"Spotlight" (Regissør: Tom McCarthy)

Min favoritt-film blant de Oscar-nominerte i klassen beste film

Filmen "Spotlight" er blant annet nominert til Oscar i kategorien beste film. Her konkurrerer den med "The Big Short", "Bridge of Spies", "Brooklyn", "Mad Max: Fury Road", "The Martian", "The Revenant" og "Room" (samtlige linker peker på mine omtaler av disse filmene). "Spotlight" hadde førpremiere på Gimle kino i går (filmen har Norges-premiere først den 11. mars), og etter å ha sett filmen, er jeg ikke i tvil: dette er min favoritt-film i kategorien beste film!

"Spotlight" er nominert til seks Oscar´s; beste film, beste mannlige birolle (Mark Ruffalo), beste kvinnelige birolle (Rachel McAdams), beste regi (Tom McCarthy), beste redigering og beste originale manus.

Tom McCarthy (f. 1966) debuterte som filmregissør i 2003, og selv om det ikke har blitt veldig mange filmer i årenes løp, har han gjort seg svært bemerket på mengder av filmfestivaler. At han med filmen "Spotlight" får et realt gjennombrudd, hersker det ingen tvil om. Dette er en regissør man bør merke seg, rett og slett!

Det er litt av et stjerneteam av skuespillere som er med i "Spotlight"! Michael Keaton kjenner vi fra mange filmer, og det er naturlig å trekke frem hans hovedrolle i "Birdman", filmen som (av for meg uforståelige grunner) vant Oscar i kategorien beste film i fjor. Mark Ruffalo er kanskje mer kjent for de fleste, skjønt jeg forbinder ham aller best med romantiske komedier. Her skiller "Blindness" seg riktignok ut - en film som er basert på Nobelprisvinneren José Saramagos roman "En beretning om blindhet". Liev Schreiber er en av mine favorittskuespillere, og det borger for kvalitet når han er med. En av de siste filmene jeg så ham i, var "The Butler". Ellers forbinder jeg ham med roller i Holocaust-dramaer av en eller annen grunn. 

Handlingen i "Spotlight" er fra virkeligheten, og foregår i The Boston Globe´s nyhetsteam som heter nettopp Spotlight. I motsetning til all den øvrige overfladiske journalistikken som vi lesere stort sett blir bydd fra mediene, er Spotlight et journalistteam som etterforsker saker der andre medier og til og med rettsvesenet har gitt opp. Dette krever mye ressurser, og det kan gå måneder før det blir nyhetsstoff av etterforskningen. The Globe fikk Pulitzer-prisen for Public Service i 2003 for nettopp den saken denne filmen handler om. 

Spotlight-teamet i The Globe

The Globe avslørte ikke bare at et seriøst stort antall katolske prester utnyttet barn seksuelt. I tillegg avslørte avisen at den katolske kirken selv gjorde det nærmest komplett umulig å komme til bunns i saken. Prester som ble avslørt som pedofile, fikk fortsette som før, bare i andre kirkedistrikter. De ble altså ikke tatt ut av stillingene sine. Handlet det om at kirkens renommé for en hver pris måtte bevares? Ja - men ikke bare det. Det handlet også om at sex er så tabubelagt i den katolske kirken, særlig i forhold til de katolske prestenes sølibat-løfte, og at svært mange likevel ikke klarer å overholde dette løftet. Sex - uansett form -  er noe man ikke snakker om, heller ikke når den er pervertert ... Og hvor vanskelig er det ikke for en myndighetsperson å reagere på hva en underordnet har gjort, når man selv har svin på skogen? Når man rett og slett er redd for selv å bli avslørt ...

Mark Ruffalo i rollen som grave-journalisten Michael Rezendes

I filmens åpningsscene befinner vi oss i 2001 - i tiden før 11. september. The Globe har hyret inn en ny journalist, Marty Baron (spilt av Liev Schreiber). Tilfeldighetene fører ham og Spotlight-teamet bort i en sak som handler om presten John Georghan som har misbrukt flere barn, uten at kirken har forsøkt å stoppe ham. I stedet omplasserte de ham rundt i Massachusetts. Denne saken fører journalistene på sporet av muligens så mange som åtte prester med samme historie som Georghan. Underveis møter de flere som har vært utsatt for seksuelt misbruk av prestene, og det de får høre er gruoppvekkende. Fellesnevneren er oppvekst i svært dysfunksjonelle familier, der kirken har vært halmstrået som har holdt barna oppe. Da presten - nesten Gud i egen person - startet misbruket av dem, hadde de ingenting å stille opp med. I begynnelsen følte de seg spesielt utvalgt - etter hvert kom de ikke løs. Barna ble fanget i et nett der de selv hadde mye å tape dersom det hele ble avslørt. 

Teamet jobber intenst for å avsløre kirkens løgner

Rett før det store gjennombruddet i saken, får hele historien en ny vending. Nå handler det ikke lenger om åtte prester, men kanskje om så mange som 80-90 ... Dvs. rundt 6 % av alle de 1500 katolske prestene i hele distriktet. Og det verste av alt: hvor ugjennomtrengelig hele saken fremstår som, fordi kirken har gjort og fremdeles gjør alt som står i dens makt for å forhindre at noen som helst skal få innsyn i det som har skjedd og fremdeles skjer ... Underveis aner vi også at det skjuler seg noen vonde skjebner også blant de pedofile prestene. De har selv i sin tid blitt misbrukt av andre prester. Det hele har altså skjedd gjennom generasjoner, der offer blir overgriper. For The Globe var det ikke viktig å ramme enkeltpersonene. Systemet som sådan derimot ... 

Teamet jobber seg gjennom kataloger som viser sykmeldinger og
forflytninger av de involverte prestene. Det avtegner seg et bilde av at det
dreier seg om rundt 90 prester - bare i Massachusetts ... 

Natt til i morgen får vi vite fasiten, for da deles nemlig Oscar-statuettene ut. Jeg håper at det blir "Spotlight" som får prisen i kategorien beste film! Mark Ruffalo er dessuten fantastisk i rollen som grave-journalisten Michael Rezendes. Filmen vil nok møte en del konkurranse med "The Revenant", men jeg tipper at tematikken og aktualiteten i "Spotlight" trumfer amerikansk "ur"-historie denne gangen.  

Jeg husker godt den gangen saken verserte i mediene, fordi den fremkalte et slags "Bjugn-gufs" hos meg. Vi får oss jo nesten ikke til å tro at noe slikt som dette virkelig kan være sant. Det aller, aller verste er at jeg tror en sak som dette ikke er enestående for den katolske kirken, selv om et sølibat-løfte setter seksualdriftene hos mennesker under et svært sterkt press. Et press de færreste er i stand til å leve med i år ut og år inn, enten de er prester eller "alminnelige mennesker", når det kommer til stykket ... Filmen "Spotlight" er virkelig tankevekkende! 

Jeg anbefaler denne filmen sterkt!

(Fasiten etter Oscar-utdelingen: Denne filmen fikk to Oscar´s: for beste film og beste originalmanus.) 

Innspilt: 2015
Originaltittel: Spotlight
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Mark Ruffalo (Michael Rezendes), Michael Keaton (Walter "Robby" Robinson), Rachel McAdams (Sacha Pfeiffer), Liev Schreiber (Marty Baron), John Slattery (Ben Bradlee Jr.), Brian d'Arcy James (Matt Carroll) m.fl.
Spilletid: 129 min.

"The Butler" (Regissør: Lee Daniels)

Se opp for denne filmen!

Det er en stund siden jeg så denne filmen, og nå som release på DVD nærmer seg (14. januar 2014),  er det på tide å få skrevet om filmen her på bloggen min. 

"The Butler" er basert på en sann historie om Cecil Gaines, butleren som tjenestegjorde for åtte amerikanske presidenter i Det hvite hus. Filmen er ikke utelukkende et portrett av ham som person og det livet han levde, men handler vel så mye om de fargedes situasjon i USA fra 1920-årene og frem til i dag. Og det er nettopp dette siste som gjør at filmen er så interessant, samtidig som det er viktig at alle slike historier gis et ansikt!

I filmens innledende scene møter vi Cecil og hans familie på bomullsmarkene. Året er 1920 og det ligger i sakens natur at de fargede ikke lenger er slaver (de ble jo frigitt som følge av den amerikanske borgerkrigen i 1860-årene), men er frie mennesker som arbeider for føden og som også får betalt for jobben de gjør. Likevel - de er så trellbundne som det går an å bli. Det skjønner vi da sønnen til plantasjeeieren - Alex - skyter og dreper Cecils far, og fruen på gården - i selveste Vanessa Redgraves skikkelse - kommanderer arbeiderne til å grave liket ned. Dette drapet slipper sønnen unna med - sånn er det bare. 

I et anfall av dårlig samvittighet bestemmer likevel Mrs. Annabeth Westfall seg for at Cecil, den nå farløse gutten, skal få anledning til å utdanne seg til butler. Hun tar ham inn i huset, han får fine klær og går rundt og lystrer herrefolkets minste ønsker, som "hus-nigger", hele tiden engstelig og redd for at sønnen Alex skal komme med utfall mot ham. Da han så og si er fullt utlært, velger han å reise derfra. Det kan tross alt ingen nekte ham, for dette er den lille friheten han faktisk har, å kunne velge hvor han vil arbeide ... 

Tilfeldighetene fører ham videre, og etter å ha arbeidet en del år på et stort hotell, blir han oppdaget av en representant fra Det hvite hus. Cecil tilbys jobb som butler ved Det hvite hus, og dette er en så stor ære at han ikke kan takke nei. I mellomtiden har han etablert en familie, er gift med Gloria (spilt av Oprah Winfrey) og har fått to sønner; Charlie (Isaac White) og Louis (David Oyelowo). Arbeidet ved Det hvite hus fører til at Cecili i årene som kommer, knapt er hjemme. Han skjønner litt for sent at kona har utviklet et alkoholproblem, mens eldstesønnen er i opprør mot alt og alle og havner i fengsel gang på gang fordi han nekter å bøye seg for segregeringslovene. 

Cecil Gaines og kona Gloria - spilt av Forest Whitaker
Oprah Winfrey

I mellomtiden avløses den ene presidenten av det andre - hele tiden mens vi følger det som skjer med landets fargede befolkning; republikaneren Dwight D. Eisenhower (her spilt av Robin Williams) regjerer i årene 1953 - 1961, demokraten John F. Kennedy (spilt av James Marsden) i årene 1961 til 1963, etterfulgt av demokraten Lyndon B. Johnsen (spilt av Liev Schreiber) i årene 1963 . 1969, republikaneren Richard Nixon (spilt av John Cusack) i årene 1969 - 1974, republikaneren Gerald Ford i årene 1974 - 1877, demokraten Jimmy Carter fra 1977 til 1981 og republikaneren Ronald Reagan (spilt av Alan Rickman) fra 1981 til 1989. 

Lyndon B. Johnson og frue - med Cecil Gaines i bakgrunnen

Hele tiden følger vi sønnen Louis og hans kamp for de fargedes rettigheter, og det mest hjerteskjærende er i grunnen at faren Cecil føler at han svikter ham på grunn av dette. Selv er han også opptatt av at han som farget tjener mye mindre enn hvite med en helt tilsvarende jobb, men dette kan han lenge glemme å få gjort noe med. Inntil Ronald Reagan kommer til makten, og han og hans kone Nancy (her i Jane Fondas energiske skikkelse) gjør noe med dette - samtidig som Reagen møter seg selv i døra i forholdet mellom egen innenrikspolitikk og boikotten av Sør-Afrika. For mens USA er opptatt av den urett som rammer de fargede i Mandelas hjemland, er de så og si blinde for den rasistiske volden som rammer deres egen fargede befolkning, rett foran egen nese ... Å bevege seg utendørs for fargede kunne nemlig være en blandet fornøyelse - ikke bare i Sør-statene med Ku Klux Klan, men også på gata i Nord-statene ... 

Underveis ble jeg både forbannet og målløs over den behandlingen som ble de fargede til del. Mobben gikk løs på dem gang på gang, mens de som ble fengslet var ofrene, de fargede ...

Gloria Gaynes og en av butlerne - spilt av Oprah Winfrey og
Lenny Kravitz

Forest Whitaker spilte butleren Cecil Gaines helt formidabelt, og tilsvarende synes jeg at David Oyelowo gjorde i rollen som den opprørske sønnen Louis. Ekstra interessant var det selvsagt å se hvordan butleren oppfattet de ulike presidentene ettersom de kom og gikk, hele tiden med de fargedes situasjon som et bakteppe. Mordet på Kennedy, mordet på Martin Luther King Jr., Ku Klux Klan, de sosiale forholdene i landet, segresjonspolitikken som gradvis blir borte på overflaten, men ikke i sinnene til menneskene ... osv. 

Cuba Gooding Jr. og Lenny Kravitz bør også nevnes som fantastiske skuespillere i denne filmen, og det må for ordens skyld også Oprah Winfrey, selv om jeg har vanskelig for å se noe annet enn Oprah i henne uansett hvilken rolle hun spiller. Helt til slutt: gjengivelsen av et autentisk miljø er amerikanerne svært gode på å skape i stjernespekkede og påkostede filmer, og i så måte er heller ikke denne filmen noe unntak!

Jeg anbefaler denne filmen på det varmeste, og håper riktig mange som ikke fikk den med seg mens den gikk på kino, får med seg filmen på DVD når den har release den 14. januar i år!

Innspilt: 2013 
Originaltittel: The Butler
Norsk tittel: Butleren
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Forest Whitaker (Cecil Gaynes som voksen mann), Vanessa Redgrave (Annabeth Westfall), Oprah Winfrey (Gloria Gaines), David Oyelowo (Louis Gaines), Lenny Kravitz (James Holloway), Robin Williams (Dwight D. Eisenhower), John Cusack (Richard Nixon), Liev Schreiber (Lyndon B. Johnson), Nelsan Ellis (Martin Luther King Jr.), Jane Fonda (Nancy Reagan), Alan Rickman (Ronald Reagan) m.fl.
Spilletid: 2 t 12 min.

"The Reluctant Fundamentalist" (Regissør: Mira Nair)

Mektig film om fordommer og ekstremisme! 

For få dager siden oppdaget jeg denne filmen i hyllene hos Platekompaniet, og gjenkjente den umiddelbart som filmatiseringen av Moshin Hamids bok med samme navn - "Den motvillige fundamentalist". Jeg har i min omtale av boka nokså utførlig gjort rede for hendelsesforløpet, og fordi filmen stort sett er tro mot boka, tenker jeg at det ikke er nødvendig å gjøre dette om igjen fullt så grundig. Og bare for å ha nevnt det: filmen hadde Norgespremiere på norske kinoer i går.

Pakistaneren Changez er en meget talentfull analytiker som etter å ha tatt utdannelsen sin i USA, gjør det meget godt i amerikansk næringsliv. I filmen beskrives forholdet mellom amerikanerne og deres nye landsmenn som riktig respektfullt og hjertelig.

Bobby og Lincoln i samtale over et cafébord i Lahore

Så inntreffer terrorhandlingene 11. september 2001, og etter dette er ingenting det samme. Changez og andre som ham har ikke en sjanse mot den amerikanske paranoiaen som preger samfunnet etter disse terrorhandlingene. Samtidig som alle med muslimsk bakgrunn - også Changez, som ikke en gang er spesielt religiøs - blir mistenkeliggjort som potensielle muslimske fundamentalister, begynner det også å skjære seg mellom Changez og kjæresten Erika. Vi blir vitne til den uverdige behandlingen av utlendinger på flyplassene, der de blir bedt om å strippe og får hver trevl av kroppen undersøkt, som om det var mulig å sy inn bomber under huden. 

11. september 2001 ... 

Til slutt øyner ikke Changez noen annen utvei enn å reise tilbake til Pakistan, landet han en gang forlot for å gjøre karriere i det som etter hvert skulle bli hans elskede USA. Og det er her vi møter ham i filmen innledende scene, der han sitter og forteller sin livshistorie til CIA-agenten som er sendt til Pakistan for å løse en kidnappingssak, hvor en amerikansk akademiker er kidnappet av anti-amerikanske fundamentalister. CIA har Changez mistenkt for å stå bak det hele. Forutinntattheten fra amerikansk hold skal nok en gang ikke levne Changez en sjanse, og spørsmålet man sitter igjen med etter å ha sett denne filmen er hvem som egentlig er fundamentalist - amerikaneren eller Changez? Og med en undertekst av at drar man det hele langt nok, kan selve angsten for terror nettopp skape terror, fordi det blir en slags selvoppfyllende profeti ... 

Changez og Erika

"The Reluctant Fundamentalist" er en vakker og viktig film om vår tids største fiende: frykten og det den gjør med oss. Her skal det riktignok understrekes at den amerikanske frykten er så til de grader mye sterkere enn "den vestlige frykten" for øvrig. Samtidig har nettopp USA satt på dagsorden regler som andre land påtvinges å følge - enig eller ikke enig - fordi det står i dette landets makt å gjøre nettopp det. I den konteksten er dette en film som snur det meste fullstendig på hodet. Jeg håper at riktig mange går på kino for å se nettopp denne filmen! 


Skuespillerprestasjonene er formidable på en nokså stillferdig måte, og hele tematikken viser til fulle hvor liten troverdighet spesielt USA har til å være retningsgivende på hva som er rett og galt her i verden. Mange av scenene, som dessverre er meget troverdige, er til å få frysninger av. Som f.eks. da Changez må sverge for at han faktisk elsker USA for å få slippe fri - mens nettopp dette som skjer, absurditeten i det, får ham til å elske USA mindre og faktisk forlate landet ... 

Tendenser til opptøyer i Lahore

For øvrig vil jeg understreke at filmen inneholder mange nydelige scener, som da Changez endelig har tatt mot til å bryte med en nokså despotisk sjef og seiler ut fra Istanbul, gjennom Bosporosstredet ... Det eneste som faktisk irriterte meg var hvordan Erika ble fremstilt, fordi hun i stedet for sårbar og sørgende nærmest fremsto som nokså skrullete, en person det var vanskelig å tro helt på. Hun blir til og med tillagt ansvaret for sin eks-kjærestes død, mens han i Moshin Hamids roman døde av kreft. 

Avslutningsvis nevner jeg at den indiske regissøren Mira Nair står bak mange store filmer - som "Salaam Bombay!", "Monsoon Wedding" og "Vanity Fair".

Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2012 
Originaltittel: The Reluctant Fundamentalist
Nasjonalitet: Storbritannia/USA
Språk: Engelsk, urdu
Genre: Thriller
Skuespillere: Riz Ahmed (Changez), Kate Hudson (Erica), Liev Schreiber (Bobby Lincoln), Kiefer Sutherland (Jim Cross), Om Puri (Abu) m.fl.
Spilletid: 126 min.

"Defiance" (Regissør:Edward Zwick)

Vågemot av de sjeldne


Innspilt: 2008
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Liev Schreiber, Daniel Craig og Jamie Bell
Spilletid: 131 min.


Filmen inneholder den ukjente historien om de tre brødrene Bielski som reddet en mengde med jøder fra den sikre død under andre verdenskrig. 

Vi befinner oss i Hvite-Russland i 1941, og tyskerne er på full fart inn i landet. Jødene lever et svært usikkert liv, og ryktene om nazistenes dødsleire har for lengst nådd dem, selv om mange nekter å tro at det kan være sant. 

Brødrene flykter inn i skogen for å finne beskyttelse mot nazistene, og i begynnelsen handler det kun om å overleve som best de kan. Foreldrene og andre slektninger er blitt massakrert og de kan ikke lenger finne trygghet i det de tidligere anså som sitt hjem. 

Etter hvert når ryktene om deres mot andre i samme situasjon, og strømmen av jøder på flukt vil ingen ende ta. Det bygger seg imidlertid opp til strid mellom de to eldste brødrene, Tuvia og Zus. Der Zus (i Liev Schreibers skikkelse) vil kjempe og drepe fienden, ønsker Tuvia (spilt av Daniel Craig) egentlig først og fremst å komme vekk fra nazistene. Zus velger å slå seg sammen med den russiske hæren, mens Tuvia konsentrerer seg om å få flyktningene til å bygge en solid flyktningeleir før vinteren kommer. Håpet er at de ikke skal miste seg selv eller sin menneskelighet oppi alt det grufulle som skjer. 

I begynnelsen har de få våpen, men med kløkt klarer de å få tak i fler. Etter hvert som nazistene kommer nærmere, utkjempes opptil flere slag. Mange ganger må de forlate alt de har bygget opp og flykte i full fart. Og når drap av én tysk soldat kunne redde tusenvis av jøders liv, så måtte alle prinsipper om livets hellighet legges til side. Her gjaldt det å overleve for enhver pris!

Filmen er basert på en sann historie. Og takket være brødrene Bielski ble 1200 jøder reddet under andre verdenskrig. Deres etterkommere utgjør i dag titusener av medlemmer. Medlemmer som egentlig aldri skulle vært født dersom disse jødene hadde lidd samme skjebne som de fleste andre i samme situasjon ... 

Som alltid når jeg ser filmer fra andre verdenskrig, som omhandler jødeforfølgelsen, blir jeg sterkt følelsesmessig engasjert. Jeg fatter ganske enkelt ikke hvordan det kunne gå an å beslutte å utrydde et helt folk på den groteske måten som nazistene la opp til ... Denne filmen er virkelig noe av det bedre jeg har sett innen genren andre verdenskrig og jødeforfølgelsen. Skuespillerne Liev Schreiber og Daniel Graig overbeviste til de grader i rollene som de rivaliserende brødrene Bielski. Og det er slett ikke et glorifiserende bilde som tegnes av jødene på flukt. Her beskrives den grådigheten som sult skaper, misunnelse og sjalusi, men også glede, kjærlighet og samhold - ja hele spekteret av så vel gode som dårlige menneskelige egenskaper. Dermed satt jeg igjen med en følelse av at det var en virkelig historie som ble fortalt - på godt og vondt! 

Jeg har tenkt mye på hvilken karakter jeg skal sette på filmen, men det må nok bli terningkast seks. Kombinasjonen av gode skuespillere, flotte kulisser, sann historie og flott regi tilsier at filmen faktisk har fortjent dette!