Da jeg kom over Cathrine Krøgers omtale av denne boka i Dagbladet tidligere i år - en omtale med overskriften "Jeg forventer ikke å leve særlig lenge i denne verden. Gud vil snart bringe Harmageddon over oss - sier 10 årig Jehovas vitne i en ekstraordinær roman" - ja, da måtte jeg umiddelbart gå til anskaffelse av den!
Forfatteren Grace McCleen (f. 1981) vokste selv opp i det hun kaller en fundamentalistisk familie som tilhørte sekten Jehovas vitner. Hun opplevde å bli utstøtt av sekten fordi hun hadde for mange utenforstående venner. For boka "I en annen verden" har hun mottatt en rekke priser og debutantutmerkelser. Temaet religiøs fundamentalisme, hva enten det handler om kristendom eller islam, slår som regel alltid an - både innenfor litteraturen og innenfor filmindustrien. Og selv har jeg alltid hatt et lyttende øre til disse temaene pga. egen oppvekst med nærhet til spesielt sekten Jehovas vitner.
I "I en annen verden" er det tiåringen Judith McPherson som er fortellerstemmen - ja endog jeg-personen i boka. Og bare for å ha sagt det med en gang: selv om bokas jeg-person virker mer reflektert enn det jeg vanligvis forbinder med tiåringer, hadde jeg ingen problemer med å akseptere det faktum at det nettopp er en tiårings stemme vi forholder oss til i boka.
Judiths mor døde mens hun fødte datteren fordi hun nektet å ta imot blodoverføring i den forbindelse. Judith har derfor aldri kjent sin mor, og vokser opp sammen med faren. Det er bare de to, og troen på Gud slik han er fremstilt i sekten gir morens dødsfall en slags mening.
Judith går mye for seg selv. Ja, hun er på mange måter et forsømt barn, og selv ikke tilknytningen til sekten kan forhindre at hun lider under å være mye alene. Fantasien løper løpsk, og alt hun lærer på møtene i sekten tolker hun helt bokstavelig. Så bokstavelig at det er sørgelig å lese om hvordan hun utformer livet sitt ut fra dette. Det er dessuten få gleder forbundet med denne religionen, for ikke kan de feire jul og ikke kan de feire fødselsdager. Til middag spiser de bitre urter, liksom for ytterligere å understreke at alt unødvendig her i livet er nettopp dét: unødvendig!
Judith omgjør bildene av det lovede paradis som forventes etter at Harmageddon har gjort ende på alt, til noe helt konkret som hun kaller Prydelsens land. Her lager hun mennesker og dyr ved hjelp av piperensere og annet som hun måtte ha for hånden.
"Far sier at det bare er et tidsspørsmål før noen sprenger verden i fillebiter uansett eller penger blir ubrukelige, eller et virus utrydder oss, eller hullet i ozonlaget på størrelse med Grønnland blir på størrelse med Australia. Så det er enda godt at Harmageddon kommer og at det ikke blir noe igjen av denne gamle verdenen.
Og jeg synes at det er bra fordi isbjørner sulter og trær dør, og hvis man legger fra seg en plastpose på bakken, blir den aldri borte, og jorda har fått nok plastposer. Og fordi at i den nye verdenen kommer jeg til å treffe moren min." (side 25)
Om det er sektlivet som sådan eller det forhold at Judith blir gående vel mye alene som et forsømt barn, som gjør at det tidvis tipper over og man lurer på om hun er i ferd med å miste forstanden, gir ikke historien noe entydig svar på. Derimot blir det sittende fast et inntrykk av hvor uheldig det er å fylle hodet på et lite, umodent og uferdig barn med sterke skremmebilder på jordens undergang. For Judith evner i liten grad å skille mellom fantasi og virkelighet.
Noe av filosofien bak alle slike sekter er tanken på å være forfulgt av verden utenfor, og det er nettopp dette - fiendebildet av "alle" andre - som binder medlemsmassen sammen når det røyner på. Andres forakt og ondskap blir i stedet et bilde på de siste tiders lidelser, prisen man må betale for å være blant de heldige utvalgte som til slutt skal arve jorden, mens resten av verden går under. Avslutningen i denne boka er sår, der det ikke bare er Judith som holder på å bli gal, men også hennes far. Han går åpenbart inn i en klinisk depresjon, og plutselig stiller han spørsmål ved alt som har holdt ham oppe siden konas død. Mens Judith - barnet hans - følger ham på hans opp- og nedturer, lojal til det siste - men hele tiden med et håp om at hun gjennom troen på egen evne til å utføre mirakler, egenhendig skal redde ham fra den evige fortapelse ...
"I en annen verden" har stort sett fått fantastiske omtaler, og jeg har til gode å komme over noen omtale som sier noe negativt om boka. Selv fant jeg boka nokså kjedelig og uten noen egentlig nerve. Det ble litt for mange bibelsitater og litt for lite kontekst utenfor tiåringens hode. Jeg ble følgelig svært skuffet over den. Kanskje det har å gjøre med at jeg hadde så store forventninger til boka? Eller kanskje ville temaet ha interessert meg mer dersom det hadde vært et voksent menneskes refleksjoner den handlet om? Samtidig vil jeg understreke at boka er godt skrevet og at det ikke egentlig er dens litterære sider jeg har reagert på. Når jeg derfor ender med å gi denne boka terningkast fire - i det nedre skiktet - er det bokas litterære kvaliteter som redder den. Men for all del: les andre bokbloggeres omtale av boka, og ikke minst Cathrine Krøgers sin omtale i Dagbladet (se linker til disse omtalene nedenfor), fordi dette er en bok det er mange oppfatninger om!
Utgitt: 2012
Originaltittel: The Land of Decoration
Utgitt i Norge: 2013
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Hilde Rød-Larsen
Antall sider: 332
 |
| Grace McCleen |
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - Jeg forventer ikke å leve særlig lenge i denne verden. Gud vil snart bringe Harmageddon over oss - sier 10 årig Jehovas vitne i en ekstraordinær roman - 18.01.2013
- Har du lest? (Omtale av den engelske utgaven) - 29.04.2012
- Den har jeg lest - 18.06.2013
- Bøker & Bokhyller - 30.01.2013
- Lesehorden - 26.02.2013
- Ariel - 01.05.2013
