Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Isakstuen Monica. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Isakstuen Monica. Vis alle innlegg

lørdag 8. desember 2018

Monica Isakstuen: "Rase"

Den vanskelige morsrollen

Det er to år siden jeg leste og omtalte Monica Isakstuens roman "Vær snill med dyrene" her på bloggen. Jeg hadde ikke noe forhold til hennes forfatterskap på dette tidspunktet. 

På tross av at jeg selv ikke har opplevd en lignende situasjon som den bokas handling er bygget rundt (en skilsmisse med 50-50 barnefordeling), var det likevel mye gjenkjennbart i stoffet. Boka traff meg. Ikke minst på grunn av måten historien er fortalt på, og på tross av at fremstillingen kanskje kan sies å være ensidig. Vi får nemlig kun høre den fraskilte morens side av saken, mens den fraskilte far ikke slipper til. Men så var det heller ikke et partsinnlegg i en debatt for eller imot 50-50 deling av barn det var tale om, men en roman der det valgte perspektivet var morens. Hvordan er livet sett fra en mors perspektiv, der hun i fortsettelsen av sitt liv må leve halvparten av tiden uten det mennesket hun elsker høyest på denne jord? Det er dette boka handler om, og det er ikke et veldig sympatisk bilde som tegnes. Nettopp dette er bokas styrke, slik jeg vurderte det den gangen. 

Jeg har alltid vært nokså opprørsk mht. morsrollens hellighet, og liker litteratur som åpner opp og viser noen flere nyanser i bildet, og tilfører tematikken noen flere perspektiver. God litteratur handler for meg om bøker som får meg til å tenke lenger og dypere enn jeg gjorde fra før av. "Vær snill med dyrene" er en slik bok. Den fraskilte moren Karen er nemlig klar over at hun ikke alltid setter barnets behov i første rekke, men at svært mye handler om hennes egne behov, forkledd som "barnets beste". Slik det ofte er etter en skilsmisse eller et samlivsbrudd ... 

Senere høsten 2016 mottok Monica Isakstuen Brageprisen for skjønnlitteratur for denne boka. 

Tidligere i høst kom jeg over Isakstuens siste roman - "Rase" - som er en frittstående fortsettelse av "Vær snill med dyrene". Den måtte jeg selvsagt lese! Mens den første boka ble utgitt av forlaget Tiden, er denne andre utgitt av Pelikanen. 

Selv om det ikke sies rett ut, skjønner vi at det er den samme moren som vi møtte i den første boka, som "Rase" handler om. Hun er riktignok navnløs, og det samme er hennes nye mann. De er samboere og foreldre til tvillinger. Hennes førstefødte - en jente - reiser jevnlig til sin far, og mye av det som var ugreit i den første boka har endelig falt på plass i hennes nye liv. Vi aner til og med at det er helt greit med delt omsorg, selv om det noen ganger er vanskelig når barnet kommer tilbake etter å ha vært hos faren sin. Lettelsen over at datteren fremdeles lukter det samme som da hun dro ... Slike ting ... 

I bokas innledende scene står vår jeg-personen i kø på butikken. Så åpnes en ny kasse, og hun beveger seg raskt over til denne. Hvorpå hun som sto bak henne i forrige kø, begynner å krangle som om vår jeg-person hadde sneket i køen. Det hele utarter seg, og dette fører til at vår jeg-person blir rasende. Hun får likevel ingen støtte fra dem som står i nærheten, og hun skjønner ikke hvorfor de ikke ser hvor skrekkelig dette kvinnemennesket er mot henne. Med mindre det altså er hun - ikke denne andre - som er gal ...

"Tenk om jeg tok feil. Tenk om det var meg, ikke henne. Tenk om de der inne så noe annet, tenk om scenen hadde flere fortolkningsmuligheter, tenk om jeg var slik hun sa. Smilte meg fram når det trengtes, oppførte meg ellers ufordragelig mot hvem det nå var som kom i veien for min vilje. Hvordan pleide jeg egentlig å snakke til folk? Hvordan oppførte jeg meg mot barna mine? Hva slags menneske var jeg egentlig?" (side 11)

Hvor enkelt er det å bestemme seg for å bli et bedre menneske? Et menneske som er mer tålmodig, som spør før man kjefter eller feller dommer over andre, som er snillere og ikke blir så sint når barna ikke gjør som man sier? Hvor hardt kan man egentlig ta i et barn før det blir for mye, før man går over en grense? Hvor mye kan man mase uten at det blir too much? Når bør man gi seg? Og hva sier man egentlig når naboen spør hvordan de har det og at det av og til høres nesten ut som om det er krig inne hos dem?

Alle som har barn eller som lever tett med barn, vet hvor tynnslitt man kan bli dersom man er for sliten, eller når barna tyner grensene helt til det ytterste - langt over tålegrensen i en bestemt setting. Hvilken skade tar barna av at foreldrene får raseriutbrudd? Setter dette seg som traumer i de små kroppene deres, slik at følelseslivet deres blir ødelagt og de ender med å bli angstfylte? Slike og lignende spørsmål stiller moren seg. Mens hennes bedre halvdel ber henne slutte med å behandle barna som de var porselensfigurer som kun tåler at alt er harmonisk og lykkelig hele tiden. For hvordan skal barna lære seg å håndtere sine egne emosjonelle svingninger dersom de voksne hele tiden skal skåne dem for negative følelser?

Etter hvert blir det mer og mer tydelig at hun og han ikke takler motgang og stress helt på samme måte. Der hun omtrent går i oppløsning, er han rolig og fattet. 

"Du er ikke redd på samme måte som meg, det står ingenting løst i deg og dirrer. Du løfter blikket og fester det, holder retningen og holder og holder, går og går og går. Fullfører. Hvorfor tror du jeg hater deg, hvorfor tror du jeg elsker deg. Og hvis handlinger begått i kjærlighet like gjerne ser ut som hat, hvordan vet man forskjellen? Hvordan elsker man noen så de merker det?" (side 91)

Et annet sted sier hun at "(k)jærligheten er en kake som aldri tar slutt, skjær opp i rause biter og del ut". (side 117

Paret har kjøpt et hus, og etter hvert viser det seg at så og si alt er galt med dette huset. Mus kravler i veggene, det er råteskader og jeg vet ikke hva. Det blir ganske enkelt for mye for henne. I tillegg går hun til en ikke-psykolog, som egentlig ikke vil ha henne som pasient, for å klare å takle tilværelsens mange påkjenninger. Til det til slutt også blir for meget for ham, og hun våkner midt på natten og lurer på om de er i krig, og om hun har vunnet eller tapt ... Hvorfor klarer hun ikke å være den personen hun ønsker å være? Hvorfor får hun ikke kontroll på raseriet sitt? Omgitt av barn som krever og krever, og som ikke leverer som forventet tilbake, og som driver henne nærmest til vanvidd ... Hele voksenlivet er satt på vent, og det går på forholdet løs ... 

Beskrivelsen av de farlige kreftene som river og sliter i moren er brilliant fremstilt, etter min oppfatning. Jeg kjente det nærmest på kroppen under lesningen. Det skaket meg opp og gjorde vondt. Det hele var så gjenkjennelig. For selv de man er så glad i kan faktisk ha denne effekten på en, særlig når grensene tynes til det ytterste og man synes man har fortjent bedre. Legg til noen søvnløse netter i forkant på grunn av de samme barna, så har man det gående. Som vår hovedpersonen sier til barna når hun står i en oppkavet situasjon: "(N)å har mamma vært grei ... nå må dere vise at dere kan være greie tilbake. ... Mamma blir så forferdelig sliten av dette, mamma er bare et menneske, hun også." (side 19) Og så gjør barna likevel ikke som hun sier ... Og det er da hun kjenner på at "Man skal vise. AT MAN HØRER." Vi hører høye og skingrende stemmer gjennom teksten. Vi hører sinte stemmer. Vi hører at mor er i ferd med å miste balansen ... 

"Rase" er bygget opp på samme måte som "Vær snill med dyrene", men korte kapitler, noen ganger bare en setning på en side. Det er mye fortvilelse som beskrives, men i "Rase" har fortvilelsen eskalert opp til et høyere nivå - antakelig fordi antall barn er triplet. Det skulle vært til hjelp at mors bedre halvdel er rolig, men på et tidspunkt virker dette mer provoserende enn noe annet. Det blir kanskje en sterk påminnelse om hva hun selv ikke klarer - det vi si å bevare roen. 

Isakstuen skriver godt, og jeg elsker at hun setter moderskapets hellighet under lupen. Dessuten er det en del humor mellom linjene, og flere ganger lo jeg så tårene trillet. Særlig når hovedpersonen fremstilles en smule karikert og bikker over i de mest hysteriske scenene. 

Denne boka anbefaler jeg sterkt!

Og bare for å ha presisert det: du trenger ikke å ha lest den første boka for å få glede av "Rase". På den annen side anbefaler jeg deg også å lese den første.

Bokbloggeren Beathe har også skrevet om boka, og hun skriver blant annet at "Isakstuen (har) satt søkelys på tanker og følelser jeg vil tro mange av oss som er foreldre har sittet med en eller annen gang. Og hun gjør det på en morsom måte i tillegg til  bruke sin sterke prosa". 

Utgitt: 2018
Forlag: Pelikanen 
Antall sider: 224 
ISBN: 978-82-8383-002-6
Jeg har kjøpt boka selv.
Forfatterens egen nettside

søndag 16. oktober 2016

Monica Isakstuen: "Vær snill med dyrene"

Rått om en skilsmisse

Monica Isakstuen (f. 1976) kom nylig ut med sin tredje roman - "Vær snill med dyrene". Hun debuterte med diktsamlingen "Sånn, borte" i 2008. Jeg har ikke lest noe av henne tidligere, og hadde derfor egentlig ingen spesielle forventninger da tilfeldigheter førte meg til denne boka. 


Bokas jeg-person heter Karen, og hun har datteren Anna sammen med mannen hun nettopp har valgt å forlate. De som elsket hverandre så høyt, men som ikke fikk det til ... "Vær snill med dyrene" handler først og fremst om tiden etter bruddet, og selv om vi får mange tilbakeblikk til fortiden, berøres ikke årsaken til bruddet i særlig grad. Handlingen snurrer rundt barnet, Anna, som "ble født under romjulssalget på Christiania GlasMagasin" ... Forfatteren trekker underveis en del paralleller til dyrenes verden, og dette setter menneskenes måte å forholde seg til sine avkom på i et perspektiv. Dette er også med på å forsterke bokas humoristiske undertone, som ligger der tross det veldige alvoret.


Allerede i løpet av de første setningene i boka skjønner vi at Karens mor er spesiell. Karen har nettopp født Anna, og moren er kun opptatt av noen julekuler hun har kjøpt til dem på salg da hun ankommer fødeavdelingen. 


"Hun hadde fremdeles kåpen på. Hun knipset forsiktig mot en av de røde kulene, ville vise oss hvordan den fanget opp lyset. Faren til Anna smilte. Praktfullt, sa han. Siden Anna ble født, hadde han satt i sirkulasjon adjektiver jeg ikke engang visste at han kjente til: vidunderlig, bedårende, sublimt, mirakuløst, himmelsk, overveldende, magnifikt. Moren min nikket. Det beste er, sa hun, at man kan bruke dem over vuggen hennes nå, og senere løsne dem fra pinnene når hun blir stor nok til å håndtere dem selv. Da kan hun og jeg pynte juletreet sammen. Om dere får plass til et tre, vel å merke." (side 9)


Dialogene mellom Karen og moren er preget av morens mange stikk, særlig etter at Karen flytter fra mannen sin. Moren har riktignok selv vært gjennom en skilsmisse, men den var "helt annerledes" enn Karens skilsmisse. Hun ble nemlig forlatt, mens Karen selv har valgt å gå. Karen har fra før av elendig samvittighet overfor datteren, og moren gjør sjelden noe annet enn å legge ytterligere stener til byrden. Dette kommer ikke minst frem i måten de begge ser på Karens far, han som en gang forlot moren. Faren som for alle andre enn moren faktisk var en fin fyr ...


"For alle andre enn moren min var han en uklandelig mann. Det gjorde henne fullstendig gal, hun sa at hun skulle ønske at de andre visste. Visste hva da, spurte jeg. Knusktørr ved til det rødglødende sinnet hennes." (min understrekning) (side 144)


Tankene Karen gjør seg og måten hun observerer det som skjer, er mildt lattervekkende samtidig som det rommer mye sårhet. Hun vil så gjerne gjøre det som er best for barnet, og må ta seg i det når hun drømmer om at barnet skal fortrekke henne og ikke faren. Ønsker hun virkelig at Anna ikke skal ha det bra når hun er hos pappaen sin? "Jeg vet, jeg vet, jeg vet. Dette er ingen konkurranse. Men jeg vil vinne den." Gjenkjennelig for de fleste som har vært gjennom en skilsmisse ... Også gjennom følelsen av å være med i en konkurranse man aldri har meldt seg på ... 


"Om Anna er et usikkert barn, en usikker tenåring, et usikkert voksent menneske, må jeg forsøke ikke å forakte henne. Jeg må forsøke å se noe annet i henne enn alt jeg synes likner på mitt eget. Det bor så mye mer der inne, må jeg si til meg selv. Dypene, hvelvene i henne. Helt andre dyp, helt andre hvelv enn mine. Jeg må huske at de finnes. Jeg må la henne få vite at jeg vet at hun er noe annet, at hun er mer. Jeg må tro på det. Jeg må ikke være redd." (side 81)


Ja, hva gjør en skilsmisse med et barn, tenker Karen. Hun engster seg for dette, og selv om tankene av og til er grumsete og også ekle, klarer hun likevel å innse hva som er best for barnet - selv om hun altså ønsker å vinne det som egentlig ikke er en konkurranse, men likevel ... 

L Hva var det som gjorde denne romanen så sterk for meg? For det var nettopp dét den var: sterk! Romanen er først og fremst svært godt skrevet, og observasjonene som beskrives i et meget presist språk er så dyptpløyende at det mange ganger gjorde vondt å lese. Særlig gjelder dette når vi kommer ordentlig dypt inn i Karens egoisme, der hun drømmer om å være den eneste foretrukkede i datterens liv. Innimellom måtte jeg også le, for det er ikke til å komme bort fra at en skilsmisse også har sine komiske og patetiske sider, særlig når man betrakter dette utenfra og med litt distanse. Man trenger ikke å ha opplevd en skilsmisse med barn involvert for å kjenne igjen mange av situasjonene. Det holder lenge å kjenne en del mennesker som har vært gjennom en skilsmisse, være gift eller samboende med en som har et samlivsbrudd bak seg eller å være et skilsmissebarn selv. Eller man kan som denne leser ha en fortid som mekler i barnefordelingssaker. Mange av situasjonene som et samlivsbrudd fremkaller, er universelle og dermed lett gjenkjennbare. Det samme gjelder selvmedlidenheten som mennesker i en skilsmissesituasjon svært ofte føler. Det er mer regelen enn unntaket. Akkurat dette får Monica Isakstuen svært godt frem. 

Noe av det jeg ellers synes det er viktig å trekke frem er at fortellingens form er original - i alle fall når vi snakker om romansjangeren. Noen ganger står det bare En setning i et kapittel, andre ganger et kort avsnitt. Sinne, avmakt, sorg, kjærlighet og besluttsomhet preger disse korte kapitlene, som har mye undertekst. Her er det rikelig med anledning til å tenke selv. Akkurat dette er viktig for meg. Jeg ønsker ikke å få alle svar og eventualiteter ferdig uttenkt fra forfatterens side. 


Det er en del sprang frem og tilbake i tid, men dette opplevde jeg som helt uproblematisk. Noen lesere synes at dette gjør historien litt rotete og forvirrende. Selv tenker jeg at forfatteren får frem hvor rotete og forvirrende et samlivsbrudd faktisk kan være. Dessuten får hun frem mange fasetter i det såkalte hellige moderskapet, hvor det lenge har vært opplest og vedtatt at mor alltid har barnets interesser fremst i hodet når viktige valg skal gjøres. Mor har ikke alltid det, dessverre ... Dette temaet belyses på en glitrende måte i boka, og det hele er gjort på en litterær måte, gjennom et skarpt observerende blikk og en like skarp penn. Noen ganger rått og brutalt, andre ganger ømt og kjærlig. Denne boka er virkelig god, og jeg er helt sikker på at svært mange kommer til å elske den når de bare oppdager den! Den er høyaktuell i en tid der skilsmisser og samlivsbrudd dessverre er så altfor vanlig. For hvor finnes den familie som ikke på et eller annet vis er berørt av tematikken?


Etter å ha lest "Vær snill med dyrene", føyer jeg enda et forfatterskap til listen over dem jeg må følge med på i fremtiden. 


(Bokbloggerne Beathe (5. oktober 2016) og Gro (3. oktober 2016) har også skrevet om denne boka. De er av en annen oppfatning enn meg, og har blant annet lagt vekt på at de ikke likte hovedpersonen og synes hun var for selvmedlidende. Men er ikke de fleste dét i en skilsmissesituasjon, og er det ikke nettopp dette forfatteren har fanget opp? Tenkte nå jeg ...

Ellikken og Reading Randi har også skrevet om boka (27. oktober 2017).


Utgitt: 2016

Forlag: Tiden
Antall sider: 208
ISBN: 978-82-10-05551-5
Forfatterens nettside
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget


Monica Isakstuen (Foto: Paal Audestad)

Populære innlegg