Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bitsch Anne (2) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

lørdag 30. september 2017

Hva kan man få til i løpet av en oval weekend i New York?


Gatemarked på Fifth Avenue (Foto: Rose-Marie Christiansen)
New York - hele verden samlet i en by!

Litt om tidligere New York-turer

Mannen min og jeg har tidligere vært i New York på to ukelange turer, og dette har resultert i intet mindre enn 16 innlegg her på bloggen. Det er en del ting man bare få med seg når man først er i New York; som Ellis Island og Frihetsgudinnen, Wall Street og Charging Bull, Times Square, Ground Zero og 9/11 Memorial, Brooklyn med WilliamsburgBedford Ave) og båttur på East River, Empire State Building og Rockefeller (mtp. utsikt fra toppen), Coney Island, Little Italy og Chinatown, Strand  Book Store, museer som Metropolitan, Museum of Modern Art (Moma), Guggenheim og American Museum of Natural History, Central Park, High Line, Meatpacking District og Hell´s Kitchen - og mye, mye mer! Helikoptertur over Manhattan er også morsomt! Joda, det er nok å ta av! Og jeg har stoff til minst 10 blogginnlegg til - om bare tiden hadde strukket til. (Samtlige linker peker til mine tidligere blogginnlegg.)


Brooklyn Bridge (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Litt om planleggingen av denne turen

Sist gang mannen min og jeg var i New York, kjente vi på at det faktisk var litt slitsomt å være  der i en hel uke. Vi smakte derfor litt på ideen om å komme tilbake på en oval weekend. Ville det være noen vits? Jeg mener: det er en lang reise og det koster en del å komme seg dit, selv om man med litt god planlegging kan få slike turer ned i 3000 kroner billetten tur-retur, uten å måtte mellomlande noe sted. Det er sikkert mulig å få det enda billigere også, men da må man nok belage seg på å reise til og fra byen midt i uka. Det passer ikke for oss. 


Brooklyn Brigde med The River Café under (Foto: Rose-Marie Christiansen)
En gang i våres kom vi over rimelige flybilletter og vi nølte derfor ikke med å bestille. Vi inviterte med oss min manns eldste datter, og formålet med turen var å gi henne noen høydepunkter av New York. Da var det ikke til å komme forbi at vi ved planleggingen av turen måtte være forberedt på å gå opp noen stier vi allerede hadde tråkket opp på tidligere turer. Hvordan skulle vi få gitt henne highlights´ene av denne intense byen, der det er noen avstander fra Lower Manhattan opp til Central Park? I og med at vi kun skulle ha tre overnattinger, innså vi at det ville bli en meget hektisk tur. Planlegging var derfor viktig! Det var en absolutt fordel å kjenne New York fra før av.


Times Square (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Hvor skulle vi bo?

En av de viktigste beslutningene vi tok var hvor vi skulle bo. På bakgrunn av erfaringer fra tidligere turer, valgte vi oss området ved Soho, i nærheten av Tribeca. Herfra er det gangavstand til Nolita, hvor vi bodde på vår forrige New York-tur. Little Italy og Chinatown er blant våre yndlingsområder i New York, og det å ha gangavstand til disse områdene betyr en del for oss. Området er ikke så striglet som Upper Manhattan, og det passer oss godt. 


En limousine som hadde litt problemer med svingen ...  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Flyet vårt forlot Oslo i ellevetiden en fredag formiddag. Vi fløy direkte uten mellomlanding, noe vi tenkte var helt nødvendig på en så kort tur. I og med at det er seks timers tidsforskjell mellom Oslo og New York, ankom vi byen sent på ettermiddagen norsk tid, og skrudde klokka tilbake slik at det var formiddag igjen da vi ankom New York. En veldig god start, med andre ord! 


Man har ikke vært ordentlig i New York dersom man ikke har gått over Brooklyn Bridge!
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vel fremme på hotellet vårt slang vi fra oss bagasjen, og tok en taxi til Grimaldi Pizza, et spisested som ligger ved foten av Brooklyn Bridge på Brooklyn-siden. Etter et supert pizza-måltid, gikk vi over Brooklyn Bridge fra den "riktige siden", slik at vi på turen over kunne nyte synet av Manhattan skyline. Å gå over denne brua er virkelig et "must" - jeg vil si: på enhver New York-tur!


Artige folk på Brooklyn Bridge (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Da vi hadde kommet over til Manhattan igjen, var det ikke veldig langt å gå til Ground Zero. På denne turen tok vi oss ikke tid til å besøke 9/11 Memorial, men dette er noe jeg virkelig anbefaler dersom du aldri har vært der før. Vær forberedt på en sterk opplevelse, og sett av litt tid til besøket. Billetter bør du ha kjøpt på forhånd (på nettet). 


Ground Zero (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Fra Ground Zero er det ikke veldig langt til Wall Street og Charging Bull. Det er noe med at når du først er i dette området, så er det litt moro å ha vært der også. Nå har Charging Bull fått selskap av Fearless Girl. Hun er ny av året. 


Fearless Girl står foran Charging Bull, selve symbolet på Wall Street.
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Å få et godt bilde av oksen og den fryktløse jenta uten mengder med folk rundt, er så og si komplett umulig. Det er bare å avfinne seg med at sånn er det! 


Denne flotte jenta tok seg en pust i bakken (Foto: Rose-Marie Christiansen)
På et tidspunkt innhentet trøttheten oss, for ut på kvelden var vår innvendige klokke godt over midnatt. Vi orket ganske enkelt ikke mer, selv om det absolutt var et adrenalinkick å komme til New York. 


Et typisk gatebilde i New York!  Dampen som slippes ut over alt, kommer
fra subwayen, der det ofte kan være nesten ulidelig varmt. Det gjelder å
være lettkledd og kunne ta av seg når det er nødvendig. (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Lørdag ble den mest innholdsrike dagen på turen. Vi startet dagen med å spise frokost på 12 Chairs café like i nærheten av hotellet vårt. 


Du godeste! Tenk å sitte på café og så sitter Patti Smith
på nabobordet!  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Stor var overraskelsen over at selveste Patti Smith og datteren hennes Jesse Smith satt på nabobordet! Vi spiste frokost der dagen etter også, og jammen satt Patti Smith der da også. Denne gangen alene ... og fryktelig forkjølet. Jeg fikk meg ikke til å kontakte henne - på tross av at jeg er blodfan både hva gjelder musikken hennes og bøkene hennes ... Dette bildet er det nærmeste jeg kom et bevis for at det faktisk var henne! Jeg har skrevet både om "Just kids" og "M Train" her på bloggen. Dessuten var jeg på hennes legendariske konsert på Norwegian Wood i juni 2015! Den var fantastisk! Ikke rart jeg var rimelig starstrucked av hennes nærvær!


Pannekaker er ikke det samme etter at man har spist dem i
New York! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Pannekakefrokost er et "must" når man er i New York! Våre USA-turer har ført til at jeg har begynt å lage amerikanske pannekaker hjemme. Det er ikke vanskelig, og man bestemmer selv hvor mye sukker man ønsker å ha i dem. Man bør dessuten skaffe seg en egen (liten!) panne til dette formålet. Hele poenget er at de skal være små og tykke. 


Strand Book Store - et "must" når man er i New York!
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Selvsagt måtte vi innom Strand Book Store! Det må vi hver gang! Dersom jeg hadde reist alene ville jeg nok også sørget for å få meg meg en event her om kvelden, men det tillot ikke settingen denne gangen. Jeg har blitt flinkere til å begrense meg hva gjelder bokkjøp nå enn tidligere, men jeg fikk selvsagt med meg et lite knippe med bøker hjem. Noe annet ville ha vært alldeles uhørt!


Her er bøkene jeg kjøpte denne gangen! #harbareenmillionbøkerfrafør  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I området rundt Union Square er det Farmer´s Market i helgene. Det var det også sist vi var i New York. Det er et yrende liv på markedet, og dette er et eldorado for matglade mennesker. I og med at vi ikke hadde et eget kjøkken å vende tilbake til senere på dagen, nøyde vi oss stort sett med å se. 


Stort mangfold i utvalget på Farmer´s Market! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi valgte å spise lunch på Chelsea Market. Dette stedet ligger i Meatpacking District, ikke så veldig langt fra Strand Book Store. Vi forbinder dette stedet først og fremst med østers, men dette ble litt i særeste laget for vårt unge følge. Vi valgte derfor noe annet denne gangen. Hele Chelsea Market er et sjarmerende sted full av restauranter for en hver smak, og her finner man også mange flotte butikker som selger alt fra krydder og te til eksklusivt kjøkkenutstyr. 


Stemningsfullt inne på Chelsea Market! Hele stedet ser ut som et gammelt
fabrikklokale, hvor den gamle stilen er forsøkt opprettholdt.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi tok subwayen opp til Times Square, og derfra gikk vi til Central Park. Planen var at vi i alle fall skulle få med oss Balto, en av New Yorks mest berømte statuer. En tur innom Central Park uten å ha sett Balto, går liksom ikke an.


Balto i Central Park (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det skjedde et eller annet i parken den dagen vi var der. Plutselig ble deler av parken sperret av, det var et stort antall sivile politifolk til stede. Tettheten av suburban-bilder med sotete vindusglass var dessuten stor. Vi fant aldri ut hva som var årsaken til dette oppbudet. Kanskje handlet det om at byen var full av delegater fra fjern og nær, og at det skjedde noe med en av disse? 


Et spesielt følge inne i Central Park (Foto: Rose-Marie Christiansen)
På vei ut av parken kom vi over et litt underlig følge. Hva det var med disse folkene, om de tilhørte en sekt av noe slag eller noe lignende, fant vi heller ikke ut. De fremsto eksotiske og fremmedartede.


Times Square (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Området rundt Times Square slutter aldri å fascinere! Tettheten av mennesker er enorm, og hvor mange mennesker som beveger seg i disse gatene i løpet av en dag, aner jeg ikke. Men det kan ikke være få! Og hva er sannsynligheten for at man treffer kjentfolk i en by som New York? Vel, plutselig fikk vi faktisk øye på noen vi husket fra flyet vårt. På vår forrige tur traff vi også kjente på Times Square. Større er ikke byen enn at dette faktisk kan skje! 


Times Square (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Første gang vi besøkte New York, bodde vi på Times Square. Det var både altfor dyrt og helt misforstått fra vår side. Vi trodde at vi hadde valgt å bo sentralt, men oppdaget at det gjorde vi faktisk ikke. Nå er jo selvsagt alt relativt, og dersom vi f.eks. hadde gått på Broadway-musicaler hver eneste kveld, ville beliggenheten ha vært helt perfekt. De fleste av stedene vi besøkte lå imidlertid mye lenger ned i byen, og i den konteksten ble Times Square faktisk litt usentral. Selv om man tar subwayen nedover i byen, tar det tid å forflytte seg på Manhattan. Og når jeg først nevner subwayen, så vil jeg oppfordre deg til å sette deg inn i rutetabellene. Det er enkelt å finne frem, og dersom du i tillegg bruker Google map, hvor du kan legge inn posisjonen hvor du er og hvor du skal, forteller denne appen deg eksakt hvilke baner du må ta fra hvor. Enklere kan det bare ikke bli! Vi brukte taxi helt unntaksvis, og bare når vi var veldig slitne eller tenkte at vi måtte spare litt på kreftene. 


Utstilling på Hard Rock Café  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det er alltid morsomt å få med seg et teaterstykke på Broadway, og denne gangen valgte vi å se Cats. Dette stykket er blant dem som har gått lengst på Broadway. Det var litt tilfeldig at det ble nettopp dette stykket vi valgte. Egentlig hadde vi lyst til å se Løvenes konge, men det stykket gikk ikke på lørdager. Litt inspirert av erfaringene vi gjorde oss på en London-tur tidligere i høst, valgte vi en matiné. Det å sette seg ned midt på dagen og få hvilt beina, før det var på´n igjen, var rett og slett herlig! Musicalen var kjempefin! Mye flott sang og dans - bundet sammen av en syltynn historie (det gjorde ingenting) - og svært god underholdning! 


Skiltingen i USA er spesiell! "Don´t even THINK of parking here."
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi fikk også med oss Hard Rock Café og et gatemarked i Fifth Avenue i løpet av dagen, som endte med en tur opp i Top of the Rock i Rockefellerbygningen, og middag i Hell´s Kitchen-distriktet. Vi valgte å spise på Ariba Ariba, en mexicansk restaurant vi la litt elsk på sist vi var i New York. Deres frozen Margaritas var farlige gode! Og maten var også utsøkt nydelig! På lørdagskvelden var det riktig livlig der, så pass at vårt yngre følge følte seg riktig så hjemme! Stedet var nemlig kult! Det hadde hun nok ikke ventet av oss! :-) 


Frihetsgudinnen (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi startet søndagen med en båttur ut til Frihetsgudinnen. I og med at vi var tidlig på´n slapp vi unna de verste køene. Denne gangen hadde vi håpet på en tur der vi kunne gått i land, men i og med at turene opp i selve statuen visstnok har vært fulltegnet i månedsvis, droppet vi dette. Vi nøyde oss derfor med en båttur rundt statuen. På vår første tur var vi innom Ellis Island, et "must" for oss. Men på en svært kort tur rekker man ikke det. 

Gatebilde fra Spring Street (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Etter båtturen dro vi til Spring Street, en av våre yndlingsgater i New York - vel og merke i helgene. Da er det nemlig et yrende liv i gatene, og det er fargerike mennesker som beveger seg rundt i området. Det er morsomt å gå rundt og fotografere med andre ord! Kontrastene er sterke og det er stor forskjell på fattig og rik. Noen ganger smertelig stor ... 


Fra Spring Street  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Når man følger Spring Street et godt stykke nedover, kommer man til slutt til tverrgaten Mulberry Street. I år som i fjor var vi i New York under Annual Feast San Gennaro. Jeg skrev om denne matfestivalen i mitt blogginnlegg om Little Italy i fjor. 


På denne matfestivalen tilbys noe av det beste fra det italienske kjøkken!
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
På festivalen tilbys noe av det beste fra det italienske kjøkken. Det handler mye om kjøttretter og dessert-kaker, og faktisk mindre om pasta og pizza, selv om dette også er med. Dessuten handler det en hel del om alkoholservering og ... fest! Det er mange glade mennesker på festivalen, og tidvis er det så tett med folk at det nesten er vanskelig å komme seg frem. 


Fra Little Italy (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi gikk rundt og smakte på mye - på kjøttpølsene, på cannoliene (en spesiell italiensk kake) og ikke minst østers ... Alt smakte fortreffelig! 

"Vegg i vegg" med Little Italy ligger Chinatown. Det sies at Chinatown har spist seg betydelig inn i Little Italy, og derfor er det ikke noe markant skille mellom disse bydelene lenger. 

Chinatown (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Butikkene ligger tett-i-tett i Chinatown. Det handler mye om mat. Spesielt er det en butikk vi stadig ønsker å finne tilbake til, og det er et supermarked som ligger i 127 Mott Street. Mott Street er for øvrig parallellgata til Mulberry Street. Vi har pleid å handle jasmin-te i denne butikken, og det var derfor viktig for oss å komme tilbake. Jasmin-te hører med når man spiser kinesisk mat. Den er viktigere enn alkohol og andre drikkevarer.


Gatebilde i Chinatown (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Bodene står ute i gatene i Chinatown, og hit kommer husmødrene for å handle inn ingredienser til dagens måltider. 


Gatebilde i Chinatown (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det er morsomt å studere utvalget i de kinesiske bodene, for mye av dette er så annerledes sammenlignet med andre land. Det er mye tørket fisk og sjømat, og noen av fruktene er slike vi ikke får tak i her hjemme. 


Dim sum take away i Chinatown
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi fikk oss selvsagt et deilig kinesisk måltid i Chinatown - på en restaurant der de serverte dim sum på Shanghai-vis. Dim sum´ene er fylt med suppe, og tidligere har vi lurt på hvordan vi skal spise disse uten å brenne oss. Trikset er enkelt: man legger dim sum´en på en porselens-sje og stikker hull på den med spisepinnen. Da renner suppen ned i sjeen, og dermed kjøles den umiddelbart så pass ned at det er mulig å spise det hele uten å skolde seg selv. Man plukker opp dim sum´en med spisepinnene og drikker opp suppen fra sjeen etterpå. Kelneren vår demonstrerte dette for oss, og dermed lærte vi noe nytt!


Fargerike gatebilder  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
På mandag sto hjemreisen for tur. Siden flyet vårt gikk i syv-tiden om kvelden, kom vi til at vi måtte sette kursen ut mot flyplassen allerede i tre-tiden. Vårt tog til flyplassen gikk fra Penn Station, og det å finne frem på denne stasjonen er nesten et mareritt. Stasjonen er enorm, og det er ikke spesielt godt merket hvor man må gå for å finne frem til flytoget. Det gjelder å spørre seg frem - og ha god tid! Man må ta høyde for at noe uforutsett kan skje, fordi konsekvensene - ikke å rekke flyet - er for kritiske. Det området av Penn Station man må finne, dersom man skal ut til Newark, er "NJ Transit". NJ står for New Jersey, den bydelen der flyplassen ligger. Her ligger Tracks 1-10, og fra en av de laveste nummerne går toget (jeg husker ikke om det var spor 3 eller 4). Å ta taxi ut til flyplassen frarådes på det sterkeste. Man vet aldri når man kan bli sittende bom fast i trafikken. I verste fall går timene ... (Vi opplevde dette en gang på vei fra flyplassen til Manhattan. Da hadde det eksplodert i en bygning på Lower Manhattan, og det førte til at en rekke innfartsårer rett og slett ble stengt. Heldigvis hadde vi avtalt fast pris med taxi-sjåføren ... Og mens jeg er inne på dette med "fast pris". Regn alltid med en hel haug med tillegg i prisen. Vår "faste pris" på 60 dollar den gangen endte med en regning på 100 dollar - altså nesten en dobling. Det ble vi ikke fortalt på forhånd. Til sammenligning koster en togtur til eller fra flyplassen godt under halvparten for to personer.)


Shanghai Cuisine i Chinatown - hvor vi spiste dim sum  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi brukte formiddagen til å rusle rundt i nærområdet der vi bodde, hvilket vil si Spring Street, Little Italy og Chinatown. Her kunne vi sikkert ha vært mer kreative, og det hadde vi nok også vært dersom vi hadde hatt kun oss selv å ta hensyn til. 


Spring Street (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Helt til slutt tar jeg med noen flere av bildene fra turen. Jeg håper at jeg gjennom dette innlegget har vist at det er fullt mulig å få mye ut av en New York-tur, selv om man kun er der i tre dager! For oss ga dette virkelig mersmak! Det er nemlig krevende å være i en storby i mange dager, særlig fordi man jo ønsker å fylle tiden med noe meningsfylt underveis. New York er en intens by, og man blir sliten av å gå rundt i gatene dag etter dag etter dag. Nå som flybillettene til New York er så rimelige, er det dessuten ikke noen big deal å ta turen over dammen! Vi skal tilbake igjen - gjerne til neste år allerede. Vi blir aldri lei New York, og jeg tror årsaken er at denne byen rommer hele verden på et sted!


The Oculus ved World Trade Center - et nybygg som rommer en subway-
stasjon og et svært kjøpesenter.  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Inne i The Oculus (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Inne i the Oculus (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Den røde kuben foran 140 Broadway, mellom Liberty Street og
Cedar Street (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Et bilde inne på Chelsea Market (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Gatebilde i New York (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Gatebilde i New York (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Image betyr alt i denne byen. Her er en kunstner hyret inn
for å gi en nyåpnet restaurant et kult image.
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi besøkte St. Paul´s Chapel denne gangen. Kirken ligger rett ved
Ground Zero og spilte en sentral rolle i tiden etter 11. september 2001.
Vi kom imidlertid ikke inn til 9/11-utstillingen.  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Denne plazaen er laget til minne om AIDS-ofrene.
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Glade mennesker på italiensk matfestival
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Fargerike mennesker i New Yorks gater
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

torsdag 28. september 2017

Thomas Espevik: "Hva ville Johannes gjort?"


Kvalitetsbok fra debutant!

Thomas Espevik (f. 1988) debuterte nylig med romanen "Hva ville Johannes gjort?" på Flamme forlag. Espevik har gått på Forfatterstudiet i Tromsø, og boka ble til mens han gikk der. (På nettsiden til Forfatterstudiet kan du lese et intervju av forfatteren, som hadde lanseringsfest på Dansens Hus tirsdag 26. september 2017. Linken peker til dette intervjuet.)

Espevik har jobbet som journalist i NRK de to siste årene, og der har han hatt fagansvaret for litteraturdekningen på nett. 1. september overtok han som redaktør for Bokvennen Litterær Avis, etter Brynjulf Jung Tjønn.  (Dette kan du lese mer om på
Bokvennens nettsider.)
For øvrig kan nevnes at han grunnla litteraturtidsskriftet Kamilla sammen med to venner i 2013.

Jeg ble selv oppmerksom på Thomas Espevik da jeg var på Flamme forlags presentasjon av høstens utgivelser på Deichmanske hovedbibliotek i Oslo den 9. august i år. Der var det flere utgivelser, blant annet Espeviks bok, jeg merket meg som interessante. Espevik leste fra sin egen bok, og det var sitatet fra side 119, se nedenfor, han blant annet leste for oss som var til stede. (Mer om denne lanseringen kan du
lese her.)

Johannes er en voksen mann, og i boka "Hva ville Johannes gjort?" møter vi ham i et par tilfeldige år av hans oppvekst. Vi møter ham i 1986, i 1994/95, i 2007 og til slutt i et oppsamlingskapittel som har tittelen "Min tro"
.

"Jeg
vokste opp i en kristen familie. Jeg ble døpt da jeg var noen måneder gammel. I 18-årsalderen vurderte jeg å døpe meg på nytt, men jeg slo det fra meg. Jeg har aldri talt i tunger, selv om jeg ofte ba om den nådegaven i tenårene. Jeg har dessuten sluttet å bruke ord som nådegave. Jeg har aldri oppsøkt fremmede for å be for dem, men jeg har lagt hendene på, og bedt for, flere av mine nærmeste venner. Jeg har aldri sett et mirakel. Jeg har vært på ett helbredelsesmøte, det var på et bedehus i Sandnes, hvor et omreisende ektepar var på besøk, jeg husker ikke hva de het, men jeg husker at de fortalte om en skadet fugl de en gang hadde bedt for, en liten skadet fugl som ikke kunne fly, ikke før hadde de lagt hendene på den, så fløy fuglen av sted, og jeg husker hvor forventningsfull jeg var da faren til en av vennene mine trillet inn døren, han satt i rullestol etter en fallulykke og var lam fra livet og ned, og det var han fortsatt da det omreisende ekteparet hadde bedt for ham, selv om han kom til å bli frisk, det var det de sa, at han kom til å gå igjen - bare be og vent litt mer, sa de. En venn av meg har mistet troen, men han har ikke sagt det til noen andre enn meg. En annen venn later som om han er kristen når han er sammen med familien, han har fortalt meg at han gleder seg til frihetsfølelsen han vil få når foreldrene dør." (side 119)

Under
hele oppveksten forsøker Johannes å være et godt menneske. Han er tross alt kristen, og foreldrene forventer at han skal fremstå som et godt eksempel. Likevel dras han mot de tingene som alle andre barn og ungdommer gjør. Store og små hendelser - ofte rampestreker - beskrives, og noen ganger er det hans observasjoner av hvordan andre barn har det. Det er David som har tisset på seg, og som begynner å gråte da han ser faren. Hva vil skje når faren får vite at han har tisset på seg? tenkte jeg ... Får han juling? Er det derfor han er så redd? Det er dessuten han som har latt hunden sin være igjen i bilen på en varm sommerdag og finner den livløs i bilen ... Han klarer ikke å gjenopplive hunden. "Det er så jævla mye greier med de der blandingsrasene, han skulle kjøpe en ordentlig rase neste gang, sa han." (side 25) Å ta inn over seg hva han faktisk har utsatt hunden sin for ... nei, det kan han åpenbart ikke klare ... Og vi hører om da Johannes og guttene slapp Davids katt Felix fra en høyde på 10 meter for å se hva som skjedde ... Sterkest er alt som ikke står der, men som lever videre i vår egen fantasi.

Mest
av alt handler boka om Johannes og de valgene han gjør. Johannes vil gjerne løsrive seg, også som voksen, men oppveksten i en kristen familie har satt sine spor. Han greier det aldri helt. Ikke en gang da han får seg kjæreste og hun er gravid. Hva gjør man når man forventer store konsekvenser ved å si ting som de er? Like rett ut ... Man holder selvsagt kjeft og håper at det skal gå over uten at noen merker noe. Åpenhetens pris er for høy.

Den sterkeste delen av boka er det siste kapittelet der Johannes gjennom en slags stream of consciousness tar et oppgjør med sin tro, jf. sitatet fra side
119.

"
Nå er troen min så skjør at det ikke ville falle meg inn å prakke den på noen andre. Jeg elsker min neste og hater min fiende. Når jeg snakker om tvilen min, kan jeg få en følelse av at Gud tyvlytter. ... Jeg klarer ikke å forstå hvordan alt det som finnes, ikke kan være skapt av en Gud. Jeg sliter med å tro at Gud ordner opp i de små tingene. Det er alltid damene som rydder opp etter middagsselskapene hjemme hos foreldrene mine. Mennene sitter i sofaen og forteller historier til hverandre, mens kvinnene står på kjøkkenet og tar oppvasken." (side 121)

Det er også historier om hvordan de andre lo da han ba før maten, og hvordan de vred på "What would Jesus have done?" til "Hva ville Johannes gjort?"
...

Thomas
Espeviks bok er ikke veldig tykk, og mange av kapitlene er svært korte. Det betyr ikke at det er gjort i en håndvending å lese boka. Det er nemlig sterke tekster som krever en hel del av leseren. For meg som vokste opp i en litt annen tid enn forfatteren, der religionen hadde sterkere fotfeste hos folk flest (slik var det jo på 1960- og 1970-tallet i Norge), er det mye gjenkjennelse i Espeviks tekster. Å ha bilde av en engel over sengen, og bli fortalt at denne engelen skulle passe på en når man var redd, var nærmest en naturlig del av oppdragelsen. I dag ler vi av Märthas engler ...

Den gangen var det mer vanlig enn uvanlig at man hadde en periode innom et kristent miljø i løpet av tenårene. Så også for mitt vedkommende. Indremisjonen og tungetale var en av tingene som gjorde sterkest inntrykk på meg. Hva gjorde de som ikke fikk denne "nådegaven"? Jo, de fant på noen fraser, og så var de "med" likevel. Som da forstanderen og hans kone hver søndag satt og liret av seg eksakt de samme meningsløse "tungetale"-frasene, som egentlig bare var humbug og som sikkert var en konsekvens av forventninger på grunn av deres roller. De måtte jo så klart tale i tunger! Jeg satt rett bak dem og tenkte mitt - søndag etter søndag. Eller da forstanderen og hans kone ønsket å be for at jeg skulle bli kortere. Som om det var en dyp tragedie for en ung kvinne å være så høy som meg ... Som om dette var en mangel som for all del måtte fikses på. For meg ble det hele så åpenbart falskt at min visitt innom dette miljøet ble heller kortvarig. I ettertid har jeg tenkt på det hele som en verdifull erfaring å ha med seg videre i livet. I alle fall - det er mange triggerpunkter i Espeviks tekster som er svært gjenkjennelige, og som krøp ekstra dypt inn under huden under lesningen. Dobbeltmoralen, fasaden, forventningene, alt rundt ...

Espevik skriver svært godt, og mye bedre enn mange debutanter jeg har vært borti i de senere årene. Han har helt åpenbart jobbet mye med teksten, for ikke en setning virker malplassert. Dermed fremstår boka solid og med gode litterære kvaliteter. Historien har virkelig noe å tilføre oss, og jeg kan ikke huske at jeg har lest noe tilsvarende på akkurat denne måten tidligere. Dvs. jeg har selvsagt lest om muslimer og jøder og deres forhold til egen tro, særlig der individets behov går på tvers av de kollektive behovene, og hvor valg av det ene eller det andre innvirker sterkt på gudstroen. Og jeg har lest om løsrivelse fra sekter og annet. Espevik skriver om gudstro mer i sin allminnelighet, uten at det egentlig blir ekstremt på noe vis. Nettopp dette gjør det hele mer universelt og også mer gjenkjennelig for mange flere.

Jeg har en forkjærlighet for eksistensiell litteratur, og denne boka er eksistensiell. Det handler om å være menneske på godt og vondt, og det handler om å strekke seg etter høye idealer og føle at man ikke helt holder mål. Jeg har friskt i minne en sterk teateropplevelse fra London nylig, da jeg så musicalen "The Book of Mormon", som også handler om noe av det samme, selv om poengene der har en mye mer humoristisk innpakning ... Troen settes på prøve i den verdslige verden, og det gjelder å orke å utfordre den ... Holder den mål når det kommer til stykket? Ja, til en viss grad, men ikke på samme måte som den foregående generasjonen forventer. Kanskje tilpasses den bare etter samfunnsforholdene? I "The Book of Mormon" i ekstrem grad ... I Johannes` liv en hel del ...

Jeg anbefaler denne boka varmt!

Utgitt: 2017
Forlag:
Flamme
Antall sider: 131
ISBN: 978-82-8288-232-3
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget



Thomas Espevik (Bildet er lånt av forlaget)

mandag 25. september 2017

Lene Wold: "Ære være mine døtre - En fars fortelling om å drepe sitt eget barn"

Viktig og modig bok om æresdrap!

Lene Wold (f. 1988) er journalist (master fra Goldsmiths University of London) og samfunnsviter (bachelor fra Høgskolen i Oslo). Hun har tidligere jobbet for The Independent og The Centre for Investigative Journalism i England. Dessuten har hun bodd og frilanset i Midtøsten. Hun har studert arabisk i Libanon og Jordan. (Kilde: forlagets presentasjon)

Jeg har tidligere kun lest én sakprosabok om æresdrap, og det er Ayse Onal´s bok "Æresdrap", som handler om æresdrap blant den kurdiske befolkningen i Tyrkia. I Gabriel Garcia Márquez´roman "Beretningen om et varslet mord" og i palestinske Souad´s selvbiografiske bok "Brent levende" er tematikken også æresdrap. (Linkene peker til mine omtaler her på bloggen.)

Æresdrap er et vanskelig og nokså uforståelig fenomen for oss som er oppvokst i Vesten. Av og til skjer slike drap i våre nærmiljø, og dette fører alltid til svære avisoverskrifter. Hos oss er det aldri noen tvil om hvem som er offeret. Det er alltid den drepte. Så hva er det som gjør at det er motsatt i land hvor æresdrap er mer akseptert? Her fremstilles mennene hvis ære står på spill, som de egentlige ofrene. 

"Ære være mine døtre" er en dokumentarbok, som er basert på virkelige hendelser. Fordi hovedpersonene fremdeles står i fare for å bli drept eller fengslet dersom deres identitet blir kjent, har forfatteren fjernet eller endret fakta som kan bidra til avsløring av dem. 

Det var en situasjon der en fremmed mann trengte seg inn på hotellrommet til Lene Wold for å voldta henne mens hun oppholdt seg i Jordan, som fikk henne til å stille spørsmål ved ting hun ikke hadde tenkt på tidligere. " ... hva slags rettigheter hadde jeg hatt i Jordan hvis jeg hadde blitt voldtatt den kvelden? Kunne jeg ha anmeldt forholdet til politiet? Dratt til sykehuset og fått hjelp? Bearbeidet hendelsen og snakket om den med venner og familie? ... Spørsmålene ga meg ubehagelige svar. For hvis jeg hadde kommet fra en svært konservativ familie i Jordan, og blitt voldtatt den kvelden, hadde de rundt meg ment at det var min egen skyld. Og at jeg kunne drepes for ære. Jeg kunne ikke anmeldt forholdet til politiet, for hvis jeg hadde gjort det, hadde det mest sannsynlig blitt sett på som et brudd på lojalitetsbåndene til familien og islamsk skikk. Og jeg kunne ha blitt dømt for å ha hatt sex utenfor ekteskapet." (side 13-14

Hvordan er det mulig å rettferdiggjøre et æresdrap? 

Lene Wold lette gjennom rettsdokumenter og nyhetsarkiver etter historier om æresdrap fra 1995 til 2014, og endte opp med å lage en liste over 139 navn. 139 kvinner var skutt og drept, kvalt med elektriske ledninger, brent til døde, halshugget med øks, knust med steiner, kjørt i hjel, tvunget til å drikke gift ... Og årsakene var voldtekt, umoralsk oppførsel, utroskap, å ha brukt sminke og ha kommet for sent hjem ... (side 15) I og med at kvinnene - de hun anså som ofrene - var døde, var det ikke blant disse hun ville finne svarene. Kun gjerningspersonene selv kunne forklare hvordan man rettferdiggjør et æresdrap. 

I årene som fulgte møtte forfatteren mange menn som hadde tatt livet av sine egne mødre, søstre og koner. En sak skilte seg imidlertid ut - fordi det var en kvinne som hadde overlevd farens drapsforsøk. Amina het hun. Faren (Rahman) tok livet av søsteren hennes, men lyktes altså ikke med å drepe Amina. Dermed hadde forfatteren en mulighet for å høre begge sider av historien. 

"Aldri før har jeg vært så sint på noen som Rahman. Og aldri før har jeg hatt så vondt av noen, som Rahman. For selv om han innrømmer at han forsøkte å drepe begge døtrene sine, og klarte å ta livet av den ene, vedkjenner han seg ikke noe ansvar for det han har gjort. Tvert imot fremstiller han seg selv som et offer for en subkultur som setter ære over liv. Det forundrer meg. For hvis handlingen ble utført for ære, skulle man kunne forvente at han var stolt over det han har gjort? 

Men det er lite ære og stolthet å finne i øynene til Rahman. Og perspektivet hans har utfordret mine egne fordommer. For når vi snakker om æresdrap, blir som regel kvinnene fremstilt som ofre, mennene beskrevet som monstre, og islam trukket frem som årsaken. Jeg vet nå at det er en svært misvisende oppfatning av en praksis som er så kompleks, og handler om så mye annet. For æresdrap har ingen ting med sharia, Koranen eller islam å gjøre. Det handler om en kultur som setter ære over liv. Som vi kan utfordre og forandre." (side 16)

Svarene fra Amina og Rahman på spørsmålet om hvordan man rettferdiggjør et æresdrap, ble til boka "Ære være mine døtre". 

Historien vi får høre er rystende og sjokkerende. Og bare for å ha presisert det: holdningene til dødsstraff og æresdrap i Jordan er svært variable - som i resten av verden. Det er ikke slik at "alle" familier i Jordan løser problemer med sine døtre ved å ta livet av dem. Da Rahman fikk spørsmål om man får æren tilbake ved å drepe et annet menneske, svarte han at æren ikke ligger i selve drapet, men i familiens evne til å reagere. Æren gjenopprettes når familien står sammen mot den som fortjener straff, og drapet beviser at det ikke er hele slekten det er noe galt med. Fellesskapets handlinger sier nemlig mer enn et individs dårlige valg. For å forstå det hele, må man vite hva det vil si å miste æren sin i dette landet, påpekte Rahman. Det er vel nærliggende å tenke seg noe slikt som å bli en paria-kaste, en utstøtt ... For å komme inn i varmen i samfunnet igjen, må det reageres. 

"Æresdrap er et eldgammelt kulturelt fenomen, fundamentert i en egen form for rasjonalitet, som i økende grad finner sted i samfunn hvor det vokser frem mer moderne verdier. Det er kun når ytterpunktene møtes at ting går galt. Det er en viktig presisering ..." (side 133)

Historien om Aminas søster er historien om lesbisk kjærlighet. For dette måtte hun bøte livet. Aminas forbrytelse var at hun dekket over et siste møte mellom søsteren og hennes elskede. Selv ble hun satt i fengsel i mange år - for å bli beskyttet mot en forbrytelse man antok ville finne sted dersom hun slapp ut. Gjerningsmannen gikk fri. 

Homofili er et ikke-tema i Jordan. Stor var derfor Lene Wolds overraskelse da hun havner på en homsebar i Jordan sammen med en jordansk vennegjeng, og det viser seg at de hun er sammen med - både kvinner og menn - praktiserer homofili. Samtidig som de ikke ser på seg selv som homofile ... En mente at han ikke var homofil, og at han skulle gifte seg og få barn. Noe annet ville være for egoistisk av ham ... 

"Man tar bare hensyn ... Man har alltid et valg mellom seg selv og familien. På samme måte som vi dekker til kvinnen med slør, dekker vi over våre hemmeligheter. Så lenge vi skjuler våre synder for offentligheten, er det greit." (side 134)

Etter å ha lest Lene Wolds bok om æresdrap, er man ikke den samme. Jeg har riktignok lest om tematikken tidligere, og jeg skjønner at det er mye jeg ikke helt klarer å forstå. Dessuten er problemstillingene svært komplekse. I norsk strafferett er elementet av gjengjeldelse i straffen fraværende. Det handler først og fremst om straffen som noe preventivt, og dernest om rehabilitering av gjerningspersonen. Gjengjeldelse er først og fremst forbundet med primitive rettssamfunn. Æresdrap handler om gjengjeldelse. Så hva får man gjort med æresdrap som fenomen f.eks. i land som Jordan? Så lenge straffen for æresdrap er så lav, er det svært vanskelig å komme dette 100 % til livs. Det som imidlertid er bra er at de som tar del i den moderne samfunnsutviklingen, tar avstand fra æresdrap. Det hele er forbundet med en sladderkultur, der sladderen som sådan er den som skaper behov for å gjøre noe med saken ... 

Helt til slutt i sin bok skriver Lene Wold:

"Motstanden jeg har møtt fra myndighetene i forbindelse med arbeidet med boken, har vært stor.  ... Jeg har blitt møtt med kritikk, lukkede dører og trusler. Og jeg har blitt overvåket og oppfordret til å ikke komme tilbake til landet. ...

39 kvinner ble drept for ære i Jordan i 2016. Det er et lite antall tatt en befolkning på 7,9 millioner i betraktning, men det er også nesten en fordobling fra året før, og 38 for mange. Dessuten er det store mørketall. Det er mitt håp at økt oppmerksomhet rundt disse sakene og internasjonalt press for å endre regelverket som diskriminerer kvinner i Jordan, kan bidra til at disse tallene blir lavere i årene som kommer." (side 174-175)

Lene Wolds bok er viktig! Den er også modig! Boka er glitrende godt skrevet! Les den og bli klokere! 

Utgitt: 2017
Forlag: Kagge
Antall sider: 187
ISBN: 978-82-489-1890-5
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget


Lene Wold (Foto: Sturlason - jeg har lånt bildet fra forlaget)