"Anna Karenina" (Regissør: Joe Wright)

Storslått! Terningkast seks!

"Anna Karenina" har kinopremiere i Norge 22. februar i år, men jeg kom over DVD´en som spesialimport via Platekompaniet for et par dager siden. Bare for å ha sagt det først som sist: se den på kino! Det fortjener nemlig denne filmen! 

Leo Tolstojs udødelige russiske drama om Anna Karenina, den ulykkelig gifte kvinnen som valgte kjærligheten fremfor ekteskapets trygge ramme, har aldri sluttet å fascinere lesere og film- og teaterentusiaster. Romanen utkom i 1873 - 77, og dersom det ikke hadde vært for moralen som ligger i bunnen av historien, tror jeg nok at den ville ha vakt enorm moralsk forargelse da den utkom. Samtidig som romanen beskriver "en utro kvinne fanget av samfunnets konvensjoner og løgner" (sitat fra Wikipedia), er man nemlig ikke i tvil etter å ha lest romanen eller sett en av de mange filmversjonene som er laget om Anna Karenina: utroskapens pris er og blir for høy! Og kanskje handler det hele om noe svært så universelt, nemlig at man ikke kan bygge sin egen  lykke på andre ulykke. 

Tidligere er det laget minst 16 filmer og fem TV-serier om Anna Karenina, kan jeg lese i siste nummer av Cinema Avis (nr. 2 - 2013). Blant de mest kjente er en utgave fra 1948 med Vivien Leight i hovedrollen som Anna, og en fra 1935 med Greta Garbo i hovedrollen. Det er disse to jeg selv har sett tidligere og har i min DVD-samling. For øvrig har historien vært satt opp som teaterstykke verden over, og selv fikk jeg i sin tid med meg dette på Det Norske Teater i 2001, med Gertrud Gynge i hovedrollen. 

Det er i alle fall klart at da det på nytt skulle lages en film om dette berømte dramaet, så har regissøren og hans stab åpenbart skjønt en hel del: nemlig at de måtte lage noe helt annet enn en tradisjonell film basert på overdådige kulisser og kostymer, slik det hør og bør seg når man skal lage en oppsetning av et drama som de aller fleste har et forhold til. For å si det sånn: det har man klart med bragd! Selvfølgelig er det flotte kostymer med i filmen, noe som bare skulle mangle all den tid det meste av handlingen foregår i Moskva-sosieteten. Kulissene er imidlertid mer teatralske enn realistiske  (de foregår inne i et teater), noe som tidvis gir filmen et surrealistisk preg. Dette i kombinasjon med stemningsfull musikk laget av Dario Marianelli, en filmmusikk jeg det siste døgnet har lyttet til via Spotify - og scenen er satt for en episk filmopplevelse helt utenom det vanlige! Men nå elsker jeg historiske kostyme- og kjærlighetsdramaer på film! Jeg tar med en liten smakebit av musikken:


Handlingen i Anna Karenina er lagt til 1874 i Russland, nærmere bestemt i Moskva. Annas svigerinne Dolly har nettopp tatt sin mann på fersken med en tjenestepike inne i et skap, og er oppløst i tårer, fast bestemt på at hun aldri kan tilgi ham dette. Anna kommer på besøk og ved hjelp av kløkt og kloke ord, får hun sin svigerinne til å innse at hun rett og slett bare må tilgi sin mann. Selv er Anna rikt gift med sin Alexi Karenin, en aldrende mann som verken er spesielt lidenskapelig eller spontan av natur. Selv om hun kan få det meste hun peker på, er hun dypt ulykkelig. Hun er nemlig selv romantisk av natur, og opplever at hun ikke får levd ut disse sidene av seg selv. På vei til Moskva treffer hun grevinne Vronskaya, og introduseres hastig for hennes kjekke sønn Vronsky. Det skjer noe mellom dem idet de veksler blikk.

I mellomtiden følger vi Kitty, en ung og skjønn kvinne som Konstantin Dimitrivich Levin har forelsket seg dypt og inderlig i. Men Kitty har kun øyne for den kjekke Vronsky, og hun avslår derfor hans frieri. På debutballet sitt ser Kitty imidlertid at Vronsky kun har øye for Anna ... De danser og det er elektrisk mellom dem. Da Anna skjønner at hun har såret Kitty dypt, forlater hun ballet. 

Så skjer det som er helt uunngåelig: Vronsky og Anna er så hodestups forelsket i hverandre at de setter alt på spill på å få hverandre. Karenin selv er imidlertid ikke klar for å gi Anna noen skilsmisse, i allefall må hun avstå fra sønnen deres, og han advarer henne mot konsekvensene av hennes utroskap. Anna er imidlertid så forblindet av sin kjærlighet til Vronsky at hun ikke skjønner tidsnok hvilken høy pris hun faktisk må betale for å få ham ... 

Alle som har et forhold til Tolstojs Anna Karenina kjenner selvfølgelig utgangen av dramaet, så for dem er det unødvendig å fortelle resten. Samtidig kan det være greit ikke å røpe for mye for nye entusiaster som skal se filmen for første gang. Jeg håper at filmen vil bli en teaser til selve romanen - at flere får øynene opp for den og faktisk leser den! Så lenge man har oversikt over det rikholdige persongalleriet, er den nemlig ikke spesielt tung å komme gjennom. Og jeg som savnet de berømte første linjene i boka som en del av filmen, kan jo like godt referere dem selv:

"Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte."

Det bør etter dette ikke komme som noen overraskelse at jeg gir denne filmen terningkast seks. Keira Knightley i rollen som Anna er fantastisk! Jude Law i rollen som Karenin fikk kanskje ikke så mye å spille på, men så skulle han også fremstå som en eldre, nokså fargeløs person. Aaron Taylor-Johnsen som Vronsky var litt skuffende, men så var han kanskje akkurat så romantisk og noe ung/substansløs som han rett og slett bare måtte være i denne rollen. Han fikk i alle fall ikke meg til å gispe av henrykkelse. Filmen er meget originalt laget, og filmmusikken løfter scenene på en morsom og interessant måte. Det er helt klart at dersom man bare skal se et lite knippe med filmer på kino i år, så bør denne høre med! 

Innspilt: 2012
Originaltittel: Anna Karenina
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Keira Knightley (Anna Karenina), Jude Law (Alexei Karenin), Aaron Taylor-Johnson (grev Vronsky), Alicia Vikander (Kitty), Domhnall Gleeson (Konstantin Levin), Kelly Macdonald (Dolly), Bill Skarsgård (kaptein Machouten), Matthew MacFadyen (Oblonsky), Emily Watson (grevinne Lydia), Olivia Williams (grevinne Vronskaya), Ruth Wilson (prinsesse Betsy) m.fl.
Spilletid: 124 min.

Keira Knightley i rollen som Anna Karenina

Jude Law i rollen som Karenin

Fra Kittys debutball - her dansende med den kjekke Vronsky

Levin

"The Last Station" (Regissør: Michael Hoffman")

Et forfatterportrett av Leo Tolstoj i hans siste leveår

Leo Tolstoj nærmer seg sjels år og alder, og han og Sofya har vært gift i nesten 50 år. De har stått sammen gjennom mange krevende perioder i livet, og forfatterens suksess kan han ikke minst takke sin kone for. Ingen andre enn hun forstår forfatterens håndskrift, og hvor mange ganger hun har renskrevet hans store verker er det bare hun som vet. Pga. Tolstojs forfattersuksess er ekteparet adlet, og de kan derfor titulere seg som greve og grevinne.

"The Last Station" handler om Leo Tolstojs siste leveår. Altså befinner vi oss i 1909, året før forfatteren døde. Vi møter en forfatter som har skapt en slags ny religion - tolstojismen - som blant annet innefattet at han skulle frasi seg sin adelige tittel og tilbakeføre alt han eide og kom til å tjene på bøkene sine, til folket sitt. I tillegg innebar hans nye filosofi å ta avstand fra sin familie for å leve i sølibat. På Wikipedia kan jeg for øvrig lese at mye av det tankegodset som Tolstoj presenterte i sluttfasen av sitt liv, særlig hans ideer om ikke-voldelig motstand, hadde stor innvirkning på kjente personligheter som Mahatma Gandhi og Martin Luther King jr.

Tolstojs kone Sofya finner det fullstendig urimelig at hennes mann skal gi bort alt de eier og sende hele familien ut i fattigdom. Og når hun oppdager at det er ektemannens betrodde disippel, Vladimir Chertkov, som står bak og presser på at Tolstoj skal testamentere bort alt han eier, en mann hun for øvrig hater, blir hun helt fra seg av fortvilelse. Fortvilelsen fører til så desperate handlinger at Chertkov i neste omgang bruker dette mot henne for å bevise hvilken skadelig innvirkning hun har på den store kunstneren. Til slutt ser Tolstoj ingen annen utvei enn å flykte hjemmefra. I nattens mulm og mørke tar han med seg det han har av papirer, og reiser til et for Sofya ukjent sted. Da Sofya får greie på hva som har skjedd, leier hun et tog og følger ham gjennom Russland.

Midt oppi dramaet som utspiller seg mellom ektefellene, står Valentin Bulgakov, en hengiven tilbeder av Tolstoj, som blir brukt for alt det er verdt av Tolstojs nærmeste - både av Chertkov i første omgang og deretter av Tolstojs kone. Fordi han tror på kjærligheten og også har forelsket seg i en av tjenestepikene Masha, er han svært forvirret. Til slutt blir han bare en brikke i et spill - og hans evner til å håndtere de utspill som kommer, er ganske enkelt ikke til stede. Han blir brukt, og lar seg viljeløst også bruke. 

Det er så mange lag i denne nokså kompliserte historien at dette er en film man med fordel kan se flere ganger. Helen Mirren spiller kanskje sin livs største rolle, der hun opererer med hele sitt følelsesregister i kampen om ektemannens lojalitet. Hun er rett og slett et fyrverkeri, og slik har i alle fall jeg aldri sett henne. Christopher Plummer er også en meget profilert skuespiller som har vært med på en rekke storslåtte filmer. Å få innblikk i hvilke komplikasjoner Leo Tolstojs tanker og idéer på slutten av hans liv skapte for hans aller nærmeste, var meget interessant. Filmen er storslått på alle måter, og jeg elsket den! Her blir det terningkast seks!

Innspilt: 2009
Originaltittel: The Last Station
Nasjonalitet: USA, Storbritannia, Tyskland, Russland
Genre: Drama
Skuespillere: Christopher Plummer (Leo Tolstoj), James McAvoy (Valentin Fedorovich Bulgakov), Helen Mirren (Sofya Tolstaya), Paul Giamatti (Vladimir Chertkov), Anne-Marie Duff (Sasha, Leo og Sofyas datter), Patrick Kennedy (Sergeyenko), John Sessions (Leos lege)
Spilletid: 108 min.

Menneskene rundt Tolstoj

Hovedpersonene i The Last Station

Grevinnen er i harnisk over å lese om hennes og mannens ekteskapelige
konflikter i sladrepressen

Sofya

Et lidenskapelig forhold mellom ektefellene - inntil Chertkov kommer
mellom dem

Valentin Bulgakov forelsker seg inderlig i den frisinnede Masha

Leo Tolstoj: "Ivan Iljitsj´død"

Mesterlig novellekunst fra russisk tungvekter


Utgitt første gang på russisk: 1886
Utgitt første gang på norsk: 1967
Denne utgaven er utgitt: 2009 (1. opplag)
Originaltittel: Smert´Ivana Il´ica
Oversatt: Geir Kjetsaa
Illistrasjoner: Kjell Erik Killi Olsen
Forlag: Bokklubben (Mestermøter)
Antall sider: 113
Etterord av Geir Kjetsaa (om forfatteren) og Øivind Storm Bjerke (om kunstneren)

I bokas åpningsscene introduseres vi for at Ivan Iljitsj er død. Beskrivelsen av omgivelsenes reaksjoner, også fra Ivans enke, levner liten tvil om at det egentlig ikke er noen som bryr seg om mennesket Ivan og hans lidelser i tiden før han gikk bort. Kollegaene blir umiddelbart opptatt av hvem sin tur det er til å rykke oppover i karrierehierarkiet, når og hvordan de skal få flettet inn de pliktmessige kondolansebesøkene hos enken - samtidig som de overstrømmes av lettelse over at det var Ivan og ikke dem selv, som fikk dette tragiske endeliktet. Enken er på sin side opptatt av hvordan hun skal få tynt ut mest mulig av ytelser fra statskassen, samtidig som kostnadene til begravelsen holdes på et så lavt nivå som mulig, uten at det blir for påfallende.

Deretter begynner forfatteren å grave i Ivan Iljitsj´liv for å finne forklaringen på at han ikke var omgitt av mer varme og ekte omtanke enn det som ble ham til del, også mens han lå på det siste. Det er en nokså forunderlig og litt trist historie som fortelles.

Ivan beskrives som en dyktig jurist som gjorde en brukbar karriere i statsforvaltningen løpet av sitt femogførtiårige liv. Egentlig ønsket han mest av alt å leve et lett og fornøyelig liv, og da han traff sin kone, mente han selv at han gjorde et riktig så klokt valg. Ikke bare var kvinnen vakker, men hun kom også fra en bemidlet, fin familie. Lite kunne han ane at hun nokså raskt etter en barnefødsel skulle forvandle seg til et beskt, masete og kranglete fruentimmer på lik linje med de fleste andre kvinner han kjente. Dette løste han ganske enkelt ved å tilbringe enda litt mer tid på kontoret fordi det tross alt var triveligere å være der enn hjemme hos familien. Kravene til mer og mer penger gjorde at han måtte sette strategiske karrierevalg foran sine egne behov til komfort og letthet i tilværelsen, men den følge at de bl.a. måtte flytte. Dermed måtte han starte på nytt i en annen by, og etter dette forble Ivan en nokså ensom mann, som riktignok frekventerte en del sosiale etablissementer, men som like fullt ikke delte sitt sjelsliv med noen.

Etter et fall fra en gardintrapp i familien nye leilighet, begynner Ivan å plages med smerter i siden. Dette tiltar i styrke, og det ser ikke ut til at noen kan hjelpe ham. Hvorvidt det var løse nyrer eller blindtarmen som besværet ham, klarte nemlig ingen lege å finne ut. Til slutt vekker han anstøt hos sin kone og sin datter, fordi han trenger seg slik på med sine smerter og sin lidelse. De ønsker fornøyelser - ikke dette! Og selv når konen hans tilsynelatende gir uttrykk for omsorg, er det klart at dette ikke er ekte, eller som forfatteren så glitrende og finurlig skriver:

"Hun gjorde alt bare for seg selv, og fortalte at hun gjorde for seg selv det hun ganske riktig gjorde for seg selv, idet hun fremstilte det som noe så utrolig at han måtte oppfatte det omvendt."

Denne novellen er rett og slett et mesterstykke! I farten kan jeg faktisk bare komme på én annen novelle-forfatter som har imponert meg like mye, og det er østerrikeren Stefan Zweig. Det de begge har til felles er et litterært presisjonsnivå som er i en klasse for seg! I tillegg er menneskenes egenskaper i pressede situasjoner beskrevet med dyp psykologisk innsikt. Jeg gir terningkast seks!

Jeg har bestemt meg for å lese mer russisk litteratur i tiden fremover. 

Denne Mestermøteutgaven er for øvrig lekkert illustrert av kunstneren Kjell Erik Killi Olsen. 

Labben har også skrevet om boka på sin blogg. Les mer her. 

Illustrasjoner av kunstneren Kjell Erik Killi Olsen

"Krig og fred" (Regissører: Robert Dornhelm og Brendan Donnison)

Mektig Tolstoj-drama

Innspilt: 2007
Originaltittel: War and Peace
Nasjonalitet: Italia
Genre: Drama
Skuespillere: Alexander Beyer (Pierre Bezukhov), Clémence Poésy (Natasha Rostova), Alessio Boni (Prins Andrej Bolonsky), Malcolm McDowell (Prins Bolkonsky), Andrea Giordana (Grev Rostov), Brenda Blethyn (Marja Dmitrijewna Achrosimowa), Violante Placido (Helene Kuragin),Toni Bertorelli (Vasilii Kuragin), Hannelore Elsner (Grevinne Rostova), Benjamin Sadler (Dolokhov), Pilar Abella (Mademoiselle Bourienne), Ken Duken (Anatole Kuragin), Hary Prinz (Denisov), Vladimir Ilyin (Kutuzov), Dmitri Isayev (Nikolaj), Valentina Cervi (Marja Bolkonsky), Elodie Frenck (Lise), Scali Delpeyrat (Napoleon), Frédéric Gorny (Ramballe), Igor Kostolevsky (Tzar Alexander), Ana Caterina Morariu (Sonja)
Spilletid: 6 t 40 min.

Vakre Natasha Rostova glemmer ikke synet av den kjekke prins Andrej Bolkonsky i forbindelse med et ball. Denne mannen vil hun ha! Problemet er bare at han er gift og veldig utilgjengelig for hennes ungpikedrøm.

Neste gang hun treffer på ham har prins Bolkonsky blitt enkemann. Hans kone døde i barsel etter å ha født ham en sønn. Natasha og prinsen danser hele kvelden, og Natasha er nesten ikke nedpå i tiden etter. Hun blir oppsøkt av prinsen noen dager etter. Han ønsker å gifte seg med henne, og Natasha vil dette av hele sitt hjerte. Det er bare én hindring: Prins Bolkonsky har lovet sin far å delta ved fronten i et år før han gifter seg med Natasha ... Natasha er på sin side overbevist om at hun for den del kunne ha ventet hele sitt liv på prins Bolkonsky!

I løpet av det neste året settes Natasha og prins Bolkonskys kjærlighet på harde prøver. For mens prinsen er travelt opptatt med å forsvare Russland mot Napoleons angrep, går hun hjemme og venter på livstegn som kommer altfor sjelden. Til slutt begynner hun å tvile på deres kjærlighet. Og bedre blir det ikke da hennes beste venns ondskapsfulle kone Helene Kuragin og broren Anatole bestemmer seg for å legge en felle for henne. Aller mest for å ramme prins Bolkonsky, som tidligere har tvunget Anatole til å gifte seg med ei bondejente han har forgrepet seg på og gjort gravid.

Anatole begynner å oppsøke Natasha overalt, og han overøser henne med komplimenter og kjærlighetserklæringer. Og selv om Natasha til å begynne med blir både brydd og irritert, har pågangen fra Anatole effekt! Og mens prins Bolkonsky forsvarer Russland mot franske angripere, lar hun seg kurtisere ... Men til hvilken pris! Så spørs det om hun i tide innser hvilket feilgrep dette kan komme til å bli ...

I denne storslagne filmen som er basert på Leo Tolstojs mesterverk "Krig og fred" skildres en av litteraturens vakreste kjærlighetshistorier. Og mesterverket mangler intet! For her er det intriger, misunnelse, hat, sjalusi, hevn, intens kjærlighet og vakre helter og heltinner så det holder! Det er nesten 25 år siden jeg leste dette storverket, og jeg kjenner at det er på høy tid med en reprise! For selv om filmen er fantastisk, kan den på ingen måte konkurrere med bøkene! Jeg har aldri likt for mye krigsscener, men når de først skal med, synes jeg det er viktig at de virker autentiske. Og det gjorde de i denne filmen. Kostymene, kulissene og miljøskildringene for øvrig var fantastiske. Og musikken - mange kjente stykker - var nydelig. Dette dramaet har ingen happy ending, eller i alle fall ikke en slutt slik man sitter og forventer. For ingen får dem man tror ... derimot noen helt andre. Jeg gir terningkast fem!

Dette dramaet er spilt inn som film utallige ganger, og jeg kommer til å skaffe meg hver eneste innspilling jeg måtte komme over i fremtiden!