"Cold War" (Regissør: Paweł Pawlikowski)

Mesterlig polsk kjærlighetsdrama som du ikke ønsker å gå glipp av!

Når en polsk film settes opp på norske kinoer, er det all grunn til å ha alle sanser åpne! I særdeleshet gjelder dette når stjerneregissøren Paweł Pawlikowski`s filmer dukker opp. Hvem husker vel ikke hans svart-hvitt-film "Ida", som gikk på norske kinoer våren 2014? Et mesterverk av en film, som vant Oscar i kategorien beste utenlandske film i 2015 - bare for å nevne én av prisene som ble den til del. (Linken peker til min omtale av filmen her på bloggen.)

Paweł Pawlikowski (f. 1957) vant prisen som beste regissør for "Cold War" under filmfestivalen i Cannes tidligere i år. Filmen er valgt ut til å representere Polen i forbindelse med Oscar-nomineringen til beste utenlandske film i 2019. Etter å ha sett den på kino, tenker jeg at den har en meget god mulighet til å komme med på kortlisten. For igjen har Pawlikowski skapt et mesterverk! "Cold War" er i likhet med "Ida" spilt inn som svart-hvitt-film, og som "Ida" er også dette en etterkrigshistorie, men nå med den kalde krigen som bakteppe. Svart-hvitt-effekten bidrar til å gjøre scenene nærmest løsrevet fra tid og sted.

Tematikken i "Cold War" er en umulig kjærlighetshistorie mellom to mennesker som er mer forskjellige enn det som godt er for å få et forhold til å fungere.

Wiktor Warski er en talentfull dirigent og musiker, som i etterkrigstidens Polen reiser rundt for å lete opp talenter på landsbygda. Det er polsk folkemusikk som står hans hjerte nærmest. Håpefulle ungdommer samles på et falleferdig gods, og så starter i første rekke utplukking av de beste, og deretter beinhard opptrening av de heldige utvalgte. De skal lære både sang og dans, og målet er å lage et ensemble som skal opptre rundt i landet, og gjøre det polske folket stolt over sin egen kultur. 

Utvelgelse og opptrening av talentene er i gang

Blant talentene befinner Zuzanna "Zula" Lichòn seg. Hun er både vakker og talentfull, men har en broket fortid. Blant annet skal hun ha tatt livet av faren sin, som "tok feil" av henne og moren, og hun er nå prøveløslatt. Hennes fremtid står og faller på at hun får være med i ensembelet. 

Nydelige kjærlighetsscener mellom Wiktor og Zuzanna

Wiktor tiltrekkes av Zuzanna, og denne tiltrekningen er gjensidig. Det oppstår et lidenskapelig forhold dem i mellom - på tross av at de er så forskjellige som det er mulig å være, både i forhold til lynne og verdier. Ensemblet utvikler seg og blir en suksess. Så ønsker styresmaktene at de skal synge politiske sanger, og dette begrenser dermed deres kunstneriske utfoldelse betydelig. Drømmen om å flykte til Vesten begynner å gry hos Wiktor, og han ønsker at Zuzanna skal bli med. 

Zuzanna og Wiktor

Wiktor og Zuzanna planlegger flukten mens de er i Berlin, men Zuzannas mot svikter i siste liten. Wiktor kommer seg til Paris, der han etter hvert opptrer i jazz-trioer og -kvartetter på Paris` nattklubber. Han klarer imidlertid ikke å glemme Zuzanna, og følger karrieren hennes på avstand. Hver gang ensembelet hun er med i, opptrer i en vestlig by, dukker han opp blant tilhørerne. Men den kalde krigen og jernteppet mellom øst og vest tærer på motet og håpet om at det en gang skal bli de to, og spørsmålet er om kjærligheten har en sjanse under disse omstendighetene ... 

For Zuzanna er ikke vakre Paris nok ...

Mer enn dette ønsker jeg ikke å røpe av handlingen i filmen. Ikke annet enn at jeg ble svært berørt av historien og de vakre svart-hvitt-filmede scenene. For ikke å snakke om musikken, som er helt utsøkt hele veien! Og lykkelig er jeg som har funnet ut at filmmusikken er tilgjengelig på Spotify! Da vet i alle fall jeg hva jeg kommer til å lytte til fremover! 

Cold War er en meget vakker film med utsøkte detaljer! Her med Wiktor som dirigent
når ensemblet opptrer. 

Denne filmen må du rett og slett få med deg! Filmen har nemlig alt! Den har et interessant historisk bakteppe (nemlig tilstanden i Polen de første årene etter krigen og den kalde krigen mellom øst og vest), en historie om hva eksilet gjør med mennesker og deres evne til å leve og elske, en historie som viser at inderlig og dyptfølt kjærlighet tåler det meste, men slett ikke alt, og at det må være visse forutsetninger til stede for at kjærligheten skal overleve. Skuespillerne i hovedrollene - Thomasz Kot som Wiktor og Joanna Kulig som Zuzanna - er ganske enkelt fantastiske, der de spiller ut all den lidenskap og tristesse som følger med når et nærmest umulig kjærlighetsforhold skal skildres.

Filmen har stort sett fått toppkarakterer av det som kan krype og gå av norske filmanmeldere, og den er blitt betegnet som årets vakreste kjærlighetsfilm. Jeg kunne ikke vært mer enig!

Innspilt: 2018
Originaltittel: Zimna wojna
Nasjonalitet: Polen
Sjanger: Drama
Skuespillere: Thomasz Kot (Wiktor), Joanna Kulig (Zuzanna) m.fl.
Spilletid: 85 min.

"Wałęsa - Håpets mann" (Regissør: Andrzej Wajda)

Historien om Lech Wałęsa 

Historien om Lech Wałęsa (f. 1943) har fascinert meg så lenge jeg kan huske. Nærmere en heltehistorie fra virkeligheten skal man nemlig lete lenge etter! Derfor var det ekstraordinært moro å komme til Gdansk - og for den sakens skyld også til Sopot - tidligere i år. Wałęsas liv og virke foregikk jo nettopp her. 

Lech Wałęsa vokste opp i Popowo, en landsby midt i Polen. I voksen alder flyttet han til Gdansk hvor han giftet seg med Danuta, som han etter hvert fikk åtte barn med. Han jobbet som elektriker på skipsverftet i Gdansk. 

Nokså raskt ble Wałęsa en fagforeningsleder som talte makthaverne imot. Han ble arrestert et utall ganger, og var vitne til blodige sammenstøt mellom arbeiderne og politiet. 

Minnesmerket over de falne etter streiken i 1970 - utenfor
Solidaritet-museet i Gdansk. (Foto: RMC)

Stadig økende matpriser førte til at arbeiderne ikke kunne leve av sine lønninger, og dette førte til noen større streiker ved skipsverftet. I forbindelse med streiken i 1970, ble 42 mennesker drept og mer enn 1000 såret ... Wałęsa mistet etter noen år jobben ved verftet, og fikk arbeid  andre steder. 

I 1980 grunnla Wałęsa Solidaritet. Dette ble den første uavhengige fagforeningen i hele Sovjetsamveldet, og mens foreningen var på høyden, hadde den 9,4 millioner medlemmer. Man mener at denne foreningen var medvirkende til Sovjetsamveldets sammenbrudd. 

Lech Wałęsa mottok Nobels fredspris i 1983. Fordi han var redd for at han ikke skulle få innreisetillatelse i Polen dersom han forlot landet, reiste kona Danuta og sønnen til Oslo for å motta prisen. I 1990 - dvs. etter Berlinmurens fall og Sovjetsamveldets sammenbrudd, ble han valgt som president for Polen, og han hadde denne rollen i fem år. 

Solidaritetmuseet i Gdansk (Foto: RMC)

Filmen om Wałęsa handler om perioden fra 1970 til 1990, og det er et intervju med den italienske journalisten Oriana Fallaci som binder det hele sammen. For mens de to sitter og snakker sammen, blir de "avbrutt" av historiske tilbakeblikk som handler om de store øyeblikkene i Wałęsas liv. Han gikk først og fremst i bresjen for en fredelig revolusjon, men opplevde at han og de øvrige arbeiderne ble møtt med en voldsom brutalitet. 

Enkelte ble regelrett slått ihjel av politiet og deres køller under sammenstøtene ... Dette gjorde at opprøret etter hvert handlet om noe mer enn en anstendig lønn. Det handlet også om helt eksistensielle menneskerettigheter. Og det krevde ikke rent lite mot å stå frem mot den brutale overmakten - inntil de ble så mange og samstemte ... inntil frykten ble overvunnet av kampviljen ... inntil myndighetene begynte å gi etter for kravene. 

Det nedlagte skipsverftet i Gdansk (Foto: RMC)

Underveis i filmen får vi foruten de gyldne øyeblikkene som utdelingen av fredsprisen, møtet med paven, hyllingen av Wałęsa, det internasjonale samfunnets blikk mot Polen osv., innblikk i hva alt dette gjorde med familien til Lech og Danuta Wałęsa. De betalte utvilsomt en høy pris for at han skulle stå frem og fronte arbeidernes krav. 

I perioder ble leiligheten overfylt av gjester og kamphaner, og Danuta ble i lange perioder stående alene med ansvaret for barna. Ikke bare mens ektemannen kjempet på barrikadene, men også når han ble fengslet. Ville han komme hjem til slutt, ville han bli drept eller "forsvinne", som så mange brysomme polakker før ham? Angsten var til å ta og føle på, og det var heller ikke gjort i håndvending i få den polske økonomien på fote igjen.

Minnesmerket for de falne i streiken fra
1970, Gdansk (Foto: RMC)

Dette siste ble jeg ikke minst vitne til da jeg var i Gdansk tidligere i år. Gjennomsnittslønnen for en polsk arbeider er rundt 500 euro pr. måned, og selv om prisnivået i Polen er betydelig lavere enn her hjemme, er dette lite også i polsk målestokk. Store skipsverft som det i Gdansk er for lengst nedlagt pga. manglende lønnsomhet, og mangelen på arbeidsplasser gjør at en stor del av den voksne befolkningen i Polen fremdeles reiser utenlands for å være i stand til å brødfø sine familier. 

Filmen om Wałęsa er som en historietime gjennom alle de viktigste hendelsene i denne delen av Polens historie, hvor Wałęsa definitivt var folkets - og håpets - mann. Det var ingen andre enn ham som orket å stå i front, men han påtok seg oppgaven. Noe av det mest sjarmerende med filmen, er at vi kommer tett inn på mannen Lech Wałęsa, og får innblikk i hvor uerfaren han var som leder i begynnelsen av sin karriere som frontfigur. Noe lærte han selvsagt underveis, men at det var han som skulle lede Polen videre etter 1995 var ikke like opplagt ... Noen statsleder var han nok ikke. Det var for øvrig interessant å bli kjent med mannen bak husets fire vegger. 

Det som trekker noe ned er at det tidvis ble litt for mye fokus på detaljer, men alt i alt er dette en interessant film om en meget spesiell periode i Europas historie. Skuespillerne gjorde virkelig gode rolletolkninger, og jeg opplevde det som et pluss at filmen er polsk-produsert med for meg totalt ukjente skuespillere. En oversminket Hollywood-stjerne i rollen som Lech Wałęsa, ville ha ødelagt hele filmopplevelsen. 

Jeg anbefaler filmen, som har hatt release på DVD for få dager siden, varmt! 

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Wałęsa. Człowiek z nadziei
Engelsk tittel: Walesa. Man of hope
Nasjonalitet: Polen
Genre: Drama
Skuespillere: Robert Więckiewicz (Lech Wałęsa), Agnieszka Grochowska (Danuta Wałęsa) m.fl.
Spilletid: 119 min.

Lech Wałęsa - folkets mann

Lech Wałęsa taler til folket 

Sterk kjærlighet mellom ektefellene

Fengslet mang en gang

Gateopptøyer

"Ida" (Regissør: Paweł Pawlikowski)

Polsk fotokunst

Det er ikke så ofte det kommer filmer fra Polen på norske kinoer. Når det først kommer noen, er det alltid toppfilmer. De andre slipper ganske enkelt ikke til. Terskelen for å ta inn B-filmer fra USA derimot, er betydelig lavere, forstå det den som kan. Kanskje handler det om inntjening - her som ellers. 

Tidligere har jeg bare sett en film av den polske regissøren Paweł Pawlikowski - nemlig "The Woman in the Fifth" (med Kristin Scott Thomas i en av hovedrollene) - den er omtalt her på bloggen min. 

"Ida" er innspilt i svart-hvitt. Dette gir i seg selv filmen et noir-preg som passer godt til de sentrale hendelsene i filmen. Vi får aldri vite hvilket årstall handlingen finner sted, men jeg gjettet meg til at det ikke kunne være annet enn begynnelsen på 1960-tallet det var tale om. Miljøet handlingen foregår i er mao. i etterkrigstidens Polen - et fattigslig Polen, der det meste var nokså grått og fargeløst. Det svart-hvite uttrykket understreket dermed tidsbildet, stemningen og miljøet, slik at det ble enda mer autentisk enn hva jeg vil tro at det hadde vært mulig å gjenskape med en fargefilm. 

Anna/Ida i klosteret

Foreldreløse Anna har vokst opp i et kloster og er i ferd med å tre inn i de voksnes rekker. Hun er oppfostret i den katolske tro, og hennes drøm er å bli ordinert som nonne. Så snart hun er klar, skal hun avgi sitt klosterløfte. 

Før hun får lov til å avgi sitt løfte, må hun reise avgårde for å besøke den eneste slektningen hun har - tanten Wanda. Deres møte blir nærmest et sjokk for Anna. Der Anna er kyskheten selv, der er tanten både frivol og seksuelt frigjort. Med sigaretten dinglende i munnviken skysser hun nattens elsker avgårde, før hun konsentrerer seg om Anna. 

Møtet mellom tanten Wanda og Anna/Ida

Noe av det første Anna får vite av tanten, er at hun egentlig heter Ida og er av jødisk avstamning. Og at foreldrene hennes døde under mystiske omstendigheter under krigen. 

Anna/Ida ønsker å finne ut hvor foreldrene ligger begravet, og dermed begynner de på en reise som bl.a. skal bringe dem til Lublin. I huset der foreldrene hennes i sin tid bodde, bor det nå katolske polakker, som Wanda vet kjente Idas foreldre. Hva skjedde egentlig den gangen, og hvordan kan de få vite sannheten ... ?

På leting etter sannheten om Idas foreldre

"Ida" blir på mange måter et sviende oppgjør 
med krigens vilkår, som uvegerlig innvirket på forholdet mellom de jødiske og katolske polakkene. I valget mellom å redde en jøde eller å overta huset hans dersom vedkommende forsvant, kom forholdene så pass på spissen at ikke alle historiene tålte dagens lys. Mange hemmeligheter ble bokstavelig talt gravd ned, i håp om at de aldri skulle bli avslørt for ettertiden. I bunn og grunn er dette essensen i filmen "Ida", som i tillegg inneholder noen flere lag. Som skjebnen til tanten, som drikker for mye. Som Ida, som ikke klarer å bestemme seg for om hun skal leve et verdslig liv eller velge et liv som nonne i et kloster resten av livet ... Og som vakler når hun treffer den kjekke saksofonisten Feliks ... 

Saksofonisten Feliks forelsker seg i Ida

"Ida" er en stilistisk vakker film, hvor jeg opplevde at hvert eneste bilde som fylte filmlerretet, var så utsøkt vakkert at man kunne hengt det på veggen som dekorasjon. Eller som jeg kan lese på den norske filmweb-siden: "Filmen er i glødende svart-hvitt med utsøkte og nydelige billedkomposisjoner." 

Foruten dette må jeg selvsagt trekke frem musikken i filmen! Bare den gjør det vel verdt å se denne filmen! Og jeg som trodde at det skulle være mulig å finne en oversikt over musikksporene på IMDB.com ... Måtte filmmusikken komme på CD!

Valgets kvaler; et verdslig liv eller et liv som nonne?

Alt i alt en formidabel film på mange plan; sterk historie, flotte skuespillerprestasjoner, nydelige billedkomposisjoner, autentisk miljø - alt bidro til en flott filmopplevelde! Filmen er sterk på en stillferdig måte - en film som gjør at du er nokså satt ut når du går ut av kinosalen etter å ha sett rulleteksten komme og gå ... I alle fall dersom du er typen som reflekterer over hva filmen dypest sett faktisk handler om .... 

Filmen er meget prisbelønt!

(Filmen fikk Oscar i kategorien beste utenlandske film under Oscar-utdelingen den 22. februar 2015.)

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Ida
Nasjonalitet: Polen
Språk: polsk
Genre: Drama 
Skuespillere: Agata Kulesza (Wanda), Agata Trzebuchowska (Anna/Ida), Dawid Igrodnik (Lis), Adam Szyszkowski (Feliks Skiba), Johanna Kulig (sanger)
Spilletid: 88 min. 

Leon Leyson: "Gutten på trekassa"

En Schindler-jødes historie

Leon Leyson (f. 1929 d. 2013) rakk ikke å oppleve at hans bok "Gutten med trekassa" ble utgitt. Han hadde nemlig kreft og døde en tid før bokutgivelsen. Boka ble for øvrig til etter sterkt press fra omverdenen. Da hadde Leon Leyson i mange år reist rundt og fortalt sin helt spesielle historie til svært mange mennesker. Frem til Steven Spielbergs filmatisering av "Schindlers liste" i 1993, hadde Leon holdt sin historie for seg selv. For som han sa - han ønsket ikke et liv i skyggen av Holocaust. Dessuten følte han at det ikke var så mange som kunne forstå hva han og andre hadde vært gjennom, og han ville nødig føle at det skulle oppstå en konkurranse om hvem som hadde det verst under krigen ... 

Leon - eller Leib som han opprinnelig het - vokste opp i Polen og bodde i Krakow da krigen brøt høsten 1939. Polen var jo som kjent det første landet som ble invadert av nazistene. I motsetning til f.eks. Warszawa og flere andre polske byer, ble ikke Krakow ødelagt av bombing, og okkupasjonen var i grunnen et faktum i nesten samme øyeblikk som invasjonen fant sted. I Krakow bodde det på den tiden 60 000 jøder, og de skulle snart få merke at det å være jøde skulle få noen fatale konsekvenser. Byens intellektuelle ble i første omgang sendt til konsentrasjonsleiren Płaszów like utenfor byen. Kommandanten i leiren - Amon Göth - var kjent for å være særdeles brutal. Så ble han også funnet skyldig i drap på mer enn 10 000 mennesker etter krigen. 

Leon var bare 10 år da krigen brøt ut, og det tok ikke lang tid før hele den jødiske bydelen ble tømt for mennesker. Nazistene opprettet en ghetto, hvor alle ble stuet inn på et lite område, og det tok ikke lang tid før sult og sykdommer florerte. I slutten av oktober 1942 begynte nazistene å deportere jøder til Płaszów-leiren. Dette betydde i realiteten den sikre død. 

Krakow (bilde fra eget bildearkiv)

Leon, hans mor og far og dessuten en søster og en bror overlevde krigens redsler, og den de kunne takke for dette var Oskar Schindler. Han var en forretningsmann med et nokså frynsete rykte, fordi han var glad i en fest og en kløpper til å bestikke folk for å oppnå det han ønsket. Det finnes imidlertid 11-1200 jøder som overlevde andre verdenskrig utelukkende takket være hans innsats og det faktum at han ved hjelp av sine diplomatiske evner klarte å overbevise Amon Göth om at hans jøder - Schindler-jødene - var helt nødvendige for det tyske krigsmaskineriet. På hans fabrikk ble det nemlig produsert våpen. Det har for øvrig vært spekulert i at Schindler i begynnelsen så sitt snitt til å skaffe seg gratis arbeidskraft for å berike seg selv, men at han var vitne til alle grusomhetene som ble gjort mot jødene og at han som følge av dette fikk en oppvåkning og gikk mer aktivt inn for å ta vare på menneskene han hadde i arbeid. 

I "Gutten på trekassa" forteller Leon om sin families liv under krigen, og hvordan de etter hvert kom inn under Schindlers beskyttende vinger. Selv var han så ung - og liten - på den tiden at han knapt var i stand til å gjøre nytte for seg. Likevel fikk han være på fabrikken - der han sto på en trekasse for å rekke opp til maskinene - derav bokas tittel. 

Krakows domkirke (Bilde fra eget billdearkiv)

Det er en sterk beretning vi får høre i boka! Jeg har etter hvert lest riktig mange slike beretninger, og det er noen fellestrekk ved de fleste. Noen ganger undrer jeg meg over at det virkelig er mulig å huske så mange detaljer fra noe som ligger så vidt mange år tilbake i tid, men dette kan vel så gjerne skyldes at tankene rundt det som den gang skjedde mer eller mindre har kvernet rundt i bevisstheten en gang og bestandig. Beskrivelsen av matmangelen og sulten, desperasjonen og fortvilelsen over hvordan det i det hele tatt skulle være mulig å overleve fra den ene dagen til den neste - dette går igjen i Holocaust-litteraturen. Likeså brutaliteten fra nazistene som i all hovedsak ikke blir stående med så mye som et eneste menneskelig trekk. Men det var nok slik det ble opplevd. 

"Ikke så lenge etter at vi hadde fått et sted å bo i Los Angeles, husker jeg at jeg forsøkte å beskrive for en nabo hvordan det hadde vært å sulte i ghettoen. Da jeg sa at vi aldri hadde nok å spise, svarte han: "Vi hadde rasjonering her også." Han hadde ingen anelse om hvor stor forskjell det var mellom det å bare få små mengder smør og kjøtt av gangen og det å lete gjennom søppelet etter litt potetskrell. Det gikk ikke an å snakke om mine opplevelser uten samtidig å bagatellisere hans, så jeg bestemte med for ikke å snakke om Polen og krigen. Det var som med hatten jeg lot ligge igjen på toget, jeg forsøkte å legge de årene bak meg og begynne et nytt liv. Selvfølgelig er det en forskjell på minner og hatter - man kan ikke bare snu ryggen til minnene og gå sin vei, og mine minner var hos meg hver eneste dag." (side 189)

Krakow - Mariakirken (bilde fra eget bildearkiv)

Noe av det sterkeste ved hele boka er faktisk beskrivelsen av hvordan det var å komme tilbake til Krakow etter krigen. Beskrivelsen av hvordan de opplevde å være fremmede i sitt eget land, som om de var uvelkomne flyktninger - det landet deres forfedre hadde levd i de siste 1000 årene - er hjerteskjærende. Det var heller ikke trygt for dem å være i Krakow, og dette fikk Leon og familien hans til å innse at de måtte flykte. 

Etter en tid fikk familien innreisetillatelse i USA, og der begynte starten på det Leon har betegnet som "det virkelige livet mitt". Stort var sjokket over hvordan amerikanerne behandlet til fargete ...

"Etter å ha gått på bussen, gikk jeg til yndlingsstedet mitt bakerst for å ta meg en lur. Jeg ble overrasket da føreren stoppet bussen og kom nedover midtgangen til meg. "Du kan ikke sitte der", sa han. "De bakerste setene er til negrene. Du må flytte deg fram i bussen". Ordene hans traff meg som et slag i ansiktet. Plutselig ble jeg minnet om Krakow, da nazistene beordret jøder til å sitte bakerst i bussen (før det ble totalt forbudt  for jøder å reise med kollektivtransport). Nå var vi et helt annet sted, men det føltes som om hodet mitt skulle sprenges. Hvorfor skulle noe sånt som dette finnes i Amerika? Jeg hadde ved en feiltakelse trodd at den slags diskriminering var unik for jødene under nazistene." (side 193-194)

Krakow (bilde fra eget bildearkiv)

"Gutten på trekassa" inneholder først og fremst en meget sterk historie, og ikke stor litteratur - i tilfelle noe skulle lure på akkurat dét. Fordi jeg både har lest boka og sett filmen "Schindlers liste", opplevde jeg det interessant å få bekreftet mange sider ved den historien i "Gutten på trekassa". Ære være Leon Leysons nærmeste familie som fikk ham til å skrive ned sin historie før det var for sent. Jeg sitter igjen med mange inntrykk, og det er ikke så lett å gripe etter en ny bok etter å ha lest denne historien. Helt bakerst i boka er det en epilog skrevet av forfatteren selv i september 2012. Dessuten finner vi et utdrag av Schindlers liste, der Leon står oppført som nr. 289 (riktignok under navnet Leib), mange bilder av familien Leyson og dessuten brev/innlegg fra flere av familiemedlemmene til Leon. På en måte opplevde jeg boka enda sterkere etter å ha lest disse innleggene, fordi de alle bidro til å tegne et sterkt og levende bilde av en mann som virkelig jobbet iherdig for å legge fortiden bak seg, slik at den ikke skulle skygge for fremtiden. Nok fikk være nok og nazistene hadde fått nok plass i livet hans som det allerede var. 

Helt til slutt bør jeg vel nevnte at dette er en bok som er kategorisert som barnebok, uten at det gjorde at jeg som godt voksen hadde problemer med å forholde meg til teksten.

Utgitt: 2013 
Originaltittel: The Boy on the Wooden Box
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Schibsted
Oversatt: Tiril Broch Aakre
Antall sider: 345
Takk til forlaget for leseeks. av boka!

Leon Leyson

Andre omtaler av boka:

- Bok-Karete - 5. mai 2014 

Sopot - en kystby i nærheten av Gdansk i Polen (2014)

I begynnelsen av februar i år var mannen min og jeg en langhelg i Gdansk. Jeg har tidligere skrevet om dette her på bloggen. 

I herværende blogginnlegg ønsker jeg å presentere et lite knippe med bilder jeg tok i forbindelse med en tur til Sopot, en liten ferieby som ligger ved kysten, ikke veldig langt fra Gdansk. 

I Sopot bor det litt i underkant av 40 000 mennesker. Byen er berømt for sine vakre strender og spa- og turistanlegg, kan jeg lese på Wikipedia. 

Ved inngangen til moloen

Oversikt over stranda - her har vi gått opp i et gammelt fyr for å få best mulig
oversikt over stedet 

Strandområdet

Utsikt inn over bytorget 

Et gammelt og ærverdig Sheraton-hotell

Strandpromenaden foran Sheraton-hotellet

Diplom som bevis for at vi gikk til fots opp i toppen
av fyret 

Yrende liv nede ved stranda

Strandpromenaden - man kan jo bare forestille seg hvordan det vil være her
på en varm sommerdag!

Fantastiske strender så langt øyet rekker! 

Jeg skal ikke akkurat påstå at dette måltidet var fantastisk,
men det er noe med å smake på landets tradisjonelle mat når man
først er der, synes nå vi ...

Et morsomt og lekent bygg i byens gågate/handlegate

Det gjelder å legge merke til alle detaljene underveis!

Gdansk 2014 (I)

Havna i gamlebyen

Etter en langhelg i den polske byen Gdansk, sitter jeg igjen med mange inntrykk som jeg ønsker å dele her på bloggen min. Jeg håper at jeg kan inspirere flere til å få øynene opp for hvilket utrolig spennende land Polen er!

Tidligere har jeg vært både i Krakow og Warszawa, og jeg er nok først og fremst overrasket over mangfoldet og ulikhetene i disse byene. Gdansk ble for øvrig i likhet med Warszawa nærmest jevnet med jorden under andre verdenskrig, og det var også i Gdansk at andre verdenskrig startet. Gamlebyene i begge disse byene ble gjenoppbygget etter originale tegninger etter krigen, slik at vi den dag i dag kan oppleve byene slik de opprinnelig var. Der slutter imidlertid de fleste likheter, tenker jeg. 

Langs havna i gamlebyen

Gdansk ligger i Pommern og området er kjent for sine flotte strender ut mot Østersjøen. (Dette kommer jeg tilbake til i et senere innlegg om Sopot.) Med sine rundt 0,5 mill. innbyggere er dette Polens sjette største by. Tidligere har byen bl.a. vært under tysk herredømme - bedre kjent som byen Danzig. Byen ligger ved elven Motława. Det var dessuten her Lech Wałęsa ledet en rekke streiker og opprør mot sovjetiske styresmakter og etablerte fagbevegelsen Solidaritet. 

Det er selvsagt noe begrenset hva man rekker i løpet av en langhelg, men noe av det først vi gjorde var å rusle langs havna. Hele havnebassenget var islagt, og her og der satt det fiskere og pilket. Inntrykket av en relativ velstand festet seg, selv om dette senere ble modifisert etter samtaler med flere taxisjåfører. Vi fikk f.eks. høre at tidligere hadde alle jobber, mens det var lite eller ingenting å få kjøpt i butikkene. I dag er det masse å få kjøpt, men lite penger å handle for. Klasseskillene er store. Arbeidsledigheten er høy, og gjennomsnittsinntekten for kvinner er rundt 500 Euro pr. måned (for menn noe høyere). Det er enkelt å regne ut at det gir en timepris på 25- 30 kroner timen ... 

Utsikt utover byen - med Mariakirken

Langs havna ligger for øvrig Havnekranen og Havnemuseet, som er vel verdt et besøk dersom man er interessert i skipsfartshistorie. 

Vi kom oss relativt fort opp i høyden, og benyttet muligheten til å gå opp i tårnet som hører til arkeologisk museum, og som ligger ved inngangen av den idylliske gaten Mariacki eller Mariagaten. 

Derfra kunne vi skue utover Gdansk i alle retninger.

Utsikt utover byen - med Mariakirken 

En av bygningene som det var umulig ikke å legge merke til, er Mariakirken. Den ble bygget i perioden 1308-1454, og er verdens største steinkirke - bygget i gotisk stil.

Arkeologisk museum inneholder for det meste krukker, mynter og smågjenstander. Kanskje skyldes mangelen på større gjenstander at byen har vært plyndret opp gjennom tidene? 

På arkeologisk museum

Gdansk er en på alle måter meget sjarmerende by med et typisk middelalderpreg i gamlebyen. Fargerike bygningsfasader, ornamenter og utsmykninger gjør at det er spennende å bevege seg rundt i byen. Det gjelder å heve hodet og se opp, for det er i høyden de fleste interessante detaljene er. 

Nedenfor har jeg tatt med noen bilder som er tatt langs havna i byen, og helt til slutt har jeg tatt med noen bilder fra det nedlagte skipsverftet, minnesmerket over de falne etter en streik i 1970 og utsiden av Solidaritetsmuseet. 

Langs havna i gamlebyen i Gdansk. 

Langs havna i gamlebyen i Gdansk

Solidaritetsmuseet i Gdansk

Solidaritetsmuseet i Gdansk

Minnesmerke for de falne etter en streik i 1970. 

Nærbilde av minnesmerket.

Ved skipsverftet i Gdansk.

Det nedlagte skipsverftet i Gdansk