Tsung Woo Han: "Through Dust and Ruins"

"Terracotta Soldier", Xian, Shaanxi, 1997

Kinesisk fotokunst på sitt beste!

Fotografen Tsung Woo Han (f. 1955) er opprinnelig fra Korea, men har levd sitt voksne liv i Paris, San Francisco og New York. "Through Dust and Ruins" utkom i 1998, og mitt eksemplar (som er signert av fotografen selv) kjøpte jeg på Strand Bookstore, New York, i forrige uke. Jeg fant boka i 3. etasje, der de sjeldne bøkene på Strand bor. 

Tsung Woo Han deltok i gruppeutstillinger blant annet i New York og Birmingham i årene 1992 til 1996, før han i 1998 hadde soloutstillinger i San Francisco og Santa Monica. Det er Chinese Cultur Foundation of San Fransisco som står bak utgivelsen av "Through Dust and Ruins", som egentlig er en katalog over bildene som ble utstilt i 1998. I dag er boka eller katalogen et samleobjekt, og jeg har blant annet funnet ut at man må ut med fra 89,99 dollar og oppover for et brukt eksemplar på Amazon. Jeg betalte bare 40 dollar for mitt eksemplar på Strand. 

Følgende fremgår av katalogen:

"The passage of time is a recurrent theme in Han´s work. Whether intentionally or not, many of his photographs show the effects of time and how the Chinese incorporate the old into their present-day life: a dilapidated yet still functional house, a section of the decaying Great Wall, a young woman in front of an agent gateway. China, an ancient culture moving into the 21st century, is a land of many contrast. These contrasts are manifested poignantly in Han´s photographs as he juxtaposes city dwellers and rural farmers, ancient ruins and modern cities." 

Faksimile fra "Through Dust and Ruins" - "Resting", Taigu, Shanxi, 1998

Det var mens jeg gikk rundt i tredje etasje på Strand i forrige uke at blikket mitt fallt nettopp på denne boka. Kombinasjonen av at boka lå på et bord som handlet om "photography", og at fronten var utpreget kinesisk, med bilde av en terracotta-soldat fra Xian i Shaanxi, fikk meg til å stoppe opp. Jeg begynte å bla i boka, og ble umiddelbart fengslet av bildene. Denne boka måtte jeg bare ha! 

Faksimile fra "Through Dust and Ruins" - "Bus Stop", Beijing, 1998

Sepia-effekten og de litt blasse fargene forsterket følelsen av noe forgangent, samtidig som motivene utvilsomt er hentet fra det moderne Kina. Jeg har en sterk affeksjon for Kina, og kjente det bokstavelig talt i magen da jeg bladde i boka. Estetikken, stemningen i bildene, kontrastene, komposisjonene ... Alt stemte for meg! 

Faksimile fra "Through Dust and Ruins" - "Splendid Entrance", Qixian, Shanxi, 1998

"Because history and the past are so much a part of the Chinese landscape, the changing present can only be understood when set against China´s historical background. Many artists have photographed China with a journalistic approach. Others have focused on pure aesthetics. What makes the photography of Tsung Woo Han special is the combination of his knowledge of the country´s history and his artistic sensibility." (fra forordet i boka) 

Faksimile fra "Through Dust and Ruins" - "Opened Gate", Taigu, Shanxi, 1998

Forfatteren av forordet i boka, Manni Liu, forteller at Tsung Woo Han er født av kinesiske foreldre i Seoul, Korea. Tsung Woo Han har alltid følt seg knyttet til kinesisk kultur, særlig til nord hvor hans familie kom fra. I 1988 reiste han rundt i Kina i tre måneder, og fotograferte den nordlige delen av Shaanxi og Shanxi-provinsen. Han oppsøkte Liu i 1996 og viste ham arbeidene sine. Liu ble fullstendig fengslet av lyrikken i de øde landskapene Han hadde fanget i bildene sine. På denne bakgrunn subsidierte Chinese Culture Center en reise for Han til Nord-Kina, som en utvidelse av prosjektet fra 1988. Målet var å fotografere mennesker og landet mellom ørkenen og byene. 

Faksimile fra "Through Dust and Ruins" - "Lady in Blue Dress", Beijing, 1998

Bildene Han tok ble utstilt i regi av Chinese Culture Center i 1998. Han er sitert i boka med følgende ord:

"My photographs discover China´s past, see the changing present, and wonder about the future yet to come."

Mitt eksemplar av Through Dust and Ruins" er signert av fotografen

Etter at jeg fikk tak i denne boka og ble kjent med en for meg helt ukjent fotograf som tar de vakreste bilder, ble jeg selvsagt nysgjerrig og ønsket å vite mer om fotografen. Resultatene av mine søk på nettet er dessverre nedslående. Det eneste jeg har funnet ut er at Tsung Woo Han har deltatt på en gruppeutstilling i regi av Chinese Culture Center of San Francisco i 2011 - "From Then ´Til Now: 46th Anniversary Auction Showcase". Ikke en gang på Wikipedia var det noe å finne om ham. Han har heller ikke utgitt noen (flere) bøker. 

"Through Dust and Ruins" inneholder 20 bilder - inklusive forsiden. 17 av bildene er fra Shanxi, og 3 er fra Beijing. Dette er fotokunst på sitt aller beste! Jeg føler meg svært heldig som har fått tak i dette sjeldne eksemplaret av en nydelig fotobok - fra Rare Book Room på Strand, New York. 

Utgitt: 1998
Utgitt av Chinese Culture Foundation of San Fransisco
Jeg har kjøpt boka/katalogen selv.

Xue Xinran: "Gi meg himmelen"

Om noen av konsekvensene av Kinas ettbarnspolitikk

Xue Xinran ble født i Beijing i 1958, og jobbet tidligere som journalist og programleder i radio i Kina. Hun flyttet til London i 1997, og har siden utgitt syv bøker. Den siste er "Gi meg himmelen - Den forbløffende sannheten om Kinas ettbarnspolitikk". Boka forelå på forsommeren på norsk.

Noen ytterst få forfattere gjør et så uutslettelig inntrykk allerede når man leser den første boka at man kjenner at man bare må ha mer! Slik var det for meg da jeg for ca. ti år siden kom over den nærmest hudløse romanen "Himmelgraven" ("Sky Burial", 2004), som handler om en kvinnes leting etter sin forsvunnede mann i Tibet. 

Totalt har fem av Xinrans bøker kommet ut på norsk, og det er Gyldendal forlag som har stått for dette. Selv har jeg så langt fått med meg "Tapte døtre - fortellinger om savn og kjærlighet" ("Message from an Unknown Chinese Mother" - 2010) og "Stemmer i natten" ("The Good Women of China:  Hidden Voices" - 2003) - i tillegg til tidligere nevnte "Himmelgraven". Jeg har også "Kinas tause generasjon" ("China Witness: Voice from a Silent Generation" - 2008) liggende på vent. (Linkene peker til mine bokanmeldelser.)

I 1979/81 - tre-fire år etter Maos død - innførte Kina en politikk som i Vesten har blitt kalt ettbarnspolitikken. Dette handlet om planlegging av fødsler i et land der overbefolkning, sult og nød var en høyst reell trussel. Loven ble strengt praktisert, og det har versert anklager både om tvangsaborter og tvangssteriliseringer.  Enkelte grupper, f.eks. minoritetsgrupper, har fått tillatelse til å ha flere barn. Konsekvensene av ettbarnspolitikken i et land der det først og fremst var sønnene som hadde verdi (særlig på landsbygda), kan vi lese om i Xinrans bok "Tapte døtre". Ikke bare har mengder med pikebarn blitt abortert bort, men det er også en kjennsgjerning at det på landsbygda har vært praktisert drap på nyfødte pikebarn. En datter står nemlig i veien for muligheten til å få en sønn. Dette snakkes det ikke høyt om. I ettertid har man sett at så mange som 33 millioner pikebarn antas å ha blitt borte ... Så stor er mangelen på kvinner at mange småprinser rett og slett ikke får seg noen kone. Det er ikke kvinner nok i landet. Xinran skriver om mange av skjebnene i "Tapte døtre", en bok som fikk meg til å grine. 

I "Gi meg himmelen" skriver Xinran om enebarna. Hun har møtt en hel del av dem i årenes løp, og i boka har disse enebarna fått hver sine kapitler. Det handler om Du Zhuang, Gyldne Svale, Vinge, Lilje, Måne, Skinnende, Fyringsved, Funklende og Flyvefisk ... Noen så bortskjemte at de i begynnelsen ikke var i stand til å gjøre noe praktisk fordi deres mødre hadde gjort alt for dem, andre med urealistiske drømmer og atter andre med solid bakkekontakt og de kinesiske verdinormene godt intakt Det er et mangefascettert bilde som tegnes, og dette er bokas styrke. Xinran selv startet nemlig hele prosjektet med en forutinntatt holdning om at Kinas enebarn først og fremst er bortskjemte, fordi de får alt lagt opp i hendene av foreldrene. Hva gjør dette med dagens unge? 

"I de over 20 årene som gikk fra ettbarnspolitikken ble innledet til den ble lovbestemt, sank de gjennomsnittlige fødselsratene i Kina fra 5,44 barn i 1971 til 1,84 i 1998. Disse årene med fødselskontroll resulterte i 238 millioner færre barn i Kina. Frem til 2012 har dette tallet økt til anslagsvis 400 millioner færre fødsler. Det kan hevdes at dette er et stort bidrag til den globale befolkningskontrollen. Det er likevel vanskelig å sette en prislapp på det to generasjoner av det kinesiske folket har vært nødt til å utholde. Utallige familier ble økonomisk ruinert av bøter, et ukjent antall jentebarn ble forlatt, befolkningen ble katastrofalt aldret og generasjoner av enebarn gikk glipp av nære søskenrelasjoner." (side 17)

Som en rød tråd gjennom boka går en hendelse som rystet Kina i 2011. Det handlet om en ung gutt - et begavet enebarn - som ved et uhell kjørte ned en 26 år gammel fattig kvinne. Gutten het Yao Juaxin og studerte ved Musikkonservatoriet. Ikke bare unnlot han å hjelpe kvinnen, men han kjørte for sikkerhets skyld over henne etterpå og drepte henne for å unngå at hun skulle melde ham. Hvordan kunne noe slikt skje? Det mest skremmende var kanskje debatten som fulgte etterpå. Noen mente nemlig at han burde slippe straff fordi han var mer verdt enn den fattige kvinnen ... Xinran har brukt denne historien for å finne ut hvordan de forskjellige enebarna i boka reflekterer over hendelsen. Hvert kapittel avsluttes med aktuelle enebarns tanker. 

Kinesiske sosiologer har fremholdt at enebarna er så bortskjemte og forgudede at de ikke får muligheten til å ta ansvar for de materielle og intellektuelle byrdene som hører med ved å være menneske. Disse barna blir uten noe eget "selv", og reagerer primitivt med kjemp eller flykt-modus når de utsettes for press. Dermed kunne man si at Yao Juaxin på et vis var offer for ettbarnspolitikken ... Men var det virkelig så enkelt?

Noen av enebarna har kommet så tett på Xinran at hun har tatt seg av dem når de har kommet fra Kina til London. Enkelte har ikke en gang vært i stand til å pakke kofferten sin eller håndtere en kjøkkenkniv. Den opplevde hjelpesløsheten vekket et sinne i barna, som følte seg umyndiggjort i sine egne liv. Måten foreldrene oppdrar sine enebarn på skaper med andre ord en dyp generasjonskløft, og Xinran har i flere sammenhenger forklart de sinte enebarna hvor mye de faktisk har å være takknemlig for. Samtidig har enebarna fått henne til å forstå hvilken enorm byrde foreldrenes forventninger blir for barna, fordi foreldrene forventer at deres barn skal være spesielt talentfull i ett og alt - uten at det foretas en realitets-sjekk ... Når samtlig foreldre forventer at nettopp deres barn skal tilhøre landets elite på kanskje 5-10 %, sier det seg selv at det ligger enormt mange skuffelser i kjølvannet ...

Et annet forhold som ettbarnsforeldre går glipp av er muligheten for å lære gjennom å få et barn nummer to. "Samfunnet diskuterer hele tiden enebarnas ensomhet, men tenker sjelden på foreldrenes isolasjon", skriver hun. (side 103) Og hva skjer med enebarna når de blir foreldre? Fra å ha vært familiens midtpunkt, må plassen avgis til deres eget barn. Klarer de dette? I noen tilfeller har dette ført til at par som skilles krangler om å få slippe å ta seg av barnet ... 

Noe av det mest interessante med boka er at Xinran beveger seg inn til kjernen av det tradisjonelt kinesiske. Hun snakker om å legge "ansiktets lenker" bak seg, om kinesernes snobbethet, om kinesisk beskjedenhet og om hvorfor Vesten vet så lite om Kina. De største utfordringene ligger imidlertid på et annet plan ...

"Innen sommeren 2011 hadde praktisk talt alle farene som professor Mu advarte oss mot i 2006, gått i oppfyllelse. Familier i tusentall gikk i oppløsning etter å ha tapt sitt enebarn i Sichuan-jordskjelvet. Tilfeller med enebarn som blir ødelagt av overdreven velstand, har ikke lenger nyhetens interesse. Antall ettbarnsfamilier som strever under byrden av å ta seg av sine gamle foreldre, vokser for hver dag. Forstyrrelser i samfunnslivet som blir forårsaket av enebarn, dukker opp en etter en. Det oppstår ikke bare sprekker i forholdet mellom ulike sosiale klasser, men den bitre kampen mellom by og land blir stadig mer opphetet." (side 317-318)

"Gi meg himmelen" er en viktig og interessant bok, men jeg tror ikke at det utvalget Xinran har intervjuet er representativt. For det første dreier det seg om kinesiske enebarn som har fått anledningen til å studere utenlands. Og for det andre befinner de fleste kinesiske enebarn seg på landsbygda i Kina, der de riktignok kan være bortskjemte på oppmerksomhet, men neppe på materiell velstand. Hun treffer like fullt mange viktige temaer med full kraft - som et samfunn der den sikkerheten foreldrene har er at barna skal ta seg av dem når de blir gamle. Når alt står og faller på det ene barnet, kan dette fort bli en katastrofe både for foreldrene og for barna. Tidvis følte jeg at Xinran var altfor mye til stede med sin egen moraliserende stemme overfor barna som var sinte på foreldrene sine. De var sinte med god grunn, mens Xinran gjorde det som sto i hennes makt for å få barna til å respektere foreldrenes handlinger likevel, siden de tross alt hadde ofret så mye for dem ... Etter hvert trådte det heldigvis frem en viss ydmykhet, og hun blandet seg ikke fullt så mye inn i enebarnas liv. 

Man kan for øvrig også oppfatte boka som Xinrans egen reise, der hun i begynnelsen holdt nærmest krampaktig fast i de gamle kinesiske verdiene, for så gradvis å måtte gi slipp på dem etter hvert som hun fikk et mer og mer nyansert syn på saken ... 

Med dette i mente vil jeg likevel hevde at jeg fikk mye ut av boka. Alle historiene gjorde det hele mer levende enn hva en "klinisk", dokumenterbar bok antakelig ville ha gjort. Selv om utvalget ikke er representativt, representerer utvalget like fullt hvordan svært mange kinesere faktisk lever livene sine. Dermed blir den svært relevant likevel. Til tross for de svakhetene jeg trekker frem, er jeg likevel ikke i tvil om at dette er en bok vel verdt å lese! Jeg anbefaler den derfor varmt!

Bloggeren Kleppanrova har også skrevet om denne boka på sin blogg. 

Utgitt: 2015
Originaltittel: Buy Me the Sky
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Gyldendal 
Oversatt: Poul Henrik Poulsson
Antall sider: 352
ISBN: 978-82-05-47290-7
Boka har jeg kjøpt selv

Xue Xinran (Jeg har lånt bildet fra forlaget)

"Shanghai Dreams" (Regissør: Wang Xiaoshuai)

Hverdagsrealisme i 1980-tallets Kina

Wang Xiaoshuai (f. 1966) er både filmregissør, manusforfatter og skuespiller. Han slo for alvor gjennom internasjonalt med filmen "Bejing Bicycle" (2001), som han vant Sølvbjørnen for under Berlin Film Festival. Den hadde noen paralleller til Vittorio De Sica´s "Sykkeltyvene" fra 1948, kan jeg lese på Wikipedia (linken peker til min omtale av denne filmen). "Drifters" (2003) ble nominert i forbindelse med Cannes Film Festival i 2003, men vant ingen pris. 

Regissøren ble svartelistet i Kina for sine to første spillefilmer ("The Days" (1993) og "Frozen" (1997)), og noen påbegynte filmer måtte ferdigstilles av andre etablerte regissører. Mange av hans tidligere filmer er vist på norske filmfestivaler etter at Xiaoshuai slo gjennom internasjonalt med "Beijing Bicycles". "Shanghai Dreams" er hans sjette spillefilm, og er den første som er blitt importert til kinodistribusjon i Norge. (Kilde: vaskeseddelen på DVD´en). "Shanghai Dreams" ble vist på norske kinoer i 2006. 

Som ledd i kulturrevolusjonen ble mengder med kinesere flyttet fra byene - mer eller mindre frivillig - og ut på landet for å opprette en industriell tredje front. I "Shanghai Dreams" møter vi flere slike familier, blant annet familien til ungjenta Wu Qinghong. Vi befinner oss nå i 1980-årene, og hennes far har aldri sluttet å drømme om at de skal få vende tilbake til Shanghai, der han og kona opprinnelig kommer fra. Denne drømmen har holdt ham oppe i alle år, og aldri har drømmen vært mer realistisk enn nettopp nå. Han ønsker at datteren skal studere og benytte de muligheter hun har i det moderne Kina. 

19 årige Wu Qinghong og venninnen Xiao Zhen er mer eller mindre uberørt av foreldrenes drømmer. De er i ferd med å bli unge kvinner, som drømmer om et annet liv enn det som har blitt foreldrene til del. De er opptatt av gutter og skjønner ikke helt viktigheten av å ta seg en utdannelse. Kina har begynt å åpne seg opp, og det strømmer på med vestlig musikk og vestlige klesmoter. Da faren oppdager at Wu Qinghong kommer stavrende på knallrøde, høyhælte sko, oppfører han seg som om det er en vederstyggelighet. Han kaster skoene - til datterens store fortvilelse. 

Snart voksne kvinner

Venninnene bruker de vanlige triksene all ungdom til alle tider har brukt overfor foreldrene sine. Jo strengere foreldrene er, desto mer overbevisende og utspekulert må løgnen være. Alt for å komme seg på dans og treffe det annet kjønn! Wu Qinghong klarer likevel ikke helt å slå seg løs, for hun er så engstelig for hva faren kan finne på dersom hun blir oppdaget. Og oppdaget blir hun - og hun straffes på det hardeste av faren. Moren fortviler, men hun har ikke noe hun skulle ha sagt. Wu Qinghong legger seg til sengs og nekter å spise. Først da går alvoret opp for faren. Han lever i en helt annen tid og må innse at datteren er voksen. Det hun ikke har lært så langt i livet, er det for sent å ta inn i noen form for oppdragelse nå. 

Faren er vettskremt pga. datterens frigjøringsprosess og forsøker å kontrollere henne,
slik han har gjort gjennom hele hennes barndom

Wu Qinghong er imidlertid langt mer fornuftig enn hva faren hennes tror hun er. Hun er forelsket i en gutt, men skjønner at det aldri kan bli noe mellom dem siden de jo skal flytte til Shanghai. Underveis blir vi vitne til mange fortvilede situasjoner i ungdomsmiljøet i den lille landsbyen. En gutt har gjort en jente gravid, og nekter å gifte seg med henne. Faren hans kjeppjager ham. En annen gutt gifter seg med en jente han har gjort gravid, men han er dypt ulykkelig under bryllupet. Det er også Xiao Zhen, som trodde at denne gutten elsket henne ... Men verst av alt er reaksjonene til gutten Wu Qinghong får da hun forteller ham at det ikke kan bli noe mer mellom dem. Tragedien vil egentlig ingen ende ta ... 

Fortvilet og deprimert

"Shanghai Dreams" er en sterk film med mange lag. Den underliggende samfunnskritikken ligger der, selv om den er kamuflert av frivilligheten det fokuseres på - dvs. at familiene i sin tid flyttet frivillig fra Shanghai til landsbygda. Ellers beskrives eksakt det samme ungdomsopprøret som fant sted i Europa og Vesten for øvrig på 1950- og 60-tallet. Bare med den forskjell at ungdomsopprøret i Kina kom 20-30 år senere. Fortvilelsen foreldregenerasjonen opplevde da den ble vitne til ungdommenes annerledes klesstil, sminke og musikk, med  derav følgende "moralsk forfall", er også svært gjenkjennbar. Noe av det som løfter filmen er det komiske i en del av situasjonene. Som gutten som har fått seg nye kule bukser, og drar så mye damer på disse buksene at han kommer i trøbbel ... Hans vaggende, "kule" gangelag fikk meg til å knegge i latter. Ellers er det mye alvor i denne filmen, og samtlige problemkomplekser er hårfint balansert for å unngå svartelisting, samtidig som filmen som sådan selvsagt må være så pass interessant at det er noen vits i å lage den. Noen av skuespillerprestasjonene er kanskje litt overdrevent melodramatiske, men ikke så mye at det ødela helhetsinntrykket av filmen. Tidskoloritten er for øvrig meget autentisk, og dette er den første (og eneste?) filmen som er laget om Kinas industrielle tredje front. Dette gjør filmen ekstra spennende å få med seg, dersom man er interessert i Kinas nyere historie. 

Jeg anbefaler denne filmen sterkt!

Innspilt: 2005
Originaltittel: 青红/Qīng hóng
Nasjonalitet: Kina
Språk: Mandarin og Shanghainese
Sjanger: Drama
Skuespillere: Gao Yuanyuan (Wu Qinghong), Yao Anlian as (Wu Zemin, Qinghong's far), Li Bin (Fan Honggen, gutten Wu Qinghong er forelsket i), Tang Yang (Meifen, Qinghong's mor) m.fl.
Spilletid: 121 min.

Den forbudte by i Beijing

Den forbudte by (Foto: RMC)

I begynnelsen av mars i år besøkte mannen min og jeg Beijing, Kinas hovedstad. I løpet av en ukes tid fikk vi med oss riktig mye av byen, og dette har jeg oppsummert i et tidligere blogginnlegg. 

Den første severdigheten vi oppsøkte etter å ha ankommet Beijing, var Den forbudte by. Dessverre var det mye smog de to første dagene av vårt Beijing-opphold. Beijing er sterkt preget av forurensning, og når det ikke er bevegelse i luften, blir smogen hengende over byen som et grått teppe. Mine bilder fra Den forbudte by er følgelig preget av dette.

Den forbudte by (Foto: RMC)

Noen dager senere var vi tilbake ved hovedinngangen/Den himmelske freds port, og da var inntrykket et helt annet. Den røde bygningsmassen lyste bokstavelig talt opp med den blå-blå himmelen som kontrast.

Inngangen til Den forbudte by - med Den himmelske freds plass i bakgrunnen (Foto: RMC)

Foran Den forbudte by ligger Den himmelske freds plass, med Mao-mausoleet midt på denne plassen. Mens vi oppholdt oss i Beijing, var plassen dessverre stengt. Og jeg som hadde sett slik frem til å se Mao! Han er nemlig balsamert, og kan beskues dersom man altså er så heldig å slippe inn i mausoleet. 

Utenfor Den forbudte by (Foto: RMC)

Vi ankom Den forbudte by fra en annen kant (enn hovedinngangen), og på vår vei inn i byen, ble vi fotografert av kinesiske turister som hadde ankommet i hopetall. Vi stilte opp for at bildene skulle bli best mulig - hvor de nå måtte havne. Jeg oppfattet dessuten at det var litt stas for dem å bli fotografert av oss også. I alle fall virket det slik, fordi folkene gjerne lyste opp når jeg dro frem kameraet. 

Elven som omkranser Den forbudte by (Foto: RMC)

Den forbudte by er omgitt av en elv. Riktig vakker var den der den lå tåkelagt av forurenset luft - med bygninger som speilet seg i det blikkstille vannet ... 

På vei inn til Den forbudte by (Foto: RMC)

Den forbudte by er et tidligere keiserlig palass, som siden 1924 har vært underlagt Palassmuseet. Først i 1949 ble byen gjort tilgjengelig for allmennheten. Området er på 720 000 kvadratmeter, og det er 800 bygninger med over 8 000 rom i byen. Palasset var Kinas regjeringssete under Ming- (1368 til 1644 e.Kr.) og Qing-dynastiene (1644 til 1912 e.Kr.) fra 1422, da byen sto ferdig. Navnet "Den forbudte by" har sin opprinnelse i at byen var stengt for vanlige folk, og at det kun var keiserfamilien og hoffet som hadde adgang. (Kilde: Wikipedia)

Ved billettlukene i Den forbudte by (Foto: RMC)

Dersom du ønsker å få mer utbytte av en tur i Den forbudte by, anbefaler jeg en guidet tur. Det er enkelt å finne en engelsktalende guide, for de står som regel ved billettlukene, klare til å "kapre" turister. Vi betalte 2-300 kinesiske Yuan, noe som tilsvarer 2-300 norske kroner. Tro meg! Det er vel anvendte penger! Vår guide var riktig skjønn, og vi benyttet selvsagt anledningen til å spørre om langt mer enn kun det som hadde med Den forbudte by å gjøre. Hun hjalp oss blant annet med å bestille billetter til et anerkjent akrobat-show, og hun sendte oss informasjon med adresser både på engelsk og kinesisk, noe vi hadde stor glede av under oppholdet vårt. I Beijing kommer man ingen vei uten å ha med lapper med adresser på kinesisk. Engelskkunnskapene er nemlig elendige. Og blant taxisjåførene er engelskkunnskapene så godt som ikke-eksisterende. Vi opplevde flere ganger at vi regelrett ble kastet ut av taxien - som en konsekvens av stor frustrasjon over ikke å forstå hvor vi skulle. 

Regn med at det tar noen timer å komme seg gjennom Den forbudte by. Vår guide var sammen med oss i nesten tre timer, og detaljnivået i hennes kunnskaper var formidabelt. Vi fikk naturlig nok ikke med oss alt. Hun fortalte også historier som levendegjorde det hele. Da vi spurte henne om bakgrunnen hennes, hadde hun selvsagt universitetsstudier innenfor historie og språk. 

Ganske stemningsfull all denne smogen ... (Foto: RMC)

Den forbudte by ble i 1987 oppført på UNESCOs verdensarvliste. Det er sparsomt med antikviteter inni bygningene i Den forbudte by, og dette skyldes at museets gamle samlinger nå befinner seg i Det nasjonale palassmuseet i Taipei, Taiwan. 

Den forbudte by (Foto: RMC)

Området er svært fascinerende, og underveis passerte vi den ene monumentale bygningen etter den andre, den neste mer viktig enn den foregående. Senere skulle vi erfare at dette er en veldig typisk måte å bygge kinesiske palasser. Vi så det blant annet da vi senere besøkte Sommerpalasset, Lama-tempelet og Ming-gravene. 

Det gyldne vannløp i Den forbudte by (Foto: RMC)

Det gyldne vannløp flyter fra vest til øst i en bane som er modellert etter jadebeltet som ble båret av hoffets embetsmenn, kan jeg lese i min guidebok (Gyldentals topp 10 Beijing). 

Den forbudte by (Foto: RMC)

Antall vakter inne på området var nokså lavt, men på denne plassen sto to. Pur unge gutter som avtjener førstegangstjenesten, vil jeg anta ... 

Den forbudte by (Foto: RMC)

Noe annet jeg også bet meg merke i var at både vakter og politi stort sett var ubevæpnet. Antakelig er det ikke nødvendig med bevæpning, fordi det er forbundet med strenge straffer å utsette offentlige tjenestemenn for fare. 

Reparasjonsarbeider i Den forbudte by (Foto: RMC)

Guiden vår fortalte oss at det for noen år siden ble innført restriksjoner på hvor mange som får lov til å slippe inn på området i løpet av en dag. Jeg mener å huske at grensen går ved 80 000 besøkende pr. dag, men her kan det hende at jeg husker feil. Tidligere var det nemlig et problem at alt for mange slapp inn, og dermed var det ikke mulig å få tatt bilder av noe som helst. Dessuten ble slitasjen på området svært stor ... Siden vi besøkte Beijing i begynnelsen av mars, var det ikke noe problem å slippe inn. Det kan imidlertid være lurt å møte opp tidlig dersom man er i Beijing midt i turistsesongen. Man kan jo bare ikke besøke Beijing uten å få med seg Den forbudte by!

Den forbudte by (Foto: RMC)

Mens vi ellers under Beijing-opholdet opplevde at det å være nordisk av utseende ikke vakte spesielle reaksjoner, opplevde vi det motsatte mens vi gikk rundt i den forbudte by. De fleste gikk rundt med smart-phoner som de mer eller mindre diskret tok bilder av oss med, mens de lot som om de fotograferte bygningene. Vi skilte oss godt ut. Ikke bare er vi nordiske, men vi er i tillegg svært høye - også i norsk målestokk. Mens de kinesiske turistene jevnt over var nokså små ... Jeg tok også bilder av menneskene - men dette gjorde jeg helt åpenlyst. Inne i Den forbudte by var det også morsommere, fordi menneskene, som kom fra provinsen, var annerledes enn byfolkene ellers i Beijing. 

Den forbudte by (Foto: RMC)

I alt 24 keisere hersket fra bygningene i Den forbudte by over en periode på ca. 500 år. Som det så dekkende fremgår av en av mine guidebøker - "Turen går til Beijing" 2. utgave - 2011), side 24:

"Som en Pandoras æske åbner Den forbudte by sig i en næsten uendelig symmetri, og en majestætisk labyrint utfolder sig for den besøgende i Kinas gamle kejserpalads." 

Og videre lenger ned på samme side: 

"Det er ikke tilfældigt, at den store leder Mao Zedongs billede hænger over dørtærskelen til kejserens bolig, eller at den kinesiske præsident Hu Jintao bor kun et stenkast væk. Det er en aura omkring Den forbudte By, som selv dagens politiske ledere ikke kan ignorere."

Den forbudte by (Foto: RMC)

Noen få steder kunne vi betrakte noe inventar, men det var ikke veldig mye å se. 

Interiør i Den forbudte by (Foto: RMC)

Mest av alt var det tomme bygninger, som vi spaserte gjennom. Guiden vår fortalte oss at alle keiserlige palasser har gule tak. Gult var en kongelig farge, og folket kunne derfor ikke bruke denne fargen. Rødt symboliserer lykke, og denne fargen var for alle. 

Den forbudte by (Foto: RMC)

Bygningene er fulle av symbolikk. På takmønene er det figurer av små dyr, og jo flere dyr, desto høyere rang hadde den som bodde der. Kun keiseren hadde ni dyre-figurer. 

Den forbudte by (Foto: RMC)

På samme måte har dørene ni "knotter" - dvs. ni ganger ni, som til sammen blir 81 knotter. Igjen symboliserer tallet ni den høyeste rang - den rangen det kun var keiseren forunt å ha. 

Den forbudte by (Foto: RMC)

Etter å ha vandret gjennom alle bygningene i Den forbudte by, kom vi til Den keiserlige hagen. Trærne i denne hagen er mange hundre år gamle.

Den forbudte by (Foto: RMC)

Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder fra Den forbudte by. Jeg kommer tilbake med flere innlegg om Beijing!

Den forbudte by (Foto: RMC)

Den forbudte by (Foto: RMC)

Bygningsdetalj i Den forbudte by (Foto: RMC)

Den forbudte by (Foto: RMC) 

Den forbudte by (Foto: RMC) 

Den forbudte by (Foto: RMC) 

Den forbudte by (Foto: RMC) 

Den forbudte by (Foto: RMC)

Utenfor Den forbudte by (Foto: RMC)

"The Assassin" (Regissør: Hou Hsiao-Hsien)

Mesterlig om kinesisk kampsport

Den taiwanske filmregissøren Hou Hsiao-Hsien (f. 1947) har en rekke prisbelønte filmer bak seg. "The Puppetmaster" (1993), "Flowers of Shanghai", "Café Lumière (2003), "Three Times" (2005), "Flight of the Red Balloon" (2008) og "La Belle Epoque" (2011) er blant de mest kjente. 

Filmen "The Assassin" er løslig basert på den kinesiske kampsports historie fra det åttende århundre e.Kr. Tidsepoken er Tang-dynastiet, som varte fra 618 - 907 e.Kr., kun avbrutt av Zhou-dynastiet i årene 690-705. 

Nie Yinniang var en gang forlovet med sin fetter. Forlovelsen ble brutt, og Nie Yinniang ble sendt til nonnen Jiaxin, som oppdro henne fra hun var i tiårs-alderen. Her blir hun opplært til å bli leiemorder. 

Nie Yinniang får i oppdrag å drepe korrupte embetsmenn av Jiaxin. Hun er en meget talentfull leiemorder fordi hun behersker kampsport-kunsten til fingerspissene. Med en smidighet det er få forunt å ha, kommer hun seg hele tiden unna sine fiender. 

Nie Yinniang

I forbindelse med et oppdrag klarer ikke Nie Yinniang å drepe. Jiaxin blir rasende, og som hevn sender hun henne til provinsen Weibo nord i Kina. Oppdraget består i å drepe guvernøren Tian Ji´an, mannen hun en gang elsket ... Dette blir et oppdrag der hun både blir konfrontert med sin fortid og må ta stilling til hva hun vil med livet sitt. 

Leiemorderen ...

"The Assassin" har vært nominert til en rekke priser, og den har også vunnet mange av disse. Blant annet ble Hou Hsiao-Hsien belønnet med en pris som beste regissør i forbindelse med Cannes Filmfestival 2015. Filmen gikk også på norske kinoer nå i vår, og den har nylig hatt release på DVD. 

Kampscene fra filmen

Selv forventet jeg en ganske annen film enn hva "The Assassin" faktisk er. "The Assassin" betyr som kjent leiemorder, og dette ga assosiasjoner til drap og mye vold. I stedet er dette en meget estetisk film, der filmscenene fremstår som en serie av vakre tablåer. Det handler om lys, farger og helt utrolige kostymer. Kampscenene er akkurat så fantasy-aktige som de pleier å være i asiatiske filmer, der heltene og heltinnene nærmest flyr gjennom luften, overjordiske og full av selvbeherskelse og kroppskontroll. Idet sverdene flerrer luften og akkurat ikke treffer motstanderne, hører vi swish-lyder egnet til å få oss til  hoppe i stolen. Effektfullt og fremfor alt skremmende vakkert, om man kan si det på den måten. Jeg kan derfor ikke annet enn å stemme i når filmen betegnes som en av de vakreste filmene man har sett, og det stort sett er trillet terningkast seks over en lav sko. 

Dette er en må-se-film! I alle fall for alle som er interessert i asiatisk film spesielt og kultur generelt. 

Innspilt: 2015
Originaltittel: 刺客聶隱娘
Nasjonalitet: Taiwan, Kina og Hong Kong
Språk: Mandarin
Sjanger: Action/drama
Skuespillere: Shu Qi (Nie Yinniang), Chang Chen (Tian Ji´an), Zhou Yun (Fru Tian) m.fl.
Spilletid: 105 min.

Stig Stenslie og Marte Kjær Galtung: "49 myter om Kina"

Alt du trodde at du visste om Kina, men som ikke stemmer ...

Forfatterne bak boka "49 myter om Kina" er Stig Stenslie (f. 1975) og Marte Kjær Galtung (f. 1976). Han har doktorgrad i statsvitenskap og har utgitt flere bøker om Midtøsten. Hun er sosialantropolog, og har tidligere utgitt "Kina. Folket, historien, politikken, kulturen". Begge er ansatt i Forsvaret. 

Østen generelt og Kina spesielt har i grunnen alltid interessert meg. Likevel er det ikke før det siste året at jeg har vært i Kina; først i Hong Kong i fjor høst og nylig i Beijing nå i vår. Jeg har hittil laget ti blogginnlegg om Hong Kong, og ett om Beijing. I 2012 skrev jeg om Arne Jon Isachsens bok "Kinas vei", og jeg har skrevet flere innlegg om Torbjørn Færøvik og hans bøker. Ellers kan jeg nevne noen kinesiske forfattere jeg i årenes løp har festet meg ved: Xinran, Yu Hua, Yiyun Li, Yan Lianke, Amy Tan ... bare for å nevne noen. Og så er jeg veldig glad i kinesisk film, med skuespillere som Gong Li som en av mine store favoritter - i tillegg til at Zhang Yimou og Zhang Yuan er regissører som alltid vil få mine sanser skjerpet hver gang deres filmer dukker opp i min vei. Jeg nevner også et par Dogwoof-dokumentarfilmer om Kina: "Last train home" og "On a Tightrope". (Alle linker peker på mine omtaler av hhv. bøker og filmer.)

Egentlig hadde jeg planer om å få lest "49 myter om Kina" før Beijing-turen, men slik ble det ikke, dessverre ... Da jeg imidlertid først kom i gang med boka, klarte jeg ikke å legge den fra meg. Så spennende er stoffet fremstilt, og så interessant fant jeg det jeg leste. Stenslie og Galtung er dyktige fortellere, og måten de setter ting i perspektiv på, gjorde meg atskillig klokere under lesingen. Egentlig koker alt ned til en setning som står på bokas vaskeseddel: "Kanskje er ikke landet så fremmed likevel." 

Kart over Kina

Boka er delt i fire. Den første delen tar for seg myter om historie og kultur, den andre delen om ideologi og politikk, den tredje delen om samfunn og økonomi og den fjerde og siste delen om forholdet til omverdenen. En for en avkles den ene myten etter den andre. Noen er skapt av mennesker/stater som ønsker å skape et fiendebilde av Kina - andre er skapt ved at kinesiske myndigheter kanskje ikke har vært de flinkeste til å tenke på omdømmet sitt før de agerer i verdenspolitikken. 

Bildet av "den typiske kineser" ble skapt for mange århundrer siden. Den venetianske oppdageren Marco Polo (f. 1254 d. 1324) hevdet å ha vært i Kina, noe det er god grunn til å stille seg meget tvilende til. For hvorfor inneholdt hans reisebeskrivelser ingenting om den kinesiske muren, skrifttegnene, kvinnenes snørte føtter eller te-kulturen? Marco Polo skapte like fullt myten om kineserne som et mystisk og svært fremmedartet folk. 

Forfatterne skriver om hvordan oppfatningen av Kina har svingt i årenes løp. Etter innføringen av kommunismen ble landet betraktet som et underbruk av Sovjetunionen, og en vesentlig bidragsyter under den kalde krigen. Etter Maos død åpnet Kina seg gradvis mer og mer opp, men landets omdømme fikk et kraftig slag for baugen etter massakren på Den himmelske freds plass (Tiananmen-massakren) i 1989. Da Kina ble med i "krigen mot terror" etter 11. september 2001, kom landet atter inn i verdensvarmen. 

Den himmelske freds plass og Mao-mausoleet i bakgrunnen.
(Foto: RMC)

I de senere år har den kinesiske økonomien gått så det suser - parallelt med den vestlige finanskrisen - og Kina investerer villig vekk i mange land. Dette har på nytt skapt økt frykt for Kina - fordi landet kan bli for mektig og skape ubalanse i verdensfreden. Da Norge tildelte fredsprisen til dissidenten Liu Xiaobo i 2010, ble opplevelsen av manglende oppfølgning av grunnleggende menneskerettigheter atter forsterket. Dette var ikke en sak som styrket Kinas omdømme i verdensopinionen. Samtidig demonstrerte Kina at landet har makt til å gi sine fornærmede følelser alvorlige økonomiske konsekvenser for et lite land som Norge. 

"Selv om det offisielle Kina i mange sammenhenger er vanskelig å forstå og like, er det kinesiske folket lettere å sette pris på og å bli glad i. ... Regimet i Beijing sliter med et dårligere renommé enn nasjonen. ..." (side 22)

Et situasjonsbilde fra subwayen i Beijing -
det er ikke mye som skiller dette bildet fra
en hvilken som helst T-bane f.eks. i Oslo.
Det måtte i så fall være at alle har mørkt
hår ... (Foto: RMC)

I den delen av boka som handler om historie og kultur, tas en rekke myter opp til analyse. Er det f.eks. korrekt at Kina har 5000 års uavbrutt historie? Og med historie refereres det til skriftlige kilder - ikke muntlige overleveringer. Betyr det at Kina kalles "Midtens rike" at kineserne har grandiose tanker om seg selv som verdens midtpunkt? Går kinesisk historie i sirkler - dvs. at den gjentar og gjentar seg selv? Har Kina ingen krigerkultur? Og enda verre: er kinesisk kultur virkelig uforenlig med demokrati? Og var Mao et monster? Nei, nei og atter nei! 

"Mao fortjener en streng historisk dom. Og forsøk på å trenge inn i hans psyke er en oppskrift på å selge bøker. Men dette bidrar i liten grad til forståelsen av denen skjellsettende perioden i Kinas historie, eller av Mao." (side 67)

Det fantes også positive sider ved Maos politikk, skriver forfatterne. Han samlet Kina etter tiår med okkupasjon og borgerkrig, han utviklet industri og infrastruktur og la slik fundamentet for den økonomiske veksten for hans etterfølgere. Andelen av lesekyndige gikk opp fra 20% til over 65 %, og den gjennomsnittlige levealderen ble doblet. Disse tingene er viktig å ta med for å forstå hvorfor så mange kinesere er mer positiv til Mao enn vi kanskje tror. 

Bokas andre del, som handler om ideologi og politikk, starter med myten om at kommunismen er død. Det er den ikke i Kina, selv om innholdet i ideologien er endret i årenes løp. Her gjelder det å ha partiboka i orden dersom man drømmer om å gjøre karriere.

"Kommunismen er hellig og kan ikke røres. Årsaken er at regimet bruker ideologi for å legitimere sin rett til å styre. Mens den verste forbrytelsen i dagens Kina er å organisere politisk opposisjon mot partiet, er den nest verste å stille spørsmål ved dets ideologiske standpunkter. Ideologien er i stadig utvikling, og kommunistisk tankegods tilpasses landets skiftende behov. Partiets dogmer utvikles innenfor rammene av Den sentrale partiskolen og de tallrike statlige tankesmiene, som for eksempel Det kinesiske akademiet for samfunnsfag (CASS) med 2200 ansatte. Partiet investerer også mye ressurser i å gi sine millioner av medlemmer solid ideologisk skolering. For hvert opprykk må alle partimedlemmer innom partiskolene, hvor de oppdateres på de siste ideologiske føringene fra toppledelsen." (side 74)

Ekstra interessant fant jeg kapitlet som tar for seg kinesiske mediers frihet til å trykke kritiske nyheter. Det er faktisk en myte at kinesiske journalister hele tiden må veie sine ord på gullvekt for å unngå å bli arrestert. Temaer som klima, miljø, korrupsjon og brudd på grunnleggende rettigheter er i dag hverdagskost for kinesiske avislesere - og nyhetsstoffet er viktig for at politikerne skal kunne vite hva som skjer rundt i det enorme landet. Generelt kan man si at desto høyere opp i systemet eierne av aktuelle avis befinner seg, desto friere står avisen rent journalistisk. Det er enklere for en hovedstadsavis å kritisere lokale forhold et sted enn for en liten lokalavis å kritisere Beijing-politikerne. 

For øvrig avkles også myten om at Falun Gong kun er en bevegelse uten formell organisasjon eller politisk agenda, som kun dreier seg om qigong, pusteøvelser og meditasjon. Så kan man selvsagt mene at det er forkastelig at Falun Gong forfølges og forbys i Kina, men det er altså ikke uten grunn eller helt vilkårlig at bevegelsen er forbudt. "At det er mulig å forklare hvorfor Falun Gong blir forfulgt, innebærer selvsagt ikke at det er rimelig å forsvare det." (side 101)

Ingen kan styre et land over tid uten legitimitet. Det viser historien gang på gang. Lederskapets evne til å sikre stabilitet og økonomisk vekst for folket, er i så måte avgjørende.  At partiet også kan vise til solide økonomiske resultater sikrer legitimitet. Dessuten evnen til å gjenreise folkets stolthet! "I motsetning til hva Jagland hevder, er det grunn til å tro at store deler av den kinesiske befolkningen støtter Kommunistpartiet." (side 115)

I bokas tredje del om samfunn og økonomi kommer forfatterne inn på hvorvidt kineserne er et homogent folk. Da boka ble skrevet i 2012/2013, var det 1,34 milliarder kinesere i Kina. Hvert femte menneske på jorda er kineser. Men selv om det er mye som binder kineserne sammen, er det store forskjeller mellom dem som bor i nord og sør, i vest og i øst. Selv om 90% er han-kinesere, er Kina en flernasjonal stat. Offisielt er det 56 ulike etniske grupper i Kina. Mest sannsynlig er det i realiteten mange flere. Og selv om mandarin er det offisielle språket, er det svært mange ulike dialekter som innbyrdes er så forskjellige at kineserne ikke forstår alle. Syv språk inngår i det som regnes som kinesisk: wu, kantonesisk, xiang, hakka, min, gan og mandarin.

"Ideen om at "Kina Inc." er i ferd med å kjøpe opp verden, etter direktiver fra myndighetene i Beijing, er ... feilaktig, og er - satt på spissen - en moderne utgave av forestillingen om "den gule fare". Frykten for kinesiske investeringer skiller seg ikke vesentlig fra frykten en hadde for japanske oppkjøp i Vesten, særlig i USA, på 1980- og 90-tallet. Japanske selskaper var også ofte statseide, og ble følgelig betraktet som instrumenter for skumle japanere med intet mindre enn verdensdominans for øye. Kinesiske selskaper er i ferd med å bli formidable konkurrenter for vestlige selskaper. Men disse selskapenes mål er i all hovedsak kommersielle. De ønsker å få markedsandeler både hjemme og ute. I likhet med alle andre multinasjonale selskaper i verden." (side 145)

Og det er da jeg tenker: hvorfor blir det ikke ramaskrik av at amerikanske selskaper kjøper opp alt lokalt initiativ og etablerer Espresso House - for å ta ett eksempel - overalt? Mangfoldet i lokalmiljøet blir drept, og det pøses inn penger på i utgangspunktet ikke drivverdige kafeer som selger dritt-kaffe, uten at det affiserer eierne det minste. Slik kan de holde det gående i årevis, inntil vi ikke har noe annet valg enn å gå på Espresso House, fordi det ikke finnes alternativer ... hvis vi absolutt vil på kafé ...

Det var faktisk oppløftende å lese at heller ikke påstanden om at Kina har et økonomisk balletak på USA stemmer. Tvert i mot er begge land gjensidig avhengige av hverandre, og dette balanserer hårfint. Det er noe med at dersom du skylder banken en million, er det ditt problem. Dersom du skylder banken 100 millioner, er det derimot banken som har et problem ... 

Det siste kapittelet handler om myter om forholdet til omverdenen. Her avkles myter om at kineserne er rasister (bildet er i alle fall mye mer nyansert), at Kina koloniserer Afrika og at det 21. århundret tilhører Kina. 

"Kinas historiske comeback er imponerende. Men så lenge Beijing ikke lykkes med å bedre landets internasjonale omdømme - og bli mer tiltrekkende for andre land, er det lite sannsynlig at det 21. århundre vil tilhøre Kina." (side 178)

Det er heller ingen grunn til å "frykte" at kinesisk vil bli det nye verdensspråket, selv om flest mennesker i verden snakker kinesisk. Årsaken er at språket er for vanskelig, og at engelsk er så grunnleggende etablert som verdensspråk i de fleste skolesystemer i verden. 

Er det grunn til å frykte Kina militært? Nei, mener forfatterne. Fremdeles når ikke det kinesiske forvarsbudsjettet det amerikanske til knærne. Dessuten har USA 662 militærbaser i utlandet, mens Kina ikke har noen. Antall formelle militærallianser for Kina 1 - for USA minst 50. Osv. ... 

Trodde du at Kina er en klimaversting? Det er jo det vi hører rundt forbi. Kinesiske myndigheter er imidlertid opptatt av miljø- og klimaproblemer, og landet er i ferd med å bli en mer aktiv deltaker i internasjonalt samarbeid. 

Smogen lå som et grått teppe over byen de første dagene under mitt Beijing-
besøk tidligere denne måneden. (Foto: RMC)

"Den største innsatsen gjøres innenlands, men også internasjonalt er Kina i ferd med å bli en mer aktiv deltaker. Myndighetene innser at det trengs internasjonalt samarbeid for å møte klimautfordringene. De trenger ikke å bekymre seg for å bli gjenvalgt, og har større rom for å ta upopulære avgjørelser - kanskje nettopp det som trengs for miljøet." (side 192)

Blander Kina seg aldri inn i andre staters indre anliggender? Vel ... også dette er en myte som ikke stemmer. Men virkemidlene er nok noe annerledes enn det vi normalt forbinder med innblanding (les: invasjon). Press og påvirkning er virkemidler kinesiske myndigheter tyr til, jf. det som skjedde etter at fredsprisen ble tildelt en kinesisk dissident. Beijing bruker også belønning for å få andre stater til å gjøre som Kina vil.

"49 myter om Kina" inneholder selvsagt mye mer enn det jeg har vært innom i dette innlegget. Boka er virkelig interessant og lærerik, og spesielt satte jeg pris på alle nyansene som kom frem underveis. Allerede i tittelen - at boka handler om myter - får vi en pekepinn om at formålet er å utfordre oppleste og vedtatte "sannheter" om Kina. Ved å gå bak mytene, lete etter opprinnelsen og ikke minst utfordre motivene til dem som har fremsatt diverse påstander, får vi et helt annet bilde av landet. Selvsagt kan det ikke stikkes under en stol at kinesiske myndigheter sliter med et omdømmeproblem i forhold til hvordan de håndterer grunnleggende menneskerettigheter. Samtidig er landet kanskje - selv om vi ikke liker å innrømme det - blant de mest "vellykkede" diktaturer i verden. Et diktatur som har vært i stand til å fornye seg og tilpasse seg moderne samfunnsstrukturer etter hvert som det har blitt nødvendig. Hva skjer dersom Kina raser sammen? Det tør vi ikke en gang å tenke på ... 

Etter å ha vært i Kina er jeg blitt enda mer nysgjerrig på landet, og jeg håper at jeg vil få flere muligheter til å reise til dit i fremtiden. Jeg har også lyst til å lese mer om landets kultur og politiske situasjon, og har flere bøker liggende på vent. 

Jeg anbefaler "49 myter om Kina" for alle som ønsker å sette seg mer inn i hva Kina egentlig står for! Forfatterne har et solid belegg bak sine vurderinger og analyser, noe ikke minst det imponerende noteverket bakerst i boka viser med all tydelighet. 

Utgitt: 2013
Forlag: Pax
Antall sider: 239
ISBN: 978-82-530-3613-7
Boka har jeg kjøpt selv.