Marrakech på tre-fire dager

Dette er kanskje ikke det mest rettferdige bildet å vise frem etter en tur til
Marrakech, men jeg synes likevel at fargene og forfallet man ser mange
steder, kommer godt frem her. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Marrakech på tre-fire dager

Det er nesten ett år siden sist mannen min og jeg var i Marrakech. Vi reiste med Norsk Tur i mars 2017, og dette var en matreise med Trines matblogg. I løpet av drøyt fire dager fikk vi med oss to matkurs om det arabiske kjøkken, og vi besøkte bl.a. Atlasfjellene, et berber-marked og Medinaen i Marrakech. Så sjarmert ble vi at vi bestemte oss for at hit ville vi tilbake - og det relativt raskt. Jeg har for øvrig skrevet om denne turen her på bloggen. Det har også Trine Sandberg fra Trines Matblogg, og bloggeren Anne Cathrine Gulbrandsen fra ENEstående mat.

Ferskpresset granateple-juice er en luksus man bør unne seg når man er i
Marrakech. Pass på at den ikke blir spedd ut med vann før du får den servert!
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Hvordan kommer man seg til Marrakech?

Vi planla turen vår en del måneder i forveien, og fikk derfor tak i ganske rimelige billetter. Vi valgte å fly med Norwegian, som har direkte flyvninger mellom Gardermoen og Marrakech. Flyturen tar ca. 5 timer hver vei. I januar hadde vi i grovt sett to valg. Det gikk nemlig fly bare på onsdager og lørdager. Vi valgte å fly tur-retur onsdag-lørdag, og fikk dermed med oss tre overnattinger. Ankomst- og avreise-tider var såpass gunstige at vi fikk en del ut av begge reisedagene. Dersom du skal reise til Marrakech for første gang, anbefaler jeg minst fire overnattinger. (Hvis du velger Norwegian i tiden fremover, ser jeg på nettsidene deres at det er fire flyvninger hver uke - tirsdag, onsdag, torsdag og lørdag.)

Hvor bør du bo?

Når man reiser til Marrakech kan man enten bo inne i Medinaen (gamlebyen), eller i "nybyen" (der franskmennene bodde mens området var en del av et fransk protektorat). Jeg er ikke i tvil om hva du bør velge! Selvsagt bør du bo inne i Medinaen, og selvsagt bør du bo i en riad. 

En riad er et tradisjonelt marokkansk hus eller palass med en indre hage eller gårdsplass. Tidligere var dette privathus som var bygget med tanke på å beskytte privatlivet og også fungere som vern mot vær og vind. I dag er de fleste riadene i bruk som hoteller. Det er mange å velge mellom i Marrakech!

Sist gang vi var i Marrakech, bodde vi i Riad Dar Justo - en nydelig riad med klasse og stil. Denne gangen valgte vi Riad Jardin Des Rêves. I og med at vi reiste i midten av januar i år, fikk vi det riktig rimelig. Jeg tror ikke vi kom over 1000-lappen for tre netter. 

Noe av det vi la vekt på ved valg av riad, var at det måtte være wifi der. Å være på nettet med norske telefoner i Marrakech er nemlig så dyrt at det er helt uhensiktsmessig å bruke roaming i det hele tatt. Vi snakker 40 kroner pr. MB, og det betyr at hundrelappene forsvinner fortere enn du liker å tenke på. 

Desto større var irritasjonen da vi erfarte at wifien på hotellet overhode ikke fungerte, og at vi ble oppholdt med snakk. Vi fikk wifi-vifte på telefonen, men den var altså helt ubrukelig. Ute i gangen vår sto det en ruter, og wifi-viften forsvant ikke da vi trakk ut kontakten på ruteren. Mao.: den sto der til pynt og kanskje mest av alt for å roe ned irriterte hotellkunder. Eieren kunne da si at dette var utenfor hans kontroll. Han skyldte på været og at det var bare akkurat nå det var slik. (På en cafe rett i nærheten var wifi´en til sammenligning 100 % stabil under hele vårt opphold.)

Mitt råd er: sjekk ut på Trip advisor hva folk er mest fornøyd med og ditto misfornøyd med - før du bestiller! - og avstem dette i forhold til egne forventninger. Rent bortsett fra det med wifi-en, var vi helt greit fornøyd med vår riad, selv om det må innrømmes at spesielt jeg kjente en god del på irritasjonen underveis i oppholdet, og skulle ønske at vi hadde gjort bedre research på forhånd. (Jeg ønsket å poste bilder fra turen på sosiale medier, uten å bli flådd økonomisk.)

Riaden vår, som var hyggelig, hjemmekoselig og strøken mtp. renhold -
men altså uten wifi ... (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Hva gjør man i Marrakech?

Egentlig er Marrakech et ypperlig utgangspunkt for utflukter - både ut til kysten, opp i Atlasfjellene og til nabobyer. Her vil jeg spesielt henlede oppmerksomheten til bloggeren Kleppanrova, som i flere innlegg har skrevet om Marokko - bl.a. med et besøk til kystbyen Essaouira, som ikke ligger veldig langt fra Marrakech. Dersom du har lyst til å reise rundt i Marokko, i alle fall til de nærmeste byen, trenger du imidlertid atskillig mer enn noen få dager. 

De fleste som besøker Marrakech i noen få dager, kommer (tror jeg) pga. maten og shoppingmulighetene. Selv er jeg veldig glad i det marokkanske kjøkken, som er rangert blant de ypperste i hele verden, og hvor mat laget i taginer står i fokus. Jeg reiser sjelden på turer med tanke på shopping, men Marrakech er unntaket. Her er det så mye fint å få kjøpt at man oppdager opptil flere behov man ikke ante at man hadde - før man får snudd seg ... 

Caféen med wifi i nærheten av riaden vår. Her gikk det unna en del mynte-te etter hvert,
siden dette var ett av få steder med forbindelse til utenomverden ...
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Om Medinaens souker og "guidene"

Inne i Medinaen ligger soukene, det vil si markedene der man kan få kjøpt det meste. For oss turister er det så og si umulig å få full oversikt over alle labyrintene inne i souken. Vi brukte Djemaa el Fna, en stor markedsplass med forbindelse til Koutoubia-moskeen, som et utgangspunkt, og prøvde å manøvrere oss rundt i de ulike soukene herfra. Med større eller mindre hell til tider. Når vi fant tilbake til steder vi hadde vært tidligere, kjentes det som bare flaks. Men - det hjalp å ha vært her før! 

Inne i soukene er det meste under tak, og dette gjør det vanskelig å orientere seg. Å spørre noen om hjelp fører kun til at du plutselig har en "guide" på slep. Å være guide for turister er en stor industri i Marrakech. Hotelleieren vår advarte oss mot dette. Likevel klarte vi "å pådra oss guider" flere enn en gang, og ved i alle fall en anledning ble dette direkte ubehagelig. (Mer om dette senere i dette innlegget.)

Guiden fotfølger deg over alt, og er nærmest umulig å riste av seg. Ikke bare krever vedkommende penger til slutt, men han skal også ha kommisjon av selgere du handler av. Dette legger selgeren på prisen, som du må betale. Du får med andre ord en dårligere handel enn du ellers ville hatt. Og dersom du faktisk har kommunisert med guiden og ønsket å få hjelp til å finne en spesiell butikk, kommer du garantert til fetteren hans og ikke til den beste butikken ... Det mest irriterende vi opplevde var når selgeren ikke hadde det vi spurte etter, men insisterte på at vi måtte stå og vente mens han selv løp byen rundt. Bare for å komme tilbake med noe som var helt fjernt fra det vi spurte etter. Vi spurte f.eks. etter en vannkaraffel i tinn, og opplevde flere ganger at selgeren kom tilbake med en vase ... Nå var visst ikke Marrakech det rette stedet å lete etter en vannkaraffel i tinn, og dette kunne selgeren ganske enkelt ha fortalt oss med det samme. 

Ellers opplevde vi hver eneste dag at noen tilbød seg å lede oss til et berber-marked. Det var "siste dag" og "siste sjanse" - hver dag ... Den første gangen bet vi på, men etter å ha gått og gått og gått og gått ... sluttet vi å følge vedkommende. Hvor han ville ha ført oss til slutt, er jammen ikke godt å si ... 

Noen gode råd: Prøv å finne frem på egen hånd. Sørg for å ha god tid. Hold deg til områder der det er folk. Bare gå - du finner frem til slutt! Medinaen og soukene er tross alt ikke så stor. 

Busstasjonen i den nye bydelen (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Shopping i Medinaens souker 

Det er veldig moro å bevege seg rundt i soukene, men det er også ganske slitsomt. Det nytter ikke å virre rundt med et ubesluttsomt uttrykk i ansiktet. Da nedrennes man av "Madam! Look at my shop!" "Madam! Just one minute!" "Madam ...." Etter noen timer kan en stakkars introvert sjel får mer enn nok av maset. 

Alt er enklere dersom man på forhånd har en noen lunde klar idé om hva man ønsker seg, og er i stand til å improvisere. Dersom du finner noe du liker, er mitt råd at du kjøper det med det samme. Sannsynligheten for at du finner tilbake til nettopp den butikken, er antakelig relativt liten uansett. Dette er heller ikke stedet der det er enkelt å fly rundt og sammenligne priser. Er du først i gang med å diskutere pris, er nemlig handelen i gang. 

I Marrakech pruter man. Kvalitet koster - også her. Bestem deg på forhånd for hva du kunne tenke deg å betale for en gjenstand, og forhold deg til det. Skambud fornærmer bare selgeren. Det verste som skjer er at du kommer hjem med dårlig kvalitet, som du har betalt altfor mye for. Regn imidlertid med at mange av varene i soukene er B-varer. 

Vi ønsket oss et fint fat, og opplevde at det meste av keramikken hadde krakelert glasur. Selgerne prøvde seg med at dette er "prisen" man betaler for håndlagde ting, nemlig at tingene da ikke er perfekte slik de fabrikklagde tingene gjerne er. Alle vet at dette er tull og tøys. Sjekk sømmene på tekstiler. Hvordan er de sydd? Er de bare tråklet sammen? Det opplevde vi med et sengeteppe vi kjøpte på forrige tur. Etter en vask var det lekre 1001-natt-sengeteppet rett og slett ødelagt. 

Jeg vil spesielt trekke frem en butikk, som du faktisk bør prøve å finne frem til, og det er Max & Jan. Her selges design-ting, og alt som frembys har god kvalitet. Her fikk jeg f.eks. tak i en skinn-puff med utsøkt design. Den kostet 2-3 ganger så mye som det jeg måtte ut med for en vanlig skinnpuff i soukene, men likevel godt under halvparten av hva jeg måtte ha gitt for en atskillig kjipere utgave hjemme i Norge. (I Marrakech er det mulig å få en skinnpuff ned i rundt 4-500 kroner, riktignok ikke av beste kvalitet - i Norge må du gjerne ut med det fire- eller femdoble uansett hvor du forsøker - Kremmerhuset eller en fornorsket utgave av en marokkansk butikk.) 

Inne i desigbutikken Max & Jan - finner du ikke noe du liker her, finner du
ingenting noen steder, er min påstand. Her selges kvalitet og ikke B-varer.
I utgangspunktet pruter man ikke er, men det går likevel an å be om en "god pris".
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Andre ting som det er mulig å få kjøpt er arabiske lamper, brukskunst av ymse slag, bilder, tepper, krydder, skinnprodukter m.m. 

Dette er et fargeglad land! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Selgerne i Medinaens souker er blide og trivelige. Jeg vet ikke helt hva som skjedde etter hvert, men på slutten av oppholdet vårt i Marrakech opplevde vi å få så hyggelige priser på det vi ønsket å handle at vi rett og slett ikke gadd å prute. Kanskje merket de at vi var erfarne i prutingens kunst? Det var rett og slett hyggelig!

Her er noen av menneskene vi gjorde handler med. En solgte fargerike lykter,
en solgte dadler, fikener og aprikoser og de to siste (berbere) solgte
telys-lamper. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Djemaa el Fna

Jeg har nevnt denne plassen tidligere i dette innlegget. Djemaa el Fna er først og fremst en markedsplass om dagen, der tilreisende berbere frembyr sine varer. Her er det også slangetemmere, tildekkede kvinner som går rundt og tilbyr henna-maling på hendene (pass på ringene dine!), frukthandlere som tilbyr ferskpresset juice osv. 

Jeg turte ikke å gå bort til slangetemmerne, siden jeg sist gang holdt på å få
en kobraslange slengt over nakken ... (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Et godt råd: Dersom du ikke for ditt bare liv vil risikere å få en slange rundt halsen, må du holde deg langt unna slangetemmerne! Trikset er nemlig å slenge en kobraslange rundt halsen til en livredd kvinne, og så må mannen betale i dyre dommer for at slangen skal bli fjernet. Jeg tuller ikke! Bare hold deg unna! 

På denne uterestauranten på Djemaa el Fna likte kokkene å lage mat!
Dette merket vi! Maten ble laget med kjærlighet, og det smakte bare
så godt! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Om kvelden forvandles Djemaa el Fna til en gigantisk uterestaurant. Hele plassen fylles opp av et utall restauranter som i all hovedsak serverer det samme. Like fullt: det gjelder å velge riktig restaurant. Det første stedet vi satte oss ned på serverte ikke god mat, og dette sa noen som forlot restauranten idet vi kom. Vi bestilte bare litt mat, og så gikk vi videre. Vi var langt mer heldig med det neste stedet. 

Sauehodene ble holdt varme og fuktige hele tiden, slik at kjøttet ikke skulle
bli tørt. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Flere steder serverte restaurantene sauehoder, og dette spiste mannen min - med god apetitt! Selv bestilte jeg sitron-kylling-tagine, en svært tradisjonell marokkansk tagine-rett. Det smaker godt - hver gang! 

En romantisk aften på byen! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

De fleste besøkende var marokkanere selv. Noe av det morsomme med stedet var å observere matgleden og stoltheten over maten - både fra de som serverte og de som spiste. 

For øvrig er det et sånt støynivå på denne plassen - særlig om dagen - at man ikke orker å oppholde seg her for lenge av gangen. 

Jardin Majorelle

Man går selvsagt glipp av mye når man besøker Jardin Majorelle i midten av januar - lenge før blomstringen er i gang. Vi dro dit likevel - mest fordi vi har hørt så mye fint om denne hagen. 

En vakker park! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Hagen ble anlagt i 1923, men det er først i nyere tid at den har vært åpen for publikum. Yves Saint-Laurent hadde i sin tid en finger med i spillet for å bevare hagen. I tilknytning til hagen er det tre museer: Islamic Art Museum, Berber Museum og Musee Yves Saint Laurent. 

Vakre kontraster! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Hagen er utsøkt vakker, selv om det i all hovedsak er kaktuser som vokser i den, og det er også en liten karpedam her. Blått og gult går igjen i eksteriøret. Få planter er så vakre under blomstringen som kaktuser, så de må være litt av et syn når våren og sommeren kommer!

Mange utsøkte detaljer (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Den nye bydelen

Denne gangen besøkte vi også den "nye" bydelen - dvs. der hvor franskmennene bodde mens området var fransk protektorat. Okkupantene hadde visstnok såpass finfølelse at de lot marokkanerne få ha sin medina for seg selv, og så bygget de i stedet opp en ny by. Jeg vet ikke helt hva vi så for oss da vi besøkte denne bydelen, men vi forventet nok at det skulle være en enda større kontrast til resten av byen enn det vi fant. 

Kvinner i bybildet. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

En av tingene jeg merket meg er at det var flere kvinner å se i bybildet, enn hva vi hadde sett inne i Medinaen. Her var det også moderne kledte kvinner. De fleste gikk med hijab, skjønt det var noe variabelt. Inne i Medinaen gikk alle tildekket på hodet, og i lange ytterplagg. Der gikk mennene også svært tradisjonelt kledd, mens det inne i den nye bydelen var en hel del dresskledde menn. 

En bygning i den nye bydelen. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Den største kontrasten mellom ny og gammel bydel er likevel boulevardene, der det stort sett trafikkerer biler og mopeder. Inne i Medinaen er det stort sett fotgjengere, men også mange esler, gammeldagse traller/kjerrer og et urovekkende antall mopeder som kjører altfor fort rundt i de smale gatene (!). 

En bokhandler i Marrakech. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Mannen min og jeg kom til at sjarmen med Marrakech først og fremst er å finne inne i Medinaen. Det er der det er mest spennende å være når man besøker Marrakech. Og for meg som elsker å fotografere, var det også der jeg fant flest objekter som trigget fotogleden. 

En liten historie fra Medinaen

Ved første øyekast kan kanskje deler av Medinaen virke litt sjuskete. Her og der ligger det en del søppel, og det er en hel del forfalne bygninger rundt forbi. Likevel er det forbausende lite å se av revne bygninger. I stedet bygges det nytt inni gamle bygningsskråg, og her og der så vi mye av restaureringsarbeid. Vi turister slipper ikke til i boligområdene inne i Medinaen, så det er vanskelig å få inntrykk av hvordan folk bor. 

Folkeliv i gatene i nærheten av riaden vår. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi fikk for øvrig et noe ufrivillig opphold inne i et boligområde den nest siste dagen vi var der. Da hadde vi klart å påkalle en caféeiers vrede fordi vi ikke ville sitte der etter å ha funnet ut at wifi´en ikke fungerte (noe vi på forhånd hadde fått vite at de hadde). Plutselig hadde vi - uten å skjønne det til å begynne med - fått en "guide", som ønsket å vise oss veien til Djemaa el Fna. Med raske skritt gikk han foran oss, og vår skepsis økte etter hvert som vi beveget oss vekk fra folk. (Vi tror at det som senere skjedde var en direkte konsekvens av at vi ikke satte oss ned på aktuelle café ...)

I en av de labyrintiske gatene i Medinaen. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Da vi hevdet at dette ble helt feil, ble han sint og sa at "I know the souks!" (Hva er det med oss nordmenn som gjør at vi fortsetter å følge etter, når vi egentlig føler sterkt at noe er galt? Høflighet?) Vi beveget oss gjennom boligområder, der haugevis av barn lekte i gatene. Vi gikk og vi gikk ... Da mannen min nok en gang tok til orde for at dette ble feil, pekte han mot sola og sa at nå var det rett før vi var ved moskéen (dvs. Koutoubia-moskeen). En gang snudde vi, og da kom han plutselig opp med at vi måtte bli med til et berbermarked, for i dag var det siste dagen de var her. De stengte om en time ... Det var bare det at dette hadde vi da hørt de foregående dagene også ... Da han skjønte at vi ikke lenger var med på "leken", krevde han penger av oss. Plutselig dukket det opp tre til, og det ble direkte ubehagelig. Mannen min betalte ham 100 dirham (noen lunde svarende til 100 norske kroner), men han skulle ha mer. Han skulle ha 200 dirham. Niks - det fikk han ikke. Mannen min ga ham 20 til, og da slapp de taket på ham. (Jeg sto et stykke unna.) Da skulle vi "bare ta til høyre og så til venstre og så ville vi se moskeen ... Han løy. Vi hadde rotet oss helt bort og visste ikke hvor vi var.

Gatebilde fra Medinaen (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi begynte å gå og hadde klokketro på at vi kom til å finne frem til slutt. Plutselig dukket det opp to unggutter som hevdet at nei, vi kunne ikke gå inn der og i hvertfall ikke der osv. Hvorfor? spurte vi. "Fordi det er veien til moskeen, og der har ikke turister lov til å gå!" Enda en løgn, men det skjønte vi først etterpå. I alle fall ble vi gående et lite stykke sammen med disse to guttene, og etter kort tid kom vi tilbake til relativt kjente strøk. Men da var det fullstendig umulig å riste dem av oss. De fulgte etter over alt. Vi ville gå inn i en annen gate en dem, og da kom de løpende og sa at der var det stengt. "Bullshit!" sa jeg og så gikk vi videre i en gate som aldeles ikke var stengt. Og så kom det uunngåelige: de ville ha penger av oss. Da var vi blant folk igjen, og tenkte at de kunne få en 50 dirham-seddel - for å være grei med dem. Men neida, det var ikke nok. Han andre ville også ha en 50 dirham-seddel. Det fikk han ikke.  

Det som faktisk var synd for Marrakech og for soukene var at vi da var så dritlei at vi i stedet for å fortsette å gå i soukene og kanskje legge igjen litt penger her og der, ikke orket mer og dro hjem til det wifi-løse hotellet vårt. Riktignok med et lite stopp innom en café i nærheten, der de hadde både wifi og en meget god mynte-te. Vi la igjen noen dirham på te der, for å si det sånn! Mens vi surfet rundt på nettet og oppdaterte oss på hva som hadde skjedd rundt forbi ...

Folkene i Marrakech

Jeg vil nødig etterlate et inntrykk av at Marrakech er en utrygg by eller at menneskene her ikke er hyggelig. Folkene i Marrakech er nemlig svært hyggelige! Og Marrakech er ingen utrygg by! Men her som ellers er det selvsagt brodne kar, som man skal passe seg litt for. Dersom man følger helt alminnelige forsiktighetsregler, slik man bør gjøre uansett hvor man ferdes, er det svært trygt her. 

Kvinnefellesskapi Marrakech. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det føles svært eksotisk å være i Marrakech! Marokko er jo en del av Nord-Afrika, og det merker man når man er her! Folkene som bor her er stort sett enten arabere eller berbere, og de har levd i fredelig sameksistens i århundrer. Akkurat dette er marokkanerne stolte av. Marokko er et sivilisert land med en stolt kulturarv. Selv kjente jeg mange ganger på en følelse av å være vitne til filmkulisser, og det skyldes flere ting. Ikke minst fargene og det litt gammelmodige preget. Marokko befinner seg ikke så langt fra Europa, og likevel fikk jeg følelsen av å befinne meg et godt stykke tilbake i fortiden. 

Folk i Marrakech. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er store forskjeller blant folk på hvordan de lever livene sine, i alle fall ut fra hva jeg kunne bedømme ut fra klesdrakten. Her møter man alt fra kvinner med stil og som liker å vise det frem, til kvinner som skjuler alt ved seg. Man møter menn med langt skjegg og ikke skjegg i det hele tatt. Lange kjortler og tradisjonelle klesplagg har visstnok fått en renessanse her, leste jeg et sted. Det handler om identitet og tilhørighet, og det å ha regien på hva som er ens eget i forhold til ytre påvirkning ... tenker nå jeg. 

Flere folk i Marrakech. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det var i grunnen alt jeg hadde tenkt å fortelle om denne gangen ... Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder fra turen. Enjoy!

Ivrige innkastere i Marrakech (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Utenfor en moské satt kvinner og tigget penger.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Fargerike krydderier, te etc. (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

En av inngangene til soukene. (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

En uterestaurant i Medinaen (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

I soukene (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Mor og sønn kanskje? (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Marokkansk kunst (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Marokkansk kunst (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Café Arabe er verdt et besøk! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Fruktselgerne på Djemaa el Fra (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi spiste på restauranten La Maison Arabe,
og det var rett og slett en storveis opplevelse!
(Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Vakker arabisk brukskunst (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Koutoubia-moskeen (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Krydder, oljer og annet - her hadde de alt!
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Snegler til middag? (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Marrakech - mars 2017

Som bokelsker legger jeg selvsagt merke til alt som har med bøker å gjøre!
Denne bokhandelen lå inne i soukene i Marrakech.

Marrakech i mitt hjerte!

Helt fra jeg leste Nobelprisvinner Elias Canettis fantastiske lille perle av en bok - "Stemmene fra Marrakech" - har jeg drømt om å komme til Marrakech. Siden har jeg reist mye, men altså ikke til Marrakech. Kanskje har det handlet om en kombinasjon av at det ikke har vært så mange flyavganger å velge mellom til Marrakech, samt at det har vært uforholdsmessig dyrt å komme dit - i alle fall på de tidspunktene det har passet for meg å reise? Dermed tok det atskillig flere år enn hva jeg hadde sett for meg før drømmen skulle bli en realitet. Okke som ... da en arrangert matreise med reiseselskapet Norsk Tur og Trines Matblogg plutselig dukket opp i fjor høst, var mannen min og jeg ikke sene om å melde oss på. Vi var begeistret! Og vi gledet oss enormt til turen! Jeg kan allerede nå røpe at vi ikke ble skuffet. Begeistringen sitter fremdeles i hver eneste celle i kroppen! 

Det er mye farger i Marrakech! Flotte farger til å bli glad av! 

Hva er det med Marrakech som gjør at ingen forlater byen uten å være merket for livet, for å bruke et kjent Hamsun-sitat? For det første ligger byen i Afrika, og bare dette bidrar i seg selv til at følelsen av noe svært eksotisk dukker opp. Dessuten blir jeg som regel alltid fylt av en dyp respekt for det landet jeg nettopp har besøkt. Særlig når jeg erfarer hvor hyggelig og varme folk er, hvilken kultur - deriblant matkultur - de har å by på, brukskunsten, fargene, luktene, hvordan man har innrettet livene sine ... Det er mye å ta inn. 

Alle bygningene i Marrakech er røde/okerfarget. Derfor kalles byen the
"Red City"eller "Ochre City". 

Marrakech ligger ved foten av Atlasfjellene, som er begynnelsen på Sahara-ørkenen. Her bor det om lag 1,3 millioner innbyggere, fikk vi høre. I tillegg kommer tilreisende beduiner inn til byen for å selge varene sine. Marrakech´gamleby kalles medinaen, og midt inne i byen ligger soukene, et tradisjonelt marked. Dette markedet er det største i hele Marokko. Torget Djemaa el Fna er i følge Wikipedia det travleste i Afrika. Det er gjerne her tilreisende selgere holder til, mens det er de fastboende som holder til inne i soukene. Om dagen kryr det av ivrige (og svært masete) selgere på plassen, og i tillegg er det slangetemmere og andre som håper på å få noen av slantene dine. Dersom du ikke liker masete selgere og heller ikke ønsker å få en slange slengt over skuldrene dine før du vet ordet av det, bør du kanskje holde deg i soukene ... Der foregår handelen i mye mer siviliserte former - med høflige selgere som du får lyst til å handle med. 

Djemaa el Fna om kvelden

For øvrig kan det være verdt å merke seg at medinaen i Marrakech i 1985 ble oppført på UNESCOs verdensarvliste. Jeg siterer fra Wikipedia:

Begrunnelsen var gamlebyens store antall bygninger og anlegg fra dens historiske gullalder. Blant byens kulturhistoriske bygninger og severdigheter som var grunnlag for verdensarvstatus kan nevnes Saadidynastiets mausoleum, Koutoubia-moskéen, Bin Yousuf-madrassaen, flere andre moskéer, madrassaer, zaouiaer (religiøse skoler, nokså tilsvarende madrassaer), synagoger, Shrob ou shouf-fontenen, Almoravid Koubba fra 1117, gravene til byens syv hellige menn, El Badi-palasset, Bahia-palasset, garveriene, markedsbodene, bymuren, byportene.

Blant byens nyere severdigheter er den franske maleren Jacques Majorelles hage Jardin Majorelle fra 1924.

Vi fikk ikke med oss noe særlig av dette på vår tur, siden fokuset var et noe annet (matreise), men dette gjør det vel verdt å besøke byen flere ganger. Vi var heller ikke i den nye bydelen, som franskmennene anla mens deler av Marokko var et fransk protektorat, med unntak av et restaurantbesøk. Marrakech er uansett en by som ikke er unnagjort på noen få dager. At mat er inngangen for en reise til eksotiske Marrakech var for øvrig en innertier av de sjeldne! All honnør til Norsk Tur og Trines Matblogg for dette opplegget!

                       

Vi bodde i Riad Dar Justo.

Når man reiser til Marrakech er det selvsagt stas å bo i en riad. En riad er et tradisjonelt marokkansk hus eller palass med en indre hage eller gårdsplass. Bygningene fokuserer på å beskytte familiens privatliv og selvsagt også utgjøre et vern mot vær og vind. Bygningenes fasader er som regel uten vinduer og altaner. I dag benyttes de fleste riadene som hoteller for tilreisende. 

Vi bodde i Riad Dar Justo. Rommene var nydelige, hele stedet bar preg av ro og harmoni, folkene som jobbet der var skjønne, og vi følte oss nesten hensatt til en annen tid - både på grunn av inventaret og på grunn av stemningen. Her har man til og med sin egen hammam/spa. 

Alt var så lekkert på rommet vi bodde på - helt ned til hver minste detalj!

Riaden vår lå i medinaen, vegg-i-vegg med soukene. Til å begynne med tenkte jeg at hvordan i all verden skulle jeg våge meg ut på egen hånd? For ville jeg klare å finne tilbake til riaden etterpå? Hele medinaen er nemlig bygget nærmest som en labyrint, og i sin tid var formålet at folk uten ærlige hensikter skulle rote seg bort. Dermed ville innbyggerne kunne forberede seg bedre på eventuelle angrep, som det nok har vært mange av i årenes løp. For mitt vedkommende handlet det om å våge å gå seg vill noen ganger, og erfare at vi alltid fant tilbake uansett. Om enn etter noe tid ... 

Vakre bygninger og gater bidrar til å gi byen en sjel som er sterkt merkbar!

Mange av bygningene i medinaen bærer preg av å ha stått i uminnelige tider, uten tilstrekkelig med vedlikehold. Like fullt er det en estetikk over hele stedet, som nok skyldes at beboerne er svært opptatt av å holde gater og torg gullende rene, samt at det er de samme fargene som går igjen over alt. Det slitte preget gir stedet atmosfære og sjel!

Å ta bilder av slangetemmere på Djama el Fna gjør du ikke uten at det
forventes at du gir fra deg noen slanter.

Det er ganske enkelt ikke mulig å oppholde seg i Marrakech uten å gå på en shoppingsmell eller flere! Fristelsene er mange, og behov du ikke ante at du hadde, kommer over deg som et overraskelsesangrep. Plutselig ser du en kjole du bare "må" ha, et vakkert kalligrafert keramikkfat, skinntøfler, en skinnpuff, et teppe ... Mulighetene er i prinsippet uendelige. Den eneste begrensningen er koffertvekt og lommebokens størrelse.  

Garnbutikk i medinaen.

I Marrakech´medina pruter man! Lik det eller ikke lik det, men sånn er det bare. Å prute riktig er en kunst. Det gjelder å ikke gå så lavt ned i pris at du fornærmer selgeren. Det er i så fall veldig dumt dersom du virkelig vil ha gjenstanden, og selgeren ikke lenger vil ha noe med deg å gjøre. (Og fornærmet blir han - det er alltid en han - dersom du byr ham en skampris for et kvalitetsprodukt.)

Samtidig gjelder det å ikke bli lurt. Noen ganger kommer selgeren med en pris - andre ganger vil han først høre hva du er villig til å gi. Jeg har i grunnen ett godt råd: tenk deg godt om hva du tenker at gjenstanden du har lyst på er verdt - i din verden. Da vet du sånn noen lunde hvor du skal legge ditt første bud. For å lande på nettopp den prisen, bør du starte en del lavere. Ikke regn med å få kvalitet for lite eller ingenting. Kvalitet koster - også her! Det verste som kan skje er faktisk ikke at du kommer tilbake til resten av gruppen og finner ut at du har betalt noe mer enn dem. Det "verste" som kan skje er at du kommer hjem og finner ut at kvalitetsproduktet du trodde at du hadde kjøpt, var noe billig drit ... som du burde ha oppdaget dersom du hadde vært litt mer årvåken. 

Kryddermarkedet i Marrakech ligger i ytterkant av soukene, mot Djamaa el Fna.

Vi fikk høre at det var lurt å starte prutingen med halvparten av det selgeren kom med som et utgangspunkt. Dette er en sannhet med en hel del modifikasjoner. Dersom du er helt alene - uten følge verken av guider eller andre - vil jeg påstå at dette er en god regel. Har du derimot med deg andre, gjelder ikke denne regelen i det hele tatt. Du kan nemlig regne med at den lokale guiden skal ha sin kommisjon for salget - siden han har tatt deg med nettopp til denne butikken. Vi opplevde da at utgangsprisen ble firedoblet. Til slutt skjønte vi at det ikke var noen vits i å handle når vi hadde med guide. En annen gang opplevde vi at en vi spurte om veien, hang seg på oss. Vi ble ikke kvitt ham. Så gikk vi inn i en butikk, og trodde at vi hadde klart å riste ham av oss. Selgeren sa at "dersom dere kommer alene, kan jeg gi dere en god pris". Da ble vi oppmerksom på at den fremmede mannen sto utenfor og ventet. Så skulle også han ha kommisjon av det vi handlet ... Da ble jeg forbannet og ba ham stikke. Vi opplyste til selgeren at mannen utenfor var en "complete stranger", og da fikk vi en så god pris at vi ikke så noe poeng i å prute i det hele tatt. Prisen var nemlig helt "innafor". 

Her selges oliven i alle valører.

Noe av det jeg tenkte på mens vi var i Marrakech, er kvinnenes stilling i dette samfunnet. For et par år siden var jeg på Arabiske filmdager i Oslo og så dokumentarfilmen "Casablanca calling". Jeg har hele tiden tenkt at det er stor forskjell på det livet marokkanske kvinner lever i byene og på landet. Hvor frie er de egentlig? Den lokale guiden vår påsto at marokkanske kvinner er veldig frie, og at de kan utdanne seg til hva de måtte ønske. I dagliglivet i medinaen ble imidlertid all handel håndtert av menn, jeg så ingen kvinner på caféene og så og si samtlige kvinner jeg traff på mens jeg var der, var tildekket. Til dels ganske mye tildekket. Er dette nytt, eller har det alltid har vært slik? ... lurte jeg på. Er det noen av mine lesere som kan svare på dette?

I Marrakech´ gater

Vi var selvsagt også innom et teppehus. Det ene teppet lekrere enn det andre - fortrinnsvis kelimtepper - ble lagt frem foran den gruppen vi reiste med. Kelimtepper er en type orientalsk glatt vev. Jeg kan ikke nok til å vite hva som er god kvalitet og hva som ikke er det, men noe jeg fanget opp er måten innfargingen har skjedd på. Dette er med på å avgjøre om fargene holder eller blir bleket med årene. Det siste ønsker vi jo ikke. 

Man går i prinsippet ikke inn i et teppehus, med mindre man har tenkt å kjøpe noe.

Variasjonen i mønstre var nærmest uendelige, og vi fikk se mange virkelig flotte tepper! Utgangsprisene var mildest talt stive, og for enkelte tepper var prisene oppe i 35 000 dirham (tilsvarer mellom 30 000 og 35 000 norske kroner). Det var det imidlertid fullt mulig å få halvert prisen i løpet av noen pruterunder. Det var ingen problem å få skipet teppet hjem til Norge, men dette kostet ekstra. De fleste i følget nøyde seg med å kjøpe mindre tepper og løpere som det var mulig å få ned i kofferten, og da snakket vi om priser mellom 1000 og 2000 kroner. (En tur på IKEA i går ga for øvrig rom for ettertanke. Her er det også fullt mulig å få tak i både persiske tepper og kelimtepper til høyst overkommelige priser. Vakre er de også.)

På matlagingskurs i Marrakech

Jeg nevnte innledningsvis at den turen vi dro på var en matreise. Vi deltok på to matkurs, der formålet var å lære om marokkansk kokekunst. Her står taginen i fokus! Dette er en del av en nordafrikansk tradisjon for tilbereding av mat. Vanligvis settes taginen på en gassovn eller på kull, men det er også fullt mulig å sette en tagin i en vanlig stekovn. Koketiden er imidlertid annerledes. 

Kokkekurs hos Chef Tarik

Krydderiene som man bruker på det marokkanske kjøkken gjør det enkelt å gjenkjenne marokkansk mat. Det handler om paprika, gurkemeie, hvitløk, kanel, spisskummen, ingefær, koriander m.m. Enten er maten søtlig, eller så er den sterkt krydret. En del krydder blandes aldri - som kanel og spisskummen. I Marokko viser man gjestene respekt ved å servere søtlig mat, fordi det søte en gang var veldig dyrt. Og man gir kun det beste til gjestene. Vi overvar også et par tesermonier. Og jeg som elsker kinesisk tetradisjon, må si at jeg ble positivt overrasket over den marokkanske tetradisjonen. Den var mer forseggjort enn hva jeg hadde sett for meg på forhånd. Importert fermentert grønn kinesisk (!) te er basisen. Så tilsettes mengder av ferske urter, med hovedfokus på mynte, og mengder med sukker. Sukkerinnholdet er for øvrig enkelt å regulere selv, men ferske mynteblader er helt nødvendig for å få frem den karakteristiske smaken. Teen må dessuten smake litt søtt for å gi mening. Ikke som i Kina, der man dreper all karakteristisk smak ved så mye som å lukte på sukker ... 

På marked like utenfor Marrakech.

I løpet av turen vår var vi også innom et marked, hvor berbere solgte varene sine. Å gå rundt på dette markedet var veldig spesielt. Det var som å kollidere med fortiden. 

           Markedet var mennenes domene. Mon tro hva han tenkte om meg, mannen 

           som spilte på instrumentet? Hva tenker en mann i et samfunn der kvinnene holder 

           seg hjemme, mens det kun er mennene som møter verden - når han ser en vestlig 

           kvinne med kameralinsen stikkende frem over alt - i tide og i utide? Han ser temmelig 

           skeptisk ut. Men pengene mine ville han gjerne ha ... Han kom for øvrig løpende etter 

           meg helt til jeg stoppet for å ta bilde, og så kom han med hånda. 

Jeg skal skrive mer om Marrakech-turen, ikke minst om matlagingskursene vi deltok på. Det er bare å følge med på bloggen min!

Eksempel på byggestilen i Marrakech

Les mer om Marrakech på matbloggene ENEstående mat og Trines Matblogg!