"Drowning by numbers" (Regissør: Peter Greenaway)

Inflasjon i mord

I filmens åpningsscene blir vi vitne til en eldre mann og en yngre kvinne som bader i et par badestamper i en stue. Begge er svært beruset - både på alkohol og på hverandre. I bakgrunnen er det rikelig med frukt, blomster og kravlende insekter, som vi av og til får makabre nærbilder av. Men ikke nok med det: i bakgrunnen får vi også se en eitrende forbannet eldre kvinne, som "tilfeldigvis" er mannens kone. Nå er hun lei av hans utroskap og utenomekteskapelige eskapader - så lei at hun faktisk tar livet av ham der og da. Mannen er så full at han ikke klarer å kjempe i mot da hun presser hodet hans under vann, til han til slutt utånder ...

Den lokale rettsmedisineren blir tilkalt. Cissie den eldre tilstår uten videre at hun har druknet sin mann, og hun ber om hjelp til å dekke over mordet. Rettsmedisiner Madgett går med på å skrive ut en dødsattest som bekrefter at dødsårsaken er hjertesvikt. Og dette gjør han i håp om om å få Cissie den eldre til sengs ...

Dette skal imidlertid vise seg å bli innledningen på et mareritt Madgett ikke kommer seg ut av, for mordlysten våkner også hos de yngre kvinnene i familien - i første rekke hos Cissie den yngre og til slutt hos familiens aller yngste og nygifte Cissie. Og i tur og orden ber de ham dekke over mordene. Madgett håper og tror at han skal få noe tilbake fra disse i alle fall utvortes vakre kvinnene, men spørsmålet er om han ikke graver sin egen grav ...

Handlingen i denne svarte komedien av en film er både makaber og vakker på sitt helt spesielle vis. Og scenene med masse farger, mye liv både fra store og små - for ikke å si fravær av sådant (altså liv) - er og blir fascinerende! Humoristisk blir det dessuten fordi rollefigurene i filmen er rimelig karikerte. Regissøren Peter Greenaway står bak mange meget spesielle filmer - som "The Cook, the Thief, His Wife & His Lover", "Prospero´s Books" og "The Pillow Book" - og felles for hans filmer er at det makabre konkurrerer med det estetiske i hans filmuttrykk, slik jeg opplever dette. Dette gjør det til en nokså selsom opplevelse å se Greenaway-filmer. Han benytter dessuten jevnt over til dels ukjente skuespillere, og noen ganger er dette en klar fordel for at filmens særegenhet skal bevares. Slik opplevde jeg også "Drowning by numbers". Bare tittelen er tilstrekkelig til å pirre min nysgjerrighet! Når det på DVD-coveret står at "den visuelle appell av Mr. Greenaways arbeid er umiskjennelig" samt at det her dreier seg om "utsøkt filming", så er det ikke vanskelig å være enig i dette. Her blir det terningkast fem! (Filmen ligger i fullversjon på YouTube.)

Innspilt: 1988
Originaltittel: Drowning by numbers
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Svart komedie
Skuespillere: Joan Plowright (Cissie den eldre), Juliet Stevenson (Cissie den yngre), Joely Richardson (den yngste Cissie), Bernard Hill (Madgett), Jason Edwards (Smut), Bryan Pringle (Jake)
Spilletid: 119 min.

Cissie den eldre har drept sin mann

Rettsmedisineren er tilkalt

Morderiske Cissie´er - i tre generasjoner

"Cinema Paradiso" (Regissør: Guiseppe Tornatore) - 1988

I denne skjønne filmen, som i 1989 fikk Oscar for beste utenlandske film, får den fremgangsrike regissøren Salvatore Di Vita høre at barndomsvennen Alfonso er død. Dette får ham til å tenke tilbake på opplevelser han ikke har tenkt på på flere år.

Alfonso drev kinoen Paradiso, og filmene samlet som regel hele landsbyen. Kyssescener fra Hollywood-filmer ble behørig klippet bort, til stor ergrelse både for dem hvis ekteskap for lengst hadde stivnet og for de svermeriske ungdommene på stedet.

De gamle filmene ble etter hvert en ren brannfelle, og en dag brant kinoen ned. Gamle Alfonso ble blind som følge av brannen, og Salvatore overtok deretter oppgavene hans. Et dypt vennskap oppsto mellom dem.

Senere lovet Salvatore seg selv at han aldri skulle vende tilbake til barndomshjemmet, men bryter dette løftet for å delta i Alfonsos begravelse.

Dette er en film som tåler å bli sett mange ganger!

"The unbearable lightness of being" (Regissør: Philip Kaufman) - 1988

Denne filmen bygger på Milan Kunderas fantastiske bok med samme navn ("Tilværelsens uutholdelig letthet").

Utgangspunktet er Praha i 1968. Mens de fleste innbyggerne i byen bekymrer seg for den politiske situasjonen, har kirurgen Thomas kun en ting for øye: å finne den neste kvinnen han kan nedlegge. Mens han jakter på sex, snubler Theresa inn i livet hans. Det siste Thomas tenker på er forpliktelser, men denne kvinnen trenger ham. I begynnelsen dras han motvillig mot henne, helt til han innser at han faktisk er hodestups forelsket.

Thomas ønsker imidlertid ikke å gi slipp på sin elskerinne, som han har et uforpliktende og frilynt forhold til. Dermed ligger det an til et trekantdrama med mye sjalusi og smerte - særlig for Theresa.

I denne uforglemmelige filmen, som jeg har sett flere ganger, gjør skuespillerne Daniel Day-Lewis, Juliette Binoche og Lena Olin en strålende innsats for å gjøre Milan Kunderas roman til en fantastisk opplevelse. Selvfølgelig er boka best, men denne filmen følger hakk i hel.

"Sex, lies and videotape" (Regissør: Steven Soderbergh) - 1988

Da jeg så denne filmen for 20 år siden, opplevde jeg den først og fremst som veldig spesiell og sær. Jeg var derfor veldig spent på hvordan det ville bli å se den igjen.

Den perfekte og vakre kvinnen Ann er gift med John. Under fasaden skjuler det seg imidlertid mangt, som ikke tåler dagens lys. John er en uforbederlig kvinnebedårer, og intet er hellig for ham, selvopptatt som han er. Ann har en rekke tvangstanker som hun går i terapi for, og hun interesserer seg ikke for sex.

En dag kommer Johns studiekamerat Graham til byen, og John tilbyr ham husrom inntil han har funnet noe for seg selv.

Graham er impotent, og den eneste måten han klarer å oppleve intimitet til andre kvinner på, er ved å intervjue dem om sex-livene deres, samtidig som han tar dette opp på video. I første rekke oppsøker Anns søster Cynthia ham. Hun er en kvinne som i motsetning til den forknytte Ann oser av sex appeal.

Møtet mellom Graham, Ann, John og Cynthia snur opp-ned på hele deres tilværelse - ikke fordi Graham på noen måte griper aktivt inn i livene deres, men mer fordi han blir katalysatoren som setter ting i gang.

Jeg likte filmen adskillig bedre denne gangen enn for 20 år siden. Men komedie? Vel ...

"Anne Franks siste dager" (Regissør: Johan Engwall) - 1988

Heroiske enkeltskjebner


Miep Gies jobbet for faren til Anne Frank da tyskerne okkuperte Nederland under andre verdenskrig. Forskrekket ble både hun og andre nederledere vitne til restriksjonene og den fornedrende behandlingen alle jødene ble utsatt for. Da det ble klart at de jødene som ikke klarte å flykte, skulle samles inn og sendes til en leir for neppe å komme tilbake igjen, var hun ikke i tvil. Hun ville gjøre det som sto i hennes makt for å hjelpe familien Frank til å leve i dekning.

I loftsetasjen i familien Franks forretning gikk både familien Frank og noen av deres nærmeste venner i dekning. Miep Gies og de andre som jobbet i virksomheten risikerte livet for å skaffe nok mat til menneskene som levde i skjul i bygningen. Men aldri var de i tvil om at de gjorde det eneste rette.

Kjedsomheten var til å ta og føle på, og Anne Frank, som var i den mest opprørske delen av puberteteten, skrev som kjent dagbok for i det hele tatt å klare å holde ut. Der fikk hun utløp for alle sine frustrasjoner, som det ikke var rom for å ta ut under de forholdene familien levde under.

En dag skjedde det som vel nærmest var uunngåelig. En eller annen anga dem til nazistene. To års tilværelse i skjul var over og samtlige ble sendt til Auschwitz. Utgangen er kjent: bare far Frank overlevde oppholdet. Miep Gies holdt fortet inntil han vendte tilbake.

Historien er sterk fordi den er sann og grusom. Ut over å fortelle historien om familien Frank fra en annen synsvinkel enn den vi kjenner gjennom Anne Franks dagbok, gir filmen et interessant tidsbilde på forholdene i Amsterdam under andre verdenskrig. Det var i Nederland og Danmark nazistene møtte størst motstand. Her fant man seg ikke i nazistenes påfunn. Få stilte seg så sterkt i bresjen for jødene som nettopp nederlederne. Mens man i andre land snudde ryggen til og gjerne så en annen vei, gjorde nederlederne mye for å berge sine egne landsmenn, selv om de hadde en annen tro. Det forhindret dessverre ikke at nazistene nærmest rensket landet for jøder.