Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Carey Mulligan. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Carey Mulligan. Vis alle innlegg

onsdag 24. februar 2016

"Suffragette" (Regissør: Sarah Gavron)

Om britiske kvinners kamp for stemmerett

Britiske Sarah Gavron (f. 1970) debuterte som filmregissør med filmen "Brick Lane" som kom i 2007 (lenken peker til min bloggomtale av denne filmen). Før dette hadde hun jobbet med dokumentarfilm. 

"Suffragette" hadde Norgespremiere på kino 29. januar i år. 

Maud Watts er i begynnelsen av 20-årene, og året er 1912. Hun er gift med Sonny og de har en sønn. Både hun og ektemannen arbeider på et vaskeri i en liten forstad til London. Der jobbet også Mauds mor inntil hun døde av skadene etter en arbeidsulykke da Maud var fire år. 

Kvinnene har betydelig lavere lønn enn mennene, og dersom de av en eller annen grunn skulle falle i unåde hos sjefen, risikerer de å måtte gå på dagen. Uten arbeid og noen form for inntekt, går de rett inn i fortapelsen, for her finnes ikke noe sikkerhetsnett. Maud blir vitne til hvordan hennes motbydelige sjef trakasserer en av jentene på vaskeriet. Kvinnene på vaskeriet er fullstendig rettsløse i slike situasjoner, og kan i grunnen intet gjøre ... Fordi Maud gjennom sin tilstedeværelse forhindrer sjefen i å ta seg til rette overfor den unge jenta, straffer han henne og ber henne levere en pakke etter arbeidstid. På veien blir hun vitne til at en kvinne plutselig begynner å kaste stein mot butikkvinduer, mens hun roper ut slagord om at kvinner bør få stemmerett. Maud er skrekkslagen. 


De underbetalte kvinnene sliter seg ut på vaskeriet. Dette var før HMS ble oppfunnet ...
Da en av kvinnene på vaskeriet spør om Maud vil bli med på et møte i Suffragette-bevegelsen, som kjemper for at kvinner skal få stemmerett, blir hun litt engstelig med. Det er ikke mors beste barn som er med i denne bevegelsen. Og det krever mot å være med. Ved et uhell blir hele gjengen arrestert, og Maud tilbringer natten i fengsel. Da hun kommer hjem, er mannen hennes rasende. 


Maud ønsker seg noe mer ut av livet ...
Senere stiller Maud opp på høringer i Parlamentet, hvor politikerne vurderer å gi kvinnene stemmerett. Men først vil de høre om kvinnenes situasjon. Skepsisen er imidlertid massiv, fordi politikerne er overbevist om at kvinnene ikke vil bruke stemmeretten med fornuft ... Ikke har de tilstrekkelige kunnskaper, og ikke har de evner ...


Suffragette-kvinnene demonstrerer for retten til å stemme.
Senere kommer hun i kontakt med Edith Ellyn, som er lege og som bruker mannens apotek og sitt eget legekontor som "skalkeskjul" for suffragette-bevegelsen. Parallelt følger vi politiets arbeid med å kartlegge suffragette-bevegelsen, som man for en hver pris vil til livs. Da gjengen enda en gang blir arrestert, etter at den store lederen Emmeline Pankhurst har talt og oppfordret til sivil ulydighet, går politiet hardere til verks. Kvinnene kjemper på sin side for retten til å bli oppfattet som politiske fanger, ikke "bare" som opprørske bøller ... Og nå sultestreiker de. 


Persona non grata
Da Maud kommer ut av fengselet, får hun sjokk. Ektemannen hennes vil ikke ha noe mer med henne å gjøre, og slipper henne ikke inn i huset. Han orker ikke å ha en kone som kun bringer skam over familien. Så mister Maud også jobben sin. Uten noe sted å bo, tar hun opphold i en kirke, mens suffragette-bevegelsen bringer henne mat. Nå har hun ikke mer å miste, tror hun. Men forholdene skal bli atskillig verre ... Sammen med de andre suffragette-kvinnene pønsker de ut en storstilt plan ...


Maud arresteres
Dette er en film som gjorde inntrykk på meg! Jeg kjente ikke til at britiske kvinner gikk så radikalt til verks for å kjempe frem retten til alminnelig stemmerett for kvinner. Kvinnene ble møtt med forakt, og de risikerte alt - både ekteskap og barn - ved å kjempe for det de trodde på. Et av høydepunktene i filmen er et brev Maud skriver til etterforskeren Steed. Han hadde under et avhør fortalt henne at "sånne kvinner som henne" ikke betydde noen ting i det store og det hele. I brevet forteller Maud ham at hun er akkurat like mye verdt som ham. Fra å være en sjenert og litt bondsk kvinne, har kampen for stemmerett lokket frem mer av det som bor i henne, nemlig en sjelden veltalenhet og en styrke som hun antakelig ikke ante at hun hadde selv. 


Emmeline Pankhurst (spilt av Meryl Streep) oppfordrer til sivil ulydighet
Måten suffragette-kvinnene ble behandlet på i sin samtid er også en viktig påminnelse om hva som skjer når spesielle grupper i et samfunn marginaliseres. Når mennesker ikke lenger har noe å tape, tar de store sjanser ... Når det er for en god sak, blir de helter - i alle fall i ettertiden. Når det er for en mindre god sak, kaller vi det gjerne terrorisme ... 

Britiske kvinner fikk alminnelig stemmerett først i 1928. En snevrere gruppe av kvinner fikk stemmerett etter fylte 30 år fra 1918 ... Til sammenligning fikk norske kvinner alminnelig stemmerett i 1913. 

Før jeg valgte å se filmen, visste jeg at anmeldelsene hadde vært nokså lunkne. Jeg hadde av den grunn ikke veldig høye forventninger på forhånd, og ble derfor virkelig positivt overrasket. Filmen er nemlig fin og engasjerende, og skuespillerne gjør en overbevisende rolletolkning. Carey Mulligan har etter hvert gjort seg nokså sterkt bemerket i flere filmer, og jeg synes hun kommer godt ut av det også i denne filmen. At Meryl Streep opptrer i kanskje to minutter i denne filmen, og brukes som trekkplaster, opplevde jeg derimot som noe provoserende - selv om jeg liker henne godt som skuespiller. Men det får liksom være måte på å tyne maks ut av minimal innsats, synes nå jeg ... Alt i alt en fin film, selv om tidskoloritten tidvis er noe klisjefylt. Noen av personene som opptrer i filmen, er for øvrig virkelige. Dette gjelder både Pankhurst, Davison, Lloyd George og kong Georg V. (Kilde: Wikipedia)

Jeg anbefaler filmen fordi den viser en interessant del av historien om britiske kvinners kamp for stemmerett!

Innspilt: 2015
Originaltittel: Suffragette
Nasjonalitet: Storbritannia
Sjanger: Drama
Skuespillere: Carey Mulligan (Maud Watts), Helena Bonham Carter (Edith Ellyn),  Meryl Streep (Emmeline Pankhurst), Natalie Press (Emily Davison), Anne-Marie Duff (Violet Miller), Romola Garai (Alice Haughton), Ben Whishaw (Sonny Watts), Brendan Gleeson (Steed), Samuel West (Benedict), Adrian Schiller (David Lloyd George)
Spilletid: 106 min.

søndag 25. mai 2014

"Inside Llewyn Davis" (Regissører: Joel og Ethan Coen)

En musikalsk film noir fra Coen-brødrene

Det er alltid forbundet med stor spenning når det kommer en ny film av Coen-brødrene. Samtidig har jeg erfaring med at jeg ikke alltid blir like begeistret. Slik var det f.eks. med "O Brother, Where Art Thou", og slik var det med "The Ladykillers". Like fullt - det er først og fremst de gode filmopplevelsene jeg husker best. Som "True Grit", "A Serious Man", "No Country for Old Men", "Burn After Reading", "Fargo", "The Big Lebowski " ... bare for å ha nevnt et knippe av dem. 

I "Inside Llewyn Davis", en film som er løslig basert på visesangerlegenden Dave van Ronk, møter vi den dessillusjonerte visesangeren Llewyn Davis. Bandets (bedre) halvdel Mike har tatt livet av seg, og nå er det bare ham igjen. Det er ingenting i veien med stemmen hans, og han er drivende god på gitar. Like fullt lar gjennombruddet vente på seg. Den nye skiva hans selger ikke i det hele tatt, og det er omtrent ikke mulig å skvise så mye som en cent ut av manageren hans. Llewyn har ikke en gang råd til et husvære, og lever derfor som en annen snylter på venner og bekjente. De få gangene han kanskje kunne ha fått til noe, er han så opprådd for penger at han alltid må ta til takke med en liten engangssum i stedet for å kunne se frem til royalities. 


Llewyn Davis på sofaen til en venninne han snylter på
Nå går det på stumpene løs, og vennene hans begynner for alvor å gå lei. Hvorfor kan han ikke bare ta seg en jobb som alle andre? Noe som ikke fremskynder en eventuell suksess, er at desperasjonen ikke akkurat gjør Llewyn til en sjarmklump. Under press gjør han så pass mange ufordelaktige ting at antall venner som ønsker å stå ham bi, skrumper faretruende inn. Til slutt bestemmer han seg for å reise til Chicago for å prøvespille for en av de virkelig store innenfor musikkbransjen, selveste Bud Grossman. Mye av filmen handler om denne reisen ... Så spørs det om Llewyn har noe som det er grunn til å tro på, eller om han like godt kan gi opp og prøve noe helt annet.


Venner som for lengst har gått lei Llewyn
Skuespillerprestasjonene i denne filmen er fantastiske. At man underveis støter på noen karrikerte personer er velkjent i Coen-filmene - som sekretæren på managerens kontor og som det japanske ekteparet som tilfeldigvis er på besøk da Llewyn er innom Gorfein-familien. Rent filmteknisk er "Inside Llewyn Davis" også imponerende med sitt film noir-preg, spesielt der scenene er hentet fra mørke og røykfylte spillebuler. Jeg likte også musikken svært godt. Alle pussighetene rundt Gorfein-familiens katt var dessuten herlige og lattervekkende. Like fullt ble jeg aldri berørt på noe vis mens jeg så denne filmen. Tvert i mot begynte jeg så smått å kjede meg litt underveis - på tross av alle filmens kvaliteter på flere plan. Historien ble for slapp og lite engasjerende, synes jeg. Alt i alt likevel en godt over middels fin film, men ikke en av Coen-brødrenes beste. Musikken gjør filmen verdt å se!

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Inside Llewyn Davis
Nasjonalitet: USA og Frankrike
Språk: Engelsk 
Genre: Drama-komedie
Skuespillere: Oscar Isaac (Llewyn Davis), Carey Mulligan (Jean Berkey), John Goodman (Johnny Five), Justin Timberlake (Jim Berkey) m.fl.
Spilletid: 105 min. 

lørdag 8. juni 2013

"The Great Gatsby" (Regissør: Baz Luhrmann)

En stor filmopplevelse!

Alle som har et forhold til F. Scott Fitzgeralds store roman fra 1920-årene - "Den store Gatsby" - for ikke å snakke om den store filminnspillingen av dem alle - den med selveste Robert Redford i rollen som Gatsby og Mia Farrow som den bortskjemte rikmannspiken Daisy - kjenner en dyp, dyp spenning i magen når en ny filminnspilling er på vei. 

Og når jeg kjente til at det var Baz Luhrmann som hadde regien - en regissør jeg fra før av har et meget anstrengt forhold til - var spenningen desto større. Jeg er nemlig ikke blant dem som trykket "Moulin Rouge!" til mitt bryst (men jeg har bestemt meg for å gi filmen en ny sjanse), og "Australia" syntes jeg var så kjedelig at jeg ikke en gang orket å se filmen ferdig. "Romeo + Juliet" opplevde jeg i sin tid dessuten som en fullstendig radbrekking av den opprinnelig nydelige kjærlighetshistorien - et inntrykk som antakelig ble ytterligere forsterket fordi Det norske teatret på omtrent samme tid (om jeg ikke husker helt feil) hadde en tilsvarende forestilling som overhode ikke falt i min smak - og med ingen ringere enn Stein Winge i regissørstolen. Spørsmålet jeg stilte meg før jeg så denne filmen var: hvilken berettigelse har den, når det kommer til stykket?

Jeg er nok blant dem som liker at filmregissører og manusforfattere er relativt tro mot den opprinnelig historien. Ikke dermed sagt at man ikke kan eksperimentere innenfor rammen av historien - og det kan man vel si at Baz Luhrmann har gjort til gangs i sin siste film "The Great Gatsby". 

I filmens åpningsscene møter vi fortelleren, Nick Carraway, som har et behov for å fortelle om sitt møte med en mann som åpenbart har gjort et sterkt inntrykk på ham. Denne mannen er Jay Gatsby, og måten de kommer i kontakt med hverandre på er gjennom et naboskap et stykke utenfor New York. Der har nemlig Gatsby, i begynnelsen en meget myteomspunnet og hemmelighetsfull mann, anskaffet seg et gigantisk sommerpalass, hvor han arrangerer det ene fantastiske partyet etter det andre. Carraway er ingen rik mann, og hans beskjedne lille hus ligger bokstavelig talt i skyggen av Gatsbys enorme hus. Parallelt følger vi Carraways kusine Daisy, som få år tidligere giftet seg med Tom Buchanan. De holder hus i et tilsvarende sommerpalass rett over bukta.

I løpet av en sommer blir Carraway og Gatsby kjent, og Carraway blir på en måte en slags brikke i et spill hvor han skal sørge for at Gatsby kommer i kontakt med Daisy, som han en gang hadde et uskyldig forhold til. Han har imidlertid aldri glemt sin store kjærlighet, og i mellomtiden har han kommet seg opp og frem her i verden, og håper å fremstå som en mann hun kan tenke seg å tilbringe resten av sitt liv med. Med en naivitet som må ha savnet sidestykke på den tiden, tror han at Daisy bare kan skille seg fra Tom for å gifte seg med ham. Men ikke bare var det sosialt uakseptabelt med skilsmisse på den tiden. I tillegg var det stor forskjell på nye og gamle penger, og det i et land hvor den amerikanske drømmen lever i beste velgående, da som nå. Hvor tjente han pengene sine, denne Gatsby, som yndet å gi inntrykk av at han kom fra en fin (og rik) familie? 

Jeg skal ikke røpe mer av handlingen - annet enn at her er det rikelig med dramatikk i krysningen mellom ulike miljøer, hvor det til slutt viser seg at det er og blir pengene som rår - de gamle pengene, vel og merke! Og jeg som var råskeptisk både til regissør og ikke minst til å se Leonardo DiCaprio i rollen jeg utelukkende har forbundet med Robert Redford, jeg må bare knekke sammen og tilstå at jeg falt pladask! DiCaprio spiller her kanskje sitt livs beste rolle noen sinne, og han gjør det med en slik bravur at mine siste fordommer mot ham er borte som dugg fra solen. Jeg ble ganske enkelt dypt imponert over hans rolletolkning! Jeg ble nok ikke like så begeistret for Carey Mulligans tolkning av rollen som Daisy, men hun gjør like fullt en helt grei figur, selv om det manglet noe for å nå opp til Mia Farrows slepne og fullendte tolkning av den bortskjemte rikmannspiken som var vant til å få absolutt alt hun pekte på. 

Man kan like eller ikke like Fitzgeralds "Den store Gatsby", men en ting er sikkert: romanen var meget provokativ da den utkom på midten av 1920-årene, fordi den ble ansett å kompromittere de øverste klassers livsstil og dårlige moral. Og skandalen var desto større fordi forfatteren selv - F. Scott Fitzgerald - kjente miljøet fra innsiden i og med at han selv var en del av det, alkoholisert til de grader. Så ble han heller ikke gammel ... 

Min anbefaling er: les boka! For all del: les boka! Jeg mener for øvrig at historien har stor aktualitet fremdeles den dag i dag - hvor det har vært (minst) et par finanskriser i nær fortid. Og alltid handler det om en tro på at alt vokser inn i himmelen - men så gjør det likevel ikke det. Og under den økonomiske oppturen korrumperer moralen ... Det er i grunnen dette "The Great Gatsby" nettopp handler om.

Når man står overfor Baz Luhrmanns filmer
, må man være forberedt på at rolletolkningene er noe karikerte - så også her - og at det brukes filmtekniske virkemidler som blåser opp scenene nesten til det ugjenkjennelige. Dette kombinert med smektende musikk, hvor kjente 20-tallslåter er "jazzet" opp og omtrent ikke er til å kjenne igjen, og likevel er nettopp dét, skaper en stemning av jetset-liv i de glade 20-årene, hvor pengene fløt villt pga. aksjespekulasjoner og enorme gevinster. 

Avslutningsvis kan jeg nevne at filmen er innspilt i både 2D og 3D, og at jeg så den i 2D. Noen av scenene som er filmet fra lufta vil mest sannsynlig egne seg særdeles godt for 3D-formatet, som nok er et format som er kommet for å bli, selv for filmer uten de typiske 3D-effektene. Og bare for å ha nevnt det: når amerikanerne lager filmer som dette, som koster så det holder, skorter det verken på kostymer eller tidsriktige detaljer. Her er det ikke spart på noe! 
Heldigvis så jeg denne filmen på kino - og det fortjente den! 

Alt i alt er dette en film som jeg vurderer til terningkast fem

Innspilt: 2013
Originaltittel: The Great Gatsby
Norsk tittel: Den store Gatsby
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama 
Skuespillere: Leonardo DiCapri (Jay Gatsby), Tobey Maguire (Nick Carraway), Carey Mulligan (Daisy Buchanan), Joel Edgerton (Tom Buchanan), Isla Fisher (Myrtle Wilson) m.fl.
Spilletid: 143 min.









søndag 10. juni 2012

"Shame" (Regissør: Steve McQueen)

Om skamfulle behov

Brandon er en flott mann i tredveårene. Utad svært vellykket, med en bra jobb og en leilighet med flott utsikt. Det imidlertid ingen vet er at han lider av sex-avhengighet. Han er alltid på jakt etter et nytt "offer", og når han ikke oppnår dette, kjøper han sex. Leiligheten hans er fylt med porno. Innerst inne drømmer også han om den store kjærligheten, men hans sex-avhengighet kommer hele tiden i veien.

En kveld Brandon har vært ute med sjefen sin David, en gift mann som ikke går av veien for et sidesprang i ny og ne, oppdager Brandon at det er noen i leiligheten hans. Han er overbevist om at det er innbruddstyver på ferde, men oppdager raskt at det er søsteren hans Sissy som har kommet på uanmeldt besøk. I likhet med Brandon er også hun nokså villfaren i livet sitt, uten evne til å slå rot noe sted. Men i motsetning til broren fremstår hun ikke som vellykket. Hun har ikke noe sted å bo, og spør om å få lov til å bo hos broren. Nokså motvillig går han med på dette.

Noen kvelder senere er Brandon igjen ute med David, og plutselig står søsteren hans på scenen og synger "New York, New York" på en jazzete og trist måte. Dette rører i noe hos begge mennene, og ender med at Sissy har sex med David i Brandons seng. Brandon er fra seg av avsky for at søsteren gjør dette mot ham, og flykter ut av leiligheten.

I mellomtiden blir vi vitne til at han dater med en vakker kvinne - Marianne - på jobben. Hun er så likefrem og ærlig i hele sitt vesen, og Brandon tror derfor at dette kan bli til noe mer enn kun et av hans mange kortvarige opplegg på damefronten. Helt til hans forførelseskunster overfor henne mislykkes så totalt at han fra seg av skam støter henne fra seg - selv om hun understreker at det ikke er så farlig ...

Etter hvert går Brandon og Sissy hverandre på nervene. Hun rydder aldri etter seg, bare roter og skaper kaos. Dessuten kommer hun ham ubehagelig nær når hun bl.a. oppdager all pornoen som befinner seg i leiligheten. Brandon ønsker at søsteren skal flytte ut, mens hun forsøker å apellere til hans samvittighet. Hun har ingen steder å dra. Brandon står like fullt på sitt: Sissy skal ut av hans liv! Selv om hun på mange måter er den eneste han har. Deretter blir vi vitne til to ensomme sjeler som det går det nokså raskt går nedover med. Kanskje trenger de hverandre mer enn i alle fall Brandon er klar over? Oppdager han dette i tide, før det er for sent?

Sjelden har jeg sett en film om to så til de grader desillusjonerte sjeler som i "Shame"! Vi aner at søsknenes oppvekst ikke har vært helt god, der de hver på sin destruktive måte desperat søker etter nærhet hos andre mennesker. Men uansett hvor mye de prøver, blir de bare mer og mer ensomme, innestengt i en kropp som ikke tillater at noen kommer for nær. Tidligere har jeg kun sett Michael Fassbender, han som spiller Brandon, i en film, nemlig "Hunger". Også den regissert av Steve McQueen for øvrig. Fassbender har ikke vært så lenge i skuespilleryrket (kun fra 2007), men er nok en vi kommer til å se mer til fremover. Carey Mulligan har jeg derimot sett i ganske mange filmer i den senere tid, mest som uskyldsren, ung og naiv. Des
to mer interessant å se henne i en rolle som vamp. Filmens sentrale tema må vel uansett sies å være sex-avhengighet og hva dette gjør med den eller de som er rammet. Det er ikke mye lykke som følger i kjølevannet av en slik lidelse, og sånn sett viser denne filmen i all sin gru hvilke konsekvenser dette kan få. Pga. alle sex-scenene i filmen - og dem er det en del av - har filmen i Norge fått aldersgrense 15 år. Selv om skuespillerprestasjonene i filmen er gode, tror jeg like fullt ikke denne vil bli stående som en av dem jeg kommer til å huske veldig lenge. Ut fra en totalvurdering gir jeg terningkast fire.

Innspilt
: 2011
Originaltittel: Shame
Nasjonalitet: England, USA
Genre: Drama
Skuespillere: Michael Fassbender (Brandon), Carey Mulligan (Sissy), Jamels Badge Dale (David), Nicole Beharie (Marianne)
Spilletid: 97 min.



Brandon - en meget ensom mann 
Sissy synger "New York, New York" på en bar
Brandon forsøker å sjekke opp en dame på bar
Brandon dater med Marianne, en vakker kollega
Brandon og Sissy 

lørdag 3. september 2011

"Never let me go" (Regissør: Mark Romanek)

Tankevekkende om etiske dilemmaer


Innspilt: 2010
Originaltittel: Never Let Me Go
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Carey Mulligan (Kathy), Andrew Garfield (Tommy), Keira Knightley (Ruth)
Spilletid: 103 min.

Basert på en roman med samme navn av Kazuo Ishiguro

Kathy, Ruth og Tommy vokser opp på en tilsynelatende tradisjonell kostskole - Hallsham - i England på 1980-tallet. Felles for dem og de andre barna som bor der er at de er foreldreløse. Lærerne og de andre som er ansatt ved Hallsam gjør det som står i deres makt for å gi barna en så lykkelig barndom som mulig. De får hele tiden høre at de er helt spesielle og enestående, og spesielt deres fysiske helse vies mye oppmerksomhet. Fordi barna aldri har hatt noe annet liv enn dette, savner de heller ingenting. De føler seg trygge og vel ivaretatt på Hallsham, og er av den oppfatning at det er svært utrygt utenfor kostskoleområdet.

Så vokser barna til og blir ungdommer. På mange måter er de henvist til seg selv for å finne ut av kjærligheten, sin egen seksualitet og følelser for øvrig. Det oppstår et trekantdrama mellom Kathy, Tommy og Ruth. Kathy har hele sitt liv følt seg svært knyttet til Tommy, men blir vitne til at det er Ruth som fanger hans oppmerksomhet når det kommer til stykket ...

Hva er det egentlig som foregår på Hallsham? Hva er det som er så spesielt med barna som vokser opp der, og hva er de forutbestemt til? Jeg ønsker ikke å røpe mer for ikke å ødelegge filmopplevelsen for andre som har lyst til å se filmen. Men jeg kan si såpass at den tilsynelatende sorgfrie tilværelsen til barna og etter hvert ungdommene er alt annet enn sorgfri ... Snart skal de nemlig møte en marerittaktig skjebne ingen av dem kunne ha drømt om ...

På tross av det alvor som hviler over denne filmen, vil jeg fremheve at den også har mye skjønnhet i seg. Nydelig filming av vakker natur, stemningsfull musikk, uskylden til barna ... Når det gjelder de etiske problemstillingene som filmen reiser, synes jeg imidlertid at disse ble altfor overfladisk behandlet - vel vitende om de begrensninger som selvfølgelig ligger i Ishiguros roman, og som ligger til grunn for filmen. Jeg tror imidlertid at historien ville ha blitt mye mer interessant om det hadde vært gravd dypere i dette. Jeg ble også litt irritert over at personene i filmen helt uten videre godtok sine skjebner uten å protestere. Men når jeg ser bort fra dette, og forsøker å vurdere filmen på den egne premisser, ser jeg en visuelt vakker film med gode skuespillerprestasjoner. Keira Knightley spiller riktignok på mye av det samme som hun alltid gjør, mens jeg opplevde at Carey Mulligan var betydelig bedre enn jeg har sett henne tidligere. Filmen inneholdt både spenning og driv, og jeg ble sittende nokså fjetret foran skjermen for å følge handlingen videre. Alt i alt en underholdende og fin film, som jeg ender med å gi en sterk firer på ter
ningen.




Kathy, Ruth og Tommy
Ute fra Hallsam for første gang
Tommy og Kathy

lørdag 19. februar 2011

"Wall Street - Money Never Sleeps" (Regissør: Oliver Stone)

Skuffende, banal og klisjefylt ...


Innspilt: 2010
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Shia LaBeouf (Jake Moore), Michael Douglas (Gordon Gekko), Carey Mulligan (Winnie Gekko), Susan Sarandon (Jakes mor), Frank Langella (Louis Zabel), Josh Brolin (Bretton James), Eli Wallach (Julie Steinhardt)
Spilletid: 133 min.

Gordon Gekko (i Michael Douglas´ skikkelse) er ute av fengsel etter å ha sonet en lengre straff for innsidehandel. Nå er han ute med en bok som spår finansmarkedets kollaps, og hvor grådighet får skylden for det som snart skal komme til å gå galt. Han reiser land og strand rundt for å promotere sin bok, og han høster applaus pga. sine fremragende evner til å fange publikum. Man flirer av hans sarkastiske vitser. Like fullt er det ingen som tror på ham. Finansmarkedet kollapse? Nei, det er for stort til at noe så vanvittig skulle skje!

Gekkos datter Winnie (Carey Mulligan) lever sammen med finansmannen Jake (Shia LaBeouf). Da ting begynner å se faretruende ut i finansmarkedet, oppsøker han Gekko etter å ha vært til stede på hans foredrag. Samtidig som han møter en nokså kynisk mann, får han også øye på en pappa som er svært sår fordi datteren ikke vil ha noe med ham å gjøre. Jake ønsker å hjelpe Gekko med å få kontakt med datteren, og ønsker samtidig å få noen gode råd i forhold til hva som skjer på finansmarkedet. Så er spørsmålet om han forstår tidsnok hvem Gekko egentlig er? For Gekko er det nemlig bare én ting som betyr noe: å komme tilbake som kongen i finansmarkedet. Og da det helt utenkelige skjer - nemlig at finansmarkedet kollapser verden over og finanskrisen er et faktum - er gode råd dyre ...

Tja, hva synes jeg egentlig om denne filmen? På forhånd hadde jeg en del forventninger til den, men jeg må nok medgi at jeg ble temmelig skuffet. Historien eller plottet er syltynt, og når spenningen som faktisk ikke er der, forsøkes hypet opp med kul musikk som egentlig bare var forstyrrende i handlingsforløpet, så skjønner man at dette blir en slags redningsplanke for regissøren. En del av typene i filmen ble vel karikerte, uten at jeg egentlig tror at dét har vært meningen. Winnie står for det folkelige - folkets avsky mot kapitalismen. Gekko representerer kapitalismen i sin ytterste konsekvens - kynisk og uten menneskelige hensyn. Jake forsøker å forene disse ytterpunktene, noe som egentlig ikke går fordi de er uforenelige.

Ellers er mange av problemstillingene som kommer opp i filmen, veldig gjenkjennelige og nesten banale, vel og merke sett i etterpåklokskapens lys nå som finanskrisen er i ferd med å bli historie. Som når storkapitalistene ser at alle deres formuer er i ferd med å forsvinne, og roper på at staten skal redde dem ... dvs. at folket skal betale regningen for at de - nok en gang - skal slippe å lide noe tap ... At verdiene ikke kunne fortsette å vokse inn i himmelen, mens alle pengeplasseringer og spekulasjoner faktisk forutsatte dette ... det måtte jo gå galt til slutt! Det er for øvrig et tankekors at finansmarkedet er så lettpåvirkelig for løse rykter og sladder, slik det fremstilles her.

Ett av høydepunktene var faktisk Gordon Gekkos foredrag nokså tidlig i filmen, men etter dette gikk det stort sett nedover med filmkvaliteten. Det ble for mye oppsop av klisjeer smurt ut over den syltynne historien. Og slutten ... den er så Hollywoodsk som det går an ... Den står heller ikke til troende! Alt i alt en skuffende film som pga. pen innpakning til nød får terningkast fire.



Jake, Bretton og Gekko

Shia La Beouf og Carey Mulligan som Jake og Winnie

fredag 26. november 2010

"An education" (Regissør: Lone Scherfig)

Vanskelige valg


Innspilt: 2009
Nasjonalitet: Storbritannia
Skuespillere: Carey Mulligan, Peter Sarsgaard, Olivia Williams, Alfred Molina, Emma Thompson, Rosamund Pike, Dominic Cooper, Sally Hawkins, Cara Seymour
Spilletid: 96 min.

16 årige Jenny står på terskelen til voksenlivet på begynnelsen av 1960-tallet. Hun er en meget vellykket ung jente. Ikke bare er hun pen, men hun er i tillegg svært skoleflink og gjør det bra i alle fag. Ja, så nær som i latin ... Faren (spilt av Alfred Molina) er overbevist om at dersom hun bare jobber litt mer med latinen, så er en plass på det prestisjefylte Oxford-universitetet sikret.

Jenny kjeder seg imidlertid gudsjammerlig. Livet er bare en rekke plikter og foreldrene er svært strenge og meget ambisiøse på hennes vegne. Da den godt voksne David dukker opp i livet hennes, er hun mer enn klar for litt spenning i tilværelsen. Hun fascineres av at han klarer å snakke foreldrene hennes helt rundt, og at han klarer å overtale dem til å la henne få lov til å være med ham til Paris for å feire sin 17 årsdag. Foreldrene er overbevist om at Davids "tante Helen" skal være med som anstand, og vet ingenting om at Jenny har planlagt å tre ut av sin jomfruelige tilstand på selveste 17 årsdagen ...

Med David følger et helt annet liv. Flotte konserter, fine middager, selskapeligheter. Hun introduseres for Davids kamerat Danny og hans hjernetomme kjæreste. Gidder hun virkelig å fortsette jaget etter gode karakterer på skolen? Plutselig fremstår alt det hun har jobbet mot, tanken på et akademisk liv, vanvittig kjedelig sammenlignet med det livet David kan tilby. Men det er noe med David ... Hva lever han egentlig av? Og vil et liv med ham virkelig bli et liv i sus og dus, eller føre rett ut i fordervelsen? 


Dette er en nokså sukkersøt film som like fullt har en alvorlig klangbunn. Jeg må likevel innse at jeg kanskje ikke er målgruppen for denne filmen, som nok vil ha størst appell til ungdommer på noen lunde samme alder som filmens Jenny. Moralen i filmen er like selvsagt som den er banal: det finnes ingen snarvei til suksess - kun hardt arbeid!

Det er den engelske forfatteren Nick Hornby som har skrevet manuset til filmen, og filmen ble i 2009 nominert til tre Academy awards. Noe av det jeg selv opplevde som mest fornøyelig i filmen var møtet med Emma Thompson som den strenge rektoren ved skolen Jenny gikk på. Ellers var regien i filmen meget god. Alt i alt en helt grei film, som riktignok ble i glatteste laget etter min smak, men som like fullt fortjener terningkast fire





Populære innlegg