Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten film basert på bok. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten film basert på bok. Vis alle innlegg

lørdag 30. desember 2017

"American Pastoral", "The Girl on the Train" og "Ottoman Lieutenant"


I dette innlegget presenterer jeg tre "nye" filmer, som jeg har sett i det siste. Spennvidden i tematikken i disse filmene er stor. Det handler om et liv som har gått av hengslene, om umulig kjærlighet i krig og om radikalisering på slutten av 1960-tallet. Kun "The Girl on the Train" og "American Pastoral" har gått på norske kinoer. Samtlige filmer er tilgjengelig på DVD. 


"The Girl on the Train" (regissør Tate Taylor") - 2016 (112 min.)

Filmen er basert på Paula Hawkins´ bestselgende roman med samme navn, og sjangeren er thriller/spenning. 

Rachel Watson er skilt, og hun drikker. Dagene tilbringer hun på toget. Hun har nemlig mistet jobben sin, men later som om hun fremdeles er i jobb overfor sin venninne, som hun deler leilighet med. 

Fra togvinduet spionerer Rachel på sin tidligere ektemann og hans nye kone (Tom og Anna), pluss et annet par som bor i samme nabolag (Scott og Megan). Det hun ser er perfekte liv.

Underveis får vi i et tilbakeblikk se hvordan Rachel forulempet eks-mannens sjef i et selskap, noe som førte til at han mistet jobben. Og i neste omgang til at de ble skilt. 

En dag ser hun noe som får henne til å reagere sterkt. Så dukker det opp i nyhetene at Megan er forsvunnet ... Dette fører til at hun begynner å blande seg inn i parenes liv.

Emily Blunt spiller rollen som Rachel Watson med en innlevelse som nesten får oss til å lure på om skuespilleren og rollen hennes er en og samme person. Det er noe urovekkende over henne, og hun lever så til de grader i sin egen lukkede verden, der alkoholen gjør at hun overlever fra dag til dag. Vi skjønner at hun faktisk trenger et ytre drama for å våkne opp i livet sitt, som oppleves så mislykket siden hun ikke var i stand til å gi Tom det barnet han ønsket seg så sterk. 

Regissøren Tate Taylor har blant annet regissert "The Help" som er basert på Kathryn Stockett´s roman "Barnepiken". 

Jeg anbefaler filmen!


"The Ottoman Lieutenant" (regissør Joseph Ruben) - 2017 (106 min.)

Bakteppet for romansen i denne filmen er første verdenskrig, og hvordan dette utartet seg i Tyrkia, der spesielt armenerne led sterkt (i noe som i ettertid er blitt betegnet som et regelrett folkemord). 

Lillie Rowe er eneste datter av et velstående ektepar i USA. De har "funnet seg i" at hun har utdannet seg til sykepleier, men har tenkt at dette innfallet vil gå over. Lillie er imidlertid idealist på sin hals, og etter å ha møtt legen Jude bestemmer hun seg for å reise etter ham. Med seg til et legesenter i det osmanske riket, som ligger langt utenfor allfarvei, har hun med seg en bil og medisinsk utstyr. 

På veien til legesenteret blir hun og Ismail Veli, som er løytnant i den tyrkiske arméen og som er med for å gi henne trygghet, overfalt av landeveisrøvere. Nokså forkommen og uten bil og utstyr, kommer hun og Ismail omsider frem til Jude og hans legesenter i ødemarken. 

Jude har sett frem til at Lillie og han skal gifte seg, men skjebnen vil det annerledes. Lillie forelsker seg nemlig i Ismail ... Det er en kjærlighet som selvsagt ikke har livets rett, men i krig og kjærlighet er som kjent det meste tillatt. Det kan likevel ikke ende annet enn tragisk. 

Dette er en helt middelmådig film, hvor skuespillerprestasjonene sjelden beveger seg over det jevne. Persongalleriet ble for karikert for meg, og løsningene for enkle. Verdenskrigen og folkemordet på armenerne burde stått sterkere i fokus, synes jeg. I stedet blir disse alvorlige hendelsene brukt til å krydre en romanse som ble litt for banal for meg. 


"American Pastoral" (regissør Ewan McGregor) - 2016 (108 min.)

Denne filmen er basert på Philip Roths roman med samme navn.

Jødiske Seymour Irving Levov er sønn av en velstående hanskeprodusent. På skolen er han en helt fordi han gjør det godt innenfor idretten. Så forelsker han seg i den vakreste kvinnen i byen, Dawn, som tidligere er blitt kåret til skjønnhetsdronning. Alt ligger til rette for at de skal komme til å leve et perfekt liv. Han er kjekk, hun er skjønn, de har penger og et flott hjem. Slik skal det imidlertid ikke gå. Årsaken er datteren de får ... 

Datteren Meredith får det meste lagt opp i hendene, rikt født som hun er. Men i stedet for å få en takknemlig datter som gjør det som forventes av henne, vokser det en avsky i henne mot alt foreldrene står for. Hun får det for seg at faren hennes utnytter sine ansatte, som for en stor del er afro-afrikanere. Mens faren på sin side mener at han behandler sine ansatte godt, hvilken han også gjør, forholdene tatt i betraktning på slutten av 1960-tallet. Ikke bare får de greit betalt, men han behandler dem også med respekt. Dette fører til at da de verste raseopptøyene raser i Newark, stiller de ansatte seg bak ham og forsvarer fabrikken hans mot mobben. 

Meredith blir stadig mer radikal. Hun demonstrerer mot Vietnam-krigen, og stiller seg på de fargenes side i rasekampene. Men det stopper ikke her. Plutselig er hun innblandet i et attentat som koster menneskeliv. Etter dette går hun under jorden og blir borte ... 

Tilbake sitter Seymour og kona Dawn, som ikke kommer over sorgen. Ikke forstår de hvorfor det gikk som det gikk heller. De som på alle måter har gitt datteren all den kjærligheten de var i stand til å gi, som har sørget for at hun alltid hadde det hun trengte ... Det går på ekteskapet løs.

Så får Seymour nyss i at datteren er i live. Han gjør hva han kan for å komme i kontakt med henne ... 

Denne filmen har mange lag, og rollene er glitrende spilt av Ewan McGregor (som både spiller hovedrollen som Seymour og er regissør), Jennifer Connelly (som Dawn) og Dakota Fanning (som Meredith). Tematikken er tankevekkende, og minner meg om noe jeg leste om nett-troll i Morgenbladet her om dagen. Noen vil alltid ønske å stå utenfor det etablerte, og jo mer samfunnet ellers bestreber seg på inkludering, desto mer ytterliggående vil dette antakelig gjøre dem som for en hver pris ønsker å markere avstand ... Jo bedre vi får det i et samfunn, desto større avstand blir det mellom de vellykkede og de som ikke ønsker å passe inn. 

Denne filmen anbefaler jeg sterkt! Jeg har selv ikke lest romanen som boka er basert på, men det kommer jeg til å gjøre!

Dersom du ikke har tid til å få med deg mer enn en av disse tre filmene, er jeg ikke i tvil om hvilken av dem jeg vil anbefale at du ser: nemlig "American Pastoral"! (Og så vet jeg at det er litt ulike oppfatninger av denne filmen rundt forbi.)

onsdag 26. juli 2017

"The Sense of an Ending" (Regissør: Ritesh Batra)


Filmatisering av Julian Barnes` roman "Fornemmelse for slutten"

Det er noen år siden Julian Barnes mottok Booker-prisen for sin roman "The Sense of an Ending" (2011). Selv leste jeg boka - "Fornemmelse for slutten" - da den kom ut på norsk i 2012. (Jeg har omtalt den her på bloggen min.) Barnes er en forfatter jeg har lyst til å lese absolutt alt av, siden jeg allerede har erfart at hans bøker jevnt over har potensiale i seg til å bli moderne klassikere. (Jeg jobber med saken. Blant annet er det ikke veldig lenge siden jeg leste hans siste roman fra 2016 - "Tidens larm"/"The Noise of Time" - om den russiske komponisten Sjostakovitsj.)

Det er alltid spennende når bøker blir til film. Holder filmen mål? Blir jeg skuffet? Akkurat hvor skuffet blir jeg? Osv. Denne gangen kan jeg glede mine lesere med at jeg overhode ikke ble skuffet! Filmatiseringen av Julian Barnes` roman holder mål og vel så det! Kanskje blir det slik når det er en stund siden man leste boka og ikke har en haug med egne bilder i hodet, som konkurrerer med filmen? Sannheten er at Julian Barnes` roman gjorde

et uutslettelig inntrykk på meg og virkelig satte seg fast i minnet mitt, skjønt noen av detaljene har selvsagt bleknet med årene. F.eks. kan jeg ikke huske om Tony fortalte historien sin til ekskona, slik han gjør i filmen. Gjorde han det, eller tenkte han bare tilbake til fortiden i boka? Uansett er det et fiffig grep i filmen at historien fra fortiden kommer frem gjennom Tonys betroelser til sin eks-kone.

Tematikken i boka er svært interessant, og av et slikt innhold at jeg skulle ønske flere reflekterte over dette litt oftere. Vi tror nemlig at vi husker det meste fra fortiden vår så innmari godt. Sannheten er at hukommelsen spiller oss et puss, og at vi ofte tenderer til å fortrenge spesielt ufordelaktige ting om oss selv, slik at vi fremstår mye edlere når historien vår fortelles. Det er akkurat dette "The Sense of an Ending" handler om.

Tony Webster (spilt av Jim Broadbent) er pensjonist og driver sin lille butikk der han reparerer eldre kameramodeller. Leica-kameraer er hans spesialområde. Dette gir han noe å pusle med i hverdagen, og sikrer ham også noen inntekter ved siden av pensjonen. Han er skilt, men har et godt forhold til sin eks-kone. Datteren deres er gravid og skal snart føde.

En dag mottar Tony et brev fra et advokatkontor, der det fremgår at han har arvet sin avdøde venn Adrians dagbok. Dette får ham til å minnes ungdomstiden mens han gikk på kostskole. Adrian var en meget intelligent gutt, som aldri var skåren for tungebåndet når lærerne utfordret elevene med intrikate spørsmål. Tony ønsket at vennskapet med Adrian skulle vare livet ut. Slik ble det ikke ...

Tony forelsket seg i den noe sære piken Veronica. Han kom aldri riktig inn på henne, for hun holdt ham på et vis på armelengs avstand hele tiden. Hennes mystiske vesen virket meget tiltrekkende på ham, og han var villig til å gjøre hva som helst for å forstå henne fullt og helt. En helg inviterte hun ham hjem til foreldrene sine, og han fikk da anledning til å hilse på hennes meget vakre mor og spesielle bror. Faren fremsto derimot mer diffus. Et par ganger stusser vi over hva som skjer, som da Veronicas mor under frokosten råder Tony til å ikke la Veronica slippe så lett unna. Da han drar derfra, vinker hun meget diskret til ham, åpenbart på en slik måte at det ikke er meningen at de andre skal få dette med seg. Hva skjedde egentlig mellom de to?

Så tar forholdet mellom Tony og Veronica slutt. Som om det ikke var nok, mottar Tony senere et brev der Adrian forteller at han og Veronica er sammen. Den aldrende Tony husker at han smilte av det hele og sendte et hyggelig kort til dem begge der han understreket at det ikke gjorde ham noe. Dette minnet har han levd med hele sitt liv - også vel vitende om at Adrian rett etter tok sitt eget liv. Hva skjedde egentlig? Da dagboken til Adrian dukker opp, blir det svært viktig for Tony å få fatt i den. Kanskje kan den gi svar på spørsmålene han har stilt seg i årevis? Hva betyr det at dagboken har vært i Veronicas mors eie i disse årene? For det er henne han har arvet vennens dagbok fra ...

Tony tvinges til å ta kontakt med Veronica (som spilles av Charlotte Rampling) for å få tak i dagboken. Da hun omsider er villig til å møte ham, forteller hun at hun har brent den. Veronica er like utilnærmelig som før, men nå med et bittert drag over ansiktet og ikke et lekende, mystisk smil som i ungdommen ... Hun gir ham et brev før hun styrter av gårde.

Tony følger etter Veronica og ser henne komme leiende med en voksen mann som er tilbakestående. Han går uten videre ut fra at dette er Veronicas sønn. Hans og hennes sønn? Eller Adrian og Veronicas sønn? Eller morens sønn med en av dem?

Brevet han har mottatt er gruoppvekkende. Dette er hans eget brev - skrevet i affekt etter at han fikk vite at Veronica og Adrian hadde blitt sammen. Det hyggelige kortet han skrev - det han husker - rev han nemlig i stykker og erstattet med dette. Er det hans skyld at Adrian tok sitt eget liv?

Som i den uutgrunnelige historien i Julian Barnes` roman "Fornemmelse for slutten" får vi heller ikke her alle svarene, men er henvist til å gjette oss frem til sannheten selv. Jeg elsker både bøker og filmer som ikke gir alle svarene, fordi jeg tenker at akkurat slik er livet selv. Vi får aldri vite alt om alle, så hvorfor skal vi kreve dette i litteraturen og i filmens verden? I det virkelige livet er vi også henvist til å gjette og fundere, uten noen gang å få alle svarene. Det kan være det ene, og det kan være det andre ... I motsetning til der hvor vi får vite alt, vokser slike romaner og filmer videre i fantasien, og setter seg fast.

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er eminente! Jeg synes det er flott at det er plass for eldre rollekarakterer i kvalitetsfilmer som dette! Charlotte Rampling har riktignok bare en liten birolle som den voksne Victoria, mens Jim Broadbent riktig får boltre seg i sin rolletolkning av Tony. Han er en grinebiter som har forsuret mangt et liv, men som får seg en vekker og bestemmer seg for å bli et hyggeligere menneske på sine eldre dager. Brevet åpner øynene hans og gjør at han må legge selvtilfredsheten sin til side og begynne å gi noe til omgivelsene i stedet for å suge andre tom for energi med surheten sin. Forvandlingen han gjennomgår er spennende! Det er vel dette som kalles "å gå i seg selv" og slutte å eksternalisere alt som er galt over på omgivelsene sine ... ? Når man alltid legger skylden på andre for alt som er galt, trenger man jo ikke å gjøre noe med seg selv. Dermed blir man stående på stedet hvil, mens livet kunne ha blitt mer så mye mer interessant og morsomt dersom man aller først begynte med noen erkjennelser om egne bidrag og startet derfra ...

Regissøren Ritesh Batra (f. 1979) har jeg aldri vært borti tidligere, og det er kanskje ikke så rart siden hun stort sett har jobbet med kortfilm tidligere. Så fint som hun har fremstilt Julian Barnes` nydelige roman, skal det bli spennende å følge henne videre!

Denne filmen hadde Norgespremiere 2. juni i år, og jeg vil anta at den kommer til å gå på norske kinoer en god stund til. Dette er nemlig en sånn film som, når folk bare blir klar over den, kan trekke kinopublikumere i månedsvis.

Jeg anbefaler denne filmen varmt!

Innspilt: 2016/2017
Originaltittel: The Sense of an Ending
Nasjonalitet: Storbritannia
Sjanger: Drama
Skuespillere:
Jim Broadbent (Tony Webster), Billy Howle (Tony som ung mann), Charlotte Ramling (Veronica Ford), Freya Mavor (Veronica som ung kvinne), Joe Alwyn (Adrian Finn Sr.), Andrew Buckley (Adrian Finn Jr.), Peter Wright (Colin Simpson), Jack Loxton (Colin som ung mann), Hilton McRae (Alex Stuart), Timothy Innes (Alex som ung mann), Harriet Walter (Margaret, Tonys eks-kone), Emily Mortimer (Sarah Ford, Veronicas mor), Michelle Dockery (Susie, Tonys datter), Matthew Goode (Mr. Joe Hunt - historielærer på kostskolen), Edward Holcroft (Veronicas bror), James Wilby (David Ford, Veronicas far)
Spilletid: 108 min.



lørdag 1. april 2017

"Alone in Berlin" (Regissør: Vincent Pérez)

Filmatisering av Hans Falladas roman "Alle dør alene"

Endelig er den her - filmatiseringen av Hans Falladas fantastiske roman som i sin tid fikk den norske tittelen "Alle dør alene"! Boka er selvsagt mye, mye bedre enn filmen, men filmen er også severdig! Jeg håper i alle fall at filmen får riktig mange til å ønske å lese boka, slik at denne igjen får en renessanse. Jeg ga den terningkast seks, og må medgi at jeg savnet flere prikker på terningen den gangen. Boka har nemlig alle kvaliteter som kjennetegner en klassiker. 


Vincent Pérez (f. 1964) er en sveitsisk skuespiller, regissør og fotograf. En gjennomgang av hans filmografi, som først og fremst handler om hans rolle som skuespiller, ga i grunnen nokså få gjenkjennelsespunkter - bortsett fra filmer som "Arn", "Fanfan la Tulipe" og "The Last Warrior". 


Historien om ekteparet Otto og Anna Quangel er basert på en sann historie om ekteparet Otto og Elise Hampel. Da deres sønn døde ved fronten, begynte de å skrive postkort for å oppfordre til protest mot Hitler og naziregimet i Tyskland. Disse kortene ble plassert rundt omkring i Berlin. Nesten alle som fant disse kortene, valgte å levere dem til politiet, hvilket sier noe om frykten og angsten på den tiden. Dette førte til klappjakt på synderen.



Otto Quangel begynner sin stille postkortrevolusjon.
I filmen følger vi ekteparet Otto og Anna Quangel, spilt av hhv. Brendan Gleeson og Emma Thompson. Han er maskinist, mens hun er hjemmeværende husmor. De mottar beskjed om at deres eneste barn, sønnen Hans, er død. Han var soldat for det tyske riket. De ser ingen mening i hans dødsfall. Denne følelsen forsterkes når de blir vitne til hvor likegyldig alle er til deres offer i denne krigen. Dessuten gjør det sterkt inntrykk på dem hvordan deres nabo, en eldre kvinne (hun er jøde) blir behandlet av mobben og av myndighetene. Det er fritt frem å trakassere henne, uten at noen blir straffet av den grunn. Ekteskapet mellom Otto og Anna er for øvrig lidenskapsløst, og en mer grå og trist utgave av Emma Thompson har vi knapt sett på filmlerretet tidligere. 


Emma Thompson i rollen som Anna Quangel.
I en scene blir vi vitne til at Otto sitter bøyd over et postkort og skriver. Han formulerer setninger som "vår sønn døde for denne meningsløse krigen - neste gang kan det være din sønn". Da Anna oppdager hva mannen hennes holder på med, ønsker hun umiddelbart å være med på dette. Otto ønsker imidlertid å skåne henne, fordi han vet at også kvinner blir hardt straffet dersom de blir tatt for regimefiendtlige aktiviteter. Etter hvert står de likevel sammen om denne stille protesten - en slags postkortrevolusjonær aktivitet. Det forhold at de nå har et felles prosjekt får også lidenskapen i ekteskapet til å blomstre. 


Ekteparet Quangel på jakt etter steder å legge ut nye postkort.
Parallelt følger vi nazistenes jakt på synderen. Så sterkt er iveren etter å finne noen som kan straffes at en uskyldig og noe tilbakestående mann blir tatt og til slutt drept. Det hele forkles som et selvmord. Problemet er bare at postkortene fortsetter å strømme på ... Etterforskerne er klar over at det dreier seg om noen som har mistet sin sønn. Funnstedene rundt omkring i Berlin kartlegges, og man forsøker å sirkle inn den eller de skyldige ... Ekstra interessant er det å se hva dette gjør med klimaet internt på politistasjonen. Også der hersker det mye frykt, og det ligger i luften at dersom etterforskerne ikke finner de skyldige, kan deres egne liv være i fare. SS Offiser Prall kommer nemlig på banen - i Mikael Persbrandts skikkelse - og ondere og kaldere mann skal man lete lenge etter ... 


Finn synderen - eller dø! 
Mer enn dette ønsker jeg ikke å røpe av handlingen. 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er gode. Jeg opplevde imidlertid ikke kulissene som særlig troverdige. Det er mulig at dette skyldes alle utendørsscenene, der et 1940-talls Berlin skulle rekonstrueres. Alle de perfekte veteranbilene, alle de velkledde menneskene som kommer og går i bybildene, alle de knallrøde nazi-bannerne ... Det ble for konstruert etter mitt syn. I dyp kontrast til alt dette står innendørsscenene med ekteparet Quangels i fokus. Det er ingen tvil om at det har vært satset mye på denne filmen i og med at man har valgt Emma Thompson, Brendan Gleeson og Daniel Brühl til hovedrollene. Likevel kommer nok denne filmen aldri til å bli den helt store publikumssuksessen som når ut til de store massene - i alle fall ikke i Norge. Jeg skulle for egen del ønske at dette var en film med tysktalende skuespillere. Men det er fordi jeg alltid blir sittende med en emmen smak i munnen av engelsktalende skuespillere som snakker med tysk aksent i en tysk-produsert film ... 

Uansett - dette er en film jeg anbefaler til alle som elsket Hans Falladas bok "Alle dør alene", til alle som er nysgjerrig på Hans Fallada og til alle som er over gjennomsnittlig interessert i alle de menneskelige aspektene ved krig generelt og andre verdenskrig spesielt. Da hører det nemlig med å få sett denne filmen!


DVD´en har nylig hatt release i Norge. 


Innspilt: 2016

Originaltittel: Alone in Berlin
Språk: engelsk 
Nasjonalitet: Tyskland, Frankrike og England
Sjanger: Drama
Skuespillere: Emma Thompson (Anna Quangel), Brendan Gleeson (Otto Quangel), Daniel Brühl (Esterich), Mikael Persbrandt (SS Officer Prall), Katharina Schüttler (Claire Gehring) m.fl.
Spilletid: 103 min.

onsdag 11. januar 2017

"Kongens nei" (Regissør: Erik Poppe)

Severdig norsk storfilm!

Erik Poppe (f. 1960) er regissøren bak publikumsuksess-filmen "Kongens nei" som har gått på norske kinoer i hele høst. Poppe har tidligere blant annet regissert "Tusen ganger god natt" (2013), "De usynlige" (2008), "Hawaii, Oslo" (2004) og "Schpaaa" (2008) (de tre siste kalles Oslo-triologien) ... bare for å nevne noen.

"Kongens nei" er basert på Alf R. Jacobsens bok med samme navn. Boka kom ut i 2011. Jacobsen har de siste årene hatt fokus på andre verdenskrig i sine bøker, som stort sett har falt inn under sjangeren sakprosa. 

Hele Norge rakk å se denne filmen på kino i høst. I alle fall har jeg hatt følelsen av at jeg er en av ytterst få som ikke klarte å få den med meg mens den fremdeles gikk på kino. Kanskje har jeg også vært en smule skeptisk til hele filmen, fordi jeg har hatt et ambivalent forhold til at Konge og regjering flyktet hals over hode da Norge ble invadert av tyske soldater 9. april 1940. "Feigt" har jeg tenkt. For hvilken betydning hadde Kongens nei når Kongen som institusjon ikke hadde noen politisk betydning i det hele tatt, og når konsekvensen likevel ble at Norge ble okkupert? Hele det norsk folket ble overlatt til seg selv, mens kongehuset og regjeringen kom seg i sikkerhet. Hva var heroisk ved dét? 

Ketil Høegh i rollen som utenriksminister Halvdan Koht og Jesper Christensen i
rollen som Kong Haakon
I mellomtiden har bokbransjen utgitt den ene historiske boka etter den andre, der vi gradvis har fått vite hva som egentlig skjedde i de kritiske timene etter den tyske invasjonen. Historietimene blir neppe de samme etter f.eks. Aage Georg Sivertsens bok "9. april 1940 - Et historisk bedrag". Her konkluderes det med at regjeringen - og utenriksminister Koht i særdeleshet - burde ha vært stilt for krigsrett. Sivertsen analyserer også hvorfor historien, slik den ble skrevet rett etter krigen, ble fremstilt slik den ble. Det handlet mye om en etterkrigstid der det var viktig å finne forhold som var egnet til å samle - ikke splitte - folket ... Desto mer oppløftende at den historien som fortelles i "Kongens nei" faktisk samsvarer med det som etter hvert har blitt akseptert som den sanne historien om disse kritiske dagene i Norges historie! Og så kan man selvsagt stille spørsmål ved hva vi egentlig vet om Kongens og Kronprinsens holdninger til det som skjedde ... Hvor historisk korrekt er denne filmen når det kommer til stykket? Det er mitt største ankepunkt mot den. 

Kongefamilien i timene før den tyske invasjonen 
I filmen presenteres vi for en kongefamilie som lenge har vært bekymret over den passive holdningen til Norges regjering. "Overraskelsesangrepet" på Norge var nemlig ikke overraskende som vi opp gjennom historien har blitt presentert for. Det var mange tegn i tiden på at Tyskland kom til å angripe. Dette hadde særlig Kronprinsen skjønt, og i diskusjonene mellom far og sønn får vi innblikk i to ulike innfallsvinkler til hva det vil si å være landets kongelige overhode. Det handler om ære og integritet, men også om å forstå sin rolle. 

Kongefamilien og Regjeringen flykter til Hamar i de tidlige morgentimene
den 9. april 1940
Regjeringen Nygaarsvold fremstilles svært puslete da den tyske invasjonen var et faktum, og selv fikk jeg vondt av å være vitne til den totalt mangelen på handlekraft og besluttsomhet som stortingsrepresentantene fremviste. Antakelig er dette helt autentisk, nettopp slik det var. Jeg mener: resultatet kjenner vi jo. Under flukten fikk de vite hvordan man hadde løst dette i Danmark, der danske myndigheter og kongehuset valgte å samarbeide med tyskerne i stedet for å flykte. 

Flott rolletolkning av Kong Haakon
Underveis ser vi at Kongen og hans familie tvinges på flukt, fordi apparatet rundt dem svikter. De mest heroiske innsatsene blir utført i Drøbak-sundet i timene før invasjonen, der Blücher ble senket, og av unge soldater som skyter på tyske soldater for at Kongen skal komme seg unna i tide. Da en tysk sendemann kommer for å forhandle med Kongen, blir han skjøvet foran og må ta hele belastningen med å si nei. Som om det hadde noe å si på dette tidspunktet ... Kanskje var det Quislings statskupp som gjorde utslaget - dvs. at det var helt umulig å kapitulere og stille seg bak den nye regjeringen, som tyskerne valgte å samarbeide med? Tyskland ønsket minst mulig støy rundt okkupasjonen av Norge, som skulle sikre dem tilgang til malm og Norges kystlinje. 

Jesper Christensen og Anders Baasmo Christiansen som Kong Haakon og
Kronprins Olav 
Så hva synes jeg egentlig om filmen når det kommer til stykket? Rent filmteknisk opplevde jeg dette som en meget god film. Tidskoloritten føltes ekte, og i tillegg til gode skuespillerprestasjoner, er kanskje dette noe av det viktigste når historiske filmer skal lages. Jeg opplevde det som en styrke ved filmen at følelsesladede scener, der enkelte regissører nok ville ha utnyttet tårepersepotensialet til fulle, er tonet ned. Jesper Christensen i rollen som Kong Haakon bærer hele filmen. 

Dersom jeg likevel skal sette fingeren på noe, må det være at mye av handlingen i filmen er basert på en antakelse av at der regjeringen manglet handlekraft, der hadde Kongen dette. Hvor mye av dette er egentlig historisk korrekt? Kongen fremstilles som en mann med en helt korrekt rolleforståelse - at han ikke kunne gripe inn - og han måtte derfor stagge sin sønn, arveprinsen, som gjerne ville gjøre mer ... Dermed gikk det som det gikk. Et lite tankekors: dersom oberst Birger Eriksen på Oscarsborg hadde hatt en "like god" rolleforståelse, ville Blücher aldri ha blitt senket ... (Akkurat dette skriver Alf R. Jacobsen om i sin bok "Blücher".) I så fall ville verken Kongen eller regjeringen ha rukket å flykte. Det er for øvrig ikke sikkert at det hadde gjort så stor forskjell likevel. Jeg mener: tyskerne drepte jo ikke medlemmene av det danske kongehuset eller danske politikere heller, så vidt jeg vet. 

Jeg er "en hund etter" filmer og bøker om andre verdenskrig, og i så måte er dette en må-se-film. "Kongens nei" er en storslått film, ingen tvil om det! Dersom du ikke rakk å få med deg filmen på kino, har du nå muligheten til å se den, siden den nettopp har hatt release på DVD. 

Innspilt: 2016
Nasjonalitet: Norge
Språk: norsk (og dansk og svensk)
Sjanger: Drama
Skuespillere: Jesper Christensen (Kong Haakon VII), Anders Baasmo Christiansen (Kronprins Olav), Tuva Novotny (Kronprinsesse Märtha), Lage Kongsrud (prins Harald),
Katharina Schüttler (Anneliese Bräuer), Juliane Köhler (Diana Müller), Karl Markovics (Curt Bräuer), Rolf Kristian Larsen (Brynjar Hammer), Andreas Lust (Pohlmann), Erik Hivju (Birger Eriksen), Arthur Hakalahti (Fredrik Seeberg), Benjamin Lønne Røsler (Helge Løken), Eric Vorenholt (Arne Hammer) m.fl.

Spilletid: 130 min.

fredag 19. februar 2016

"Birdsong" (Regissør: Philip Martin)

Krig og kjærlighet

TV-serien "Birdsong" (i to episoder) er  basert på romanen med samme navn ("Fuglesang") av Sebastian Faulks. Romanen kom ut i 1993, og var på en måte en slags fortsettelse av romanen "The Girl at the Lion d´Or" (1998), slik jeg har forstått det. Siden utkom "Charlotte Gray" (1998), hvor handlingen er lagt til Frankrike under andre verdenskrig. Jeg har foreløpig ikke lest noen av disse bøkene, men de ligger i en av mine mange ulest-bunker. 

Stephen Wraysford ser tilbake på de to viktigste hendelsene i sitt liv. Den ene handler om hans livs store kjærlighet, den andre om hans tid som soldat i skyttergravene under første verdenskrig. I filmen fremstår dette som minner han ser tilbake på. Gradvis får vi vite hva som egentlig skjedde den gangen.

Stephen Wraysford er på forretningsreise i Frankrike, og året er 1910. I den forbindelse bor han hos en fransk familie, og han er der for å lære om forretningsdrift. Stephen føler seg sterkt tiltrukket av forretningsmannens kone Isabelle Azaire, som er gudsbenådet vakker og yndig. Da han i tillegg blir vitne til at hun utsettes for vold av ektemannen, våkner et beskyttelsesinstinkt hos ham. At også Isabelle tiltrekkes av ham blir klart da ektemannen reiser av gårde, og overlater både huset og forretningsdriften til Stephen. Lidenskapen som våkner i dem begge er så sterk at det er umulig å stanse det som skjer. 


Forsømte Isabelle klarer ikke å motstå kjekke Stephen ...
Da Isabelles ektemann skjønner hva som er i gjære mellom de to, velger Isabelle å forlate ham for å bli med Stephen. Dette blir innledningen til den lykkeligste tiden i begges liv. Stephen kan ikke by på den velstanden som Isabelle er vant til, men dette er åpenbart ikke viktig for henne. Hun blomstrer i deres nye liv, og det samme gjør Stephen. Derfor skjønner han ingenting da han en dag kommer hjem og finner at Isabelle har reist fra ham uten å etterlate seg noe spor. Årene går, og han finner ingen ro fordi han ikke får svar på dette spørsmålet. Hvorfor dro hun da de hadde det som mest fantastisk sammen?


Stephen er tilbake i Frankrike - denne gangen som soldat i skyttegravene ...
Seks år senere - midt under første verdenskrig - er Stephen tilbake i Frankrike, nå som befal i en av skyttegravene mellom Frankrike og Tyskland. Krigens meningsløshet er påtakelig, og dagene fordrives med å legge kabal mens tunellgraverne befinner seg under bakken, lyttende til tyskerne på den andre siden. Dette arbeidet er ikke ufarlig, og ikke sjelden dør soldater der nede. Stephen er preget av en fatalisme, som for en stor del gjelder de andre. Selv er han redd for å dø. Så holder det også på å koste ham livet da han en dag likevel blir beordret under bakken av en av sine overordnede. Alle tror at han er død. Som ved et under reddes han fra likhaugen og blir sendt til rekonvalesens. Da han kommer seg, får han tillatelse til å reise hjem. Så hører han at troppene skal forflytte seg til området hvor Isabelle og han en gang møttes. Han nekter å reise hjem, og kommer tilbake i aktiv tjeneste igjen. Alt for å komme tilbake og muligens få et svar ... Finner han Isabelle igjen, og hva skjer så? 


Tunellgraverne i aksjon.
"Birdsong" er en nydelig film med passelige doser både av lidenskapelig (og forbudt) kjærlighet og grusomme krigshandlinger. Med andre ord er dette en perfekt film å se sammen med sin kjære! Selv har jeg kommet til å bli veldig glad i skuespilleren Eddie Redmayne, fordi han i tillegg til å være en fabelaktig skuespiller også "tilfeldigvis" spiller i filmer som jeg pleier å like. Clémence Poécy har derimot vært totalt ukjent for meg frem til nå. Det er for øvrig heller ikke hun som bærer denne filmen, samtidig som hennes ynde står mye i fokus. 

Mange av scenene fra første verdenskrig er interessante, og de fikk meg til å tenke på Stefan Hertmans´ roman "Krig og terpentin". Ikke bare levde soldatene under konstant frykt for gassangrep, men dersom det i det hele tatt skulle skje noen fremskritt, måtte et visst antall soldater ofres som "kanonføde". 

Noe som kommer nydelig frem i filmen, er alle lengslene soldatene hadde i forhold til dem hjemme. Brevene fra koner og kjærester var det som holdt dem oppe. Alle levde de med håp om en dag å vende hjem i live. Dermed ble meningsløsheten til å holde ut.

Jeg anbefaler denne filmen varmt! Selv fikk jeg enda mer lyst til å lese Sebastian Faulks´"Fuglesang".

Innspilt: 2012
Originaltittel: Birdsong
Nasjonalitet: Storbritannia
Sjanger: Drama
Skuespillere: Eddie Redmayne (Stephen Wraysford), Matthew Goode (Captain Gray), Clémence Poésy (Isabelle Azaire), Richard Madden (Weir), Anthony Andrews (Colonel Barclay), Marie-Josée Croze (Jeanne Fourmentier), Joseph Mawle (Jack Firebrace), Thomas Turgoose (Tipper), George MacKay (Private Douglas) m.fl.
Spilletid: Episode 1 - 84 min., Episode 2 - 82 min.

søndag 14. februar 2016

"Brooklyn" (Regissør: John Crowley)

Feelgood-film med tre Oscar-nominasjoner

Filmen "Brooklyn" er basert på Colm Tóibins roman med samme navn. Jeg leste boka for noen år siden, og har også omtalt den her på bloggen, men var ikke overvettes begeistret for den. Noe av det jeg ble mest skuffet over var at boka ble omtalt som et mesterverk, og dette skapte svært høye forventninger hos meg. Fallhøyden ble derfor stor. I alle fall - dette har ikke fått meg fra å ønske å se filmversjonen. Det er den engelske forfatteren Nick Hornby som har laget manus til filmen. 


Irske John Crowley (f. 1969) er først og fremst teatermann, men har siden han debuterte som filmregissør i 2000 laget i alt åtte filmer. Jeg har ikke sett noen av dem, men en rask sjekk på Wikipedia viser at det kan være interessant å se nærmere på noen av hans tidligere filmer. 


"Brooklyn" er nominert til tre Oscars; i klassen beste film, beste kvinnelige hovedrolle (Saoirse Ronan) og beste manus (adapted Screenplay). For å være helt ærlig tror jeg ikke filmen vinner noen av prisene. Dette sier jeg selv om jeg ble så rørt underveis at jeg hadde store problemer med å holde tårene tilbake. Og jeg kan røpe såpass at dette ikke var noen film for mannen min (og antakelig heller ikke for menn flest?), men vi anså det som en fin Valentine-gave at han i det hele tatt ble med på kino i utgangspunktet. 


Dette er for øvrig den fjerde filmen jeg omtaler, som er nominert til Oscar i klassen beste film (de andre er "The Big Short", "Bridge of Spies" og "The Revenant"), og det er den sjette filmen jeg har sett som er blant de nominerte på Oscar-kortlisten i år (de to siste er "45 Years" og "The Danish Girl".) (Samtlige linker peker på mine filmanmeldelser av aktuelle filmer.)


Året er 1952 og vi befinner oss i en liten by i Irland. Eilis jobber hos Miss Kelly, som er hatet på stedet. Fordi hun er innehaver av en butikk, må folk forholde seg til henne likevel, selv om de må tåle mange ydmykelser foran de andre kundene. Det er ikke mange jobber å få, og Eilis biter tennene sammen og holder ut. Lønnen er elendig, og hadde det ikke vært for at hennes eldre søster Rose tjener betydelig mer som bokholderske, ville den lille familien på tre (som består av søstrene og deres mor, som er enke) neppe ha klart seg særlig godt. 


Eilis går ut med venninne på lørdagskveldene, men fordi hun aldri har penger til å pynte seg eller sminke seg, ser hun ut som en grå mus. Ingen av de lokale guttene viser henne noen interesse, og hun forblir stort sett veggpryd.


Rose innser at det er hennes lodd i livet å bli hjemme for å ta seg av moren. Hun ønsker imidlertid at Eilis skal få en bedre fremtid, og via noen golfvenner kommer hun i kontakt med Fader Flood i Brooklyn. Dette sikrer Eilis en billett til Amerika, og utsiktene til en lysere fremtid er plutselig til stede. Da hun forteller Miss Kelly at hun skal reise til Amerika, mister hun jobben sin umiddelbart. 


På båten til New York treffer hun en annen bereist kvinne, som bare har vært hjemme i Irland på besøk. Takket være henne får hun mange råd som kommer godt med da hun skal gjennom immigrasjons-kontrollen på Ellis Island. Dersom man ser blek og forkommen ut og i tillegg hoster, havner man nemlig i karantene før man vet ordet av det. 


Eilis ankommer Brooklyn, bydelen i New York der de fleste nyankomne bor. Her er det en stor koloni av irer som har emigrert fra Irland. Hun bor sammen med flere andre unge jenter hos Madge Kehoe. Scenene fra middagsbordet er riktig fornøyelige (men dog klisjéfylte), og selv om Kehoe er streng, lærer hun de unge jentene etikette og manerer. 



Eilis sammen med jentene hun bor sammen med hos Madge Kelly. Her lærer 
hun å spise spaghetti uten å grise - før hun skal hjem på middag til Tonys foreldre.
Eilis får jobb i en staselig butikk, hvor det selges luksusvarer som ingen av dem som jobber der har råd til selv. I begynnelsen er hun klumsete og klønete overfor kundene, men hun lærer raskt. Fader Flood tilbyr henne å dekke utgiftene til et kveldskurs i bokføring, slik at hun kan komme seg videre i livet, og Eilis fullfører med glans. Underveis møter hun italieneren Tony, som hun forelsker seg i. Det hjelper mot hjemlengselen, som i perioder gjør henne deprimert. 


Tony viser Eilis tomta som han og brødrene har kjøpt på Long Island. Her planlegger
de å sette opp fem hus, slik at de kan selge to med fortjeneste. Siden de er håndverkere 
alle tre, er de selvforsynt.
Så dør søsteren Rose, og Eilis føler at hun må reise hjem for å se etter moren, som nå er mutters alene her i verden. Tony fortviler, fordi han ikke vil miste henne. Han overtaler henne til å gifte seg med ham før hun reiser - som en ekstra garanti for at hun skal komme tilbake ... De gifter seg enkelt og i all hemmelighet. 

Eilis reiser til Irland, og vi skjønner fort at moren har arrangert alt ned til minste detalj for å få henne til bli. Til og med en mulig ekteskaps-kandidat er ordnet, for nå er Jim Farrell singel og han skal overta familiens flotte hus. Han er i det hele tatt det scoopet for den heldige kvinnen han måtte velge. Plutselig opplever Eilis at hun er attraktiv og omsvermet. Ja, hun tilbys til og med en jobb som bokholderske. Og har ikke Jim blitt utrolig kjekk siden hun forlot Irland første gang? Så spørs det om moren og de andre lykkes i å holde henne igjen ... Imens hoper brevene fra Tony seg opp i en skuff på rommet hennes ... uåpnet ... Hva velger hun?



Eilis hadde helt glemt hvor vakkert Irland er ... Her er hun sammen med et vennepar 
som snart skal gifte seg - og Jim, som alle håper at hun skal falle for.
"Brooklyn" er en nydelig og rørende film med flere lag. En ting er historien om hvorfor mange unge forlot hjemmene sine for å finne en bedre fremtid i Amerika. En annen ting er småbylivet, der det meste kan synes idyllisk på overflaten, mens misunnelsen syder rett under ... Janteloven om at  Hdu skal ikke tro du er noe, er på ingen måte et særnorsk fenomen, dersom noen skulle tro det. 

Saoirse Ronan gjør en flott rolletolkning av ungjenta Eilis, men noen karakterrolle er dette ikke. Hun spiller seg riktignok gjennom alle fasene fra en sjenert, landsens jente til en verdensvant kvinne, og dette gjør hun med stil. Likevel må jeg innrømme at jeg er noe forundret over at hun i det hele tatt er nominert i klassen beste kvinnelige skuespiller. Kan det skyldes at mange av årets filmer stort sett har mannlige hovedrollekarakterer, mens kvinnene stort sett må ta til takke med biroller? 


Ellers opplevde jeg mange av scenene i filmen som vel klisjéfylte. Som scenen der Eilis er invitert hjem til Tonys familie, som scenene i butikken hvor Eilis jobber, som scenene med moren der hun bruker maksimalt med hersketeknikker for å gi datteren dårlig samvittighet når hun vurderer om hun skal innta søsterens plass eller gjenoppta livet sitt i Amerika. Jada, jeg holdt på å begynne å grine mange ganger og jeg ble virkelig veldig rørt. Likevel kommer jeg ikke forbi at jeg opplevde mange svakheter ved filmen. Det tok for eksempel alt for lang tid før selve plottet kom, og frem til da var vi vitne til en strøm av feelgood-scener uten noen bærende elementer av konflikt (dvs. plot). Tåreperse er vel ordet jeg sitter igjen med helt til slutt. Når det er sagt tror jeg at denne filmen vil bli elsket av mange. Den har også fått mange terningkast fem i norsk presse (mens Aftenposten har gitt den terningkast fire, som jeg slutter meg til). 


Min hovedkonklusjon er at dersom du synes det er deilig å bli underholdt av en kjærlighetsfilm, som også inneholder noen flere lag, er denne filmen blant de bedre du kan velge. Filmscenene er som sagt nydelige - det står ikke på dét - og det er jo også litt befriende å se en film som får en til å grine litt underveis. Kanskje du skal se den sammen med venninnene dine, og la mannen/kjæresten din få slippe?


Filmen hadde Norges-premiere 12. februar, og releasedato for DVD´en er en eller annen gang i 2016.

(Fasit etter Oscar-utdelingen: filmen vant ingen Oscar.)

Innspilt: 2015

Originaltittel: Brooklyn
Nasjonalitet: Irland, Storbritannia og Canada
Sjanger: Drama/Romantikk
Skuespillere: Saoirse Ronan (Eilis Lacey), Samantha Munro (Dorothy), Emory Cohen (Anthony "Tony" Fiorello), Domhnall Gleeson (Jim Farrell), Jim Broadbent (Father Flood), Julie Walters (Madge Kehoe), Bríd Brennan (Miss Kelly), Jane Brennan (Mrs. Lacey), Fiona Glascott (Rose Lacey), Jessica Paré (Miss Fortini) m.fl.
Spilletid: 112 min.

fredag 22. januar 2016

"The Sea" (Regissør: Stephen Brown)

Vakkert om sorg og gamle hemmeligheter!

Filmen "The Sea" er basert på John Banvilles (f. 1945) roman "The Sea" (2005), eller "Havet" som den heter på norsk.
 "The Sea" er Stephen Browns (f. 1961) debut som regissør. Fra før av har han først og fremst stått som producer av en del filmer, og dessuten opptrådt som skuespiller. 

Max Morden har nettopp mistet sin kone, og sørger dypt. Nå som han er alene, ønsker han å oppsøke stedet hvor han tilbrakte sine barndoms somre. Datteren kjører ham til havet, og han tar inn på et lite pensjonat, som drives av den eksentriske Miss Vavasour. At hun vet hvem han er, merker vi da allerede da hun tar imot ham. "It must be strange for you coming back", sier hun da han ankommer. Deretter viser hun ham til rommet hans, som står slik det var den gangen "de" bodde der ... barna ...

Tilbakekomsten til stedet vekker sterke minner hos Max. Ikke bare tenker han tilbake på den siste tiden kona levde, men fortidens minner trenger på. Det er spesielt en sommer som var helt spesiell. Den sommeren han ble kjent med familien Grace, som besto av den vakre moren Connie, skjørtejegeren og faren Carlo og tvillingene. Dessuten barnepiken Rose ... Familien Grace tok ham med til havet, og der badet de og koste seg. Familien Grace var bemidlet, i motsetning til hans egen familie. Dette gjorde at han følte seg underlegen. Kanskje av den grunn opptrådte han ofte som en observatør til det familien Grace foretar seg, i stedet for selv å delta aktivt i deres gjøren og laden. 


Miss Vavasour
Vi aner at Max ikke bare var fascinert av Connie, moren til tvillingene, men at han også var svært forelsket i henne. Samtidig var han vitne til Carlos utroskap med en ung jente som jobbet i kiosken på stedet. Tvillingene kranglet stort sett hele tiden, med tendenser til voldelighet seg i mellom. Så skjedde det noe fatalt. Noe helt grusomt som for all tid merket de involverte ... 

Vakre Connie
Max Morden døyver sorgen med alkohol, mens han jobber seg gjennom minnene. Etter turer på den lokale puben, snubler han seg i seng og sovner. Kveldene i dagligstuen sammen med Miss Vavasour og en annen gjest er langt fra avslappende, og det ligger hele tiden noe uforløst i luften ... 


Tvillingene og Max
I denne filmen har Charlotte Rampling en nokså beskjeden rolle, men hun er like fullt vesentlig for handlingen. Filmen er relativt stillferdig, med vakre og sterke sceniske uttrykk. Den er innspilt i County Wexford i Irland, og den kraftfulle naturen, musikken og drømmeaktige scener som skal illudere minner fra fortiden, tilfører filmen en skjønnhet som man ikke så ofte er vitne til. Rufus Sewell i rollen som skjørtejegeren Carlos er fornøyelig, mens hans bedratte kone Connie er guddommelig vakker - i alle fall slik Max husker henne ... 

Møtet mellom Max og Miss Vavasour kunne kanskje ha vært noe mer spennende, men her setter selvsagt Banvilles roman noen grenser for hva det er mulig å spille på. Selv ble jeg kanskje ørlite skuffet over denne filmen, samtidig som jeg uansett ville ha valgt å se den. Grunnen er at Charlotte Rampling er en av mine favorittskuespillere, og at jeg liker å få med meg filmene hun medvirker i. Dessuten var jeg spent på handlingen, siden den er basert på John Banvilles roman, som jeg lenge har hatt stående ulest i mine bokhyller, men med en klar formening om at jeg skal lese den en dag. 

Filmen har aldri vært vist på norske kinoer, så vidt jeg har klart å finne ut.

Innspilt: 2013
Originaltittel: The Sea
Nasjonalitet: Irland, Storbritannia
Sjanger: Drama
Skuespillere: Rufus Sewell (Carlo Grace), Natascha McElhone (Connie Grace), Ciarán Hinds (Max Morden), Sinéad Cusack (Anna Morden), Bonnie Wright (Rose), Charlotte Rampling (Miss Vavasour) m.fl.
Spilletid: 87 min.

lørdag 16. januar 2016

"Red Sorghum" (Regissør: Zhang Yimou)

Zhang Yimou og Gong Li´s filmdebut fra 1987!

"Red Sorghum" er basert på en roman av Nobelprisvinner Mo Yan. I forbindelse med prisutdelingen i 2012, uttalte Svenska Akademien at han "forener eventyr, historie og samtiden i en hallusinatorisk realisme". Flere av hans bøker er oversatt til norsk. "Red Sorghum" er en filmatisering av deler av romanen "Rødt korn", som kom på norsk i 1995. Jeg leste denne romanen da den kom ut, og mente den gangen at det var den beste kinesiske romanen jeg noen gang hadde lest. Det mener jeg langt på vei enda, selv om den møter hard konkurranse med "Ville svaner" av Jung Chang. 

Regissør Zhang Yimou (f. 1951) har gjennom mange år gjort seg sterkt bemerket som den virkelig store asiatiske regissøren fremfor noen. De fleste som interesserer seg for kinesisk film, har et forhold til filmer som "Hero" (2002), "House of Flying Daggers" (2004), "Farewell My Concubine" (1993) og "Curse of the Golden Flower" (2006), mens antakelig færre har kjennskap til "The Story of Qiu Ju" (1992), "Raise the Red Lantern" (1991) og "Jou Dou" (1990). Zhang Yimou debuterte for øvrig med filmen "Red Sorghum" i 1987. (Samtlige linker går til tidligere filmomtaler/anmeldelser her på bloggen.)

Gong Li (f. 1965) spiller hovedrollen i "Red Sorghum", og dette var hennes debut som skuespiller. Hun har hatt flere hovedroller i Zhang Yimous filmer - bl.a. i "Jo Dou", "Raise the Red Lantern", "The Story of Qiu Ju", "Farewell My Concubine", "Shanghai Triad", "The Emperor and the Assassin", "Memoirs of a Geisha", "Curse of the Golden Flower" m.m. Hun er en stor stjerne både i Kina og i resten av verden. 


Fortellerstemmen i "Red Sorghum" er barnebarnet til Jiu´er (som spilles av Gong Li). Vi befinner oss i Shandong-provinsen helt øst i Kina, under den andre Sino-japanske krigen (1937-1945). 

Jiu`er er giftet bort til en vin-maker, som er angrepet av lepra (dvs. at han er spedalsk). Vi følger brudefølget fra hennes barndomshjem til hennes nye hjem. Bærerne lurer på hvem bruden er, og de ønsker å få henne i tale. Vognen hun bæres i, svinges frem og tilbake, mens de danser og synger over slettene og gjennom durraen (sorghum). Til slutt høres en svak gråt inne i vogna. Bruden er både kvalm og redd pga. all gyngingen, og endelig skjønner de at de må gi seg. 


Brudefølget 
Før de kommer frem til vin-destilleriet, blir de overfalt av en banditt. Han forsøker å ta fra dem alle verdisaker og bruden, men i siste liten redder en av bærerne Jiu´er.

Vel fremme hos vin-makeren går det opp for bruden hvilken fare hun faktisk står overfor. Dersom ekteskapet skal fullbyrdes, er det med livet som innsats. Jiu´er stikker av og flykter tilbake til foreldrene sine. Der får hun ikke bli, og hun må pent finne seg i å dra tilbake. 

Underveis møter hun på sin redningsmann - bæreren som reddet henne fra banditten. Midt ute på durra-slettene, ligger de med hverandre. 

Tilbake på destilleriet viser det seg at Jiu´ers ektemann er død på mystisk vis. Det er mistanke om drap, men det blir aldri funnet noe bevis. Siden han ikke hadde arvinger, tar Jiu´er over driften. Til å begynne med ønsker alle arbeiderne å stikke av, men Jiu´er lover at dersom de blir, skal de få sin andel av fortjenesten. 


Jiu´er har tatt over destilleriet
Det kommer for en dag at Jiu´er og redningsmannen hennes har vært sammen på durra-slettene, og det ender med at Jiu`er tar ham til ektemann. Siden går årene. Hardt arbeid fører til at destilleriet blomstrer. Ekteparet får flere barn.

Så kommer krigen og japanernes invasjon. Japanerne skildres som et brutalt og ondsinnet folk, som ikke nøyer seg bare med å drepe. De vil også se lidelse. Noen av scenene er så sterke at jeg selv ville ha vært svært forsiktig med å se filmen sammen med barn under 15 år. 

I denne filmen ser vi allerede konturene av den filmstjernen Gong Li kom til å bli. Det er et sterkt drama, der vi til fulle blir vitne til en hel del av det som bor i det kinesiske folket. Det handler dypest sett om samfunnsstrukturer der individet i seg selv ikke har så stor plass. Kun slik kan et samfunn overleve under forhold der det eksistensielle hele tiden er truet - både i form av ytre fiender og av naturen selv. Men selv om livet er brutalt, er det plass både til erotikk og sanselighet. 

For meg som setter svært stor pris både på kinesiske forfattere, kinesiske filmer og ikke minst på regissør Zhang Yimou og skuespiller Gong Li, var det interessant å få med meg denne filmen. Det er noe med at når man først oppdager et navn, er det interessant å forfølge dette videre og finne mer av det samme. "Red Sorghum" bærer preg av å være en lavbudsjettfilm, og er selvsagt ikke så storslått som Zhang Yimous senere filmer. Likevel har den helt klart noen sterke kvaliteter som gjør det vel verdt også å få med seg denne. 

Innspilt: 1987
Originaltittel: 高粱/高粱/Hóng Gāoliáng
Nasjonalitet: Kina
Språk: Mandarin
Skuespillere: Gong Li (Jiu´er), Jiang Wen (Jiu´ers ektemann) m.fl.
Spilletid: 95 min.

Populære innlegg