"Lion" (Regissør: Garth Davis)

En knallbra film om å lengte hjem!

Jeg har tidligere presentert en oversikt over nominerte filmer i noen av de viktigste kategoriene til årets Oscar her på bloggen. Det har gått mye tregere å få sett filmene denne gangen enn hva jeg hadde sett for meg på forhånd. Tiden er et knapphetsgode, dessverre. Det kommer derfor til å holde hardt å få sett veldig mange filmer i år. Jeg håper likevel at jeg treffer noen lunde greit på de filmene jeg faktisk velger å se. Heldigvis har noen av dem kommet på DVD (som "Captain Fantastic", "Land of Mine" og "A Man Called Ove", og dette gjør det litt enklere å få sett flere filmer. Hittil har jeg sett "Manchester by the Sea", "Florence Foster Jenkins" og"Lion". 

"Lion" er nominert til seks Oscars i år; i kategoriene beste film, beste mannlige birolle (Dev Patel), beste kvinnelige birolle (Nicole Kidman), beste cinematografi, beste filmmusikk og beste manus (adapted screenplay). Etter å ha sett filmen, mener jeg at den har en god sjanse i alle kategorier hvor den er nominert. 

Regissøren Garth Davis er et ubeskrevet blad for meg, men for andre som ser mye serier er han nok kjent for "Top of the Lake". "Lion" hadde premiere på Toronto International Film Festival 10. september 2016, og filmen ble nominert til flere priser i forbindelse med Golden Globe tidligere i år. Den hadde Norgespremiere 6. januar i år, og går for fullt på norske kinoer for tiden. Grunnen er åpenbar: denne filmen er en publikumsmagnet! At historien som filmen er basert på i tillegg er sann, gjør den bare enda mer interessant. Filmen er basert på Saroo Brierleys selvbiografi "A Long Way Home". 

Saroo Brierley blir født med navnet Sheru Munshi Khan i Ganesh Talai, en liten landsby i Khandwa i India. Her lever han sammen med sin mor og sine to søsken. De er fattige fordi faren forlot dem for en tid siden, men samholdet i familien ersterkt. Saroo og hans eldre bror Guddu gjør det de kan for å hjelpe moren slik at familien ikke skal sulte. (Sheru betyr for øvrig "løve" - derav filmens tittel.)

Saroo og Guddu

Guddu får en jobb som gjør at han må ta toget noen mil fra landsbyen. Saroo insisterer på å bli med for å hjelpe til. Motvillig tar Guddu ham med, men dette skal han komme til å angre dypt og inderlig på. Vel fremme er nemlig Saroo bare trøtt og vil sove. Guddu får Saroo til å love at han skal bli ved benken der han forlater ham til han er tilbake, og dette lover Saroo. Ut på natta våkner han imidlertid og begynner å lete etter Guddu. Nysgjerrigheten driver ham inn på et stillestående tog, og før han vet ordet av det, sovner han igjen. Da han våkner, er toget i gang. Han får panikk og prøver å komme seg ut, men det er umulig. I to dager er han innesperret i toget, som ender opp i Kolkata. 

En bortkommen gutt ...

Sulten og medtatt rusler han rundt i gatene. Her er det mange farer som truer, men fordi han er street smart, klarer han å slippe unna de fleste farer. Det handler om mennesker som vil utnytte små barn, og hvor politiet ser en annen vei. Og det handler om mennesker som gir ham mat og vil selge ham til ... ja, hva vet vi? Til slutt ender han i myndighetenes hender. Der prøver man virkelig å gjøre alt for å spore opp moren hans. Men hva hjelper det når moren hans er analfabet og ikke leser aviser? Til slutt blir han forespeilet en fremtid som adoptivbarn i Australia. 

Saroo møter sin australske adoptivmor for første gang

Saroo kommer til et ektepar som har gledet seg stort til å få et barn fra India. Han er heldig med sine atoptivforeldre, og de er heldige med sitt adoptivbarn. Så bestemmer de seg for å adoptere et barn til ... Vi aner allerede ved ankomsten at dette barnet betyr trøbbel. Barnet er svært traumatisert og ustabilt i sitt følelsesliv og sin atferd. Idyllen er brutt og Saroos adoptivforeldre drives fra den ene fortvilede situasjonen til den neste ... Selv kjenner Saroo ingen tilhørighet med han som skal være hans bror, og dette bidrar antakelig enda mer til å traumatisere broren. Han hører jo ikke hjemme noe sted. Adoptivforeldrene går imidlertid løs på oppgaven med en ektefølt iver og kjærlighet.

Et nytt liv begynner i Australia, men Saroo glemmer aldri den familien
han kom bort fra.

Som alle adoptivbarn kommer også Saroo til et punkt der han ønsker å finne tilbake til sine røtter. Tankene går til moren og broren som han tenker må ha lett etter ham i alle disse årene. Han husker en del fra barndommen sin, men ikke alt. Blant annet sliter han med å huske hvor han kom fra og hva moren hans het. Så begynner han å forske på hvor toget som endte i Kolkata kunne ha kommet fra. Hvor fort gikk togene den gangen? Ja, hvor langt kom man med et tog på to døgn for 25 år siden? Ved hjelp av Google Map visualiserer han mengder med steder i India. Steder han kjørte forbi mens han var innestengt i toget, og som han fremdeles husker vagt ... Klarer han å finne tilbake til landsbyen der han kom fra til slutt? 

Underveis presenteres vi for de klassiske sidene ved adopsjon. Identitetskriser, fosterforeldrenes følelser, omgivelsenes reaksjoner på en lengsel etter sine røtter, som aldri tar slutt ... Her spilles det på hele følelsesregisteret, og det er ikke til å unngå at man griner en skvett opptil flere ganger. Det forhold at hovedrolleinnehaveren selv er den skjønneste av de skjønne, hjelper også godt på. Kulissene i filmen er meget autentiske, og dette bidro til å gi historien høy troverdighet. Skuespillerprestasjonene i filmen er i det øvre skiktet. Man blir ganske enkelt fengslet! 

Det er forstemmende hvor farlig det er å være gatebarn i India. Tematikken går igjen mange steder. Vi kunne se det i filmen "Saalam Bombay" og vi kunne lese om det i Vikas Swarups "Slumdog Millionaire" (her spiller Dev Patel hovedrollen), James A. Levines "Den blå skriveboken", Anne Ch. Østbys "Kjærlighetsgata" og Rohinton Mistrys klassiker "Balansekunst". Sistnevnte er blant mine 10 på topp-bøker. (Samtlige linker peker til mine omtaler her på bloggen.) Gjennom filmen får vi også et grundig innblikk i at det ikke bare er en dans på roser å adoptere et barn fra et fattig land, kanskje særlig der hvor barnet er så pass stort at det husker sitt tidligere liv. Filmen forteller dessuten en historie om den lengselen vi alle har i oss etter å finne tilbake til røttene våre. Det er en sterk dragning som for mange blir svært eksistensiell. 

Denne filmen anbefaler jeg på det sterkeste! Jeg har stor tro på at den vil håve inn flere Oscars! Kom deg på kino! 

(Fasiten etter utdelingen av Oscar i slutten av februar i år er at denne filmen, som var nominert innenfor seks kategorier, ikke fikk en eneste pris. Det må jeg innrømme at jeg ble veldig overrasket over.)

Innspilt: 2016 
Originaltittel: Lion
Nasjonalitet: Australia, England
Språk: Engelsk, hindi og bengali
Sjanger: Drama
Skuespilere: Dev Patel (Saroo Brierley), Rooney Mara (Lucy, Saroos kjæreste), Nicole Kidman (Saroos adoptivmor) m.fl.
Spilletid: 118 min.

Katherine Boo: "Bak den vakre fasaden"

Rystende dokumentar fra Mumbais slum

Katherine Boo (f. 1964) har som journalist dekket temaet fattigdom og nød i alle år (fortrinnsvis i USA), kan jeg lese på bokas smussomslag. "Bak den vakre fasaden" er hennes første bok - en bok som først og fremst er dokumentarisk, men som er skrevet som den reneste thriller. I forfatterens etterord fra side 289 og utover i boka forteller hun om sitt prosjekt, der hun fulgte livet i slumbyen Annawadi i Mumbai gjennom noen år. Metodene hun benyttet er  så omstendlige og grundige at man som leser skjønner at nærmere sannheten om livet i slummen i India kommer man ikke - sett gjennom vestlige øyne.

India har en av verdens sterkest voksende økonomier. Bare Kina ligger foran. Tittelen på boka - "Bak den vakre fasaden" - henspeiler så treffende til hva som skjuler seg bak dette.

"Jeg fikk snart nok av sterke bilder av indisk elendighet: radmagre barn med fluer i øynene og andre symboler på uverdighet som man ikke kan unngå å se straks man beveger seg inn i et slumområde. For meg - og, vil jeg påstå, for foreldrene til de fleste fattige barn uansett hvor i verden - er den viktigste problemstillingen noe det tar lenger tid å få øye på. Hvor finnes mulighetene i dette samfunnet? Hvem sine evner blir skuslet bort? Hvordan skal det radmagre barnet kunne vokse opp og bli mindre fattig enn det er?" (side 289)

Vi introduseres i første rekke for 16 åringen Abdul og hans muslimske familie. Ved hjelp av dyktighet og kløkt har familien klart å komme seg til noe rikdom (sammenlignet med de andre slumbeboerne) ved hjelp av søppel. Dette gir dem muligheten til å utbedre skuret de bor i, slik at de står noe sterkere rustet før den neste monsuntiden med alt sitt regn, som tidligere har fravristet dem absolutt alt de eier og har. Og om man trodde at fattigdommen binder folk sammen i et slumområde - vel, da tar man feil. For her er det misunnelsen som rår, og den sterkestes rett som gjelder. I et land hvor majoriteten er hinduer, innebærer det å være muslim dessuten alltid en fare. Det er rett og slett ekstra provoserende at man klarer seg noe bedre enn gjennomsnittet dersom man i tillegg er muslim. Dette får Abduls familie merke på kroppen. Ja, det skal til slutt føre til deres fall  ...

I tillegg til at vi får innblikk i de ulike mekanismene i søppelindustrien som barna i slummen jobber for, beskrives skitten, all uverdigheten, alle farene ved å håndtere søppel, alle rottene ...

"Riktignok var det bare seks av slummens 3000 beboere som hadde fast jobb. (Resten var en del av den uformelle, uorganiserte økonomien, i likhet med 85 prosent av den indiske arbeidsstyrken for øvrig.) Det er også riktig at et fåtall slumboere fanget rotter og frosker og grillet dem til middag. Noen spiste gress fra bredden av kloakksjøen. Og disse individene, de stakkars sjelene, sørget på den måten for et ikke ubetydelig tilskudd til sine naboer. De ga slumboerne som ikke grillet rotter og spiste ugress, som Abdul, en fornemmelse av at det var mulig å komme seg opp og frem." (side 30)

Ungene i slummen får byller, utslett, sår som ikke vil gro - alt som følge av den farlige søppelhåndteringen og de uverdige forholdene for øvrig. Og jo mer søppel Abdul klarer å ta i mot fra de andre søppelsankerne, jo mer rotter kommer. Og rottene biter. Abdul er en kløpper på sortering, og han selger det sorterte søppelet videre til andre oppkjøpere. Slik blir det noen småmynter her og noen småmynter der. Familien hans slipper å sulte, og de har en drøm om en gang å kjøpe seg land slik at de kan komme seg bort fra slummen. De holder seg unna bråk og uro, men har ikke tatt høyde for misunnelsen og indrejustisen i slummen. Den nærmeste naboen - "den enbente" Fatima - holder nemlig øye med dem, og den dagen hun tenner på seg selv og beskylder Abdul og faren for å ha tent på, er helvete løs.

Vi møter også Asha, kvinnen som drømmer om å bli slummens dronning. Hun engasjerer seg politisk og vet å ta seg betalt når noen trenger hjelp. Slik klarer hun å gi datteren utdannelse. Korrupsjon er et utbredt problem, og den som enten nekter å betale eller ikke har noe å betale med, er før man vet ordet av det i de dypeste eksistensielle problemer.

Historiene vi får høre om i "Bak den vakre fasaden", fra slumbyen Annawadi som ligger side om side med Mumbais flyplass og luksushoteller, er så rystende at det gjør vondt å lese. Det handler om små helter i et nådeløst samfunn, der man aldri gir opp å drømme om noe bedre, men hvor janteloven neppe kunne hatt bedre vekstvilkår. Ingen får lov til å tro at de har noe mer rett til et annet liv enn andre, og dersom noen likevel er freidige nok til det, innhentes man av de andre som sørger for at man rykker nedover i hierarkiet og må starte helt fra bunnen av.

Katherine Boo har oppnådd at hennes bok ble kåret til en av 2012s beste bøker av en rekke amerikanske aviser - bl.a. The New York Times. Hun er dessuten blitt belønnet med en The National Book Award i 2012.

Når jeg ender med å gi denne boka terningkast fem (et sterkt sådan), er jeg av den oppfatning at det ikke bare er min egen leseopplevelse jeg bedømmer, men bokas litterære kvaliteter. For i tillegg til å inneholde sterke historier jeg mener er fortalt på en nokså rett-frem-måte uten bruk av tåreperseteknikker, er boka godt skrevet. Meget godt skrevet! Katherine Boo skriver om forhold som for så vidt er berørt i både filmer og bøker i den senere tid, men hun gjør det på en oppsiktvekkende måte som får leseren til virkelig å våkne opp, kjenne seg berørt - uten at man noen sinne kan legge opplevelsen og sine nyervervede kunnskaper til side. Det mest opprørende ved hele boka er hennes beskrivelse av politikere som spiller på slummens mennesker for å vinne velgere, men som ender med å underslå alt som tilføres av midler for å gi slumboerne et bedre liv. Som retten til rent vann, retten til helt basal skolegang, retten til en bedre hygiene og et verdigere liv ... Jeg er helt rystet inn i margen etter å ha lest "Bak den vakre fasaden"!

Utgitt: 2012
Originaltittel: Behind the Beautiful Forevers: Life, Death and Hope in a Mumbai Undercity
Utgitt på norsk: 2012
Oversatt: Gunnar Nyquist
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 299

Katherine Boo

"Life of Pi" (Regissør: Ang Lee)

En helt utrolig filmopplevelse! 

Endelig! Endelig kom filmen som vi har ventet på så lenge, vi som elsket Yann Martels "Historien om Pi"! Ikke bare det: den er dessuten innspilt i 3D-format! Og bare for å ha sagt det først som sist: 3D-format gjør ikke en dårlig film god. Derimot gjør den en god film helt eminent! Etter å ha sett filmen, er jeg ikke i tvil: den er enda bedre enn boka! Tenk det!

Rammen for historien er en canadisk forfatter som under et opphold i India, hvor han jaktet på en god historie, har fått høre at Piscine Molitor Patel - kalt Pi - har en fantastisk historie å fortelle. Paradoksalt nok befinner Pi seg i Montreal i Canada - ikke i India - der han havnet etter å ha overlevd et skipsforlis i Stillehavet. Og etter å ha truffet Pi i Montreal, begynner Pi, som nå er blitt en godt voksen mann, å fortelle sin historie. En fascinerende historie som nesten er for fantastisk til å være sann ... eller?

Pi begynner med å fortelle at han har fått navn etter et berømt parisisk svømmebasseng. Etter å ha blitt mobbet på skolen fordi navnet Piscine litt for ofte ble til "Pissing", bestemte han seg for at Pi skulle være hans navn. Faren driver en zoologisk hage i Pondicherry, og nærheten til dyrene betyr mye for Pi og broren Ravi. Under sin oppvekst bestemmer Pi seg for at han både vil være hindu, muslim og katolikk, og senere skal han også komme til å studere jødedommen. Da Pi er 16 år skjer det politiske endringer i landet, og dette fører til at faren bestemmer seg for å selge alle dyrene, emigrere fra India og sette kursen mot Canada. Hele familien går etter dette ombord i et japansk skip, og de av dyrene som ikke er solgt enda, er med på overfarten. 

Ikke mange dagene etter at skipet har forlatt Manilla og befinner seg ikke langt fra Marianegropen, kommer de opp i et forferdelig uvær. Skipet forliser, og i kampen om overlevelse er det kun Pi som klarer å komme seg i en livbåt - sammen med en sebra, en orangutang, en hyene og en bengalsk tiger. Etter dette begynner en helt fantastisk ferd over Stillehavet, der det til slutt bare er frykten for tigeren som gjør at Pi ikke gir opp ... 

Hvordan det hele går til? Se - det må du finne ut selv - enten ved å lese boka eller ved å se filmen! Jeg kan i alle fall love et fantastisk eventyr fyllt med nydelig natur, vakker filming, fantastiske filmeffekter (dels takket være 3D-effektene), herlige skuespillere (hvor bl.a. Gérard Depardieu dukker opp i en liten gjesterolle), ikke rent lite humor og med en eksistensiell overbygning til hele historien, som på en måte gir alt mening til slutt. Fire tigre er visstnok brukt under innspillingen - pluss en animert utgave av den. Og det er virkelig ikke mulig å se hvem som er hvem - ekte eller animert ... Her kan det ikke bli annet enn terningkast seks, og jeg erklærer herved filmen som en av mine favoritter! Jeg er overbevist om at "Life of Pi" kommer til å sope inn en hel del Oscarstatuetter! (Etterfølgende kommentar: filmen har mottatt prisen for beste regi, beste kinomatografi, beste originalmusikk og beste visuelle effekter.)

Innspilt: 2012
Originaltittel: Life of Pi
Norsk tittel: Historien om Pi
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk
Genre: Drama
Skuespillere: Suraj Sharma (Pi som ung gutt), Irrfan Khan (Pi som voksen), Tabu (Pi´s mor), Adil Hussain (Pi´s far), Gérard Depardieu (kokken ombord på det japanske skipet), Rafe Spall (forfatteren) m.fl.
Spilletid: 127 min.

Andre som har omtalt filmen:
- Artemisas Verden - 02.01.2013

Khushwant Singh: "Toget til Pakistan"

Spennende om delingen av India i 1947

Khushwant Singh (f. 1915) er en indisk forfatter og journalist, som fremdeles lever i beste velgående, 97 år gammel. I årene fra 1950 og frem til i dag har han utgitt over 40 bøker (på engelsk), og så langt er kun en eneste en - "Toget til Pakistan" - oversatt til norsk. Boka kom opprinnelig ut i 1956, så det har tatt sine år før et norsk forlag (Solum) fattet interesse for forfatteren. All ære til Solum, som har gravd frem denne skatten av en bok! 

Når jeg studerer forfatterens bibliografi på Wikipedia, er det ikke vanskelig å få øye på at det spesielt er sikhenes historie Khushwant Singh skriver om. Han er selv sikh (noe etternavnet hans avslører siden alle sikher heter Singh til etternavn, eller har dette som en del av sitt etternavn). Han er kjent for å være bitende sarkastisk i sine bøker, og religion har ingen sentral plass i hans liv. Derimot harsellerer han en hel del rundt den betydning religion blir tillagt - også i "Toget til Pakistan". 

Det har vært skrevet mange bøker om delingen av India i 1947, og alle konsekvensene dette fikk. Mens landet frem til da hadde vært en britisk koloni, skulle landet nå bli selvstendig. Selve delingen fant sted natt mellom 14. og 15. august 1947, og foranledningen var muslimenes ønske om å få sitt eget land. Dette nye landet ble kalt Pakistan, og omfattet den gangen også nåværende Bangladesh. Etter et blodbad som kostet ca. en halv million mennesker livet, flyttet ca. 15 millioner mennesker for å komme i sikkerhet på sin rette side av grensen, som gikk gjennom Bengal og Punjab (jf. Wikipedia). Fremdeles den dag i dag forårsaker delingen som fant sted for nesten 70 år siden konflikter mellom Pakistan og India, bl.a. i Kashmir. Delingen av de to landene og det som skjedde i den forbindelse på et lite sted (Mano Majra) i grenseområdet mellom India og det nye Pakistan, er senter for begivenhetene i "Toget til Pakistan". 

"Sommeren 1947 var ikke som andre indiske sommere. Selv været var annerledes dette året. Det var varmere enn normalt, tørrere og mer støvete. Og sommeren varte lenger. Ingen kunne huske at monsunen noen gang hadde kommet så sent. I ukevis hadde glisne skyer bare kastet skygger. Det kom ikke noe regn. Folk begynte å snakke om at Gud straffet dem for deres synder. 

Noen av dem hadde god grunn til å føle at de hadde syndet. Sommeren før hadde det brutt ut opptøyer i Calcutta, utløst av rapporter om den foreslåtte delingen av landet i et hinduistisk India og et muslimsk Pakistan. I løpet av få uker hadde tallet på døde steget til flere tusen. Muslimene hevdet at hinduene hadde planlagt drapene og startet med dem. Ifølge hinduene var det muslimenes skyld. Faktum var at begge sider drepte. Begge skjøt, knivstakk, spiddet og klubbet i hjel. Begge torturerte. Begge voldtok. Fra Calcutta spredte opptøyene seg nordover, østover og vestover. Til Noakhali i Øst-Bengal, hvor muslimene massakrerte hinduene. Til Bihar, hvor hinduene massakrerte muslimene. Mullaene vandret gjennom Punjab og Frontier-provinsen med skrin av menneskeskaller som etter sigende skulle ha tilhørt muslimer som var blit drept i Bihar .... " (side 5)

I grensebyen Mano Majra finner det sted et drap på stedets pantelåner, som i samme hendelse frarøves alt han eier og har. Mistanken kastes raskt på stedets store skurk, Juggut Singh. Så ankommer det et tog som er fullastet av døde sikher, og med ett forvandles hele den tidligere så fredfylte landsbyen til en slagmark. Parallelt med at Juggut arresteres, havner også en tilreisende - Iqbal - i politiets klør. Hvem er han? Muslim, hindu eller sikh? Hans egen insistering på at han er sosialarbeider og sikh blir ikke hørt. Han arresteres, mistenkt for drapet på pantelåneren, han også - til tross for at han kom til stedet med det samme toget som politiet som er satt til å etterforske drapet. Et politi som er altfor stolt til å innrømme feil skildres av forfatteren med bitende sarkasme. Slik man levende kan forestille seg at det må ha føltes også i 1956, få år etter delingen av India, og hvor sikhene (i alle fall en periode) falt mellom to stoler i konflikten mellom hinduene og muslimene - mistenkeliggjort av begge parter og uten et eget land å flykte til ...

Etter hvert som grusomhetene øker i omfang, drukner selv et mord på en pantelåner i sammenligningen. Og tidligere skurker blir plutselig nye helter. Mens samfunnets svakeste, kvinnene, lider ... Hvem bryr seg om en voldtekt eller flere i alle tumultene som oppstår? Og selv store forbrytelser drukner bokstavelig talt når flommen truer området. 

Som den reneste kriminalroman drives handlingen frem, og vi er tett på hovedpersonene og deres fortvilelse. Forfatteren, som selv ble født i Punjab, et område som i dag tilhører Pakistan, har førstehånds kjennskap til hvordan samfunnet fungerte på den tiden og hva som skjedde i forbindelse med delingen. Uten infrastruktur ble de fleste handlinger ute på landsbygda basert på løse rykter om hva som egentlig pågikk i de store byene, med fatale konsekvenser for dem dette gjaldt. I tillegg til å fortelle om selve konflikten, beskriver Khushwant Singh også årstidenes dramatikk med tørke, sult og død - med påfølgende flommer når monsunen endelig kom med så altfor mye vann på en gang. "Toget til Pakistan" er som tidligere nevnt en skatt av en bok, og jeg håper derfor at det vil komme flere oversettelser av Singhs bøker etter hvert! Språket er godt, og jeg vil i den forbindelse fremheve oversettelsen. Dessuten er den så spennende at jeg ikke klarte å legge boka fra meg, men leste den i et eneste jafs. Her blir det terningkast fem - et sterkt et!

Utgitt på engelsk: 1956
Originaltittel: The Train to Pakistan
Utgitt i Norge: 2012
Oversatt: Nina Zandjani
Forlag: Solum
Antall sider: 205

Khushwant Singh

Amitav Ghosh og Marte Spurkland på Litteraturhuset 10. oktober 2012

Amitav Ghosh utkom med den første boka i sin Ibis-triologi i 2008 - "Sea of Poppies". Året etter utkom den på norsk - med tittelen "Et hav av valmuer".

I forbindelse med lanseringen av bok nr. to i serien - "En elv av røyk" (med originaltittelen "River of Smoke") - har forfatteren kommet til Norge. I kveld kunne han treffes på Litteraturhuset, hvor han ble intervjuet av Marte Spurkland, sakprosaforfatter og featurejournalist i VG. Arrangementet hadde tittelen "Opium om bord", og foregikk på engelsk.

Innledningsvis påpekte Amitav Ghosh at det er skrevet svært lite om opiumshandelen mellom India og Kina - en handel som ble påbegynt mens India var en britisk koloni, og som utviklet seg til det vi i dag kjenner som opiumskrigen. Til sammenligning er det skrevet et lass av bøker f.eks. om slaveri. 

På 1800-tallet var det hovedsaklig to ting som ble sendt ut fra Calcutta; det ene var skip og det andre var opium. I motsetning til historikere som befatter seg med de mer faktiske forholdene ved denne delen av historien, ønsker Ghosh å nærme seg historien slik menneskene som levde den gangen opplevde dette. Hva får f.eks. folk til å forlate sine hjemsteder? Med utgangspunkt i de ulike personene i bøkene opplevde han at historien vokste frem nærmest av seg selv. Mange har skrevet om å komme til et nytt sted, jf. all litteratur som handler om å immigrere til Amerika, Australia osv. Ghosh ønsker å fortelle historien om stedet folk reiser fra - i dette tilfellet India. 

Bakteppet for triologien er Kinas manglende interesse for handel med Vesten, og hvordan Vesten (les: britene) ønsket å få fatt i silke, krydderier, porselen og annet eksotisk som kineserne kunne by på. Ved å tilby dem opium og legge opp til avhengighet av dette stoffet, fikk britene innpass i det kinesiske markedet. Selv om alle kulturer, rent bortsett fra urbefolkningen på Grønland, har hatt i seg en hang til å misbruke rusmidler, er opiumsavhengigheten i Kina det første tilfellet av masse-avhengighet som verden har opplevd. Etter hvert tok myndighetene affære, med det resultat at den legale handelen i første omgang ble erstattet med illegal handel i form av smugling. 

Amitav Ghosh var opptatt av å understreke opiumens viktige funksjon utover å være et stoff som blir misbrukt. I legevitenskapen og ikke minst i legemiddelindustrien er stoffet sentralt når anestesi skal gis, og stoffets smertestillende effekt er uovertruffen. Menneskeheten klarer seg ikke uten dette stoffet, rett og slett. Fremdeles den dag i dag er India en av verdens største produsenter av opium, men da som leverandør til legemiddelindustrien. 
Handelen med Kina, som etter hvert kuliminerte i opiumskrigen, dannet grunnlag for Indias handel i det 20. århundre.

I "Et hav av valmuer" blir vi introdusert for betydningen av at landbruksområder ble omdisponert til produksjon av opium. Dette landet, som tidligere hadde vært selvforsynt med jordbruksprodukter, opplevde som følge av dette sult blant menneskene som bodde i landet. 

Språket i bøkene er spesielt, fordi forfatteren har hentet frem et vokabular bestående av ord som for lengst er dødd ut - dvs. en blanding av kreolsk, pidgin, kinesisk, kantonesisk og slang som oppsto i indiske og asiatiske havner på 1800-tallet. Dette har ført til en del frustrasjoner for alle dem som forsøker å oversette bøkene hans. Ghosh smiler fornøyd. For ham var det en personlig triumf å komme over ord man ikke lenger finner i en Oxford Dictionary i dag. Det bør imidlertid legges til at begge bøkene som så langt har kommet ut, inneholder en mangesidig og rikholdig ordliste helt bak.

Mot slutten stilte Marte Spurkland spørmål om forfatteren kom til å skrive mer enn de tre bøkene som han har lovet. Ghosh opplyste at han hadde vært litt bekymret underveis - særlig for at de to første bøkene skulle omhandle en tidsepoke på 30-40 år. For hva skulle da den siste boka handle om? Men så erfarte han at han i løpet av disse to bøkene kun har skrevet om hendelser som finner sted i løpet av 16 måneder ... Og han har mange, mange historier liggende som venter på å bli fortalt. Svaret ble dermed hengende litt i løse luften.

Avslutningsvis snakket Ghosh om holdningene som Vesten tradisjonelt har hatt til Asia, og om hvordan disse heldigvis har snudd etter hvert. Over alt i verden kan man i dag finne tegn til påvirkninger fra Østen. Ghosh trekker frem de såkalte engelske hagene, som i realiteten er kopier av kinesiske hager. Alle plantene vi tror er våre egne, kommer i realiteten bl.a. fra Kina. Bare for å nevne noe ...

Da intervjuet med Amitav Ghosh var over, ble det selvsagt tid til boksignering. Og jeg som i sin tid ga den første boka "Et hav av valmuer" terningkast seks, er selvsagt svært spent på bok nr. 2!

James A. Levine: "Den blå skriveboken"

Sterkt om barne-prostitusjon i India

Batuk vokser opp i en fattig familie i India. Faren er en godmodig sjel, men han er slave av alkoholen og foretar sine valg ut fra dette. Når Batuk er syk og trenger legehjelp, skjer det ikke helt sjelden at faren i stedetfor å ta henne med til lege, drikker opp pengene. Han får Batuk til å lyve om at de har vært hos legen. Hun tør ikke annet. En gang går det så galt at hun havner på sykehus, og diagnosen er tuberkulose. Dette blir imidlertid hennes lykke, fordi hun lærer å lese og skrive under oppholdet.

Ni år gammel selger foreldrene Batuk. Hvorvidt foreldrene skjønner hvilken skjebne som venter den lille datteren deres, sier historien intet om. De snur like fullt ryggen til det lille barnet, og overlater det til hva det skulle være da de forlater henne. Batuk tvinges etter hvert til å prostituere seg. Hun blir mishandlet og slått, voldtatt og nesten drept - gang på gang. "Den blå skriveboken" er historien om hvordan hun likevel klarer å overleve. Hun får nemlig tak i en skrivebok - en blå sådan - og en penn, og begynner å skrive om det hun opplever. Det er den 15 år gamle Batuk som forteller historien. Fordi hun er over gjennomsnittet oppvakt, har hun i årenes løp tilegnet seg noen strategier for å hanskes med ulike menns behov. Skjønt møtet med rikmannssønnen og døgenikten Iftikhar på et luksushotell i Mumbai byr på noen uventede utfordringer som enten kan bety hennes undergang eller hennes redning ...

"Jeg heter Batuk. Jeg er en femten år gammel jente med rede i Common Street i Mumbai. Jeg har vært her i seks år, og har vært velsignet med skjønnhet og en blyant. Skjønnheten min kommer innenfra. Blyanten satt bak øret til Mamaki Briila, som er sjefen min." (side 5)

På flere nettsteder, blant annet på bloggen Books on the Brain, kan jeg lese at forfatteren, som er en britisk lege på Mayo-klinikken, ble inspirert til å skrive denne boka etter å ha iakttatt en ung prostituert jente som satt utenfor sitt bur og skrev i en notatbok. Han har intervjuet henne og flere andre hjemløse barn i den berømte prostitusjonsgata The Street of Cages i Mumbai som ledd i sin reseach til denne boka. Royalities fra det amerikanske boksalget doneres til Det internasjonale senteret for savnede og utnyttede barn (www.icmec.org) kan jeg dessuten lese i bokas etterord på side 218. 

"Den blå skriveboken" er lettlest, men ikke uten litterære kvaliteter av den grunn. Forfatteren har etter mitt syn klart å formidle en troverdig historie fortalt på en 15 årings vis. For Batuk handler alt om å behage kundene og deres behov, og å unngå å bli mishandlet fordi kundene er misfornøyde med hva hun har å by på. Aldri kan hun føle seg trygg - ikke en gang når hun skal undersøkes av legen innimellom alle kundene hun er satt til å betjene. Alle ser sitt snitt til å utnytte henne, og alltid må hun underkaste seg og ikke stille kundene i skyggen av henne selv, selv om hun åpenbart er mer intelligent enn en hel del av dem. Jeg er helt på det rene med at en boks evne til å fremkalle følelser hos leseren ikke nødvendigvis er et tegn på høylitterære kvaliteter, men når dette skjer uten at boka som sådan er spekulativt "tåre-persete" eller spiller kynisk på dette, er det fort gjort å tillegge boka noen kvaliteter når sterke følelser settes i sving. Og slik var det i dette tilfellet, synes jeg. Det er en smertefull historie som fortelles, og som dessverre ikke er unik. Mange barn lever under slike forhold som Batuk i denne boka - enten de blir solgt til prostitusjon eller lemlestes for å bli ekstraordinært innbringende som tiggere. Bokas enkle språk er dens styrke. Leseren må imidlertid være forberedt på brutale beskrivelser av det som skjer. Her blir det terningkast fem.

Avslutningsvis kan jeg nevne at det er laget mange filmer og bøker om barns forhold i India. En av de mest kjente filmene er "Salaam Bombay!". Vikas Swarups roman "Q & A" eller "Gutten som visste alt", senere filmatisert (Slumdog Millionaire), er et annet eksempel. Dessuten beskriver Rohinton Mistry i "Balansekunst" livet på gata i India. Jeg har også lyst til å nevne Anne Ch. Østbys bok "Kjærlighetsgata", selv om denne ikke spesifikt handler om barn. Derimot handler den om tvangsprostitusjon for Nat-kastens kvinner - nettopp i byen Mumbai i India.

Utgitt: 2009
Originaltittel: The Blue Notebook
Utgitt i Norge: 2009
Oversatt: John Erik Bøe Lindgren
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 217

James A. Levine (photo courtesy Random House)

Anne Ch. Østby: "Kjærlighetsgata"

Hjerteskjærende om prostitusjon blant Nat-folket i dagens India

Trodde du at slavehandel var avskaffet i vår moderne verden? Vel, så feil kan man altså ta. I India foregår det en form for tvungen, institusjonalisert prostitusjon. Jentene som blir utsatt for dette tilhører Nat-kasten, et folk som visstnok i uminnelige tider har solgt sine kvinner - helt fra de er ganske små - til sexindustrien. De kalles kjærlighetsarbeidere, men det er virkelig ikke mye man kan forbinde med kjærlighet i denne businessen.

Kvinnene av denne kasten, som er blant de aller fattigste i dagens India, har en oppgave i livet, og det er å brødfø sine familier. Hva mennene gjør? Utover å være halliker? De drikker og ruser seg, passer på at kvinnene ikke blir utsatt for noe ekstraordinært fra sine kunder - eller "passasjerer" som de kalles - i så fall skal de ha betalt for det, og de banker og slår alt som heter selvstendig vilje ut av sine kvinner.

Offisielt er prostitusjon forbudt i India, men bakmennene vet å bestikke de rette folkene. Politiet ser en annen vei, og griper ikke inn selv om de vet hva som foregår. Som Nat er man urørbar, foraktet av alle. Og kvinnene har ikke noe de skulle ha sagt selv, prisgitt som de er mennene og uten noe sted å dra til. Noen av kvinnene er solgt til Nat-folket, og det nytter ikke å flykte hjem til en mor og far som for lengst har brukt opp pengene de fikk for deg.

I "Kjærlighetsgata" møter vi Tamanna. Hun er en av dem som er solgt til nat-folket, og hun føler det svært, svært nedverdigende å måtte betjene den ene passasjeren verre enn den neste. I den grad man kan snakke om en viss verdighet og klasse, så finnes ikke den blant passasjerene som kommer til dette dypt foraktede samfunnet for å få sine mest basale behov tilfredsstilt for noen rupi. Men inni Tamanna er det et håp - et håp om en gang å slippe unna og få seg et annet liv. Fra en nedrig tilværelse hvor man til slutt ender med HIV-smitte og det som verre er ...

Til slutt klarer Tamanna å rømme, men hun klarer ikke å få med seg datteren Rupa. Åtte år senere vender hun tilbake, besatt på å redde datteren fra å lide den samme skjebnen som henne selv. I ryggen har hun både en kvinneorganisasjon med hjelpearbeidere og et TV-team, og så er spørsmålet om hun klarer å redde datteren før hun går fullstendig til grunne ...

I bokas etterord forteller journalisten Ruchira Gupta om hvordan boka ble til. I forbindelse med et journalistisk oppdrag var hun i Mumbai for å intervjue prostituerte. Og på side 272 skriver hun følgende:

"Vi fikk de opptakene vi skulle ha, til tross for utallige forsøk på å stoppe oss underveis: flere politikere blandet seg inn, mafiaen prøvde å hindre oss, bilen vår ble bombardert med steiner, helikopteret vårt ble nektet landingstillatelse, jeg ble truet på livet med kniv. Resultatet ble en 47 minutter lang film med tittelen "Salg av uskyldige" ("The Selling of Innocents"), som vant en Emmy i 1997 for fremragende undersøkende journalistikk. Oppdraget var over, men inni meg visste jeg at jeg ikke var ferdig med temaet." 

I 2007 møtte Gupta Anne Ch. Østby nokså tilfeldig, og en invitasjon til å komme til Forbesganj og møte nat-folket, førte til flere møter, et vennskap og til syvende og sist denne boka, som Gupta skriver i etterordet.

Denne boka tok fullstendig innersvingen på meg. Usentimentalt fortelles det om lidelser vi nesten ikke kan fatte, og alt er hentet fra en virkelighet som er Nat-kvinnenes skjebne. Og når jeg tenkte at nå kan det ikke bli verre, så var det akkurat det det ble ... verre, mye verre ... Boka er fantastisk godt skrevet og alle historiene som er flettet inn i hverandre er så smertefulle at det nesten ikke var til å holde ut. En ting er i alle fall sikkert - filmen "The Selling of Innocents" - den skal jeg se! Her blir det terningkast fem!

Utgitt: 2012
Forlag: Schibsted
Antall sider: 274

Anne Ch. Østby

"Trishna" (Regissør: Michael Winterbottom)

Et sørgelig kjærlighetsdrama

"Trishna" er basert på Thomas Hardys roman "Tess of the d´Ubervilles". Men der Hardys roman finner sted i 1800-tallets England, finner "Trishna" sted i nåtidens India, nærmere bestemt i Jaipur. Og der Tess er en fattig kvinne fra den engelske landsbygda, er Trishna en fattig jente fra den indiske landsbygda. Og med unntak av at begge historier handler om et kjærlighetsforhold mellom en fattig kvinne og en rik mann, stopper de fleste likhetstrekk med Hardys roman der.

En ulykke fører til at Trishna blir sendt bort for å jobbe hos Jay Singh, en ung britisk foretningsmann som er sendt fra England til India for å arbeide i sin fars hotell-forretning. Trishna er blendende vakker og tillitsfull på en blyg måte, og det varer ikke lenge før Jay er avsindig forelsket i henne. De to innleder et intenst og lidenskapelig forhold, som ender med at Trishna blir gravid. Hun flykter hals over hode hjem til sine foreldre. Da faren finner ut hvordan det er fatt med henne, tvinger han henne til å ta abort. Deretter blir hun mot sin vilje sendt av gårde igjen - denne gangen for å arbeide i te-fabrikken til sin onkel.

Etter en tid blir hun oppsøkt av Jay, som ber henne bli med ham til Mumbai. Dette blir innledningen til et samboerforhold som er bygget på respekt og tillit, i den grad det er mulig mellom to mennesker som kommer fra hvert sitt ytterpunkt på den sosiale rangstigen. Trishna blomstrer, og tilbringer mye av fritiden på et dansestudio der hun lærer å danse. Hennes eneste sorg i livet er at det ikke blir noe ekteskap mellom henne og Jay og at de må skjule forholdet for sine foreldre, men utover dette har de det så godt som noen. Inntil den dagen Jay må reise tilbake til England en tur siden faren hans er blitt alvorlig syk ...

Dagen før avreise forteller Jay om et par sidesprang han hadde mens hun var hjemme hos foreldrene sine. Trishna har ingen problemer med å tilgi ham dette. I full tillit til Jay forteller hun ham om aborten sin, men dette skal vise seg å skape et vendepunktet i deres forhold. For Jay skjønner ikke hvordan hun, som han har levd så tett med, ikke har vist ham tillit nok til å fortelle dette på et tidligere stadium i deres forhold. Da han reiser hjem, er Trishna ulykkelig. Ikke hører hun fra ham, og en stund lurer hun på om han i det hele tatt kommer tilbake. 

Men Jay kommer til slutt, og nå ber han henne om å bli med ham til et avsidesliggende hotell langt fra byens larm. Trishna blir med, og dermed forsvinner hennes forbindelser med dansemiljøet hvor hun stolt har fått høre hvor talentfull de andre mener at hun er. På det nye hotellet jobber hun, mens Jay stort sett driver dank og kjeder seg mens han leser Kamasutra. Trishna blir hans muntrasjonsråd, en han kan finne adspredelser hos. Og gradvis endrer forholdet karakter til å bli undertrykkende, nedbrytende og farlig for Trishna. Spørsmålet er hvor langt ned hun må synke før hun tar affære ...

Noe så sørgelig som denne historien skal man virkelig lete lenge etter. Samtidig som filmen handler om kjærligheten eller etter hvert helst mangel på sådan, handler den også om kontrasten mellom gamle familietradisjoner og det moderne menneskets lengsel etter å følge sine egne drømmer og behov. En fattig kvinnes liv kullseiles dersom hun ikke tilbys ekteskap etter å ha gitt seg hen til en mann, mens mannen kan gjøre akkurat det han ønsker og starte med blanke ark når som helst. Skuespillerprestasjonene fra Freida Pinto i rollen som Trishna og Riz Ahmend i rollen som Jay, er det ingenting å si på, og kulissene - et livsbejaende India - er vakre som få. Alt stemte! Selv hadde jeg kanskje foretrukket at det ikke ble trukket paralleller til Thomas Hardys roman, fordi det da på en måte var gitt hva utgangen av dramaet kom til å bli. På den annen side har regissøren Winterbottom gjort nettopp dette i flere filmer - filmene "Jude" og "The Claim" er også Hardy-tilpasninger eller -etterligninger - så Thomas Hardy har nok en helt spesiell plass i hans hjerte. Jeg holder fremdeles en knapp på Roman Polanskis "Tess", som er mer tro mot originalen. Her blir det like fullt terningkast fem. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: Trishna
Nasjonalitet: Storbritannia
Skuespillere: Freida Pinto (Trishna), Riz Ahmend (Jay), Harish Khanna, Rosnan Seth, Meeta Vasisht
Spilletid: 108 min.

"The Best Exotic Marigold Hotel" (Regissør: John Madden)

En India-teaser av rang!

Syv mennesker godt over middagshøyden har bestemt seg for å gjøre noe med sine liv, og tilfeldighetene fører dem alle til The Best Exotic Marigold Hotel i Jaipur i India.

Vi møter enken Evelyn Greenslade (Judi Dench) som nettopp har opplevd å få snudd livet på hodet etter at mannen døde. Han som hun har stolt blindt på gjennom et helt liv, har etterlatt henne så mye gjeld at hun er nødt til å selge hjemmet sitt. Og hva skal hun gjøre, hun som i hele sitt voksne liv "bare" har vært hjemmeværende? Sønnen tilbyr henne at hun kan bo hos hans familie, men bare tanken på dette byr Evelyn i mot. I stedet reiser hun til India for å se hva skjebnen har å by henne.

Vi møter Graham Dashwood (Tom Wilkinson), en pensjonert dommer som ønsker å reise tilbake til sin barndoms India, der han opplevde sitt livs mest lykkelige øyeblikk sammen med mannen han elsket. Hvordan har det gått med den indiske gutten som ble så skandalisert da han ble funnet tett omslynget i Grahams armer for mer enn førti år siden? Har han levd et liv i skam? Dette har Graham et sterkt ønske om å finne ut før han dør ...

Vi møter Muriel Donnelly (Maggie Smith) som hele sitt liv har levd som hushjelp for andre. Nå er hoftene hennes utslitt og hun trenger å få operert inn en hofteprotese. Det engelske helsevesenet gir henne valget mellom seks måneders ventetid på operasjon i England - eller å reise til India hvor hun kan bli operert med det samme. Hun velger India, og reiser av gårde med kofferten full av engelsk mat fordi hun nekter å spise alt hun ikke kan uttale selv.

Vi møter Madge Hardcastle (Celia Imrie), kvinnen som nekter å gi opp hele seg selv for å være "alt" for barn og barnebarn. Hennes drøm er å finne seg en mann, helst en velsituert sådan, slik at hun kan få noen flere gode år før hun frykter at hun skal visne som kvinne. Kanskje er India svaret på hennes drømmer?

Vi møter ekteparet Jean (Penelope Wilton) og Douglas Ainslie (Bill Nighly) som nettopp har flyttet inn i en seniorleilighet med alarm, og som har bestemt seg for å tilbringe en fantastisk og eventyrlig ferie i India. Dvs. der Douglas er nysgjerrig, positiv og livsbejaende, er hans kone en sur, innesluttet og negativ kvinne som ikke har noe ønske om å oppleve alt det fantastiske som finnes rundt henne. Har de en sjanse til å finne tilbake til noe av det som bandt dem sammen tidligere i ekteskapet?

Og sist men ikke minst møter vi Norman Cousins (Ronald Pickup), en fordums kvinnebedårer som er konstant på jakt etter nye kvinner han kan nedlegge, og som etter gjentatte nederlag overfor yngre kvinner må innse at hans aksjer ikke holder like høy kurs som tidligere. Kanskje er India svaret også på hans drømmer?

Møtet med India - all støyen, alt det tilsynelatende kaoset, alle fargene, alle menneskene - blir et sjokk for pensjonistene. Etter hvert skal det vise seg at de takler dette på høyst ulike vis, og det er først og fremst dette filmen handler om. Det første sjokket de uansett må komme over, er tilstanden på det hotellet de har leid seg inn på. For det er alt annet enn det de ble forespeilet. Bestyreren Sonny (spilt av Dev Patel, den samme som spilte i "Slumdog Millionaire") er en sjarmerende ung mann med livsmottoet "alt går bra til slutt, og er det ikke bra, så er det ikke slutten enda ...", overtaler dem til å gi hotellet hans en sjanse. Og dermed er det duket for en herlig komedie av beste britiske merke! Her møter vi fordommer, gryende livsglede, ja til og med en og annen forelskelse ... Og som om ikke det var nok, får vi også presentert en sørgelig-herlig indisk kjærlighetshistorie, ispedd et stykk dominerende mamma som vil bestemme over Sonnys liv og hotellet, som Sonny eier en tredjedel av. Hele tiden med et idyllisk og fargerikt India, riktignok med fattigdommen godt kamuflert, som kulisse. Det er faktisk bare å gi seg fullstendig hen! Her kan det ikke bli noe annet enn terningkast seks! Den som ikke får lyst til å reise til India etter å ha sett denne filmen, har etter min mening ikke skjønt noe som helst ... ;-)

Innspilt: 2012 
Originaltittel: The Best Exotic Marigold Hotel
Nasjonalitet: England
Genre: Drama / komedie
Skuespillere: Bill Nighy (Douglad Ainslie), Maggie Smith (Muriel Donnelly), Tom Wilkinson (Graham Dashwood), Judi Dench (Evelyn Greenslade), Dev Patel (Sonny), Penelope Wilton Jean Ainslie), Ronald Pickup (Norman Cousins), Celia Imrie (Madge Hardcastle)
Spilletid: 119 min.

"Indisk mat på norske fat" (Produsent: Masalamagic)

Grunnkurs i indisk matlaging

For noen år siden utga Niru Kumra kokeboka "Indisk mat på norske fat". Boka ble en suksess, og Kumra fulgte dette opp ved å lage denne DVD´en, som er et slags grunnkurs i indisk matlaging. Hun presenterer noen sentrale retter fra Punjab i India - snacks, hverdagsmat og festmat. Etter en kort presentasjon av de viktigste krydrene som benyttes i det indiske kjøkken, gir hun en praktisk innføring i hvordan man lager ulike typer pakore (friterte grønnsaker, kjøtt, fisk etc.), chutney, halwa, roti (hverdagslompe), alu faliyan (sterkt krydret og kokt grønnsaksblanding), daal (linse-rett), mango lassi (drikk) og mango salat, raita, naan-brød, polaw, tandoori chicken og kulfi (hjemmelaget is).

Mens Niru Kumra lager de ulike rettene, får vi mange tips angående smakssammensetninger, hvilken funksjon ulike krydderier har for fordøyelsen, viktige suksessfaktorer og ditto fallgruber. Det er neppe tilfeldig at hver gang chilipepper er hakket opp, så følger behandling av sitron - som neste trinn i matlagingsprosessen. Fingre som har vært i berøring av sterke chilifrø nøytraliseres nemlig av sitronsaft. At de mye brukte korianderbladene i asiatisk matlaging, som både brukes pga. den gode smaken og som garnityr, også har en hemmende virkning på salmonella-bakterien, var nytt for meg. Likeledes at ingefær har en gunstig virkning på tarmgassene ... Derfor benyttes raspet ingefær spesielt i retter med linser, som i seg selv kan skape luftproblemer. Det kan jo være nyttig å vite når man inviterer til fest og ikke ønsker å sette gjestene i forlegenhet pga. maten som serveres.

Jeg elsker både å lage og spise indisk mat, og selv om det ikke var revolusjonerende nye ting som ble presentert i denne DVD´en, var det absolutt et og annet å hente. Tandoori chicken er en nokså enkel rett å lage, men jeg visste f.eks. ikke at det er særdeles viktig hvordan man behandler kyllinglårene før selve tilberedelsen for å forhindre at kjøttet avgir urinsyre i maten. Kumra viste også elegant hvordan man kvitter seg med skinnet på kyllingen før kjøttet legges til marinering.

Jeg fikk fryktelig lyst til å invitere til selskap med servering av tandoori-kylling, hjemmelagede naan-brød, polaw og kulfi etter å ha sett denne DVD´en! Det var skikkelig kos å være observatør på Kumras kjøkken!

Utgitt: 2007
Nasjonalitet: Norge
Spilletid: 102 min.

Niru Kumra

Shilpi Somaya Gowda: "Indias datter"

Om å falle mellom to kulturer

Forfatteren Shilpi Somaya Gowda er vokst opp i USA og er datter av foreldre som i sin tid emigrerte fra Mumbai i India. Det som i sin tid inspirerte henne til å skrive "Indias datter", var et opphold som frivillig ved et barnehjem for foreldreløse i India i 1991. Så vidt jeg vet er "Indias datter" hennes første og eneste bok så langt.

Lille Usha blir født i Dahanu i India i 1984. Moren Kavita er fra seg av fortvilelse over at hun nok en gang har født en datter. Den forrige datteren hun fødte tok ektemannen Jasu fra henne, og hun så henne aldri mer. Mest sannsynlig ble babyen drept før soloppgang. Kavita er fast bestemt på at denne andre datteren ikke skal lide samme skjebne, og hun trygler derfor mannen sin om å la datteren leve over natten. Før han våkner dagen etter, drar hun og søsteren inn til nærmeste by, hvor hun leverer babyen fra seg til et barnehjem. Siden skal det ikke gå en dag uten at hun tenker på datteren sin, hvordan det har gått med henne, hvordan hun klarer seg i livet, om hun er gift, har fått egne barn osv.

På samme tid i California i USA må ekteparet Somer og hennes indiske ektemann Krishnan innse at de ikke kan få barn. Etter gjentatte spontanaborter får nemlig Somer vite at hun lider av en sjelden sykdom som bringer henne i tidlig overgangsalder allerede i begynnelsen av 30-årene. Etter en del frem og tilbake bestemmer de seg for å adoptere et barn fra India. Tilfeldighetene fører dem til lille Usha, som de velger å kalle Asha.

Asha vokser opp som adoptivdatter av legeparet Somer og Kris. Hun vet at hun er adoptert, og allerede fra hun er ganske liten drømmer hun om hvem hennes egentlige foreldre er. Hun og moren er ikke alltid på nett, og dette fører til at hun som regel vender seg til faren, som hun føler seg mest beslektet av siden de begge er indiske. Somer føler seg avvist av datteren, og jo mer datteren gjør for å markere sin egen selvstendighet, jo mer tar Somer seg nær av dette. Det hele topper seg da datteren i en alder av 18-19 år bestemmer seg for å ta et års opphold i India, og ønsker å bo hos farens familie. En familie Somer aldri har følt seg som en del av, fordi det meste er så fremmedartet og annerledes det hun selv har vokst opp med. Hun innser heller ikke hvor sårt det er for mannen hennes at hun aldri har evnet å møte ham på det som er hans opprinnelse - det indiske. Til slutt går det på ekteskapet løs.

Parallelt følger vi Kavita og Jasu, som etter sønnen Vijays fødsel, velger å flytte til Bombay med drømmer om et bedre liv enn hva landsbygda og feilslåtte innhøstinger kan by dem. Men byen er ikke slik de hadde trodd, og i stedet for velstand må de friste et liv i slummen i begynnelsen. Livet er en evig kamp for å overleve, og den høyt elskede sønnen deres vokser opp i en by hvor det for ham ikke er ærlighet som er veien til velstand, men et liv i kriminalitet ...

I mellomtiden ankommer Asha India og farens familie i Mumbai, med en drøm om å finne sine biologiske foreldre ... Samtidig jobber hun med et journalistisk prosjekt hvor hun intervjuer familier som lever i slummen. Ashas opphold hos sin indiske fars-familie, som representerer overklassen i India, får henne til å forstå - kanskje for første gang i sitt liv - hvor heldig hun tross alt har vært og hvor mye moren faktisk har gjort for henne ... Så spørs det om den lille familien klarer å bygge broer mellom hverandre og på tvers av de stridighetene som har preget de siste årene av deres liv, og hvor viktig det egentlig er for Asha å bli gjenforent med sin biologiske familie ...

Da jeg begynte å lese "Indias datter", kjente jeg på skuffelsen over at boka ikke holdt en bedre kvalitet rent litterært. Historien, som er besnærende nok, er fortalt på en svært deskriptiv måte, og svært lite overlates til leserens fantasi. Det er i det hele tatt svært lite å lese mellom linjene. Språket er enkelt og like frem, og selv gjenkjente jeg få - om noen - litterære virkemidler. I sånn ca. annet hvert kapittel veksler historien fra India til USA osv., og i små glimt følger vi legeekteparet i USA og Ashas biologiske foreldre i India gjennom små og store hendelser fra adopsjonen i 1985 og frem til 2005. Første halvdel av boka var nokså stillestående, synes jeg, men den kom seg veldig etter at Asha ankom India. Innblikket vi får i rikmannsfamilien hun kommer til, og den grelle kontrasten til menneskene som lever slummen, opplevde jeg som svært interessant. Boka ble etter hvert en page turner, og sidene gikk virkelig unna på slutten, lettlest som den må sies å være. Uten at den er å betrakte som stor litteratur av den grunn. Og så ble jeg nok aldri så lite provosert av at forlaget på baksiden av bokas smussomslag har gjengitt et sitat om at boka er et mesterverk. Er det noe denne boka ikke er, så er det et mesterverk. Derimot inneholder boka en gripende historie om hvordan jentebarn behandles enkelte steder i India - noe som ikke minst har kommet til uttrykk på fødselsstatistikken i dette landet i de senere år. Statistikken indikerer at noe mellom 5 og 10 % av jentebarna rett og slett forsvinner etter fødselen. Jeg synes boka fortjener terningkast fire. 

Utgitt på engelsk: 2010
Originaltittel: Secret daughter
Utgitt på norsk: 2011
Oversatt: Sidsel Mellbye
Forlag: Juritzen Forlag
Antall sider: 365

Andre bloggere som har skrevet om boka:
- Beatelill
- Camillas hjørne av verdensveven
- Eselører
- Groskro
- Solgunn sitt

Shilpi Somaya Gowda