Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

fredag 30. mai 2014

Michel Laub: "Fallet. Dagboknotater"

Eksistensielt om å vokse opp i skyggen av Holocaust

Michel Laub (f. 1973) er en brasiliansk forfatter som bor i São Paulo. Han er journalist og har skrevet fem (eller muligens seks) romaner. Han mottok både Brasilia-prisen, Bravo!/Bradesco-prisen og Erico Verissimo-prisen for "Fallet. Dagboknotater", og romanen er oversatt til flere språk. (Kilde: bokas smussomslag og Wikipedia

Det er ikke mye jeg har klart å finne ut om forfatteren på nettet - i alle fall ikke i norske artikler. Min mistanke om at forfatteren selv er av jødisk opprinnelse, fikk jeg bekreftet i et intervju med forfatteren på NRKs nettsider 2. mai 2014 v/Ana Leticia Sigvartsen. Fordi "Fallet. Dagboknotater." er noe av det mest bemerkelsesverdige jeg noen gang har lest om Holocaust, tenkte jeg underveis at det rett og slett ikke går an å skrive slik uten selv å være jøde. Ikke uten risiko for å bli ansett for direkte skamløs i mange miljøer, i alle fall ... For her er intet hellig. "Går det an å hate en som har overlevd Holocaust?" - er et av spørsmålene som reises underveis. 

I boka møter man en navnløs jeg-person som forteller historien om sin egen familie, som er overlevende etter Holocaust, samtidig som det meste av det han selv opplever relateres til én opplevelse i barndommen. I klassen hans går det en ikke-jødisk gutt som heter João, som inviterer til fødselsdagsfeiring. Skolekameratene - ale jødiske - kaster ham opp i været flere ganger for å hylle bursdagsbarnet, men den siste gangen tar de ham ikke i mot, og han faller og deiser ubeskyttet rett ned i gulvet. Han blir kvestet, og må gå med korsett i mange år etter dette. Hvem var den første til å trekke seg unna - hvem fulgte etter hvem? Og hvorfor gjorde de dette? 

"Etter at jeg ble venn med João, syntes jeg det ble vanskeligere og vanskeligere å forstå hvorfor kameratene mine hadde gjort det de gjorde, og hvordan de hadde klart å få meg med på det. Jeg begynte også å føle meg skamfull fordi jeg hadde ropt din dritt av en gói, og dette gled sammen med det voksende ubehaget jeg følte overfor far og forestillingen hans når han snakket om antisemittismen, for jeg hadde ingenting annet til felles med disse menneskene enn at jeg var født som jøde, og visste ikke noe annet om disse menneskene enn at de var jøder, og samme hvor mange det var som hadde dødd i konsentrasjonsleirene, ga det ingen mening at jeg skulle tenke på det hver dag." (side 43)

Holocaust ligger der som en skygge over det meste - både det talte og det utalte. Selv i bestefarens dagboknotater, hvor Holocaust ikke er nevnt med ett ord - selv der ligger Holocaust over det meste. Samtidig tar forfatteren en del myter ved hornene. Han tar også et oppgjør med at Auschwitz får skylden for det meste som går galt - fordi det er så mye enklere enn å ta ansvaret selv. 

"Far pleide å si at jøder bør skaffe seg yrker man kan utøve under alle forhold, fordi de plutselig kan bli tvunget til å forlate landet de alltid har bodd i, og at de ikke bør gjøre seg avhengig av et språk som ikke snakkes noe annet sted, eller av lover som ikke praktiseres andre steder. Derfor er det fornuftig å bli lege eller tannlege eller ingeniør eller forretningsmann, for det vil sikre deg livsophold uavhengig av hva folk sier om deg, og det de sier, er det de alltid vil si om jødene, at de tar jobbene fra andre folk, at de låner ut penger til renter, at de utbytter, konspirerer, truer, undertrykker." (side 51)

Mens João er et mobbeoffer på den jødiske skolen fordi han er den eneste som er goi, endrer dette seg da både han og vår navnløse jeg-person bytter skole. Nå er nemlig vår jeg-person den eneste jøden på skolen, og nå er det han som får gjennomgå. Og det skal vise seg at dersom man har tenkt på João som et offer, må man sannelig tenke seg om en gang til. 

Om det er en protest mot farens fordommer om hvordan jøder vil bli behandlet - om ikke nå, så i alle fall senere på et eller annet tidspunkt - så er det i alle fall et faktum at vår jeg-person velger seg advokatyrket. Et yrke han senere forlater til fordel for journalistikken. Nettopp denne likheten med forfatteren har fått mange til å spekulere på om dette er en selvbiografisk bok. Som han sier i det tidligere nevnte NRK-intervjuet

"De fleste har vel lest boken som selvbiografisk. Jeg får alltid spørsmål om det. Det er mye der som er selvopplevd og mye som ikke er det, men sånn er det i de fleste bøkene." 

Jeg-personen i boka drikker. Dette får følger for hans ekteskapelige lykke, og når han skriver denne boka er han gift for tredje gang. Kona er gravid, og hun ønsker å skilles fra ham nettopp pga. alkoholproblemene hans. Historiene som fortelles i boka er myntet på det ufødte barnet. Og - han har sluttet å drikke. 

"Fallet. Dagboknotater." er en bok med umiskjennelige klassikertegn. I tillegg til å være både morsom og provoserende, er dette stor litteratur! Det jeg ble mest imponert over er hvor finslepet og presist han får sagt vanskelig ting uten å overforklare noe som helst. Noen setninger ble jeg sittende og gruble over og måtte lese flere ganger, andre tok jeg med meg videre i tankene når jeg tok en pause fra boka. Det er høy sitatfaktor i boka, som etter hvert ble full av eselører fordi jeg kom over ting jeg tenkte at jeg måtte skrive om. Og så er det dette at han skriver om Holocaust på en måte ingen før ham har gjort - i alle fall ikke som jeg kjenner til. Dette er en bok man kan lese om og om igjen, og stadig finne nye lag. Kort oppsummert kan man si at dette er en eksistensiell bok om hva det vil si å vokse opp i skyggen av Holocaust. Måtte riktig mange finne frem til denne perlen av en bok! Tenk om den hadde havnet på bestselgerlistene! 

Helt til slutt tar jeg med enda et sitat fra boka:

"Når jeg skriver om Joãos mor og min egen bestefar i dag, drar jeg med meg alt det jeg har tatt opp i meg i årenes løp, filmene, fotografiene, dokumentene. Første gang jeg leste Hvis dette er et menneske, tenkte jeg at det ikke var mer å si om den saken. Jeg vet ikke hvor mange det er som har lest boken av alle dem som har skrevet om temaet, men jeg tviler på at det finnes noe der som Primo Levi ikke allerede har beskrevet. Adorno skrev at det var meningsløst å skrive dikt etter Auschwitz, Hannah Arendt skrev at Auschwitz avdekket en spesifikk form for ondskap, og så er det bøkene til Bruno Bettelheim, Victor Klemperer, Viktor Frankl, Paul Celan, Aharon Appelfed, Ruth Klúger, Anne Frank, Elie Wiesel, Imre Kertész, Art Spiegelman og mange, mange andre, men de evner likevel ikke å si mer enn det Primo Levi gjør om dem han delte brakke med, dem som sto på samme geledd, dem som delte den samme koppen, dem som gikk sammen mot den mørke natten i 1945 da over tjue tusen mennesker forsvant sporløst, én dag før leiren ble frigjort." (side 112)

Utgitt i Brasil: 2011
Originaltittel: Diário de queda
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Christian Rugstad
Antall sider: 175
Boka har jeg kjøpt selv. 


Michel Laub
Andre omtaler av boka: 
- NRK v/Ana Leticia Sigvartsen - 02.05.2014 - En annen inngang til Holocaust-tematikken
- Jeg leser - 22.05.2014  


torsdag 29. mai 2014

Michelle Cohen Corasanti: "Mandeltreet"

Om Israel-Palestina-konflikten

Michelle Cohen Corasanti er en amerikansk forfatter, som er utdannet jurist, har bachelorgrad fra Hebrew University i Jerusalem og mastergrad fra Harvard University, begge i Midtøsten-studier. "Mandeltreet" er hennes debutroman  og den utkom i USA i 2012. I vår utkom den i norsk oversettelse. (Kilde: bokas smussomslag) 

Handlingen i boka starter i 1955 og vi befinner oss i en fattig palestinsk landsby. Bokas jeg-person er Ichmad Hamid, og han er 11 år i 1955. Innledningsvis blir vi vitne til at Ichmads to år gamle lillesøster Amal springer på en landmine som familien selv har lagt ut på et jorde et stykke fra der de bor. Hun dør av skadene. Etter dette står tragediene i kø for familien. Kort tid etter blir de nemlig jaget fra huset sitt av israelske soldater, og må flytte inn i et lite skur et stykke unna. Skuret er så lite at de må flytte ut en hel del av tingene sine for at alle skal få plass til å sove der om nettene. Det som på mange måter veier opp for det hele er et stort og vakkert mandeltre, som det er mulig å klatre opp i. Derfra kan Ichmad se de jødiske bosetningene - og også sitt tidligere hjem. 

Natten før Ichmads 12-årsdag kommer en fremmed til huset og mer eller mindre tvinger Ichmad til å tilby ham å grave ned noen våpen. Disse blir gravd ned ved foten av mandeltreet. Den fremmede mannen blir imidlertid tatt, og det kommer for en dag at noen av våpnene er nedgravd på familien Hamids eiendom. Israelsk etterretning går uten videre ut fra at det er familieoverhodet som er ansvarlig, og Baba må i fengsel. Familien straffes ved at huset og det meste av det de eier blir brent ned. Etter dette må familien - nå merket som terrorister - leve under kummelige forhold i et telt. Byggetillatelse kan de se langt etter. 

Ichmad - eldstesønnen - lover faren å tre inn i hans sted som familiens overhode, og han bestemmer seg for å søke jobb hos israelerne. Under tvil får han og broren Abbas jobb på en byggeplass, hvor de bygger hus for dem de anser som fienden. De har ikke noe valg, for alle som hjelper dem blant deres egne, blir hardt straffet av israelerne. 

Ichmad er en stor begavelse innenfor matematikk, og da det blir utlyst en matematikk-konkurranse, hvor premien er universitetsstipendier, stiller han opp og vinner førstepremien. Med farens velsignelse og mot morens vilje, begynner han sine studier som den eneste araberen på et jødisk universitet. For broren Abbas, som i mellomtiden er blitt krøpling etter at en misunnelig israeler dyttet ham utfor et byggestillas, blir dette et svik han ikke kommer over. Og verre skal det bli etter hvert som brødrenes skjebner antar helt forskjellig form ... For mens Ichmad reddes av sine matematikktalenter, engasjerer broren seg i Hamas-bevegelsen. 

Mer av handlingen har jeg ikke tenkt å røpe. Ikke annet enn at dette er en historie om splittelse mellom to folk - palestinere og israelere - og splittelse innad i familier. Der man trodde at toleranse fantes, der er den ikke når det virkelig kommer til stykket. Og der man skulle tro at den absolutt ikke var - der dukker den opp og gir håp om en bedre fremtid. Og selv om Baba, Ichmads far, ikke er skolert, innehar han mye visdom - nesten såpass at jeg fikk Nelson Mandela-fornemmelser av å lese om rådene han gir sin sønn da han står midt opp i et av sine lovs store dilemmaer på universitetet:

"Grunnen til at folk hater, er frykt og uvitenhet. Hvis de bare kan bli kjent med dem de hater, og klarer å fokusere på det man har til felles, kan de bekjempe hatet." (side 186

Og så ber Baba Ichmad om å finne ut hva hans fiende på universitetet hater, for så gjennom dette å forstå hatet. Vi har nå kommet frem til 1966, men det er fremdeles nokså kort tid siden Holocaust og opprettelsen av den jødiske staten Israel. Det er også rett før seksdagers-krigen  ... 

"Mandeltreet" er en pageturner man bare får lyst til å lese videre i og ikke slippe taket på, og selv leste jeg den ut på en dag ute i sola. Boka er lettlest, historien er gripende og den er helt greit skrevet (men stor litteratur er dette ikke). Det som trekker ned helhetsinntrykket er at det hele blir litt for ensidig, selv om forfatteren gjør flere iherdige forsøk på å skape balanse i historien, og også består denne prøven et stykke på vei. For eksempel er fremstillingen av situasjonen på Gaza-stripen realistisk og troverdig, ut fra det jeg kjenner til av historien fra før av. Og det er også mange flere nyanser i historien som bidrar til å fremstille konflikten noe bredere enn hva jeg har sett i mange av bøkene av denne typen, som florerer på bestselgerlistene. Det dyptfølte hatet på begge sider, som fører til en fullstendig demonisering av motparten, er nok også temmelig realistisk, dessverre. Alle palestinere er ikke terrorister og alle israelere er ikke onde - og dette er på mange måter hovedpoenget i boka, slik jeg tolker dette. Når dette er sagt er nok "Mandeltreet" en bok pro-palestina-meningsfeller vil elske, mens den neppe kommer høyt opp blant pro-israel-meningsfeller. Derimot vil jeg anta at den kan komme til å provosere ikke rent lite, fordi det aldri er noen tvil om hvem som sitter igjen med sympatien til slutt. 

Noen bøker vil jeg nødig gå glipp av - selv om jeg på forhånd tenker meg at de litterære kvalitetetene ikke er helt i toppskiktet - og dette er en av dem. Jeg blir aldri lei av å lese om Midtøsten-konflikten, Holocaust, andre verdenskrig og lignende temaer. For øvrig tror jeg at dette er en roman mange vil elske! Den gir nemlig Midtøsten-konflikten noen menneskelige ansikter, og det i seg selv er en god ting! Dessuten bygger den opp til at det er håp, tross alt - bare man klarer å se forbi generaliseringene og oppdager menneskene oppi det hele. 

I rettferdighetens navn - det meste som skrives om Palestina-Israel-konflikten er ikke balansert, så sånn sett skiller kanskje ikke denne boka seg ut fra mengden tross alt. Det skrives atskillig flere pro-israel-bøker, så jeg synes nettopp derfor at det er et poeng å få med seg det lille som er av pro-palestina-litteratur. Så blir det i alle fall mer balanse min lese-regnskap!

Utgitt i USA: 2012 
Originaltittel: The Almond Tree
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Schibsted
Oversatt: Mari Johanne Müller
Antall sider: 268
Boka har jeg fått fra forlaget.


Michelle Cohen Corasanti

søndag 25. mai 2014

Mikael Niemi: "Fallvann"

Når natur-katastrofen rammer ...

Mikael Niemi (f. 1959) debuterte med diktsamlingen "Näsblod under högmässan" i 1988 - hvis man ser bort fra et hefte han ga ut i 1983 med tittelen "Rusning". Han har til sammen utgitt 13 bøker (inklusive nevnte hefte) - noen innenfor ungdomslitteraturen, og noen innenfor andre genre. Egentlig er "Fallvann" Niemis andre roman, men han har også utgitt en kriminalfortelling med tittelen "Mannen som døde som en laks" (som jeg har liggende som lydbok og har planer om å lese). Det er utvilsomt romanen "Populærmusikk fra Vittula" Niemi er aller mest kjent for. Denne boka er også filmatisert. 

Handlingen i Mikael Niemis roman "Fallvann" finner sted i Luleå i Norrbotten, helt nord i Sverige og ikke langt fra grensen mot Finland. Etter et kraftig regnvær brister vannkraftverkets demning, og katastrofen er et faktum. Svære vannmasser velter nedover dalen, og katastrofen utvikler seg i et uhyggelig tempo. Elven går utover sine bredder, med de konsekvenser dette nødvendigvis må få for nærliggende bebyggelse. Og nederst i dalen ligger tettbebyggelsen, vanligvis på trygg avstand fra vannet og havet, men uendelig sårbar for alt vannet som nå kommer ovenfra ... 

I romanen presenteres flere skjebner som alle har det til felles at de enten ikke aner om katastrofen som er på vei, eller som ikke er i stand til å forutse hvilken farlig situasjon som er under utvikling - ikke annet enn at det gjelder å komme seg unna for sikkerhets skyld. Tilfeldigheter rår, og dersom man er på feil sted på feil tidspunkt, får dette uante konsekvenser. Noen blir tatt av vannmassene, andre opplever så vidt unnslippe. Alle har seg selv i sentrum av begivenhetene, og som - når de blir satt på prøve - viser seg å være hensynløse og utelukkende ute etter å redde sitt eget skinn. Sånn sett ble dette en nokså deprimerende apokalypse av en katastrofebok, der ingen står frem med heltemodige egenskaper når det virkelig gjelder. Med mindre man er mor og frykter at ens tenåringsdatter ikke har kommet seg på skolen denne dagen heller, og risikerer å forulykke sammen med huset i vannmassene. 

Mens katastrofen for alvor trer frem, er fraværet av adekvat informasjon til menneskene i området nærmest øredøvende. Det er ikke slik vi ser for oss at et mulig naturkatastrofescenario vil være i et høyteknologisk samfunn. Men hva når strømmen forsvinner og mulighetene for å lytte til radio nærmest er illusoriske? Eller når frykten for at det skal bryte ut panikk får myndighetene til å legge lokk på en del informasjon - med fare for at en hel del mennesker ikke skjønner alvoret før det er for sent? 

Denne boka falt ikke helt i smak hos meg. Boka er godt skrevet, og forfatteren favner mange spennende menneskeskjebner underveis, så det går ikke på dét. Duc Mai-The er i tillegg en av mine yndlingsopplesere, men akkurat her synes jeg han virker mer livstrett og som om han kjeder seg, enn til å bidra til å gi historien liv og spenning. Jeg skjønner imidlertid såpass at dersom man i disse dager bor i Trysil, hvor flomvarslene står i kø, er det kanskje lettere å leve seg inn i scenarioet som utspiller seg i Niemis bok enn hva jeg gjorde. Kombinasjonen av katastrofe og moralsk forfall ble like fullt vel mye karikert etter min smak, og dette påvirket min leseglede. Bokas språklige kvaliteter gjør likevel dette til en litt over middels  leseopplevelse, hvilket ikke er dårlig i seg selv. Boka når imidlertid ikke opp til "Populærmusikk fra Vittula", som både var skrekkelig morsom og fabelaktig skrevet. 

Min oppfatning av boka står for øvrig i kontrast til alle ovasjonene i den ene bokanmeldelsen etter den andre, og disse har jeg linket til nedenfor.

Utgitt: 2012 
Originaltittel: Fallvatten
Utgitt i Norge: 2013 
Forlag: Lydbokforlaget (lydbok) / Oktober forlag (papirutgaven)
Oppleser: Duc Mai-The
Spilletid: 8 t 45 min. (277 sider)
Lydboka har jeg lånt på biblioteket.


Mikael Niemi (Foto: Hilde Bruvik)
Andre omtaler av boka:
- VG v/Sindre Hovdenakk - 22.01.2013 - Intens katastrofeskildring
- Dagsavisen v/Turid Larsen - 16.01.2013 - Tsunami i Sverige
- NRK v/Marta Norheim - 16.01.2013 - Livet sett frå ein tsunami
- Karis bokprat - 28.01.2013 
- Solgunn sitt - 04.04.2013
- Dagbladet v/Emil Flatø - 18.01.2013 - Hvis en flodbølge var på veu mot huset ditt i full fart

"Inside Llewyn Davis" (Regissører: Joel og Ethan Coen)

En musikalsk film noir fra Coen-brødrene

Det er alltid forbundet med stor spenning når det kommer en ny film av Coen-brødrene. Samtidig har jeg erfaring med at jeg ikke alltid blir like begeistret. Slik var det f.eks. med "O Brother, Where Art Thou", og slik var det med "The Ladykillers". Like fullt - det er først og fremst de gode filmopplevelsene jeg husker best. Som "True Grit", "A Serious Man", "No Country for Old Men", "Burn After Reading", "Fargo", "The Big Lebowski " ... bare for å ha nevnt et knippe av dem. 

I "Inside Llewyn Davis", en film som er løslig basert på visesangerlegenden Dave van Ronk, møter vi den dessillusjonerte visesangeren Llewyn Davis. Bandets (bedre) halvdel Mike har tatt livet av seg, og nå er det bare ham igjen. Det er ingenting i veien med stemmen hans, og han er drivende god på gitar. Like fullt lar gjennombruddet vente på seg. Den nye skiva hans selger ikke i det hele tatt, og det er omtrent ikke mulig å skvise så mye som en cent ut av manageren hans. Llewyn har ikke en gang råd til et husvære, og lever derfor som en annen snylter på venner og bekjente. De få gangene han kanskje kunne ha fått til noe, er han så opprådd for penger at han alltid må ta til takke med en liten engangssum i stedet for å kunne se frem til royalities. 


Llewyn Davis på sofaen til en venninne han snylter på
Nå går det på stumpene løs, og vennene hans begynner for alvor å gå lei. Hvorfor kan han ikke bare ta seg en jobb som alle andre? Noe som ikke fremskynder en eventuell suksess, er at desperasjonen ikke akkurat gjør Llewyn til en sjarmklump. Under press gjør han så pass mange ufordelaktige ting at antall venner som ønsker å stå ham bi, skrumper faretruende inn. Til slutt bestemmer han seg for å reise til Chicago for å prøvespille for en av de virkelig store innenfor musikkbransjen, selveste Bud Grossman. Mye av filmen handler om denne reisen ... Så spørs det om Llewyn har noe som det er grunn til å tro på, eller om han like godt kan gi opp og prøve noe helt annet.


Venner som for lengst har gått lei Llewyn
Skuespillerprestasjonene i denne filmen er fantastiske. At man underveis støter på noen karrikerte personer er velkjent i Coen-filmene - som sekretæren på managerens kontor og som det japanske ekteparet som tilfeldigvis er på besøk da Llewyn er innom Gorfein-familien. Rent filmteknisk er "Inside Llewyn Davis" også imponerende med sitt film noir-preg, spesielt der scenene er hentet fra mørke og røykfylte spillebuler. Jeg likte også musikken svært godt. Alle pussighetene rundt Gorfein-familiens katt var dessuten herlige og lattervekkende. Like fullt ble jeg aldri berørt på noe vis mens jeg så denne filmen. Tvert i mot begynte jeg så smått å kjede meg litt underveis - på tross av alle filmens kvaliteter på flere plan. Historien ble for slapp og lite engasjerende, synes jeg. Alt i alt likevel en godt over middels fin film, men ikke en av Coen-brødrenes beste. Musikken gjør filmen verdt å se!

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Inside Llewyn Davis
Nasjonalitet: USA og Frankrike
Språk: Engelsk 
Genre: Drama-komedie
Skuespillere: Oscar Isaac (Llewyn Davis), Carey Mulligan (Jean Berkey), John Goodman (Johnny Five), Justin Timberlake (Jim Berkey) m.fl.
Spilletid: 105 min. 

Bath, Sommerset - Storbritannia (artikkel 13)

Pulteny Brigde, Bath

Byen Bath er definitivt ikke stedet man reiser forbi når man er på rundreise i Storbritannia og befinner seg i Sommerset! Det gjorde heller ikke vi!

Når man reiser litt på lykke og fromme som mannen min og jeg gjør på denne typen ferieturer, må man regne med å være innom hele spennet av bosteder - alt fra nokså kjipe steder til tidvis nokså lukseriøse steder. Akkurat dét opplever vi som noe av sjarmen. I Bath ramlet vi innom et hotell av den dødssjarmerende typen, men som nok lå i det nedre skiktet av skalaen på hotellovernattingssteder. 


Hotellet vi bodde på mens vi var i Bath
Hotellet lå så beleilig til, nærmest midt i det første og beste veikrysset vi kom til - og ja, der vi fikk lyst til å bo! At det ikke var eget bad på rommet vårt, men at vi måtte dele et fellesbad med alle de andre hotellgjestene, det kunne vi leve med! Med på kjøpet fikk vi en pubkveld vi sent vil glemme, med hotelleieren som en herlig vert og festens midtpunkt! Sammen med en haug andre pendlere, som visstnok alltid bodde her mens de var på jobboppdrag - sikkert fordi det var svært billig og utrolig hyggelig!


Utsikten fra hotellrommet vårt - nok til å smelte mitt
hjertem, selv om fascilitetene for øvrig kanskje ikke
var de aller beste
De fleste av mine lesere forbinder garantert Bath med Jane Austen, for ikke helt få av hennes bøker har et kapittel som inneholder en tur til Bath. Selv er jeg nok mest Austen-fan i filmens verden, skjønt mange av mine bokvenner forsøker hardt å få meg til å lese noen av hennes bøker - særlig på originalspråket. 

I Bath er det et Jane Austen-senter. Der var ikke vi, men jeg synes likevel at jeg for fullstendighetens del bør nevne det når temaet er Bath. 

Bath er grunnlagt i forbindelse med et romersk kurbad, og var lenge et kursted for rike engelskmenn. (Kilde: Wikipedia)


Bath Abbey
Under vår rundreise var vi for øvrig også innom York og Oxford (som jeg senere skal komme tilbake til), og på en måte kan man si at disse tre byene hører sammen fordi det er en del fellestrekk med arkitekturen - blant annet. 

Bath er en veldig vakker by. Den er ikke veldig stor (kun litt over 80 000 innbyggere). Bygningsmassen vitner om en generell velstand og vi skjønner fort at turisme er viktig for beboerne. 


Et noe søvnig preg over byen
da vi var der
I selve kjernen av byen er det mest gågater, og på den fine sommerdagen hvor vi gikk rundt i byen, ga dette stedet et litt søvnig preg. Det er også mulig at turistsesongen rett og slett ikke har begynt for alvor i midten av juni. 

Romerne okkuperte og kontrollerne de britiske øyene i perioden fra 43 til 410 e.Kr., og det var i denne perioden de romerske badene ble bygd. De fleste badene har dessverre forfalt, men Det romerske badet i Bath kan i dag besøkes. Man besøker ganske enkelt ikke Bath uten å ha vært innom her, er min påstand. Badet er for øvrig en av de største turistattraksjonene i sørvest-England. 


Det romerske badet i Bath
"The Roman Baths at Bath is the best-preserved ancient baths and temple complex in northern Europe. It is here, at the heart of the World Heritage Site of Bath, that the only thermal springs in the UK emerge from deep underground, bringing health and vitality to this beautiful city. In the first century AD, the Romans chose this site to build the most dramatic suite of public buildings of Roman Britain." (sakset fra en turistbrosjyre vi kjøpte på stedet)


Detalj fra Det romerske badet i Bath
Man kan dessverre ikke bade akkurat her, men det finnes plenty av muligheter til å få seg et bad i Bath. La ikke sjansen gå fra deg mens du er i Bath! Vi valgte å ta et bad på et SPA med et utendørs basseng helt på toppen av bygningen. Dessverre har jeg i skrivende stund ikke klart å finne ut av hva stedet het. Samtidig tenker jeg at det i grunnen ikke spiller så stor rolle, fordi alle stedene i Bath har sin egen sjarm.

Dampen står inne i museet rundt det romerste badet, og dette gir i seg selv en opplevelse av et et historisk sus fra fordums tid. 

Mange historiske gjenstander kan dessuten beskues inne i museumet. 

Nedenfor har jeg tatt med flere bilder fra Bath. 



Skulptur fra Det romerske badet i Bath
Skulptur fra Det romerske badet i Bath 
Detalj fra Det romerste badet i Bath 
Her står dampen opp fra kildene inne i Det romerske badet i Bath
Gatebilde i Bath
Bath Abbey - sett fra Det romerste badet 
Bath Abbey sett fra Det romerske badet
En flott sightseeing-dag etterfulgt av et bad ble avsluttet med
et herremåltid på et fransk brasserie 
Fra et måltid på et fransk brasserie i gourmet-klassen

Stonehenge, Wiltshire - Storbritannia (artikkel 12)


Stonehenge - når man er på stedet er det et poeng å finne den perfekte vinkelen
for det perfekte Stonehenge-bildet
Når man befinner seg på rundreise i Storbritannia, slik mannen min og jeg gjorde i fjor sommer, hører det med å få med seg Stonehenge. Og det på tross av alle som fortalte oss på forhånd at Stonehenge ville bli en skuffelse. Jeg hører heller ikke blant dem som har satt meg nitidig inn i betydningen av alle ringene, og hele Stonehenge´s historie på et dyptgripende detaljnivå. Derimot handler det om et monument som er svært myteomspunnet, som jeg har hørt mye om og som det av den grunn er morsomt å ha sett "live". Stonehenge regnes for øvrig som et av verdens mest kjente byggverk, og den står på UNESCOs verdensarvliste. 


Og der lå det - monumentet vi hadde sett så frem til å se "live"
Dersom det var noe som skuffet meg, men som jeg også skjønner at sånn måtte det bare bli, så var det følelsen av å bli dratt inn i et turistmaskineri og ikke få anledning til å ta på steinene eller å gå inn i ringen og kjenne hvordan dét føles. Vi hadde dessuten ikke det beste været denne dagen, slik at mulighetene for å få tatt spektakulære bilder ble betydelig begrenset. 

Stonehengde ligger i Amesbury, ca. 13 km nordvest for Salisbury. I følge Wikipedia består Stonehenge av "en sirkelformet megalittisk steinsetting, omgitt av en ringgrav og en sirkelformet jordvoll. Steinsettingen ble sannsynligvis reist mellom 2500 f.Kr. og 2000-tallet f.Kr., det vil si i bronsealderen, mens vollen og graven er fra rundt 3100 f.Kr., altså yngre steinalder."


Mye tid brukt på å fotografere steinene
Spesielt interesserte kan lese mer om bakgrunnshistorien blant annet på Wikipedia, hvor det gis en meget fyllestgjørende fremstilling av monumentet. 

Noe av det jeg synes er mest spennende med Stonehenge er hva man antar er bakgrunnen for hele byggverket. Antakelsene har opp gjennom tidene vært mange, alt fra steinenes astronomiske og kalendariske betydning til at dette har vært et sted for religiøse ritualer. Men - som man også kan lese i Wikipedias artikkel:

"Det finnes ingen tilfredsstillende bevis for teorien om at Stonehenges astronomiske linjeretning var noe annet enn symbolsk og den rådende forklaringen favoriserer en rituell rolle for monumentet som tar i betraktning de tallrike gravplassene og plasseringen i et videre landskap av hellige plasser."

Uansett er det lite som tyder på at retningen på byggverket og steinenes plassering er tilfeldig. 


Stonehengde 

Vi valgte å bruke nokså mye tid på å gå rundt Stonehenge-monumentet, for å fotografere steinene fra absolutt alle vinkler, og dessuten suge inn stemningen av mystikk fra stedet. For å være helt ærlig var det ikke mye mystikk som dirret i luften rundt monumentet - ikke annet enn egenskapt indre spenning bare ved endelig å se dette i levende live, vil jeg anta. 

Stonehenge
Vi konstaterte at det var mye fugleliv på steinene - særlig mange kråker, som til forveksling kan ligne på ravner ... Men selv om skydekket lå lavt denne dagen, bidro heller ikke dette til å lage en forventet trolsk stemning rundt stedet. 

Vi var ikke alene for å si det sånn ...
Vi var som innledningsvis nevnt ikke alene på stedet, men gikk for en stor del i flokk sammen med mange andre turister, som var ute i samme ærende som oss. Og kanskje kan vi takke det til dels dårlige været for at det ikke var enda flere der akkurat denne dagen. Dermed var det mulig å få tatt noen ålreite bilder av steinene tross alt - uten for mange statister eller linseluser ... 

Og for dem som er interessert i enda mer mystikk i forhold til dette stedet, kan det være vel verdt å få med seg at det i den senere tid er gjort funn som tyder på at hele historien om Stonehenge må skrives om, jf. Dagbladets artikkel 10. mai 2014, ført i pennen av Trym Mogen.

Åpningstidene

Patrick Gale: "Notater fra en utstilling"

Om å vokse opp sammen med en bipolar mor

Patrick Gale (f. 1962) er en britisk forfatter fra Cornwall i England. I dag bor han i nærheten av Land´s End. På bokas smussomslag kan jeg lese at han frem til nå har utgitt 17 bøker og i Storbritannia omtales som "A National Treasure" på grunn av sin stille, intelligente og humoristiske stil. Hans store kjærlighet til Cornwall preger romanene hans. "Notater fra en utstilling", som utkom i England i 2007, er hans første bok på norsk. Dette var for øvrig den boka han fikk sitt virkelige gjennomslag med i England.

Jeg hadde aldri hørt om Patrick Gale da jeg tilfeldigvis snublet over denne boka for noen måneder siden. Et lekkert bokomslag og en triggende boktittel fikk meg til å se nærmere på den. Kombinasjonen av at bokas handling er lagt til Cornwall, nærmere bestemt Penzance, men også med reiser til både St. Ives og Land´s End, steder hvor jeg ferierte i fjor sommer, samt det forhold at den som på mange måter utgjør bokas hovedperson (selv om hun er død) er en kunstnermor med en bipolar lidelse, avgjorde at boka ble med meg hjem. Dessuten er bokomslaget blurbet med et sitat fra Stephen Fry, også han en bipolar kunstnersjel, med ordene "Fullstendig perfekt". Ja, noen blurber betyr mer enn andre, og sånn er det bare!

Kunstneren Rachel Kelly dør i sitt atelier, og dette utløser mange minner - både for ektemannen Anthony og deres fire barn Garfield, Morwenna, Hedley og Petroc. Hvert kapittel introduseres gjennom notater fra en minneutstilling etter morens død, og slik bindes alle minnene sammen, alle fragmentene som til sammen forsøksvis skal tegne et bilde av hvem moren egentlig var. Det som nokså tidlig blir svært tydelig er at ingen av dem, heller ikke Anthony, har visst hvem Rachel faktisk var. Ikke bare har familien måttet forholde seg til at Rachel var en kunstner som strengt tatt ikke hadde tid til å ha familie for å kunne fullbyrde sitt kunstnerkall, men i tillegg hadde hun en bipolar lidelse som gjorde henne meget ustabil rent psykisk.

"Garfield syntes hun var gal. Mange mennesker syntes det. For det meste var det fordi deres oppfatning av tilregnelighet var så sammenvevd med eiendom, økonomi og sosial stabilitet med sitt mentale motstykke. Hun var bipolar. Hun var intelligent og godt utdannet og hadde diagnostisert seg selv og lest bredt om emnet lenge før noen lege ga henne diagnosen. Det var en slags forbannelse, den opplagte arven fra moren pakket oppå den dystre genetiske pakken fra faren, hvis mor hadde vært suicidal, men kanskje også hadde vært litt løs i hengslene. Hun hadde prøvd medisin og avvist det. Av personlige grunner. Noe de kuleste, mest rasjonelle øyeblikkene viste henne å være berettiget, hadde hun valgt å overgi seg til sykdommen slik hun overga seg til stillheten i ringen av menn og kvinner. Det førte henne hit og dit, og slet henne vedvarende ut. Hun var som en plante som var satt ned et sted hvor det blåste for mye. Det kom til å drepe henne, heller før enn siden, men døden skremte henne ikke og antydet bare den blanke saligheten av å sove. Hadde hun ikke vært kveker så ville hun ha tatt livet sitt for flere år siden. I den grad hun fortjente å dø, var det å leve en passende straff for henne." (side 246-247)

Opp gjennom oppveksten til barna, ender moren gang på gang inn på psykiatrisk sykehus grunnet nervøse sammenbrudd fordi hun ikke har tatt medisinene sine. Verst var det rundt barnefødslene, som alltid endte med et opphold der. Rachel nektet nemlig å innta litium og antidepressiva mens hun gikk gravid. Dessuten gjorde hun etter hvert den erfaringen at det var i de maniske fasene av sykdommene hun var best som kunstner. 

Noe av det nydeligste i hele boka er beskrivelsen av ritualene som moren iverksetter hver gang et av barna har bursdag. Da får nemlig bursdagsbarnet regissere sin egen bursdag, og Rachel må være med på alt - uansett hva! Som regel tilbringer de slike dager i St. Ives, det mest spennende stedet i hele Cornwall siden dette er et sted mange velger å reise på ferie til. Rachel har også malt helt spesielle bursdagskort til dem - kort som grunnet hennes berømmelse som kunstner også representerer ikke rent lite av økonomisk verdi, i tillegg til selve affeksjonsverdien

Samtidig som Anthony, mannen som valgte å gifte seg med Rachel etter kort tids bekjenskap, selv om hun var gravid med en annen, beskrives som en stoisk karakter som står sin kvinne last og brast uansett hva som skjer, kveker som han er, skjønner vi at Rachels bipolare sykdom har hatt sin pris. Kanskje spesielt for barna. Men selv om det ofte er slik at det er den av foreldrene som man får minst kjærlighet fra som tillegges størst betydning når barndommens regnskap skal gjøres opp, er det ikke til å komme forbi at faren har utgjort stabiliteten, den som holdt alt sammen når det raste som verst rundt moren. Uten ham er det ikke godt å si hvordan det hadde gått ... 

Den som antakelig likevel kommer best ut, er Garfield, sønnen som ikke er Anthonys. Hva slags genmateriale han har å slektes på, får vi vite mer om utover i boka. Er dette bedre eller verre enn de andres genmateriale? Vi aner at Morwenna antakelig har arvet morens sykdom, fordi hun sliter med en udefinerbar, destruktiv rastløshet. Hedley er homofil og hans vei ut av skapet, en god stund etter at alle i grunnen for lengst har skjønt at han er det, beskrives rørende. Også hvordan han opplever å bli fanget i rollen som "kvinnen" i sitt homofile forhold. 

"Notater fra en utstilling" er en nydelig bok med mange lag! Uten på noen måte å romantisere hvordan det er å være en kunstner med en tung psykiatrisk diagnose, beskriver Patrick Gale også hvordan en psykisk lidelse som bipolar kan ha sine positive sider. Man er ikke enten gal eller 100 % frisk. Det finnes mange grensetilfeller og nyanser - både hos dem med en diagnose som bipolar og hos de såkalt friske. Samtidig er vi aldri i tvil om at den settingen som beskrives for denne familien ikke er ideell - særlig ikke for barna. Nå er heller ikke Rachel en gjennomsnittspasient med en bipolar diagnose, men i tillegg en kunstner som har oppnådd både anerkjennelse og berømmelse. Dette løfter hennes skjebne opp fra de mange som ikke kan skilte med tilsvarende talenter - talenter som kanskje gjør det vel verdt for omgivelsene å holde ut? Fordi det er så åpenbart at nettopp hun er så mye, mye mer enn sin diagnose? 

Denne boka berørte meg virkelig! I tillegg skriver Patrick Gale nydelig, og selv om jeg ikke har hatt den engelske utgaven foran meg, sitter jeg med et inntrykk av at oversetteren til fulle har ivaretatt det originale uttrykket i Gales fortelling. Miljøbeskrivelsen brakte meg umiddelbart tilbake til England - gjennom beskrivelsen av det typisk engelske. Gale er nokså beskrivende i sin fortellerstil, uten at dette på noen måte ødela min leseopplevelse, f.eks. gjennom å få for mye servert og for lite overlatt til fantasien. Virkelig en bok som flere bør få øynene opp for!

Jeg håper at flere av Patrick Gales bøker blir oversatt til norsk i tiden som kommer!

Utgitt i England: 2007
Originaltittel: Notes from an Exhibition
Utgitt i Norge: 2013 
Forlag: Bokvennen
Oversatt: Anniken Skiebe Heiland
Antall sider: 352
Boka har jeg kjøpt selv.


Patrick Gale (Bildet er lånt fra forlagets nettside)
Andre omtaler av boka: 
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 07.20.2013 - Den verste mor som tenkes kan

tirsdag 20. mai 2014

Cornwall - Storbritannia (artikkel 11)

Cornwalls landsbygd
Jeg har tidligere skrevet noen innlegg om noen av stedene mannen min og jeg besøkte på en rundreise i Storbritannia i fjor sommer. Nå har turen kommet til Cornwall. Dvs. jeg har allerede skrevet litt om denne landsdelen i England - i min artikkel om fiskelandsbyen Polperro

Cornwall ligger på sydspissen av England, og har et samlet areal på 3563 km2 - dvs. 2/3 av Akershus fylkes størrelse. Og med sine litt over 0,5 mill. innbyggere, står regionen nokså likt i forhold til vårt Akershus. 

I tillegg til at området er naturskjønt og inneholder mye landsbygd, har landsdelen mye kystlinje og dessuten et klima som til forveksling kan ligne det middelhavske. Spesielt kunstnerbyen St. Ives - en perle - har mye som minner om det vi forbinder med Syden. Vakre strender, noe skjermet for de kalde Atlanterhavsstrømningene, lange og varme somre og en yrende turisme. 


En byggestil som sjarmerer!
For øvrig er kysten preget av store - ja, til dels enorme - forskjeller mellom flo og fjære. Bare dét er en opplevelse i seg selv. Båtene ligger så og si halve døgnet på tørt land og resten av døgnet i vann, og de må nødvendigvis også konstrueres slik at de tåler det - altså ikke velter når det veksler.

Noe av det som for øvrig sjarmerte oss var den koselige byggestilen - nærmest litt cottage-aktig - og de flotte og frodige hagene. Her finner man overflod -  ikke det strenge preget som franske og italienske hager er så kjent for. Vi reiste dessuten rundt i Storbritannia i siste halvdel av juni, nettopp da hagene nok var på sitt aller frodigste.

Før vi kom til Cornwall hadde vi hørt om at det var mulig å være med på flyvning over Scilly Islands, en øygruppe som hører med til Cornwall. Dette skulle koste anslagsvis 50 pund pr. person, og var altså ikke en avskrekkende pris i det hele tatt. Vi reiste derfor ned til flyplassen på Land´s End, bare for å få høre at det blåste for mye til at det var forsvarlig å gå opp i småfly. Inne på land var været strålende, mens så ikke var tilfelle ute på øyene. Det var veldig skuffende at vi ikke fikk til dette stuntet! For andre som har planer om å reise til Cornwall, anbefaler jeg å prøve! Det skal visst være en flott tur.

Land´s End
Land´s End er for øvrig verdt et besøk i seg selv!


St. Ives - vi parkerte bilen på en parkeringsplass rett i nærheten
av denne kirkegården, og så gikk vi ned til sentrum av byen.
(Det er ikke lurt å ta med bilen ned i sentrum. Pass dessuten
på å ha en hel del mynter klare til parkometeret - ellers
risikerer du å måtte gå langt ...)
Vi valgte å reise videre til St. Ives, kunstnerbyen vi hadde hørt mye om på forhånd. St. Ives er en vakker liten småby som tidligere var avhengig av fiske, men som i dag så og si utelukkende lever av turisme. Dessverre har det også tatt fra byen en del av sjarmen. 

Mens vi var i St. Ives fikk vi nemlig følelsen av å gå i kø uansett hvor vi gikk. 



Idylliske St. Ives
Samtidig mister man omtrent pusten av synet av det irrgrønne havet, bygningsmassen som for en stor del er bygget for 100 - 150 år siden og stemningen på stedet. Riktignok "forstyrres" idyllen av et øredøvende leven fra de allestedsnærværende måkene, men det er ikke verre enn at også det på sitt vis er sjarmerende. 

Mens vi ruslet rundt i St. Ives på jakt etter et sted å spise, undret vi oss over at det ikke fantes et eneste sted med uteservering av mat. Kun ett sted serverte øl utendørs, men ellers var det ingenting ... Dette undret vi oss mye over. Og fordi været var så fint, hadde vi ikke lyst til å gå innendørs heller. Det ble derfor til at vi kjøpte oss hver vår fish & chips, fordi dette kunne spises utendørs. 



Det eneste stedet i St. Ives med uteservering (men kun av drikke)
Det tok ikke lange tiden før vi skjønte hvorfor det faktisk ikke er mulig i det hele tatt å spise mat ute i St. Ives ... Det skjønte vi da vi ble angrepet av måker - ovenfra. Måker er smarte dyr, og de samarbeidet faktisk med hverandre og to-tre stykker fløy synkront og styrtet regelrett ned i maten vår. Chips og fisk skvatt veggemellom, og det gjorde også siste rest av apetitten ... Da maten var behørlig fraranet oss, ble det fest! Alle fetterne og kusinene kom i flokk, og på en-to-tre var hver smitt og smule borte som dugg for solen. Dett var dett!


Et skjermet sted ... men ikke et sted å få være alene ...
Noe av det som preger St. Ives er mengder med kunstgallerier. Du finner dem overalt, og det er mye flott kunst som tilbys - til nokså stive priser. Jeg vil tro at det er helt trygt å kjøpe kunst her, for så vidt jeg kunne bedømme var det lite turist-fjas å se. Min vane tro tenkte jeg at jeg skulle vente og se, og dermed gikk jeg faktisk glipp av et par motiver jeg gladelig hadde tatt med meg hjem. 


Et bilde jeg angrer på ikke ble med hjem

Så får det heller være - og i stedet må nøye meg med å kose meg med bilder av bildene ... 

Vi var heldige med valg av hotell denne gangen. Dvs. vi bodde på en noe "avansert" bed & breakfast på Palma Guest House på toppen av åsen i St. Ives - i selveste toppleiligheten. Dermed hadde vi panoramautsikt over bukta, og kunne følge tidevannets bevegelser - som jeg altså aldri blir lei av å betrakte. Og prisen for rommet? Litt over 70 pund for et dobbeltrom og frokost - med havutsikt - det kan man fint leve med!

Utsikten fra toppleiligheten på
Palma Guest House
På tross av turismen i St. Ives, vil jeg ikke nøle med å anbefale stedet som feriemål dersom man er på utkikk etter et sted å reise til for noen dager i Cornwall. 

Prisen man på mange måter betaler for å reise rundt på en bilferie slik vi gjorde, er at man fort blir rastløs og vil videre - for å se mer, rekke over så mye som mulig. Gevinsten i den andre enden er at man blir oppmerksom på flotte steder det er deilig å reise tilbake til senere. 


Helt til slutt tar jeg med flere bilder fra St. Ives. Enjoy!


Småby-idyll
Kunstnerpreg over byen
Middelhav-preg
St. Ives
Flotte strender i St. Ives
Man besøker selvsagt Tate når man er i St. Ives!

Populære innlegg