Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Ethan Hawke. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Ethan Hawke. Vis alle innlegg

lørdag 7. april 2018

Kort omtale av åtte nye filmer


Jeg har nylig sett åtte relativt nye filmer (på et langdistansefly i påsken), og må dessverre nøye meg med en samlet omtale av disse fordi tiden ikke strekker til for å få skrevet individuelle filmomtaler. 


"The Journey" (regissør: Nick Hamm) - 2016 (94 min.)

Handlingen i denne engelske filmen er lagt til St. Andrews, Skottland, og året er 2006. De bitre fiendene Ian Paisley (protestantisk leder i Nord-Irland) og Martin McGuinness (irsk republikaner og Sinn Féin-politiker) møtes for første gang under forhandlinger om fred i Nord-Irland. 

Etter knapt å vekslet to ord under forhandlingene, fører blant annet dårlig vær til at de to må kjøre sammen til en annen flyplass enn den som var planlagt. Uten at de vet det, blir samtalen dem imellom overvåket, og sjåføren er med på et spill for å få begge i tale. 

Konversasjonen halter alvorlig til tider. Det er særlig Paisley som har problemer med å forholde seg til McGuinness. Maken til "stiff over lip" skal man lete lenge etter! Hans replikker er så bitende sarkastiske at det krever sin mann å ikke gå i skyttergraven og bli der. McGuinness bruker imidlertid all sin kløkt for å lokke frem smilet og humoren hos Paisley, og det vi blir vitne til er en historisk bragd. Fasiten er jo at de to ble riktig gode venner og samarbeidet i samme regjering i flere år - Paisley som First Minister of Northern Ireland, og McGuinness som Deputy First Minister of Northern Ireland. 

"The Journey" er en velspilt dialogfilm med stjerneskuespillerne  Timothy Spall og Colm Meaney i rollene som hhv. Paisley og McGuinness. Filmen har ikke vært vist på kino og er heller ikke tilgjengelig på DVD. Det må noen gjøre noe med! Denne filmen vil nemlig fornøye mange! Anbefales! 


"Loveless" (regissør: Andrey Zvyagintsev) - 2017 (127 min.)

Den russiske filmen "Loveless" var en av fem nominerte filmer i kategorien beste utenlandske film under årets Oscar-utdeling. Den vant ikke. Det kan være greit å merke seg at regissøren Andrey Zvyagintsev også står bak den mer kjente filmen "Leviathan" (2014). 

Vi møter ekteparet Zhenya og Boris som har valgt å gå fra hverandre. Hun ønsker å søke lykken mens hun fremdeles er en attraktiv kvinne, mens han føler seg forlatt og helst hadde sett at de fortsatte samlivet. Midt oppi den bitre striden står deres 12 år gamle sønn Alyosha, som ingen av dem ønsker eneansvaret for. Zhenya har aldri ønsket å bli mor, og nå står han i veien for det livet hun ønsker å leve. Boris mener at gutten trenger sin mor mer enn ham som far ... Gutten overhører mange av kranglene mellom foreldrene. 

Så forsvinner Alyosha plutselig. Heldigvis erkjenner begge hans foreldre at de elsker ham høyt, og de gjør hva de kan for å finne sønnen sin. Men nå er det for sent ... 

Det hender ikke veldig ofte at russiske filmer kommer på det norske markedet, så det er all grunn til å følge med når dette faktisk skjer. Filmen har ikke gått på norske kinoer, men DVD´en har release i midten av mai i år. Kanskje er dette en film for spesielt interesserte, men jeg håper at flere velger å se den.  


"Maudie" (regissør: Aisling Walsh) - 2016 (116 min.)

Maud Lewis (f. 1903 d. 1970) var en canadisk folkekunstner, som led av reumatoid artrititt. Hun ble derfor mer og mer krumbøyd etter som årene gikk. Siden hun ble levnet liten mulighet for å få seg jobb eller bli gift, ble hun plassert hos en bisk tante som hadde lite til overs for henne. Alle behandlet henne som et mindre begavet utskudd. 

"Maudie" er historien om Maud Lewis, og vi blir her vitne til hvordan Maudie tar sjeen i egne hender og søker seg jobb som hushjelp hos fiskeren Everett Lewis. Han behandler henne ikke særlig fint til å begynne med. 

Så begynner Maudie å male, og plutselig tjener hun mer penger enn Everett. Dette får ham til å se på henne med nye øyne, og en dag frir han til henne. Maleriene hennes blir berømte og de kommer på TV. Maudies biske tante ønsker ikke å gå i graven med en hemmelighet hun har båret på i årevis, og så får Maudie høre den egentlige historien om hva som skjedde med barnet hun en gang fødte ... Det barnet Maudie fikk høre var like misfostret som henne selv, og som døde ... 

"Maudie" er en hjertevarm og herlig-trist film om å være annerledes og likevel klare seg godt. Historier som dette er en viktig påminnelse om hva samfunnets syn på fysiske avvik kan gjøre med et menneske. Det var jo ingenting i veien med hodet til Maudie, men hun ble likevel betraktet nærmest som tilbakestående i datidens samfunn. Sally Hawkins spiller nok en gang rollen som en annerledes kvinne, slik hun også gjorde det i den Oscar-vinnende filmen "The Shape of Water" (2017). Dette gjør hun med en nærmest autentisk innlevelse i rollen. Filmen er ikke satt opp på norske kinoer, og jeg har ikke funnet ut når DVD´en har release. Men vær oppmerksom på denne filmen dersom du skulle komme over den. Den er både interessant og skjønn! Anbefales!


"Phantom Thread" (regissør: Paul Thomas Anderson) - 2017 (130 min.)

"Phantom Thread" er basert på en fiktiv historie om motedesigneren Reynolds Woodstock, som forsynte Londons sosietet med de lekreste kjoler på 1950-tallet. Filmen ble nominert til seks Oscars tidligere i år (bl.a. i kategoriene beste film og beste mannlige hovedrolle), men vant kun en Oscar (i kategorien beste kostyme-design). 

Reynolds Woodstock er regnet som et geni, og det ligger mye prestisje i å bære hans kreasjoner. Dersom noen ikke bærer kjolene hans med tilstrekkelig grad av verdighet, drar han hjem til vedkommende og forlanger å få kjolen tilbake. Han er kontrollfreak av rang, og gjør det som skal til for å holde firmanavnet uplettet sammen med sin søster. Begge er ugifte. 

En dag møter Woodstock servitøren Alma. Hun fascineres av hans sjarm, og flytter etter kort tid inn hos ham. Hva hun forventet er ikke godt å si, men antakelig ikke et platonisk forhold der alt handler om å kle henne opp i vakre kjoler og vise henne frem for sosieteten. Reynolds er en følsom kunsterkarakter som ikke tåler endringer i sine rutiner, og han avskyr lyden av mat som blir spist, klirring av tekopper - i det hele tatt lyder som hører med i en helt normal livsutfoldelse. 

Det skjer selvsagt mye mer i denne filmen, men jeg ønsker ikke å røpe annet enn at Alma ikke er tapt bak en vogn når noe ser ut til å true hennes posisjon i Woodstock-huset. Daniel Day-Lewis spiller den eksentriske og djevelsk sjarmerende tyrannen på en måte som gjør filmen verdt å se bare av den grunn. Filmen hadde Norgespremiere den 14. april, og går fremdeles på kino. DVD´en har release medio august i år. Anbefales!


"I, Tonya" (regissør: Craig Gillespie) - 2017 (119 min.)

"I, Tonya" ble nominert til tre Oscars tidligere i år, og vant en. Det var Allison Janney, hun som spilte Tonyas mor, som vant Oscar i kategorien beste kvinnelige birolle. 

De fleste som fulgte med under OL på Lillehammer i 1994 fikk med seg den sørgelige historien om kunstløperen Tonya Harding. Hun hadde en gang en lysende karriere fordi hun var den første kvinnen som gjennomførte en trippel axel på isen, noe som anses som det vanskeligste hoppet innenfor denne idrettsgrenen. Så oppsto det mistanke om at hun hadde en finger med i spillet da hennes konkurrent Nancy Keerigan ble slått ned og fikk en kneskade. Senere ble hun dømt for medvirkning, og mistet retten til noen gang å delta i konkurranser på kunstløpbanen. 

I "I, Tonya" innvies vi i Tonyas sørgelige oppvekst, der hun blir banket og slått av sin meget ufølsomme mor. Moren har den innstillingen til datteren at jo mer hun tyner henne, desto bedre gjør hun det på isen. Tonya higer etter morens anerkjennelse, men får den aldri. 

Tonya flykter inn i et ekteskap for å komme seg bort fra moren. Dessverre ble dette hennes bane ... Ektemannen rotet det nemlig fullstendig til for henne ... I alle fall dersom vi skal tro på historien som fortelles i "I, Tonya", som langt på vei frikjenner Tonya for all skyld mtp. volden som ble utøvd på Nancy Kerrigan. 

Både mor og datter - spilt av Allison Janney og Margot Robbie - gjør strålende rolletolkninger, og dette gjør filmen verdt å se. Filmen hadde Norgespremiere 2. februar i år, men er allerede tatt av plakatene. DVD´en har release senere i år. Anbefales!


"Murder on the Orient Express" (regissør: Kenneth Branagh) - 2017 (114 min.)

Selvsagt er det fest når selveste Kenneth Branagh bestemmer seg for å revitalisere en gammel Agatha Christie-klassiker! Dessverre fikk jeg aldri med meg denne filmen på kino. Filmen hadde Norgespremiere 10. november 2017, og mandag 9. april er siste mulighet for å få sett den på Gimle kino i Oslo. DVD´en har allerede hatt release. 

Hercule Poirot (spilt av Kenneth Branagh selv) er i Jerusalem for å oppklare en forbrytelse, og reiser deretter til Istanbul for å slappe av. Han blir imidlertid kalt tilbake til London, og bestemmer seg for å ta Orientekspressen. Underveis skjer det merkelige ting, selvsagt også et mord, og dermed er Poirot atter på saken. 

Det er et stjernespekket team av skuespillere vi møter i denne filmen. I tillegg til Branagh opptrer Penélope Cruz, Wilhem Dafoe, Judi Dench, Johnny Depp og Michelle Pfeiffer - bare for å nevne noen. Det ligger selvsagt i sakens natur at det er mye overspilt drama i en film som dette, uten at noen løfter et øyenbryn av den grunn. En eventyrlig og herlig film, som det er et must å få med seg! Anbefales!


"Tulipani" (regissør: Mike van Diem) - 2017 (90 min.)

Denne filmen har aldri vært satt opp på norske kinoer, og jeg har heller ikke funnet ut om den kommer på DVD. Det er kanskje like greit, for dette er ikke en film som setter varig spor hos noen, er min påstand. 

"Tulipani" inneholder en klisjéfylt romantisk historie om en hollender (Gauke) som besvangrer en kvinne og senere reiser til Italia for å dyrke tulipaner i et bedre klima. Senere kommer kvinnen og hennes datter Anna til Italia. 

Det skjer mye trist, som toppes av et møte med mafiaen. Og så er vi tilbake til start, der datteren Anna har dukket opp for å spre det hun tror er hennes mors aske, over hjemstedet hennes. 

Dette er en film du helt klart kan styre unna. Med mindre en nokså tanketom, men visuelt vakker film er nettopp det du trenger i en gitt situasjon ... 


"Wonder" (regissør: Stephen Chbosky) - 2017 (113 min.)

Denne filmen, som på norsk har fått tittelen "Mirakel", hadde Norgespremiere den 2. mars i år. Den går fremdeles på kino. Hvor stor suksess den har hatt blant norske seere aner jeg ikke, men for meg ble dette en tårepersefilm der alle triks og knep for å få oss til å grine, ble benyttet. Det hele ble for klisjéfylt og feel good for meg. 

I sentrum for handlingen er Auggie, som er født med et deformert ansikt. Han har vært gjennom mange operasjoner, og moren hans har forskånet ham for livet utenfor hjemmets vegger ved å gi ham hjemmeundervisning. Nå er den store dagen kommet. Auggie skal begynne på en normal skole. Han er over gjennomsnittet intelligent, men intelligens er dessverre ikke noe man får særlig uttelling for i den alderen. Han blir mobbet på skolen fra første dag, og det blir en alt annet enn hyggelig start for ham. Men så skjer det selvsagt noen små mirakler som får det hele til å snu ... 

Filmen har noen lag som det er verdt å få med seg. Det ene er hvor grusomme barn kan være mot hverandre, særlig overfor dem som ikke passer helt inn i den vanlige folden. Det andre er hvordan det er å være søsken til et særlig hjelpetrengende barn som hele tiden får all oppmerksomheten fra foreldrene. Det tredje er hvordan foreldrenes holdninger til det som er annerledes, smitter over på barna. Det fjerde er hva misunnelse og sjalusi kan gjøre med vennskap. Hele familien - med mor (spilt av Julia Roberts), far (spilt av Owen Wilson), søster (spilt av Izabela Vidovic) og bror (spilt av Jacob Tremblay) - er naturligvis helskjønne og pene, og Auggie selv er ikke veldig vansiret. (Tåler ikke det amerikanske publikummet å se et virkelig vansiret ansikt?) Mest av alt er han bare skjønn. Dette gjør lidelsene hans enda mer uforståelige. Jeg føler meg litt slem når jeg hevder at filmen er klisjéfylt, overromantiserende og for glattpolert - i verste Hollywood-stil. Se filmen selv og bedøm! Nå har i alle fall jeg sagt hva jeg mener om den.

søndag 1. februar 2015

"Boyhood" (Regissør: Richard Linklater)

Et fascinerende filmprosjekt!

En av grunnene til at jeg har valgt å se "Boyhood", er at den er blant dem som er nominert til årets Oscar, ikke bare i én, men i seks kategorier:
- beste film
- beste mannlige birolle (Ethan Hawke)
- beste kvinnelige birolle (Patricia Arquette)
- beste regi (Richard Linklater)
- beste originalmanus
- beste filmredigering

Fra før av har jeg omtalt de Oscar-nominerte filmene "The Imitation Game" og "American Sniper".

Filmen hadde premiere 22. august 2014 i Norge, og den går fremdeles på kino. 

Regissøren av filmen, Rickard Linklater (f. 1960), har regissert 18 filmer fra sin debut i 1988. (Kilde: Wikipedia) "Before Sunset" (2004) er den eneste av hans filmer jeg har sett fra før av. Ellers preges hans filmografi mye av komedier og romantikk, ut fra hva jeg kan se. 

"Boyhood" er en helt spesiell oppvekst-film. Der det vanlige er at ulike skuespillere spiller rollene som hhv. barn, ungdom og voksen, har regissøren her fulgt gutten Mason (spilt av Ellar Coltrane) fra han var fem til han er atten år. 


Mason jr. gjennom elleve år.
Akkurat dette gjør filmen veldig annerledes og særegen enn hva vi er vant til i tilsvarende filmer. 

Underveis skildres nokså vanlige problemstillinger som barn av i dag utsettes for. Moren Olivia (spilt av Patricia Arquette) får to barn med Mason sr. (spilt av Ethan Hawke) så altfor tidlig. Mens Mason sr. er en drømmer som ønsker å leve av musikken sin, men aldri får det riktig til, blir Olivia sittende med det fulle og hele ansvaret for barna. Til slutt faller hele samlivet deres i grus, og de blir skilt. 


Tidlig i barnas oppvekst.
Mens Olivia tar seg utdannelse i voksen alder, vokser sønnen Mason jr. og datteren Samantha opp som ansvarlige små voksne. Ting andre tar som selvsagt, er ikke like selvsagt for dem. De er dessuten prisgitt morens valg - også da hun senere treffer en mann som tilsynelatende har orden på livet sitt, men som det er "noe" ved ... Akkurat hva dette "noe" er, skal de smertelig få erfare alle tre ... I mens er faren deres i periferien av deres liv, i lange perioder uten arbeid, men likevel med noe å tilføre dem. 

Underveis dukker det opp mobbe-episoder, episoder med alkohol-debut, historier med jenter osv. Og den en gang så håpløse faren deres, er visst ikke fullt så håpløs likevel når det kommer til stykket ... 


En far-sønn-samtale.
Det er ikke bare Mason jr. som eldes fra episode til episode i denne filmen. Det gjør nemlig alle de andre skuespillerne også. Akkurat dette er faktisk veldig fascinerende! Skuespiller-prestasjonene i filmen er gode på den nære og nærmest autentiske måten. Man får nesten følelsen av at det er en dokumentar, ikke en fiksjon, man blir presentert for. Dette skyldes ikke bare at filmen er innspilt over en elleveårs-periode, men måten den er regissert på, eller kanskje mer hvordan historien er fortalt. Olivia er dessuten en fascinerende kvinneskikkelse, der hun aldri går inn i offerrrollen, men tar grep for å forbedre barnas og sin egen situasjon de gangene dette fremstår som nødvendig. Så er spørsmålet hva som skjer med henne den dagen barna ikke trenger henne lenger ... 


Når barna er "voksne" og skal klare seg på egen hånd ...
"Boyhood" falt virkelig i smak hos meg! Hvis jeg likevel skal sette fingeren på noe, så må det være at en spillelengde på 165 minutter - dvs. nesten tre timer - er i meste laget nesten uansett hvor god en film er. Samtidig skjønner jeg dilemmaet som skaperne av denne filmen må ha hatt underveis. Man har lagt ned utrolig mye jobb i å filme noen snutter av livet til denne familien gjennom elleve år, og står til slutt overfor valget: hva må kuttes? Jeg tror at jeg må konkludere med at filmredigeringen har vært meget vellykket og at det faktisk tar nesten tre timer å fortelle denne historien - verken mer eller mindre! 

Jeg anbefaler "Boyhood" varmt!

(Fasiten etter Oscar-utdelingen den 22. februar 2015 er at Patricia Arquette vant en Oscar i kategorien beste kvinnelige bi-rolle.)

Innspilt: 2014
Originaltittel: Boyhood
Genre: Drama
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Ellar Coltrane (Mason Evans jr.), Patricia Arquette (Olivia Evans), Ethan Hawke (Mason Evans sr.), Lorerei Linklater (Samantha Evans) m.fl.
Spilletid: 165 min.

søndag 1. juli 2012

"The Woman in the Fifth" (Regissør: Paweł Pawlikowski)

Surrealistisk thriller

Hver gang jeg kommer over filmer med Kristin Scott Thomas i en av hovedrollene, er veien kort ned i min handlekurv. De senere årene har hun spilt i en rekke franske filmer - alle av relativt høy kvalitet, synes jeg. Denne filmen er for øvrig basert på en roman av Do
uglas Kennedy.

I "The Woman in the Fifth" - eller "La femme du V
ème" som er originaltittelen - møter vi en desperat forfatter som har reist fra USA til Paris. Vi aner mellom linjene at han har hatt et nervøst sammenbrudd etter en skilsmisse, og at han nylig har kommet ut fra en psykiatrisk klinikk. Hans ekskone og deres eneste barn - en datter - har flyttet til Paris, og Toms ønske er at han skal gjenoppta kontakten med datteren. Dette er det åpenbart at ekskona ikke ønsker, og når han kommer for nær, ringer hun politiet for å få ham fjernet. Det ligger altså an til at han er henvist til å betrakte datteren på avstand. 

Rett etter ankomsten i Paris klarer Tom å sovne på Metroen. Da han våkner oppdager han at han er rundstjålet. Uten særlig mer penger enn det han har oppbevart i kontanter på kroppen, ankommer han et temmelig tvilsomt hospits for byens løse fugler. Mot å avgi passet sitt får han bo der på krita, og etter hvert får han også tilbud om en jobb. Dvs. tilbud og tilbud ... Han har i realiteten ikke noe valg, siden han ikke får passet sitt tilbake før han har gjort opp for seg.

Jobben består i å sitte inne i en bunkerslignende bygning, hvor han skal følge med på hvem som kommer og går, slippe inn dem som sier de korrekte ordene og varse andre dersom uvedkommende skulle dukke opp. Hva som egentlig foregår i bygningen, aner han ikke. Men spor av blod, tidvis høye stemmer o.l. vekker hans interesse. Inntil noen skriker inn til ham at dersom han viser seg utenfor sin låste dør, blir han drept ...

Om klientellet som vanker i den bygningen han er satt til å bevokte, er tvilsomme, er ikke klientellet på hospitset mindre tvilsomme. Særlig fyren som bor på rommet ved siden av ham ... en svær brande av en afrikaner som åpenbart ikke aner hvordan man bruker et toalett. Tom krangler med ham om dette - til ingen nytte.

En dag blir Tom gjenkjent i en bokhandel som den forfatteren han er, og han inviteres til en litteraturkveld med likesinnede. Her treffer han Margit, og de to innleder et forhold. Hele forholdet er temmelig absurd idet Tom får beskjed om kun å komme til hennes leilighet i femte etasje der hun bor, på to faste ukedager. Han får ikke lov til å stille henne noen spørsmål om hennes privatliv.

Parallelt innleder Tom et forhold med kvinnen som jobber i resepsjonen på hospitset, uvitende om at dette er sjefens kone ... Inntil naboen hans, afrikaneren, begynner med utpressing. Han har nemlig sett dem på taket på bygningen, i heftige favntak.

Plutselig begynner det å skje saker og ting. Etter å ha vært hos Margit finner Tom afrikaneren som bor ved siden av ham, død på toalettet ... Pga. deres tidligere krangel om toaletthygiene samt truslene fra afrikaneren, faller mistanken fort på Tom. Og da han bruker Margit som alibi, viser det seg at hun har vært død de siste 15 årene ... Ingen har bodd i leiligheten hennes i disse årene heller. Hva har han egentlig rotet seg opp i? Og hvem er i så fall den kvinnen han har hatt en affære med? Hva har Tom gjort mot sin ekskone siden hun er så redd ham? Dette og en hel del andre spørsmål dukker opp, uten at vi får svar på halvparten ...

Både Kristin Scott Thomas som Margit og Ethan
Hawke som Tom spiller glitrende i denne filmen. Heftigheten i deres forhold, som har et mystisk skjær over seg der møtene på en måte foregår utenfor virkeligheten, men som også oppleves som ekte på et vis, er sjelden å se på film. Mot slutten irriterte det meg riktignok at en rekke av spørsmålene som oppsto underveis, ble stående ubesvart. Det er nærliggende å trekke noen paralleller til den polske regissøren Kieslowski, som også har laget mange tankevekkende filmer, hvor de ubesvarte spørsmålene står i kø etter at siste scene er spilt. Inntrykket forsterkes når jeg ser oversikten over filmene som Pawel Pawlikowski har laget i årene 1990 - 2011 - ikke mange, men flere med et direkte eller indirekte politisk motiv. Rent filmteknisk er dette en spennende film. Noen ganger ble jeg sittende og lure på om det var noe galt med min TV fordi bildene tidvis ble litt uklare, men jeg endte med å tolke dette slik at situasjoner som på en måte hadde et uvirkelighetens skjær over seg, faktisk hadde nettopp det. Min konklusjon er at dette er film som noen vil like kanskje først og fremst pga. det noe surrealistiske preget som den har - mens mange bare vil synes at den er litt rar og merkelig. Selv synes jeg at filmens styrke ligger i stemningene som blir skapt underveis - i tillegg til de to glitrende hovedrolleinnehaverne. Jeg er i tvil om jeg skal gi den terningkast fire eller fem, men heller nok mot en firer her.

Innspilt: 2011
Originaltittel: La femme du Vème
Nasjonalitet: Frankrike, Polen, Storbritannia
Genre: Thriller
Skuespillere:
Kristin Scott Thomas (Margit), Ethan Hawke (Tom)
Spilletid: 80 min.





Margit og Tom treffer hverandre under en litteraturkveld
Tom finner frem til Margits leilighet 
Margit kan sine forførelseskunster
Sjefens kone på hospitset

Populære innlegg