James A. Levine: "Den blå skriveboken"

Sterkt om barne-prostitusjon i India

Batuk vokser opp i en fattig familie i India. Faren er en godmodig sjel, men han er slave av alkoholen og foretar sine valg ut fra dette. Når Batuk er syk og trenger legehjelp, skjer det ikke helt sjelden at faren i stedetfor å ta henne med til lege, drikker opp pengene. Han får Batuk til å lyve om at de har vært hos legen. Hun tør ikke annet. En gang går det så galt at hun havner på sykehus, og diagnosen er tuberkulose. Dette blir imidlertid hennes lykke, fordi hun lærer å lese og skrive under oppholdet.

Ni år gammel selger foreldrene Batuk. Hvorvidt foreldrene skjønner hvilken skjebne som venter den lille datteren deres, sier historien intet om. De snur like fullt ryggen til det lille barnet, og overlater det til hva det skulle være da de forlater henne. Batuk tvinges etter hvert til å prostituere seg. Hun blir mishandlet og slått, voldtatt og nesten drept - gang på gang. "Den blå skriveboken" er historien om hvordan hun likevel klarer å overleve. Hun får nemlig tak i en skrivebok - en blå sådan - og en penn, og begynner å skrive om det hun opplever. Det er den 15 år gamle Batuk som forteller historien. Fordi hun er over gjennomsnittet oppvakt, har hun i årenes løp tilegnet seg noen strategier for å hanskes med ulike menns behov. Skjønt møtet med rikmannssønnen og døgenikten Iftikhar på et luksushotell i Mumbai byr på noen uventede utfordringer som enten kan bety hennes undergang eller hennes redning ...

"Jeg heter Batuk. Jeg er en femten år gammel jente med rede i Common Street i Mumbai. Jeg har vært her i seks år, og har vært velsignet med skjønnhet og en blyant. Skjønnheten min kommer innenfra. Blyanten satt bak øret til Mamaki Briila, som er sjefen min." (side 5)

På flere nettsteder, blant annet på bloggen Books on the Brain, kan jeg lese at forfatteren, som er en britisk lege på Mayo-klinikken, ble inspirert til å skrive denne boka etter å ha iakttatt en ung prostituert jente som satt utenfor sitt bur og skrev i en notatbok. Han har intervjuet henne og flere andre hjemløse barn i den berømte prostitusjonsgata The Street of Cages i Mumbai som ledd i sin reseach til denne boka. Royalities fra det amerikanske boksalget doneres til Det internasjonale senteret for savnede og utnyttede barn (www.icmec.org) kan jeg dessuten lese i bokas etterord på side 218. 

"Den blå skriveboken" er lettlest, men ikke uten litterære kvaliteter av den grunn. Forfatteren har etter mitt syn klart å formidle en troverdig historie fortalt på en 15 årings vis. For Batuk handler alt om å behage kundene og deres behov, og å unngå å bli mishandlet fordi kundene er misfornøyde med hva hun har å by på. Aldri kan hun føle seg trygg - ikke en gang når hun skal undersøkes av legen innimellom alle kundene hun er satt til å betjene. Alle ser sitt snitt til å utnytte henne, og alltid må hun underkaste seg og ikke stille kundene i skyggen av henne selv, selv om hun åpenbart er mer intelligent enn en hel del av dem. Jeg er helt på det rene med at en boks evne til å fremkalle følelser hos leseren ikke nødvendigvis er et tegn på høylitterære kvaliteter, men når dette skjer uten at boka som sådan er spekulativt "tåre-persete" eller spiller kynisk på dette, er det fort gjort å tillegge boka noen kvaliteter når sterke følelser settes i sving. Og slik var det i dette tilfellet, synes jeg. Det er en smertefull historie som fortelles, og som dessverre ikke er unik. Mange barn lever under slike forhold som Batuk i denne boka - enten de blir solgt til prostitusjon eller lemlestes for å bli ekstraordinært innbringende som tiggere. Bokas enkle språk er dens styrke. Leseren må imidlertid være forberedt på brutale beskrivelser av det som skjer. Her blir det terningkast fem.

Avslutningsvis kan jeg nevne at det er laget mange filmer og bøker om barns forhold i India. En av de mest kjente filmene er "Salaam Bombay!". Vikas Swarups roman "Q & A" eller "Gutten som visste alt", senere filmatisert (Slumdog Millionaire), er et annet eksempel. Dessuten beskriver Rohinton Mistry i "Balansekunst" livet på gata i India. Jeg har også lyst til å nevne Anne Ch. Østbys bok "Kjærlighetsgata", selv om denne ikke spesifikt handler om barn. Derimot handler den om tvangsprostitusjon for Nat-kastens kvinner - nettopp i byen Mumbai i India.

Utgitt: 2009
Originaltittel: The Blue Notebook
Utgitt i Norge: 2009
Oversatt: John Erik Bøe Lindgren
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 217

James A. Levine (photo courtesy Random House)

"The Whistleblower" (Regissør: Larysa Kondracki)

Sjokkerende om trafficking i Bosnia 


Innspilt: 2010
Originaltittel: The Whistleblower
Nasjonalitet: Canada, Tyskland
Genre: Drama
Skuespillere: Rachel Weisz (Kathryn Bolkovac), David Strathairn (Peter Ward), Nikolaj Lie Kaas (Jan), Anna Anissimova (Zoe), Roxana Condurache (Raya Kochan), Monica Bellucci (Laura Levin), Vanessa Redgrave (Madeleine Rees), Benedict Cumberbatch (Nick Philips),  Monica Bellucci (Laura Levin), 
Spilletid: 111 min.

Filmen, som er basert på virkelige hendelser, starter med at politibetjent Kathryn Bolkovac takker ja til et oppdrag som FN-observatør i Bosnia etter at krigen i det tidligere Jugoslavia er over. Det blir aldri nevnt når hendelsene fant sted, men dette må ha vært på slutten av 1990-tallet, eller muligens så sent som ved årtusenskiftet. Vi får for øvrig et lite glimt av en ung bosnisk kvinne (Raya) som har fått tilbud om å jobbe på hotell, og som fotograferes av sin onkel.

Kathryn ankommer et krigsherjet Bosnia, hvor anarki råder. FNs oppgave er å sikre stabilitet i landet, og sørge for at lov og orden skal gjenopprettes. Desto mer sjokkert blir Kathryn, innleid av et amerikansk selskap, over det hun etter hvert blir vitne til.

Nokså snart blir Kathryn oppmerksom på en omfattende menneskehandel med kvinner. Kvinnene tvinges ut i prostitusjon uten at de selv tjener noe som helst, og er omgitt av vold og terror. Deres oppgave er å tilfredsstille kundenes seksuelle behov, uansett hvor perverterte de måtte være. Dersom de nekter, statueres gjerne såkalte eksempler, hvor de tortureres til døde mens de andre kvinnene tvinges til å se på. På den måten blir frykten for angiveri så stor at ingen i praksis tør å si noe som helst. Kvinnene som har havnet i bakmennenes grep, slipper ganske enkelt aldri unna i live. Det er store pengesummer i omløp, og det er i realiteten disse bandene som sitter med makten i landet.

Kathryn Bolkowac gjør det som står i hennes makt for å hjelpe disse kvinnene. Hun samler informasjon, mottar vitneprov som er avgitt under sterk frykt fra kvinnenes side, og rapporterer om hendelsene. En rassia foretatt mot en bar kalt Florida Bar viser seg imidlertid kun å være iscenesatt for å tilfredsstille FN, for kvinnene ankommer aldri krisesenteret hvor de angivelig skulle fraktes til. I stedet er de tilbake ved Florida Bar, om mulig under enda verre omstendigheter. Nå er de "servitører", og dermed uangripelige.

Gradvis går det opp for Kathryn at det også er personer i FN som er med på menneskehandelen, og som ikke bare tjener store pengebeløp på å se en annen vei, men som også er storkonsumenter av jentenes seksuelle tjenester. Da hun skjønner at også hennes etterforskning bare forverrer kvinnenes situasjon, og at hennes egen sikkerhet kan være i fare, sender hun en rapport om forholdene direkte til FNs generalsekretær. Dagen etter blir hun oppsagt med øyeblikkelig virkning - fratatt sin diplomatiske immunitet. Ved hjelp av en på innsiden av systemet, får hun tak i saksmappene hun har opprettet på kvinnene hun tidligere satte seg fore å hjelpe, og så går hun til media. Hun blir en varsler - en whistleblower. 

Jeg sitter sjelden uberørt tilbake når jeg har sett en film om trafficking. Heller ikke denne gangen. Det hele forsterkes selvsagt ved at filmen er basert på en sann historie, og at Kathryn Bolkovac er en heltemodig kvinne som faktisk risikerte sitt eget liv gjennom den innsatsen hun gjorde. Resultatet av dette var at mange av FN-observatørene ble sendt hjem uten å bli straffet. Selv mistet hun jobben og hun har aldri fått jobbe internasjonalt etter at hun sto frem som en varsler. Sånn sett er dette en klassisk historie om varsling. Selv har jeg aldri hørt om denne sex-skandalen før, og jeg satt igjen temmelig rystet etter å ha sett filmen, sjokkert over at de som ble sendt til Bosnia for å hjelpe, faktisk utnyttet de svakeste selv. De var jo "bare" krigshorer uansett ...

Jeg er full av beundring for Rachel Weisz´ innsats i denne filmen, der hun gir Kathryn Bolkovac den karakteren hun fortjener. Jeg tror aldri jeg har sett henne bedre enn dette! For øvrig var det morsomt å se Vanessa Redgrave i en liten birolle, samt den danske skuespilleren Nikolaj Lie Kaas som Kathryns elsker og støttespiller Jan. Kathryn og Jan er i dag gift og bor i Nederland. Hele settingen i filmen, fremstillingen av et post-krigsherjet Bosnia, kvinnenes skjebner og i det hele tatt det autentiske ved hele filmen, sammenholdt med glitrende skuespillerprestasjoner, gjør at dette er en av de filmene som ender opp med toppkarakter fra min side. Her kan det ikke blir noe annet enn terningkast seks! Avslutningsvis må jeg få lov til å uttrykke undring over at denne filmen aldri har vært vist på norske kinoer ... I alle fall ikke i følge http://www.filmweb.no  ... 

Kathryn Bolkovac har ankommet Bosnia

Kathryn og Jan i Rachel Weisz og Nikolaj Lie Kaas´skikkelser

Kathryn avgir et løfte om å hjelpe Raya ut av den uverdige situasjonen hun befinner seg i

Sofi Oksanen: "Utrenskning"

Utgitt i Finland: 2008

Utgitt i Norge: 2010

Oversatt: Turid Farbregd

Forlag: Forlaget Oktober

Antall sider: 330

Den aldrende estiske kvinnen Aliide Truu bor alene på sin bondegård og året er 1992, rett etter at Estland gikk fra å være en del av Sovjetunionen til å bli en egen selvstendig stat.  Mangeårig undertrykkelse er erstattet med tendenser til anarki. Med dette som bakteppe oppdager den eldre kvinnen en bylt utenfor huset sitt. Inne i bylten befinner det seg en ung jente, som er temmelig forkommen.

Aliide er i villrede om hva hun skal gjøre. På den ene side føler hun ekte medfølelse og ønsker å hjelpe den unge jenta. På den annen side kan hun ikke være sikker på om jenta er lagt der for å være lokkemat for ranere. Hun faller heldigvis ned på at hun vil hjelpe jenta.

Deretter avsløres det litt etter litt at jenta, som heter Zara, er datterdatter av Aliides søster Ingel. Zara har flyktet fra mennene som tvang henne til å jobbe som prostituert. Hun ble lokket til Vesten med helt andre fremtidsutsikter. Da de tilfeldigvis var innom Estland, så Zara sitt snitt til å flykte. Og hun hadde kun ett navn og en adresse å forholde seg til. Zaras halliker er på jakt etter henne, og spørsmålet er om de finner henne til slutt …

Men hvorfor blir ikke Aliide glad for å høre at den ukjente jenta hun har forbarmet seg over, faktisk er hennes egen slektning? Gjennom tilbakeblikk til tiden etter andre verdenskrig, får vi langt på vei svaret. Det er en historie om tapt kjærlighet og et levd liv som aldri ble slik Aliide håpet. Hennes store kjærlighet Hans falt nemlig for søsteren Ingel. Med smerte ble hun vitne til hvordan søsteren fikk alt som skulle ha vært hennes eget. Da Ingel og datteren Linda plutselig ble deportert til Sibir, undret jeg meg over hvem som sto bak dette. Selv giftet Aliide seg med en partipamp hun aldri elsket. Mens Hans levde et liv i dekning i et kott i huset hennes …. 

Hva er det ved denne romanen som tok så til de grader tak i meg? I første rekke var det selvfølgelig historien, og ikke minst måten den er fortalt på. At estisk historie spesielt under russernes okkupasjon var blodig, kjente jeg til. Angiveri, seksuelle overgrep og et liv nesten med fravær av menn, preget mange kvinners liv i denne tidsperioden. For å overleve måtte man av og til ta sjeen i egne hender, selv om det skulle koste et menneskeliv eller flere. Og da friheten endelig kom, ble det heller ikke bedre. Lokking av unge jenter til Vesten har vært en del av dette, og hvor kvinnene havnet i klørne på brutale bakmenn som tvang dem inn i prostitusjon. Alt dette har Oksanen fått med i sin roman. Og denne historien forteller hun med et nokså knapt språk som virkemiddel. Få ting sies rett ut, og som leser er man mye godt henvist til å gjette. Fordi frykten så lenge har sittet i kroppene på disse menneskene, er de vant til at svært lite er slik det tilsynelatende ser ut til. Man buser ikke ut med sitt budskap, men venter og ser det hele an. Og slik er historien også fortalt. Denne boka får toppkarakter fra meg! At Oksanen fikk Nordisk Råds litteraturpris for denne sterke romanen, burde ikke forbause noen.

Jeg ser virkelig frem til å lese flere av Oksanens bøker etter hvert!

Andre bokbloggere som har omtalt denne boka:
- Knirk

"Lilja 4-ever" (Regissør: Lukas Moodysson) - 2002

Om trafficking og helt rå utnyttelse av en ung jentes drømmer om å komme til Vesten. I stedet havner hun som slave i sexindustrien. En av de sterkeste filmene jeg noen gang har sett!

Herbjørg Wassmo: "Et glass melk takk" (2006)

Dorte er ei 15 år gammel jente fra landsbygda i Litauen. Faren er død, og familien lever i stor fattigdom. Det livet de lever er like fullt preget av verdighet. En dag får hun tilbud om å jobbe på restaurant i Stockholm, og stikk i strid med hennes natur takker hun ja. Hun håper at hun skal kunne hjelpe familien sin, som står i fare for å bli kastet ut av leiligheten de bor i.

Det viser seg snart at Dortes reise ut av Litauen blir starten på et mareritt. Hun blir offer for menneskehandel og tvinges inn i prostitusjon. Vi følger Dorte gjennom noen måneder, som til slutt ender i Oslo. I mellomtiden blir hun utsatt for den mest uverdige behandling.

Boka er helt hjerteskjærende. Det verste er at handlingen ligger skremmende nær det man ofte kan lese om i avisene; om jenter som har levd i fangenskap i lang tid, utsatt for voldtekter og tvangsprositusjon. Jeg så filmen "Lilja 4 ever" for et par år siden, og boka har klare paralleller til denne filmen.

Ingen sitter uberørt tilbake etter en slik rystende beretning. Her blir det terningkast fem!