Ian Buruma: "Vekten av skyld"

Om krigsoppgjør og vekten av skyld

Det er nesten to år siden jeg oppdaget Ian Buruma (f. 1951), den nederlandsk-amerikanske forfatteren som er professor i menneskerettigheter og journalistikk, og som også har studert asiatisk kultur.  Han har en rekke bokutgivelser bak seg over tematikken Kina og 1900-tallets Japan. Buruma har selvsagt vært verdenskjent lenge før jeg ble oppmerksom på ham, men han kom for alvor opp på min radar med utgivelsen "År null - En fortelling om 1945". (Linken peker til min omtale av boka.)

"Vekten av skyld" er ikke en ny bok. Den utkom nemlig i 1994 under tittelen "Wages of guilt". Men selv om den først utkommer nå, over 20 år etter, er det forunderlig nok like aktuell. Nå har dessuten forfatteren ført til et forord til boka, siden den kom ut på nytt i 2015, men ellers er boka uendret, slik jeg har forstått det. 

Boka er delt inn i fire deler, og hver del tar for seg ulike sider både ved Tyskland og Japans deltakelse under andre verdenskrig. Det handler om hvilke ugjerninger som ble begått i Auschwitz, Hiroshima og Nanjing, og det handler om rettsprosessene etterpå. Dessuten om hvordan landene på ulikt vis har taklet byrden ved egne bidrag under krigen, noe som gjerne fremkommer ved hvilke debatter som har vært tillatt i offentligheten, hvordan skolene formidler kunnskap og hvilke minnesmerker man har reist. Buruma har sammenlignet og analysert likheter og forskjeller, og han har forsøkt å komme frem til hva som skyldes kultur, styresett og menneskers iboende egenskaper. Var tyskere og japanere spesielt farlige folk, siden de kunne begå slike grusomheter? Er det f.eks. noen likheter mellom Hitler og den hellige japanske keiseren? Hvordan påvirker det skyldfølelsen hos folket når man i det ene tilfellet med rette og med alles velsignelse kan demonisere lederen, mens det var helt utenkelig å gjøre noe tilsvarende overfor en guddommelig keiser? 

Forfatteren skriver følgende på side 315 i boka:

"I 1945 var det japanske folket politiske barn. Før den tid var de blitt tvunget til å underkaste seg helt og holdent en stat drevet av autoritære byråkrater og militære, og en religiøs kult hvis yppersteprest også formelt var leder for de væpnede styrker og dessuten imperiets suverene monark. 

Situasjonen har endret seg siden den tid, men ikke tilstrekkelig. Fordi japanerne ble ansett som et farlig folk, ble de presset, ikke minst av MacArthur selv, til å trekke seg unna den onde verden og gjemme seg under Amerikas skjørt. Japan ble kort sagt tvunget til å undertegne en sjenerøs versjon av Versaillestraktaten: tap av selvstendighet uten dermed å bli strupt økonomisk. Japanerne ble oppmuntret til å bli rike, mens militære affærer ble tatt ut av deres farlige hender. Staten ble drevet av det samme byråkratiet som drev det japanske imperiet, og valgsystemet ble rigget slik at det samme korrupte konservative partiet holdt seg ved makten i nærmere førti år."

I Tyskland var det annerledes. Nå var det riktignok slik at det var mye man ikke snakket om i et par-tre tiår etter krigen. Det måtte et generasjonsskifte til for å få det til å løsne, men da løsnet det også for alvor. Den mye kritiserte Hollywood-serien "Holocaust" som kom i 1979 medvirket dessuten til at sannhetsvitner trådte frem. Det ble stuerent å snakke om Holocaust.

Buruma redegjør for det tyske sorgarbeidet - Trauerarbeit - som har preget Tyskland i etterkrigstiden, dvs. etter den første tiden som mest av alt var preget av fortrengning. 

"Bare de som har lidd et tap, kan sørge. Men nøyaktig hva var det tyskerne hadde mistet? Jødene, selvfølgelig, men det ble i liten grad opplevd som et tysk tap. Mange tyskere hadde mistet hjemmet sitt, sønnene sine, de absurde idealene sine og lederen sin. Men å sørge over dette var ikke hva ekteparet Mitscherlich mente med Trauerarbeit: Å begråte Hitler i 1945 var umulig. Tredve år senere skulle Margarete Mitscherlich si at den manglende evnen til å sørge ikke lenger gjaldt de yngre generasjonene. Hun hadde rett: Man sørger over jødene i Tyskland, og i visse miljøer sørger man også over Hitler." (side 37-38 - referansene er hentet fra Alexander og Margarete Mitscherlich´ berømte bok "Sorgens umulighet" - "Die Unfähigkeit zu trauern".)

En annen stor forskjell mellom Tyskland og Japan var at mens tysk krigshistorie var forbundet med Auschwitz, som var en uhyrlighet utført av tyskere for å utrydde det jødiske folket, hadde Japan Hiroshima og Nagasaki, som var en uhyrlighet utført av amerikanerne mot japanerne. Atombomben overskygget japanernes egne uhyrligheter, som f.eks. massakren i Nanjing.

De første årene etter krigen var både i Tyskland og Japan preget av dyp nød og fattigdom. Det var en tid preget absolutt forfall og fordervelse, skriver Buruma. Fattigdommens foredlende kraft er først og fremst en intellektuell forestilling. Paradokset er at det meste som ble skrevet innenfor litteraturen fra denne tiden, romantiserer krigen. 

Buruma beskriver også tyskernes angst for at sorgprosessene og minnesmerkene skulle bli kitsch. Det var også frykten for kitsch som gjorde at tyskere generelt ikke lot seg begeistre av den amerikanske TV-serien Holocaust. 

"Kitschen ligger klar til å smekke fellen om deg i Auschwitz. Kitschen blåser opp det banale ved å pøse religiøsitetens varmluft inn i den. Kitschfølelser er alltid falske. Å besøke dette åstedet for så mye lidelse, en lidelse ingen beskrivelse kan gi et fyllestgjørende uttrykk for, er opprørende, skjønt ikke fordi man får en bedre forståelse av hvordan det faktisk var å være et offer her, men fordi et slikt besøk roter opp følelser man ikke kan stole på. Det er fristende å søke den moralske varmen som følger identifikasjonen - så enkelt og så overmodig - med ofrene: Det kunne like gjerne ha vært meg, og så videre. Steder merket av lidelse og redsel øver en fascinasjon som altfor lett kan gli over i masochistisk nytelse. Fantasien dreier mot et morbid ønske om å bli skrekkslagen og rystet. Det er kanskje denne formen for kitsch det er vanskeligst å motstå, især når man er oppdratt, som fredsaktivisten Makoto Oda sier det, med offerets ståsted som utgangspunkt." (side 90)

Buruma trekker frem det mest berømte diktet om dødsleirene, nemlig "Todesfuge" ("Dødsfuge" på norsk, og "Death Fugue" på engelsk)) som jøden Paul Celan skrev i 1945. Diktet er blitt en klassiker, som alle tyskere kjenner fra skoletiden. 

Mens det etter krigen ble gjennomført krigsforbryterrettssaker mot nazister (Nürnbergprosessene), fant det ikke sted tilsvarende rettssaker i Japan. Ikke fordi de japanske soldatene var mindre grusomme enn de tyske soldatene, men rett og lett fordi de japanske grusomhetene var del av et militært felttog og ikke planlagt drap på et helt folk. Samtidig har også japanerne en del å svare for, og som det ikke er blitt tatt tilstrekkelig tak i etter krigen. Også her ble det utført medisinske eksperimenter på krigsfanger, sivile ble voldtatt og drept over en lav sko i Kina (Nanjing) og tusenvis av kvinner ble tvangsprostituert - bare for å nevne noe. Tokyoprosessene var annerledes enn Nürnbergprosessene. Mens de tiltalte i Tyskland prøvde å unnslippe straff ved å hevde at de kun fulgte ordre, var skikken helt annerledes i Japan. 

"Men spørsmålet om ansvar er alltid en kinkig affære i Japan, hvor formelt ansvar er enklere å identifisere enn faktisk skyld. Ikke bare tok mange ... på seg skylden for det deres overordnede hadde gjort (en vanlig praksis i Japan, både i kriminelle gjenger, politikken og bedrifter), men mennene på toppen hadde ofte ikke kontroll med sine skruppelløse underordnede. Følgelig kan det neppe sies å være en overraskelse at skyndsomt opprettede domstoler over hele Asia, bestående av menn som hadde minimal kjennskap til japanernes mentalitet og levemåte, ikke var i stand til å plukke ut hvem i den japanske kommandokjeden som hadde vært ansvarlig for hva. Som en følge av dette ble mange anklaget for feil forbrytelser på feilaktig grunnlag." (side 186-187)

Mens tyske skoleelever fikk i oppgave å analysere manipulerende tekster av Hitler for å lære hvordan man som individ bør opptre i en stat bygget på falske normer, skjedde ikke det samme i Japan. Der fortsatte krigshistorie - den sanne - å være tabu, noe man ikke snakket om. De som sto i bresjen for endringer i en utviklende retning, fikk imidlertid kjenne på kostnadene ved dette i begge land. I Tyskland ble etterkrigstidens sorgprosess for øvrig påvirket av murens fall og sammenslåingen av det frem til da delte landet til en helhet. I Øst-Tyskland hadde man nemlig ikke hatt en tilsvarende prosess som i Vest-Tyskland.

Men hvordan sørger egentlig fremtidens generasjoner over fedrenes synder? Museumskurator Christoph Stölzl sier det slik:

" ... man kan ikke sørge psykologisk over noe man ikke har gjort". Han refererte selvfølgelig til det gamle problemet med å være tysker etter Auschwitz. "Det eneste man kan gjøre," sa han, "er noe symbolsk, seremonielt. Det ville ha vært fint å ha en Auschwitz-dag hvert år og donere penger til Amnesty International. Det ville ha vært mer produktivt enn all denne sjelegranskingen. Men det er typisk for tysk idealisme å lengte etter det umulige og unnlate å gjøre det mulige." (side 254-255)

Det har ikke vært bare enkelt å minnes grusomhetene under krigen, og Buruma nevner en tale som Philipp Jenninger, Bundestag-presidenten, holdt i Bonn den 10. november 1988, femti år etter Krystallnatten. Det hele begynte så bra og endte så katastrofalt for Jenninger. Fallhøyden var stor dersom man ikke gjorde det riktig, veide hvert ord på gullvekt og nøye overveide konsekvensene av sine uttalelser. Kanskje var det ikke nok Trauer i talen hans? Og det er forskjell på en minnestund og en nøktern historisk tale ... Jenninger ble degradert etter dette. Noe tilsvarende skjedde med borgermesteren Motoshima som i en tale den 12. desember samme år begynte å snakke om keiserens (ene-)ansvar for krigen. 

Hovedkonklusjonen i boka er at Tyskland i svært stor grad har klart å forsone seg med sin fortid, mens det samme ikke kan sies om Japan. Her har man en vei å gå ...

Nok en gang har jeg lest en uhyre interessant bok av Ian Buruma! Han imponerer med sine solide kunnskaper. Det som nettopp gjør denne boka så spesiell og annerledes det meste annet jeg har lest innenfor tematikken, er det personlige preget. Ikke bare levendegjør det stoffet, men det hele blir ikke strengt klinisk og historisk "korrekt" ... grensende til det kjedelige. Hele tiden fletter han historier sammen, trekker sammenligninger, kommer med egne betraktninger, analyserer, refererer til historiske kilder, berømte bøker og filmer. Noe av dette hadde jeg hørt om fra før av, men f.eks. endte jeg med å bestille Masuji Ibuses bok "Sort regn" fra et antikvariat. Boka handler om Hiroshima etter atombomben i 1945. Dessuten oppdaget jeg at filmen "Das Schrechliche Mädchen" ligger på nettet i fullversjon. Den skal jeg se! Tenk om ungdommer fra videregående skole oppdager Ian Burumas bøker, og leser disse parallelt med lærebøkene sine? Hvilken økt forståelse de vil få av verden og det som skjedde den gangen! Skildringene i boka er kraftfulle, intense, krevende og tankevekkende, og boka fungerte som den reneste pageturner for meg! 

Jeg gir mine beste anbefalinger til Ian Burumas bok! Jeg håper at Forlaget Press utgir flere av hans bøker! 

Aftenposten anmeldte boka tidligere i høst (Krigens sanne ansikt - Buruma beveger seg mellom populærkultur, politikk og historie, sosialpsykologi og reiseskildring, utvunget og elegant, men aldri lettvint. Dette er uten tvil en moderne klassiker om krigsoppgjør og skyld, fortrengning og tilgivelse.).

Utgitt: 1994
Originaltittel: Wages of guilt
Utgitt i Norge: 2016 
Forlag: Forlaget Press 
Oversatt: Christian Rugstad 
Antall sider: 348
ISBN: 978-82-328-0092-6
Boka har jeg kjøpt selv

Ian Buruma (Foto: ukjent)

Ian Buruma: "År null - En fortelling om 1945"

Fantastisk historie-fortelling med mange nye perspektiver

Ian Buruma (f. 1951) er en nederlandsk-amerikansk forfatter og akademiker med atskillige bokutgivelser bak seg. Han vokste opp i Nederland med en nederlandsk far og en britisk mor, og han har studert kinesisk litteratur og japansk film. Hans forfatterskap handler for en stor del om asiatisk kultur, særlig om Kina og 1900-tallets Japan. Han ble professor i menneskerettigheter og journalistikk ved Bard College i New York i 2003, og i 2008 fikk han Erasmusprisen. (Kilde: Wikipedia)

"Year Zero" utkom i 2013, og den norske oversettelsen "År null" kom i midten av mars i år på norsk. For dem som følger med i avisene er det neppe til å unngå å se at boka har fått strålende kritikker over alt. Ja, for dette er en bok som de profesjonelle bokanmelderne har skrevet om - og det i en tid hvor antall bokanmeldelser på retur i de fleste store avisene. Og selvsagt er årsaken til dette at "År null" er en viktig bok, en bok det rett og slett er nødvendig å forholde seg til. Man kommer ganske enkelt ikke utenom denne boka dersom man ønsker å forstå andre verdenskrig og det som skjedde etter 1945, og som var med på å forme den verden vi lever i i dag.

Innledningsvis i boka gjør forfatteren rede for hva det er som har fått ham til å interessere seg for krigen, eller nærmere bestemt "år null" som 1945 må sies å ha respresentert - som et skille mellom før og nå. Hvordan var hendelsene forut for år null med på å forme den verden vi etter hvert har fått? Det var spesielt Burumas egen fars historie om krigen som, nettopp fordi den var så forvirrende, tente en gnist av interesse hos ham. En tilfeldighet førte faren til en "avskyelig liten konsentrasjonsleir" i Berlin i 1941, og der tilbrakte han resten av krigen. En ting var den ensformige og trettende fabrikkjobben - noe annet var skammen ved å arbeide for fienden. Dessuten var de hygieniske forholdene kummerlige, og utøy fulgte "selvsagt" med. Fordi faren tross alt var arier, fikk han noen privilegier - som konserter med berlinerfilharmonien. Og dét var kanskje det "verste". Samtidig var det dette som på mange måter fikk ham til å holde ut ... Å komme hjem etter krigen var heller ikke enkelt. Selv bombingen av Berlin var på et vis mer håndterlig ... 

Hva skjedde egentlig rundt omkring i verden da freden "endelig" kom? En ting er i alle fall sikkert: det tok lang tid før folk flest merket noen endring i retning av en bedre fremtid. Først ble det betydelig verre! Det var jo ikke slik at alt bare var lutter glede og jubel. Hevnlysten sto dessverre i veien for dette. 

I Norge kjenner vi til mobbens lemlesting av "tyskertøsene", og det nokså vilkårlige landssvikoppgjøret. Dessuten kjenner vi til den straffen som samfunnet aldri ble ferdig med å dele ut til dem man oppfattet som skyldige - det at man ikke handlet i den ene eller andre butikken fordi vedkommende kjøpmann hadde en fortid fra krigen. Var dette ille i Norge, er det ingen grunn til å tro at det var annerledes i andre land. Samtidig var det ikke mulig å straffe alle som hadde skitnet til navnet sitt under krigen. I Tyskland ville en slik prosess ha vært direkte lammende for fremtiden. Likeså i Japan. Og også i Norge. Hvem skulle være med på å bygge opp landet igjen dersom alle som på et eller annet vis hadde hatt befatning med fienden, skulle straffes? Samtidig trengte samfunnene å statuere noen eksempler, fordi et skille mellom "dem" og "oss" var helt nødvendig når en ny fremtid skulle stakes ut. 

Illustrasjon fra boka

I de fleste land ble seiersgleden institusjonalisert i form av en frigjøringsdag, som i ettertiden har blitt feiret. Nederland fikk 5. mai som sin frigjøringsdag - Norge fikk 8. mai. For et land som Frankrike ble dette annerledes, fordi dette landet jo ble fritt som en følge av D-dagen og invasjonen av Normandie allerede i juni 1944. For dem ble krigens avslutning faktisk et slags antiklimaks. 

Voldshandlingene fortsatte lenge etter at krigen var slutt. Buruma skriver at det var som om alle de som hadde grunn til å ha dårlig samvittighet for sin feighet under krigen, følte et ekstra hat mot dem som vitterlig hadde trådt over noen grenser. Disse ble "lovens" håndhevere ... 

I forbindelse med krigens avslutning kom sjokket over det som hadde hendt med jødene. Selvsagt visste mange statsledere langt mer enn de har villet innrømme i ettertid, men omfanget og måten det hele foregikk på, visste man nok ikke den fulle og hele sannheten om. I forbindelse med befrielsen av Bergen-Belsen 12. april 1945 skriver Buruma følgende på side 44:

"Da soldatene kjørte forbi haugene med lik og brakkene som stinket av avføring og råtnende lik, kunne de knapt tro det de så. Bilder fra Belsen var blant de første som ble publisert i den vestlige pressen, og i Storbritannia ble Belsen det fremste symbolet på nazistenes massemord. Brian Urquhart kunne fortelle at han hadde kjent til nazistenes antisemittisme: "Likevel var "den endelige løsningen", den faktiske utryddelsen av millioner av mennesker, simpelthen umulig å forestille seg. Vi var fullstendig uforberedt på Belsen." Hva hverken han eller de andre britiske soldatene visste, var at Belsen ikke en gang var en utryddelsesleir. Disse leirene lå i Polen, og de fleste var allerede blitt ødelagt av tyskerne før de trakk seg tilbake vestover."

Illustrasjon fra boka

Buruma påpeker at kampen om overlevelse etter krigen ofte hvisket ut klasseforskjeller. Det var dessuten stor forskjell på om man var blant dem som var beseiret eller blant dem som "vant" krigen. Prostitusjon florerte i de første årene etter krigen, rett og slett som en følge av ren nød. Dessuten var det stor forskjell på Tyskland og Japan; i det ene landet var det fremdeles mange som elsket sin "Führer" etter at krigen var over - i det andre var det overveldende flertallet lykkelig over at det gamle regimets tid var over. Selv om det selvsagt fant sted en del overgrep fra de alliertes side overfor lokalbefolkningen i de beseirede landene, er hovedkonklusjonen likevel at dette gikk for seg nokså etterrettelig. Man - dvs. de styrende myndighetene - hadde skjønt såpass (etter den første verdenskrigen) at hevn ikke skaper fred, og la seg på en forsonlig linje, samtidig som amerikanerne ønsket å avnazifisere Tyskland og fjerne fascismen fra de øvrige aksemakt-landene. Fordi også denne prosessen innebar sensur av kritikk, var forsøket på amerikanisering lite vellykket. Samtidig var de beseirede lettet over at de i all hovedsak ble behandlet på en human måte. 

"Noe positivt kom likevel ut av etterkrigstidens kaos, hvor kortvarig det enn var. Benoîte Groults ønske om å skape sin egen frihet hvilte ikke på en illusjon tvers igjennom. I Frankrike ga den provisoriske regjeringen kvinnene stemmerett i mars 1944, selv før Frankrike var befridd. Denne retten sprang direkte ut av mangelen på menn: Begrunnelsen var at kvinnene ville representere sine fraværende ektemenns synspunkter og meninger. Den samme retten ble tilkjent italienske kvinner i 1945, japanske kvinner ett år senere, rumenske og jugoslaviske kvinner i 1946, og belgiske kvinner i 1948. Uansett hvor sterkt enkelte ønsket det, kunne verden aldri helt bli hva den en gang var." (side 67)

De allierte ønsket ikke å tvinge Japan og Tyskland fullstendig i kne, fordi de skjønte at "Jo lenger Europa får lov til å synke ned i gjørmen, desto lengre tid vil det bruke på å reise seg - og desto lenger vil okkupasjonen måtte fortsette." (side 89)      

Men uansett hvor "fornuftig" de styrende myndighetene tenkte om krigsoppgjøret, skjedde det dessverre mange grusomheter i tiden umiddelbart etter frigjøringen. 

"I Dachau sto amerikanske soldater og så på mens SS-vakter ble lynsjet, druknet, knivstukket, kvalt eller slått ihel med spader, og i det minste ved ett tilfelle fikk halsen skåret over med en bajonett, utlånt av en amerikansk menig til en tidligere fange nettopp til dette formålet. Iblant skjøt de amerikanske soldatene selv de tyske vaktene. Og i Dachau henrettet en amerikansk løytnant egenhendig over tre hundre vakter med maskinpistolen sin. Raseriet hans var forståelig; han hadde nettopp sett likhaugene utenfor leirens krematorium." (side 103)      

"Å voldta tyske kvinner, særlig dem som lot til å være rike, og særlig foran herrefolkets vingestekkede eks-krigere, fikk de foraktede Untermenschen til å føle seg som menn igjen. Som en høyere russisk offiser i Berlin sa det: " ... i den første seiersrusen fant karene våre utvilsomt en viss tilfredsstillelse i å gjøre det hett for disse Herrenvolk-kvinnene." Det fortsatte imidlertid langt ut over den første seiersrusen. Voldtekten av tyske kvinner, uhemmet og uhindret, fortsatte hele sommeren 1945. Etter den tid forsøkte russiske militære og sivile myndigheter å sette en stopper for det, i det minste sporadisk, og iblant med røffe virkemidler, deriblant trussel om dødsstraff. Faren for å bli voldtatt av russiske soldater opphørte først i 1947, da bevegelsesfriheten deres ble sterkt begrenset og de ble holdt inne i forlegningene sine." (side 111)

Enkelt var det heller ikke for jødene å vende tilbake til sine hjem. Det vanlige var at andre hadde overtatt boligene deres og eiendelene deres, og at de sto på bar bakke. Og som om dette ikke var nok, ble det i Krakow satt ut et rykte om at jøder hadde drept et kristent barn i synagogen - en eldgammel antisemittisk løgnhistorie. Hatet mot jødene blusset opp igjen, og det ble en stemning mot dette folket som gjorde at det var farlig å bli værende der. De ble også beskyldt for å være kommunister.

"Men selv om mange kommunister var jøder, var de fleste jøder ikke kommunister. Å angripe jødene for det som ble kalt "jødekommunisme" var i beste fall malplassert, og politikk var kanskje ikke hovedkilden til hevnen i det hele tatt. Etter krigen ble de fleste jødene nemlig ikke angrepet fordi de var kommunister, men fordi de var jøder. Og den folkelige antisemittismen forbandt ikke jøder bare med bolsjevisme, men også med kapitalisme. Man antok at de hadde penger, at de var bedre stilt enn andre mennesker, til og med privilegerte. Kommunistene unnså seg ikke for å spille på antisemittisme selv, hvilket er grunnen til at de fleste jødiske overlevende i Polen endte med å forlate landet de var født i." (side 116)

Utover i boka beskriver Buruma på en tankevekkende og interessant måte hvordan verden fant frem til en slags normaltilstand etter krigen. Dette var ikke noe som skjedde helt av seg selv. Tvert i mot krevde denne prosessen klokskap på mange plan, skjønt det skjedde en hel del som må kunne betegnes som dobbeltmoral. Som at friheten alle mente var en menneskerett ikke gjaldt for koloniene ... Som at landene som Sovjetunionen hadde annektert, ikke fikk være med ved forhandlingsbordet da FN ble etablert, mens voldelige diktaturer var med ... Mennesker ble sendt tilbake til sine opprinnelsesland, selv om man visste at de der risikerte både tortur og dødsstraff. Det var viktig å ha med både Sovjet og Kina, og ikke få kameler ble svelget for å få dette til. Og riktig på spissen kom det hele da forhandlingsstedet måtte foregå å et bestemt hotell i USA (Bretton Woods hotell i New Hampshire) som faktisk tillot jødiske gjester ... Man klarte å bli enige om fire prinsipper: ytringsfriheten, trosfriheten, frihet fra nød og frihet fra frykt. "Alle folks rett til å velge den styresform de selv ønsker å leve under", gjaldt som sagt ikke for koloniene (fordi dette ville støte Storbritannia). 

"Samtidig som de seksten polakkene ble torturert i Moskva, diskuterte stormaktene en menneskerettighetserklæring som skulle tas med i innledningen til FN-chartret (Verdenserklæringen om menneskerettigheter kom senere, i 1948). Denne noble frukt av opplysningstidens tenkning så vel som av kristen universialisme, tanken at menneskerettigheter ikke burde komme bare én gruppe til gode, definert ut fra tro, kultur eller politiske grenser, men hele menneskeheten, ble av Stéphane Hessel og mange andre ansett som etterkrigstidens viktigste bidrag. Universelle menneskerettigheter var forbundet med loven, vedtatt under Nürnberg-prosessene, om "forbrytelser mot menneskeheten". Denne var i sin tur forbundet med begrepet "folkemord", definert i 1944 av den polske juristen Raphael Lemkin som "den forsettlige og systematiske utslettelsen, helt eller delvis, av en etnisk, rasemessig, religiøs eller nasjonal gruppe". (side 390)
        
Tanken om et slags forenet Europa for å forhindre senere krig, forløperen til det vi i dag kjenner som EU, var ikke noe nytt, men dette tankesettet fikk nytt fotfeste etter krigen. En annen ting som skjedde var at maktforholdene i Midtøsten endret seg. Mens det tidligere hadde vært England og Frankrike som hadde sterke posisjoner i dette landområdet, ble dette nå overtatt av USA og Sovjet. 

"I London håpet man at Storbritannia og USA sammen ville holde orden i verden etter krigen ved å etablere militærbaser under FNs overoppsyn; USA i Asia og britene i Midtøsten.  ... Det britene ikke helt hadde forstått, var at de var dømt til å spille en beskjeden rolle i den nye verdenen." (side 394)

Alle gode tanker og motiver forhindret likevel ikke utvikling av den kalde krigen i kjølvannet etter andre verdenskrig. Men det skjedde samtidig en del positive ting også. En del kolonier fikk selvstendigheten sin tilbake, og for noen var det dessuten en seier at Israel ble opprettet. Sistnevnte kommer ikke Buruma i særlig grad inn på. Det han derimot behandler svært grundig, er forholdene i Asia, med fokus på Kina og Japan spesielt. 

Buruma avslutter sin bok med følgende:

"År null er i verdens hukommelse blitt overskygget av årene med død og ødeleggelse som gikk forut for det, og de nye dramaene som ventet, i Korea, Vietnam, India-Pakistan, Israel, Kambodsja, Rwanda, Irak, Afghanistan. Men for de som vokste opp etter år null, da så mye ble skapt midt i krigens ruiner, var det kanskje det viktigste året av alle. De av oss som ble født i Vest-Europa, eller i Japan, kunne lett ta for gitt det våre foreldre hadde bygget: velferdsstaten, økonomier som bare lot til å vokse og vokse, internasjonal rett, en "fri verden" beskyttet av et tilsynelatende uangripelig amerikansk hegemoni. 

Det skulle selvfølgelig ikke vare. Ingenting gjør det. Men det er ingen grunn til ikke å gjøre ære på de menn og kvinner som var i live i 1945, gjøre ære på deres strev og sorg, deres håp og drømmer, selv om mange av dem skulle bli til aske, slik det til slutt går med alt." (side 402)

"År null" er en kompleks historiebok, der forfatteren virkelig graver dypt for å forsøke å forstå dynamikken i det som skjedde i vår nære historie. Det handler om kampen for overlevelse, om hvorfor menneskene festet og hadde seg i fredsåret 1945 (et år med rekordmange barn født både i og utenfor ekteskapet, og hvor kjønnssykdommer florerte), om hvorfor hevn ble så viktig og om hva som skulle til for å få en verden som ble betydelig bedre å leve i enn forut for krigen. 

Noe av det som bergtok meg mest med boka var Ian Burumas evne til å knytte historiske hendelser til enkeltskjebner. Hans analyser er preget av både klokskap og raushet. Der andre antakelig bare ville ha sett forfall og umoral, ser han etter nødvendige sammenhenger og han dømmer derfor ikke menneskene for hardt. De var et produkt av sin tid, og ingen som ikke har prøvd skoene til dem som faktisk gikk med dem, har rett til å dømme. Dette minner meg faktisk om noe av det dualistiske forholdet jødene har til dem som overlevde Holocaust. Hva gjorde de for å overleve, for eksempel? Men hvem har rett til å dømme når det handlet om liv og død i helt ekstreme situasjoner? 

Et annet tankevekkende forhold Buruma tar opp i sin bok er vår hang til å romantisere motstandsbevegelsen. Vår tro på motstandsbevegelsens nytte under selve krigen er sterkt overdrevet, mener han. Samtidig erkjenner han at vi etter en krig trenger å tenke at motstand var viktig, fordi dette i seg selv er med på å gjøre verden normal igjen. Det fantes nemlig gode krefter oppi alt det onde ...

Det plager meg noe at en så kunnskapsrik mann som Ian Buruma er så pessimistisk i forhold til fremtiden. Samtidig ser vi en utvikling der ulike regimer spiller på frykt, og hvor folket velger politikere med en politikk som avler mer vold. Vold har aldri løst noen problemer, men tvert i mot skapt en hel del nye problemer. 

Fortellerstemmen i "År null" er intens og krevende, og jeg er ganske sikker på at denne boka bør leses to ganger - minst! - for at man skal få fullt utbytte av den. Forholdene rundt de europeiske landene er for så vidt godt kjent for de fleste som interesserer seg for andre verdenskrig og samfunnet generelt, mens mange av forholdene i Asia (som forfatteren har inngående kjennskap til), opplevdes som noe mer vanskelig tilgjengelig. Men det er sikkert fordi jeg selv ikke kan så mye om dette fra før av. 

Det er spennende at det kommer så mange bøker om andre verdenskrig, som snur opp-ned på vår forestilling om hvordan det var den gangen. Vi ser det særlig i Norge etter at en del sentrale personligheter er døde. Først nå er det stuerent å snakke om hva som egentlig skjedde ... ("9. april - Et historisk bedrag", "Den største forbrytelsen", "Her lå Tirpitz", "Den vennlige fienden" og "Morfar, Hitler og jeg" - bare for å nevne noen (alle linker fører til mine egne omtaler av disse bøkene).)

"År null" er en fantastisk historiebok som det er helt nødvendig å få med seg! Den tar deg med storm fra første side, og den holder deg fast hele veien frem. En pageturner for historieinteresserte!

Utgitt: 2013
Originaltittel: Year Zero
Utgitt i Norge: 2015 
Forlag: Forlaget Press
Oversatt: Christian Rugstad
Antall sider: 433
ISBN: 978-82-7547-765-9
Boka har jeg kjøpt selv.

Ian Buruma (Foto: Michael Childers)

Andre omtaler av boka og forfatteren:
- VG v/Guri Hjeltnes - 14. mars 2015 - Da verden lå i knas - Mange har forsøkt seg på å skrive en slags biografi over verden ved 2. verdenskrigs slutt. Nylig utkom Keith Lowes bok på norsk om «Råskapens Europa», og Tony Judt har i sin suverene bok «Postwar» tegnet verden med skarpt blikk.
Men Ian Burumas bok skiller seg fra disse. For det første er det en bok skrevet med en varme, med en personlig tone, for det andre er dette ikke en akademisk forskningsbasert bok, men bredt anlagt, basert på velvalgt faglitteratur og skjønnlitteratur, andre kulturuttrykk og noen intervjuer.
- NRK v/Hilde Bjørnskau og Nina Stensrud Martin - 22. mars 2015 - (Intervju) Normaliteten etter krigen måtte skapes – Kanadiere, amerikanere og briter kom inn som frigjørere, og var som rockestjerner. De var glamorøse i sine flotte uniformer, hadde med seg silkestrømper og sjokolade som de strødde rundt som gaver. Kvinnene kastet seg etter dem, som med Beatles på 60-tallet.
I boken skriver Buruma mye om at folk i den første tiden etter at krigen var over, hadde veldig mye sex.
Hvorfor er det viktig å snakke om at folk hadde mye mer sex etter 1945?
– Det er mange grunner til at det skjedde. En av dem er at mennene i landene som hadde vært okkupert, var blitt svært demoraliserte av fattigdom og underernæring. Kvinnene led også. Etter årene med elendighet hadde folk behov for å feste.
– Det ble full fest da de glamorøse soldatene kom hjem. Dette varte i 4-5 måneder. Frigjørerne utnyttet nok situasjonen litt, og det ble født mange barn i årene som fulgte.
- Aftenposten v/Mala Wang Naveen - 19. mars 2015 - (Intervju) Forfatter Ian Buruma er ikke optimistisk på vegne av verden - Putin skremmer vettet av verden. Syria er et mareritt. Kina er alliert med Putin. Og i Israel er Netanyahu tilbake i sjefsstolen. Noen grunn til å være optimistisk?
- Nei, jeg er pessimistisk, vi går gjennom en dårlig periode nå. Jeg synes vi skal bekymre oss over alt det du nevnte. Det handler ikke bare om truslene i vår umiddelbare fremtid, eller IS, men om hvordan våre myndigheter reagerer. Netanyahu viser oss en fryktens politikk. De velges ved at de garanterer for sikkerhet. Ut av frykt vil derfor folk støtte ledere og en politikk som vil skape mer vold.
- Morgenbladet v/Ivo de Figueiredo - 12. mars 2015 - Historikeren og engelen - Boken innledes med Walter Benjamins kjente refleksjon over Paul Klees maleri Angelus Novus. I det stiliserte maleriet ser Benjamin en engel med ansiktet vendt mot fortiden, historien, som for den fortoner seg som en eneste rykende ruinhaug. Forferdet ønsker engelen å hele det som er ødelagt, men vinden fra paradiset driver den ubønnhørlig videre, med ryggen først, mot fremtiden.
Der historiens engel er dømt til å suse videre, hensetter Buruma seg til ruinhaugen, med ansiktet vendt fremover. Heller ikke han kan hele noe, men som historiker og forfatter gjør han det engler ikke kan; han tar språket, innlevelsesevnen og fantasien i bruk for å skape en slags mening, en sammenheng av det hele. (Omtalen er dessverre ikke tilgjengelig for andre enn Morgenbladets abonnenter.)
- Aksel Braanen Sterri - 25. mars 2015 - Bokanmeldelse (har stått på trykk i Dagbladet) - Det er viktig å forstå bokas ramme. Burumas bok er ikke et forsøk på å forklare hele etterkrigshistorien. Det er 1945 som er tema for boka, et år han forholder seg relativt strengt til.
En styrke med denne vinklingen er at vi virkelig får føle begivenhetene på nært hold. Med sine mange fortellinger om det å leve i en istykkerskutt verden som forsøker å komme seg videre, gir boka et godt og troverdig bilde av følelsen og utfordringen ved å leve i en slik verden.
En svakhet er at det blir mindre plass til å sannsynliggjøre hvordan hendelsene kom til å bli og hvordan de igjen påvirket sin ettertid. Buruma peker stadig framover, men sammenhengene sannsynliggjøres i liten grad.
Som litterært produkt og populærvitenskapelig framstilling er den likevel en slager. År null kan leses av akademikeren så vel som den som ønsker noe lettlest i påskeferien.
- Klassekampen v/Geir Pollen - 21. mars 2015 - Hjem til menneskene - Å få plass til alt mellom to permer er umulig. En påminnelse om dette får jeg som norsk leser ikke minst av det faktum at Buruma helt utelater de nordiske landenes 1945-historie. Nordgrensen for «År nulls» Europa går ved Hamburg, omtrent. Og det til tross for at det var Norge, med sine 10.000 falne, som gav verden ordet for alle de små og store håndlangerne som gjorde forbrytelsene mulig: quisling.
De nordiske landene slapp billigere unna katastrofen enn landene lenger sør på kontinentet, og i Asia, og kunne derfor også gjennomføre et ryddigere rettsoppgjør. Men oppdratt til å mene at de få som våget å yte aktiv motstand, «gutta på skauen», var (er) uantastelige nasjonalhelligdommer, skulle jeg gjerne ha sett mitt eget fedreland trukket inn i framstillingen, for eksempel i forlengelsen av linjer som dette:
Motstandskampen, som bevisst ble romantisert etter krigen, spilte en svært liten rolle for Nazi-Tysklands og det keiserlige Japans militære nederlag. Voldelige opprørshandlinger, fulgt av brutale represalier mot uskyldige borgere, gjorde ofte mer skade enn gavn.
Men for all del: les Burumas bok! Han tenker og skriver velgjørende selvstendig og overveldende kunnskapsrikt. «År null» vil gjøre deg klokere, men vær samtidig forberedt på å lese langsomt, og to ganger, minst.- Aftenbladet v/Tom Hetland - 23. mars 2015 - Kaos og kamp mellom krig og fred - "År null" er eit portrett av året 1945. Det er ei historieframstilling av sjeldsynt kaliber, både i breidde og innsikt. Så har då også Ian Buruma eit uvanleg godt utgangspunkt. Den engelsk-nederlandske historikaren er spesialist på Asia og islam, professor i menneskerettar og journalistikk ved Bard College i New York, og hadde attpå til ein far som var i tysk arbeidsleir under krigen, og som i motsetning til mange andre gjerne snakka om opplevingane sine. Dermed blir boka også delvis eit personleg prosjekt, sjølv om Buruma er fødd seks år etter krigen.
Forfattaren er på heimebane ikkje berre i Tyskland, Storbritannia og Nederland, men også i Japan, Indonesia og på Filippinane. "År null" er eit meisterverk i samanliknande historie, men også i mentalitetshistorie. Buruma bruker skjønnlitteratur, populærkultur, dagbøker, samtidige skildringar og minnestoff til å teikna tidsbildet sitt. Og i dette bildet er sex og svartebørs like interessant som storpolitikk.

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.