"American Pastoral", "The Girl on the Train" og "Ottoman Lieutenant"

I dette innlegget presenterer jeg tre "nye" filmer, som jeg har sett i det siste. Spennvidden i tematikken i disse filmene er stor. Det handler om et liv som har gått av hengslene, om umulig kjærlighet i krig og om radikalisering på slutten av 1960-tallet. Kun "The Girl on the Train" og "American Pastoral" har gått på norske kinoer. Samtlige filmer er tilgjengelig på DVD. 

"The Girl on the Train" (regissør Tate Taylor") - 2016 (112 min.)

Filmen er basert på Paula Hawkins´ bestselgende roman med samme navn, og sjangeren er thriller/spenning. 

Rachel Watson er skilt, og hun drikker. Dagene tilbringer hun på toget. Hun har nemlig mistet jobben sin, men later som om hun fremdeles er i jobb overfor sin venninne, som hun deler leilighet med. 

Fra togvinduet spionerer Rachel på sin tidligere ektemann og hans nye kone (Tom og Anna), pluss et annet par som bor i samme nabolag (Scott og Megan). Det hun ser er perfekte liv.

Underveis får vi i et tilbakeblikk se hvordan Rachel forulempet eks-mannens sjef i et selskap, noe som førte til at han mistet jobben. Og i neste omgang til at de ble skilt. 

En dag ser hun noe som får henne til å reagere sterkt. Så dukker det opp i nyhetene at Megan er forsvunnet ... Dette fører til at hun begynner å blande seg inn i parenes liv.

Emily Blunt spiller rollen som Rachel Watson med en innlevelse som nesten får oss til å lure på om skuespilleren og rollen hennes er en og samme person. Det er noe urovekkende over henne, og hun lever så til de grader i sin egen lukkede verden, der alkoholen gjør at hun overlever fra dag til dag. Vi skjønner at hun faktisk trenger et ytre drama for å våkne opp i livet sitt, som oppleves så mislykket siden hun ikke var i stand til å gi Tom det barnet han ønsket seg så sterk. 

Regissøren Tate Taylor har blant annet regissert "The Help" som er basert på Kathryn Stockett´s roman "Barnepiken". 

Jeg anbefaler filmen!

"The Ottoman Lieutenant" (regissør Joseph Ruben) - 2017 (106 min.)

Bakteppet for romansen i denne filmen er første verdenskrig, og hvordan dette utartet seg i Tyrkia, der spesielt armenerne led sterkt (i noe som i ettertid er blitt betegnet som et regelrett folkemord). 

Lillie Rowe er eneste datter av et velstående ektepar i USA. De har "funnet seg i" at hun har utdannet seg til sykepleier, men har tenkt at dette innfallet vil gå over. Lillie er imidlertid idealist på sin hals, og etter å ha møtt legen Jude bestemmer hun seg for å reise etter ham. Med seg til et legesenter i det osmanske riket, som ligger langt utenfor allfarvei, har hun med seg en bil og medisinsk utstyr. 

På veien til legesenteret blir hun og Ismail Veli, som er løytnant i den tyrkiske arméen og som er med for å gi henne trygghet, overfalt av landeveisrøvere. Nokså forkommen og uten bil og utstyr, kommer hun og Ismail omsider frem til Jude og hans legesenter i ødemarken. 

Jude har sett frem til at Lillie og han skal gifte seg, men skjebnen vil det annerledes. Lillie forelsker seg nemlig i Ismail ... Det er en kjærlighet som selvsagt ikke har livets rett, men i krig og kjærlighet er som kjent det meste tillatt. Det kan likevel ikke ende annet enn tragisk. 

Dette er en helt middelmådig film, hvor skuespillerprestasjonene sjelden beveger seg over det jevne. Persongalleriet ble for karikert for meg, og løsningene for enkle. Verdenskrigen og folkemordet på armenerne burde stått sterkere i fokus, synes jeg. I stedet blir disse alvorlige hendelsene brukt til å krydre en romanse som ble litt for banal for meg. 

"American Pastoral" (regissør Ewan McGregor) - 2016 (108 min.)

Denne filmen er basert på Philip Roths roman med samme navn.

Jødiske Seymour Irving Levov er sønn av en velstående hanskeprodusent. På skolen er han en helt fordi han gjør det godt innenfor idretten. Så forelsker han seg i den vakreste kvinnen i byen, Dawn, som tidligere er blitt kåret til skjønnhetsdronning. Alt ligger til rette for at de skal komme til å leve et perfekt liv. Han er kjekk, hun er skjønn, de har penger og et flott hjem. Slik skal det imidlertid ikke gå. Årsaken er datteren de får ... 

Datteren Meredith får det meste lagt opp i hendene, rikt født som hun er. Men i stedet for å få en takknemlig datter som gjør det som forventes av henne, vokser det en avsky i henne mot alt foreldrene står for. Hun får det for seg at faren hennes utnytter sine ansatte, som for en stor del er afro-afrikanere. Mens faren på sin side mener at han behandler sine ansatte godt, hvilken han også gjør, forholdene tatt i betraktning på slutten av 1960-tallet. Ikke bare får de greit betalt, men han behandler dem også med respekt. Dette fører til at da de verste raseopptøyene raser i Newark, stiller de ansatte seg bak ham og forsvarer fabrikken hans mot mobben. 

Meredith blir stadig mer radikal. Hun demonstrerer mot Vietnam-krigen, og stiller seg på de fargenes side i rasekampene. Men det stopper ikke her. Plutselig er hun innblandet i et attentat som koster menneskeliv. Etter dette går hun under jorden og blir borte ... 

Tilbake sitter Seymour og kona Dawn, som ikke kommer over sorgen. Ikke forstår de hvorfor det gikk som det gikk heller. De som på alle måter har gitt datteren all den kjærligheten de var i stand til å gi, som har sørget for at hun alltid hadde det hun trengte ... Det går på ekteskapet løs.

Så får Seymour nyss i at datteren er i live. Han gjør hva han kan for å komme i kontakt med henne ... 

Denne filmen har mange lag, og rollene er glitrende spilt av Ewan McGregor (som både spiller hovedrollen som Seymour og er regissør), Jennifer Connelly (som Dawn) og Dakota Fanning (som Meredith). Tematikken er tankevekkende, og minner meg om noe jeg leste om nett-troll i Morgenbladet her om dagen. Noen vil alltid ønske å stå utenfor det etablerte, og jo mer samfunnet ellers bestreber seg på inkludering, desto mer ytterliggående vil dette antakelig gjøre dem som for en hver pris ønsker å markere avstand ... Jo bedre vi får det i et samfunn, desto større avstand blir det mellom de vellykkede og de som ikke ønsker å passe inn. 

Denne filmen anbefaler jeg sterkt! Jeg har selv ikke lest romanen som boka er basert på, men det kommer jeg til å gjøre!

Dersom du ikke har tid til å få med deg mer enn en av disse tre filmene, er jeg ikke i tvil om hvilken av dem jeg vil anbefale at du ser: nemlig "American Pastoral"! (Og så vet jeg at det er litt ulike oppfatninger av denne filmen rundt forbi.)

"Kongens nei" (Regissør: Erik Poppe)

Severdig norsk storfilm!

Erik Poppe (f. 1960) er regissøren bak publikumsuksess-filmen "Kongens nei" som har gått på norske kinoer i hele høst. Poppe har tidligere blant annet regissert "Tusen ganger god natt" (2013), "De usynlige" (2008), "Hawaii, Oslo" (2004) og "Schpaaa" (2008) (de tre siste kalles Oslo-triologien) ... bare for å nevne noen.

"Kongens nei" er basert på Alf R. Jacobsens bok med samme navn. Boka kom ut i 2011. Jacobsen har de siste årene hatt fokus på andre verdenskrig i sine bøker, som stort sett har falt inn under sjangeren sakprosa. 

Hele Norge rakk å se denne filmen på kino i høst. I alle fall har jeg hatt følelsen av at jeg er en av ytterst få som ikke klarte å få den med meg mens den fremdeles gikk på kino. Kanskje har jeg også vært en smule skeptisk til hele filmen, fordi jeg har hatt et ambivalent forhold til at Konge og regjering flyktet hals over hode da Norge ble invadert av tyske soldater 9. april 1940. "Feigt" har jeg tenkt. For hvilken betydning hadde Kongens nei når Kongen som institusjon ikke hadde noen politisk betydning i det hele tatt, og når konsekvensen likevel ble at Norge ble okkupert? Hele det norsk folket ble overlatt til seg selv, mens kongehuset og regjeringen kom seg i sikkerhet. Hva var heroisk ved dét? 

Ketil Høegh i rollen som utenriksminister Halvdan Koht og Jesper Christensen i
rollen som Kong Haakon

I mellomtiden har bokbransjen utgitt den ene historiske boka etter den andre, der vi gradvis har fått vite hva som egentlig skjedde i de kritiske timene etter den tyske invasjonen. Historietimene blir neppe de samme etter f.eks. Aage Georg Sivertsens bok "9. april 1940 - Et historisk bedrag". Her konkluderes det med at regjeringen - og utenriksminister Koht i særdeleshet - burde ha vært stilt for krigsrett. Sivertsen analyserer også hvorfor historien, slik den ble skrevet rett etter krigen, ble fremstilt slik den ble. Det handlet mye om en etterkrigstid der det var viktig å finne forhold som var egnet til å samle - ikke splitte - folket ... Desto mer oppløftende at den historien som fortelles i "Kongens nei" faktisk samsvarer med det som etter hvert har blitt akseptert som den sanne historien om disse kritiske dagene i Norges historie! Og så kan man selvsagt stille spørsmål ved hva vi egentlig vet om Kongens og Kronprinsens holdninger til det som skjedde ... Hvor historisk korrekt er denne filmen når det kommer til stykket? Det er mitt største ankepunkt mot den. 

Kongefamilien i timene før den tyske invasjonen 

I filmen presenteres vi for en kongefamilie som lenge har vært bekymret over den passive holdningen til Norges regjering. "Overraskelsesangrepet" på Norge var nemlig ikke så overraskende som vi opp gjennom historien har blitt presentert for. Det var mange tegn i tiden på at Tyskland kom til å angripe. Dette hadde særlig Kronprinsen skjønt, og i diskusjonene mellom far og sønn får vi innblikk i to ulike innfallsvinkler til hva det vil si å være landets kongelige overhode. Det handler om ære og integritet, men også om å forstå sin rolle. 

Kongefamilien og Regjeringen flykter til Hamar i de tidlige morgentimene
den 9. april 1940

Regjeringen Nygaarsvold fremstilles svært puslete da den tyske invasjonen var et faktum, og selv fikk jeg vondt av å være vitne til den totalt mangelen på handlekraft og besluttsomhet som stortingsrepresentantene fremviste. Antakelig er dette helt autentisk, nettopp slik det var. Jeg mener: resultatet kjenner vi jo. Under flukten fikk de vite hvordan man hadde løst dette i Danmark, der danske myndigheter og kongehuset valgte å samarbeide med tyskerne i stedet for å flykte. 

Flott rolletolkning av Kong Haakon

Underveis ser vi at Kongen og hans familie tvinges på flukt, fordi apparatet rundt dem svikter. De mest heroiske innsatsene blir utført i Drøbak-sundet i timene før invasjonen, der Blücher ble senket, og av unge soldater som skyter på tyske soldater for at Kongen skal komme seg unna i tide. Da en tysk sendemann kommer for å forhandle med Kongen, blir han skjøvet foran og må ta hele belastningen med å si nei. Som om det hadde noe å si på dette tidspunktet ... Kanskje var det Quislings statskupp som gjorde utslaget - dvs. at det var helt umulig å kapitulere og stille seg bak den nye regjeringen, som tyskerne valgte å samarbeide med? Tyskland ønsket minst mulig støy rundt okkupasjonen av Norge, som skulle sikre dem tilgang til malm og Norges kystlinje. 

Jesper Christensen og Anders Baasmo Christiansen som Kong Haakon og
Kronprins Olav 

Så hva synes jeg egentlig om filmen når det kommer til stykket? Rent filmteknisk opplevde jeg dette som en meget god film. Tidskoloritten føltes ekte, og i tillegg til gode skuespillerprestasjoner, er kanskje dette noe av det viktigste når historiske filmer skal lages. Jeg opplevde det som en styrke ved filmen at følelsesladede scener, der enkelte regissører nok ville ha utnyttet tårepersepotensialet til fulle, er tonet ned. Jesper Christensen i rollen som Kong Haakon bærer hele filmen. 

Dersom jeg likevel skal sette fingeren på noe, må det være at mye av handlingen i filmen er basert på en antakelse av at der regjeringen manglet handlekraft, der hadde Kongen dette. Hvor mye av dette er egentlig historisk korrekt? Kongen fremstilles som en mann med en helt korrekt rolleforståelse - at han ikke kunne gripe inn - og han måtte derfor stagge sin sønn, arveprinsen, som gjerne ville gjøre mer ... Dermed gikk det som det gikk. Et lite tankekors: dersom oberst Birger Eriksen på Oscarsborg hadde hatt en "like god" rolleforståelse, ville Blücher aldri ha blitt senket ... (Akkurat dette skriver Alf R. Jacobsen om i sin bok "Blücher".) I så fall ville verken Kongen eller regjeringen ha rukket å flykte. Det er for øvrig ikke sikkert at det hadde gjort så stor forskjell likevel. Jeg mener: tyskerne drepte jo ikke medlemmene av det danske kongehuset eller danske politikere heller, så vidt jeg vet. 

Jeg er "en hund etter" filmer og bøker om andre verdenskrig, og i så måte er dette en må-se-film. "Kongens nei" er en storslått film, ingen tvil om det! Dersom du ikke rakk å få med deg filmen på kino, har du nå muligheten til å se den, siden den nettopp har hatt release på DVD. 

Innspilt: 2016
Nasjonalitet: Norge
Språk: norsk (og dansk og svensk)
Sjanger: Drama
Skuespillere: Jesper Christensen (Kong Haakon VII), Anders Baasmo Christiansen (Kronprins Olav), Tuva Novotny (Kronprinsesse Märtha), Lage Kongsrud (prins Harald),
Katharina Schüttler (Anneliese Bräuer), Juliane Köhler (Diana Müller), Karl Markovics (Curt Bräuer), Rolf Kristian Larsen (Brynjar Hammer), Andreas Lust (Pohlmann), Erik Hivju (Birger Eriksen), Arthur Hakalahti (Fredrik Seeberg), Benjamin Lønne Røsler (Helge Løken), Eric Vorenholt (Arne Hammer) m.fl.
Spilletid: 130 min.

"Birdsong" (Regissør: Philip Martin)

Krig og kjærlighet

TV-serien "Birdsong" (i to episoder) er  basert på romanen med samme navn ("Fuglesang") av Sebastian Faulks. Romanen kom ut i 1993, og var på en måte en slags fortsettelse av romanen "The Girl at the Lion d´Or" (1998), slik jeg har forstått det. Siden utkom "Charlotte Gray" (1998), hvor handlingen er lagt til Frankrike under andre verdenskrig. Jeg har foreløpig ikke lest noen av disse bøkene, men de ligger i en av mine mange ulest-bunker. 

Stephen Wraysford ser tilbake på de to viktigste hendelsene i sitt liv. Den ene handler om hans livs store kjærlighet, den andre om hans tid som soldat i skyttergravene under første verdenskrig. I filmen fremstår dette som minner han ser tilbake på. Gradvis får vi vite hva som egentlig skjedde den gangen.

Stephen Wraysford er på forretningsreise i Frankrike, og året er 1910. I den forbindelse bor han hos en fransk familie, og han er der for å lære om forretningsdrift. Stephen føler seg sterkt tiltrukket av forretningsmannens kone Isabelle Azaire, som er gudsbenådet vakker og yndig. Da han i tillegg blir vitne til at hun utsettes for vold av ektemannen, våkner et beskyttelsesinstinkt hos ham. At også Isabelle tiltrekkes av ham blir klart da ektemannen reiser av gårde, og overlater både huset og forretningsdriften til Stephen. Lidenskapen som våkner i dem begge er så sterk at det er umulig å stanse det som skjer. 

Forsømte Isabelle klarer ikke å motstå kjekke Stephen ...

Da Isabelles ektemann skjønner hva som er i gjære mellom de to, velger Isabelle å forlate ham for å bli med Stephen. Dette blir innledningen til den lykkeligste tiden i begges liv. Stephen kan ikke by på den velstanden som Isabelle er vant til, men dette er åpenbart ikke viktig for henne. Hun blomstrer i deres nye liv, og det samme gjør Stephen. Derfor skjønner han ingenting da han en dag kommer hjem og finner at Isabelle har reist fra ham uten å etterlate seg noe spor. Årene går, og han finner ingen ro fordi han ikke får svar på dette spørsmålet. Hvorfor dro hun da de hadde det som mest fantastisk sammen?

Stephen er tilbake i Frankrike - denne gangen som soldat i skyttegravene ...

Seks år senere - midt under første verdenskrig - er Stephen tilbake i Frankrike, nå som befal i en av skyttegravene mellom Frankrike og Tyskland. Krigens meningsløshet er påtakelig, og dagene fordrives med å legge kabal mens tunellgraverne befinner seg under bakken, lyttende til tyskerne på den andre siden. Dette arbeidet er ikke ufarlig, og ikke sjelden dør soldater der nede. Stephen er preget av en fatalisme, som for en stor del gjelder de andre. Selv er han redd for å dø. Så holder det også på å koste ham livet da han en dag likevel blir beordret under bakken av en av sine overordnede. Alle tror at han er død. Som ved et under reddes han fra likhaugen og blir sendt til rekonvalesens. Da han kommer seg, får han tillatelse til å reise hjem. Så hører han at troppene skal forflytte seg til området hvor Isabelle og han en gang møttes. Han nekter å reise hjem, og kommer tilbake i aktiv tjeneste igjen. Alt for å komme tilbake og muligens få et svar ... Finner han Isabelle igjen, og hva skjer så? 

Tunellgraverne i aksjon.

"Birdsong" er en nydelig film med passelige doser både av lidenskapelig (og forbudt) kjærlighet og grusomme krigshandlinger. Med andre ord er dette en perfekt film å se sammen med sin kjære! Selv har jeg kommet til å bli veldig glad i skuespilleren Eddie Redmayne, fordi han i tillegg til å være en fabelaktig skuespiller også "tilfeldigvis" spiller i filmer som jeg pleier å like. Clémence Poécy har derimot vært totalt ukjent for meg frem til nå. Det er for øvrig heller ikke hun som bærer denne filmen, samtidig som hennes ynde står mye i fokus. 

Mange av scenene fra første verdenskrig er interessante, og de fikk meg til å tenke på Stefan Hertmans´ roman "Krig og terpentin". Ikke bare levde soldatene under konstant frykt for gassangrep, men dersom det i det hele tatt skulle skje noen fremskritt, måtte et visst antall soldater ofres som "kanonføde". 

Noe som kommer nydelig frem i filmen, er alle lengslene soldatene hadde i forhold til dem hjemme. Brevene fra koner og kjærester var det som holdt dem oppe. Alle levde de med håp om en dag å vende hjem i live. Dermed ble meningsløsheten til å holde ut.

Jeg anbefaler denne filmen varmt! Selv fikk jeg enda mer lyst til å lese Sebastian Faulks´"Fuglesang".

Innspilt: 2012
Originaltittel: Birdsong
Nasjonalitet: Storbritannia
Sjanger: Drama
Skuespillere: Eddie Redmayne (Stephen Wraysford), Matthew Goode (Captain Gray), Clémence Poésy (Isabelle Azaire), Richard Madden (Weir), Anthony Andrews (Colonel Barclay), Marie-Josée Croze (Jeanne Fourmentier), Joseph Mawle (Jack Firebrace), Thomas Turgoose (Tipper), George MacKay (Private Douglas) m.fl.
Spilletid: Episode 1 - 84 min., Episode 2 - 82 min.

"The Sea" (Regissør: Stephen Brown)

Vakkert om sorg og gamle hemmeligheter!

Filmen "The Sea" er basert på John Banvilles (f. 1945) roman "The Sea" (2005), eller "Havet" som den heter på norsk. "The Sea" er Stephen Browns (f. 1961) debut som regissør. Fra før av har han først og fremst stått som producer av en del filmer, og dessuten opptrådt som skuespiller. 

Max Morden har nettopp mistet sin kone, og sørger dypt. Nå som han er alene, ønsker han å oppsøke stedet hvor han tilbrakte sine barndoms somre. Datteren kjører ham til havet, og han tar inn på et lite pensjonat, som drives av den eksentriske Miss Vavasour. At hun vet hvem han er, merker vi da allerede da hun tar imot ham. "It must be strange for you coming back", sier hun da han ankommer. Deretter viser hun ham til rommet hans, som står slik det var den gangen "de" bodde der ... barna ...

Tilbakekomsten til stedet vekker sterke minner hos Max. Ikke bare tenker han tilbake på den siste tiden kona levde, men fortidens minner trenger på. Det er spesielt en sommer som var helt spesiell. Den sommeren han ble kjent med familien Grace, som besto av den vakre moren Connie, skjørtejegeren og faren Carlo og tvillingene. Dessuten barnepiken Rose ... Familien Grace tok ham med til havet, og der badet de og koste seg. Familien Grace var bemidlet, i motsetning til hans egen familie. Dette gjorde at han følte seg underlegen. Kanskje av den grunn opptrådte han ofte som en observatør til det familien Grace foretar seg, i stedet for selv å delta aktivt i deres gjøren og laden. 

Miss Vavasour

Vi aner at Max ikke bare var fascinert av Connie, moren til tvillingene, men at han også var svært forelsket i henne. Samtidig var han vitne til Carlos utroskap med en ung jente som jobbet i kiosken på stedet. Tvillingene kranglet stort sett hele tiden, med tendenser til voldelighet seg i mellom. Så skjedde det noe fatalt. Noe helt grusomt som for all tid merket de involverte ... 

Vakre Connie

Max Morden døyver sorgen med alkohol, mens han jobber seg gjennom minnene. Etter turer på den lokale puben, snubler han seg i seng og sovner. Kveldene i dagligstuen sammen med Miss Vavasour og en annen gjest er langt fra avslappende, og det ligger hele tiden noe uforløst i luften ... 

Tvillingene og Max

I denne filmen har Charlotte Rampling en nokså beskjeden rolle, men hun er like fullt vesentlig for handlingen. Filmen er relativt stillferdig, med vakre og sterke sceniske uttrykk. Den er innspilt i County Wexford i Irland, og den kraftfulle naturen, musikken og drømmeaktige scener som skal illudere minner fra fortiden, tilfører filmen en skjønnhet som man ikke så ofte er vitne til. Rufus Sewell i rollen som skjørtejegeren Carlos er fornøyelig, mens hans bedratte kone Connie er guddommelig vakker - i alle fall slik Max husker henne ... 

Møtet mellom Max og Miss Vavasour kunne kanskje ha vært noe mer spennende, men her setter selvsagt Banvilles roman noen grenser for hva det er mulig å spille på. Selv ble jeg kanskje ørlite skuffet over denne filmen, samtidig som jeg uansett ville ha valgt å se den. Grunnen er at Charlotte Rampling er en av mine favorittskuespillere, og at jeg liker å få med meg filmene hun medvirker i. Dessuten var jeg spent på handlingen, siden den er basert på John Banvilles roman, som jeg lenge har hatt stående ulest i mine bokhyller, men med en klar formening om at jeg skal lese den en dag. 

Filmen har aldri vært vist på norske kinoer, så vidt jeg har klart å finne ut.

Innspilt: 2013
Originaltittel: The Sea
Nasjonalitet: Irland, Storbritannia
Sjanger: Drama
Skuespillere: Rufus Sewell (Carlo Grace), Natascha McElhone (Connie Grace), Ciarán Hinds (Max Morden), Sinéad Cusack (Anna Morden), Bonnie Wright (Rose), Charlotte Rampling (Miss Vavasour) m.fl.
Spilletid: 87 min.

"Red Sorghum" (Regissør: Zhang Yimou)

Zhang Yimou og Gong Li´s filmdebut fra 1987!

"Red Sorghum" er basert på en roman av Nobelprisvinner Mo Yan. I forbindelse med prisutdelingen i 2012, uttalte Svenska Akademien at han "forener eventyr, historie og samtiden i en hallusinatorisk realisme". Flere av hans bøker er oversatt til norsk. "Red Sorghum" er en filmatisering av deler av romanen "Rødt korn", som kom på norsk i 1995. Jeg leste denne romanen da den kom ut, og mente den gangen at det var den beste kinesiske romanen jeg noen gang hadde lest. Det mener jeg langt på vei enda, selv om den møter hard konkurranse med "Ville svaner" av Jung Chang. 

Regissør Zhang Yimou (f. 1951) har gjennom mange år gjort seg sterkt bemerket som den virkelig store asiatiske regissøren fremfor noen. De fleste som interesserer seg for kinesisk film, har et forhold til filmer som "Hero" (2002), "House of Flying Daggers" (2004), "Farewell My Concubine" (1993) og "Curse of the Golden Flower" (2006), mens antakelig færre har kjennskap til "The Story of Qiu Ju" (1992), "Raise the Red Lantern" (1991) og "Jou Dou" (1990). Zhang Yimou debuterte for øvrig med filmen "Red Sorghum" i 1987. (Samtlige linker går til tidligere filmomtaler/anmeldelser her på bloggen.)

Gong Li (f. 1965) spiller hovedrollen i "Red Sorghum", og dette var hennes debut som skuespiller. Hun har hatt flere hovedroller i Zhang Yimous filmer - bl.a. i "Jo Dou", "Raise the Red Lantern", "The Story of Qiu Ju", "Farewell My Concubine", "Shanghai Triad", "The Emperor and the Assassin", "Memoirs of a Geisha", "Curse of the Golden Flower" m.m. Hun er en stor stjerne både i Kina og i resten av verden. 

Fortellerstemmen i "Red Sorghum" er barnebarnet til Jiu´er (som spilles av Gong Li). Vi befinner oss i Shandong-provinsen helt øst i Kina, under den andre Sino-japanske krigen (1937-1945). 

Jiu`er er giftet bort til en vin-maker, som er angrepet av lepra (dvs. at han er spedalsk). Vi følger brudefølget fra hennes barndomshjem til hennes nye hjem. Bærerne lurer på hvem bruden er, og de ønsker å få henne i tale. Vognen hun bæres i, svinges frem og tilbake, mens de danser og synger over slettene og gjennom durraen (sorghum). Til slutt høres en svak gråt inne i vogna. Bruden er både kvalm og redd pga. all gyngingen, og endelig skjønner de at de må gi seg. 

Brudefølget 

Før de kommer frem til vin-destilleriet, blir de overfalt av en banditt. Han forsøker å ta fra dem alle verdisaker og bruden, men i siste liten redder en av bærerne Jiu´er.

Vel fremme hos vin-makeren går det opp for bruden hvilken fare hun faktisk står overfor. Dersom ekteskapet skal fullbyrdes, er det med livet som innsats. Jiu´er stikker av og flykter tilbake til foreldrene sine. Der får hun ikke bli, og hun må pent finne seg i å dra tilbake. 

Underveis møter hun på sin redningsmann - bæreren som reddet henne fra banditten. Midt ute på durra-slettene, ligger de med hverandre. 

Tilbake på destilleriet viser det seg at Jiu´ers ektemann er død på mystisk vis. Det er mistanke om drap, men det blir aldri funnet noe bevis. Siden han ikke hadde arvinger, tar Jiu´er over driften. Til å begynne med ønsker alle arbeiderne å stikke av, men Jiu´er lover at dersom de blir, skal de få sin andel av fortjenesten. 

Jiu´er har tatt over destilleriet

Det kommer for en dag at Jiu´er og redningsmannen hennes har vært sammen på durra-slettene, og det ender med at Jiu`er tar ham til ektemann. Siden går årene. Hardt arbeid fører til at destilleriet blomstrer. Ekteparet får flere barn.

Så kommer krigen og japanernes invasjon. Japanerne skildres som et brutalt og ondsinnet folk, som ikke nøyer seg bare med å drepe. De vil også se lidelse. Noen av scenene er så sterke at jeg selv ville ha vært svært forsiktig med å se filmen sammen med barn under 15 år. 

I denne filmen ser vi allerede konturene av den filmstjernen Gong Li kom til å bli. Det er et sterkt drama, der vi til fulle blir vitne til en hel del av det som bor i det kinesiske folket. Det handler dypest sett om samfunnsstrukturer der individet i seg selv ikke har så stor plass. Kun slik kan et samfunn overleve under forhold der det eksistensielle hele tiden er truet - både i form av ytre fiender og av naturen selv. Men selv om livet er brutalt, er det plass både til erotikk og sanselighet. 

For meg som setter svært stor pris både på kinesiske forfattere, kinesiske filmer og ikke minst på regissør Zhang Yimou og skuespiller Gong Li, var det interessant å få med meg denne filmen. Det er noe med at når man først oppdager et navn, er det interessant å forfølge dette videre og finne mer av det samme. "Red Sorghum" bærer preg av å være en lavbudsjettfilm, og er selvsagt ikke så storslått som Zhang Yimous senere filmer. Likevel har den helt klart noen sterke kvaliteter som gjør det vel verdt også å få med seg denne. 

Innspilt: 1987
Originaltittel: 红高粱/紅高粱/Hóng Gāoliáng
Nasjonalitet: Kina
Språk: Mandarin
Skuespillere: Gong Li (Jiu´er), Jiang Wen (Jiu´ers ektemann) m.fl.
Spilletid: 95 min.

"The Joy Luck Club" (Regissør: Wayne Wang)

Mor-datter-filmen fremfor noen!

Jeg har lenge vært oppmerksom på at Amy Tans nydelige roman "The Joy Luck Club" (på norsk: "Lykke og glede") fra 1989 er filmatisert (i 1993). I årenes løp har jeg forsøkt å få tak i denne filmen, men uten hell. Da jeg for en knapp ukes tid siden kom over filmen på Platekompaniet, ble jeg så glad at jeg like godt kjøpte alle eksemplarene de hadde inne av filmen. Dette er nemlig en perfekt gave å gi i stedet for blomster ... 

Wayne Wang (f. 1949), mannen som har regissert filmen, er en Hong Kong-født amerikansk filmregissør. Det er for øvrig samme mann som har regissert Paul Auster-filmene "Blue in the Face" (1995) og "Smoke" (1995). Hans regissør-filmografi finner du på Wikipedia. 

I "The Joy Luck Club" møter vi fire kinesiske innvandrerkvinner som i sin tid forlot sine liv i Kina og startet et nytt liv i USA, nærmere bestemt i San Francisco. De har alle det til felles at de har vært gift tidligere, at de har opplevd en tragedie de hele sitt liv har forsøkt å glemme, og at de er mødre til hver sin amerikansk-fødte datter. For 30 år siden startet de The Joy Luck Club. De møtes for å spille mahjong og for å snakke kinesisk sammen. Kvinnene kjenner hverandres hemmeligheter fra Kina. De har mange drømmer for sine døtre, og vi kommer tett inn på alle deres mor-datter-relasjoner som blant annet preges av misforståelser, gjensidige skuffelser og sorg over alt som ikke ble slik de håpet. 

Medlemmene av The Joy Luck Club og deres døtre. Suyuan (Kieu Chinh),
June (Ming-Na Wen), Waverly (Tamlyn Tomita), Lindo (Tsai Chin),
Ying-Ying (France Nuyen), Lena (Lauren Tom), An-Mei (Lisa Lu),
og Rose (Rosalind Chao)

Da en av kvinnene i klubben, Suyuan Woo, dør, er det forventet at datteren June trer inn i hennes sted. Gradvis avdekkes morens fortid. Det viser seg at moren i forbindelse med japanernes invasjon av Kina under andre verdenskrig, forlot sine tvillingdøtre i en veikant. 

Suyuan Woo som forlot sine tvillingdøtre i veikanten da hun ikke maktet å
bære dem lenger ... 

Hvordan gikk det med døtrene til Suyuan Woo? Døde de eller tok noen seg av dem? Dette fikk moren aldri klarhet i mens hun levde. Nå har imidlertid de andre kvinnene i klubben klart å spore opp tvillingene, som lever i beste velgående i Kina, og June får en mulighet til å møte dem og gjøre opp for fortidens synder. Det er bare én hake ved det: Damene i klubben har ikke maktet å fortelle tvillingene at deres mor døde for fire måneder siden. Dette ønsker de at June selv skal fortelle dem ...

Junes kinesiske halvsøsken

Wavely Jong var et sjakk-geni da hun var i niårsalderen. Moren Lindo var så stolt, og datterens suksess brukte hun til å hovere overfor de andre kvinnene i det kinesiske innvandrermiljøet. En dag gikk hun imidlertid litt for langt, og Wavely Jong mistet lysten til å spille - til morens store sorg. Så angrer hun og ønsker å ta opp spillingen, men én skjev kommentar fra moren fratar henne all selvtillit og hun klarer aldri mer å gjenvinne sin plass i et sjakkmesterskap. Det hele får svært alvorlige konsekvenser for mor-datter-forholdet, og vi får inntrykk av at moren har slått av alle følelser for datteren. Kun en stiv maske er igjen ...

Sjakk-geniet Wavely Jong

Da Wavely Jong i voksen alder kommer hjem med en amerikansk kjæreste, er dette ikke helt enkelt. Først da datteren knekker sammen i krampegråt og forteller moren hvor ødelagt hun føler seg når moren kommer med sine drepende kommentarer, lyser moren opp i et stort smil og forteller datteren at dét er det fineste hun noen gang har sagt til henne. Endelig viser datteren at hun trenger sin mor ... 

Wavely Jongs mor antyder at hun ikke kommer i bryllupet hennes ...

Ying-Ying var en gang lykkelig gift i Kina, inntil mannen hennes bedro henne med en operasanger. I dyp fortvilelse drepte hun sønnen deres før hun flyktet avgårde og endte i USA. Datteren Lena lever i et ulykkelig ekteskap med en mann som forlanger at de skal dele alle utgifter, til tross for at han tjener nesten 10 ganger så mye som henne. Moren ser dette mens hun er på besøk hos dem, og hun får datteren til å forstå at hun er mer verdt enn dette og ikke bør komme tilbake før ektemannen er villig til å gi henne det hun ønsker seg mest: ømhet og kjærlighet!

Lena er ulykkelig - selv om hun og ektemannen ikke mangler noe ... kanskje med
unntak av litt omsorg og kjærlighet, riktignok ...

Rose Hsu har giftet seg inn i en velstående amerikansk familie, men på tross av at både hun og mannen hennes elsker hverandre høyt, ønsker han nå å skilles. Rose Hsu er nemlig ikke i stand til å definere sine egne ønsker, antakelig fordi hun er oppdratt til å sette seg selv til side. Er ekteskapet til å redde? Vi blir kjent med moren An-Mei som i likhet med de andre kvinnene, også har en trist historie å fortelle fra Kina ...

Rose Hsu hadde neppe regnet med at morens vise ord skal føre til at
det likevel er håp for hennes havarerte ekteskap ... 

Kompleksiteten i dette filmdramaet er stor, og likevel er det én fellesnevner som går igjen: det vanskelige mor-datter-forholdet. Som om ikke dette er vanskelig nok fra før av, kompliseres forholdene ytterligere ved at mødrene i denne filmen har flyktet fra et land de har svært vonde minner fra. I tillegg har de så dramatiske hemmeligheter at det nesten ikke er mulig å fortelle noen om det - ikke uten fare for å bli ettertrykkelig fordømt. Dette preger dem i større eller mindre grad, og for noen går det på kjærlighetsevnen løs. De blir kalde og fjerne mødre, som forventer at døtrene skal forstå dem og vise dem like mye respekt som de var vant til å gi til sine mødre igjen da de bodde i Kina. Først når døtrenes fasader slår sprekker, er de i stand til å bli virkelig nær dem. Det er følelsesladede scener vi blir vitne til, og den som ikke griner en skvett her, er en kald fisk, tenker jeg. 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er av noe variabel kvalitet, uten at dette gjorde det minste for filmopplevelsen. I et kinesisk filmdrama må man regne med litt melodrama og noe stereotyp personskildring , hvilket her kanskje særlig gjaldt enkelte av mødrene og en del scener fra deres kinesiske fortid. Dessuten levnes mennene liten ære i denne filmen. Totaliteten ble uansett fin, og selv om dette filmdramaet først og fremst handler om et kinesisk innvandrermiljø, er dette ikke til hinder for at man kan finne mye gjenkjennbart som er universelt i mor-datter-forhold. Som avstanden som skapes dersom døtrene blir for vellykket, og likeledes enkelte mødres behov for å føle at de har makt til å rive ned det de en gang bygde opp for å føle seg som et verdifullt menneske. Til syvende og sist er det likevel forsonende kjærlighet som er fellesnevneren, heldigvis. 

Jeg anbefaler denne filmen varmt!

Innspilt: 1993
Originaltittel: The Joy Luck Club
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk og mandarin
Sjanger: Drama
Skuespillere: Ming-Na Wen (June Woo), Rosalind Chao (Rose Hsu), Lauren Tom (Lena), France Nguyen (Ying-Ying), Tamlyn Tomita (Wavely Jong), Kieu Chinh (Suyuan Woo), Lisa Lu (An-Mei), Tsai Chin (Lindo Jong) m.fl.
Spilletid: 133 min.

"Everest" (Regissør: Baltasar Kormákur)

Spektakulært fjellklatredrama

Det er en god stund siden jeg så denne filmen på kino. Planen var å skrive om filmen tidligere, men det ble lenge med tanken. De siste par ukene har jeg imidlertid kommet så godt i gang med film-blogging at jeg har lyst til å ta den med likevel. 

"Everest" handler om en katastrofe som skjedde i Mount Everest i 1996. En snøstorm rammet klatrerne som var på ekspedisjon, og førte til at de fleste døde. Det er den samme historien som vi kan lese om i Jon Krakauers bok "I tynn luft", som kom ut på Pax forlag i 2015. Journalisten Krakauer var nemlig med på denne ekspedisjonen, og han unnslapp så vidt døden. 

Det er islandske Baltasar Kormákur som har regissert filmen. Han har flere filmer bak seg - de fleste med tilknytning til Reykjavik og Island. 

Det vi blir vitne til i "Everest" er at turer opp til toppen av fjellet - 8 848 meter over havet - nærmest var blitt en slags event enhver turist kunne få med seg på midten av 1990-tallet, dersom man ønsket dette. Mens det tradisjonelt først og fremst var topptrente folk som bega seg ut på en slik hasardiøs ekspedisjon, var dette nå blitt noe mange flere kunne drømme om. 

Menneskene vi møter i "Everest" er av høyst ulikt slag. Men selv om noen har trent for turen i lang tid, mens andre virker nokså desillusjonerte, har de en ting felles: de vil nå toppen av fjellet, koste hva det koste vil! Dette for resten av livet å kunne bli "the guy who climbed to the top of Everest". Om de ikke presterte så mye annet i livet - dét skulle de i alle fall kunne sole seg i: de hadde nådd toppen av Everest, og de var noen pokker til karer! 

Krevende ekspedisjon

Eventen er godt tilrettelagt av arrangørene. Her er det leger med, klatrerne utstyres med ekstra oksygen i sekkene sine, noen bærer mat og utstyr fra base til base og alle deltakerne er kledd slik at de ikke skal fryse. Det er nemlig kaldt oppe i fjellet, og jo høyere opp de kommer, desto tynnere blir luften. 

Værforholdene er på ekspedisjonens side hele veien. Likevel får vi et godt innblikk i at ekspedisjonen er tøff selv i solskinn. Det er dalsøkk som skal forseres med stiger, det er bratte skråninger der de må balansere langs klipper, det er steder hvor de ville vært helt sjanseløse uten sikkerhetstau ... Dette er ikke en tur for blautfisker. Her kreves det tøffe karer - og damer! Ja, for det var faktisk noen damer med i følget også. 

Drømmen om å komme helt til toppen holder motet oppe

Så nærmer de seg toppen! Noen må gi seg fordi den tynne lufta gir seg utslag i hodepine og andre fysiske utslag. Men for dem som når toppen er det en sann lykke! De greide det! Og blir dermed medlemmer i en meget eksklusiv klubb som har sett de vakre fjelltoppene fra Mount Everest´s absolutt høyeste punkt! Det er berusende, eventyrlig og helt til å miste pusten av!

Så er de der - på toppen av selveste Mount Everest!

Så snur det ... En voldsom storm rammer ekspedisjonen. Det hele skjer så fort at det er for sent å komme seg i sikkerhet. Fasiten kjenner vi. De fleste omkom før de kom seg ned fra fjellet. Enten fordi de frøs ihjel eller pga. fallskader ... De få som overlevde fikk med seg hele tragedien i alle sine grufulle detaljer. De møtte nemlig på alle de døde underveis. Det var ikke lenger et eventyr, men en ufattelig tragedie som med ett fikk det hele til å fortone seg som meningsløs dumskap. 

Det fine med denne filmen er at det - til tross for at den er amerikansk-produsert - ikke spilles på overdrivelser eller one-man-helteshow, slik vi er vant til å se i Hollywood-produserte katastrofefilmer. Hele settingen - ekspedisjonen satt opp mot de enorme fjellene som skal forseres - er tilstrekkelig for å gi filmen den nødvendige spenningen. Selvsagt er det ikke filmet fra toppen av Mount Everest i de mest spektakulære filmscenene. Noen av scenene er filmet i de italienske alper, noen er filmet på Island og noen er filmet i Nepal ved Mount Everest. Siden luften oppe i høyden er så tynn, er det ikke bare å sende opp et helikopter i høyden heller, så her ligger det mye arbeid bak for å gjøre kulissene i filmen så ekte og troverdig som mulig. Det har man lyktes godt med!

Jeg opplevde skuespillerprestasjonene i denne filmen som gode. Her har man riktignok krydret på med litt kjendisfaktor på kvinnesiden, ved at Keira Knightley spiller en gravid kone som sitter hjemme og gråter og venter på mannen sin, og Emily Watson som en av event-arrangørene. Jason Clarke har en rolle som ekspedisjonsleder. Han har hatt en rekke filmroller, men fremstår likevel for meg som relativt ukjent siden jeg knapt har registrert ham i et par filmer tidligere. Tilsvarende gjelder Josh James Brolin og John Hawkes - bare for å ha nevnt noen.  

Alt i alt en spennende film, som det er vel verdt å få med seg! At den er basert på virkelige hendelser, gjør filmen interessant etter min oppfatning.

DVD´en slippes den 8. februar i år. 

Innspilt: 2015
Originaltittel: Everest
Nasjonalitet: USA/England
Sjanger: Drama/Thriller
Skuespillere: Jake Gyllenhaal (Scott Fisher - ekspedisjonsleder), Josh Brolin (Beck Weathers - lege), John Hawkes (Doug Hansen - postmann), Jason Clarke (Rob Hall- ekspedisjonsleder), Clive Standen (Ed Viesturs), Vanessa Kirby (Sandy Hill), Michael Kelly (Jon Krakauer - journalist), Martin Henderson (Andy Harris), Sam Worthington (Guy Cotter), Thomas M. Wright (Michael Groom), Keira Knightley (Jan Arnold - Robert Halls gravide kone), Emily Watson (Helen Wilton) m.fl.
Spilletid: 121 min.

"Wolf Hall" (Regissør: Peter Kosminsky)

Filmatisering av Hilary Mantels Tudor-drama!

Opp gjennom årene har jeg sett det meste som har kommet på film om Tudorene generelt og Henrik VIII spesielt. Det er flere ting som tiltrekker. Historien som sådan, alle maktkampene ved hoffet, kostymene og ikke minst middelalder-musikken. Blant de aller mest storslagne seriene som er laget, er "The Tudors" i fire sesonger. Det er nok det nærmeste jeg har kommet serie-avhengighet, for ellers foretrekker jeg definitivt filmer fremfor serier, som det har gått inflasjon i etter min mening. 

Nå har "The Tudors" fått en konkurrent, og det er med TV-serien "Wolf Hall". Med sine seks timers varighet, kan den selvsagt ikke måle seg med den 30 timer lange Tudor-serien. Samtidig er dramaet i "Wolf Hall" mer fortettet, idet det er kongens kamp om å få gifte seg med Anne Boleyn som står i fokus her. I Tudor-serien fikk vi møte samtlige av Henrik VIIIs koner. Og bare for å ha nevnt det med det samme: det er bare to av hans i alt seks koner som ble halshugget. Anne Boleyn var en av dem.

"Wolf Hall" baserer seg på Hilary Mantels romaner "Ulvetid" (på engelsk "Wolf Hall") og "Falkejakten".  "Ulvetid" utkom på engelsk i 2009, mens "Falkejakten" ("Bring up the Bodies") utkom i 2012. Den siste boka i det som er ment å bli en triologi - "The Mirror and the Light" - kommer snart. Dermed ligger det nok an til en oppfølger av filmen "Wolf Hall". Noe annet ville være merkverdig. 

Jeg nevnte middelalder-musikken man alltid får høre i filmer fra denne tidsepoken - 1530-årene. Den foreligger selvsagt som egen CD - "Wolf Hall -  Original Television Soundtrack" - du finner den på Spotify). 

Hilary Mantels romaner "Ulvetid" og "Falkejakten", som "Wolf Hall" er basert på.
Begge bøker er utgitt av Press forlag i Norge. (Foto: RMC)

Mens boka "Ulvetid" starter med at hovedpersonen - Thomas Cromwell (f. 1485 d. 1540) - flykter fra sin voldelige far, starter filmen på et noe senere tidspunkt. Cromwell er godt voksen, men underveis får vi tilbakeblikk til barndommen hans, med en far som livnærte seg som smed og som ikke var helt god i gemyttet. Nå er Thomas Cromwell en av biskop Thomas Wolseys (f. 1473 d. 1530) mest betrodde menn, men det har for lengst begynt å brenne under Wolseys føtter. Han har ikke klart å oppfylle kongens (f. 1491 d. 1547) største ønske, og det er å komme fri fra ekteskapet med Catherine av Aragon (f. 1485 d. 1536). Paven av Rom vil ikke gå med på at ekteskapet er å betrakte som en nullitet. Det er ikke først og fremst kongen som vil ha Wolsey bort, men Anne Boleyn (f. 1501 d. 1536). 

Thomas Cromwell er mang en gang betenkt.

Thomas Cromwell er en meget sympatisk mann, som har skjønt såpass at meningene må han holde for seg selv. Det er det tryggeste. Rundt ham intrigeres det over en lav sko, og det faller ikke så mye som en knappenål til gulvet ved hoffet før "alle" vet det. Tungebåndet sitter løst, og å snakke for mye kan koste dyrt. Det er likevel ikke alle som forstår dette, og prisen de senere må betale, er høy. Det gjelder å være inne med de rette folkene, og mange er dem som får lide fordi de ikke tidsnok skjønner at Anne Boleyn, en arrogant og usympatisk kvinne, snart skal bli den mektigste engelske dronningen England noen gang har hatt. Anne Boleyn på sin side skjønner ikke at hovmod står for fall, og at dette skal komme til å koste henne hodet i en tid hvor hun kunne trengt at noen faktisk likte henne litt. 

Anne Boleyn - en hovmodig kvinne hvis hode etter hvert skal dingle ...

Dramaet rundt ekteskapsinngåelsen med Anne Boleyn og skilsmissen fra Catharine av Aragon førte til brudd med pavekirken i Rom. Kong Henrik VIII ble lyst å bann, og som et motsvar til dette gjorde han seg selv til øverste leder av den engelske kirken. Dette falt mange tungt for brystet, og en av dem som heller gikk til giljotinen for å redde sin sjel enn å redde livet, var Sir Thomas More (f. 1478 d. 1535). (Han var en sterkt motstander av protestantismen. Senere ble han kanonisert som martyr av pavekirken.) 

Den påfuglaktige kongen på ridetur i en av sine vakre kreasjoner

Boleyn-familien levnes liten ære i Hilary Mantels Tudor-drama, mens Thomas Cromwell kommer desto mer sympatisk ut. Cromwell var en mann med mye makt, men som så godt det lot seg gjøre, manøvrerte i det ulente landskapet ved hoffet, der det som var riktig en dag, var svært galt den neste. Anne Boleyn blir mer og med desperat etter som det viser seg at hun ikke klarer å føde kongen en sønn, og blir vitne til hvordan hans interesse for Jane Seymour vokser for hver dag som går. Nå er det henne kongen ønsker å bli kvitt. Thomas Cromwell settes på saken med å finne nok sladder til å felle henne ... 

Så er det slutt også for Anne Boleyn ...

"Wolf Hall" er en storslagen film om noen av de mest dramatiske øyeblikkene i Englands historie. Jeg måtte riktignok bruke litt tid på å vende meg til Damian Lewis som Henrik VIII, fordi han er så ulik alle de andre rolleinnehaverne jeg har sett i diverse Tudor-filmer tidligere. Han går rundt med et fandenivoldsk uttrykk i ansiktet i de fleste scenene, og det passet ikke helt, synes jeg. Den virkelige Henrik VIII var sterkt overvektig og lite kjekk, og han hadde et stinkende leggsår som aldri ville gro. Konene hans var heller ikke spesielt vakre. Uansett - det ville ikke ha gjort seg på film. 

Svært vakre Claire Foy får frem desperasjonen hos Anne Boleyn på en troverdig måte. Dessuten kan jeg nesten ikke få fullrost Mark Rylance i rollen som Thomas Cromwell nok. Man kan bokstavelig talt se samvittighetskvalene i ansiktsrynkene hans. Når han ikke finner noen som er skyldig i tiltalen, finner han folk som er skyldige i andre ting. Straff fortjener de i alle fall, og da er det kanskje ikke så galt om de må få hodet sitt kuttet av likevel ... ? Der han blir vitne til urett, gjør han det han kan for å få kongen på andre tanker. Men han vet å gi seg i tide - før han selv risikerer noe. 

Det non-verbale spillet ved hoffet, der det alltid er øyne som får med seg den minste lille ting, er fornøyelig - om man kan si det slik. Filmkulissene - Englands mange slott - gir det hele en følelse av autentisitet. Kostymene er helt utrolige - og vakrest av alle er dem kongen selv går rundt i. Dessuten vil jeg fremheve selve filmingen, som selv i de mørkeste rom gir akkurat det lyset som skal til for å gi scenene et magisk skjær. 

Så spennende var denne TV-serien at samtlige episoder - seks i alt - ble sett i et eneste strekk. Alt annet ble lagt til side - det nyttet ikke å slutte før siste episode var sett. 

Denne TV-serien anbefaler jeg varmt! 

Innspilt: 2015

Originaltittel: Wolf Hall

Nasjonalitet: England

Sjanger: Drama

Skuespillere: Mark Rylance (Thomas Cromwell), Damian Lewis (Henry VIII of England), Claire Foy (Anne Boleyn), Bernard Hill (Thomas Howard, Duke of Norfolk), Anton Lesser (Thomas More), Mark Gatiss (Stephen Gardiner), Mathieu Amalric (Eustace Chapuys), Joanne Whalley (Catherine of Aragon), Jonathan Pryce (Thomas Wolsey), Thomas Brodie-Sangster (Ralph Sadler), Tom Holland (Gregory Cromwell), Harry Lloyd (Harry Percy), Jessica Raine (Jane Boleyn), Saskia Reeves (Johane Williamson), Charity Wakefield (Mary Boleyn) m.fl.

Spilletid: 6 timer