"Tusen ganger god natt" (Regissør: Erik Poppe)

Når valget står mellom et kall og et familieliv

Erik Poppe (f. 1960) er en norsk filmregissør, manusforfatter, filmfotograf og pressefotograf, som startet sin karriere i VG. Han har flere filmer på sin merittliste, bl.a. "Schpaa" (1998), "Hawaii, Oslo" (2004) og "De usynlige" (2008). Selv om jeg er blant dem som ble fra meg av begeistring for sistnevnte film, er jeg overhode ikke i tvil etter å ha sett "Tusen ganger god natt": dette er helt klart Poppes beste film så langt! Og det skyldes ikke bare skuespillerne, bare for å ha sagt dét! 

I "Tusen ganger god natt" møter vi Rebecca (spilt av Juliette Binoche) mens hun er ute på oppdrag i Kabul. Hun fotograferer opptakten til et selvmordsbombe-oppdrag, hvor en ung kvinne er involvert. Rebecca fotograferer først en slags iscenesatt begravelse, og vi skjønner at dette er en del av et rituale - rett og slett fordi oppdragets karakter fratar slektningene muligheten til å gjennomføre en anstendig begravelse for kvinnen, som senere skal sprenges i stykker - til det ugjenkjennelige ... 

Egentlig stopper Rebeccas oppdrag idet kvinnen er klar for avgang, med bombeutstyr godt skjult under sin muslimske klesdrakt. Men så klarer hun ikke å la være, og spør om å få være med selvmordsbomberen i bilen. Hun fortsetter å fotografere kvinnen i bilen, som om alle bildene skal bringe henne nærmere svaret på hvorfor, hvorfor kan hun gjøre noe slikt mot seg selv ... ? Da de nærmer seg stedet hvor bombeattentatet skal finne sted, forlanger Rebecca å bli sluppet av, og like etter går hele bilen i luften. Det er så vidt hun unnslipper døden selv. 

Rebecca er hardt skadet etter hendelsen, og fraktes til Dubai, hvor hennes mann Marcus dukker opp. Han har fryktet dette gjennom flere år, og nå er han klinkende klar i sin tale: han orker ikke mer og vil skilles. Han ser hvordan barna lider mens moren er ute på oppdrag, og han ønsker ikke at de skal lide mer. Rebecca elsker mannen sin og er villig til å gjøre hva som helst for å beholde ekteskapet - også å slutte som krigsreporter. Akkurat dette har mannen hennes liten tro på, men hun får en ny sjanse. 

Så dukker det opp en helt spesiell mulighet for et besøk til en flyktningeleir i Kenya. Dette skjer samtidig som Rebecca og Marcus´eldste datter holder på med et Afrika-prosjekt på skolen. Datteren vil så gjerne at hun og moren skal reise til Kenya sammen. For en gangs skyld er det Rebecca som må overtales til å reise avgårde. Oppholdet i Kenya blir imidlertid alt annet enn trygt, og spørsmålet er om Rebecca klarer å holde seg unna muligheten for et siste scoop ... 

Denne filmen tok tak i hele følelsesregisteret mitt og rystet meg så ettertrykkelig at jeg nærmest satt lamslått tilbake. Det er virkelig en av de bedre - og opprørende - filmene jeg har sett på lenge! Og det til tross for at jeg egentlig ikke trodde helt på kjærligheten mellom Rebecca og Marcus, fordi jeg kunne merke at de ikke hadde den kjemien som man vanligvis ser i typiske ekteskapsdramafilmer av godt merke. Det er så mange lag i denne filmen, så det er nok rett og slett dét som gjorde at jeg kunne se forbi den manglende kjemien mellom hovedrolleinnehaverne. 

Filmen gir ikke noe svar på hvorfor noen går til det skritt å bruke seg selv som bombe - ikke mer enn at det er naturlig å tolke en dyp bakenforliggende fortvilelse inn i handlingen. Jeg kjente også på en kraftig provokasjon over bruken av svært unge kvinner i en (del av) verden styrt av menn. Hvorfor kunne de ikke gjøre jobben selv? 

Det er dessuten ikke til å komme forbi at filmen nærer opp under en dyp respekt for krigsreportere og deres hverdag. For de oppsøker konfliktområder som verden glemmer eller blir "lei av" å høre om, for å sette viktige hendelser på dagsorden i en vestlig verden som er mer opptatt av at kjendiser trer ut av limousiner uten truse på enn at mange mennesker i verden lever i konstant frykt for egne liv ... Mens krigsreporterne selv altså risikerer egne liv når de fotograferer all uretten som skjer ... De velger jo selv å utsette seg for fare, mens menneskene som lever der de ferdes, ikke har noe reelt valg. Men så er det kanskje ikke så enkelt likevel når det kommer til stykket, for det å være krigsreporter er ikke et yrke man uten videre kan legge fra seg. Særlig ikke når man er så dyktig og verdenskjent som Rebecca, kvinnen i denne filmen.  

Juliette Binoche er en fabelaktig skuespiller på alle måter, og tilsvarende er Nikolaj Coster-Waldau. Sammen fungerte de som tidligere nevnt ikke helt overbevisende. Dette kan selvsagt forklares med at hele filmen handler om ekteskapstrøbbel grunnet den ene ektefellens yrkesvalg, men jeg hadde likevel forventet mer eksplosiv lidenskap mellom disse to. Mads Ousdal dukker opp i en liten birolle - fantastisk kjekk som alltid, som sin far! Alt i alt en film jeg uansett anbefaler på det sterkeste! Tematikken er uhyggelig viktig, og de moralske dilemmaene i filmen er uhyre spennende!

Filmen ble tilgjengelig på DVD tidligere i vår.

Innspilt: 2013
Engelsk tittel: A thousand Times Good Night
Nasjonalitet: Norge, Irland
Språk: Engelsk
Genre: Drama
Skuespillere: Juliette Binoche (Rebecca), Nikolaj Coster-Waldau (Marcus), Maria Doyle Kennedy, Larry Mullen Jr., Mads Ousdal 
Spilletid: 117 min.

Hvem blir voldelige islamister?

I forbindelse med Arabiske filmdager på Cinemateket i helga, og etter visningen av filmen "Horses of God", var det debatt med temaet "Hvem blir voldelige islamister". Jeg siterer fra festivalbrosjyren side 13:

"Etter den arabiske våren håpet mange at voldelig islamisme ville være historie. Fredelige demonstrasjoner og demokratisk deltakelse skulle erstatte den voldelige motstanden. Dessverre har vi sett flere eksempler de siste årene på at bildet ikke er så enkelt. Angrepet i Algerie viste med all tydelighet hvor relevante voldelige islamistiske grupper fortsatt er. Med utgangspunktet i filmen Horses of God spør vi hvor voldelig islamisme kommer fra. Kan det forklares ut fra religion og silamistisk ideologi, eller er det er resultat av fattogdom og marginalisering? Er det en økende tendens etter den arabiske våren eller ser vi tross alt en nedgang? Vi har samlet internasjonale og norske forskere med lang erfaring og mye kunnskap om voldelige motstandsgrupper for å belyse disse spørsmålene og vi vil også åpne for spørsmål fra salen."

I panelet satt Beverly Milton-Edwards (Professor of Politics ved Queens University i Belfast - særlig anerkjent for sitt arbeid om voldelig islamisme i Israel-Palestina), Samuli Schielke (antropolog ved Freie Universität i Berlin - har fokusert på islamistiske bevegelser i hele sin forskerkarriere, med et særlig fokus på Egypt), Laila Bokhari (norsk-pakistansk forsker med islamisme som spesialfelt - forfatter av Hellig Vrede) og Sindre Bangstad (sosialantropolog og postdoktorstipendiat ved SAI, Universitetet i Oslo - forfatter av Sekularismens Ansikter). Bangstad var ordstyrer under debatten, som foregikk på engelsk. 

Innledningsvis ble det påpekt at filmen "Horses of God" er basert på virkelige hendelser (16. mai 2003), referert som Casablanca bombings på Wikipedia. Hvor typisk er det som skjedde i filmen? 

Beverly Milton-Edwards understreker at det er vanskelig å karakterisere noe som typisk når det gjelder den radikaliserte islamismen. Det hun fant overraskende med historien som fortelles i "Horses of God", var den manglende sammenhengen mellom politikk og selvmordsbombingen. Her synes hun filmen mangler noe vesentlig. Selv om hun betegner filmen som mektig, påpeker hun at selve politikken er den sosialøkonomiske "linken" til handlinger som den vi er vitne til i filmen. 

Laila Bokhari, som har jobbet mest i Pakistan og Afghanistan, mener at det er mye i filmen som minner om tendenser man ser andre steder i verden. Her er det nokså åpenbart at "staten" er usynlig, og vi møter elementer av desperasjon hos personene som ender som martyrer. Viktigheten av å høre til, her beskrevet som en sterk gruppetilhørighet, å høre til noe som er større enn en selv og som kan gi stoltheten tilbake - alle disse elementene er med i "Horses of God". 

Samuli Schielke stiller spørsmål ved hvorfor man bare snakker om voldelig islamisme, men ikke om f.eks. voldelig kommunisme el.l. Slik han ser det har alle grupperingene som opptrer i voldelige terroraksjoner det til felles at militære elementer er fremtredende. Han viser til at salafisme opprinnelig var en fredelig sak, men at dette i dag brukes i det vi betegner som farlige organisasjoner. Bevegelsen lover gruppens medlemmer lykke, og det som er fremtredende i gruppen er tanker om "dem og oss". Kontakten mellom gruppens medlemmer betegner han som intim og han bruker begrepet "soft violence". 

Beverly Milton-Edwards påpeker at vi lever i en kaotisk verden, og at filmen dypest sett handler om maskulinitet. En sterk del av filmen handler om hva det betyr å være mann. Fra første start er konteksten slossing, også på fotballbanen. Senere ut i filmen vises en bevisst manipulasjon av unge menn. Hun mener det er viktig å være seg bevisst at filmen ikke handler om at millioner av muslimer ønsker å bli martyrer. Tvert i mot handler det om manipulasjon. 

Laila Bokhari og Beverly Milton-Edwards

Laila Bokhari mener at det er viktig å se på konteksten. Det er ikke slik at "alle" muslimers høyeste ønske er å bli martyrer. 

Sindre Bangstad påpeker at få av mennene i filmen har en eneste sjanse til å leve som de mennene de ønsker å være ... 

Samuli Schielke uttaler at det handler om menn som blir tatt ut av sitt miljø. Innenfor islam er det først og fremst fredelige mennesker det er tale om. Radikalisme handler dessuten egentlig om menn som ønsker å bli bedre mennesker, som slutter å drikke og dope seg, som slutter med kriminelle handlinger ... Vanligvis er det ikke tale om terrorisme. Han drar sammenligninger til Baader-Meinhof-bevegelsen. Først da gruppen måtte gå under jorda, ble de voldelige. Tilsvarende kan man se for andre bevegelser som har endt opp med å bli voldelige. I "Horses of God" skildres noe tilsvarende. 

Beverly Milton-Edwards mener at vi i Vesten har blitt helt fiksert på voldelig islamisme etter 11. september 2001. Hun mener at voldelig islamisme rett og slett "bare" er et nytt politisk våpen, og at for mye fokus på selvbordsbombingen i seg selv på et vis ødelegger dialogen. 

Sindre Bangstad påpeker at filmen viser at en av dem som er valgt ut som martyr og selvmordsbomber virkelig tviler. Deretter blir gruppen ytterligere isolert.

Samuli Schielke og Sindre Bangstad

Laila Bokhari uttaler at det er vanlig at slike grupper isolerer de fremtidige martyrene i den siste fasen før selve aksjonen. Slik sikrer man at de utvalgte ikke skal ombestemme seg, men ha fokus på "the Mission" og unngå tvil. Hun mener at filmen er nydelig på dette punktet, nettopp fordi den viser frem tvilen. Det hele er ikke så opplagt likevel!

Samuli Schielke hevder at selvmordsbombing ikke er en veldig spesiell måte å utøve vold på. Det er dessuten ingen konsensus i forskermiljøet mht. hva man skal kalle dette med selvmordsbombing. Han trekker paralleller til trening av soldater som skal drepe (f.eks. i forbindelse med Vietnamkrigen) - men med den vesentlige forskjellen at soldaten skal unngå å bli drept selv. Samuli mener at vi burde stille spørsmål ved hvorfor en type vold angivelig er verre enn en annen. 

Beverly Milton-Edwards minner om at vi lever i en sekularisert verden, og at når man ser på Irland, IRA, sultestreiker etc. og sammenligner dette med selvmordsbombing, så handler dette alltid om store ofre. Det er imidlertid vanskelig for oss i Vesten å forstå det ultimate offer som ligger i å gi sitt eget liv til en sak. På spørsmål om det er noe spesielt islamsk ved selvmordsbombing, svarer hun nei - overhode ikke! Det spesielle med islamistisk selvmordsbombing er imidlertid at man fyller handlingen med islamsk budskap. Man kan selvsagt ikke nekte for at islam er blitt brukt til dette. Hun minner om de tamilske tigrene, som driver med den samme type vold, men altså uten dette spesifikke religiøse innholdet. Men hvorfor må man drepe seg? I følge Milton-Edwards er det å miste sitt eget liv et offer, og dette elementet finner man også igjen i IRAs kamp mot Storbritannia. 

Laila Bukhari mener at det å ofre sitt eget liv, å bli martyr, sender et meget sterkt budskap tilbake til samfunnet. På spørsmål om dette med selvmordsbombing er et typisk "mannsyrke", svarer hun at det er flest menn som begår slike handlinger. Man finner imidlertid også eksempler på kvinnelige selvmordsbombere (jf. filmen "Attack"), særlig i Palestina, men også blant de tamilske tigrene. Hun har også sett noen få eksempler på dette i Pakistan. Som regel har kvinnene støttende roller og de opererer sjelden i frontlinjen. Er kvinnenes motivasjon annereldes enn mennenes? Bukhari mener at dette er vanskelig å si fordi det foreligger lite forskning på området. Dessuten tror hun at kvinnene blir stilt andre spørsmål enn mennene i de tilfellene hvor noen har forsøkt å grave seg ned i tematikken. Det som det imidlertid kan se ut til, er at kvinnene som er med i terrororganisasjoner gjerne har mistet sine ektemenn, eller har vært utsatt for vold og/eller overgrep. Man har f.eks. sett dette i Tsjetsjenia. Ved å ofre seg kan kvinnene gjenvinne sin tapte ære. Det hele handler om "the Act of War", slik man ser i Palestina. (Og for egen del viser jeg til boka "Allahs sorte enker" av Julia Jusik.)

Samuli Schielke mener at filmen "Horses of God" mangler et element av overbevisning om hva som var rett og galt for dem som var utvalgt til martyrer. 

En spennende og ikke minst lærerik debatt var over

Var filmen overbevisende nok i forhold til hvordan radikal islamisme oppstår? Arrangørene for Arabiske filmdager opplyste helt på slutten at filmen ikke er valgt ut for å gi alle svar på dette, men mer for å reise debatt. Svarene ble heller ikke gitt under debatten, men for egen del fikk jeg øynene opp for flere sider av en særdeles vanskelig problematikk. All ære til arrangørene som satte opp et panel etter filmen "Horses of God" - en debatt som fikk meg til å tenke mer dyptpløyende over tematikken enn hva filmen alene ville ha fått meg til. 


http://bloggurat.net/minblogg/registrere/45228dd998cf0e6e6a034e34055c6fc870cb23e5

"Horses of God" (Regissør: Nabil Ayouch)

Om fire selvmords-bomberes oppvekst i slummen utenfor Casablanca

I forbindelse med Arabiske filmdager på Cinemateket i Oslo denne helga vises blant annet "Horses of God" (med originaltittelen "Les chevaux de Dieu"). Regissøren Nabil Ayouch (f. 1969) har vokst opp i Frankrike, men er sønn av en marokansk far og en tunisisk mor. Han har regissert en rekke filmer (se oversikt på Wikipedia), og "Horses of God" er hans siste. Filmen hadde premiere på Cannes Film Festival i 2012.

"Horses of God", hvis handling finner sted i Casablanca, er basert på virkelige hendelser. Den 16. mai 2003 ble 45 personer, inklusive 12 selvmordsbombere, drept i flere parallelle bombeangrep i byen. Mer enn 100 mennesker ble i tillegg skadet. En spansk restaurant, et hotell, en jødisk gravplass, et jødisk kommunikasjonssenter og en jødisk-eid italiensk restaurant var åstedene for ugjerningene. Etterforskningen viste at selvmordsbomberne i all hovedsak kom fra slummen utenfor Casablanca. Hvordan kunne dette egentlig skje? 

Slosskamp - med Hamid i aksjon

I filmen følger vi fire gutter fra 1993 til 2003, alle hjemmehørende i slummen utenfor Casablanca. Yacine og Hamid er brødre, mens Nabil og Fouad er kamerater av dem. Livene deres er preget av slossing og vold, og fotballkamper som ender i basketak hvor de må flykte for livet, går som en rød tråd gjennom hele deres oppvekst. Det handler om å være tøffest, mest usårbar, mest fryktet ... Den tøffeste av dem alle er Hamid, utstyrt som han er med en kjetting han alltid har kveilet rundt høyre håndledd, og som han veiver med når det oppstår truende situasjoner. Vi blir vitne til temmelig brutale scener, der den sterkeste ikke går av veien for å voldta den svakeste, selv om de forsåvidt tilhører den samme gjengen. Penger skaffer de seg ved å rote rundt på søppeldynga i håp om å komme over noe som kan omsettes. Felles for alle er at de vokser opp i dysfunksjonelle hjem uten voksenpersoner det går an å lene seg på og finne trygghet hos. 

Guttene er blitt eldre

Så blir guttene eldre. Fremdeles er det lite som skal til for å utløse voldeligheter guttene i mellom - særlig i fighter mellom slumguttene og "de andre" som kommer utenfra. Alle henger rundt slummens eneste bar, et sted hvor det serveres alkohol og hvor de kan spille biljard. Jobber er det heller lite av, og Yacine som frister en tilværelse som appelsinselger, preges av motløshet. Moren hans synes at alt Hamid kommer hjem med til henne er fantastisk, mens det han kommer med ikke synes å være verdt stort, uansett hva det er. Hun ser ikke at Hamid driver med lyssky aktiviteter, mens Yacine forsøker å leve et så ærlig liv som mulig. Men Hamids aktiviteter fører mer penger til hjemmet enn Yacines usle appelsinsalg ... Jenta Yacine er forelsket i kan han dessuten bare glemme, for hva i all verden skulle han ha å tilby henne? 

En natt blir familien vekket av et spetakkel. Politiet tar seg inn i hjemmet deres (som egentlig bare er et skur), og Hamid blir arrestert. Moren er helt fra seg og skriker at sønnen hennes ikke har gjort noe galt og forsøker å hindre dem i å ta ham med, men til ingen nytte ... Deretter soner Hamid en straff på to år. Moren synker inn i apatien, og alt som betyr noe er noen TV-såper, som hun ser på hver eneste dag. I mellomtiden forsvinner mannen hennes inn i demensens verden, mens den siste hjemmeboende sønnen, som ikke er helt som andre, konstant sitter med høreklokker på og angivelig hører på nyhetssendinger fra Frankrike og Italia.  

Mens Hamid sitter i fengsel, skjer 11. september 2001. Men vantro øyne ser folkene i slummen hvordan flyene kræsjer inn i tvillingtårnene på Manhattan, samtidig som de jubler over at de vantro får som fortjent. 

Klar til å bli rekruttert som selvmordsbombere

En dag kommer Hamid ut av fengsel. Det er en helt annen mann enn han som ble arrestert to år tidligere. Han har blitt en troende og praktiserende muslim, og ankommer slummen med et fredfullt ansikt. I begynnelsen er Yacine oppbrakt over den forandring som har funnet sted ved broren, inntil han og Fouad ved et uhell kommer til å drepe sin arbeidsgiver etter at han i fylla forsøker å antaste Fouad. Dermed trenger de hjelp fra Hamid og hans trosfeller, og før de vet ordet av det er de på en måte fanget i en bevegelse som siden skal vise seg å være en militant islamistisk terrorgruppe. 

Både Yacine, Nabil og Fouad blir viet massivt med oppmerksomhet fra lederen av gruppen. De slutter å drikke, og begynner å be. Så går tiden, og de integreres i gruppen. Den dagen lederen forteller at de er spesielt utvalgte til å bli martyrer, er dette en så selvsagt ting at ingen av dem protesterer. Dette handler nemlig om å vise at man er en skikkelig mann, selv om gruppepresset er til å ta og føle på. Etter hvert begynner overraskende nok Hamid - den mest troende av dem alle - plutselig å tvile. Er det virkelig riktig å ofre sitt eget liv for saken? Og han begynner å tenke på moren som snart skal miste sine to sønner. Vil hun tåle det? Etter hvert som tiden for aksjonene nærmer seg, isoleres medlemmene mer og mer fra omverdenen, og et hvert tilløp til tvil blir omgående viet mye oppmerksomhet fra ledernes side. Guttene er klare ... eller er de egentlig det?

"Horses of God" er en interessant film med en meget sammensatt tematikk. I akkurat denne filmen er det fattigdom og nød og store sosiale forskjeller som skaper grobunn for det som senere skjer. Ingen av guttene har vært utenfor slummen før aksjonene finner sted, og dermed er de enkle å manipulere for lederne av den radikaliserte islamistiske sekten. Dessuten har vel ikke akkurat stolthet og verdighet preget livene deres i altfor stor grad, og endelig har de tilhørighet i en gruppe og får anledning til å være med på noe som er større enn dem selv. Bare det å tilhøre en religiøs gruppe er sånn sett likelydende med å fortjene mer respekt fra omverdenen. Og utsiktene til å komme til paradis med alle dets herligheter er atskillig mer forlokkende enn det mistrøstige livet de lever i slummen ... 

Underveis savnet jeg kanskje mer følelsen av at disse guttene faktisk trodde på det de ble med på og hadde en større bevissthet i forhold til de valgene de foretok. Men kanskje er nettopp dette - uvitenhet og manglende kunnskaper - noe av grunnen til at det er relativt enkelt å rekruttere akkurat dem? Filmen gir selvfølgelig ikke alle svar i så måte, men er først og fremst tankevekkende og egnet til å skape debatt. Det sterkeste ved hele filmen var hvordan den viser frem tvilen til de involverte. Dessuten at ingen av dem fremstår som onde på noe som helst vis - bare uvitende og naive. Som seere skjønner vi at de er like mye ofre for omstendighetene som dem de er satt til å drepe ... 

Ut fra en helhetsvurdering av filmen har jeg kommet til at det må bli terningkast fem denne gangen. Jeg har lagt vekt på at miljøskildringene er svært autentiske og at tematikken er meget interessant. Scenografien var dessuten nydelig og virkningsfull. Noe av det som trekker ned og som gjør at filmen ikke får toppkarakter, er at enkelte av skuespillerprestasjonene ikke var glitrende. Dette skyldes antakelig at en hel del av rollene ikke var besatt av profesjonelle skuespillere, noe som på den annen side bidro til opplevelsen av ekthet. Et av høydepunktene i filmen var for øvrig et bryllup - bare det alene gjorde filmen verdt å se! 

Etter at filmen var vist, ble det paneldebatt. Dette skal jeg skrive om i et eget innlegg. 

Innspilt: 2012 
Originaltittel: Les chevaux de Dieu
Nasjonalitet: Belgia, Frankrike, Marokko
Språk: Arabisk
Genre: Drama 
Skuespillere: Abdelhakim Rachi (Yacine), Abdelilah Rachid (Hamid), Hamza Souidek (Nabil), Ahmed El Idrissi Amrani (Fouad) m.fl. 
Spilletid: 117 min.

"The Attack" (Regissør: Ziad Doueiri)

Provoserende og sterkt om selvmordsbombing i Israel

Det er Arabiske filmdager i Oslo denne helga, og selveste åpningsfilmen var "The Attack" (eller L´Attentat som er originaltittelen) av den libanesiske regissøren Ziad Douieri. Filmen er basert på Yasmina Khadras bok med samme navn. 

I åpningsscenen introduseres vi for hovedpersonene i filmen; den suksessfulle palestinske kirurgen Amin Jaafari og hans kone Siham. De bor i Tel Aviv i Israel, er velstående og har nesten utelukkende jødiske venner. Samme dag skal Amin motta en presisjefull utmerkelse for sitt arbeid som lege, noe kona dessverre ikke har anledning til å stille på. Hun skal nemlig til Nazareth for å besøke slektninger. 

Mens Amin sitter i salen og venter på prisutdelingen, ringer hans kone. Han har imidlertid ikke tid til å snakke med henne, og få minutter etter står han selv på talerstolen for å takke for den ærefulle prisen som han som den første palestineren noen sinne har vært så heldig å motta. I takketalen tar han opp hvor viktig det er at jøder og palestinere kommer godt ut av det med hverandre, og han trekker endog inn at alle jøder egentlig er litt arabere, og at alle arabere egentlig er litt jøder. Alle smiler tilfreds til hverandre fordi de er et levende bevis på at det går an å leve i fredelig sameksistens med hverandre. 

Senere samme dag er Amin tilbake på jobb. Plutselig smeller en bombe i byen, og inn kommer den ene ambulansen etter den andre med sårede og drepte. Når status skal gjøres opp, viser det seg at selvmordsaksjonen denne gangen har kostet 17 menneskeliv. 11 av dem var barn. Bomben gikk nemlig av inne i en restaurant hvor det foregikk en barnebursdag. Amin og de andre på operasjonsstuen er rystet over hendelsen og snakker om hva i all verden det er som kan få noen til å gjøre noe så ondt og meningsløst. Vi blir dessuten vitne til en sterkt skadet jødisk mann som krakilsk nekter å la seg behandle av Amin, og forlanger en annen (jødisk) lege. 

Senere kommer Amin hjem fra jobben, helt utslitt etter basketakene på operasjonsstuen. Han stusser over at kona ikke er kommet hjem enda. Da han forsøker å ringe henne, ser han at hun har glemt mobiltelefonen hjemme. 

Midt på natta blir Amin vekket av en telefon fra jobben. Han blir bedt om å komme på sykehuset. Det viser seg at det han skal gjøre er å identifisere liket av sin kone. Da det fremkommer at hun mest sannsynlig har operert som selvmordsbomber, og er den som står bak alle drapene og skadene som Amin og kollegaene hans har tatt imot på operasjonsstua den foregående dagen, klarer han ikke å ta dette innover seg. Det må foreligge en misforståelse. Han nekter å tro at det er mulig å være gift med en kvinne i 15 år og ikke vite noe om hennes politiske eller religiøse beveggrunner og grunnleggende holdninger. Det viser seg etter hvert at han skal få mer enn dette å slite med, for det israelske politiet kan heller ikke tro at han ikke har visst noe om det som har foregått ... 

Uten å røpe for mye av handlingen, kan jeg si så pass at historien som fortelles videre handler om en mann som gradvis tar inn over seg sannheten og som får et behov for å finne ut hvorfor. Og jo mer han graver seg ned i dette, jo vanskeligere blir det for ham å møte sine jødiske venner på samme måte som før. Og så spørs det hvor liberale de er når det kommer til stykket ... 

Det var meningen at regissøren skulle være gjest på festivalen og dukke opp i salen etter visningen av denne filmen, og akkurat dette hadde jeg gledet meg til. Men så viste det seg at Ziad Doueiri hadde mistet flyet sitt fra New York til Norge, og dermed måtte vi nøye oss med en overføring via Skype. I stedet for at dette skulle ende med en skuffelse sånn totalt sett, ble det faktisk et høydepunkt. I alle fall for de av oss som valgte å bli sittende igjen og høre regissøren fortelle om alle utfordringene underveis, og om alle reaksjonene han har møtt både fra israelere/jøder og palestinere etter at filmen var ferdig. I nesten tre kvarter snakket han uavbrutt om filmen sin. 

Opprinnelig var det meningen at filmatiseringen av Yasmina Khadras bestselgerroman skulle bli en Hollywood-produksjon, men slik ble det likevel ikke. Amerikanerne mente at den ble for pro-israel-aktig og droppet hele konseptet. Det Ziad Doueiri og hans medarbeidere ikke skjønte før det var for sent, var at manuset de hadde laget var eid av amerikanerne. Han ønsket naturlig nok å fullføre filmen, men opplevde at han ikke fikk ut manuset "sitt". Først etter noen år lyktes det ham å få kjøpt det tilbake, og dermed var han endelig i gang igjen.

Og film ble det! Innspillingene ble foretatt i Israel, og han brukte mange israelske skuespillere. For ti år siden ville dette vært helt utenkelig for ham, libaneser som han tross alt er. Han har selv vokst opp med hatet mellom arabere og jøder i Midt-Østen, men erfarte under innspillingene at israelerne var like redde for all uroen som han var under sin oppvekst. Det forhold at filmen er innspilt i Israel og med israelske skuespillere har imidlertid gjort at mange arabiske land nekter å vise filmen. Han risikerer selv opptil tre års fengsel pga. dette dersom han reiser tilbake til Libanon. 

Ziad Doueiri er meget klar på at "The Attack" ikke først og fremst er en politisk film. Han endret bl.a. Sihams bakgrunn fra muslim til kristen-araber. Dette for å få frem at konflikten ikke handler om religion, men om landområder. Slutten av filmen er heller ikke så storslagen og pompøs som bokas slutt (med kanskje desto mer realistisk?), og dette førte i begynnelsen til en konflikt med forfatteren av "Attentatet", som ikke likte at han hadde endret på slutten. Inntil han til slutt faktisk forsonet seg med det ... 

Min vurdering av "The Attack" er at dette er en utrolig sterk film på mange ulike nivåer. Ikke bare er historien som sådan hjerteskjærende, provoserende og rå, men den inneholder også mange sterke scener - særlig etter at skadde og drepte mennesker begynner å ankomme sykehuset etter bomben. Skuespillerprestasjonene er formidable i all sin enkelhet, regien er mesterlig og temaene som tas opp er mer komplekse enn vi er vant til å få servert på film. Jeg ble meget følelsesmessig berørt mens jeg så filmen. Innimellom kjente jeg de reneste knyttneveslag i magen - andre ganger var det som om jeg ble filleristet. At filmen provoserer begge sider av konflikten i Midt-Østen kan jeg faktisk skjønne, for her er alle elementer med. Filmen er imidlertid ikke mer provoserende enn virkeligheten selv. Israelernes rasisme og generalisering i forhold til at "alle" arabere er potensielle terrorister, arabernes hat mot dem som urettmessig har stjålet landet deres fra dem, det gjensidige hatet, stoltheten over at en slektning har gjennomført et selvmordbombertokt ... det meste er tatt med. Etter å ha sett en slik film er jeg temmelig sikker på at det ikke er mulig å velge enten den ene eller andre siden, for virkeligheten er så mangefascettert at det må være åpenbart for alle at det ikke finnes bare én sannhet. Min konklusjon er at denne filmen fortjener terningkast seks! Her er faktisk filmen enda bedre enn boka!

Innspilt: 2012
Originaltittel: L´Attentat
Nasjonalitet: Belgia, Frankrike og Libanon
Språk: Arabisk/hebraisk
Genre: Drama
Skuespillere: Ali Suliman (Amin Jaafari), Reymond Amsalem (Siham Jaafari) m.fl.
Spilletid: 102 min.

Sunniva Lye Axelsen: "Jerusalemsyndromet"

Om den andre intifadaen, terror og selvmordsbombing

Sunniva Lye Axelsen (f. 1980) debuterte i 2011 med romanen "Følge meg alle mine dager", som handler om en aldrende dement kvinne som forteller om sitt livs store kjærlighet overfor en mann som svek henne på det groveste. Boka fikk gode kritikker av anmelderne, kan jeg bl.a. lese på forlagets nettsider. "Jerusalemsyndromet" er hennes andre roman - og for meg den første jeg leser av henne. Jeg har fått boka tilsendt fra forlaget. 

Harriet Fjell nærmer seg førti og bor i Jerusalem i Israel, hvor hun har oppholdt seg de siste ti årene. Harriet er en fotograf som for lengst har sluttet å fotografere. Hvorfor skal vi etter hvert få vite, først og fremst gjennom fragmentariske tilbakeblikk på fortiden. En norsk kvinne med tendenser til alkoholisme i et område med mer terror enn verden antakelig har sett noen sinne på ett og samme sted ...

Harriet har vært en fotograf som har beskjeftiget seg med å dokumentere følgene av selvmordsbombing under den andre intifadaen (fra 2000 - ca. 2005), før det meste gikk i stå i livet hennes. Hun har tatt de mest gruoppvekkende bilder, noe som har gjort henne om ikke akkurat rik, så i alle fall økonomisk uavhengig. Angsten for selv å bli rammet av terroren har festnet et grep om henne, og kommer i tillegg til alle de andre angstene hun har fra før av. Som følgene av et særdeles vanskelig forhold til sin for lengst avdøde mor - en mor som slo - og utviklingen av en avsky for sin egen kropp bl.a. etter en traumatisk voldtekt, noe som har gjort henne redd for nærhet og kjærlighet - bare for å nevne noe.

"Terror er sorgen du aldri trodde kunne nå deg. Terror er øyeblikket du innser at du ikke vil få tid til å si farvel til den du var. Terror er den skallede politimannen du ikke kjenner, som holder deg i hånden. Terror er blomsterhav og messer, bølgeskvulp og helikoptre og tordnende stillhet. Terror er å tenke seg inn i frykten til det mennesket du ikke kan være foruten. Terror er timen da du innser at du må reise hjem uten noe å reise hjem til. Terror er den dagen sorgen din stilles til skue. Terror er fallende stjerner, aviser som skriver om noe annet, støtvise mareritt og fremmed lengsel og skakende trygghet i vedvarende fornektelse helt til det hele går i stykker når de andre forlengst har skjønt alt. Terror er den spisse, glitrende stenen, pepret med glasskår og bly og kråkesølv, omsluttet av det som en gang var hjertet ditt." (side 96)

Etter å ha levd et nokså miserabelt og ensomt liv uten en jobb å gå til i årene etter at intifadaen var over, og hvor trusselen om selvmordsbombing like fullt henger over Jerusalem, treffer Harriet omsider en mann - pakistanske Majid. Så er spørsmålet om hun våger å slippe ham inn på seg, våger å ta for seg av hva livet tross alt har å by henne ... Ja, tør å begynne å leve igjen ...

"Jerusalemsyndromet" er nydelig skrevet, og det er intet å si på de rent språklige kvalitetene ved boka. Det tok likevel nesten 100 sider før historien begynte å berøre meg i særlig grad, og det synes jeg er litt mye tatt i betraktning at boka totalt sett bare rommer ca. 250 sider. Like fullt må jeg si at jeg rundt side 100 også var hektet, og jeg leste derfor ut resten av boka i løpet av en dag - fordi jeg ikke klarte å legge den fra meg. Jeg har fundert litt på hvorfor jeg opplevde starten som litt treg, og tror at dette har noe med at det meste ved hovedpersonen Harriet ble for vagt og ugjennomtrengelig og kanskje også litt uforståelig, før brikkene altså begynte å falle på plass et stykke ut i boka. Da først forsto jeg hva det egentlig var med henne, og hva det var som hadde gjort livet hennes så vanskelig. Og ikke minst hva som gjorde at hun i sin tid valgte et så risikoutsatt yrke som å være fotograf i Jerusalem under den andre intifadaen ... Og plutselig handlet boka om alt annet enn terrorisme, og mer om mellommenneskelige relasjoner og kanskje også det største av alt, nemlig kjærligheten.

Vi får innblikk i nærmest gribbelignende tendenser blant hennes kollegaer i fotografyrket, der de higer etter å være tidligst ute etter en terror-handling for å sikre seg det beste scoopet, bokstavelig talt mens de går over lik, vasser i legemsdeler av bombeskadede mennesker. Det vare og skjøre og gryende forholdet til Majid er nydelig beskrevet, der Harriet sliter med å beholde kontrollen over seg selv og sine følelser, samtidig som hun ikke kan få nok av det han har å gi henne. Jeg kunne godt tenke meg å høre mer om dette forholdet. Sånn sett skulle jeg ønske at boka hadde vært atskillig tykkere. Slutten er spesiell, men det må man kanskje først og fremst være nordmann for å skjønne ... Alt i alt en meget lesverdig bok som fortjener terningkast fem, fordi den rager godt over de typiske bestselgerne på grunn av de språklige kvalitetene, samtidig som den ikke er god nok til å havne helt i toppskiktet. 

Utgitt: 2012
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 249

Sunniva Lye Axelsen. Foto: Elke Mayrhofer

Julia Jusik: "Allahs sorte enker - Kvinnelige selvmordsbombere fra Tsjetsjenia"

Triste kvinneskjebner


Utgitt i Russland: 2004
Utgitt i Norge: 2005
Originaltittel: Nevesty Allakha
Oversatt: Guro Søvik
Forlag: Ganesa Forlag
Antall sider: 187

Den russiske journalisten Julia Justik var bare 22-23 år da hun arbeidet med boka "Allahs sorte enker", hvor hun beskriver forholdene i Tsjetsjenia og spesielt om vervingen av kvinnelige selvmordsbombere til terroroppdrag i Russland. Utgangspunktet var at det i økende grad ble brukt kvinner i slike aksjoner, og Justik ønsket å finne ut hvem de var, disse første tsjetsjenske selvmordsbomberne.

Fra før av kjente verden til selvmordsbomberne i Palestina, men forholdene i Tsjetsjenia var totalt annerledes. For det første var det påfallende at det kun var kvinner som sprengte seg selv i luften. På side 12 skriver forfatteren:

"I Tsjetsjenia sprenger ikke menn seg i luften. De er for glad i livet. Dette er den største forskjellen mellom de palestinske og de tsjetsjenske selvmordsbomberne. I Tsjetsjenia er det bare kvinner som dør." 

For det andre er det ikke religiøs fanatisme som driver kvinnene inn i terrorismen. Justik avslører at det er grovt sett er to typer kvinner som brukes i selvmordsattentater: de er enten pur unge og mangler klantilhørighet eller menn som kan beskytte dem, eller de er enker fra 30 år og oppover uten fremtidshåp. Mens de pur unge lures med uten å skjønne hva som skjer, er de eldre kvinnene som regel smertelig klar over hva de går med på. Men felles for begge gruppene er at de er overbevist om at de ikke har noe fremtidshåp. Og når de først har etablert kontakter med bakmennene som ofrer kvinnene i terrorangrep, så er det ingen vei tilbake ...

Justik avslører at disse kvinnene faktisk ikke dreper andre mennesker. De blir selv brukt til å drepe. De har ikke engang kontroll over utløsningen av sprengmekanismene. Dette styres av menn via fjernutløser. "Disse selvmordsbomberne blir drept på usleste vis. Og det er dette som er den fryktelige, helt spesielle russisk-tsjetsjenske signaturen", skriver forfatteren på side 13 i boka.

I boka introduserer Justik oss for den ene kvinneskjebnen etter den andre. Fordi navnene på kvinnene var kjent, var det relativt enkelt for henne å nøste opp deres historie. Ikke sjelden hadde foreldrene til jentene solgt dem - mot jentenes vilje - til bakmennene. Der ble de gjerne voldtatt og fratatt siste rest av ære, noe bakmennene gjorde vel vitende om at det for disse kvinnene dermed ikke var noen vei tilbake. Ingen ville ha noe med dem å gjøre nå som de bar på en byrde av massiv skam.

Mye av boka handler om kvinnene som deltok i attentatet i Dubrovka-teateret i Moskva i oktober 2002, og avslutningsvis kommer hun også inn på det forferdelige gisseldramaet i Beslan i september 2004, hvor over 300 mennesker ble drept. Halvparten av dem var barn.

Boka "Allahs sorte enker" vakte enorm oppsikt da den utkom i Russland, og den ble også utsatt for salgsforbud pga. en rekke kontroversielle påstander fra forfatterens side. Hun har navngitt en rekke bakmenn, men likevel går de fri. Ingen arrestordre er utstedt. Derimot har forutinntattheten mot de sorte enkene fortsatt, og det skal nesten ikke mer til enn at man er kvinne, har svart hår og går i svarte klær (les: ser tsjetsjensk ut) før man nærmest anses som en potensiell selvmordsbomber. I stedet for å ta opplysningene i boka som en advarsel og gjøre det som gjøres kan for å forhindre fremtidige terrorangrep, fortsetter selvmordsaksjonene. Bare med en vesentlig forskjell fra tidligere: nå sørger bakmennene for at kvinnenes identitet holdes skjult. Og det gjør man bl.a. ved å bruke kraftigere sprengladninger, slik at det ikke er noe igjen av ofrene som kan identifiseres etterpå.

Denne boka tok helt innersvingen på meg. Jeg leste den nærmest i ett, fordi jeg ikke klarte å legge den fra meg. Historiene til kvinnene, "uskyldige" som "skyldige" ... de var så brutale og så triste at det var til å gråte av. Jeg avslutter med å sitere fra side 174 i boka:

"For å unngå at en slik kvinne blir en "levende bombe", må man komme opprørerne i forkjøpet. De må få et tilbud som kan gi dem håp - i stedet for døden som opprørerne bringer dem. 

De må få et arbeid, og det må sikres at ingen plutselig omkommer i nattlige flyangrep eller brenner opp i et hull i jorden. Barna deres må få gå på skole hver dag og ikke plutselig bortføres uten noen form for rettslig behandling for så å dukke opp igjen uten innvoller og med gjensydd buk på en søppelplass. 

De må få håp. Da kommer de ikke til å følge dem som sier at alt håp er ute."

Det er noen år siden boka utkom, men den er dessverre skremmende aktuell fremdeles. Terningkast fem!

 

Lesningen av denne boka inspirerte meg til å finne frem et par bilder jeg tok av et

minnesmerke om Beslan-tragedien, i San Marino i 2007.

Yasmina Khadra: "Etter attentatet" (2005)

Om Israel-Palestina-konflikten

Amin er en svært vellykket integrert palestiner i Israel. Gjennom nitidig og iherdig innsats har han overvunnet fordommer og rasisme, og er en dyktig kirurg på et sykehus i Tel Aviv. Han er lykkelig gift med Sihem og de bor i rikmannsstrøket i byen.

Etter en lang dag ved operasjonsbordet for å redde overlevende etter et selvmordsbombe-attentat, blir han tilkalt til politistasjonen for å identifisere liket av sin kone. Det tar tid før Amin klarer å ta inn over seg at det er kona som står bak selvmords-attentatet. Dermed raser hans verden fullstendig sammen, og han blir besatt på å finne ut hva som førte til at Sihem valgte å ta livet ikke bare av seg selv, men også en hel skoleklasse med uskyldige barn.

Khadra drar oss med inn i konflikten mellom Israel og Palestina, og uten å gi noe svar forsøker han likevel å tegne et bilde av hva som gjør at noen kan velge en så dramatisk skjebne som det å bli selvmordsbomber. Historien er intens og besettende, fortvilet og på mange måter håpløs. Khadra beskriver en voldsspiral som ingen ende vil ta. Finnes det i det hele tatt håp i denne konflikten? Her blir det terningkast fem!

Utgitt: 2008
Originaltittel: L´attentat
Utgitt på norsk: 2008
Oversatt: Ellen Huse Foucher
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 221