"Lion" (Regissør: Garth Davis)

En knallbra film om å lengte hjem!

Jeg har tidligere presentert en oversikt over nominerte filmer i noen av de viktigste kategoriene til årets Oscar her på bloggen. Det har gått mye tregere å få sett filmene denne gangen enn hva jeg hadde sett for meg på forhånd. Tiden er et knapphetsgode, dessverre. Det kommer derfor til å holde hardt å få sett veldig mange filmer i år. Jeg håper likevel at jeg treffer noen lunde greit på de filmene jeg faktisk velger å se. Heldigvis har noen av dem kommet på DVD (som "Captain Fantastic", "Land of Mine" og "A Man Called Ove", og dette gjør det litt enklere å få sett flere filmer. Hittil har jeg sett "Manchester by the Sea", "Florence Foster Jenkins" og"Lion". 

"Lion" er nominert til seks Oscars i år; i kategoriene beste film, beste mannlige birolle (Dev Patel), beste kvinnelige birolle (Nicole Kidman), beste cinematografi, beste filmmusikk og beste manus (adapted screenplay). Etter å ha sett filmen, mener jeg at den har en god sjanse i alle kategorier hvor den er nominert. 

Regissøren Garth Davis er et ubeskrevet blad for meg, men for andre som ser mye serier er han nok kjent for "Top of the Lake". "Lion" hadde premiere på Toronto International Film Festival 10. september 2016, og filmen ble nominert til flere priser i forbindelse med Golden Globe tidligere i år. Den hadde Norgespremiere 6. januar i år, og går for fullt på norske kinoer for tiden. Grunnen er åpenbar: denne filmen er en publikumsmagnet! At historien som filmen er basert på i tillegg er sann, gjør den bare enda mer interessant. Filmen er basert på Saroo Brierleys selvbiografi "A Long Way Home". 

Saroo Brierley blir født med navnet Sheru Munshi Khan i Ganesh Talai, en liten landsby i Khandwa i India. Her lever han sammen med sin mor og sine to søsken. De er fattige fordi faren forlot dem for en tid siden, men samholdet i familien ersterkt. Saroo og hans eldre bror Guddu gjør det de kan for å hjelpe moren slik at familien ikke skal sulte. (Sheru betyr for øvrig "løve" - derav filmens tittel.)

Saroo og Guddu

Guddu får en jobb som gjør at han må ta toget noen mil fra landsbyen. Saroo insisterer på å bli med for å hjelpe til. Motvillig tar Guddu ham med, men dette skal han komme til å angre dypt og inderlig på. Vel fremme er nemlig Saroo bare trøtt og vil sove. Guddu får Saroo til å love at han skal bli ved benken der han forlater ham til han er tilbake, og dette lover Saroo. Ut på natta våkner han imidlertid og begynner å lete etter Guddu. Nysgjerrigheten driver ham inn på et stillestående tog, og før han vet ordet av det, sovner han igjen. Da han våkner, er toget i gang. Han får panikk og prøver å komme seg ut, men det er umulig. I to dager er han innesperret i toget, som ender opp i Kolkata. 

En bortkommen gutt ...

Sulten og medtatt rusler han rundt i gatene. Her er det mange farer som truer, men fordi han er street smart, klarer han å slippe unna de fleste farer. Det handler om mennesker som vil utnytte små barn, og hvor politiet ser en annen vei. Og det handler om mennesker som gir ham mat og vil selge ham til ... ja, hva vet vi? Til slutt ender han i myndighetenes hender. Der prøver man virkelig å gjøre alt for å spore opp moren hans. Men hva hjelper det når moren hans er analfabet og ikke leser aviser? Til slutt blir han forespeilet en fremtid som adoptivbarn i Australia. 

Saroo møter sin australske adoptivmor for første gang

Saroo kommer til et ektepar som har gledet seg stort til å få et barn fra India. Han er heldig med sine atoptivforeldre, og de er heldige med sitt adoptivbarn. Så bestemmer de seg for å adoptere et barn til ... Vi aner allerede ved ankomsten at dette barnet betyr trøbbel. Barnet er svært traumatisert og ustabilt i sitt følelsesliv og sin atferd. Idyllen er brutt og Saroos adoptivforeldre drives fra den ene fortvilede situasjonen til den neste ... Selv kjenner Saroo ingen tilhørighet med han som skal være hans bror, og dette bidrar antakelig enda mer til å traumatisere broren. Han hører jo ikke hjemme noe sted. Adoptivforeldrene går imidlertid løs på oppgaven med en ektefølt iver og kjærlighet.

Et nytt liv begynner i Australia, men Saroo glemmer aldri den familien
han kom bort fra.

Som alle adoptivbarn kommer også Saroo til et punkt der han ønsker å finne tilbake til sine røtter. Tankene går til moren og broren som han tenker må ha lett etter ham i alle disse årene. Han husker en del fra barndommen sin, men ikke alt. Blant annet sliter han med å huske hvor han kom fra og hva moren hans het. Så begynner han å forske på hvor toget som endte i Kolkata kunne ha kommet fra. Hvor fort gikk togene den gangen? Ja, hvor langt kom man med et tog på to døgn for 25 år siden? Ved hjelp av Google Map visualiserer han mengder med steder i India. Steder han kjørte forbi mens han var innestengt i toget, og som han fremdeles husker vagt ... Klarer han å finne tilbake til landsbyen der han kom fra til slutt? 

Underveis presenteres vi for de klassiske sidene ved adopsjon. Identitetskriser, fosterforeldrenes følelser, omgivelsenes reaksjoner på en lengsel etter sine røtter, som aldri tar slutt ... Her spilles det på hele følelsesregisteret, og det er ikke til å unngå at man griner en skvett opptil flere ganger. Det forhold at hovedrolleinnehaveren selv er den skjønneste av de skjønne, hjelper også godt på. Kulissene i filmen er meget autentiske, og dette bidro til å gi historien høy troverdighet. Skuespillerprestasjonene i filmen er i det øvre skiktet. Man blir ganske enkelt fengslet! 

Det er forstemmende hvor farlig det er å være gatebarn i India. Tematikken går igjen mange steder. Vi kunne se det i filmen "Saalam Bombay" og vi kunne lese om det i Vikas Swarups "Slumdog Millionaire" (her spiller Dev Patel hovedrollen), James A. Levines "Den blå skriveboken", Anne Ch. Østbys "Kjærlighetsgata" og Rohinton Mistrys klassiker "Balansekunst". Sistnevnte er blant mine 10 på topp-bøker. (Samtlige linker peker til mine omtaler her på bloggen.) Gjennom filmen får vi også et grundig innblikk i at det ikke bare er en dans på roser å adoptere et barn fra et fattig land, kanskje særlig der hvor barnet er så pass stort at det husker sitt tidligere liv. Filmen forteller dessuten en historie om den lengselen vi alle har i oss etter å finne tilbake til røttene våre. Det er en sterk dragning som for mange blir svært eksistensiell. 

Denne filmen anbefaler jeg på det sterkeste! Jeg har stor tro på at den vil håve inn flere Oscars! Kom deg på kino! 

(Fasiten etter utdelingen av Oscar i slutten av februar i år er at denne filmen, som var nominert innenfor seks kategorier, ikke fikk en eneste pris. Det må jeg innrømme at jeg ble veldig overrasket over.)

Innspilt: 2016 
Originaltittel: Lion
Nasjonalitet: Australia, England
Språk: Engelsk, hindi og bengali
Sjanger: Drama
Skuespilere: Dev Patel (Saroo Brierley), Rooney Mara (Lucy, Saroos kjæreste), Nicole Kidman (Saroos adoptivmor) m.fl.
Spilletid: 118 min.

"Life of Pi" (Regissør: Ang Lee)

En helt utrolig filmopplevelse! 

Endelig! Endelig kom filmen som vi har ventet på så lenge, vi som elsket Yann Martels "Historien om Pi"! Ikke bare det: den er dessuten innspilt i 3D-format! Og bare for å ha sagt det først som sist: 3D-format gjør ikke en dårlig film god. Derimot gjør den en god film helt eminent! Etter å ha sett filmen, er jeg ikke i tvil: den er enda bedre enn boka! Tenk det!

Rammen for historien er en canadisk forfatter som under et opphold i India, hvor han jaktet på en god historie, har fått høre at Piscine Molitor Patel - kalt Pi - har en fantastisk historie å fortelle. Paradoksalt nok befinner Pi seg i Montreal i Canada - ikke i India - der han havnet etter å ha overlevd et skipsforlis i Stillehavet. Og etter å ha truffet Pi i Montreal, begynner Pi, som nå er blitt en godt voksen mann, å fortelle sin historie. En fascinerende historie som nesten er for fantastisk til å være sann ... eller?

Pi begynner med å fortelle at han har fått navn etter et berømt parisisk svømmebasseng. Etter å ha blitt mobbet på skolen fordi navnet Piscine litt for ofte ble til "Pissing", bestemte han seg for at Pi skulle være hans navn. Faren driver en zoologisk hage i Pondicherry, og nærheten til dyrene betyr mye for Pi og broren Ravi. Under sin oppvekst bestemmer Pi seg for at han både vil være hindu, muslim og katolikk, og senere skal han også komme til å studere jødedommen. Da Pi er 16 år skjer det politiske endringer i landet, og dette fører til at faren bestemmer seg for å selge alle dyrene, emigrere fra India og sette kursen mot Canada. Hele familien går etter dette ombord i et japansk skip, og de av dyrene som ikke er solgt enda, er med på overfarten. 

Ikke mange dagene etter at skipet har forlatt Manilla og befinner seg ikke langt fra Marianegropen, kommer de opp i et forferdelig uvær. Skipet forliser, og i kampen om overlevelse er det kun Pi som klarer å komme seg i en livbåt - sammen med en sebra, en orangutang, en hyene og en bengalsk tiger. Etter dette begynner en helt fantastisk ferd over Stillehavet, der det til slutt bare er frykten for tigeren som gjør at Pi ikke gir opp ... 

Hvordan det hele går til? Se - det må du finne ut selv - enten ved å lese boka eller ved å se filmen! Jeg kan i alle fall love et fantastisk eventyr fyllt med nydelig natur, vakker filming, fantastiske filmeffekter (dels takket være 3D-effektene), herlige skuespillere (hvor bl.a. Gérard Depardieu dukker opp i en liten gjesterolle), ikke rent lite humor og med en eksistensiell overbygning til hele historien, som på en måte gir alt mening til slutt. Fire tigre er visstnok brukt under innspillingen - pluss en animert utgave av den. Og det er virkelig ikke mulig å se hvem som er hvem - ekte eller animert ... Her kan det ikke bli annet enn terningkast seks, og jeg erklærer herved filmen som en av mine favoritter! Jeg er overbevist om at "Life of Pi" kommer til å sope inn en hel del Oscarstatuetter! (Etterfølgende kommentar: filmen har mottatt prisen for beste regi, beste kinomatografi, beste originalmusikk og beste visuelle effekter.)

Innspilt: 2012
Originaltittel: Life of Pi
Norsk tittel: Historien om Pi
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk
Genre: Drama
Skuespillere: Suraj Sharma (Pi som ung gutt), Irrfan Khan (Pi som voksen), Tabu (Pi´s mor), Adil Hussain (Pi´s far), Gérard Depardieu (kokken ombord på det japanske skipet), Rafe Spall (forfatteren) m.fl.
Spilletid: 127 min.

Andre som har omtalt filmen:
- Artemisas Verden - 02.01.2013

Anne Ch. Østby: "Kjærlighetsgata"

Hjerteskjærende om prostitusjon blant Nat-folket i dagens India

Trodde du at slavehandel var avskaffet i vår moderne verden? Vel, så feil kan man altså ta. I India foregår det en form for tvungen, institusjonalisert prostitusjon. Jentene som blir utsatt for dette tilhører Nat-kasten, et folk som visstnok i uminnelige tider har solgt sine kvinner - helt fra de er ganske små - til sexindustrien. De kalles kjærlighetsarbeidere, men det er virkelig ikke mye man kan forbinde med kjærlighet i denne businessen.

Kvinnene av denne kasten, som er blant de aller fattigste i dagens India, har en oppgave i livet, og det er å brødfø sine familier. Hva mennene gjør? Utover å være halliker? De drikker og ruser seg, passer på at kvinnene ikke blir utsatt for noe ekstraordinært fra sine kunder - eller "passasjerer" som de kalles - i så fall skal de ha betalt for det, og de banker og slår alt som heter selvstendig vilje ut av sine kvinner.

Offisielt er prostitusjon forbudt i India, men bakmennene vet å bestikke de rette folkene. Politiet ser en annen vei, og griper ikke inn selv om de vet hva som foregår. Som Nat er man urørbar, foraktet av alle. Og kvinnene har ikke noe de skulle ha sagt selv, prisgitt som de er mennene og uten noe sted å dra til. Noen av kvinnene er solgt til Nat-folket, og det nytter ikke å flykte hjem til en mor og far som for lengst har brukt opp pengene de fikk for deg.

I "Kjærlighetsgata" møter vi Tamanna. Hun er en av dem som er solgt til nat-folket, og hun føler det svært, svært nedverdigende å måtte betjene den ene passasjeren verre enn den neste. I den grad man kan snakke om en viss verdighet og klasse, så finnes ikke den blant passasjerene som kommer til dette dypt foraktede samfunnet for å få sine mest basale behov tilfredsstilt for noen rupi. Men inni Tamanna er det et håp - et håp om en gang å slippe unna og få seg et annet liv. Fra en nedrig tilværelse hvor man til slutt ender med HIV-smitte og det som verre er ...

Til slutt klarer Tamanna å rømme, men hun klarer ikke å få med seg datteren Rupa. Åtte år senere vender hun tilbake, besatt på å redde datteren fra å lide den samme skjebnen som henne selv. I ryggen har hun både en kvinneorganisasjon med hjelpearbeidere og et TV-team, og så er spørsmålet om hun klarer å redde datteren før hun går fullstendig til grunne ...

I bokas etterord forteller journalisten Ruchira Gupta om hvordan boka ble til. I forbindelse med et journalistisk oppdrag var hun i Mumbai for å intervjue prostituerte. Og på side 272 skriver hun følgende:

"Vi fikk de opptakene vi skulle ha, til tross for utallige forsøk på å stoppe oss underveis: flere politikere blandet seg inn, mafiaen prøvde å hindre oss, bilen vår ble bombardert med steiner, helikopteret vårt ble nektet landingstillatelse, jeg ble truet på livet med kniv. Resultatet ble en 47 minutter lang film med tittelen "Salg av uskyldige" ("The Selling of Innocents"), som vant en Emmy i 1997 for fremragende undersøkende journalistikk. Oppdraget var over, men inni meg visste jeg at jeg ikke var ferdig med temaet." 

I 2007 møtte Gupta Anne Ch. Østby nokså tilfeldig, og en invitasjon til å komme til Forbesganj og møte nat-folket, førte til flere møter, et vennskap og til syvende og sist denne boka, som Gupta skriver i etterordet.

Denne boka tok fullstendig innersvingen på meg. Usentimentalt fortelles det om lidelser vi nesten ikke kan fatte, og alt er hentet fra en virkelighet som er Nat-kvinnenes skjebne. Og når jeg tenkte at nå kan det ikke bli verre, så var det akkurat det det ble ... verre, mye verre ... Boka er fantastisk godt skrevet og alle historiene som er flettet inn i hverandre er så smertefulle at det nesten ikke var til å holde ut. En ting er i alle fall sikkert - filmen "The Selling of Innocents" - den skal jeg se! Her blir det terningkast fem!

Utgitt: 2012
Forlag: Schibsted
Antall sider: 274

Anne Ch. Østby

"The Best Exotic Marigold Hotel" (Regissør: John Madden)

En India-teaser av rang!

Syv mennesker godt over middagshøyden har bestemt seg for å gjøre noe med sine liv, og tilfeldighetene fører dem alle til The Best Exotic Marigold Hotel i Jaipur i India.

Vi møter enken Evelyn Greenslade (Judi Dench) som nettopp har opplevd å få snudd livet på hodet etter at mannen døde. Han som hun har stolt blindt på gjennom et helt liv, har etterlatt henne så mye gjeld at hun er nødt til å selge hjemmet sitt. Og hva skal hun gjøre, hun som i hele sitt voksne liv "bare" har vært hjemmeværende? Sønnen tilbyr henne at hun kan bo hos hans familie, men bare tanken på dette byr Evelyn i mot. I stedet reiser hun til India for å se hva skjebnen har å by henne.

Vi møter Graham Dashwood (Tom Wilkinson), en pensjonert dommer som ønsker å reise tilbake til sin barndoms India, der han opplevde sitt livs mest lykkelige øyeblikk sammen med mannen han elsket. Hvordan har det gått med den indiske gutten som ble så skandalisert da han ble funnet tett omslynget i Grahams armer for mer enn førti år siden? Har han levd et liv i skam? Dette har Graham et sterkt ønske om å finne ut før han dør ...

Vi møter Muriel Donnelly (Maggie Smith) som hele sitt liv har levd som hushjelp for andre. Nå er hoftene hennes utslitt og hun trenger å få operert inn en hofteprotese. Det engelske helsevesenet gir henne valget mellom seks måneders ventetid på operasjon i England - eller å reise til India hvor hun kan bli operert med det samme. Hun velger India, og reiser av gårde med kofferten full av engelsk mat fordi hun nekter å spise alt hun ikke kan uttale selv.

Vi møter Madge Hardcastle (Celia Imrie), kvinnen som nekter å gi opp hele seg selv for å være "alt" for barn og barnebarn. Hennes drøm er å finne seg en mann, helst en velsituert sådan, slik at hun kan få noen flere gode år før hun frykter at hun skal visne som kvinne. Kanskje er India svaret på hennes drømmer?

Vi møter ekteparet Jean (Penelope Wilton) og Douglas Ainslie (Bill Nighly) som nettopp har flyttet inn i en seniorleilighet med alarm, og som har bestemt seg for å tilbringe en fantastisk og eventyrlig ferie i India. Dvs. der Douglas er nysgjerrig, positiv og livsbejaende, er hans kone en sur, innesluttet og negativ kvinne som ikke har noe ønske om å oppleve alt det fantastiske som finnes rundt henne. Har de en sjanse til å finne tilbake til noe av det som bandt dem sammen tidligere i ekteskapet?

Og sist men ikke minst møter vi Norman Cousins (Ronald Pickup), en fordums kvinnebedårer som er konstant på jakt etter nye kvinner han kan nedlegge, og som etter gjentatte nederlag overfor yngre kvinner må innse at hans aksjer ikke holder like høy kurs som tidligere. Kanskje er India svaret også på hans drømmer?

Møtet med India - all støyen, alt det tilsynelatende kaoset, alle fargene, alle menneskene - blir et sjokk for pensjonistene. Etter hvert skal det vise seg at de takler dette på høyst ulike vis, og det er først og fremst dette filmen handler om. Det første sjokket de uansett må komme over, er tilstanden på det hotellet de har leid seg inn på. For det er alt annet enn det de ble forespeilet. Bestyreren Sonny (spilt av Dev Patel, den samme som spilte i "Slumdog Millionaire") er en sjarmerende ung mann med livsmottoet "alt går bra til slutt, og er det ikke bra, så er det ikke slutten enda ...", overtaler dem til å gi hotellet hans en sjanse. Og dermed er det duket for en herlig komedie av beste britiske merke! Her møter vi fordommer, gryende livsglede, ja til og med en og annen forelskelse ... Og som om ikke det var nok, får vi også presentert en sørgelig-herlig indisk kjærlighetshistorie, ispedd et stykk dominerende mamma som vil bestemme over Sonnys liv og hotellet, som Sonny eier en tredjedel av. Hele tiden med et idyllisk og fargerikt India, riktignok med fattigdommen godt kamuflert, som kulisse. Det er faktisk bare å gi seg fullstendig hen! Her kan det ikke bli noe annet enn terningkast seks! Den som ikke får lyst til å reise til India etter å ha sett denne filmen, har etter min mening ikke skjønt noe som helst ... ;-)

Innspilt: 2012 
Originaltittel: The Best Exotic Marigold Hotel
Nasjonalitet: England
Genre: Drama / komedie
Skuespillere: Bill Nighy (Douglad Ainslie), Maggie Smith (Muriel Donnelly), Tom Wilkinson (Graham Dashwood), Judi Dench (Evelyn Greenslade), Dev Patel (Sonny), Penelope Wilton Jean Ainslie), Ronald Pickup (Norman Cousins), Celia Imrie (Madge Hardcastle)
Spilletid: 119 min.

"Indisk mat på norske fat" (Produsent: Masalamagic)

Grunnkurs i indisk matlaging

For noen år siden utga Niru Kumra kokeboka "Indisk mat på norske fat". Boka ble en suksess, og Kumra fulgte dette opp ved å lage denne DVD´en, som er et slags grunnkurs i indisk matlaging. Hun presenterer noen sentrale retter fra Punjab i India - snacks, hverdagsmat og festmat. Etter en kort presentasjon av de viktigste krydrene som benyttes i det indiske kjøkken, gir hun en praktisk innføring i hvordan man lager ulike typer pakore (friterte grønnsaker, kjøtt, fisk etc.), chutney, halwa, roti (hverdagslompe), alu faliyan (sterkt krydret og kokt grønnsaksblanding), daal (linse-rett), mango lassi (drikk) og mango salat, raita, naan-brød, polaw, tandoori chicken og kulfi (hjemmelaget is).

Mens Niru Kumra lager de ulike rettene, får vi mange tips angående smakssammensetninger, hvilken funksjon ulike krydderier har for fordøyelsen, viktige suksessfaktorer og ditto fallgruber. Det er neppe tilfeldig at hver gang chilipepper er hakket opp, så følger behandling av sitron - som neste trinn i matlagingsprosessen. Fingre som har vært i berøring av sterke chilifrø nøytraliseres nemlig av sitronsaft. At de mye brukte korianderbladene i asiatisk matlaging, som både brukes pga. den gode smaken og som garnityr, også har en hemmende virkning på salmonella-bakterien, var nytt for meg. Likeledes at ingefær har en gunstig virkning på tarmgassene ... Derfor benyttes raspet ingefær spesielt i retter med linser, som i seg selv kan skape luftproblemer. Det kan jo være nyttig å vite når man inviterer til fest og ikke ønsker å sette gjestene i forlegenhet pga. maten som serveres.

Jeg elsker både å lage og spise indisk mat, og selv om det ikke var revolusjonerende nye ting som ble presentert i denne DVD´en, var det absolutt et og annet å hente. Tandoori chicken er en nokså enkel rett å lage, men jeg visste f.eks. ikke at det er særdeles viktig hvordan man behandler kyllinglårene før selve tilberedelsen for å forhindre at kjøttet avgir urinsyre i maten. Kumra viste også elegant hvordan man kvitter seg med skinnet på kyllingen før kjøttet legges til marinering.

Jeg fikk fryktelig lyst til å invitere til selskap med servering av tandoori-kylling, hjemmelagede naan-brød, polaw og kulfi etter å ha sett denne DVD´en! Det var skikkelig kos å være observatør på Kumras kjøkken!

Utgitt: 2007
Nasjonalitet: Norge
Spilletid: 102 min.

Niru Kumra

Shilpi Somaya Gowda: "Indias datter"

Om å falle mellom to kulturer

Forfatteren Shilpi Somaya Gowda er vokst opp i USA og er datter av foreldre som i sin tid emigrerte fra Mumbai i India. Det som i sin tid inspirerte henne til å skrive "Indias datter", var et opphold som frivillig ved et barnehjem for foreldreløse i India i 1991. Så vidt jeg vet er "Indias datter" hennes første og eneste bok så langt.

Lille Usha blir født i Dahanu i India i 1984. Moren Kavita er fra seg av fortvilelse over at hun nok en gang har født en datter. Den forrige datteren hun fødte tok ektemannen Jasu fra henne, og hun så henne aldri mer. Mest sannsynlig ble babyen drept før soloppgang. Kavita er fast bestemt på at denne andre datteren ikke skal lide samme skjebne, og hun trygler derfor mannen sin om å la datteren leve over natten. Før han våkner dagen etter, drar hun og søsteren inn til nærmeste by, hvor hun leverer babyen fra seg til et barnehjem. Siden skal det ikke gå en dag uten at hun tenker på datteren sin, hvordan det har gått med henne, hvordan hun klarer seg i livet, om hun er gift, har fått egne barn osv.

På samme tid i California i USA må ekteparet Somer og hennes indiske ektemann Krishnan innse at de ikke kan få barn. Etter gjentatte spontanaborter får nemlig Somer vite at hun lider av en sjelden sykdom som bringer henne i tidlig overgangsalder allerede i begynnelsen av 30-årene. Etter en del frem og tilbake bestemmer de seg for å adoptere et barn fra India. Tilfeldighetene fører dem til lille Usha, som de velger å kalle Asha.

Asha vokser opp som adoptivdatter av legeparet Somer og Kris. Hun vet at hun er adoptert, og allerede fra hun er ganske liten drømmer hun om hvem hennes egentlige foreldre er. Hun og moren er ikke alltid på nett, og dette fører til at hun som regel vender seg til faren, som hun føler seg mest beslektet av siden de begge er indiske. Somer føler seg avvist av datteren, og jo mer datteren gjør for å markere sin egen selvstendighet, jo mer tar Somer seg nær av dette. Det hele topper seg da datteren i en alder av 18-19 år bestemmer seg for å ta et års opphold i India, og ønsker å bo hos farens familie. En familie Somer aldri har følt seg som en del av, fordi det meste er så fremmedartet og annerledes det hun selv har vokst opp med. Hun innser heller ikke hvor sårt det er for mannen hennes at hun aldri har evnet å møte ham på det som er hans opprinnelse - det indiske. Til slutt går det på ekteskapet løs.

Parallelt følger vi Kavita og Jasu, som etter sønnen Vijays fødsel, velger å flytte til Bombay med drømmer om et bedre liv enn hva landsbygda og feilslåtte innhøstinger kan by dem. Men byen er ikke slik de hadde trodd, og i stedet for velstand må de friste et liv i slummen i begynnelsen. Livet er en evig kamp for å overleve, og den høyt elskede sønnen deres vokser opp i en by hvor det for ham ikke er ærlighet som er veien til velstand, men et liv i kriminalitet ...

I mellomtiden ankommer Asha India og farens familie i Mumbai, med en drøm om å finne sine biologiske foreldre ... Samtidig jobber hun med et journalistisk prosjekt hvor hun intervjuer familier som lever i slummen. Ashas opphold hos sin indiske fars-familie, som representerer overklassen i India, får henne til å forstå - kanskje for første gang i sitt liv - hvor heldig hun tross alt har vært og hvor mye moren faktisk har gjort for henne ... Så spørs det om den lille familien klarer å bygge broer mellom hverandre og på tvers av de stridighetene som har preget de siste årene av deres liv, og hvor viktig det egentlig er for Asha å bli gjenforent med sin biologiske familie ...

Da jeg begynte å lese "Indias datter", kjente jeg på skuffelsen over at boka ikke holdt en bedre kvalitet rent litterært. Historien, som er besnærende nok, er fortalt på en svært deskriptiv måte, og svært lite overlates til leserens fantasi. Det er i det hele tatt svært lite å lese mellom linjene. Språket er enkelt og like frem, og selv gjenkjente jeg få - om noen - litterære virkemidler. I sånn ca. annet hvert kapittel veksler historien fra India til USA osv., og i små glimt følger vi legeekteparet i USA og Ashas biologiske foreldre i India gjennom små og store hendelser fra adopsjonen i 1985 og frem til 2005. Første halvdel av boka var nokså stillestående, synes jeg, men den kom seg veldig etter at Asha ankom India. Innblikket vi får i rikmannsfamilien hun kommer til, og den grelle kontrasten til menneskene som lever slummen, opplevde jeg som svært interessant. Boka ble etter hvert en page turner, og sidene gikk virkelig unna på slutten, lettlest som den må sies å være. Uten at den er å betrakte som stor litteratur av den grunn. Og så ble jeg nok aldri så lite provosert av at forlaget på baksiden av bokas smussomslag har gjengitt et sitat om at boka er et mesterverk. Er det noe denne boka ikke er, så er det et mesterverk. Derimot inneholder boka en gripende historie om hvordan jentebarn behandles enkelte steder i India - noe som ikke minst har kommet til uttrykk på fødselsstatistikken i dette landet i de senere år. Statistikken indikerer at noe mellom 5 og 10 % av jentebarna rett og slett forsvinner etter fødselen. Jeg synes boka fortjener terningkast fire. 

Utgitt på engelsk: 2010
Originaltittel: Secret daughter
Utgitt på norsk: 2011
Oversatt: Sidsel Mellbye
Forlag: Juritzen Forlag
Antall sider: 365

Andre bloggere som har skrevet om boka:
- Beatelill
- Camillas hjørne av verdensveven
- Eselører
- Groskro
- Solgunn sitt

Shilpi Somaya Gowda

"Eat pray love" (Regissør: Ryan Murphy)

En deilig feel good-film


Innspilt: 2010
Norsk tittel: Spis elsk lev
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere:  Julia Roberts, James Franco,Javier Bardem, Richard Jenkins, Billy Crudup,Viola Davis, Ali Khan, Tuva Novotny, Arlene Tur,Lidia Biondi, Luca Argentero, James Schram, Christine Hakim, Alyxx Morgen, Stephanie Danielson, Amanda Henderson
Spilletid: 134 min.
Basert på en (selvbiografisk) bok med samme navn av Elizabeth Gilbert

Forfatteren Elizabeth Gilbert (i Julia Roberts skikkelse) har tilsynelatende alt, men er likevel ikke lykkelig. Etter et opphold på Bali hvor hun lar seg spå av medisinmannen Tikut, bestemmer hun seg for at hun vil skilles fra mannen sin. Hun er lei av å følge hans drømmer. Hun har for lengst sluttet å kjenne etter hva hun selv vil, og for å finne tilbake til balansen i livet sitt, bestemmer hun seg for å legge ut på en reise som innbefatter Italia, India og Bali. Men først gjennomgår hun et trøste-forhold for å komme et skritt videre i livet sitt, samtidig som hun sliter med dårlig samvittighet fordi eksmannen er fullstendig knust etter bruddet mellom dem.

I Roma kommer hun raskt i kontakt med et knippe mennesker som involverer henne i livene sine. Og vi blir vitne til mange fornøyelige episoder som beskriver forskjellen mellom tradisjonsbundne italienere og mer frilynte amerikanere. Moren til en av vennene hennes kan ikke forstå hvorfor hun ikke er gift. "Hva er galt med henne? Er hun lesbisk?" roper hun bebreidende ut til sønnen sin på italiensk, uvitende om at Liz etter hvert har lært seg en god del av språket og faktisk forstår hva hun sier.  I Italia lærer hun for øvrig noe om italienernes evne til å nyte livet - i motsetning til amerikanerne som bare lar seg underholde ...

I India håper Liz å komme enda et skritt nærmere seg selv gjennom meditasjon mens hun oppholder seg i et hinduistisk tempel. Her treffer hun også andre som har rotet livene sine til skikkelig, og som håper på å få ommøbelert sine sjelsliv og ta kontrollen over sine negative og nedbrytende tanker, slik at de kan gjenfinne balansen i livene sine.

Til slutt havner Liz på Bali, hvor hun oppsøker Tikut. Og på Bali møter hun bl.a. den kjekke brasilianeren Felipe (spilt av Javier Bardem), som i likhet med henne selv har lidd opptil flere skipbrudd i løpet av livet sitt. Ildfull som få inntar han livet og hjertet hennes med storm. Og Liz, som rett før faktisk var i ferd med å finne balansen i livet sitt, blir med ett ført ut i det ukjente, og føler seg ikke det grann i balanse mer ... Saken er at hun er vettskremt, livredd for å bli såret på nytt. Og så spørs det om hun tør å hoppe uti det uten sikkerhetsnett? Og hvordan kan hun vite om hun elsker ham eller om han elsker henne når det kommer til stykket?

Jeg har ikke lest boka som denne filmen er basert på, og jeg kommer heller ikke til å gjøre det nå som jeg har sett filmen. På forhånd hadde jeg hørt litt av hvert om denne filmen - mest negativt faktisk. Derfor var det ene og alene fordi Javier Bardem spiller i filmen at jeg likevel bestemte meg for å se den. Det var følgelig litt skuffende at han først dukket opp den siste halvtimen i denne drøyt to timer lange filmen. Når det er sagt, ble jeg veldig positivt overrasket over filmen som sådan. Joda, jeg ser at den har en del billige poenger med new age og det hele, og jeg vet at det for tiden er gått inflasjon i bøker og filmer som handler om den eneste sanne veien til lykke, slankhet, balanse i livet etc., etc. Dessuten ble et par sentimentale scener trukket vel langt ut. Like fullt ble jeg sjarmert. Og det hadde nok ikke rent lite å gjøre med skuespillerne.

En av de tingene jeg satte ekstra stor pris på var at Julia Roberts faktisk så dønn ulykkelig ut når hun spilte dønn ulykkelig. Hun så i det hele tatt helt begredelig ut i store deler av filmen, i stedet for - slik jeg ofte synes det er spesielt i amerikanske filmer - å være nysminket og lekker uansett situasjon. Jeg likte også at hun faktisk opptrådte med litt sunn skepsis til de tingene hun ble utsatt for. Og aller mest satte jeg pris på stemningen som ble formidlet fra Roma, den evige stad! Når jeg likevel ender med å gi denne filmen terningkast fire, er det fordi den ikke kommer til å sette noen varige spor hos meg - utover at den ga meg en fin-fin opplevelse mens jeg så filmen. 

Vikas Swarup: "Gutten som hadde svar på alt"

Utgitt: 2006
Original tittel: Q & A
Oversatt: Kirsti Øvergaard
Forlag: Bazar
Antall sider: 314


Ram Mohammad Thomas, fattiggutten fra Mumbais slum, deltar i et quiz-show og overrasker alle ved å vinne toppgevinsten på en milliard rupi. Hvordan er det mulig at en gutt uten skolegang kunne svarene på alle spørsmålene uten å jukse? Dette undrer også teamet som står bak TV-programmet seg, og raskt etterpå blir Ram arrestert, mistenkt for juks. TV-teamet har selvsagt smurt politiet, og har aldri hatt noen planer om å utbetale gevinsten.

En ukjent kvinnelig advokat kommer Ram til unnsetting før politiet rekker å torturere ham til en "tilståelse". Gjennom en natt forteller Ram denne kvinnen sin livshistorie. Samtidig som livshistorien hans viser hvordan han faktisk var i stand til å svare riktig, får vi innblikk i det harde livet i slummen. Hvordan Ram har klart å overleve fra han bare var et barn, om møter med et korrupt politi, voksne som har villet utnytte at han er fattig og foreldreløs osv.

Boka er nydelig skrevet, og er både morsom og trist. Dette er nemlig ikke bare en historie om Ram, men om Indias mange fattige barn og unge som lever i en hårfin balanse mellom liv og død. Og som takket være stor oppfinnsomhet er i stand til å overleve i en beinhard verden ...

Andre omtaler av boka:
- Lines bibliotek