Ivar Aasen: "Dei vil alltid klaga og kyta"

Death Valley, USA - sommeren 2017 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Dei vil alltid klaga og kyta

Dei vil alltid klaga og kyta,

at me ganga so seint og so smaatt;

men eg tenkjer, dei tarv ikkje syta:

me skal koma, um ikkje so braatt.

Ja, det skyt ikkje fram, so det dunar

(som no ingen kan undrast uppaa);

men det munar daa jamt, ja det munar,

so det stundom er hugnad aa sjaa.

Lat det ganga fram, lat det siga,

berre eitt eg ynskjer og bed:

at me ikkje so høgt maatte stiga,

at me gløyma vaar fedranesed.

Lat oss ikkje forfedrarne gløyma

under alt, som me venda og snu,

for dei gav oss ein arv til aa gøyma,

han er større, enn mange vil tru.

Lat det merkast i meir enn i ordi,

at me halda den arven istand,

at, naar fedrarne sjaa att paa jordi,

dei kan kjenna sitt folk og sitt land.

Ivar Aasen

Luke 24. God jul!

Foto: Rose-Marie Christiansen

God jul til følgere av bloggen min! 

Jeg avslutter min diktjulekalender med et dikt av Stein Mehren. Diktet oppfattes kanskje ikke som spesielt "julete" for de fleste, men for meg er dette et dikt med en tematikk som kanskje spesielt opptar meg i julen. 

For meg handler julen om de store spørsmålene. Ikke nødvendigvis spørsmål om kosmos, gudstro og livet og døden, men mer hvorfor spesielle ting skjer i vår tid, hva som gjør at noe fungerer mens andre ting ikke fungerer,  hva som er bakgrunnen for konflikter og for den sakens skyld misforståelser, hvilke beveggrunner mennesker jeg sliter med å forstå har, hva som gjør at noen mennesker fungerer godt og "alltid" synes å takle de utfordringene livet gir, mens andre liksom ikke får det til og noen ganger låser seg fast i mønstre de ikke kommer ut av ... Mest utfordrende er det nok der hvor selv det å stille spørsmål oppleves som skummelt, fordi det gjør en åpen og ærlig dialog svært vanskelig. 

Spørsmål som dette motiverer meg sterkt i min lesning - først og fremst gjennom valg av bøker (og også film), og dernest i hvordan jeg tilnærmer meg temaene i disse. Jeg har alltid som mål å lære noe nytt, noe som kan gi meg en økt forståelse av alt som ikke er helt A4 ... Og det er jo en hel del! Det oppdager vi etter hvert som vi blir eldre og utvider horisonten vår. Hva får vi gjort noe med, og hva bør vi la fare? En hel del handler om klokskap, mens mye handler om å stille spørsmål og ikke være (altfor) forutinntatt. De fleste diktene jeg har presentert i julekalenderen i år har handlet om slike spørsmål, i større eller mindre grad. 

Takk til alle som har gitt meg fine tilbakemeldinger på min diktjulekalender - både her og i andre sosiale medier!

Store spørsmål

De store spørsmål har ingen

løsninger, har ingen svar

Store spørsmål er ikke til

for at vi skal besvare dem

Men for at vi skal leve dem

De største gåtene forblir

gåter. Og det er som gåter

de lar oss forstå vår plass

i verden, idet de ubønnhørlig

setter oss på plass i oss selv

Stein Mehren

Luke 22: Erling Christies dikt "Døden er ingen avskjed"

Foto: Rose-Marie Christiansen

DØDEN ER INGEN AVSKJED

Hvem sier de døde sover?

Hvem sier at dette var alt, eller at

det finnes en verden av større renhet

der de som forlot oss gikk inn

til evig skinnende ungdom?

Hit har vi fulgt deg

med vår avmektige mildhet

og trøstes hjelpeløst flakkende hender

Hit har vi fulgt deg

med ord av den store uvirkelighet

som ingen klage kan gjennomtrenge.

Til vi igjen

gikk langsomt bort under trærne.

Sover du nu, eller gikk du

inn i de lysende sternetåkers 

frysende fjernhet

Dit våre ord, våre ytterste syner

aldri kan gå?

Barn, jeg sier deg:

Døden er ingen søvn

Døden er ingen avskjed.

Uendelig nær er ditt smil, dine henders

gave av jordisk ømhet:

Uendelig nær er du alltid her

er de døde bestandig her og ny

i evig lys over hverdagens skritt 

på jorden.

Erling Christie

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

Luke 15: Alf A. Sæters dikt "Lærdom"

Foto: Rose-Marie Christiansen                   

LÆRDOM 

Å elska 

er å vera stille 

nesten heile tida 

og ha varme hender. 

Å elska 

er ikkje å vakta, 

men å sjå en annan veg 

til rett tid. 

Snakk ikkje om ekstasen 

når du meiner 

kjærleiken. 

Dei bur på kvar sin stad 

og møtest 

sjeldan. 

Snakk heller 

om å gå til fots 

gjennom de tusen kvardagar 

og aldri halda opp 

med å vera den rette. 

Å elska 

er å tenne lys 

og tørke tårer 

natt og dag.

ALF A. SÆTER

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

Luke 14: Halfdan Rasmussens dikt "Hvis du vil være blid og smuk"

Foto: Rose-Marie Christiansen

HVIS DU VIL VÆRE BLID OG SMUK

Hvis du vil være blid og smuk, 

så skal du drikke morgendug, 

og spise aftenrøde, 

og drysse stjerner i dit hår, 

og gnide dine tynde lår, 

med måneskin og fløde.

Men vil du være vild og varm, 

med hængerøv og kæmpebarm, 

og fuld af narrestreger.

Så skal du kigge i et spejl, 

og elske alle dine fejl, 

og være som du plejer!

Halfdan Rasmussen

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

Luke 13: Tor Ulvens dikt "Minutter"

Foto: Rose-Marie Christiansen

Minutter

Minutter, kanskje timer

av din egen eksistens

som du har glemt,

men som jeg

husker. Du lever

et hemmelig liv

i en annens minne.

Tor Ulven

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

Luke 12: Piet Heins gruk "Om at leve i nuet"

Foto: Rose-Marie Christiansen

Om at leve i nuet

At leve i nuet er livets teknik –

og alle folk gør deres bedste,

men halvdelen vælger det nu, som gik,

og halvdelen vælge det næste.

Og det forrige nu og det kommende nu

bliver aldrig i livet præsente,

og alle folks levetid går sågu

med bare at mindes og vente.

For det nu, som er gået, er altid forbi,

og det næste bliver aldrig det rette.

Næ, sørg for, at nuet, du lever i,

éngang for altid er dette.

Piet Hein

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

Luke 10: Arne Rusets dikt "Vi kan ikkje eige kvarandre"

Foto: Rose-Marie Christiansen 

VI KAN IKKJE EIGE KVARANDRE

vi kan ikkje eige kvarandre

tusen dikt har fortalt oss

at vi ikkje kan eige kvarandre,

men vi kan låne kvarandre

og gløyme levere tilbake.

Arne Ruset

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

Luke 4: A.O. Vinjes dikt "Den dag kjem aldri ..."

(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Den dag kjem aldri...

Den dag kjem aldri at eg deg gløymer, 

for om eg søver, eg um deg drøymer. 

Om nott og dag er du like nær, 

og best eg ser deg når myrkt det er. 

Du leikar kringom meg der eg vankar. 

Eg høyrer deg når mitt hjarta bankar. 

Du støtt meg fylgjer på ferdi mi, 

som skuggen gjeng etter soli si. 

Når nokon kjem og i klinka rykkjer, 

d'er du som kjem inn til meg, eg tykkjer: 

Eg sprett frå stolen og vil meg té, 

men snart meg sig atter ende ned. 

Når vinden lint uti lauvet ruslar, 

eg trur d'er du som gjeng der og tuslar! 

Når sumt der burte eg ser seg snu, 

eg kvekk og trur det må vera du. 

I kvar som gjeng og som rid og køyrer, 

d'er deg eg ser; deg i alt eg høyrer: 

I song og fløyte- og felelåt, 

men endå best i min eigen gråt. 

A.O. Vinje.

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

Luke 1: Stein Mehrens dikt "Jeg holder ditt hode"

(Foto: Rose-Marie Christiansen)



JEG HOLDER DITT HODE

Jeg holder ditt hode
i mine hender, som du holder
mitt hjerte i din ømhet
slik allting holder og blir
holdt av noe annet enn seg selv
Slik havet løfter en sten
til sine strender, slik treet
holder høstens modne frukter, slik
kloden løftes gjennom kloders rom
Slik holdes vi begge av noe og løftes
dit gåte holder gåte i sin hånd

STEIN MEHREN

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

Karin Boye: "Ja visst gör det ont"

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan  
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
                              och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider  -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra  -
svårt att vilja stanna
                              och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden  -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
                              som skapar världen.

Karin Boye

Beate Grimsrud: "Det var 5 millioner som ikke gjorde det"

Det var 5 millioner som ikke gjorde det

Hvorfor går ikke mennesker ut på gata og skyter vilt
omkring seg? Skyter inn i vilkårlige folkemasser?

Hvorfor holder bro-bro-broene. Hvorfor raser
ikke husene? Hvorfor styrer ikke bilisten over i motsatt
kjørebane. Hvorfor bremser folk når de skal
bremse. Hvorfor skal de bremse? Hvorfor tegner,
tegner, tegner ikke ingeniørene feil?

Hvorfor styrter ikke annethvert fly? Hvorfor skriver
ikke legen ut en dødelig dose? Hvis hver tredje
brøt høyreregelen, var det ikke noen høyreregel.

Hvorfor blåser ikke folk i å gjøre som de skal?

Hvorfor skriker de ikke! Hvorfor slår de ikke!

Hvordan vet så mange mennesker hva som er rett og
feil? Hvem visste det først.

Hvis man vet hvordan man lager en bombe, hvorfor
lar man da være å lage en. Hvis man selv er en
bombe, hvorfor smeller den ikke? Hvorfor, hvorfor,
hvorfor holder broene?

Hvor mange trailersjåfører med søte boksehansker
i miniatyr dinglende i frontruta fins det ikke i Europa
for eksempel.

Hvis sjåføren ble en smule irritert, bare rykket litt i
rattet, opp på fortauet, kunne han lett drept noen
hundre. Ti i hvert fall.

Tenk hvor mange fyrstikker det fins. Tenk hva man
kan gjøre med en eneste liten blafrende flamme. Det
er fortsatt stavkirker igjen i Norge. Madrasser fulle av
penger.

Hvordan kan det ha seg at det fins snille familiefedre
som tar vare på barna sine. Hvorfor forgifter
ikke kvinner hele slekta. Kokken sine gjester. Hvorfor
voldtar ikke alle menn?

Hvorfor raser raser raser ikke husene? Hvorfor blir
ikke alle gamle damer slått ned på gata. Det kan da
ikke være så vanskelig. Jeg går under stiger, blant biler
og svarte katter. Daglig treffer jeg hyggelige mennesker.

Fraktes opp og ned i heiser som aldri styrter.

Hvordan kan det ha seg at ting fungerer så bra? At
en som er lei seg, en vakker dag er glad.

Jeg gir hele forfatterstipendet mitt til Frelsesarmeen.

Hvorfor gjør jeg det? Jeg vil hoppe fra balkongen.

Hvorfor gjør jeg ikke det? Og der jeg bor henger
det en lapp på ytterdøren. Klokka fungerer står det,
det er visst bare å ringe på. Fungerer, fungerer, fungerer.

Jeg vil hoppe fra balkongen, aller helst fra slottsbalkongen.

Bussen kommer i tide. Hvorfor besvimer jeg ikke?

Folk behandler meg så bra. Hvorfor gjør de det?

Hver dag treffer jeg hyggelige mennesker. Mennesker.

Er vi alle mennesker? Ikke en ape, ikke en katt.

Våren, våren, våren er på vei. Solen lener seg over
den nordlige halvkule.

Nå er det på tide å våkne! Hvem orker å stå opp og
tenne i peisen før de andre har stått opp?

Det kan jeg gjøre, sier solen.

Men du gjør jo det hvert år? Skyter lys mot frossen
jord, frosne ben, frosne maurtuer.

Skyter varme fra en tid langt tilbake da mennesker
ikke fantes, men var på vei . . . vi kommer! Klatrende
på evolusjonsstigen.

Vi kommer! skrek vi til hverandre fra løvenes gap
på savannen. Vær beredt! Vi kommer til å skyte og treffe.

Solen lener seg frem så den nesten tipper. Den har
funnet et slott av pinner. En tue med maur i. En
kjempestor maurtue.

Vårsolen slikker med sin kjærlige tunge og lokker
små maur ut og opp, på tuas topp. Der oppe kan de
kose seg kongelig. Få og bli fylt. Ese av varme.

Utvalgt av solen. Og siden . . .

Hvorfor blir ikke maurene liggende i solen?

Hvorfor går ikke mennesker ut på gata og skyter
vilt omkring seg?

Hvorfor stjeler de ikke. Hvorfor sniker de ikke og
hvorfor skriker de ikke.

Hvorfor kryper de varme maurene tilbake ned i tua?
Inn dit der varmen ikke har strukket til, og legger
seg på alle de kalde og frosne maurene. Varmen synker,
sprer seg fra varm til frossen. Og hvorfor gjør de det?

En glohet maur med kroppen varmet av den første
vårsolen, magen mot kald kamerat. Hvorfor raser
ikke husene?

Magen mot kald kamerat.

. . . og de gjør det bare . . .

Kanskje er vi alle mer enn mennesker.

--------------------------------------------------------

Teksten er hentet fra Beate Grimsruds bok "Søvnens lekkasje", som utkom i 2007. Selv hørte jeg forfatteren lese denne teksten høyt på et arrangement hos Cappelen Damm onsdag denne uka, og dette gjorde sterkt inntrykk på meg. 

Halldor Skard: "Ansikt til ansikt"

(Foto: RMC)

Ansikt til ansikt

Ansikt til ansikt,

så skremmende nær.

Ansikt til ansikt

kan du risikere

å vinne en venn.

Ansikt til ansikt

blir verden større og farligere.

Del noe, skap muligheter

ansikt til ansikt.

Fortell eller spør om noe

ansikt til ansikt.

Lytt og opplev din venn

ansikt til ansikt.

La kroppen si det samme som ordene.

- Halldor Skard - 

Jan Bruheim: "Den ansamme"

Foto: Frognerparken (RMC)

Den ansamme

Han har ikkje stund å stogge

og ikkje tid til å sjå.

Menneske som han møter,

dei ansar han aldri på.

Mangt har han å rekkje over.

Det gjeld um å fara fort.

Mykje var det å gjera.

Det auka dess meir han fekk gjort.

Så lid det til endes med dagen

Han står der, studd over stav

og spør: Kva har livet gjeve

og kvar er det vorte av?

Slik jaga han gjennom livet

utan å ta det fatt.

Ei glede sprang etter på vegen

men nådde han aldri att.

Jan Magnus Bruheim

Bente Bratlund Mæland: "Det å savna"

Foto: RMC - Nygårdsparken i Bergen høsten 2012

Det å savna

Det er eit privilegium

å kjenna savn.

Vondt, ja

og tungt.

Men det fortel 

om ein nærleik

som var.

Om varme, lys 

og latter.

Det å savna er 

den andre sida 

av det å ha fått.

Å ikkje kjenna 

savn, ville vera å

aldri ha elska.

Bente Bratlund Mæland

Nelson Mandela: "Livskraft"

"Livskraft" av Nelson Mandela



(Fra tiltredelsestalen som president i Sør-Afrika i 1994, etter 27 år i fangenskap.)

Din dypeste frykt er ikke
din utilstrekkelighet.
Din dypeste frykt er at
du er ubegrenset og kraftfull.

Det er ditt indre lys, ikke mørket

som skremmer deg mest.

Du tenker: Hvem er jeg som våger


å tro at jeg er briljant, strålende
 

talentfull og fantastisk?

Jeg spør: Hvem er du,


som ikke våger å være alt dette?

Du er et barn av Gud.

Det finnes ingen klokskap i å

krympe deg og gjøre deg selv liten.

Det gjør ikke verden bedre.

Guds storhet finnes i alle mennesker.

Du er født til å bekrefte dette Lys

slik det brenner i ditt hjerte.

Du er ment å stråle, slik et barn gjør.

Når du lar ditt indre lys skinne,

gir du andre mennesker

rett til å gjøre det samme.

Når du frigjør frykten,
 

vil din tilstedeværelse 

frigjøre andre.