Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten moderskapet. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten moderskapet. Vis alle innlegg

fredag 1. september 2017

Elena Ferrante: "Den dunkle dottera"

Enda en glitrende Ferrante-roman om kvinners valg!

Etter utgivelsen av Napoli-kvartetten (i 2012-2014 i Italia, og i 2015-2016 i Norge) har det herjet en Elena Ferrante-feber over landet! Selv om det skjæres ned på bokanmeldelser og annet litteraturstoff i landets aviser, har alle med en viss grad av respekt for seg selv, anmeldt Ferrantes bøker. Det er ikke så rart, for disse bøkene har så mange lag, og de gir leserne noe, enten det er tale om svært trente lesere eller lesere som ikke leser så mye. Det er noe universelt ved kvinneskikkelsene i bøkene, der de slites mellom den tradisjonelle kvinne- og morsrollen og det å ønske å realisere egne evner og talenter. Sammen med en drøm om å bli økonomisk selvstendig og fri i et kvinneundertrykkende samfunn ... 

Samlaget ga ut boka "Svikne dagar" (i 2002 i Italia) tidligere i år, og nylig kom også "Den dunkle dottera" (i 2006 i Italia) ut. I førstnevnte bok blir den kvinnelige hovedpersonen forlatt av sin mann, og hun går nesten til grunne i kjølvannet av skilsmissen, der hun strever med å skaffe seg en jobb og inntekter etter en tilværelse som hjemmeværende mor over flere år. I sistnevnte bok forlot den kvinnelige hovedpersonen både mann og barn for å realisere drømmen om en karriere ved universitetet. Mors-rollen blir endevendt i begge bøker. 

Leda er 47 år og jobber som universitetslektor i Firenze. Da barna var små, forlot hun både dem og mannen uten forvarsel. Den utløsende faktoren var en forelskelse, men egentlig handlet det mest om at hun ikke trivdes som hjemmeværende småbarnsmor, der hun aldri fikk utviklet egne evner og talenter. Etter noen år angret hun seg og kom tilbake for å ta seg av døtrene. Nå har de reist til sin far i Canada, der de skal studere. Leda har leid en leilighet og ser frem til noen ukers strandferie, der hun planlegger å forberede høstens undervisning. 

"Då døtrene mine flytta til Toronto, der far deira hadde budd og arbeid i mange år, blei eg skamfull og overraska då eg oppdaga at eg ikkje var det minste lei meg, snarare kjende eg meg lett, som om eg først då hadde sett dei til verda. For første gong på nesten tjuefem år følte eg ikkje lenger at ansvaret eg hadde overfor dei, tyngde meg. Leiligheita var ryddig som om ingen budde der, eg tenkte ikkje konstant på klesvask og innkjøp, hushjelpa som i mange år hadde hjelpt meg med husarbeidet, fann seg ein annan, meir innbringande jobb, og eg hadde ikkje behov for å erstatte henne." (side 6)

Leda finner seg godt til rette på stranda og begynner å arbeide. Innimellom bader hun og soler seg. Så blir hun plutselig oppmerksom på en ung mor og hennes tre-fire år gamle datter. Datteren har en dukke som hun forguder. Den er med i all lek, og de to er fullstendig uadskillelige. Forholdet mellom moren og datteren er nært og trygt, og det hun ser er så idyllisk at det skjærer henne i hjertet. Mest av alt fordi hun tenker tilbake på sitt eget svik av sine egne to døtre mens de var på samme alder. 

Det viser seg at moren og datteren er en del av en stor og bråkete, napolitansk familie. Dette vekker åpenbart ubehagelige minner fra Ledas egen oppvekst. Her er det de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene som dominerer, der menn er menn, og kvinner nærmest kun er til for å behage dem. Hun kan ikke like dem, og når blikket hennes likevel trekkes mot den støyende flokken, tenker hun stort sett usympatiske tanker om dem. Bortsett fra når hun betrakter moren og datteren ... De har et mor-datter-forhold hun gjerne hadde sett at hun hadde hatt overfor sine egne døtre. 

"Eg veit ikkje kvifor eg noterte dei namna i notatboka mi. Elena, Nani, Nena, Leni; kanskje likte eg måten Nina uttalte dei på. Ho snakka med jentungen og med dokka i eit behageleg, dialektalt tonefall, eit napolitansk som eg elskar, det mjuke av den leikne og ømme typen. Eg var trollbunden. For meg har språka eit hemmeleg sekret som no og då skummar opp, og som det ikkje finst motgift for. Eg hugsar dialekten i munnen til mor mi når det mjuke tonefallet brast og ho skreik til oss, forgifta av misnøye: Eg held dykk ikkje ut lenger, eg held dykk ikkje ut. Ordrar, brøl, krenkingar, livet spente seg ut i orda hennar, som når ein tynnsliten nerve, straks den er rørt ved, smertefullt skrapar vekk all sjølvkontroll. Éin gong, kanskje to, kanskje tre, trua ho oss ungane med at ho ville dra sin veg: Ein morgon vaknar de opp og finn meg ikkje lenger. Kvar morgon vakna eg og skalv av skrekk. Frå røynda forsvann  ho aldri, i orda forsvann ho heile tida. Denne kvinna, Nina, verka derimot roleg, eg misunte henne." (side 18)

Leda truet aldri med å dra. Men i motsetning til moren dro hun faktisk en dag - uten forvarsel. Hva var verst? Truslene eller realitetene? 

Den bråkete familien kommer tettere på Leda, som da hun en dag blir spurt om hun kan flytte seg slik at familien kan holde seg samlet, nekter å flytte over til en annen solseng. Det oppstår en viss spenning på stranda etter dette. Samtidig blir hun vitne til en hel del dramatikk som utspinner seg mellom familiemedlemmene, mens hun spekulerer i om Nina elsker mannen sin eller ikke. Hun bedømmer det hun ser med en holdning som røper at hun har store tanker om sin egen treffsikkerhet. 

En dag er den lille datteren borte, og i panikken som oppstår under leteaksjonen, finner Leda den lille jentas kjære dukke. Hun tar den og putter den i vesken sin. Planen er å gi den tilbake, men hun gjør ikke det. Det lille barnet er hysterisk da hun oppdager at dukken er borte, og så med ett er idyllen mellom mor og barn borte. Barnet hyler og skriker og er helt utrøstelig. 

Leda vasker dukken da hun kommer hjem til leiligheten hun har leid, og hun kjøper også klær til den. Omstendighetene rundt dukken gjør at det bygger seg opp en uhyggestemning mellom de impliserte. Hva handler det om, dette at hun ikke vil levere dukken tilbake? Handler det om misunnelse, der hun nyter å se at det likevel ikke er så perfekt mellom mor og datter som man skulle tro, eller handler det om at dukken blir et slags symbol for hennes egne mangler som mor, og som på et vis blir forsøkt reparert ved at hun tar hånd om dukken? Eller handler det mest av alt om makt til å forrykke noe som var pent, og som ikke lenger er det? Det hele topper seg da Leda plutselig får makt til å gripe inn i noen skjebner. Får hun det til, eller faller hun til slutt for eget grep?

Underveis får vi innblikk i Ledas forhold til sine egne døtre, ikke minst til Bianca, en av døtrene som hun i en periode følte sterk motvilje mot. " ... var (det) berre ein refleks av motviljen eg hadde mot meg sjølv (?) ..." (side 62) I et glimt ser vi også den gangen hun var voldelig mot sin fem år gamle datter. "Ah, kunne eg berre gjere dei usynlege, ikkje lenger føle krava frå kroppane deira, som viktigare og mer kraftfulle enn dei som kom frå kroppen min. Eg skrelte ferdig appelsinen og drog. Etter det verken såg eg dei eller høyrde stemma deira på tre år." (side 109

"Den dunkle dottera" har mange elementer som har klare likhetstrekk med Napolikvartetten. Det er noe med settingen, miljøskildringene og det napolitanske, den klaustrofobiske tradisjonelle kvinnerollen, navnene som er valgt og kostnadene ved å være kvinne og ønske seg noe mer enn kun å være mor. 

Elena Ferrantes fortellerstemme er så særegen at jeg ville ha kjent igjen bøkene hennes på mils avstand. Den nynorske oversettelsen er bare helt fantastisk, og jeg vil hevde at dette bidrar til å gi romanene en helt spesiell stil. Fortellergrepet, der vi får innblikk i en strøm av tenkte tanker fra en kvinnelig jeg-person, går igjen i alle bøkene jeg så langt har lest av henne. Det handler om kvinner som må velge - enten den tradisjonelle morsrollen eller et selvstendig liv der man får realisert seg selv. Ingen får i pose og sekk, og uansett hva de velger, betaler de en høy pris. For om det i det ene tilfellet er slekten og familien som får avsmak for kvinnens egoisme når hun velger seg selv fremfor familien sin, så er ikke kvinnens bebreidelser overfor seg selv mindre kraftfulle. Det setter nemlig dype spor å vokse opp i en mannskultur der kvinnen er navet i familien, og den som må "ofre alt" for mann og barn. Å rive seg løs koster, og man rister ikke uten videre av seg skyldfølelsen. Beskrivelsene er brutale og rett på sak, og ingenting pakkes inn. Det vi leser er sterkt og følelsesladet, uten noen gang å bli klisjéfylt eller tårepersete!

Denne boka bare du lese! Dette er nemlig romankunst av ypperste klasse!

Samlaget har lovet en ny Ferrante-oversettelse til våren, så det er bare å glede seg!

Utgitt i Italia: 2006
Originaltittel: La figlia oscura
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Samlaget
Oversatt fra italiensk: Kristin Sørsdal
Antall sider: 151 
ISBN: 978-82-521-9335-0
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Populære innlegg