"Vanære" (Regissør: Steve Jacobs)

Innspilt: 2008
Original tittel: "Disgrace"
Varighet: 114 min.
Skuespillere: John Malkovich, Eriq Ebouaney, Jessica Haines, Scott Cooper, Fiona Press

Filmen ”Vanære” bygger på J.M. Coetzees roman med samme navn – en roman han fikk Booker-prisen for og som dessuten førte til at han fikk Nobels litteraturpris. Vi møter den middelaldrende litteraturprofessoren David Lurie (i John Malkovich´ skikkelse), som innleder et forhold med en av sine studenter. Da forholdet blir oppdaget, forsøker skolestyret å finne ut hva som har skjedd. Det legges opp til at dersom David ber oppriktig om unnskyldning, vil alt kunne fortsette som før. I stedet nekter han å be om unnskyldning Hvorfor skulle han det når han ikke angrer noe som helst? Selv det forhold at han mister jobben, endrer ikke hans oppfatning på dette punkt. 

David reiser for å besøke sin datter Lucy, som bor nokså avsides og isolert. Lucy har nettopp avsluttet et lesbisk forhold. I tiden etter avvikling av apartheid er det på ingen måte trygt for hvite. Datteren har både våpen og mange kamphunder for å beskytte seg mot uønskede gjester. I tillegg har hun solgt deler av jorda hun eide til en afrikaner, som til gjengjeld skal beskytte henne. Like fullt forhindrer ikke dette at tre svarte unggutter ankommer, overfaller Lucy og faren, voldtar  henne og tømmer huset for alle verdier, som de kjører bort i Davids bil. Hennes beskytter er av en eller annen grunn bortreist mens overfallet finner sted.

Lurie er helt sjokkert over sitt eget lands tilstand. Han er dessuten sjokkert over at datteren nekter å politianmelde forholdet og at det ikke er første gang disse guttene har vært på uønsket visitt og voldtatt datteren. Det viser seg også at voldtekten har fått følger …  En av overfallsmennene er til alt overmål en slektning av Lucys ”beskytter”, uten at dette medfører noen handling verken fra ham eller Lucy.

Det  er noen år siden jeg leste boka som filmen er basert på. Filmen er nokså tro mot boka, selv om fokuset her er lagt mer på det som skjer etter professorens avskjed fra universitetet enn hva jeg kan huske at boka gjør. Etter mange år med undertrykkelse har de innfødte i Sør-Afrika omsider fått sin frihet og rett til likeverd i forhold til de hvite i landet. I stedet for å leve side om side som likeverdige mennesker, snus maktbalansen og det er nå de svarte som hetser de hvite. Mange år med undertrykkelse har skapt et hat så dypt at man kan lure på om de hvite har noen fremtid på dette kontinentet i det hele tatt. Filmen reiser i det hele tatt en rekke interessante spørsmål om skyld, tilgivelse, ære, vanære, hat og håp eller mangel på sådan. Det er først og fremst en dyster og mørk historie som fortelles. Filmen er ganske enkelt glitrende!

Yasmin Crowther: "Safran-kjøkkenet" (2006)

Om identitet, røtter og et vanskelig mor-datter-forhold

Yasmin Crowther (f. 1963) er en britisk forfatter som debuterte med «Safrankjøkkenet» i 2007. Romanen fikk raskt stor oppmerksomhet og ble oversatt til flere språk. Crowther, som selv har iransk bakgrunn gjennom sin mor, skriver med stor følsomhet om identitet, familiehemmeligheter og kulturmøter. Med denne boken ble hun sammenlignet med forfattere som Jhumpa Lahiri og Monica Ali, som også skildrer tilhørighet og forankring i skjæringspunktet mellom ulike kulturer.

Fortellingen åpner dramatisk: Sara, som nylig er gift, mister sitt ufødte barn da hun forsøker å redde fetteren fra å kaste seg i Themsen. Sorgen er overveldende, og indirekte legger hun skylden på sin mor, Maryam. Forholdet mellom mor og datter blir dermed enda mer anstrengt.

Maryam er iransk, faren er engelsk, og verken ektemannen eller datteren føler at de noen gang har kommet ordentlig innpå henne. Hun holder avstand, skjuler seg bak en tilsynelatende kjølig fasade og bærer på en hemmelighet fra sin ungdom i Iran. Når Maryam etter førti år reiser tilbake til hjemlandet, ser hun en mulighet til forsoning. Hun ber Sara komme etter.

I Iran får Sara gradvis kjennskap til morens fortid: til den store kjærligheten hun en gang opplevde, og til de dramatiske omstendighetene som tvang henne til å forlate landet. Gjennom møtet med denne historien begynner Sara å forstå hvorfor moren har vært som hun har vært, og samtidig reflektere over sin egen identitet. Hele livet har hun følt seg splittet – verken helt engelsk eller helt iransk. I møte med mors historie ser hun mer av sammenhengene og finner kanskje også en vei til å akseptere seg selv.

«Safrankjøkkenet» er nydelig skrevet, med et språk som balanserer mellom det sanselige og det lavmælte. Crowther gir oss et sterkt innblikk i kulturforskjeller, generasjonskonflikter og hvordan hemmeligheter kan prege familier i flere ledd.

Det jeg likte spesielt godt, er hvordan romanen kombinerer en personlig fortelling om sorg, tap og forsoning med et bredere bilde av Iran, et land preget av både skjønnhet og brutalitet, og et land mange vestlige lesere bare kjenner gjennom politiske overskrifter.

«Safrankjøkkenet» er en bok om å finne tilbake til røtter, om å forstå de valgene som ble tatt før oss, og om hvordan kjærlighet og smerte kan gå i arv. Det er en lavmælt, men gripende roman som blir sittende lenge i leseren.

Utgitt på engelsk: 2007
Originaltittel: The Saffron Kitchen
Forlag: Tiden
Antall sider: 288

Forrest Carter: "Lille Tre" (1992)

Dette er en nydelig historie om Lille Tre, en foreldreløs indianergutt som vokser opp hos Besta og Bestefar. Den gjensidige kjærligheten mellom den lille gutten og besteforeldrene rørte meg dypt. Bestefaren lærer Lille Tre å forstå naturens språk, og han får med seg alt det en indianergutt bør vite.

De eneste truslene i tilværelsen er klapperslanger, kulde og "øvrigheta". Episoden der Bestefar redder Lille Tre fra å bli bitt av en klapperslange er betagende. Han overlever med nød og neppe selv. Lille Tres egne betraktninger og tanker rundt de ulike kristne sektene som prøver å vinne medlemmer, er fornøyelig!

På tross av all den trygghet og kjærlighet Lille Tre er omgitt med - takket være nettopp besteforeldrene - er ikke "øvrigheta" fornøyd. En dag bestemmer de at han må på barnehjem. Hvordan skal det nå gå med Lille Tre?

Historien er enkelt og naivt fortalt, sett fra Lille Tres ståsted. Nils Johnson leser med en følsom innlevelse som gjorde historien enda rikere for meg. Denne skjønne boka anbefales på det sterkeste!

Gabriel Chevallier: "Et forargelsens hus"

I en liten landsby på den franske landsbygda, nærmere bestemt i Clochemerle-en Beaujolais, lever sambygdingene stort sett i fredelig sameksistens med hverandre. Hovedgeskjeften er vindyrking, og en manns intelligens måles etter hvor følsom ganen hans er for de edle dråper som frembringes hver høst. Jo visst er det mange bygdeoriginaler der - både av lav og høy rang - men dette er ikke til hinder for at det lille samfunnet fungerer svært godt.

I 1923 bestemmes det at det skal bygges et offentlig pissoar rett utenfor kirken. For mange, spesielt for den gudfryktige, pietistiske gammeljomfruen Justine Putet, er dette som å banne i kirken. Hun får til alt overmål utsikt fra sitt vindu rett ned på pissoaret ... Det bygger opp til strid i bygda, og det med en slik kraft at det savner sidestykke i bygdas historie.

Vi presenteres for et fargerikt persongalleri, og beskrivelsene av menneskene som bor i Clochemerle er så lattervekkende og full av vidd at jeg ga meg ende over. Dette er den morsomste boka jeg har lest på mange, mange år! Og så er den faktisk ikke å få tak i på norsk lenger ... Det bør det gjøres noe med!

Jean Cocteau: "De skrekkelige barna" (1929)

Søskenparet Paul og Elisabeth deler barnerom langt opp i tenårene, og selv ikke da moren dør faller det dem inn å få hvert sitt rom. De vokser opp omtrent uten voksenkontakt og uten grensesetting.

I åpningsscenen får Paul en snøball i ansiktet. Den er kastet av skolens store drittsekk Dareglos. Paul er imidlertid vanvittig fascinert av Dareglos, som er gudsbenådet vakker, og når han får høre at Dareglos er utvist fra skolen pga. episoden med snøballen, finner han det formålsløst å vende tilbake til skolen selv.

På "barnerommet" utvikler Elisabeth og Paul sin egen verden. De er knapt ute i den virkelige verden. På rommet deler de hemmligheter og har sitt eget skattekammer. De bestemmer selv reglene, også hvem som skal få adgang til rommet. Etter hvert slippes Gérard og Agathe inn inn i fellesskapet. Forholdet mellom søknene er nærmest incestiøst, og deres adferd overfor hverandre er meget destruktivt. Misunnelse og sjalusi fører dem til slutt mot undergangen.

Jeg fant romanen besnærende. På mange måter kan man si at den beskriver et skremmebilde på hvordan det kan gå når barn og unge voksne får utvikle seg fullstendig uten grenser. Mellom linjene aner man seksuelle undertoner uten at dette på noen måte kommer direkte til uttrykk; incestiøse følelser, homofile følelser etc.

Dette er en bok jeg virkelig kan anbefale!