Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten kunst. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten kunst. Vis alle innlegg

søndag 16. april 2017

Siri Hustvedt: "Kvinne ser på menn som ser på kvinner"

Et kvinnelig blikk på kunst, kjønn og sinn

Tre år siden forrige bok

Det er tre år siden sist det utkom en Siri Hustvedt-bok på norsk. Den gangen var det "Denne flammende verden", en helt spesiell bok som nærmest mot alle odds ble en bok som "alle" ønsket å lese. I en tid hvor begreper som "sluke-bok" og "pageturner" skattes høyt når man snakker om litteraturens "kvaliteter", er det godt gjort. Tematikken lå nemlig ikke akkurat i A4-sporet for hva som går rett hjem hos lesere flest, og boka krevde sin leser. Ikke bare var det mange fortellerstemmer i boka, noe som kan være forvirrende nok i seg selv, men man måtte faktisk lese - ikke sluke - boka for å få noe utbytte av den. Selv opplevde jeg at jeg måtte gå tilbake og lese enkelte sekvenser om igjen for til fulle å forstå boka. Enda større utbytte av boka fikk jeg etter å ha hørt forfatteren selv snakke om sin bok på Litteraturhuset 3. september 2014. (Linkene peker til tidligere innlegg her på bloggen.)

Essaysamling om kunst, kjønn og sinn

Nå er Siri Hustvedt ute med en ny bok - denne gangen en essaysamling. I "Kvinne ser på menn som ser på kvinner" skriver hun om kunst, kjønn og sinn i elleve essays. Mye av tematikken er til forveksling lik den hun presenterte i romanen "Denne flammende verden". For mens hun i romanen fiksjonaliserte hvordan vi ser forskjellig på kunst alt etter om det er en kvinne eller en mann som står bak, går hun grundigere til verks på et mer teoretisk og faktabasert plan i flere av essayene sine - særlig i tittel-essayet "Kvinne ser på menn som ser på kvinner".  Og når forfatteren opplyser at essayene i boka opprinnelig ble skrevet mellom 2011 og 2015, så skjønner vi også hvorfor behovet for å skrive en roman om temaet må ha presset seg frem. Tittelessayet ble skrevet i 2012 - bare for å ha nevnt det!

Kvinner skapt av menn i kunsten

Tittelessayet handler grovt sett om Picassos Gråtende kvinne, Beckmanns maskerte Columbine og Koonings Kvinne II. Hva ser hun egentlig?


Gråtende kvinne, Columbine og Kvinne II
"Jeg betrakter Picassos Gråtende kvinne, og før jeg rekker å analysere det jeg ser, å snakke om farge og form eller penselføring eller stil, har jeg registrert ansiktet, hånden og en del av torsoen på lerretet og opplever en umiddelbar emosjonell reaksjon på bildet. Maleriet ryster meg. Jeg merker en trekning i munnvikene. Jeg vil fortsette med å betrakte, men jeg blir også frastøtt av denne figuren. Selv om jeg betrakter en person som gråter, synes jeg avbildningen er grusom. Hva er det som skjer?" (side 15)

Underveis kommer Hustvedt inn på Julia Kristevas fundering rundt hva som ville ha skjedd dersom disse Koonings verker hadde vært malt av en kvinne. Kjønnslig identifikasjon med mor kunne stilt seg hindrende i veien for utfoldelsen på lerretet - et hensyn menn ikke trenger å ta siden deres identitet handler om uavhengighet fra mor. 

Keiserens nye klær?

Essayet med tittelen "Ballongmagi" starter med å fortelle om en anonym kjøper av Jeff Koons´ Balloon Dog (den oransje utgaven), som betalte 58,4 millioner dollar for å få den. 


Jeff Koons´ "Baloon Dog"

Når Hustvedt uttrykker at "Min dialog med Koons´ verker er ikke livlig nok til å opprettholde et langvarig forhold", er det ikke fritt for at jeg dro på smilebåndet. Hva er det som gjør at noen er villig til å betale så mye for et kunstverk som dette? Ville kunstverket ha fått kjøperen til å betale så mye dersom kunstneren var kvinne? Og ville en kvinnelig kunstsamler ha betalt så mye penger for å sikre seg en oransje ballong-hund? 

"Dersom verdien av ballonghunden sprakk og skrumpet inn til ingenting i et Koons-krakk, kan vi håpe på at den anonyme kjøperen har et varig forhold til den oransje hunden sin, som kan tåle de uunngåelige oppturene og nedturene på alle spekulative markeder. En ballong tjener faktisk som en fin metafor for det historien lærer oss: Man blåser og man blåser og man blåser, og tingen blir større og større og enda større, og i opphisselsen glemmer man fysikkens lover, og man begynner å tro at ens egen ballong ikke ligner noen annen ballong i verden - det er ingen grense for størrelsen. Og så sprekker den." (side 38)

Hva er det som gjør at vi opplever kunst som kunst? 

I essayet "Min Louise Bourgeois" sier Hustvedt det slik:

"Et kunstverk er alltid delvis-person. Derfor er kunstopplevelsen mellom-menneskelig eller intersubjektiv. I kunsten blir det etablert et forhold mellom en person og en delvis-person-delvis-ting. Det er aldri mellom person og bare en ting. Det er det livet vi gir kunsten, som gjør oss i stand til å knytte sterke emosjonelle bånd til den." (side 41)

Når man snakker om lidelse og kunst, er det umulig ikke å komme inn på Paul Celan og hans udødelige dikt "Totesfuge". (Linken peker til mitt blogginnlegg hvor diktet er gjengitt. For øvrig har jeg skrevet om den norske utgivelsen av noen av diktene til Paul Celan - "Snøpart", som kom ut på forlaget Hertevig Akademisk i 2013.) Heller ikke Hustvedt unngår dette temaet når hun skriver om andre verdenskrig og Holocaust i essayet "Anselm Kiefer: Sannheten er alltid grå". 

Med tanke på det Siri Hustvedt har uttalt om kunsten - om viktigheten av emosjoner i vårt møte med kunsten - fremstår det hun sier om Robert Mapplethorpes bilder i essayet "Mapplethorpe/Almodóvar: Punkter og kontrapunkter" som et paradoks. Hun betegner hans bilder som fullkomne, men fremmedgjorte, fordi objektene på bildene føles livløse. Med unntak av bildene av Patti Smith, der sårbarheten hennes velter mot oss ... Patti Smith og Robert Mapplethorpe hadde et kjærlighetsforhold før han fremsto som homofil, og dette skriver Patti Smith om i sin memoarbok "Just kids", som i sin tid gjorde et sterkt inntrykk på meg. (Linken peker til min omtale av boka.)

Dansende kunst

I essayet "Wim Wenders´Pina: Å danse for dansen" kommer vi bak filmprosjektet om Pina Bausch, det vil si dokumentarfilmen "Pina" (linken peker til min omtale av denne filmen, som jeg så i 2012). Pina døde underveis i innspillingen, og dette påvirket selvsagt det endelige sluttproduktet en hel del. 

"Vevd inn i den endelige filmen er det også innskutte scener hvor danserne forteller en anekdote eller historie om "Pina". Selv om vi ser dansernes hoder på kinolerretet og hører dem snakke, ser vi dem ikke snakke. Historiene og bemerkningene deres, som blir fortalt på flere forskjellige språk, blir fremført av en kommentatorstemme. Denne enkle forskyvningen av betrakterens forventninger - at når hoder på lerretet snakker, må munnene deres bevege seg - tjener som en visuell påminnelse om at det språket som betyr mest i denne filmen, består av geberder, ikke av ord." (side 73-74)

Avslutningsvis sier Hustvedt at Pina fremfor alt er en kunstners gave til en annen kunstner, der regissøren Wim Wender tar vare på kraften i koreografens spesielle sensibilitet og hennes kompromissløse kunst. Dette gjør den gjennom regissørens egne klare visjoner og filmatiske rytmer, "som blir enda en dans i en annen genre, enda en dans for kjærligheten" ... (side 77)

Om Knausgård I

Da jeg leste Hustvedts essay om hår - "Stor ståhei om hår" - var det ikke til å unngå at jeg tenkte på Knausgård og hans essay "Nakker". Hustvedts essay er riktignok ikke så ordrikt som Knausgårds, men de nærmer seg tematikken med like stort lekende alvor, om jeg kan bruke et slikt uttrykk uten å bli oppfattet som klisjéfylt. 

Hva er stor litteratur?

I essayet "Sontag om porno: Femti år senere" skriver Hustvedt riktig interessant om litteratur. 

"Ordet som brukes for å karakterisere hyggelesning i en hvilken som helst genre, er "lett tilgjengelig". Tilgjengelighet blir nå pussig nok oppfattet som et gode i seg selv. Man tenker knapt nok på at det som er lett tilgjengelig, det som leses uten anstrengelse, vanligvis er veldig likt det vi har lest før. Denne typen skjønnlitteratur dekker utvilsomt et behov. Det er et behov for å få sin egen verdensanskuelse bekreftet, å ta del i livene til romanpersoner som kjører de bilene du kjører, som spiste rucola i 1990-årene og noen få år senere begynte med grønnkål og quinoa. Det er ikke noe galt med den slags detaljer i seg selv, selvfølgelig. De forankrer fortellingene i tid, sted og klasse. Disse detaljene blir knusktørre og meningsløse først når de opptrer i skjønnlitteratur som ikke gir leseren noe annet enn et speil av kulturelle klisjeer som har stivnet til tvilsomme sannheter." (side 111-112)

Hun sier videre på side 113:

"Jo eldre jeg blir, desto mer føler jeg at alle store bøker er skrevet av tvingende nødvendighet, og, til forskjell fra Sontag, tror jeg de må ha emosjonell kraft. Emosjonell flathet vil ikke vare, fordi uansett hvor mye vi beundrer en boks tekstuelle gymnastik eller skarpsindighet i øyeblikket, er det sinnsbevegelsene som befester erindringene og får en roman til å leve inni oss."  

(Susan Sontag var en jødisk-amerikansk forfatter, regissør, lærer og politisk aktivist - linken peker til Wikipedia.)

Men dersom spenningen er alt, så er den også alt ... Og det skal mer til for å udødeliggjøre en roman. Når Hustvedt skriver alt dette, får jeg flash back til mang en diskusjon om bøker jeg selv har deltatt i, og hvor det brukes mot forfatteren at man selv ikke kjenner seg igjen i forfatterens univers. Mens angjeldende bok, lest med et mer åpent sinn, faktisk kunne og nok burde ha åpnet noen dører som enten aldri har vært åpnet tidligere eller som har vært lukket for lenge ... Det hele koker vel ned til hvorfor man leser. For å finne gjenkjennelse fra eget liv, eller for å bli kjent med nye perspektiver, lære noe nytt? Eller bare for å bli underholdt? Her er vi lesere like forskjellige som de bøkene vi velger å lese. Men som Hustvedt sier: "Hva er, når alt kommer til alt, et stort litterært verk?" (side 115)

"Jeg har alltid hatt lite tro på tanken om at det er noe som er "best" av noe som helst. Jeg tror heller ikke det finnes litterære former som er "bedre" enn andre. Det finnes ingen regler, ingen oppskrifter, ingen enkelt måte å skrive på. Dette betyr ikke at man gir avkall på enhver bedømmelse. Det finnes god og dårlig litteratur, og det finnes gode og dårlige lesere, men å stille opp et fiks ferdig hierarki er nytteløst og kanskje til og med skadelig. Hvis min nå enorme erfaring som leser betyr noe, handler det om at den setter meg i stand til straks å dra kjensel på vedtatte sannheter, ideer som er rappet en masse fra andre kilder, og tomme fraser. Da Susan Sontag var på sit beste, skrev hun innenfra, ikke utenfra. Når hun talte og skrev om det seksuelle begjærets vanvidd og den sjokkerende transcendensen litteraturen gjør mulig, livner prosaen hennes til fordi hun talte ut fra sin egen indre erfaring. Hun ville formidle forvirringen, selsomheten, lidenskapen ved sin egen lesning." (side 116)

Om Knausgård II

Ekstraordinært interessant har det vært å lese essayet "Ingen konkurranse", som refererer til et intervju Siri Hustvedt gjorde med Karl Ove Knausgård etter at første bind av "Min kamp" var utgitt i USA. (Linken peker til mine blogg-omtaler av samtlige seks bind i denne serien.) Da hun stilte Knausgård spørsmål om hvorfor det bare var én kvinne blant de hundrevis av litteraturreferansene til andre forfattere i denne boka, skal Knausgård ha svart "Ingen konkurranse". Hustvedt fikk ikke tid til å stille ham et utdypende spørsmål rundt dette forunderlige svaret, og hun har derfor brukt mye av essayet til å fundere på hva han egentlig mente. Knausgård selv skal senere ha uttalt at de misforsto hverandre. Jeg er tilbøyelig til å tro ham, ut fra min kjennskap til hans holdninger som så tydelig kommer til uttrykk i hans litteratur. 

For øvrig kommer Hustvedt inn på parallellene mellom Knausgårds frustrasjon rundt at han ikke får tid til å skrive - noe mastodont-verket Min kamp vitterlig viser at han faktisk fikk tid til - og Virginia Woolfs "Et eget rom". (Linken peker til min omtale av dette essayet.) "Hvis Min kamps flere tusen sider bærer vitnesbyrd om noe, er det at mannen faktisk fant tid til å skrive." (side 130) Ville Knausgårds "Min kamp" hatt like stor appell til leserne dersom verket hadde vært skrevet av en kvinne? Neppe! Til det ville tematikken ha vært for triviell, mener Hustvedt. Det forhold at han skriver mye om følelser har for øvrig gjort at bøkene ikke har slått særlig an verken i Tyskland eller Frankrike, der macho-kulturen er sterkt levende, mens de har slått svært godt an i USA og England, der bevisstheten rundt menns følelser er sterkere. 

"Hverdagens familiære virkelighet, som lenge har vært romanens domene, er ikke akkurat hyggelig. Jeg har alltid tenkt at noe så enkelt som å invitere åtte voksne til middag og be hver person å dele sin historie om familielivet sitt, raskt ville avsløre at sykdom, drap, selvmord, narkomani, vold, fengselsstraff og sinnslidelse kan være opprivende, men det er noe vi alle har forbløffende nær inn på livet." (side 132)

Kunst og sinn

De to siste essayene i samlingen handler om hhv. skrivende psykiatriske pasienter ("Det skrivende selvet og den psykiatriske pasienten") og om psykoterapi "Inne i rommet"). En periode var Hustvedt skrivelærer for psykiatriske sykehuspasienter på en klinikk i New York, og i essayet kommer hun inn på det skrevne ords kraft gjennom egenopplevde historier, som belyser temaet på en ytterst interessant måte. I det andre og siste essayet skriver hun om egen psykoanalyse - to ganger hver uke i en seksårsperiode. Det mest interessante her er minnenes upålitelighet. 

Vi tror at vi husker eksakt hva som skjedde en gang, fordi "det står så klart for oss". Men hukommelsen er lumsk, og innbildningskraft og fantasi spiller oss ofte et puss. "Våre erindringsbilder forvandler seg under innflytelse av våre følelser og vår vilje til fantasibilder, og hva deres likhet med den opplevde virkelighet angår, narrer vi for det meste oss selv." (side 178) Hustvedt kommer også innom forhold mellom kunst og galskap. Hva er det som skaper kreativitet?

Min vurdering av essaysamlingen

Gjennom sine 11 essays bringer Siri Hustvedt oss inn i sitt tankeunivers, og vi blir kjent med hennes måte å betrakte verden på, enten det handler om kunst, kjønn eller sinn, som er tematikken i boka. Hennes klokskap og evne til refleksjon gjør det enkelt å forstå hvordan ting henger sammen, selv om hun en og annen gang går seg litt vill i tankenes irrganger (som den om Knausgård og hva han kan ha ment med uttalelsen "ingen konkurranse".) Å gå på en kunstutstilling etter å ha lest denne essaysamlingen blir ikke det samme som tidligere. Forhåpentligvis er jeg blitt utrustet med et tydeligere blikk på hva jeg egentlig ser når jeg står og betrakter et kunstverk. Og at jeg i større grad skal jakte på mine egne følelser, uten at dette er noe som bør nedvurderes! Noe av det mest besnærende er at Hustvedt hele tiden har med seg nevrologien og hvordan hjernen fungerer når hun tilnærmer seg kunsten, og ikke minst feminismen når hun betrakter og vurderer forutinntatte holdninger både hos menn og kvinner i kunsten. Feminisme handler her ikke om tradisjonell rødstrømpe-tankegods, men om å bli ansett som et likeverdig åndsvesen med menn.

Styrken ved boka er at den er så usnobbete og liketil. Dessuten foregir hun seg ikke å komme med fasitsvar, men stiller i grunnen flere spørsmål enn hun gir svar. Kanskje er dette en del av hennes prosjekt? Og noe kvinner - i motsetning til menn - ofte kritiseres for? Tydeligst kommer dette frem i essayet om ballongmagi, der hun - uten å si det høyt - vel egentlig snakker om keiserens nye klær. Jeg besnæres av hennes evne til å gå dypt inn i en hvilken som helst tematikk, og komme ut på den andre siden med et helt arsenal av synspunkter som er vridd og vrengt på, og testet ut i nær sagt alle retninger. Og fremdeles være åpen for andre måter å betrakte verden på!

Dette er ikke en bok man leser i et stort jafs. Dersom man ønsker å få mest mulig ut av den, anbefaler jeg å lese et essay eller to av gangen. Det er i alle fall slik jeg har valgt å lese denne boka. Fordelen er at man kan la temaene synke, slik at man får tid til å reflektere over det man har lest. Jeg anbefaler også å google underveis, dersom man ikke kjenner til alle preferansene forfatteren kommer med. Da får man mer igjen for å lese den. Boka er krevende å lese, men man trenger på den annen side ikke å ha gjennomført et masterstudium på universitetet for å få utbytte av den. Det viktigste er nok at man er glad i å lese litt variert, og er åpen for å tenke litt utenfor boksen fra tid til annen. 

Denne boka får toppkarakter fra meg! (En tilleggsopplysning: den norske essaysamlingen inneholder bare en tredjedel av den amerikanske utgaven med samme tittel som essayene er hentet fra.)

Utgitt i USA: 2017
Originaltittel: A Woman looking at Men Looking at Women
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Aschehoug
Oversatt: Knut Johansen
ISBN: 978-82-03-37214-8
Boka har jeg kjøpt selv. 


Siri Hustvedt - sept. 2014 (Bildet har jeg tatt selv.)

torsdag 29. september 2016

En tur innom Sotheby`s i New York, september 2016

Høydepunkter i David Bowies kunstsamling legges ut for salg.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Sotheby`s er et amerikansk auksjonsbyrå som ble grunnlagt i London i 1744, kan vi lese på Wikipedia. Vi var innom hovedkontoret i 1334 York Avenue i New York, der det i en svært kort periode er mulig å se noe av kunsten som David Bowie har etterlatt seg. Fra 26. til 29. september er deler av samlingen nemlig utstilt her, før den skal sendes til London for salg på auksjon.        
                     

Fra Bowies samlinger (Foto: Rose-Marie Christiansen)
 Jeg sakser fra brosjyren vi fikk med oss:

"Musician. Artist. Icon. David Bowie spent almost 50 years as one of the most recognised and revered artist in the world. His life as an art collector,  however, was something he kept very much hidden from public view. And whilst collecting was another aspect of his incredible creativity, continous with his music, writing and painting, it was also an activity in which his fame and success had no bearing; it was all about knowledge and understanding and having a "good eye".
Fra Bowies samlinger (Foto: Rose-Marie Christiansen)


"Looking at the collection as a whole, it has a mischief and an intellectual curiosity that clearly mirrors David`s approach to music and the creation of his stage personas. But there is also a subtlety, a quietness, which perhaps surprises."

Fra Bowies samlinger på Sotheby`s (Foto: Rose-Marie Christiansen)

 Vi hadde kanskje trodd at vi kom til å gå i kø inne på Sotheby`s, men i realiteten var det ganske få mennesker som hadde møtt opp. Det kan selvsagt ha noe med at vi var der på formiddagen. Likevel - det overrasket siden vi  tross alt er i en millionby der inntrykket er at man aldri er særlig mye alene, ikke noen steder i grunnen.

Frank Auerbach - "Head of Gerda Boehm" (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Dette bildet er det kunstneren Frank Auerbach som står bak. Tittelen er "Head of Gerda Boehm", og det er malt i 1965. Da jeg gikk ganske nært bildet, var det vanskelig å få øye på ansiktet. Dette kom veldig tydelig frem først da jeg fikk det litt på avstand. Prisen som Sotheby`s har anslått det til er et sted mellom 400 000 og 660 000 dollar!

Peter Lanyon - "Witness" (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Min favoritt var dette bildet av Peter Lanyon med tittelen "Witness" fra 1961. Ja, vi kan skimte et øye, noen som gransker i skjul nærmest. Det er noe fordekt her, noe som ikke vil frem i lyset. Bildet er ganske stort, over 1 meter høyt, og det hadde en dragende effekt på meg når jeg betraktet det fra et par meters avstand.
 
For øvrig inneholdt samlingen en hel del gjenstander og et par møbler, og fellesnevneren er glade farger og lekenhet.
 
Fra Henry Hudson-utstillingen på Sutheby`s
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Da vi først var på Sotheby`s tok vi like godt en titt på resten av kunstsamlingene som sto utstilt der. Som denne gøyale utstillingen av en for oss fullstendig ukjent kunstner. Henry Hudsons utstilling "Sun City Tanning" er utstilt her i perioden 14. september til 14. oktober. Hudson er britisk, og bildene hans er laget av plastelina!
 
Fra Henry Hudson-utstillingen på Sutheby`s (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det er mange lag i Hudsons kunst. Ett er at det er fascinerende nok i seg selv å granske alle detaljene i bildene hans. Noe ganske annet er hva som ligger bak motivene i bildene. Dette er en tropisk verden, der han blant annet har studert en bestemt plante som kun blomstrer en dag hvert år.
 
Fra Henry Hudson-utstillingen på Sutheby`s (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Jeg sakser fra brosjyren vi fikk utdelt:
"Hudson takes on the great and awe-inspiring subject of botany, observing the constant struggle for survival in the life of plants as well as hinting at Shamanic rituals of spiritual healing. These luxuriant jungle scenes allow the artist to expend the medium of Plasticine, producing sculptural landscapes, rich in detail, color and texture."
                              
Richard WM Hudsons krukker - utstilt på Sutheby`s (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det fremgår for øvrig av brosjyren at Henry Hudson er født i 1982 i Bath. Han er med andre ord ung - bare litt over 30 år gammel.

Sammen med bildene sto også åtte krukker, og det er kunstneren Richard WM Hudson som har kreert disse. Også han er britisk (f. 1980 i Bristol). Richard og Henry er brødre.

Richard WM Hudsons krukker - utstilt på Sutheby`s (Foto: Rose-Marie Christiansen)
"Hudson`s ceramic vessels refer to sacred artifacts employed in Shamanic ceremonies and Ayahuascas  rituals." (Fra brosjyren)

Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder av kunst som for tiden er utstilt i Sotheby`s hovedkvarter i New York.
Oppover i etasjene på Sutheby`s
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Oppover i etasjene på Sutheby`s (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Andy Warhol - utstilt på Sotheby`s (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Andy Warhol - utstilt på Sotheby`s (Foto: Rose-Marie Christiansen)

 

mandag 20. april 2015

Guggenheim-museet i New York

Frank Lloyd Wrights spiral-hus fra 1959 - Guggenheim-museet i New York (Foto: RMC)
Guggenheim-museet hører med når man besøker New York, selv om mange av utstillingene nok må anses for spesielt interesserte. Det er imidlertid en egen sal med mer klassiske mesterverk, så selv om du ikke er interessert i moderne kunst, er det mye annet spennende å se på Guggenheim.

Selv har jeg besøkt Guggenheim-museet i Bilbao på en tidligere feriereise, jf. mitt blogginnlegg om dette. Uansett hvor mye glede man måtte ha eller ikke ha av de avanserte utstillingene, er det i alle fall en opplevelse å ta bygningene i nærmere øyesyn. Bare for å ha nevnt det: Museet er med på listen over 10 severdigheter Gyldendal topp 10 New York mener at man bør få med seg.



Taket i Guggenheim-museet i New York (Foto: RMC)
Guggenheim-museet i New York ligger mellom 5th Avenue og 89th Street, i nabolaget til Metropolitan Museum of Art (linken fører til mitt blogginnlegg om dette museet). Det er veldig greit å legge turen innom begge museene når man først er på disse kanter av Manhattan. Museet er åpent hver dag unntatt torsdag; på hverdagene og søndag mellom kl. 10.00 og 17.45, og lørdager mellom kl. 10.00 og 19.45.


Interiøret i Guggenheim-museet
(Foto: RMC)
Gyldendal topp 10 New York beskriver museet med følgende ord:

"Solomon G. Guggenheim Museet. En av 1900-tallets største arkitektoniske bedrifter, Frank Lloyd Wrights spiral-interiør fra 1959, er alene verdt et besøk her. Solomon Guggenheims kjernesamling av abstrakt kunst er blitt påplusset donasjer av flere viktige samlinger. Museet besitter mange arbeider av Brancusi, Calder, Klee, Chagall, Miró, Leger, Madrian, Picasso, Oldenberg og Rauschenberg. Bare en liten del av samlingen er utstilt, og den skiftes ut jevnlig, siden hovedsalen brukes til midlertidige utstillinger. Deler av Thannhauser-samlingen som innbefatter mesterverker av Cézanne, Gaugain, van Gogh og Picasso, er som regel utstilt. Guggenheim har den største Kadinsky-samlingen i USA. Kadinsky-galleriet har et roterende utvalg arbeider." (side 32

Dermed er det vel hevet over enhver tvil at museet kan være verdt flere besøk på senere New York-turer. Interesserte kan lese mer om museet på Wikipedia og på museets egne nettsider


Kawara´s koder på Guggenheim-museet (Foto: RMC)
Mens vi besøkte museet var det spesielt én utstilling som krevde fire etasjer: utstillingen On Kawara - Silence. En del av utstillingen besto av hundrevis av telegrammer til varierende mottakere, og som inneholdt setningen "I Am Still Alive". Telegrammene ble sendt i løpet av en ukes tid, og inngikk i sin tid i en utstilling Kawara laget i 1970. Med telegrammene ønsket han å proklamere at han ikke aktet å gjøre selvmord ... Paradokset med kunstverket skal være at det ble skapt av Kawara uten å ha vært i berøring av hans hender. 


Kawara´s postkort på Guggenheim-museet (Foto: RMC)
En annen del av utstillingen besto av en hel del koder og kalendere, samt mengder med postkort med opplysninger om når Kawara sto opp den aktuelle dagen. 


Kawara´s postkort på Guggenheim-museet (Foto: RMC)
Det må være lov å tolke inn ikke rent lite humor i Kawaras kunstprosjekt.

Museet skriver følgende om utstillingen på sine nettsider:

"Through radically restricted means, On Kawara’s work engages the personal and historical consciousness of place and time. Kawara’s practice is often associated with the rise of Conceptual art, yet in its complex wit and philosophical reach, it stands well apart.

Organized with the cooperation of the artist, On Kawara—Silence will be the first full representation of Kawara’s output, beginning in 1964 and including every category of work, much of it produced during his travels across the globe: date paintings (the Today series); postcards (the I Got Up series); telegrams (the I Am Still Alive series); maps (the I Went series); lists of names (the I Metseries); newspaper cuttings (the I Read series); the inventory of paintings (Journals); and calendars (One Hundred Years and One Million Years). The exhibition will also present numerous drawings produced in Paris in 1964, which are fascinating proposals for unrealized works; and Kawara’s only two extant paintings of 1965, Location and Title, which herald the Today series. In conjunction with the exhibition, the Guggenheim will organize a continuous live reading of the artist’s One Million Years, the steady recitation of numbers from a vast ledger, which will be performed on the ground floor of the Guggenheim rotunda.

On Kawara’s paintings were first shown at the Guggenheim Museum in the 1971 Guggenheim International Exhibition. Over 40 years later this large exhibition will transform the Frank Lloyd Wright rotunda—itself a form that signifies movement through time and space—into a site within which audiences can reflect on an artistic practice of cumulative power and depth."

Utstillingen varer frem til 3. mai 2015.

Kawara´s telegrammer på Guggenheim-museet (Foto: RMC)
Personlig må jeg medgi at jeg hadde størst glede av den mer klassiske kunsten, som var utstilt i en av de lavere etasjene i museet. 

Edouard Manets maleri "Before the Mirror" fra 1870-årene,
på Guggenheim-museet (Foto: RMC)
Edouard Manets bilde av en lettkledd kurtisane som betrakter seg selv i et speil, er både vakkert og sanselig i sitt uttrykk. Bildet skapte oppstandelse i Paris den gangen det ble malt. En liten souvernir i form av et bokmerke med bilde av damen ble selvsagt med hjem.

Nedenfor er flere av bildene jeg tok på Guggenheim-museet i påsken i år. 

Guggenheim-museet (Foto: RMC)
Interiøret på Guggenheim-museet (Foto: RMC)
Abstrakt kunst på Guggenheim-museet (Foto: RMC) 
Et fascinerende speil-kunstverk på Guggenheim-museet
(Foto: RMC) 
Kawara´s arbeidsrom, Guggenheim-museet (Foto: RMC)
En del av Paul Chan-utstillingen på Guggenheim-museet (Foto: RMC) 
En del av Paul Chan-utstillingen på Guggenheim-museet (Foto: RMC)

fredag 17. april 2015

The Metropolitan Museum of Art - New York

The Metropolitan Museum of Art (Foto: RMC)
En av de tingene man bør få med seg når man besøker New York, er The Metropolitan Museum of Art. Dette er New Yorks svar på Paris´Louvre. Museet er det største i hele USA og et av de ti største museene i verden. Du kan lese mer om museet og dets samlinger på Wikipedia

Museet ble grunnlagt i 1870, og det lå opprinnelig i 681 5th Avenue. Senere ble det flyttet lenger ned i byen, før det i 1880 ble flyttet lenger opp på Manhattan til der hvor det ligger i dag (i 82. Street ved 5th Avenue). På museet finnes kunst fra hele verden, representert over en periode på 5000 år. Det er mer enn to millioner kunstverk i museet.  

Når man besøker dette museet må man bare innse at det er en umulighet å komme gjennom noe særlig mer enn en liten brøkdel av samlingene. En ting er tiden som medgår - noe helt annet er hva man er i stand til å ta inn i løpet av noen timer. Man må derfor foreta noen kvalitative valg. Et godt tips: start dagen på Metropolitian - før du har blitt for sliten av byens ståk og mas. Da er nemlig sjansen for at du orker mer, større. 

I en av mine reiseguider - Gyldendals "Topp 10 New York" - er det listet opp 10 utstillinger man bør få med seg; europeisk kunst, egyptisk kunst, Michael C. Rockefeller-fløyen, amerikansk fløy, Robert Lehman-samling, kostymeinstitutt, asiatisk kunst, Lila Wallace-fløy, europeisk skulptur og dekorativ kunst og Roof Garden. Vi valgte en bitte liten del av dette. For øvrig kan bemerkes at mens andre rikfolk kanskje drømmer om å få oppført en bygning i sitt navn eller å få en gate oppkalt etter seg, så kan rikfolk i USA få en museums-fløy oppkalt etter seg dersom de donerer sin kunstsamling eller betydelige pengebeløp til et museum ved sin bortgang.

Amerikanerne elsker forkortelser, og Metropolitan går derfor under betegnelsen "Met" i dagligtalen. Museets nettside finner du her, og det kan være lurt å studere kartet over museet før du går inn. Museet er åpent hver dag mellom kl. ti på formiddagen og ni om kvelden, og det koster 25 dollar for en voksen-billett. Vanligvis pleier jeg å kjøpe kunstbøker fra museer jeg besøker. Det gjorde jeg ikke denne gangen, og det angrer jeg sterkt på ... 

I dette blogginnlegget har jeg plukket ut noen av bildene jeg tok da mannen min og jeg besøkte museet i påsken. 


Mange morsomme kunstverk fra middelalderen i museet. (Foto: RMC)
En av de første salene vi kom til i middelalder-delen av museet. (Foto: RMC)
Fra middelalder-utstillingen (Foto: RMC)
Et badekar fra middelalderen (Foto: RMC)
Detalj fra badekaret (Foto: RMC)
Disse kinesiske kunstverkene i porselen er fra Qing-dynastiet (1944-1911). Man
antar at figuren til venstre er guden for velstand i militær forstand, mens den til høyre
er en tilsvarende sivil utgave. (Foto: RMC)
Bygningen er i seg selv et kunstverk! (Foto: RMC) 
Jeg fikk assosiasjoner til Picasso da jeg så denne figuren, men
var av asiatisk opprinnelse. Det morsomme var at figuren endret seg
alt etter hvilken vinkel man så den fra. (Foto: RMC) 
Det er flott å gå rundt på et slikt kunstmuseum, men tanken om "hvilket ran fra
andre kulturer" dette i realiteten er, kommer stadig tilbake til meg. (Foto: RMC)
Fremtidens Buddha - kunstverk fra Pakistan, ca. 3. århundre
(Foto: RMC)
Et spennende tak - som del av bygningen. (Foto: RMC)
I den japanske delen kunne man slappe litt av før man gikk videre. (Foto: RMC)
Amida Nyoral - the Buddha of Limitless Light -
fra Kamakura-perioden (1185-1333) (Foto: RMC) 
Arhat - en porselensfigur fra Liao-dynastoet (907-1125) (Foto: RMC) 
En museumsbutikk av det mer spenstige slaget (Foto: RMC) 
Utenfor Metropolitan - langs 5th Avenue (Foto: RMC)
Andre New York-innlegg på bloggen min:

Populære innlegg