Den forbudte by i Beijing

Den forbudte by (Foto: RMC)

I begynnelsen av mars i år besøkte mannen min og jeg Beijing, Kinas hovedstad. I løpet av en ukes tid fikk vi med oss riktig mye av byen, og dette har jeg oppsummert i et tidligere blogginnlegg. 

Den første severdigheten vi oppsøkte etter å ha ankommet Beijing, var Den forbudte by. Dessverre var det mye smog de to første dagene av vårt Beijing-opphold. Beijing er sterkt preget av forurensning, og når det ikke er bevegelse i luften, blir smogen hengende over byen som et grått teppe. Mine bilder fra Den forbudte by er følgelig preget av dette.

Den forbudte by (Foto: RMC)

Noen dager senere var vi tilbake ved hovedinngangen/Den himmelske freds port, og da var inntrykket et helt annet. Den røde bygningsmassen lyste bokstavelig talt opp med den blå-blå himmelen som kontrast.

Inngangen til Den forbudte by - med Den himmelske freds plass i bakgrunnen (Foto: RMC)

Foran Den forbudte by ligger Den himmelske freds plass, med Mao-mausoleet midt på denne plassen. Mens vi oppholdt oss i Beijing, var plassen dessverre stengt. Og jeg som hadde sett slik frem til å se Mao! Han er nemlig balsamert, og kan beskues dersom man altså er så heldig å slippe inn i mausoleet. 

Utenfor Den forbudte by (Foto: RMC)

Vi ankom Den forbudte by fra en annen kant (enn hovedinngangen), og på vår vei inn i byen, ble vi fotografert av kinesiske turister som hadde ankommet i hopetall. Vi stilte opp for at bildene skulle bli best mulig - hvor de nå måtte havne. Jeg oppfattet dessuten at det var litt stas for dem å bli fotografert av oss også. I alle fall virket det slik, fordi folkene gjerne lyste opp når jeg dro frem kameraet. 

Elven som omkranser Den forbudte by (Foto: RMC)

Den forbudte by er omgitt av en elv. Riktig vakker var den der den lå tåkelagt av forurenset luft - med bygninger som speilet seg i det blikkstille vannet ... 

På vei inn til Den forbudte by (Foto: RMC)

Den forbudte by er et tidligere keiserlig palass, som siden 1924 har vært underlagt Palassmuseet. Først i 1949 ble byen gjort tilgjengelig for allmennheten. Området er på 720 000 kvadratmeter, og det er 800 bygninger med over 8 000 rom i byen. Palasset var Kinas regjeringssete under Ming- (1368 til 1644 e.Kr.) og Qing-dynastiene (1644 til 1912 e.Kr.) fra 1422, da byen sto ferdig. Navnet "Den forbudte by" har sin opprinnelse i at byen var stengt for vanlige folk, og at det kun var keiserfamilien og hoffet som hadde adgang. (Kilde: Wikipedia)

Ved billettlukene i Den forbudte by (Foto: RMC)

Dersom du ønsker å få mer utbytte av en tur i Den forbudte by, anbefaler jeg en guidet tur. Det er enkelt å finne en engelsktalende guide, for de står som regel ved billettlukene, klare til å "kapre" turister. Vi betalte 2-300 kinesiske Yuan, noe som tilsvarer 2-300 norske kroner. Tro meg! Det er vel anvendte penger! Vår guide var riktig skjønn, og vi benyttet selvsagt anledningen til å spørre om langt mer enn kun det som hadde med Den forbudte by å gjøre. Hun hjalp oss blant annet med å bestille billetter til et anerkjent akrobat-show, og hun sendte oss informasjon med adresser både på engelsk og kinesisk, noe vi hadde stor glede av under oppholdet vårt. I Beijing kommer man ingen vei uten å ha med lapper med adresser på kinesisk. Engelskkunnskapene er nemlig elendige. Og blant taxisjåførene er engelskkunnskapene så godt som ikke-eksisterende. Vi opplevde flere ganger at vi regelrett ble kastet ut av taxien - som en konsekvens av stor frustrasjon over ikke å forstå hvor vi skulle. 

Regn med at det tar noen timer å komme seg gjennom Den forbudte by. Vår guide var sammen med oss i nesten tre timer, og detaljnivået i hennes kunnskaper var formidabelt. Vi fikk naturlig nok ikke med oss alt. Hun fortalte også historier som levendegjorde det hele. Da vi spurte henne om bakgrunnen hennes, hadde hun selvsagt universitetsstudier innenfor historie og språk. 

Ganske stemningsfull all denne smogen ... (Foto: RMC)

Den forbudte by ble i 1987 oppført på UNESCOs verdensarvliste. Det er sparsomt med antikviteter inni bygningene i Den forbudte by, og dette skyldes at museets gamle samlinger nå befinner seg i Det nasjonale palassmuseet i Taipei, Taiwan. 

Den forbudte by (Foto: RMC)

Området er svært fascinerende, og underveis passerte vi den ene monumentale bygningen etter den andre, den neste mer viktig enn den foregående. Senere skulle vi erfare at dette er en veldig typisk måte å bygge kinesiske palasser. Vi så det blant annet da vi senere besøkte Sommerpalasset, Lama-tempelet og Ming-gravene. 

Det gyldne vannløp i Den forbudte by (Foto: RMC)

Det gyldne vannløp flyter fra vest til øst i en bane som er modellert etter jadebeltet som ble båret av hoffets embetsmenn, kan jeg lese i min guidebok (Gyldentals topp 10 Beijing). 

Den forbudte by (Foto: RMC)

Antall vakter inne på området var nokså lavt, men på denne plassen sto to. Pur unge gutter som avtjener førstegangstjenesten, vil jeg anta ... 

Den forbudte by (Foto: RMC)

Noe annet jeg også bet meg merke i var at både vakter og politi stort sett var ubevæpnet. Antakelig er det ikke nødvendig med bevæpning, fordi det er forbundet med strenge straffer å utsette offentlige tjenestemenn for fare. 

Reparasjonsarbeider i Den forbudte by (Foto: RMC)

Guiden vår fortalte oss at det for noen år siden ble innført restriksjoner på hvor mange som får lov til å slippe inn på området i løpet av en dag. Jeg mener å huske at grensen går ved 80 000 besøkende pr. dag, men her kan det hende at jeg husker feil. Tidligere var det nemlig et problem at alt for mange slapp inn, og dermed var det ikke mulig å få tatt bilder av noe som helst. Dessuten ble slitasjen på området svært stor ... Siden vi besøkte Beijing i begynnelsen av mars, var det ikke noe problem å slippe inn. Det kan imidlertid være lurt å møte opp tidlig dersom man er i Beijing midt i turistsesongen. Man kan jo bare ikke besøke Beijing uten å få med seg Den forbudte by!

Den forbudte by (Foto: RMC)

Mens vi ellers under Beijing-opholdet opplevde at det å være nordisk av utseende ikke vakte spesielle reaksjoner, opplevde vi det motsatte mens vi gikk rundt i den forbudte by. De fleste gikk rundt med smart-phoner som de mer eller mindre diskret tok bilder av oss med, mens de lot som om de fotograferte bygningene. Vi skilte oss godt ut. Ikke bare er vi nordiske, men vi er i tillegg svært høye - også i norsk målestokk. Mens de kinesiske turistene jevnt over var nokså små ... Jeg tok også bilder av menneskene - men dette gjorde jeg helt åpenlyst. Inne i Den forbudte by var det også morsommere, fordi menneskene, som kom fra provinsen, var annerledes enn byfolkene ellers i Beijing. 

Den forbudte by (Foto: RMC)

I alt 24 keisere hersket fra bygningene i Den forbudte by over en periode på ca. 500 år. Som det så dekkende fremgår av en av mine guidebøker - "Turen går til Beijing" 2. utgave - 2011), side 24:

"Som en Pandoras æske åbner Den forbudte by sig i en næsten uendelig symmetri, og en majestætisk labyrint utfolder sig for den besøgende i Kinas gamle kejserpalads." 

Og videre lenger ned på samme side: 

"Det er ikke tilfældigt, at den store leder Mao Zedongs billede hænger over dørtærskelen til kejserens bolig, eller at den kinesiske præsident Hu Jintao bor kun et stenkast væk. Det er en aura omkring Den forbudte By, som selv dagens politiske ledere ikke kan ignorere."

Den forbudte by (Foto: RMC)

Noen få steder kunne vi betrakte noe inventar, men det var ikke veldig mye å se. 

Interiør i Den forbudte by (Foto: RMC)

Mest av alt var det tomme bygninger, som vi spaserte gjennom. Guiden vår fortalte oss at alle keiserlige palasser har gule tak. Gult var en kongelig farge, og folket kunne derfor ikke bruke denne fargen. Rødt symboliserer lykke, og denne fargen var for alle. 

Den forbudte by (Foto: RMC)

Bygningene er fulle av symbolikk. På takmønene er det figurer av små dyr, og jo flere dyr, desto høyere rang hadde den som bodde der. Kun keiseren hadde ni dyre-figurer. 

Den forbudte by (Foto: RMC)

På samme måte har dørene ni "knotter" - dvs. ni ganger ni, som til sammen blir 81 knotter. Igjen symboliserer tallet ni den høyeste rang - den rangen det kun var keiseren forunt å ha. 

Den forbudte by (Foto: RMC)

Etter å ha vandret gjennom alle bygningene i Den forbudte by, kom vi til Den keiserlige hagen. Trærne i denne hagen er mange hundre år gamle.

Den forbudte by (Foto: RMC)

Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder fra Den forbudte by. Jeg kommer tilbake med flere innlegg om Beijing!

Den forbudte by (Foto: RMC)

Den forbudte by (Foto: RMC)

Bygningsdetalj i Den forbudte by (Foto: RMC)

Den forbudte by (Foto: RMC) 

Den forbudte by (Foto: RMC) 

Den forbudte by (Foto: RMC) 

Den forbudte by (Foto: RMC) 

Den forbudte by (Foto: RMC)

Utenfor Den forbudte by (Foto: RMC)

Macao - en times båttur fra Hong Kong

Jeg har tidligere laget flere blogginnlegg fra en ferietur til Hong Kong høsten 2015. Hong Kong, som er en tidligere britisk koloni, er i dag en spesiell administrativ region i Kina. Tilsvarende er Macao, som er en tidligere portugisisk koloni. Mens Hong Kong ble tilbakeført til Kina i 1997, ble Macao tilbakeført i 1999 (etter å ha vært under portugisisk styre i 442 år). 

Macao ligger bare en times båttur med katamaran fra Hong Kong, og er et yndet reisemål for Hong Kong-kinesere. Mange reisebyråer har et utall båter som går i skytteltrafikk mellom Hong Kong og Macao. Vi valgte å ta en slik tur, litt på impuls. Det skulle vise seg at det var dumt ikke å ha planlagt turen på forhånd, men vi hadde flaks og kom oss av gårde uten å måtte vente i flere timer. Jeg vil imidlertid sterkt anbefale å kjøpe båtbilletter på forhånd. (Båthavna ligger for øvrig på Hong Kong-halvøya, og piren hvor Macao-katamaranene går fra, er godt merket.) Visum er ikke nødvendig, men du må ta med passet ditt på en reise fra Hong Kong til Macao.

Da vi ankom Macao trodde vi at det skulle være en smal sak å komme seg fra båthavna og inn til byen. Det var imidlertid ikke én taxi å oppdrive, og hvor disse evt. befant seg, fant vi aldri ut av. I tillegg var vi noe uforberedt på at engelskkunnskapene var så og si fraværende. Her snakket folk i all hovedsak to språk: kinesisk (dvs. kantonesisk) eller portugisisk ... I alle fall kom vi oss til slutt på en shuttlebuss som gikk til et av de store hotellene inne i byen. Det å sitte på bussen inn til byen var en opplevelse i seg selv. 

Macao er først og fremst kjent for sine mange casinoer, og kalles ikke uten grunn for Asias Las Vegas. Det mest kjente casinoet heter Grand Lisboa. Dette åpnet i 2007. Bygningen er 258 meter høy og inneholder 58 etasjer. Dersom du er interessert i å finne ut mer om dette casinoet, kan du gå inn på nettsidene deres.  

Vi reiste ikke til Macao for å gå på casinoer, for selv har jeg ikke et eneste gen som trigges av spilling. Byen har imidlertid mer å by på enn gambling, og det var denne delen vi ønsket å finne ut av - innenfor grensene av hva som var mulig på en dagstur ...

Midt i byen ligger Largo do Senado, hvor hele 3700 kvadratmeter er dekket av elegante brosteiner i et bølgende mønster. Stedet står på UNESCOs verdensarvliste, og var opprinnelig et møtested for kinesere og portugisere i perioden 16. - 18. århundre. Den hvite bygningen på enden av plassen kalles Senado-bygningen.

Largo do Senado er et populært fotoobjekt for turister. Det bølgete mønsteret gir morsomme bilder!

Macao er det tettest befolkede stedet i hele verden. Det bor i underkant av 600 000 mennesker i Macao, og de deler et areal på 28 kvadratkilometer. Dette gir en befolkningstetthet på over 20 000 mennesker pr. kvadratkilometer, mot 6 500 i Hong Kong. Til sammenligning har Oslos ca. 650 000 mennesker nesten 20 ganger så stor plass å boltre seg på. Og i Norge bor det om lag 13 mennesker pr. kvadratkilometer. 

Om styresettet i Macao - jeg siterer fra Wikipedia:

Macao fikk etter innlemmelsen i Kina i 1999 stor grad av selvstyre for 50 år fremover. Lovverket skulle i stor grad opprettholdes og nye lover trengte ikke godkjennes av sentralregjeringen i Beijing, bare registreres. Det økonomiske systemet skulle fortsette å gjelde etter overtakelsen. Macao kunne også, under navnet "Macao, Kina", opprettholde og utvikle forbindelser med fremmede stater og internasjonale organisasjoner.

Hva kan man finne på i Macao, dersom man ikke er interessert i gambling? Ut fra hva vi klarte å bedømme, virket det som at Hong Kong-kineserne reiser til Macao for å kjøpe billig sprit og tobakk. Prisnivået i Macao ligger vesentlig under det som er vanlig i Hong Kong, så det er nok også mulig å gjøre noen riktig gode kjøp her.  

Vi fikk også inntrykk av at Hong Kong-kineserne - som oss - dro mye for turens skyld. Mye av det som foregikk i gatene var tilpasset store strømmer av turister. F.eks. var det mange som solgte varm-mat, og denne ble inntatt stående på gata. Vi valgte også å spise på denne måten, og maten vi fikk servert var smakfull og spennende. Det var sikkert noen restauranter å oppdrive, men de hadde nok en tøff konkurranse med alle gatekjøkkenene. Vi ble heller ikke syke! Ut fra det utledet vi at de hygieniske forholdene var gode. 

Vi ble i løpet av dagen vitne til at skolebarn strømmet gjennom gatene. Jentene i tekkelige, hvite skoleuniform-kjoler, og guttene i dressbukser og hvite skjorter. Folk som lever i Macao klarer seg godt økonomisk, ut fra det vi kunne bedømme. Vi så absolutt ingen fattige mennesker. Det er nok ikke for ingenting at Macao er blant de ti land i verden med høyest levetidsforventning, og at spebarnsdødeligheten er blant verdens laveste. Her lever man gode liv!

Macao lever av turismen. Casino-inntektene utgjør nesten halvparten av Macaos inntekter, kan vi lese på Wikipedia. 

Mens det i Hong Kong er mengder med trå-sykler som gjelder, er Macaos sidegater fylt til randen med mopeder. Det sier en hel del om forskjellen i velstand, tenkte vi. 

Vi brukte dagen til å vandre rundt i bygatene. Heten og luftfuktigheten var nesten drepende, så det gjaldt å finne seg skyggefulle steder. 

Vi kom over noen avgangselever som feiret avsluttende eksamener, og jeg stilte meg like godt ved siden av stolte foreldre, besteforeldre, onkler og tanter og knipset i vei. De unge jentene var så flotte, vakre og glade at det var morsomt å være til stede. 

Sporene etter portugisisk kultur er synlig mange steder - som her ved en drikkefontene med karakteristiske portugisiske keramikk-fliser som dekorasjon. 

Ruinas de Sao Paulo (Ruins of St. Paul´s eller St. Paul kirkeruin) er restene av en katolsk kirke, som ligger på en høyde sentralt i Macao. Den opprinnelige kirken ble bygget av jesuitter på slutten av 1500-tallet. Kirken brant ned i 1835, og etter dette ble bare fasaden stående igjen. De falleferdige ruinene ble reddet på begynnelsen av 1990-tallet, og i dag er dette en av de viktigste turistattraksjonene og landemerkene i Macao. Du kan lese mer om ruinene på Wikipedia. 

Det var atskillig greiere å komme seg fra Macao og ut til båthavna og tilbake til Hong Kong, enn omvendt. Under båtturen var det trist å se hvor forurenset Sør-Kina-havet er. Dette blir enda en påminnelse om at man skal være litt forsiktig med å innta for store mengder sjømat på disse kanter av verden, fordi det meste av sjømaten er fisket akkurat i dette forurensede havet ... Jeg tenker på tungmetallene. 

Da vi ankom Hong Kong, satt det folk og skannet alle som gikk gjennom passkontrollen. Dersom noen skulle ha økt kroppstemperatur akkurat da, tror jeg kanskje man kunne risikere å få noe problemer. På disse kanter av verden er man engstelig for SARS ... Dersom du altså er i Hong Kong og vurderer en tur til Macao, og samtidig føler deg litt tufs, bør du derfor tenke deg litt om før du reiser dit. 

Selvsagt finnes det spennende museer i Macao. Dette rakk imidlertid ikke vi på vår dagstur. Dessuten opplevde vi det som mer spennende å bruke tiden på å være ute i gatene enn å gå inne i løpet av de få timene vi var der. 

Alle bilder i denne innlegget har jeg selv tatt.