepe og utrydde andre mennesker. Krigens uforutsigbare og uoversiktlige veier settes opp mot jussens irrganger, og denne filmen viser med all tydelighet hvor kort jussen kommer når det kommer til stykket. 

Det var i grunnen bare én ting jeg savnet i denne filmen, og som jeg tenker er et interessant moralsk, etisk og juridisk dilemma. Kompaniet til Claus ble beskutt da de befant seg i landsbyen hvor alle var drept. Fienden/Taliban var der. De kunne bare ikke se dem. Så kalte de inn luftstøtte på falske premisser (uten en klar og tydelig PID). I ettertid viste det seg at huset som ble bombet var full av kvinner og barn - altså sivile. Dernest ble dette fremsatt som et brudd på folkeretten. De drepte hadde ingen våpen. Men Taliban var jo der. Det var de som angrep. Mest sannsynlig brukte de sivilbefolkningen som et levende skjold. Og da de skjønte at slaget var tapt, stakk de. Sivilbefolkningen ble igjen. Beviset som ble fremvist i ettertid var at målet som var definert som PID, kun inneholdt sivilbefolkning. Er det virkelig slik at det er i strid med folkeretten å forsvare seg mot et angrep - også fra luften - når fienden misbruker sivilbefolkningen på denne måten? Dette elementet kom overhode ikke frem i filmen.

Denne filmen anbefaler jeg sterkt! Jeg tenker at det er viktig at slike filmer blir sett av mange, fordi den viser hvilke prøvelser soldater som sendes til land som Afghanistan faktisk gjennomgår. Den er dessuten så totalt forskjellig fra Hollywood-filmene innenfor temaet krig, fordi det der er om å gjøre å skape heltefigurer og hovedroller, med tanke på neste års Oscar-utdeling. Uten en tydelig definert hovedrolleinnehaver, kan man nemlig miste muligheten for å konkurrere innenfor kategorien beste mannlige/kvinnelige hovedrolle. I "A war" er det ingen helter, og det er det normalt heller ikke i det virkelige liv. En annen ting jeg vil fremheve som positivt ved denne filmen er at den er fullstendig ribbet for sentimentale triks. Den er heller ikke unødig voldelig, selv om jeg må advare mot noen sterke scener. Dette er rå virkelighet - verken mer eller mindre. Jeg gir toppkarakter!

Innspilt: 2015
Originaltittel: Krigen
Nasjonalitet: Danmark
Språk: Dansk og arabisk
Sjanger: Krigsdrama
Skuespillere: Pilou Asbæk (Claus Michael Pedersen), Søren Malling (Martin R. Olsen), Dar Salim (Najib Bisma), Tuva Novotny (Maria Pedersen), Charlotte Munck (Lisbeth Danning),
Dulfi Al-Jabouri (Lutfi "Lasse" Hassan)
Spilletid: 111 min.

"Steve Jobs" (Regissør: Danny Boyle)

Enda en film om Steve Jobs ... 

Det er laget mange filmer om Steve Jobs (f. 1955 d. 2011). Akkurat denne med Michael Fassbender i hovedrollen, er basert på en biografi ved samme navn av Walter Isaacson. Filmen handler om årene 1984 til 1998, altså før Steve Jobs ble syk, og den starter med at Steve Jobs sluttet i Apple-konsernet etter en intern maktkamp med John Scully (i 1985). 

I likhet med flere av de Oscar-nominerte filmene i år, fikk heller ikke denne filmen noen priser. Michael Fassbender var nominert i kategorien beste mannlige hovedrolle, mens Kate Winslet var nominert som beste kvinnelige birolle. Selv om begge er erfarne og flotte skuespillere, skjønner jeg godt at ingen av dem fikk prisen. Rollene de er tildelt i denne filmen ga dem nemlig ikke veldig mye å spille på, flate og endimensjonale som de er. Det jeg likevel vil si er at de gjør maksimalt ut av de mulighetene rollene gir dem.

Regissøren Danny Boyle (f. 1956) står blant annet bak filmer som "Trainspotting" (1996), "The Beach" (2000), "Slumdog Millionaire" (2008) og "127 Hours" (2010). Sistnevnte ble nominert til seks Oscar´s. 

I løpet av filmen introduseres vi for en mann hvis personlige egenskaper det er god grunn til å stille spørsmål ved. At fansen elsket ham - de som slapp å forholde seg til ham i hverdagen - er det derimot liten tvil om. Da en tidligere kjæreste dukket opp på banen med et barn - Lisa - som hun hevdet var Steve´s, var han til å begynne med helt ubøyelig. Inntil han bestemte seg for å gi noen dollar til et hus til mor og barn, men fremdeles uten å akseptere farskapet ... Lisa dukket av og til opp, og det ble mer og mer opplagt at hun virkelig var sin fars datter.

Steve Jobs og Joanna Hoffmann - spilt av Michael Fassbender og Kate Winslet

Underveis blir vi vitne til at Steve Jobs tas inn i Apple-varmen igjen, og at det stadig oppsto konflikter rundt ham. Jobs var så sterk at ingen hadde en sjanse til å vinne over ham. De hadde valget mellom enten å gi seg eller forsvinne ... Hans ubøyelige og uforsonlige personlighet var imidlertid også nøkkelen til hans suksess i databransjen. 

Interne krangler, som det var mange av - denne gangen med Steve Wozniak

Da jeg leste meg opp på historien rundt Steve Jobs etter å ha sett filmen, var jeg spesielt opptatt av hvorvidt han noen gang giftet seg eller ikke. I filmen virket han så følelsesmessig avstumpet. Ikke så det ut til at han hadde noen som helst varme å gi andre, og ikke så det ut til at han var mottakelig for andres varme. Han giftet seg faktisk i 1991, og fikk tre barn med sin kone. Lisa ble som tidligere nevnt født utenfor ekteskap (i 1978). At Steve Jobs var gift, kommer ikke frem i filmen om ham. Her er det først og fremst fokus på hvem han var i sitt profesjonelle liv, og hvor Joanna Hoffman (spilt av Kate Winslet) - marketing executive - antakelig var den som sto ham nærmest. 

Gründeren, guruen og helten Steve Jobs

Alt i alt opplevde jeg denne filmen som nokså kjedelig og egentlig litt intetsigende. Det hadde vært mye mer spennende om vi hadde blitt kjent med hele Steve Jobs, dvs. også den han var mer privat. At han var en helt spesiell gründer innenfor databransjen, og at veien opp og frem heller ikke for ham var lineær, føyer seg inn i rekken av andre lignende historier. Filmen er egnet til å gi et bilde av en nokså endimensjonal mann, som uansett hvor vanskelig han må ha vært, hadde fortjent en mer sammensatt fremstilling. Synes nå jeg ... 

Steve Jobs i tenkeboksen

Selv sitter jeg igjen med opplevelsen av ikke å skjønne at skuespillerne i det hele tatt ble nominert til Oscar. Jeg opplevde også handlingen, som hele tiden dreide seg om at Steve Jobs skulle opp på en scene for å bli hyllet av fansen, men ble forsinket pga. diverse krangler, som uinteressant. Riktignok er en del av scenene "spritet opp" med sentrale samtaler mellom Steve Jobs og John Sculley, men det var ikke tilstrekkelig til å vekke min interesse. Det var heller ikke fokuset på alle de datatekniske "umulighetene", som Steve Jobs og teamet hans likevel klarte å løse.

Dersom man tilhører skaren av Steve Jobs-fans, er det helt sikkert et must å se denne filmen. For alle oss andre er filmen en parentes man godt kan hoppe over. 

Filmen hadde Norgespremiere 22. januar i år. Den går ikke lenger på kino. 


Innspilt: 2015
Originaltittel: Steve Jobs
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama
Skuespillere: Michael Fassbender (Steve Jobs), Kate Winslet (Joanna Hoffman), Seth Rogen (Steve Wozniak), Jeff Daniels (John Sculley) m.fl.
Spilletid: 122 min.

"Creed" (Regissør: Ryan Coogler)

Ny Rocky-film

Innledningsvis er det kanskje greit å ha med seg at jeg aldri har vært noen Sylvester Stallone-fan eller bokser-entusiast. Det er i grunnen bare et par ting som gjorde at jeg valgte å se denne filmen. Det ene er at dette var en av de få filmene som vakte min nysgjerrighet på en lang flytur fra Kina til København. Det andre er at jeg var litt nysgjerrig på Stallones skuespiller-prestasjoner, siden han tross alt ble nominert i kategorien beste mannlige birolle i forbindelse med årets Oscar-utdeling. 

Filmregissøren Ryan Coogler (f. 1986) har en nokså kort film-meritt-liste å vise til. Det er kanskje ikke så rart, siden han er så ung. Men når jeg på Wikipedia leser at han er i gang med filmprosjektet "Black Panther", så skjønner jeg at han antakelig ikke kommer til å påkalle min nysgjerrighet i overskuelig fremtid. 

Sylvester Stallone har for øvrig blitt nominert til Oscar to ganger tidligere. I 1976 ble han nominert i kategorien beste mannlige hovedrolle i filmen "Rocky". Han ble også nominert i kategorien beste originale manus for samme film. 

I "Creed" spiller Sylvester Stallone rollen som den aldrende Rocky Balboa. Han blir kontaktet av Adonis "Donnie" Johnson, sønnen av den døde tungvekts-mesteren Apollo Creed. Adonis ønsker at Rocky skal være hans trener og mentor, slik at han får realisert drømmen om å bli profesjonell bokser. Han ønsker å gå i farens fotspor.

En kommende bokser-stjerne og en avdanket bokser-stjerne

Oppbyggingen av filmen er klassisk i slike bokser-filmer, og denne filmen er ikke noe unntak. Først er den unge bokseren svært lovende - inntil han utfordres av ledende champion. Så ser det skikkelig dystert ut, inntil vår helt selvsagt vinner til slutt. Noe annet ville jo vært helt utenkelig. 

Rocky blir Adonis´ trener og mentor

Mens jeg så denne filmen, tenkte jeg at Sylvester Stallones skuespillerprestasjoner ikke var imponerende i det hele tatt. Han spiller jo bare seg selv, tenkte jeg ... Så leste jeg på Wikipedia (da jeg kom hjem) at den aldrende Rocky Balboa tidligere i sin karriere pådro seg en hjerneskade. Noen brikker falt på plass, for er det noe jeg kjente på mens jeg så filmen, var det nettopp at Sylvester Stallone virker hjerneskadet ... Så kanskje var det noe der ... 

Gode råd fra en som har vært gjennom det meste

Og så har jeg ikke en gang nevnt Michael B. Jordan (f. 1987), han som spiller Adonis "Donnie" Johnson Creed ... Absolutt en spennende skuespiller, som vi garantert kommer til å se mer til i tiden fremover, med mindre alle musklene hans blir sjanger-begrensende. Hans rolletolkning var ikke tilstrekkelig til å bære filmen. 

Testosteron-boost fra treneren

Underveis blir vi selvsagt minnet på hvor farlig - og dermed utrolig mandig og tøft - bokseryrket er. Her kjemper man med livet og helsen som innsats! Noe som gjorde det hele riktig kleint var at tøffingen Rocky underveis fikk en alvorlig kreftdiagnose, men kun hadde Adonis´karriere i fokus ...

Dette er uansett en film de fleste damer styrer unna, fordi den ikke trigger noe hos oss. Dette er og blir en manne-film, som mennene kan få lov til å ha for seg selv! Jeg kjedet meg veldig underveis, og måtte virkelig kjempe for å gidde å se den ferdig. Den varte i tillegg i 133 minutter, noe som for meg var i alle fall en drøy halvtime for lenge. Men som sagt: dersom man synes at Sylvester Stallone er en skikkelig tøffing og elsker sportsdramaer generelt og boksing spesielt, så er denne filmen helt sikkert severdig ... Jeg kan jo legge til at filmen hadde Norges-premiere 15. januar i år, og at den har fått flest firere på terningen av norske anmeldere. Mens den i USA har sopet med seg den ene prisen etter den andre. Det er åpenbart særlig Sylvester Stallone som har fått oppmerksomheten. Noen Oscar ble det ikke denne gangen heller. Og jeg som bare ikke kunne skjønne hvorfor akkurat han skulle være en av fem nominerte mannlige birolle-innehavere, all den tid det er produsert SÅ mange andre utrolige gode filmer ... 

Innspilt: 2015
Originaltittel: Creed
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama
Skuespillere: Michael B. Jordan (Adonis "Donnie" Johnson Creed), Sylvester Stallone (Rocky Balboa) m.fl.
Spilletid: 133

"Mustang" (Regissør: Deniz Gamze Ergüven)

Viktig tyrkisk film om tvangsekteskap - nominert til Oscar

"Mustang" er en av fem filmer som er nominert til Oscar i kategorien beste fremmedspråklige film. Her konkurrerer filmen blant annet med ungarske "Son of Saul" og jordanske "Theeb". "Mustang" er tyrkisk, og den handler om tvangsgifte. Det er Deniz Gamze Ergüven (f. 1978) som har regissert filmen. Filmen har vakt oppsikt over alt hvor den har blitt vist. 

"Mustang" hadde Norgespremiere fredag den 26. februar.

Handlingen i filmen finner sted i en tyrkisk landsby, hvor fem foreldreløse søstre vokser opp hos sin onkel, tante og bestemor. Æreskodeksen i den lille landsbyen er streng og konservativ. 

Søstrene Lale, Nur, Ece, Selma og Sonay er i ferd med å utvikle seg til unge kvinner. Lale, den yngste av søstrene,  er riktignok fremdeles svært ung, og i motsetning til søstrene er hun svært opprørsk av seg. Hun finner seg ikke i hva som helst. 

I filmens åpningsscene sier Lale farvel til sin høyst elskede lærerinne, som skal flytte til Istanbul. Deretter velger søstrene å gå hjem i stedet for å reise med skolebussen. De ender opp på stranda, der de leker i vannet med sine klassekamerater. Latter, hvinende fryd og glede preger leken, som er så uskyldig som den kan bli. På vei hjem går de på epleslang, men blir oppdaget av eieren av hagen, som truer dem med et gevær. 

Forholdet mellom søstrene er tett - de har egentlig bare hverandre.

Vel hjemme viser det seg at landsbysladderen har gått fortere enn jentene. Bestemoren er rasende fordi hun mener at jentene har skjemt dem ut i landsbyen. Heretter får de ikke lov til å gå ut av huset - ikke en gang på skolen. 

Jentene blir satt til å lære nyttige ting som matlaging, rengjøring og sying. Alt for å gjøre dem klar for ektestanden, skal det vise seg. Bestemoren har pakket bort alle telefonene i huset, slik at de ikke kan få kontakt med omverdenen. I stedet må de nøye seg med å betrakte alt utenfor huset gjennom vinduene. 

De fem søstrene

Lale er ikke tapt bak en vogn, og hun får med seg søstrene på fotballkamp etter at hun er blitt nektet å se en viktig kamp sammen med onkelen og hans venner. Mens de er på fotballkampen, blir de filmet. Bestemoren holder nesten på å ta sin død av det da hun får se jentene via en TV-overføring. Etter dette strammes grepet om jentene ytterligere til, og nå begynner bestemoren å gå drastisk til verks. Det er om å gjøre å få giftet bort jentene i full fart - før de rekker å bringe enda mer skam over familien. 

Sonay blir lykkelig gift - i motsetning til søsteren Selma ...

I første omgang er det de to eldste søstrene, Selma og Sonay, som giftes bort. Men mens Sonay vet å få det som hun ønsker og blir gift med ham hun elsker, er ikke Selma like heldig. Deres dobbeltbryllup blir derfor til glede for den ene, og til en tragisk ulykke for den andre. Og enda verre er det da Selma ikke blør på bryllupsnatten. Det ulykkelig paret får dermed intet blodig laken å vise frem til slektningene som hamrer på soverommet om morgenen, for å få beviset for at bruden var jomfru. 

Lale

Så er det Eces tur. Vi aner konturene av at onkelen misbruker Ece seksuelt, og at det er derfor det er så om å gjøre å få henne gift. Bestemoren er klar over dette, men ser en annen vei. Antakelig er det derfor hun også er så lite levende, og stort sett er fiendtlig innstilt til jentene. Ece vil ikke gifte seg, og ender opp med å ta livet av seg. 

Etter begravelsen bestemmer onkelen og tanten seg for at Nur skal giftes bort. Gittere blir montert foran alle vinduer, slik at en flukt ikke skal være mulig. Men da holder det for Lale. Hun organiserer en flukt ... 

Livet utenfor betraktes fra vinduet.

Dette er en film som ikke slutter å gjøre inntrykk etter at rulleteksten er borte fra lerretet. Det som beskrives er nemlig skjebnen til mange unge kvinner som lever på landsbygda - blant annet i Tyrkia. Og det trenger slett ikke å handle om islam. Uvitenhet og streng konformitet er en vel så sentral forklaringsfaktor. Regissøren har brukt sin egen bakgrunn som inspirasjon da hun laget filmen. 

Det er mange lag i denne filmen. Overgangen fra barn til ung voksen er et tema. Her tillates ikke uskyldig lek, mens man derimot ser forbi seksuelt misbruk. De unge jentene tas knapt med på råd når de skal giftes bort, men må finne seg i å få tildelt en mann som slekten synes er passende. Noen ganger koster dette en fortvilelse så stor at selvmord er siste utvei. Kontrasten mellom landsby og storby kommer svært tydelig frem, og alle mennene er ikke like fæle som onkelen. Vennen Yasin stiller opp, og blir sånn sett søstrenes hjelper og beskytter. 

Selv om jeg synes at "Son of Saul" er en bedre film enn "Mustang", håper jeg at "Mustang" vinner Oscar i kategorien beste fremmedspråklige film. Dette vil nemlig gjøre at filmen får enda mer blest, og at den i neste omgang kan skape debatt i den arabiske verden. 

Jentene, og spesielt Güneş Şensoy i rollen som Lale, gjør flotte og overbevisende rolletolkninger som de fem søstrene. Jeg vil også berømme Ayberk Pekcan sin rolletolkning av onkel Erol. Han er på mange måter den store drittsekken i filmen, skjønt han får god hjelp av kvinnene han har rundt seg. At hans ære opprettholdes for enhver pris, har mye å si for deres egen status i landsbyen. River de ham ned fra pidestallen, ender også de selv i grøfta ... 

Skjebnen til de fem søstrene, som blir sperret inne og ikke en gang får lov til å gå på skolen, minnet meg for øvrig sterkt om Jeffrey Eugenides roman "The Virgin Suicides", selv om temaet i den ikke er tvangsekteskap. Derimot handler det om selvmord, som en reaksjon på å bli sperret inne. 

Trenger jeg å si det flere ganger? Selvsagt anbefales også denne filmen sterkt!

(Fasiten etter Oscar-utdelingen: Denne filmen fikk ingen pris. "Son of Saul" vant derimot Oscar i kategorien beste utenlandske film.)

Innspilt: 2015 
Originaltittel: Mustang
Nasjonalitet: Tyrkia, Frankrike og Tyskland
Sjanger: Drama
Skuespillere: Güneş Şensoy (Lale), Doğa Doğuşlu (Nur), Elit İşcan (Ece), Tuğba Sunguroğlu (Selma), İlayda Akdoğan (Sonay), Nihal Koldaş (bestemoren), Ayberk Pekcan (onkel Erol), Erol Afşin (Osman) m.fl.

Spilletid: 97 min.