"Boktyven" (Regissør: Brian Percival)

En film som fortjent for Markus Zusaks fantastiske bok!

Det er nesten seks år siden jeg leste Markus Zusaks nydelige og ikke minst triste roman "Boktyven", som opprinnelig utkom i 2005 (men på norsk først i 2007, utgitt av Cappelen Damm). Og selv om jeg ikke husker absolutt alle detaljer fra boka den dag i dag, husker jeg fremdeles hvilken enorm effekt den hadde på meg. Da jeg før jul mottok en invitasjon til en eksklusiv førvisning av filmen fra Cappelen Damm, var jeg ikke sen om å takke ja! For med stjerneskuespillere som Geoffrey Rush og Emily Watson i hovedrollene som Liesels fosterforeldre Hans og Rosa, måtte det jo rett og slett bli bra! Derimot var jeg mer spent på rolletolkningene av Liesel, vennen Rudy og ikke minst jøden Max ... 

Visningen av filmen fant sted på Filmklubben (i lokalene til Cinemateket) i ettermiddag, og en engasjert redaktør fra Cappelen Damm introduserte filmen gjennom å fortelle om sitt spesielle forhold til boka, som forlaget var så heldig å sikre seg i sin tid. Lenge har man ventet på filmen, og nå er den altså her - og skal ha Norgespremiere 17. januar 2014!

I filmen åpningsscene hilser vi på Døden, selve fortellerstemmen i filmen - som i boka. Alle skal vi dø en gang, men bare Døden vet når dette skal skje. Døden ber oss om å ta det med ro, fordi vi uansett ikke kan unnslippe vår skjebne ... Så dras vi gjennom en togkupé, inntil vi møter Liesel, broren og deres mor. Broren dør i armene på moren, og han må begraves ved skinnegangen. Idet broren går i jorda og moren faller sammen og hulker, griper Liesel tak i en bok som graveren har lagt fra seg i snøen. Hun stjeler sin første bok - Boktyven ... Lite aner hun at moren skal forlate henne hos noen som skal føre henne til Hans og Rosa, mens moren selv sendes til en konsentrasjonsleir. Ja, for dette er rett før andre verdenskrig, vi befinner oss i Tyskland - eller nærmere bestemt Berlin etter hvert - og Hitler sitter ved makten. 

Liesel og vennen Rudy

Møtet med Hans og Rosa er skremmende i sin ublidhet for Liesel, som er fra seg av sorg over å ha mistet både sin bror og sin mor i løpet av kort tid. Særlig bryske Rosa er skremmende, fordi hun hele tiden skjeller og smeller og er sur absolutt hele tiden. Det oppstår imidlertid nokså raskt sterke bånd mellom Liesel og Hans, som tar henne under sine beskyttende vinger og er omsorgsfullheten selv. Da det senere viser seg at Liesel ikke kan lese, er det han som lærer henne bokstavenes magi. Og Liesel, som etter hvert blir god venn med den skjønne, lysluggete gutten Rudy, skal etter hvert vise seg å bli en mestertyv i bøkenes verden. 

Bøkene skal dessuten få avgjørende betydning når jøden Max dukker opp, og de må gjemme ham i kjelleren. Når han til tider svever mellom liv og død, opprettholdes hans vilje til å leve gjennom alle historiene Liesel leser for ham ... 

Liesel stjeler en bok fra et bokbål

Bakteppet i filmen er som tidligere nevnt andre verdenskrig, og mens Liesel og Rudy, som bare drømmer om et kyss, utvikler et vennskap sterkere enn alt, blir vi vitne til krystallnatten, jødeforfølgelse og nazismens fremmarsj. Etter hvert som det går dårligere og Tyskland møter mer motstand, utkommanderes den ene familiefaren etter den andre i krigen - og heller ikke Hans slipper unna ... Britene bomber Berlin sønder og sammen, og nede i bomberommet fjetrer Liesel alle de redselsslagne naboene gjennom sine historier - hvor hun prøver å overdøve lyden av sirener og bombing med sine fortellinger ... 

Ingen våger å protestere av frykt for angiveri

Det er alltid vanskelig når det skal lages film av en bok man har elsket svært høyt, men denne gangen har produsentene virkelig fått det til! Sophie Nélisse er riktignok nesten for fullkommen og vakker i rollen som Liesel, og det samme kan man i grunnen si om Nico Liersch i rollen som Rudy. Like fullt - de er til å smelte fullstendig av! Joda, så blir det kanskje også noe stereotypt når forholdet mellom de snille og de slemme beskrives, men jeg tilgir dem, jeg tilgir dem! Like så tilgir jeg at miljøskildringene er noe romantisert og naivistisk i formen. Det noe naivistiske uttrykket i filmen er jo også en genre innenfor filmkunsten, og her passet det helt fint. 

Liesel leser for Max i kjelleren

Etter hvert viser det seg selvfølgelig at Rosa rommer et varmt og bankende hjerte - ikke minst for Liesel, og når dette kommer for en dag - ja, da er det bare å finne frem lommetørkleet. Og da trenger du ikke å pakke det vekk, for dette kommer du til å trenge resten av filmen. Regn rett og slett med en håndfull med hulkeepisoder før rulleteksten kommer, og ha sminkepungen og pudderet klart før du forlater salen! 

Og dersom du skulle være det minste i tvil: Jeg anbefaler denne filmen varmt og sier bare: gled eder! For dette er en film en bokelsker med respekt for seg selv ikke ønsker å gå glipp av! 

Innspilt: 2013
Originaltittel: Book Thief
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Sophie Nélisse (Liesel Merninger), Geoffrey Rush (Hans Hubermann), Emilt Watson (Rosa Hubermann), Ben Schnetzer (Max Vandenburg), Nico Liersch (Rudy Steiner) m.fl. 
Spilletid: 130 min. 

Markus Zusak: "Boktyven" (2007)

Med døden som forteller

Markus Zusak (f. 1975) er en australsk forfatter med tysk-østerriksk bakgrunn. Han debuterte på slutten av 1990-tallet, men det var med «Boktyven» at han for alvor slo gjennom internasjonalt. Romanen har blitt oversatt til mer enn 40 språk og solgt i millioner av eksemplarer, og Zusak ble hyllet for sitt originale grep med å la Døden selv være forteller.

I «Boktyven» er det altså Døden som er fortelleren, noe som gir en særegen ramme for historien, som foregår i Nazi-Tyskland. Døden har en kjølig, men samtidig nesten poetisk stemme, og kommenterer hendelser på en måte som minner oss om at ingen slipper unna hans nærvær.

Vi følger Liesel, ei lita jente på ni år som ikke har hatt noen lett start på livet. Foreldrene er sendt i konsentrasjonsleir, og broren dør mens de er på vei til fosterforeldrene. Hos den bryske, men hjertevarme Rosa og den kjærlige Hans Hubermann finner hun et nytt hjem. Fosterfaren hjelper henne gjennom netter fylt av mareritt, og det er i slike stunder – om natten – han lærer henne å lese. Gjennom bøkenes verden finner Liesel en vei ut av frykten og sorgen. Hun begynner å stjele bøker, både for å stille sin egen tørst etter historier og for å dele ordene med andre.

Til tross for alt det mørke som omgir henne – jødeforfølgelsen, et land styrt av en despot, stadig mer intense bombeangrep – finner Liesel og vennen Rudy små glimt av håp og glede. Rudy drømmer mest av alt om et kyss fra Liesel, mens jøden Max lever skjult i fosterfamiliens kjeller. Oppholdene i bomberommet, der Liesel leser høyt for naboene, blir til øyeblikk av fellesskap, styrke og menneskelighet midt i ødeleggelsene.

Det som gjør romanen så uforglemmelig, er Zusaks evne til å kombinere brutal realisme med poetisk skjønnhet. Han viser oss krigens redsler gjennom barneøyne, men også hvordan språk og fortellinger kan være livsviktige for å holde håpet levende. Dødens fortellerstemme skaper distanse, men gir samtidig en dypere innsikt i menneskenes sårbarhet.

«Boktyven» er en nydelig roman om litteraturens og språkets kraft i møte med undertrykkelse og lidelse. Den minner oss om at selv i de mørkeste tider kan ord og historier gi trøst, styrke og mening.

Romanen ble senere filmatisert (2013), noe som ytterligere bidro til å gjøre den kjent for et bredt publikum, men som vanlig er det boken som gir den sterkeste opplevelsen.

Utgitt: 2005
Originaltittel: The Book Thief
Utgitt i Norge: 2009
Forlag: Cappelen Damm (papirutgaven) / Lydbokforlaget (lydbokutgaven)
Oversatt: Henning Hagerup
Oppleser: Ivar Nørve
Spilletid: 13 t 48 min. (antall sider: 539)

Markus Zusah