Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Barcelona. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Barcelona. Vis alle innlegg

tirsdag 13. september 2016

Ben Lerner: "På vei fra Atocha stasjon"

Vil verden bedras? 

Jeg hadde aldri hørt om Ben Lerner (f. 1979) da en venn av meg nylig påpekte at denne boka bare måtte jeg lese. "På vei fra Atocha stasjon" (2011) er Lerners første roman, men fra før av er han kjent for sin poesi. Han ble av et samlet kritikerkorps tildelt The Book Believer Award for denne romanen, som kom på listen over årets beste bøker i The New Yorker og en rekke andre sentrale aviser i USA. Boka kom ut på norsk for første gang i fjor. 


Den unge amerikanske poeten Adam Gordon har mottatt et stipend for å reise til Madrid og skrive om litteraturens rolle i den spanske borgerkrigen. Uten at det noen gang nevnes, skjønner vi etter hvert at årstallet må være 2004, siden terrorangrepet som blant annet rammet Atocha stasjon dette året, er omtalt.  


Adam befinner seg i Madrid, der han hver dag våkner til støyen fra La Plaza Santa Ana. Planen er å gjøre research til den skrivejobben han har påtatt seg. En morgen beveger han seg over til Prado-museet, der han ønsker å studere Weydens Nedtagelsen fra korset. 




Det sitter en mann på hans plass, og plutselig bryter mannen ut i gråt. Adam lurer på om mannen har en "dyp kunstopplevelse". Han er både skeptisk og aldri så lite misunnelig. Selv har han nemlig aldri fått noen slik opplevelse av kunst. 

"Jeg hadde i lang tid vært bekymret for at jeg selv ikke var i stand til å ha noen slik dyp kunstopplevelse, og jeg hadde problemer med å tro at noen hadde hatt slike opplevelser i det hele tatt, i hvert fall noen jeg kjente. Jeg var uhyre skeptisk til folk som hevdet at et dikt eller et stykke musikk hadde "forandret livet deres", særlig siden jeg ofte hadde kjent disse menneskene både før og etter denne opplevelsen, og ikke hadde kunnet registrere noen endring." (side 7)

Etter hvert involveres Adam i kunstmiljøet i Madrid, og han blir kjent med Teresa og Isabel, begge kvinner han føler seg tiltrukket av. Mens han speeder seg på piller og/eller røyker hasj, kjenner han på sin egen hulhet og manglende ekthet. Han later som om han har mye å fare med, men erkjenner for seg selv at det hele er et falsum. For å illudere en personlig dybde han overhode ikke er i besittelse av, lyver han på seg en dårlig barndom. Og plutselig har han også løyet og sagt at moren hans er død av kreft, enda hun lever i beste velgående. Han får mange sympatipoeng fra kvinnene rundt ham, for han appellerer til deres beskyttelsestrang. Selvforakten gnager på samvittigheten hans, og han funderer også på om løgnene kan gjøre at moren faktisk dør. 

"Å fotografere et maleri -, sa jeg hånlig mystisk mens vi så på turistene som sto foran Guernica, og så observerte jeg ansiktet hennes mens denne frasen foldet seg ut til en meditasjon om kunsten i den teknologiske reproduksjonens tidsalder. Jeg kunne si: Blå er en idé om avstand, eller Litteraturen ender i den blåtonen, eller Her finnes det flere konjunktive blåtoner, jeg kunne si: Å skrive med skulptur -, Å tenke det vertikale -, Å avvise et århundres skygge osv., og så se på munnen hennes idet hun gjentok den for seg selv, og lot den klinge med alle mulige resonanser, før hun anvendte den om maleriet igjen." (side 51)

Etter hvert skjønner vi at Adams prosjekt er dømt til å mislykkes. Han er mest av alt opptatt av å dyrke myten om seg selv, gjennom å fremstå som mystisk og fjern, samtidig som han er livredd for å bli avslørt. De gangene noen krever noe av ham, er han skrekkslagen. Problemet er at ingen slipper ham av kroken, overbevist som de er om hans genialitet. Selv når han praktisk talt dummer seg ut og gremmes over det, blir han dyrket som en poet som har forstått en rekke ting og som er så dyp at de må anstrenge seg for å forstå ham. Skjønner de ikke at han er en bløffmaker? tenker Adam ...

"I den grad jeg var poet, hadde jeg blitt det fordi poesien, som er mer intens enn noen annen praksis, ikke kunne komme utenom sin utidsmessighet og marginalitet, og slik utgjorde den en slags erkjennelse av min egen meningsløshet, den ga plass til min onde tro på den gode troen, så og si." (side 113-114)

Noe av det som går aller mest inn på Adam er at han har vært i Granada uten å ha sett Alhambra ... Å dra til Granada uten å ha sett Alhambra ... vel, det gjør man bare ikke. 

"Jeg hadde ikke engang sett Alhambra. Jeg var en voldelig, bipolar, tvangspreget lystløgner. Jeg var en ekte amerikaner. Jeg kom aldri til å få rommet til å flate seg ut, eller splintre det. Jeg var et pothue, kanskje alkoholiker også." (side 177)

Mens jeg leste ble jeg sittende og fundere på om Adam virkelig er en bløff, eller om han selv "bare" frykter at han er det - fordi han er så selvkritisk at han ikke klarer å forstå om han er i stand til å skape stor kunst eller bare noe som ligner. Samtidig er det ikke til å komme forbi at den dypt ironiske - eller kanskje til og med satiriske - tonen i boka er med på å bekrefte ikke rent få fordommer jeg har mot enkelte former for poesi. Det vil si poesi som er så "høytflyvende" eller virkelighetsfjern at jeg ikke med min beste vilje klarer å få noe ut av det ... Og som mest av alt minner om performancekunst når diktene fremføres ... Kanskje er Adams selvforakt en del av det som gir ham skapende kraft, eller kanskje er det omgivelsene som ikke våger å stille spørsmål ved om det han skaper har noen verdi? Det ligger en tvetydighet i fremstillingen som jeg egentlig ikke klarte å bli helt klok på. Mine fordommer mot amerikanere på "dannelsesreise" i Europa forsterket fornemmelsen av bløff, men er det dét? 

Midt i boka opplever Adam terroranslaget mot Atocha stasjon. Han vekkes opp fra pilledøsen han stort sett har gått i siden han ankom Madrid, og plutselig blir han mer opptatt av kjærligheten. Samtidig bestemmer han seg for at han i hvertfall ikke skal skrive dikt om hendelsen. 

Hva er det egentlig med Adam? Hvorfor ruser han seg hele tiden, og hvorfor klarer han ikke å etablere noen ordentlig nær kontakt med vennene sine? I og med at moren og faren er høyst normale og svært kjærlige, er det ingenting i hans fortid som kan forklare disharmonien med omgivelsene. Her opplevde jeg at historien haltet en del. 

Underveis kjente jeg på at forfatteren endret fortellergrep. Adam er bokas jeg-person, og derfor var det litt underlig å oppleve hvor annerledes terroranslaget mot Atocha stasjon skildres, sammenlignet med alt det andre som skjer før og etter. Fremstillingen er nærmest litt reporteraktig og faktaorientert, mens resten av handlingen flyter avgårde som i en eneste sammenhengende pillerus. Adams personlighet er en studie verdt, men han mangler de klassiske trekkene som f.eks. en sosiopat eller lignende kjennetegnes med. Det er nemlig ikke mye grandiost i hans selvbilde. Kanskje fikk jeg mest av alt bekreftet egne fordommer i forhold til amerikanere spesielt og en viss form for poesi spesielt ... 

Dette er absolutt en bok som det er spennende å få med seg, selv om jeg er litt ambivalent til at den skal være så veldig genial. I og med at forfatteren selv er poet, antar jeg at mye av det han skriver om er hentet fra virkeligheten, uten at det dermed trenger å være noen likhet mellom bokas hovedperson og forfatteren selv. Hvordan skille stor kunst fra noe som ligner, men ikke er det? Hvordan skille ekthet fra skuespilleri rundt "dype kunstopplevelser"? Hvordan våge å være ærlig med omgivelsene, når de trenger å plassere kunstneren på en pidestall for at kunsten skal oppleves opphøyet, overjordisk og verdifull? Hvem tør å tale flertallet imot? Her er det mange lag og mye interessant tematikk! En tematikk som har relevans også på andre områder enn poesien ... 

Utgitt i USA: 2011
Originaltittel: Leaving the Atocha station
Utgitt på norsk: 2015
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 207
ISBN: 978-82-02-50814-2
Boka har jeg kjøpt selv.

Ben Lerner (Jeg har lånt bildet av forlaget)

søndag 29. mai 2011

"Biutiful" (Regissør: Alejandro González Iñárritu)

Fantastiske Javier Bardem i ny film!


Innspilt: 2010
Originaltittel: Biutiful
Genre: Drama
Nasjonalitet: Mexico
Skuespillere: Javier Bardem, Maricel Alvarez, Eduard Fernàndez, Diaryatou Daff, Cheng Tai Shen
Spilletid: 147 min.

Uxbal (Javier Bardem) er en mann som bokstavelig talt lever på kanten av stupet. Han er alene om å ta seg av sine to mindreårige barn etter å ha forlatt sin kone, som har en bipolar lidelse. Han har sett seg lei av hennes uansvarlige livsførsel, hvor hun er mest opptatt av liv og moro i form av alkohol og tilfeldig sex - i alle fall i de maniske fasene av sin sykdom. Nylig har han fått vite at han har prostatakreft med spredning bl.a. til leveren, og at han snart skal dø. Han slites nesten i stykker med tanke på hvordan det skal gå med barna når han er borte. Selv har han en broket fortid med en far som forsvant før han ble født, og det har derfor vært av stor betydning for ham at hans barn ikke skal bli sviktet.

Parallelt med at vi følger Uxbal og hans forhold til ekskona og utviklingen av hans kreftsykdom, får vi innblikk i noe som er et stort problem i Syd-Europa - nemlig ulovlig innvandring. I Barcelona, hvor handlingen i filmen foregår, er det mange mennesker som nærmest lever "under jorden" fordi de ikke har papirene sine i orden. Hvem har ikke (som turist i Spania, Italia eller lignenede) opplevd å være vitne til fargede gateselgere som tilbyr hva det skulle være av falske merkevarer, og som springer av gårde i full fart ved det minste tegn til politi i nærheten, med varene i en bylt på ryggen? I denne filmen følger vi en gruppe ulovlige innvandrere fra Kina, som jobber på en fabrikk som produserer disse varene ... Uxbal kobler ulovlige innvandrer til bakmenn som trenger arbeidskraft, og han sørger også for at politiet ser en annen vei gjennom å bestikke dem. Disse ulovlige innvandrerne er helt prisgitt folkene de jobber for, og i denne filmen skal det vise seg at den grenseløse tilliten har sin pris ... For til slutt går det riktig ille.

Dette er enda en veldig bra film hvor Javier Bardem medvirker i en stor karakterrolle. Denne gangen i rollen som den småkriminelle Uxbal som også er alenefar. Et spørsmål jeg ble sittende og gruble på mens jeg så filmen, var om Uxbal var en god eller dårlig mann. På den ene siden var han med på å utnytte de svakeste av de svake i samfunnet. På den annen side var han en mann som helt klart hadde en form for integritet og moral, og som selv var overbevist om at han faktisk hjalp de ulovlige innvandrerne. Selv da det ble klart at hans behov for eller griskhet etter penger fikk ham til å foreta et valg som ble helt fatalt for 25 innvandrere som arbeidet på en fabrikk "under jorden" ... Like fullt er han en mann som forsøker å gjøre opp for seg, hvor umulig det enn synes. Omgitt av mennesker som er enda mer desperate enn han selv, er det for øvrig vanskelig å stole fullt og helt på 
noen.

Jo flere filmer med Javier Bardem i hovedrollen jeg ser, dess mer imponert blir jeg over hans skuespillertalenter. Det er særlig spennvidden i rollene som imponerer meg. I "Biutiful" får han i rollen som Uxbal frem all den smerte som ligger i denne mannens skjebne, og det på en slik måte at jeg kjente den på kroppen selv. Jeg har lest noe om at filmen har blitt kritisert fordi det blir for mye elendighetsbeskrivelse. Denne kritikken er jeg ikke enig i. Jeg mener at filmen er svært realistisk fordi en del mennesker faktisk lever slik - hele tiden ballanserende på en knivsegg. Å bli syk får dermed fatale konsekvenser ikke bare for en selv, men også for dem som er avhengig av en ... For øvrig synes jeg at filmen med fordel kunne ha vært noe kortere. Her blir det terningkast fem


DVD´en har release i Norge den 8. juni, men jeg har vært så heldig å få tak i en amerikansk utgave av den. ;-)


Uxbal hjelper datteren med lekser
Uxbal og ekskona 
Uxbal og barna
Kreftsykdommen tærer på Uxbal

lørdag 1. mai 2010

Barcelona april 2010

For ca. et år siden var jeg i Barcelona, og her er noen av bildene jeg tok under oppholdet. 


Bygningsdetalj fra La Rambla
Reklame trenger ikke å være kjedelig!
Turister overalt
Detalj fra fasaden på Familia sagrada
I denne byen må man gå med hodet høyt hevet ... ellers går man glipp av mye ...
I Barcelona er vindusshopping gøy!
Fantastiske Park Güell
Morsomme detaljer i Gaudis Park Güell
Holder et øye med oss ...
Stemningsfullt

mandag 5. april 2010

Ildefonso Falcones: "Havets katedral" (2008)


Arnau er resultatet av en voldtekt, og i kjølevannet av den tragedie dette innebærer flykter faren Bernat med sønnen til Barcelona. Her håper han å komme løs fra skjebnen som livegen og bli en fri mann, samtidig som han ønsker å gi sønnen et annet liv.
Vi følger Arnau i de påfølgende årene, hvor han sliter for å komme seg bort fra fattigdommens åk. Da Arnau til slutt er en av Barcelonas rikeste menn, har vi samtidig fått innblikk i hvordan samtlige sosiale lag levde i middelalderens Barcelona. Kjærlighetens kår var heller usle, og kvinnenes eneste utvei ut av et ulykkelig ekteskap var som regel prostitusjon. Bakteppet i romanen er byggingen av Santa Maria del Mar, folkets og havets katedral. Samfunnets krav til hvordan man skulle leve livene sine, var svært strenge, og følgene av et usømmelig liv fatale.
Trusselbildet i middelalderen var i første rekke pesten, dernest inkvisisjonen. Arnau er et godt menneske, men opplever likevel å bli offer for intriger og motgang. Hans godhet bl.a. for jødene gjør ham til slutt til et lett bytte for onde krefter. Vil godheten seire til slutt, eller vil han gå til grunne?
Jeg opplevde denne boka som svært interessant og givende. Dessuten er den drivende godt skrevet, med mange interessante personlighetsbeskrivelser!

Populære innlegg