Amos Oz: "Judas"

Om et historisk bedrag

Amos Oz (f. 1939) er født og oppvokst i Israel. Han debuterte som forfatter i 1965, og har siden utgitt mengder med bøker innenfor sjangrene sakprosa, essays og romaner. Han er vel kjent for sine politiske synspunkter på Israel-Palestina-konflikten, noe som ikke minst kommer til uttrykk i boka "Hvordan helbrede en fanatiker" (2006). (Linken peker til min omtale av denne boka.)

Hva ville ha skjedd rent historisk dersom jødene hadde anerkjent Jesus som sin Messias? Da ville vel verken kristendommen eller islam ha oppstått? I stedet ville jødedommen ha utviklet seg videre, og vi ville alle på et vis ha blitt jøder ... ? Fellesnevneren for disse største monoteistiske verdensreligionene er jo nettopp troen på at det skal komme en frelser. De kristne mener at dette er Jesus, muslimene mener at dette er Mohammed og jødene venter fremdeles på sin Messias. Alle er enige om at de tror på den samme guden. 

Mellom jødedommen og kristendommen står Judas, forræderen, han som forrådte Jesus. Dette forræderiet har de siste to tusen årene splittet jødene og de kristne, fordi jødene har fått skylden for å ta livet av Jesus. Nazismen og Holocaust bygget blant annet på dette synspunktet, i tillegg til at det ble bygget opp en frykt for at jødene skulle overta verdensherredømmet fordi de er overbevist om at de er guds utvalgte folk (selve grunnlaget for antisemittismen). Men var det ikke meningen - i alle fall sett med kristne øyne - at Jesus skulle dø for menneskenes skyld? Hvor stor forræder var egentlig Judas, den i utgangspunktet mest trofaste av Jesu´disipler? Var ikke han egentlig tildelt en rolle i historien? En rolle som var så tung å bære at han endte med å ta sitt eget liv ... Den manglende anerkjennelsen av Jesus fra jødenes side, førte til at siste ord om hvem Messias var, ikke var sagt. Dermed kunne en tredje verdensreligion oppstå ... 

"Husk på at om det ikke hadde vært for Judas, ville det kanskje ikke blitt noen korsfestelse, og uten korsfestelse ingen kristendom." (side 98) Jesus ble gjennom korsfestelsen mannen som har utrettet mer etter sin død enn han gjorde i levende live ... 

Mytene rundt Judas er grunnlaget for Amos Oz´siste roman med tittelen "Judas". Vi befinner oss i Jerusalem, forfatterens fødeby (og stedet hvor handlingen i de fleste av hans romaner er lagt). Året er 1959, mao. noen få år etter at staten Israel ble opprettet. Ikke alle var enige om at det var den rette veien å gå å opprette en egen stat på bekostning av palestinerne som bodde der fra før av. I alle fall ikke at de som bodde der i praksis skulle fordrives fra sine egne hjem, noe de jo faktisk ble. Shmuel Ash er bibelforsker ved universitetet, og han skriver om Judas, som han opplever som "kristendommens egentlige far". Han er avhengig av økonomisk støtte fra faren for å kunne studere, og da faren hans går konkurs, ser han seg nødt til å avbryte studiene og finne seg en jobb. 

Shmuel får seg jobb hos Gershom Wald, en intellektuell mann han skal være en samtalepartner med. Det er svigerdatteren Atalia Abarnel som hyrer ham inn. Hun er en hemmelighetsfull førtiårig enke, som tar seg av Gershom Wald. Shmuel blir pålagt absolutt taushetsplikt, og dette fører til at han anser det mest praktisk å kutte båndene til sitt tidligere liv. Boka har på et vis to lag. Det ene handler om samtalene mellom Shmuel og Gershom, og det andre handler om det som skjer mellom Shmuel og Atalia. 

"Forsker du fremdeles på Jesu historie?"

"På Jesus og Judas Iskariot, Jesus og jødene", sa Shmuel. "Hvordan jødene i alle generasjoner har sett på Jesus."

"Og hvorfor er du interessert i akkurat det? Hvorfor ikke hvordan jødene har sett på Muhammad? Eller Buddha?"

"Saken er den," sa Shmuel, "at jeg uten videre forstår hvorfor jødene har avvist kristendommen. Men Jesus var slett ikke kristen. Jesus ble født som jøde og døde som jøde. Det streifet ham aldri å stifte en ny religion. Det var Paulus, Saulus fra Tarsus, som fant opp kristendommen. Jesus selv sa uttrykkelig: `Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.` Dersom jødene hadde akseptert ham, ville historien ha tatt en helt annen vending. Kirken ville aldri ha oppstått. Og kanskje ville hele Europa ha gått inn for en mild og lutret versjon av jødedommen. Dermed ville vi blitt spart for diaspora, forfølgelse, pogromene, inkvisisjonen, ritualmordanklagene, de jødefiendtlige lovene og holocaust." (side 131)

Samtalene mellom den eldre og den yngre herren er dyptpløyende og interessante, og går også over til temaer som likheten mellom kjærlighet og hat, om forholdet mellom Israel og Palestina, om de to befolkningsgruppene som føler tilhørighet til ett og samme land og hvor umulig det har blitt for noen av partene til å akseptere hverandres ønsker og synspunkter. Referanser til Dostojevskij, Gogol og Tolstoj nevnes - den sistnevnte omtales som skaperen av "makeløs lektyre for drømmere". 

På tross av at både Jesus og alle hans disipler var jøder, er Judas den eneste som blir "stemplet" som jøde. Han ble selve legemliggjøringen av det jødiske sviket. Mens Peter fornektet Jesus (at på til hele tre ganger), gjorde ikke Judas dette. De tretti sølvpengene han fikk for å angi Jesus var selv på den tiden for småpenger å regne, i alle fall for Judas som var rik nok fra før av. Jesus satte seg opp mot datidens presteskap, og menget seg med syndere som tollere og horer, og dette gjorde ham til en forhatt og farlig person i datidens Jerusalem. 

Amos Oz har valgt et spennende fortellergrep i denne romanen. Gjennom samtalene mellom hovedpersonene belyses historiens kanskje mest spennende tematikk - splittelsen i tre monoteistiske verdensreligioner. Dette har fått en enorm betydning for det politiske bildet i verden. Man kan selvsagt mene hva man vil i forhold til om det er religionene i seg selv som skaper splittelse eller om det er praktiseringen som gjør det, om religionen "misbrukes" eller er voldelig i seg selv. Uansett hva svaret blir - og her finnes virkelig ingen fasitsvar - er det et faktum at religion (og for den saks skyld ulike ismer) er et tema i de aller fleste verdenskonflikter. Det handler kanskje dypest sett om verdier. Kanskje er det noe iboende i menneskenaturen at vi må lage oss fiendebilder for å opprettholde motivasjonen til å leve (for livet er hardt - også der hvor rikdom og velstand er til stede), at det av en eller annen naturgitt årsak må bli et "de eller oss" og at det virker samlende innad å skape seg et fiendebilde utad, særlig når rammebetingelsene for enkeltindividet er beskjedent. Hvis det er "så enkelt", ville menneskeheten garantert ha funnet på noe helt annet å "skylde på", og da ville det ikke hatt så mye å si om det var bare en eller flere verdensreligioner. Selv innad i kristendommen og også innad i islam er det mange konflikter. Jødedommen er heller intet unntak. 

Uansett - Amos Oz´roman "Judas" er svært tankevekkende og interessant! Nå er nå en gang verden slik den har blitt, og i denne konteksten har alle godt av å lese en så intellektuell tilnærming til splittelsen mellom jødedommen og kristendommen som denne boka innbyr til. Hvor mye av det vi anser som "opplest og vedtatt" er faktisk sant, og hvor mye er i ettertid blitt konstruert for å skape fiendebilder? Det er på høy tid å revidere historien på dette punktet! "Judas" er en godt skrevet bok av en særdeles interessant forfatter, som er opptatt av forsoning mellom mennesker, uansett hvilken religion man føler tilhørighet til. Boka er dessuten krydret av historien om en ung mann som blir forelsket i en eldre kvinne. Den er svært lesverdig og slett ikke så tungt tilgjengelig som jeg kanskje har skapt et inntrykk av gjennom min beskrivelse av boka. 

Denne boka anbefaler jeg varmt! Les den og bli litt klokere!

Utgitt: 2014
Originaltittel: HaBesora al pi Jehuda Ish Kariot (Evangeliet etter Judas Iskariot)
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Arneberg forlag 
Oversatt fra hebraisk: Kjell Risvik
Antall sider: 344
ISBN: 978-82-8220-142-1 
Boka har jeg kjøpt selv 

Amos Oz (jeg har lånt bildet fra forlaget)

"The Little Traitor" (regissør: Lynn Roth)

Innspilt: 2007 

Nasjonalitet: Israel og USA   

Skuespillere: Alfred Molina, Ido Port, Rami Heuberger, Gilya Stern, Theodore Bickel

Spilletid: 86 min.
Basert på Amos Oz´ bok "Panther in the Basement"

11 åringen og jøden Proffy er født og oppvokst i Palestina etter at det lyktes foreldrene hans å flykte fra Polen mens moren var gravid. Ingen av slektningene deres overlevde Holocaust.

Proffy er en svært kontaktsøkende gutt, men faren hans har egentlig aldri tid til ham. Stort sett kommer faren kun på banen når straff skal deles ut - gjerne fordi Proffy ikke har klart å overholde portforbudet.

Vi befinner oss altså i Palestina, året er 1947 og britenes okkupasjon av landet nærmer seg slutten. Både jøder og palestinere håper at alt skal bli så veldig mye bedre bare britene drar hjem. Så også Proffy og hans kamerater. De hater britene intenst, og planlegger et attentat med en hjemmelaget bombe.

Så blir Proffy tatt for brudd på portforbudet av den britiske sersjanten Dunlop (i Alfred Molinas skikkelse). I stedet for å arrestere Proffy, følger Dunlop ham hjem. I forbifarten nevner han at han pleier å sitte på Orient Palace hver ettermiddag, og at Proffy bare må stikke innom hvis han har lyst.

Og Proffit, som knapt har noen voksenkontakt med foreldrene sine som alltid har det for travelt til å snakke med ham, ender opp som fast gjest hos Dunlop på Orient Palace. Der utveksler de alskens ulike samtaleemner; damer, britenes okkupasjon av Palestina, Dunlops forlovede etc. Dunlop lærer dessuten Proffy å spille biljard. Til gjengjeld lærer Proffy Dunlop hebraisk.

Men Proffy vet ikke at vennene hans følger med på hvor han bedriver tiden sin, og plutselig springer "bomben". Proffy er en foræder! Og i et okkupert land er det ingen spøk å bli kalt foræder, selv om man bare er 11 år! Han blir faktisk stilt for retten anklaget for foræderi.

Dette er en nydelig film om menneskene i en av de mest tragiske konflikter som finnes i verden. Lite ante verken jødene eller palestinerne om hva som ventet dem etter at britene trakk seg ut av landet, og FN vedtok at staten Israel skulle opprettes ...

Alfred Molina er en solid skuespiller, men jammen synes jeg at han som spilte den lille gutten (Ido Port) også overbeviste! Best av alt var kanskje miljøet som var gjenskapt fra 1947. For meg fremsto dette som svært autentisk. Filmen er basert på israeleren Amos Oz sin bok "Panther in the Basement", og den har mottatt en rekke priser i forbindelse med filmfestivaler.

En sterk terningkast fem for denne filmen!

Amos Oz: "Hvordan helbrede en fanatiker"

Utgitt: 2006
Originaltittel: How to cure a fanatic
Utgitt på norsk: 2006
Oversatt: Kjell Olaf Jensen
Forlag: Arneberg Forlag
Antall sider: 126


Israeleren Amos Oz er født og oppvokst i Israel, og var i hele sin oppvekst en del av den hat-kulturen som eksisterer mellom israelere og palestinere. Med denne ballasten er det beundringsverdig at han har kommet til den erkjennelse han gir uttrykk for i denne lille boka.

Konflikten mellom jødene og palestinerne i Midt-Østen handler ikke om hvem som har rett eller feil, hvem som er de snille og de slemme. Hele konflikten betegnes av Oz som en tragedie. Jødene og palestinerne har det til felles at de er blitt kastet ut av land etter land, og at det ikke er noen som vil ha dem. Sånn sett er de begge ofre, og begge gjør krav på de samme landområdene - med like stor rett, både historisk og reelt.

Utfordringen er at begge fronter er svært fanatiske - både i sitt syn på hvem som har rett og i forhold til at de demoniserer "de andre". Oz foreslår noen tiltak for å demme opp for konflikten - tiltak som har overføringsverdi til en hvilken som helst konflikt om hva som helst. Kompromisser er et nøkkelord. Videre evnen til å se verden med "fiendens" briller, til å le av seg selv osv.

Boka avsluttes for øvrig med en forelesning holdt av Izzat Ghazzawi med overskriften "kulturen og litteraturens rolle i konfliktområder".

Denne lille boka anbefales varmt, uansett hvilke synspunkter man måtte ha om Midt-Østen-konflikten. Det er en liten bok som kan gi en spore til å åpne øynene for hva som egentlig skjer. Jeg fikk justert noen feiloppfatninger jeg hadde fra før av under lesningen.