Ian McEwan: "Barneloven"

Om jussens og livets store spørsmål

Ian McEwan (f. 1948) debuterte som forfatter for 40 år siden, og anses som en av Vestens fremste nålevende forfattere. Mange er dem som har spådd at han en dag kommer til å motta Nobelprisen i litteratur. 

I årenes løp har jeg omtalt elleve av hans bøker her på bloggen min. Han er definitivt en av dem som har mottatt flest terningskast seks fra min side - inntil jeg sluttet helt å gi terningkast. Generelt vil jeg si at hans første bøker er de aller beste. De siste årene har han fra min side måttet "nøye seg med" sterke terningskast fem. Følelsen av uhygge, som lå over handlingen i hans første bøker, har avtatt en del i hans senere bøker. De siste årene har jeg opplevd at det er det samfunnskritiske perspektivet som særlig preger bøkene hans, selv om jeg finner det vanskelig å si noe generelt om utviklingen i hans forfatterskap. 

Ian McEwan har vært i Oslo den siste uka, og onsdag 19. august var han på Litteraturhuset. Jeg var der - på første rad i salen - og har skrevet om dette her på bloggen. 

I "Barneloven" møter vi Fiona Maye, dommer med familierett som spesiale. Hun nærmer seg de seksti og hun er gift med Jack. De har ingen barn. Karrieren slukte henne i de kritiske årene, og plutselig var hun for gammel. Det vil si hun fryktet at hun skulle få et barn med autisme siden hun var over 40, og valgte det å få barn bort. Angrer hun i dag? Ikke egentlig. Hun synes at hun har et godt liv sammen med ektemannen. Hun trodde at han også var enig i det. Inntil han betror henne at han har truffet en pur ung statistiker som han ønsker å leve ut en slags siste lidenskap med ... Hun er i sjokk. 

Fiona prøver å appellere til ektemannens fornuft. Det hele er jo så patetisk. Men til ingen nytte ... Dette sidespranget synes han at hun burde unne ham. Når elsket de sist? Det kan ikke en gang Fiona huske. Jack vil imidlertid ikke skilles fra henne. Så flytter han ut. Og om Fiona tidligere har gått opp i jobben sin med hele seg - ja, så gjør hun dette i enda større grad nå. Dessuten føler hun en dyp skam over å bli forlatt på grunn av en yngre kvinne. Hun, som i sin dommergjerning har ryddet opp i så mye ekteskapelig kaos, der det er snakk om barnefordeling, fordeling av formuer, fordeling av skyld ... Klarer hun å håndtere sitt eget kaos?

Nokså raskt etter at Jack har flyttet ut, får Fiona en helt spesiell sak hun skal dømme i. Det handler om en ung gutt som er 17 år og ni måneder og som nekter å motta livreddende blodoverføring. Han er medlem av sekten Jehovas vitner, og han og foreldrene hans er beredt på å ofre livet hans på grunn av sektens forbud mot blodoverføring. Fiona bestemmer seg for å besøke gutten på sykehuset for å finne ut hvor moden han er og hvor overbevist han egentlig er.

Fiona finner Adam Henry på sykehuset. Han er sterkt svekket av sykdom, men samtidig er han vital og "fit for fight". 

"Det slo henne at denne intellektuelt tidlig modne unge mannen simpelthen kjedet seg og var understimulert, og ved å sette sitt eget liv i fare hadde han satt i gang et fascinerende drama der han hadde hovedrollen i hver eneste scene, en forestilling som hadde brakt et opptok av viktige og bedende voksne til sengekanten hans. Hvis det var tilfellet, likte hun ham enda bedre. Den alvorlige sykdommen kvalte ikke vitaliteten hans. 

Så hvordan klarte han seg? "Ganske godt så langt." sa hun, klar over at hun tok en sjanse. "Du gir inntrykk av at du vet hva du vil." 

"Takk," sa han med spotsk søt stemme.

"Men det er kanskje bare et lite inntrykk." (side 112)

Jeg ønsker ikke å røpe mer av handlingen, men kan legge til at vi i boka får et godt innblikk i hva det vil si å være dommer. Spesielt hvilke dilemmaer en dommer med familierett som spesiale ofte kommer opp i. 

"Grådige ektemenn mot grådige koner som manøvrerte seg som nasjoner etter en krig, og grafset til seg så mange verdisaker fra ruinene de bare kunne før den endelige tilbaketrekningen. Menn som skjulte formuene sine på utenlandske konti, kvinner som krevde å kunne leve ubekymret resten av livet. Mødre som hindret barna i å se fedrene til tross for rettskraftige vedtak. Ektemenn som mishandlet kona og barna, koner som løy og var ondsinnede, den ene eller den andre eller begge parter alkoholiserte, eller narkomane, eller psykotiske; og barn igjen, tvunget til å ta omsorg for en forelder som sviktet, barn som virkelig ble utsatt for overgrep, seksuelt, mentalt, begge deler, vitneforklaringene deres som ble vist på en skjerm i retten. Og utenfor Fionas rekkevidde, i saker som var forbeholdt straffedomstoler fremfor familiedomstoler, var det barn som ble torturert, utsultet eller slått i hjel, onde ånder som ble banket ut av dem i animistiske riter, grusomme, unge stefedre som brakk bena på smårollingene foran øynene på sløve, underdanige mødre, og narkotika, drikking, voldsomt husbråk, likegyldige naboer som valgte å vende det døve øret til skrikene, og sosialarbeidere som ikke brydde seg eller hadde for stor arbeidsbyrde til at de kunne gripe inn." (side 138-139)

Fiona er for øvrig en habil pianospiller, men ektefellene sliter med å klare å møtes i musikken. Hun elsker klassisk musikk, han elsker jazz. Er dette kanskje forklaringen på at de ikke klarer å få ekteskapet til å fungere på det mer lidenskapelige planet? Eller handler det om at Fiona også innenfor sitt følelsesliv er for regelstyrt, jurist som hun tross alt er? Jeg tror ikke Ian McEwan har ment dette siste, fordi han ikke pleier å legge opp til stereotype yrkes-klisjéer i sine bøker. I alle fall har jeg til gode å oppleve akkurat dét. Derimot har han beskrevet Fiona som en kvinne som ikke helt har kontakt med sine egne følelser. Hun er god på å løse andres problemer - ikke sine egne. Og så kan vi selvsagt spekulere på om det at hun er barnløs har noe å si. Jeg tenker på hennes veldige fokus på hva som er rett og galt, mangel på fleksibilitet i forhold til egne problemer - ting man vanligvis blir sterkt utfordret på i nærkontakt med barn. 

Hva slags bok er egentlig "Barneloven"? Det er mye jus i boka, og sånn sett opplever jeg den som den reneste "godtepose" for jurister. Mange av dilemmaene som Fiona kommer opp i er svært interessante. Ian McEwan skriver som vanlig svært godt og engasjerende, og man får følelsen av at hver eneste setning er grundig gjennomarbeidet. Når McEwan først bestemmer seg for å komme til bunns i noe, gjør han det grundig. Selv savnet jeg nok litt mer om ekteskapet mellom Fiona og Jack, og synes det tidvis kunne bli vel mye oppramsing av juridiske dilemmaer som ikke hadde så mye med plottet i boka å gjøre. Samtidig bidro dette til å tegne et bakteppe - et nødvendig sådan - for å forstå essensen i historien. En annen innvending jeg har er at boka er for kort, og at den stoppet akkurat da det virkelig begynte å bli interessant. Jeg skjønner at vi heller ikke i det virkelige livet får vite slutten - hvordan ting ender - men her følte jeg meg altså ikke rent lite snytt. Akkurat hva jeg følte meg snytt for, kan jeg dessverre ikke røpe uten risiko for å spoile handlingen i boka. Og kanskje er boka også litt for politisk korrekt, noe jeg ikke ville ha forventet av McEwan ... Jeg ble på en måte ikke like rystet som jeg forventer å bli når jeg står overfor en Ian McEwan-bok av kjent merke.

Min konklusjon er like fullt at Ian McEwan atter har levert en solid bok, selv om dette ikke er hans beste. Jeg skulle som sagt ønske at boka hadde vært litt tykkere og at vi hadde fått vite mer om hvordan det gikk med hovedpersonene i boka. Ikke nødvendigvis "til slutt", men et bitte lite stykke lenger på veien ... 

Utgitt i England: 2014
Original tittel: The Children Act
Utgitt i Norge: 2015 
Forlag: Gyldendal 
Oversatt: Halvor Kristiansen
Antall sider: 219
ISBN: 978-82-05-47767-4
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget
Forfatterens nettside

Ian McEwan (Foto: RMC)

Andre omtaler av boka og forfatteren:
- VG v/Arne Hugo Stølan - 21. august 2015 – Hele storyen får et snev av Hollywood-film med en utgang ingen skal ta anstøt av. - Ian McEwan er en av Englands mest sentrale samtidsforfattere, og i sin nye roman «Barneloven» er han virkelig god på å beskrive det som skjer når et langvarig ekteskap gjennomgår en krise. Men mot slutten føler man seg litt snytt.
- NRK v/Anne Cathrine Straume -18. august 2015 - Skarpt kammerspill fra Ian McEwan - Åpner du en bok av Ian McEwan, må du være forberedt på sinnsbevegelse. Det rare er at om han maner frem de store følelsene aldri så mye, så blir tekstene aldri banale. De fremstår tvertimot gjennomtenkte, nesten kjølig beregnende, for Ian McEwan er en mann som vet hvor han vil og han vet hvordan han skal få leserne sine dit. ... Nok en gang viser Ian McEwan hvor lite som skal til for at vi alle kan rykkes ut av tryggheten i våre liv. Det er en ubehagelig, men ikke desto mindre viktig påminnelse.
- Aftenposten v/Finn Skårderud - 16. august 2015 - Nysgjerrigheten er en grunnleggende livsholdning. Når vi blir eldre, er det viktig å passe på at vi ikke mister den, sier suksessforfatter Ian McEwan. (Intervju) - Når du er nysgjerrig på andre mennesker, blir du også nysgjerrig på deres valg. Og når vi er i valgenes verden, handler det ikke minst om etikk og moral. Romanen er en moralsk form, ikke fordi den forteller om hva som skal være rett eller galt, men simpelthen fordi den handler om å være interessert i mennesker.
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 15. august 2015 - Ian McEwan skriver utsøkt prosa om barns rettigheter og irrasjonelle religioner. Men «Barneloven» er ikke av hans beste. - Dette er en underlig bok. Det flyter i vei med en melankolsk lede som liksom ikke fører noen steds hen. Samtidig er den utpenslede stilen manende, suveren vil jeg si, med noen veldig vakre passasjer. Eller, som det heter om Fionas egen prosa i de uhyre velutformede domsavsigelsene; «skarp, nesten ironisk, nesten varm». ... Ian McEwans siste bok er på ingen måte like fengende og vittig som for eksempel dystopien «Solar» (2010). Samtidig er det noe med McEwans tette og intenst insisterende prosa som virker nærmest hypnotiserende.
Selve tematikken? At religion er rent vrøvl, etterlater McEwan ingen tvil om. Men hva skal vi da orientere oss etter? Loven? Hva om en mister troen på den?
«Religioner, moralsystemer, hennes eget inkludert, var som fjelltopper i tett regn som ble observert på langt hold, der ingen av dem var klart høyere, viktigere eller sannere enn de andre. Hva var det å felle dom over?»
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 21. august 2015 - Han har funnet opp en ny roman (intervju) - Høyesterettsdommer Fiona i «Barneloven» er en svært kompetent og engasjert jurist, som har prioritert karriere framfor barn. Hun er gift, men mannen, snart seksti, er misfornøyd. Han ønsker hennes tillatelse til å ha det han kaller et «stort, lidenskapelig sidesprang». Hun lar ham gå. Forholdet er ødelagt. Også når mannen kommer tuslende tilbake.
– En legevenn av meg sa en gang at det er en illusjon at man kan bli kurert fra noe som helst. Skaden er skjedd, kroppen blir aldri den samme igjen. Det gjelder for sykdom og skade, slik han snakket om, men også for andre traumer. Om et forhold basert på trofasthet blir utfordret av utroskap, kan det aldri bli det samme igjen. Noen mennesker er flinke til å glemme, andre ikke. Uansett vil fortida komme imellom. Vi glemmer ikke egentlig. Fortida vil alltid boble fram. Ofte når man minst venter det.
- Ellikken

Jonas Gardell: "Tørk aldri tårer uten hansker - 2. Sykdommen"

Sterk lesning!

Jeg har tidligere omtalt den første boka i Jonas Gardells triologi - "Tørk aldri tårer uten hansker - 1. Kjærligheten". Den andre boka i serien - "Sykdommen" - kom på norsk i november, mens den tredje - "Døden" - først kommer i februar 2014.

I denne triologien forteller Jonas Gardell historien om sine venner, som døde under AIDS-epidemien i Stockholm på 1970- og 1980-tallet. I en kronikk med tittelen "Vi skal aldri mer slutte å finnes", som sto på trykk i Aftenposten fredag 6. desember, uttrykker han det slik:

"Derfor betyr det noe at vi nå, 30 år senere, har brutt stillheten, at vi endelig forteller historien vår. Vi skal aldri vende tilbake. Vi skal aldri mer slutte å finnes. Vi skal aldri mer skamme oss.

Målet mitt med Tørk aldri tårer uten hansker er oppreisning. At Eriks mor skal ringe vennen min nå, 30 år senere, og si:

«Sønnen min var en fin gutt, og nå vil jeg fortelle hvor han er gravlagt, så du kan dra dit og endelig legge en rose på min elskede sønns grav!» "

Det siste er med henvisning til hvordan enkelte forholdt seg til egne barn, som døde av en sykdom som ble oppfattet som skammelig - homsepesten, som den i perioder ble omtalt som. Begravelser fant sted i stillhet uten at man fortalte det til andre, og etterpå forsøkte man å glemme at man noen gang hadde hatt en sønn. For det var først og fremst homofile menn som pådro seg denne sykdommen ... I alle fall i begynnelsen. 

I bok nr. 1 traff  vi Rasmus og Benjamin, to unge menn som etter hvert (i bok nr. 2) innleder et homofilt samliv. Benjamin orker ikke å fortelle sine foreldre eller medlemmene av sekten han tilhører - Jehovas Vitner - at han er homofil. Han prøver, men han får det bare ikke til. Han ønsker å bli elsket for den han er, men slites i stykker av samvittighetskvaler og frykten for evig fortapelse. Etter at han flytter sammen med Rasmus, blir han dessuten hjelpeløst vitne til Rasmus´ utsvevende liv med mange seksualpartnere. Det var ikke slik han så for seg at det skulle bli, men samtidig elsker han Rasmus så høyt at han ikke klarer å sette foten ned. 

Rasmus, Benjamin og miljøet rundt dem følger utviklingen av hysteriet rundt den gryende AIDS-epidemien. I media skilles det mellom skyldige og uskyldig smittede, og i den sammenhengen anses de homofile som sprederne av AIDS´en, morderne. 

"De homoseksuelle som ble smittet, var altså ikke ofre. 

De var mordere. 

Man duller og degger ikke med mordere, man beskytter seg mot dem. Det har man all rett til." (side 90)

"Jonas Berglund, viruslege og assisterende overlege ved Lunds lasarett, mente at man burde teste hele befolkningen og registrere smittebærere, og han gikk så langt at han på ramme alvor foreslo at de smittede skulle merkes med tatovering, slik at de ikke kunne skjule sin vanære. Litt som da jødene i Hitler-Tyskland ble tvunget til å bære davidstjernen på brystet for å skille seg ut fra resten av befolkningen ... " (side 91)

Til slutt må Benjamin velge. Han kan ikke stå med en fot innenfor sekten og en utenfor. "Man kan ikke både tilhøre verden og si at man ikke er en del av den. Det går ikke. Han vet det så altfor godt. Man må velge." (side 191) Og Benjamin vet hva som kommer til å skje når han står frem. Da må sekten støte ham ut og foreldrene og søsteren må behandle ham som om han var død. De kan ikke ha noe med ham å gjøre. Sånn er det med den saken. 

Litt bedre går det heldigvis med Rasmus når han forteller at han er homofil, skjønt foreldrene reagerer med hele følelsesspekteret. Sinne, fornektelse, sorg - og til slutt en slags aksept og forsoning. Selv om homofili et stykke på vei var i ferd med å bli akseptert i samfunnet, satt holdningene igjen - det at det dreide seg om et avvik, en form for perversitet. Man trodde til og med at homofili ble skapt gjennom at man ble forført av eldre menn, og at dette kunne kureres dersom man bare ville det selv. Mens både Benjamin og Rasmus egentlig har visst hvordan det var fatt fra de var ganske små ... 

Mens Benjamin og Rasmus forsøker å finne ut av forholdet med hverandre, blir flere av vennene syke. Og til slutt også Rasmus ... 

Det har vært veldig spesielt å lese disse to første bøkene i triologien "Tørk aldri tårer uten hansker". For det første husker jeg så altfor godt de holdningene som homofile ble møtt med selv på 1980-tallet, hvor mange ikke turte å stå frem eller komme ut av skapet grunnet frykt for reaksjonene de regnet med å møte. For det andre husker jeg AIDS-epidemien veldig godt, og også frykten som spredte seg blant heterofile. Smittet kyss? Hva med klemmer og håndtrykk? Osv. Dessuten hadde jeg en gang sekten Jehovas vitner på nært hold og kjenner derfor til utstøtelsesritualene som gjelder for medlemmer som ikke er ønsket velkommen lenger, og hvordan foreldre blir tvunget til å ta fullstendig avstand fra frafalne barn (forutsatt at barna har vært døpt). Dette er sterk lesning, og noen ganger kom tårene.  

Jeg er full av beundring for Jonas Gardells prosjekt, der han ønsker å få frem i lyset det som skjedde med mange homofile menn på den tiden da AIDS-epidemien raste som verst. Den historien som svært få har fortalt og gitt oss andre innblikk i. Boka er godt skrevet, og det på en måte som gjør at man ikke under noen omstendighet sitter uberørt tilbake. Jeg leste boka fra perm til perm uten å klare å legge den fra meg. 

TV-serien som er basert på Jonas Gardells triologi begynte på NRK forrige mandag, og episode nr. 2 kommer i kveld. 

Utgitt: 2012
Originaltittel: Torka aldrig tårar utan handskar. 2. Sjukdomen
Utgitt i Norge: 2013 
Oversatt: John Erik Frydenlund
Forlag: Vigmostad og Bjørke
Antall sider: 284
Takk til forlaget for leseeksemplar!

Jonas Gardell (Foto: Scanpix)

Andre som har skrevet om boka:

- Elikken - 28. desember 2013 

Jonas Gardell: "Tørk aldri tårer uten hansker - 1. Kjærligheten"

Hudløst om å være annerledes

Jonas Gardell (f. 1963) er både forfatter, komiker, dramatiker og æresdoktor i teologi, kan jeg lese på bokas smussomslag. På Wikipedia kan man dessuten lese at han har utgitt en hel haug med bøker før han i 2012 - 2013 har jobbet med og fått utgitt triologien "Tørk aldri tårer uten hansker". Første bok har tittelen "Kjærligheten", bok nr. 2 heter "Sykdommen" (er i salg på norsk i november 2013) og bok nr. 3 heter "Døden" (er i salg på norsk i februar 2014).

I "Kjærligheten" møter vi en døende mann som ligger på sykehus. Han er rammet av en kreftform - Kaposis sarkom -  som fortrinnsvis rammer HIV-infiserte pasienter. Mannen har kun få dager igjen å leve, og han lider sterkt. En sykepleier bøyer seg over ham og tørker tårene hans, hvoretter hun straks blir irettesatt av en kollega som påpeker at dersom hun skal tørke tårer, må hun bruke hansker. Og dermed hensettes vi som lesere til tiden etter at AIDS-epidemien var et faktum, og hvor debattene raste rundt akkurat hvor smittsom denne sykdommen egentlig var ... 

"Det som fortelles, skjer også i dag. Det skjer hele tiden. Men heller ikke det hører hjemme i denne beretningen, selv om den strekker seg helt inn i nåtid. 
Det å fortelle er en slags plikt.
En måte å hedre på, sørge og minnes på.
Slå et slag for minnet. Mot glemselen." (side 8)

Forfatteren, som selv er homofil, har i triologien valgt å fortelle om sin egen ungdomstid i homsemiljøet i Stockholm, og bøkene har også blitt til film. Bøkene handler om den første tiden etter at homofili ble legalisert. I den tiden da det å være homofil var noe skamfullt, noe som måtte skjules for en hver pris, skjedde som regel den seksuelle debuten under svært uverdige forhold - f.eks. blant ukjente menn på sentralbanestasjonen i Stockholm. Det handlet om ubeskyttet sex, noe som også kan forklare det enorme omfanget av AIDS-epidemien da denne slo ned i homsemiljøet som en bombe på begynnelsen av 1980-tallet. Forfatteren mener selv at han har hatt utrolig flaks som har unngått smitte. Bøkene har han skrevet for å hedre sine døde venner (se intervju med ham i NRK 12.02.2013).

I boka møter vi i første rekke Benjamin, som er medlem av sekten Jehovas Vitner. Benjamin har gjennom hele oppveksten fulgt med foreldrene på deres dør-til-dør-runder, der de deler ut Vakttårnet og Våkn Opp! til hedninger de forsøker å verve til sekten. Dessuten møter vi Rasmus, som omsider kan legge småstedet Koppom bak seg, og reise inn til hovedstaden for å finne seg selv, leve ut sine hittil skjulte sider. Etter at Benjamin har banket på hos Paul, en homse av det virkelig frivole slaget, skal livet hans aldri mer blir det samme. For Paul skjønner intuitivt at Benjamin egentlig er homofil. Akkurat det er det kanskje bare Benjamin selv som ikke har forstått ... 

Samtidig som "Kjærligheten" forteller historien om et knippe mennesker, handler den også om de homofiles situasjon mer generelt på den tiden da AIDS så vidt begynte å bli kjent. Og en ufattelig sårhet i det å være annerledes ... 

"Jeg vil så gjerne i løpet av mitt liv få elske noen som elsker meg.
Dette ufattelige, bunnløse behovet for kjærlighet." (side 206)

Underveis utsettes homsemiljøene for razziaer der de samles, og deres behov for å danne foreninger eller steder de kan treffes, møtes med mistenksomhet. Som om det er sexorgier som er formålet med disse møtestedene ... 

"For det er jo det som er så merkelig med foreninger for seksuelt avvikende: Man går jo ikke dit for å gjøre det avvikende, man går dit for å drikke kaffe, ta en øl, skravle, kanskje danse. 
Man er der for å slippe å være avvikende for en stakket stund. Bak lukkede dører." (side 207)

Og så skammen for de første som ble rammet av HIV eller AIDS - fordi de jo på en måte var skyld i deg selv, men faktisk ikke visste om risikoen før det var for sent. Og om hvordan det da var å umulig å skjule hvordan det var fatt med en, fordi sykdommen - det faktum at man fikk den - jo avslørte alt ... 

"Hvordan skulle de kunne vite, hvordan skulle de kunne ane at denne dødelige nye sykdommen som nå så ut til å ha nådd Sverige, men som bare rammer homofile, at akkurat denne sykdommen fullstendig skal forandre deres liv, også der i den lille verdenen, i Koppom, at sykdommen skal komme og feie med seg lykke, liv og fremtid - og deres engstelig oppstilte nissedekorasjoner vil ikke kunne verge dem mot noe som helst." (side 223)

"De der, de lever jo umoralsk, så hva venter de seg?" (side 224)

I romanen balanserer forfatteren hårfint mellom det dokumentariske og det skjønnlitterære, fordi iveren etter å fortelle hvordan det faktisk var på en like frem og dokumentarisk måte noen ganger tar over. Like fullt var jeg ikke i tvil om at det først og fremst var en roman jeg hadde foran meg. En roman med et helt klart nærmest "politisk" budskap, for å få oss lesere til å forstå, ta inn over oss og leve oss inn i hvordan det har vært å være homofil på 1970- og 1980-tallet - først etter liberaliseringen og den økende aksepten og åpenheten rundt det å være homofil, så i forbindelse med AIDS-epidemien som brakte tidligere fordømmende holdninger opp til overflaten igjen. 

Boka er godt skrevet, og den gjorde et dypt inntrykk på meg. I enkelte sekvenser er den nærmest hudløs i sin beskrivelse av hovedpersonenes liv. I den forbindelse har jeg lyst til å trekke frem et sitat fra bokas smussomslag om hvorfor forfatteren i sin tid ble utnevnt til æresdoktor ved Lund universitet i 2007:

"I hele hans forfatterskap er det et fokus på marginaliserte mennesker, mennesker som står utenfor, og det er gjennomsyret av forsvar for menneskelig verdighet og menneskelige rettigheter. Få mennesker kan som ham samle folk på tvers av generasjonene og kombinere humor og alvor med en slik treffsikkerhet, noe som gjør ham til en viktig samfunnskommentator og kritiker."

Så langt blir det terningkast fem! Og det er helt klart at jeg skal lese fortsettelsen når disse bøkene kommer! 

TV-serien kommer på NRK i november. 

Utgitt i Sverige: 2012
Originaltittel: Torka aldrig tårar utan handskar 1. Kärleken
Utgitt i Norge: 2013 
Oversatt: John Erik Frydenlund
Forlag: Vigmostad og Bjørke
Antall sider: 289

Takk til forlaget for leseeksemplaret av boka!

Jonas Gardell

Andre som har skrevet om boka:
- VG v/May Grethe Lerum 03.09.2013 - "Vakkert om homokulturen"
- NRK v/Hilde Bjørnskau 12.02.2013 - "Jeg gjør det for mine døde venner"
- Dagbladet v/Ingvild Kjøde 02.10.2013 - "Levde med falsk HIV-diagnose"
- Artemisias Verden 23.09.2013 - "Fantastisk bra og gripende bok"
- Elikkens bokhylle 19.09.2013 
- Kasiopeiias bøker 21.08.2013 
- Les mye 01.10.2013

Grace McCleen: "I en annen verden"

Kjedelige domme-dagsprofetier

Da jeg kom over Cathrine Krøgers omtale av denne boka i Dagbladet tidligere i år - en omtale med overskriften "Jeg forventer ikke å leve særlig lenge i denne verden. Gud vil snart bringe Harmageddon over oss - sier 10 årig Jehovas vitne i en ekstraordinær roman" - ja, da måtte jeg umiddelbart gå til anskaffelse av den! 

Forfatteren Grace McCleen (f. 1981) vokste selv opp i det hun kaller en fundamentalistisk familie som tilhørte sekten Jehovas vitner. Hun opplevde å bli utstøtt av sekten fordi hun hadde for mange utenforstående venner. For boka "I en annen verden" har hun mottatt en rekke priser og debutantutmerkelser. Temaet religiøs fundamentalisme, hva enten det handler om kristendom eller islam, slår som regel alltid an - både innenfor litteraturen og innenfor filmindustrien. Og selv har jeg alltid hatt et lyttende øre til disse temaene pga. egen oppvekst med nærhet til spesielt sekten Jehovas vitner. 

I "I en annen verden" er det tiåringen Judith McPherson som er fortellerstemmen - ja endog jeg-personen i boka. Og bare for å ha sagt det med en gang: selv om bokas jeg-person virker mer reflektert enn det jeg vanligvis forbinder med tiåringer, hadde jeg ingen problemer med å akseptere det faktum at det nettopp er en tiårings stemme vi forholder oss til i boka. 

Judiths mor døde mens hun fødte datteren fordi hun nektet å ta imot blodoverføring i den forbindelse. Judith har derfor aldri kjent sin mor, og vokser opp sammen med faren. Det er bare de to, og troen på Gud slik han er fremstilt i sekten gir morens dødsfall en slags mening. 

Judith går mye for seg selv. Ja, hun er på mange måter et forsømt barn, og selv ikke tilknytningen til sekten kan forhindre at hun lider under å være mye alene. Fantasien løper løpsk, og alt hun lærer på møtene i sekten tolker hun helt bokstavelig. Så bokstavelig at det er sørgelig å lese om hvordan hun utformer livet sitt ut fra dette. Det er dessuten få gleder forbundet med denne religionen, for ikke kan de feire jul og ikke kan de feire fødselsdager. Til middag spiser de bitre urter, liksom for ytterligere å understreke at alt unødvendig her i livet er nettopp dét: unødvendig! 

Judith omgjør bildene av det lovede paradis som forventes etter at Harmageddon har gjort ende på alt, til noe helt konkret som hun kaller Prydelsens land. Her lager hun mennesker og dyr ved hjelp av piperensere og annet som hun måtte ha for hånden. 

"Far sier at det bare er et tidsspørsmål før noen sprenger verden i fillebiter uansett eller penger blir ubrukelige, eller et virus utrydder oss, eller hullet i ozonlaget på størrelse med Grønnland blir på størrelse med Australia. Så det er enda godt at Harmageddon kommer og at det ikke blir noe igjen av denne gamle verdenen. 

Og jeg synes at det er bra fordi isbjørner sulter og trær dør, og hvis man legger fra seg en plastpose på bakken, blir den aldri borte, og jorda har fått nok plastposer. Og fordi at i den nye verdenen kommer jeg til å treffe moren min." (side 25)

Om det er sektlivet som sådan eller det forhold at Judith blir gående vel mye alene som et forsømt barn, som gjør at det tidvis tipper over og man lurer på om hun er i ferd med å miste forstanden, gir ikke historien noe entydig svar på. Derimot blir det sittende fast et inntrykk av hvor uheldig det er å fylle hodet på et lite, umodent og uferdig barn med sterke skremmebilder på jordens undergang. For Judith evner i liten grad å skille mellom fantasi og virkelighet. 

Noe av filosofien bak alle slike sekter er tanken på å være forfulgt av verden utenfor, og det er nettopp dette - fiendebildet av "alle" andre - som binder medlemsmassen sammen når det røyner på. Andres forakt og ondskap blir i stedet et bilde på de siste tiders lidelser, prisen man må betale for å være blant de heldige utvalgte som til slutt skal arve jorden, mens resten av verden går under. Avslutningen i denne boka er sår, der det ikke bare er Judith som holder på å bli gal, men også hennes far. Han går åpenbart inn i en klinisk depresjon, og plutselig stiller han spørsmål ved alt som har holdt ham oppe siden konas død. Mens Judith - barnet hans - følger ham på hans opp- og nedturer, lojal til det siste - men hele tiden med et håp om at hun gjennom troen på egen evne til å utføre mirakler, egenhendig skal redde ham fra den evige fortapelse ... 

"I en annen verden" har stort sett fått fantastiske omtaler, og jeg har til gode å komme over noen omtale som sier noe negativt om boka. Selv fant jeg boka nokså kjedelig og uten noen egentlig nerve. Det ble litt for mange bibelsitater og litt for lite kontekst utenfor tiåringens hode. Jeg ble følgelig svært skuffet over den. Kanskje det har å gjøre med at jeg hadde så store forventninger til boka? Eller kanskje ville temaet ha interessert meg mer dersom det hadde vært et voksent menneskes refleksjoner den handlet om? Samtidig vil jeg understreke at boka er godt skrevet og at det ikke egentlig er dens litterære sider jeg har reagert på. Når jeg derfor ender med å gi denne boka terningkast fire - i det nedre skiktet - er det bokas litterære kvaliteter som redder den. Men for all del: les andre bokbloggeres omtale av boka, og ikke minst Cathrine Krøgers sin omtale i Dagbladet (se linker til disse omtalene nedenfor), fordi dette er en bok det er mange oppfatninger om!

Utgitt: 2012
Originaltittel: The Land of Decoration
Utgitt i Norge: 2013
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Hilde Rød-Larsen
Antall sider: 332

Grace McCleen

Andre omtaler av boka:
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - Jeg forventer ikke å leve særlig lenge i denne verden. Gud vil snart bringe Harmageddon over oss - sier 10 årig Jehovas vitne i en ekstraordinær roman - 18.01.2013
- Har du lest? (Omtale av den engelske utgaven) - 29.04.2012
- Den har jeg lest - 18.06.2013
- Bøker & Bokhyller - 30.01.2013
- Lesehorden - 26.02.2013
- Ariel - 01.05.2013

Åge Grønning: "Sannheten" (2008)

Satirisk om Jehovas vitner


Utgitt: 2008
Forlag: E-forl.
Antall sider: 183

I denne svært så satiriske og ironiske boka fremstilles det indre livet i trossamfunnet Jehovas vitner. Men boka kunne like godt ha handlet om en hvilken som helst religiøs sekt.

Jeg-personen Arve Rike er svært indignert over det åndelige forfallet blant medlemmene i Lillevik menighet. Han benytter en hver mulighet til å refse og minne om hva som er den rette vei til det evige liv. Problemet er at selv ikke menighetens eldste slipper unna kritikken hans, og han føler at han holdes nede på grunn av dette. Han kan se langt etter å bli utnevnt til det ærefulle verv det er å være blant "de eldste", de som sitter i menighetsrådet.

I boka får vi innblikk i hva Jehovas vitner oppfatter som den rene tro, sannheten. Det er ikke lov til å stille kritiske spørsmål til doktrinene som kommer fra hovedsetet i Brooklyn, og den minste opposisjon mot dette kan føre til utstøtelse.

Spesielt interessant synes jeg det var å lese om Jehovas vitners syn på endens tid, Hermageddon, som i sin tid ble oppfattet å skulle skje i 1975. Da så ikke skjedde likevel, ble læren forandret. Det tragiske er at menighetens unge settes under sterkt press for ikke å ta en høyere (verdslig) utdannelse. Dette harselerer forfatteren mye med i boka.

Forfatteren er selv et frafallent Jehovas vitne, og det har nok derfor vært viktig for ham å skrive denne boka. Tidvis var den nokså tung å komme gjennom fordi den inneholder et lass av henvisninger til tidsskriftene Vakttårnet og Våkn opp! Det fremstår også som litt uklart for meg hvem forfatteren egentlig henvender seg til og hva han vil med denne boka, rent bortsett fra å tegne et skremmebilde av en organisasjon som hjernevasker sine medlemmer fullstendig. Kanskje ville det vært mer spennende om han i stedet for å skrive om denne fiktive Arve Rike, hadde skrevet en slags biografi knyttet opp til virkelige hendelser. Men her kan det hende at jeg som uinnvidd har gått glipp av mange poenger. Uansett spennende å få innblikk i dette trossamfunnet, som stort sett blir veldig demonisert utenfra. Her blir det terningkast fire!

Åge Grønning

"To verdener" (Regissør: Niels Arden Oplev) - 2008

Sara og hennes familie tilhører sekten Jehovas Vitner. De har alltid levd strengt etter reglene som gjelder for medlemmene i sekten, og når problemer oppstår, tilkalles de eldste. Broren hennes har snakket de eldste midt i mot, og er utstøtt. Når familiemedlemmene møter ham på gata, må de forholde seg som om han er usynlig. Dersom de snakker med ham, risikerer de selv å bli utstøtt.

Familieidyllen slår alvorlige sprekker da det viser seg at faren har vært utro. Moren klarer ikke å tilgi faren, og skilsmissen fører til at Sara og hennes yngre søsken velger å bo hos sin far. Sinnet rettes mot moren fordi hun ikke klarer å tilgi. Farens posisjon som eldste forsvinner pga. skilsmissen og hans utroskap.

Fra talerstolen på møtene i sekten tordnes det om  dommedagsprofetier og forbud mot det meste. Men selv om mange ting er forbundet med forbud; sex utenfor ekteskapet og/eller med en annen enn den man er gift med er like fullt det verste. Og de eldste bedriver virkelig dyneløfting hos medlemmene. De mest intime detaljer må det berettes om når man er innkalt til forhør hos de eldste. De unge blir oppmuntret til ikke å ta høyere (verdslig) utdannelse, og pionerarbeid anses som det beste man kan få ut av livet sitt. Kvinnene har strengt tatt ikke lov til å tale på møtene, men får til nød lov til å pludre foran forsamlingen og spille rollespill hvor de irettesettes - gjerne av yngre menn eller gutter.

Da Sara forelsker seg i Teis, oppstår det et alvorlig dilemma. Enten må Teis opptas i sekten, eller Sara må bryte kontakten med ham. For hvis hun fortsetter å treffe ham, risikerer hun å bli utstøtt. Og Sara må til slutt velge; familien og sekten eller Teis og kjærligheten ...

Filmen er basert på en sann historie. Og det er en sterk historie som fortelles! Historien er ikke unik for Jehovas Vitner, men kunne like godt ha dreid seg om en hvilken som helst sekt eller ortodoks gren av et religiøst samfunn. Filmens styrke ligger i tillegg til meget gode skuespillerprestasjoner i at sektens medlemmer fremstilles nyansert. Her er man ikke ute etter å tegne et bilde av de gode versus de onde. Derimot tegnes et i og for seg sympatisk bilde av en sekt hvis omdømme er meget omdiskutert i samfunnet for øvrig. Det hele blir bare så fryktelig galt når enkeltmennesker styres og kontrolleres med frykt for dommedag og fortapelse, for ikke å si med frykt for å miste alle menneskene i ens liv som betyr noe for en.