Ingvild H. Rishøy: "The life and death of Janis Joplin"

Eksistensielt om Janis Joplin

Ingvild H. Rishøis (f. 1978) novelle "The life and death of Janis Joplin" inngår som en av fem noveller i hennes novellesamling "Historien om Fru Berg" (2011).

Lydbokutgaven av denne ene novellen er et ledd i et nytt konsept fra Lydbokforlagets side - kalt Lydbok-singler. Dette konseptet var helt nytt i mars i år, men planen er at det skal komme nye lydbok-singler hver måned fremover. 

Novellen begynner slik:

"Nå reiser han seg fra benken og står foran meg. Så fine farger. Den grønne lua, de røde støvlene, de svarte øynene. 

"Her er lighteren din", sier han, og strekker hånda fram. Så løfter han løvblåseren fra grusen og begynner å gå. Jeg klemmer pappkruset sammen og legger det i lomma. Han går mot minnelunden og han tar på seg hanskene mens han går. Jeg tenker på hendene hans. Hvorfor kom jeg ikke borti dem? Jeg reiser meg og løfter hjelmen og saga. Jeg går mot kollen. Over kollen henger månen. 

Jeg veit at det skal skje i dag. I dag. I dag. Men jeg veit ikke åssen. Men jeg blir varm i hjertet. 

Nede ved felt 19 bøyer han seg og hekter løvbladet på ryggen. Himmelen er mørke blå. Jeg kan fortsatt se noen stjerner. Jeg setter discman-proppene i ørene og tar på hjelmen. Jeg stikker hånda i innerlomma og kjenner knappene på discman´en. Jeg trykker på play. Så trekker jeg i gang saga. Den starter på første forsøk. Og hun begynner å snakke til meg. 

"I´d like to do a song of great social and political import", sier hun ... "And it goes like this."

Jeg hører nesten ikke saga når hun synger." 

Det er selvsagt låta "Mercedes Benz" det her siktes til. Og jenta i novellen har fått høre at hun ligner Janis Joplin i det virkelige liv, og dette gjør at hun fullt ut identifiserer seg med henne. Nå jobber hun på en kirkegård, og Janis Joplins musikk gir livet hennes mening - et liv hun hele tiden tenker tilbake på, og som vi skjønner ikke har vært enkelt. For ikke bare er den 17 år gamle jenta langt fra noe skolelys, men hun kan faktisk ikke lese. Så møter hun David, som også er utplassert på kirkegården, og det utvikler seg noe mellom dem. Etter hvert kommer han inn på at Janis Joplin er død, og dette sjokkerer jenta dypt - mens han på sin side nesten ikke kan tro at hun ikke visste det. Det hele blir eksistensielt. Men i vant Rishøi-stil avsluttes novellen med at det likevel er lys i tunellen ... 

"The life and death of Janis Joplin" er enda en Rishøi-novelle som handler om outsidere som ikke lykkes i livene sine. Hvor finner hun egentlig inspirasjon til alle historiene om dem, tenker jeg når jeg leser hennes noveller. For det kjennes jo som om hun må ha følt dette på kroppen selv for å kunne skrive slik. 

Vare stemninger, en nærhet i teksten, autentiske miljøskildringer, et språk som harmonerer godt med innholdet og persongalleriet i historiene - alt dette er ingredienser som hører med i Ingvild H. Rishøis noveller. Og så har hun en egen evne til å skrive så lett om det som skjer at jeg nesten alltid føler at jeg må lese novellene en gang til for å være sikker på at jeg har fått med meg alt. Så også denne gangen, hvor jeg hørte novellen tre ganger, og hver gang oppdaget nye sider ved historien. For meg er det et kjennetegn ved stor novellekunst! 

Innspilt: 2014 (med opprinnelig en del av novellesamlingen "Historien om Fru Berg" fra 2011)
Forlag: Lydbokforlaget 
Oppleser: Runa Eilertsen
Spilletid: 48 min.
Takk til Lydbokforlaget for lytteeks. av boka!

Ingvild H. Rishøi

Andre omtaler av lydboka:
- Reading Randi - 06.03.2014 
- Tine sin blogg - 06.03.2014 - Jeg har hørt en novelle av Ingvild H. Rishøi

Ingvild H. Rishøi: "Vinternoveller"

Novellekunst på sitt beste!

Ingvild H. Rishøi (f. 1978) debuterte i 2007 med novellesamlingen "La stå". Siden har hun kommet ut med novellesamlingen "Historien om Fru Berg", og dessuten et par billedbøker for barn. "La stå" er den eneste jeg så langt har lest av henne - før "Vinternoveller".

"Vinternoveller" inneholder tre noveller som alle har det til felles at barn står sentralt, at de voksne har falt litt utenfor det veletablerte og at de alle gjør så godt de kan, men så er det på en måte likevel ikke nok. 

I novellen "Vi kan ikke hjelpe alle" møter vi en ung mor og hennes datter på vei hjem fra barnehagen. Den lille datteren er bare fem år, men har likevel måttet lære seg livets harde realiteter. Hun kan i motsetning til de fleste unge mennesker i dag (får vi inntrykk av) ikke få alt hun peker på, og dette forstår hun så inderlig godt. I møte med morens utilstrekkelighet, vet hun likevel råd, og vi aner en sterk integritet hos det lille barnet - en integritet som får moren til å føle seg enda mer utilstrekkelig, men som likevel redder verdigheten deres på et vis. Som at neida, de kan ikke hjelpe alle, men den unge mannen som tigger om penger, han kan de gi nesten de siste pengene de har, fordi han har så mye, mye mindre enn dem. Men så har de bare 60 kroner som helst skal vare over helga, fordi jentas far har sluttet å betale ... Og så kan man spørre seg hvem som tar vare på hvem ... Morens oppgave er  jo å ta seg av datteren, mens det i realiteten er datteren som passer på moren - slik det jo ofte er i familier der de voksne ikke håndterer livet sitt slik de bør når de tross alt har ansvar for barn. 

I "Riktig Thomas" møter vi en mann som nettopp har kommet ut av fengsel, og som i forbindelse med samvær med sønnen skal kjøpe en pute til ham. Vi aner en svært institusjonalisert mann som knapt er i stand til å ta et eneste valg, og da han ikke klarer å komme på hvor gammel sønnen er når han står i butikken og får spørsmål om dette, rakner det for ham. 

Og helt til slutt i novellen "Søsken" møter vi den unge jenta som flykter sammen med småsøsknene med Valdresekspressen for å unnslippe barnevernet. Og under flukten får vi høre om familiens lovende start i livet og om alt som til slutt gikk fullstendig galt. Alt fortalt så skjørt at det faktisk var vanskelig å holde tårene tilbake ... Særlig når vi aner at det kanskje likevel er håp om en bedre fremtid? For det var kanskje ikke barnevernet likevel som dukket opp til slutt? 

Men selv om det lysner for noen hver i disse tre novellene, skjønner vi at lysningen ikke er det samme som en varig løsning. Kanskje fungerer likevel det fnugg av håp som dukker opp i hver av novellene som en fortellermessig godt grep for å unngå at disse vipper fullstendig over i det sentimentale? I det virkelige liv er det imidlertid både høydepunkter og nedturer, uansett hvilken klassetilhørighet man måtte ha. Og når man er som lengst nede, er det som regel bare en vei, og den går oppover. Akkurat dette poenget har Rishøi fått svært godt frem. Det er håp når det ser svartest ut! Eller som en venninne av meg pleier å si: enhver krise er egentlig en skjult gave ... 

Det er noe med språket i Rishøis noveller som imponerer meg. Det forhold at hun skriver nærmest autentisk slik personene i novellene hennes snakker, et nokså muntlig språk med a-endinger og det hele, gjør tekstene hennes levende og skaper en veldig nærhet mellom fortelleren, leseren og personene historiene handler om. Vi er der vi også, sammen med hovedpersonene, og vi blir nesten ett med dem etter som dramaene utspiller seg. Lettelsen de føler når ting ikke er riktig så ille som man først skulle tro, smitter over på oss som lesere.  Rishøi spiller på hele vårt følelsesregister, uten at det hele ender som tåreperse. 

Jeg måtte høre et par av novellene om igjen, fordi jeg så nødig ville gi slipp på personene som jeg hadde rukket å bli så glad i. Kaia Varjords opplesning gjorde lytteopplevelsen til noe stort! Denne novellesamlingen bør man ikke gå glipp av!

Det er et faktum at Ingvild H. Rishøis noveller blir lengre og lengre, så kanskje er det et håp om at det kommer en roman fra henne etter hvert? 

Utgitt: 2014
Forlag: Lydbokforlaget (lydbokutgaven) / Gyldendal (papirutgaven)
Spilletid: 3 t 37 min. (128 sider)
Oppleser: Kaia Varjord
Takk til Lydbokforlaget for lytteeks. av denne boka!

Ingvild H. Rishøi (Foto: Hans Fredrik Asbjørnsen)

Andre omtaler av novellesamlingen:
- NRK v/Knut Hoem - 16.01.2014 - Vintereventyr for voksne 
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 20.01.2014 - Hun er like suveren som alltid - Ny novellesamling fra naturbegavelsen Ingvild Rishøi
- Morgenbladet v/Bernhard Ellefsen - 17.01.2014 - En annens liv
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 15.01.2014 - Grinegode fortellinger 
- Aftenposten v/Anne Merethe K. Prinos - 12.01.2014 - Anmeldelse: I det store vintermørket - Noveller med et stort bankende hjerte for dem som sliter
- Kulturbloggen til Guffen - 26.01.2014 
- Artemisias Verden - 03.02.2014 - Fine vinternoveller fra Ingvild H. Rishøi
- Bok & Blogg - 28.01.2014 
- Beathes bokhylle - 30.01.2014
- Les mye - 23.04.2015

Ingvild H. Rishøy: "La stå" (2008)

Fantastisk novelledebut!

Denne novellesamlingen er den mest interessante jeg har lest på en god stund! Det som fascinerte meg mest er de ulike fortellerteknikkene forfatteren har tatt i bruk. På den måten fremstår historiene som meget originale. Noe annet jeg likte svært godt er at forfatteren virkelig kan antydningens kunst, noe som fikk meg som leser til å tenke videre etter at historiene var slutt.

Novellen som gjorde sterkest inntrykk på meg er utvilsomt "Det regner inn", hvor vi får innblikk i Lilas mange selvmordsforsøk. Dernest likte jeg "Ariel", en fortelling om tilfeldighetens spill, noe som får avgjørende betydning for balansen mellom liv og død.

Personene i novellene føler seg utenfor, på siden av "de andre", og de befinner seg på ulike stadier i livet. Innblikkene vi får i disse menneskenes liv, er gripende. Forfatteren bruker også språket som virkemiddel, og når hun forteller historier om ungdommer, bruker hun deres språk. Dette gjør hun på en imponerende måte, slik at også dette blir nesten poetisk.

Dette er en sterk debut som det står stor respekt av, og jeg kommer til å følge med når hun kommer med nye utgivelser!

Utgitt: 2007
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 141

Ingvild H. Rishøy (Foto: Nina Hansen)