Edward W. Said: "Kultur og motstand. Edward W. Said i samtale med David Barsamian"

Et knyttneveslag av en bok!

Edward W. Said (f. 1935 - d. 2003) betegnes som en av de mest innflytelsesrike litteratur- og kulturkritikere i verden. Han har gitt ut en mengde med bøker.

Said ble født i Jerusalem, og han er palestiner. Han ble utdannet ved Princeton University og Harvard University, og var professor i litteratur ved Columbia University i USA. Han er grunnlegger av det akademiske feltet postkoloniale studier. Aller mest kjent er han for sin bok "Orientalismen", som handler om vestlige oppfatninger av Orienten. Det han har engasjert seg mest for mens han levde, var utvilsomt Israel-Palestina-konflikten.

"Kultur og motstand" er en samtalebok, der David Barsamian intervjuer Edward W. Said om temaer som enstatløsningen (for israelere og palestinere), intifadaen i 2000 (palestinernes opprør etter Oslo-avtalen), om den problematiske ytringsfriheten for palestinere i USA, om terrorismens opprinnelse og et palestinsk perspektiv på konflikten med Israel. Barsamin (f. 1945) er armener, og han jobber med radio-kringkasting i USA. Han er også forfatter. Denne samtaleboka kom ut i 2003, samme år som Said døde av leukemi. Den ble første gang utgitt på norsk i 2004, og mitt eksemplar er fra 2007. Boka har dessverre blitt stående ulest i mine bokhyller i lang tid - i godt selskap både med "Orientalismen" og "Freud og det fremmede" (med forord av Finn Skårderud). 

Innledningsvis ønsker jeg å trekke frem et par bøker som er svært relevante for lesningen av Saids bøker. Den ene boka er syreren Adonis sin samtalebok "Vold og islam - samtaler med Houria Abdelouahed", og den andre boka er libaneseren Amin Maaloufs essay "Identitet som dreper". Disse to forfatterne, som begge fremdeles lever, tilhører i likhet med Edward W. Said den akademiske eliten i verden. Adonis (f. 1930) er 90 år, mens Maalouf (f. 1949) er 71 år. (Lenkene peker til mine bokomtaler på bloggen min.)

Da samtalene mellom Said og Barsamian fant sted i perioden 1999 til 2003, levde Yassir Arafat (f. 1929 - d. 2004) fremdeles. Arafat var åpenbart ikke frisk. Said mente at han sto i veien for en løsning i konflikten mellom palestinerne og israelerne. Han fnøs av Oslo-avtalen, som kun bidro til at palestinerne ga fra seg rettigheter som internasjonal lov ga dem. Det var åpenbart at konflikten ikke kunne løses av myndighetene, men av akademikere og mennesker som gjennom tålmodig lærdom må berede grunnen for mer dialog. Alt for å unngå ytterligere polarisering mellom partene. Dette fordrer klokskap og en vilje til å diskutere problemene åpent og ærlig, uten skjulte agendaer.

En myte det må tas et oppgjør med er israelernes fremstilling av at de i 1948 kom til et øde ørkenlandskap som de gjorde fruktbar. Dette er ikke sant. Det bodde folk der fra før av, og da Israel ble opprettet, ble 800 000 palestinere laget på flukt. Verken Europa eller Amerika ville ha jødene, og de hadde ingen andre steder å gjøre av seg enn i det som i dag kalles Israel. Et folk som hadde bodde der i tusenvis av år, ble altså jaget fra gård og grunn. (Dette skriver den jødiske forfatteren S. Yitzhar om i sin berømte roman "Khirbet Khizah". Lenken peker til min bokomtale.)

Said stiller spørsmål ved hvorfor det er nødvendig å stenge ute palestinerne. Hvorfor ikke opprette en samlet stat der det er plass til alle? Å reversere det som allerede har skjedd, det vil si opprettelsen av staten Israel, er ikke en mulig tilnærming. Den har kommet for å bli. 

"For meg er det ... helt nødvendig at det oppnås en form for virkelig normalisering, der israelerne kan bli en del av Midtøsten og ikke et isolert fristed som bare forholder seg til Vesten og som fornekter, forakter og ignorerer palestinerne. Et av tegnene som viser dette, er at uansett hvor i Israel man befinner seg, er veiskiltene skrevet på hebraisk og engelsk. Hvis man er arabisk og ikke kan lese hebraisk eller engelsk, finner man altså ikke veien. Dette er gjort med hensikt. Det er en måte å utestenge 20 prosent av befolkningen på. Derfor er det svært viktig at israelerne intellektuelt og moralsk tvinges til å konfronteres med realitetene i sin egen historie." (side 30)

Said fremhever som et paradoks hvordan verden ser på de modige studentene som kastet stein mot tanksene på Den himmelske freds plass i Beijing i 1989, og hvordan den ser på ungdommer i Palestina som kaster stein mot israelske soldater. Sistnevnte fremstilles aldri som modige helter i vestlige medier. 

"De fleste mennesker tenker bare at nå er jødene og araberne i gang igjen. De tenker at det er to jevnbyrdige sider og at den ene siden, den israelske, er plaget og undertrykt. Det er araberne som angriper og truer. Og minnene om holocaust og antisemittismens redsler ligger selvfølgelig i bakgrunnen. Faktisk har 1948 og grunnleggelsen av den israelske staten for alle palestinerne betydd at 78 prosent av det som har vært det arabiske Palestina, er blitt til Israel. Det har man innrømmet. Vestbredden og Gaza utgjør tilsammen omtrent 22 prosent av det historiske Palestina, og det er dette dagens strid står om. Palestinerne kjemper ikke om de 78 prosentene de allerede har mistet. De kjemper om de 22 prosentene som er igjen. Av disse 22 prosentene har israelerne fremdeles kontroll over 60 prosent av Vestbredden og 40 prosent av Gaza. Så hvis det noen gang skulle bli en palestinsk stat, ville den ikke være et sammenhengende område. Den ville være hakket opp i småbiter og kontrollert ved hjelp av veiene israelerne har bygd, som omslutter hver eneste flekk av de palestinske områdene. Derfor er palestinerne nå beleiret i sitt eget lille territorium." (side 43) 

Historien har vist hvor viktig det er å rette opp urett gjort mot spesifikke befolkningsgrupper. Ikke fordi det som var noen gang kan gjenopprettes, men det hjelper i det minste å få aksept for at uretten faktisk har skjedd. Tyskerne gjorde dette overfor jødene, Polen har gjort det samme. Japanerne har tatt ansvar for det de gjorde mot koreanerne. (Ian Buruma skriver om dette i sin bok "Vekten av skyld". Lenken peker til min bokomtale.) Vi vet jo alt om hvor betent dette f.eks. har vært mellom tyrkerne og armenerne. Israelerne har heller aldri beklaget noe overfor palestinerne. Tvert i mot blir palestinerne oppfordret til å legge det hele bak seg og komme videre. Hva ville skjedd dersom verden ba jødene legge Holocaust bak seg, og komme videre? Retorikken er tvert imot "vi må aldri glemme!". Og vi må virkelig aldri glemme - bare for å ha presisert det! Samtidig er det ikke til å komme forbi at palestinerne er blitt ofrenes offer. Men bare å si dette høyt gjør faren for å bli kalt antisemitt svært stor.

Hatet mot USA er kanskje den største trusselen mot fred i denne delen av verden. USAs dobbeltmoralske rolle, der myndighetene på den ene siden snakker varmt om demokrati og menneskerettigheter og på den andre siden tjener store penger på våpenhandel og er den største garantisten for Israel, gjør at terrorismen vil fortsette. 

Said stiller for øvrig spørsmål ved hva terrorisme er. Vesten definerer terrorisme når mennesker protesterer mot okkupasjon. Said mener at angrepet mot USA 11. september 2001 var terrorisme. Den var uten mål og mening. Ingen påtok seg ansvaret for handlingene, og ingen flagget motiver bak handlingene. Disse hendelsene kan imidlertid ikke sammenlignes med den motstanden et undertrykket folk gjør mot sine okkupanter. Det er en helt annen sak, rett og slett. Han mener også at den nådeløse kampen mot terrorismen som USA påtok seg verdenspolitirollen for spesielt etter 11. september, nærmest er kriminell. Men også som da USA bombet "terroristenes fabrikker" i Sudan i 1998 - fabrikker som viste seg å være en farmasøytisk fabrikk som produserte landets medisiner. Alt for å fjerne fokuset fra den pågående Monica Lewinsky-saken ... En helt meningsløs handling, som førte til at da Sudan noen uker senere ble rammet av pest, hadde de ikke medisiner til å behandle de syke. Mange mennesker døde på grunn av dette. 

"Jeg mener at man ikke kan si om mujahedin-soldatene som sloss mot Sovjetunionen i Afghanistan i 1980, at de var "frihetskjempere", og deretter si at de i dag, når de forsøker å forsvare landet sitt mot inntrengere fra andre land, er "terrorister". (side 101)

Said reagerer på at Vestens fremstilling av islam og arabere har noe nærmest polemisk over seg. Denne delen av verden fremstilles som truende. Noe av årsaken er nok at man ikke finner veldig mye informativt om den islamske verden på pensumlistene til de fleste universiteter spesielt i USA. Det er til og med vanskelig å få vist palestinske filmer på amerikanske kinoer, for ikke å snakke om amerikanske TV-kanaler. Årsaken er pengesterke støttespillere som systematisk forhindrer at slike filmer blir vist. Konsekvensen er at stereotypene fortsetter å leve i beste velgående.

"Nå forsøker man å etablere en radiostasjon og sende signaler til araberne for å vinne dem over på amerikanernes side. Araberne er ikke idioter. De amerikanske verdiene Bush snakker om, eksisterer kanskje i hodet hans og i hodene til en håndfull mennesker rundt ham. Men det araberne, muslimer og europeere i stadig større grad ser, er et land som bryter internasjonale lover. USA river i stykker den ene traktaten og nekter å undertegne den neste. Landet ser på seg selv som enestående og hevet over andre i ethvert henseende. Det er dét mennesker ser, og ikke de amerikanske verdiene, hva nå de måtte bestå i. Det vi eksporterer fra dette landet ved siden av forbruksvarer, er noe som er svært annerledes enn demokratiet og friheten amerikanerne snakker om. Jeg tror vi er på vei inn i en forferdelig tid." (side 127)

Dette uttalte Said i et intervju i 2002, og han fikk sannelig rett ... Dessverre ...

Den kristne høyresiden, sionistene, har hele tiden støttet opprettelsen av Israel. For før Messias kan komme tilbake, må alle jøder være i Palestina. "Kristi tilbakekomst skal deretter innebære en krig der alle jøder som ikke konverterer til kristendommen, vil bli drept. Og så vil den nye tidsalderen begynne. Så til grunn for denne ekstraordinære interessen for Israel ligger det et dypt og radikalt antisemittisk mål, som er å ødelegge jødene så snart alle er samlet i Sion. Det er et fornuftsekteskap mellom den kristne og den republikanske høyresiden." (side 133-134) (Dette skriver Dag Hoel om i sin bok "Armageddon Halleluja!". Linken peker til min omtale av boka.) 

Said mener at vi må skille mellom fortidens europeiske antisemittisme og oppblomstringen av nye former for antisemittisme i Frankrike og Østerrike, der hatet er rettet mot jødene fordi de er jøder, og de oppfatningene om Israel i dag som er rådende i Midtøsten, og som egentlig ikke retter seg mot jødedommen som sådan, men mot den israelske stats handlinger. Dette siste handler om opprør mot en okkupasjonsmakt, ikke om et opprør mot en rase. Den fordømmelsen som f.eks. katolisismen har stått for overfor jødene, eksisterer ikke i islam. Jødene har der alltid blitt regnet som "bokens folk".

"Det som forundrer meg, er den palestinske fortellingens standhaftighet, de mange ulike vendingene den tar og det faktum at den ikke er en organisert fortelling ettersom vi er et statsløst folk i eksil. Vi må fortsette å fortelle historien på så mange måter som mulig, så overbevisende som mulig og så fengslende som mulig for å holde oppmerksomheten rettet mot den; det er nemlig alltid en fare for at den bare forsvinner.

Jeg tror at en av den intellektuelles roller i dag er å utgjøre et kontrapunkt ved å fortelle, ved å minne oss på lidelsens natur og ved å minne oss på at det er mennesker vi snakker om. Vi snakker ikke om abstraksjoner." (side 161-162)

Som et paradoks nevnes også palestinske Elia Suleimans film "Gud griper inn". I den palestinske filmfestivalen "Dreams of a Nation", som Columbia University arrangerte i 2003, ble Suleiman kalt "en av vår tids mest enestående forfattere/skuespillere/regissører". Like fullt ble filmen nektet deltakelse i kategorien beste utenlandske film i Oscar-konkurransen, med den begrunnelse at det ikke finnes noe land som heter Palestina ... Said var for øvrig også invitert til å holde et foredrag om Freud i Wien, men dette ble avlyst på grunn av den spente situasjonen i Midtøsten. Som om foredraget hadde noe som helst med dette å gjøre. Årsaken var at israelske sponsorer nektet å gi penger til et annet prosjekt i Tel Aviv dersom Said fikk holde dette foredraget.

Jeg håper at jeg gjennom denne presentasjonen av boka "Kultur og motstand" har tent interessen hos flere til å ønske å lese den. Boka er fremdeles tilgjengelig på norsk. Jeg har skrevet om mange bøker om Israel-Palestina-konflikten på bloggen min. Det har jeg for øvrig også gjort om Holocaust og jødeforfølgelsen, i tilfelle noen skulle tvile på balansen i det jeg skriver om. Det går nemlig an både å mene at jødenes skjebne under andre verdenskrig er hjerteskjærende og vond, og aldri må glemmes, og å fordømme hvordan Israel behandler palestinerne. Dersom det er noe jeg beundrer Edward W. Said for, så er det nettopp evnen til å balansere dette. Han er nyansert, klok, humanistisk og har et nydelig menneskesyn, uansett hvem eller hva han snakker om.

"Kultur og motstand" er et knytteneveslag av en bok, dessverre like aktuell i dag som da den kom ut i 2003. Les den!

Utgitt på engelsk: 2003
Originaltittel: 2003
Utgitt på norsk: 2004
Forlag: Oktober forlag
Oversatt: Alexander Leborg
Antall sider: 200

ISBN: 978-82-495-0499-2
Jeg har kjøpt boka selv.

Ilan Pappe: "Ti myter om Israel"

Oppgjør med myter som kommer i veien for en fredsprosess

Få konflikter har interessert meg sterkere enn den som har pågått mellom Israel og Palestina over flere ti-år. Jeg undrer meg stadig over hva det er som gjør at to parter i en konflikt kan ha så vidt forskjellige syn at det nærmest fremstår som en umulighet at de noen gang skal kunne bli enige om noe som helst. Dette kompliseres ytterligere ved at det verserer så mange "vedtatte sannheter" om de involverte at det til slutt ikke er godt å si hva som er hva. 

Det er jo i og for seg ganske forutsigbart når det kommer bøker og filmer laget av den ene parten i konflikten, som utelukkende demoniserer den andre parten. Det er i grunnen som forventet. Desto mer interessant er det når det dukker opp stemmer i debatten, som hevder det motsatte av hva man skulle forvente. Som at israelere kritiserer sitt eget lands myndigheter ... Ilan Pappes "Ti myter om Israel" er en slik bok, i og med at Ilan Pappe selv er israeler. Men han er ikke den første israeleren som kritiserer Israel.

Ilan Pappe (f. 1954) har skrevet en rekke bøker om israelsk og sionistisk historie. Han har en stor tilhengerskare og er av mange ansett for å være Israels modigste historiker. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren)

Andre bøker om Israel-Palestina-konflikten

Jødiske S. Yitzhar skrev i sin bok "Khirbet Khizah" fra 1949 (!) om flere av mytene som Ilan Pappe tar opp i sin bok - blant annet at Palestinas jord lå brakk da Israel ble opprettet og at palestinerne forlot landet frivillig. Israeleren Amos Oz skriver i sin bok "Hvordan helbrede en fanatiker" om hat-kulturen som eksisterer mellom israelere og palestinere, og at den største utfordringen består i at begge sider av konflikten er så fanatiske. Egentlig er begge parter ofre, kastet ut som de har blitt i land etter land ... Og det finnes flere jødiske forfattere som er ytterst kritisk til eget regime. Som den israelske forfatteren David Grossman. 

For øvrig vil jeg trekke frem Sidsel Wolds bok "Landet som lovet alt. Min israelske reise" (2015), Dag Hoels "Armageddon Halleluja!" (2014), Hanne Eggen Røisliens "Israelerne - kampen for å høre til" (2012), Finn Iunkers "Stemmer fra Israel" (2017), Åshild Eidems "Spillet om Gaza" (2013), Mads Gilbert og Erik Fosses "Øyne i Gaza" (2009) og Peter Normann Waages "Midtøsten etter den arabiske våren" (2012). Og da bør jeg vel også nevne Jan Otto Johansens bok "Den nygamle antisemittisme" (2010), som egentlig handler om foranledningen til Holocaust og opprettelsen av staten Israel. Men her tar han også opp at det må være legitimt å kritisere Israels krigshandlinger uten samtidig å bli ansett som antisemitt. En meget viktig distinksjon, synes jeg. (Samtlige linker peker til innlegg på bloggen min.)

Intervju i Vårt Land

Før jeg sier noe om Ilan Pappes bok, har jeg lyst til å sitere fra et intervju han ga til Vårt Land den 8. mars i 2018, i forbindelse med lanseringen av boka i Norge. 

– Ja, jeg er en pro-palestinsk historiker, og er stolt av det. For meg handler dette om rettferdighet og menneskerettigheter, om å støtte de undertrykte og kolonialiserte, de okkuperte, sier Ilan Pappe, professor ved Exeter University i Storbritannia, bokaktuell med norsk utgave av bestselgeren Ti myter om Israel, som utkom på engelsk i fjor.

I boken peker han ut ti grunnleggende sionistiske beretninger om Israel og hvordan de omstridte landområdene for 70 år siden ble til den jødiske staten, og kaller dem myter basert på forvrengninger og oppspinn.

Sionisme er opprinnelig betegnelsen på det jødiske folkets nasjonale ønske og håp om å vende tilbake til sitt gamle hjemland i landet Israel (Eretz Israel).

– Jeg lager ikke sprekkene i den israelske veggen, jeg bare peker på dem. Som historiker mener jeg det er min moralske plikt ikke bare å peke på disse falske mytene, men å sørge for at historien blir hørt, at overgrepene og implikasjonene av handlingene blir beskrevet. Og da blir jeg også en aktivist, erkjenner Pappe.

Mytene

"Historien ligger til grunn for enhver konflikt. En sannferdig og uhildet forståelse av fortiden åpner for en mulig fred. Forfalskning eller manipulering av historien, på den annen side, får katastrofale følger. Som tilfellet er med den israelsk-palestinske konflikten, kan historisk desinformasjon, selv forbundet med senere års historie, gjøre voldsom skade. Denne overlagte misforståelsen av historien kan fremme undertrykkelse, og beskytte et kolonist- og okkupasjonsregime. Derfor burde det ikke overraske at desinformasjons- og forfalskningsstrategier pågår den dag i dag, og spiller en avgjørende rolle i enhver forlengelse av konflikten, som levner svært lite håp for fremtiden.

Oppkonstruerte feilslutninger, om israelsk og palestinsk fortid og nåtid, hindrer at vi forstår utspringet til konflikten. Samtidig arbeider den vedvarende manipuleringen av fakta mot interessene til dem som er blitt ofre for den pågående blodsutgytelsen. Hva må gjøres?" (fra forordet på side 9)

Boka er delt i tre; i del en tar Pappe for seg fortidens feilslutninger, i del to nåtidens feilslutninger og i del tre veien videre. 

Ilan Pappe gjør det han føler at han må, fordi det er i samsvar med hans samvittighet og rettferdighetssans: han forsøker å fortelle historien om det som foregikk på en så sannferdig og historisk korrekt måte som mulig. Og han vet hva han snakker om, for som historiker har han hatt tilgang til historiske kilder. Det han skriver er for øvrig ikke overraskende dersom man har lest en del om konflikten fra flere sider. Jeg fant sånn sett lite nytt i hans bok, samtidig som jeg ikke har lest en bok som gir en slik samlet oversikt som Pappe gir i "Ti myter om Israel".

Den første og mest "banale" myten som er spredt rundt i verden er at Palestina ikke bare var et folketomt land, men også lite dyrket land. Og den neste: at palestinerne forlot hjemlandet sitt frivillig i 1948. Det var vel neppe intensjonen da staten Israel ble opprettet at folk som bodde der fra før av skulle jages fra gård og grunn? Fra steder de hadde bodd gjennom generasjoner, hvor de hadde sine frukttrær og oppdyrkede jorder? 

" ... Palestina var ikke et folketomt land. Landet inngikk i et rikt og fruktbart østlig middelhavssamfunn, som på 1800-tallet gjennomgikk store moderniserings- og nasjonaliseringsprosesser. Det var ingen ørken, som ventet på å blomstre. Det var et idyllisk land, på terskelen til det tjuende århundre, som et moderne samfunn, med alle fordeler og ulemper slike forvandlinger fører med seg. Sionistenes kolonisering vendte denne prosessen til en katastrofe for flertallet av den innfødte befolkningen." (side 28)

Når man opererer med påstanden om at jødene var et folk uten land, antar man uten videre at de jødiske bosetterne utgjorde ett folk. Men det gjorde de ikke. I forkant av opprettelsen av staten Israel, mens Palestina var et britisk protektorat, oppmuntret det britiske konsulatet i Jerusalem helt uformelt jøder til å komme til Palestina. I begynnelsen ble jødene også tatt vel i mot av palestinerne som bodde der fra før. De tenkte vel ikke at landet deres skulle bli tatt fra dem i nær fremtid. For øvrig pågår fremdeles debatten rundt spørsmålet om de jødiske bosetterne som stammet fra khazarene, et tyrkisk folk fra Kaukasus, som konverterte til jødedommen på 900-tallet, egentlig har noen genetisk forbindelse med jødene fra romersk Palestina. (side 43)

Jødenes tilbakevendelse til Palestina har som kjent fått mye støtte fra kristne sionister, som er overbevist om at den jødiske hjemkomsten innvarsler fullbyrdelsen av det guddommelige løftet om endetiden. 

"Jødenes retur var forløperen til Messias´ gjenkomst og de dødes oppstandelse. Det sionistiske prosjektet for kolonisering av Palestina nøt godt av denne esoteriske, religiøse overbevisningen." (side 59) Samtidig oppnådde man å tømme Europa for jøder ... 

En annen myte Ilan Pappe vil til livs er påstanden om at sionisme ikke er kolonialisme. 

"Om man påstår at Palestina var et land uten folk, som bare ventet på et folk uten land, ville palestinerne ha mistet ethvert argument for å beskytte seg. Alle deres bestrebelser på å klamre seg til landet, blir grunnløse voldshandlinger mot de rettmessige eierne. Det er altså vanskelig å skille diskusjonen om sionismens koloniserende kvaliteter, fra spørsmålet om palestinerne som et kolonisert innfødt folk. De to er nært forbundet i den samme analysen." (side 74)

Det er også en myte at palestinerne ikke ønsket å forhandle med britene i årene før opprettelsen av staten Israel. 

"Frem til 1937 forsøkte komitéen (les: Den høyere arabiske komité - et organ som representerte samtlige politiske partier og bevegelser i det palestinske samfunnet) å inngå kompromiss med den britiske regjeringen, men på det tidspunktet hadde både sionistene og imperialistene sluttet å bry seg med palestinernes syn, og fortsatte ensidig å bestemme landområdets fremtid. På denne tiden hadde den palestinske nasjonalbevegelsen begynt å betrakte sionismen som et koloniseringsprosjekt, som måtte bekjempes. Likevel, selv i 1947, da britene bestemte seg for å sende hele saken til FN, la palestinerne, sammen med andre arabiske stater, frem et forslag om en udelt stat i Palestina, som erstatning for mandatet." (side 78-79)

FN sto tilbake med to valg; en felles stat som inkluderte de eksisterende jødiske bosetterne, men uten å tillate videre sionist-kolonisering, eller en deling av landet i en arabisk og en jødisk stat. FN valgte en todeling. Partene fikk en halvpart hver. 

Det som videre skjedde i Israel kaller Ilan Pappe for etnisk renskning. Flertallet av palestinerne som bodde i den nyopprettede staten Israel, ble fordrevet for å oppnå at Israel ble en homogen region. Israels handlinger betegner han som krigsforbrytelser mot menneskeheten. Det palestinske flyktningproblemet ble skapt. Dette er "en forbrytelse ingen noen gang har måttet stå til rette for" ... (side 102) Pappes påstand er at så lenge den etniske rensningen, som fremdeles pågår, ikke erkjennes eller håndteres av verdenssamfunnet, vil vi aldri se noen løsning på den israelsk-palestinske konflikten. Han tar også til orde for at påstanden om seksdagerskrigen i 1967 var en "ufrivillig krig", er og blir en myte. Dette var en villet krig, og den endte som kjent med okkupasjon av Vestbredden og Gazastripen. Hva er egentlig igjen av det landet som palestinerne skulle ha?

Ilan Pappe angriper også en annen myte - nemlig den at Israel er det eneste demokratiet i Midtøsten. Det pågår en enorm forskjellsbehandling mellom jøder og ikke-jøder i Israel i dag. F.eks. får jordeiere ikke lov til å inngå transaksjoner med ikke-jødiske statsborgere. Ikke-jøder får heller ikke bo hvor de ønsker. Med henvisning til Vestbredden og Gazastripen, med daglig ydmykelse av millioner av palestinere, mener Pappe at "Midtøstens "eneste demokrati" (oppfører) seg som et diktatur av verste sort". (side 137) Svaret Israel pleier å avgi er at forordningene er midlertidige, og at de vil opphøre når palestinerne "oppfører seg bedre". 

Pappe betegner Oslo-avtalen som en katastrofe for palestinerne. I stedet for å bidra til fred, var avtalen et diktat som var diktert av Israel. Prisen palestinerne betalte for avtalen var at de aldri kunne vende hjem igjen. 

"Siden Oslo-prosessen ikke var en virkelig fredsprosess, var palestinernes delaktighet i den, og deres uvilje mot å videreføre den, ikke et tegn på den angivelige urokkeligheten, og den opphetede politiske kulturen deres, men en naturlig respons på et diplomatisk narrespill, som konsoliderte og styrket Israels kontroll over de okkuperte områdene." (side 156)

Arafat ønsket at Israel skulle trappe ned den intensive koloniseringen av Vestbredden, gjøre slutt på den daglige brutaliseringen av vanlige, palestinske liv (gjennom strenge restriksjoner for bevegelsesfrihet), hyppige tilfeller av kollektiv avstraffelse, fengsling uten rettergang og konstante ydmykelser ved kontrollpostene. (side 158)

Veien videre

Det har lenge vært hevdet at tostatsløsningen er den eneste veien videre, men dette er Ilan Pappe ikke enig i. Han tror at realitetene tatt i betraktning, er det kun en vei videre og det er gjennom en felles israelsk og palestinsk stat. Den israelske koloniseringen gjør nemlig utsikten til enhver tostatsløsning usannsynlig. At palestinerne skal nøye seg med betinget selvstyre i 20 % av sitt hjemland, er heller ikke sannsynlig. 

"Tostatsløsningen er som et lik, som hales ut av likhuset nå og da, pent kledd, og fremstilt som spill levende. Når det, nok en gang, er blitt påvist at det ikke fins liv igjen i liket, sendes det tilbake. For fremtiden vil det eneste som kan endres, være at FN anerkjenner Palestina som fullverdig medlemsstat." (side 207)

Pappe mener at straks tostatsløsningen er erklært død og begravet, "er et vesentlig hinder for rettferdig fred i Israel og Palestina fjernet". (side 210)

Man kan mene hva man vil om opprettelsen av staten Israel, men det er et ugjenstridig faktum at de jødiske bosetningene er kommet for å bli. De lar seg ikke fjerne. De bør derfor være en del av fremtiden, men "ikke med utgangspunkt i konstant undertrykking og fordrivelse av palestinerne". (side 213)

Helt til slutt skriver Ilan Pappe svært klokt følgende:

"Vi fortjener alle en bedre slutt på fortellingen om Holocaust. Det kunne ha innebåret et sterkt multikulturelt Tyskland, som viste vei for resten av Europa, et amerikansk samfunn som, med stort mot tok tak i fortidens raserelaterte overgrep, som gir gjenklang den dag i dag, en arabisk verden som fjerner alt barbari og all umenneskelighet ... 

Ingen av delene vil skje om vi går i fellen, og fortsetter å behandle mytene som sannheter. Palestina var ikke folketomt og jødene hadde hjemland. Palestina ble kolonisert, ikke "gjenløst", og dets folk ble fordrevet i 1948, de dro ikke av egen fri vilje. 

Koloniserte folk, selv under et FN-charter, har rett til å kjempe for sin frihet, selv med en hær, og en slik kamps vellykkede utfall ligger i opprettelsen av en demokratisk stat, som inkluderer samtlige av sine innbyggere. En diskusjon om fremtiden, løsrevet fra de ti mytene om Israel, vil forhåpentligvis ikke bare bidra til å bringe fred til Israel og Palestina, men kommer også til å hjelpe Europa i en avslutning på andre verdenskrigs skremsler, og den mørke kolonitiden." (side 214)

Min vurdering av boka

Som jeg nevnte innledningsvis har jeg lest det meste av det Ilan Pappe skriver om, tidligere. Det er imidlertid ett unntak, og det dreier seg om tankene hans rundt tostatsløsning versus en felles stat. Dette med en felles stat som eneste farbare vei er nye tanker for meg. Pappe argumenterer godt for seg, og er svært overbevisende i sin retorikk. Den uverdige situasjonen for millioner av palestinere kan ikke fortsette i det uendelige, og jeg er dessuten veldig sikker på at svært mange israelere ønsker at andre løsninger enn dem som har vært forsøkt hittil, skal forsøkes. 

Pappe signaliserer et godt og sunt menneskesyn gjennom sin fremstilling av konflikten og mytene som verserer. Undertrykkelse er ikke veien å gå, og det skaper aldri noe klima for endring til det bedre. Å tro at palestinere som hver eneste dag behandles som om de er potensielle terrorister og derfor må holdes under et strengt regime, plutselig skal oppføre seg så vennligsinnet at israelske myndigheter skjønner at "nå kan vi slippe opp restriksjonene og behandle dem som likemenn", er utopi. Selv blir jeg redd hver gang jeg leser i avisene om nye trefninger ved Gazastripen. Hvordan skal denne uverdige situasjonen ende? 

Pappe skriver godt, og jeg håper at denne boka blir lest av mange - på den rette måten. Hele konflikten er tragisk, og det er skapt en situasjon med en voldsspiral som ingen ende vil ta. Det som er sikkert er at Pappe har greie på det han skriver om, og alle påstandene han kommer med er solid faglig forankret. 

Jan-Erik Østlie i tidsskriftet Fri Fagbevegelse anmeldte Ilan Pappes bok den 9. mars 2018. Han skriver blant annet dette: 

Det fine med denne boka er at det ligger solid faglig ballast til grunn. Samtidig er det rystende lesning – også for de av oss som har hørt mye av både historien og argumentasjonen før. Bøker forandrer neppe verden, men noen av dem har i hvert fall potensiale til å forandre enkelte menneskesinn. Ilan Pappes bok er kanskje en sånn. Skjønt, vi veit jo fra tidligere bøker og debatter om dette ømtålelige feltet at her er frontene steile. Få om noen lar seg overbevise av motpartens synspunkter sånn over natta.

En ting bør det uansett ikke herske noen tvil om: Sjøl om Pappes bok er en ramsalt historisk kritikk av israelske myndigheter med ulik politisk tilknytning, så er også han ute etter fred i Midtøsten. Om denne boka er et konstruktivt bidrag i så måte, kan nok diskuteres. Men det er i hvert fall nok stoff her til ettertanke både for leg og lærd.

Ja, det gjenstår å se om også de som mener at Israels myndigheter er i sin fulle rett til å behandle palestinerne slik de gjør, vil lese en bok som dette ... Men det er lov å håpe!

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

Utgitt: 2017
Originaltittel: Ten myths about Israel
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Solum Bokvennen
Oversatt: Jarle Petterson
Etterord av Jørgen Jensehaugen 
Antall sider: 238
ISBN: 978-82-560-2013-3
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Ilan Pappe (Jeg har lånt bildet fra forlaget)

Finn Iunker: "Stemmer fra Israel"

Sterke tekster om israelske soldaters overgrep mot palestinere

Finn Iunker (f. 1969) er en norsk forfatter, som debuterte med skuespillet "The Answering Machine" i 1994. Hans teaterstykker har vært satt opp en rekke steder i Europa, og han er i dag Norges mest spilte nålevende dramatiker, etter Jon Fosse. (Kilde: Wikipedia)

Jeg har aldri lest noe av Finn Iunker tidligere, og jeg har heller ikke sett noen av hans skuespill. Det innser jeg at jeg må få gjort noe med! 

Finn Iunkers bok "Stemmer fra Israel" dumpet oppi postkassen min her om dagen. Det var forlaget som sendte boka til meg uten at jeg hadde bedt om det. Tittelen gjorde meg nysgjerrig, siden jeg er svært interessert i det meste som har med jødisk og palestinsk kultur å gjøre. Dette gjelder både film, litteratur og teater, og jeg ser frem til at jeg en dag også skal reise til Israel, Libanon og andre land i dette området av verden. 

Jødisk litteratur har alltid interessert meg spesielt. Men hva er egentlig typisk jødisk litteratur? Gabi Gleichmanns foredrag på Jødisk Museum i Oslo 5. september 2012 forsøkte å gi noen svar på dette. (Jeg har skrevet om dette foredraget på bloggen min.) Noe handler om emigrasjon, noe om forfølgelse, noe om utryddelse (Holocaust), noe om å flykte langt fra røttene sine, noe om å leve i Israel, noe om ortodokse jøder, noe om Israel-Palestina-konflikten osv. 

Om "Breaking the Silence", kilden for Finn Iunkers bok

"Stemmer fra Israel" er primært basert på kilden Breaking the Silence (red.) - "Our Harsh Logic. Israeli Soldiers´Testimonies from the Occupied Territories 2000-2010", New York 2012. Denne boka inneholder 145 nummererte vitnesbyrd, og i Iunkers bok er skriftstykkene nummerert i forhold til dette, slik at det skal være mulig å gå tilbake å få verifisert historienes autentisitet. Iunker er ikke den første som har nevnt Breaking Silence i norsk litteratur. Det gjorde også Sidsel Wold i sin bok "Landet som lovet alt". Breaking the Silence har samlet inn vitnesbyrd fra mange israelske soldater om overgrep på palestinere, i strid med folkeretten og Geneve-konvensjonen. Forut for dette opptrådte Yehuda Shaul som varsler overfor israelske medier, men ingen ville trykke bildebevisene hans. Dette fikk ham til å arrangere utstillingen "Bringing Hebron to Tel Aviv". Utstillingen vakte enorm oppmerksomhet, og etter dette burde ingen være i tvil om sannhetsgehalten i vitnesbyrdene. 

Breaking the Silence har blitt kritisert fordi mange - men ikke alle - av vitnesbyrdene er anonyme. Mange soldater har rett og slett ikke ønsket å stå frem med fullt navn fordi de frykter for at det vil føre til anmerkninger i rullebladet. Like fullt: det er faktisk til sammen tusen soldater som har stått frem og fortalt sine historier! 

Finn Iunker har redigert tekstene og har funnet frem til de nakne hendelsene mellom alle detaljene. Dette har han fått tillatelse til av organisasjonen Breaking the Silence, så fremt han behandlet hver enkelt historie sannferdig og respektfullt.

Om "Stemmer fra Israel"

Hvert skriftstykke i Finn Iunkers bok er presentert med steds- og tidsangivelse samt en henvisning til hvilket av de 145 nummererte vitnesbyrdene det er tale om. Stedene og tidsangivelsene er med på å gi oss konteksten i det som etter hvert har blitt en tragisk situasjon for mange israelere og palestinere. Mens andre kriger tross alt tar slutt, tar denne konflikten tilsynelatende aldri slutt ... 

I og med at det er israelske soldater som er intervjuet, er det deres historier vi presenteres for. Og det er sjokkerende ting vi får høre. Nattlige ransakinger i palestinske hus for å finne våpen, og der noen ser sitt snitt til å stjele når de kommer over verdisaker, er for søndagsskolehistorier å regne sammenlignet med det meste andre. 

"Gazastripen, 2008

Det var en operasjon som jeg hørte om, fra et annet kompani. En kvinne var blitt sprengt, lemmer og innvoller oppetter veggen. Men det var ikke med vilje. De hadde banket på, flere ganger, og ingen hadde åpnet. Da bestemte de seg for å bruke eksplosiver, og akkurat da bestemte hun seg for å åpne. Så kom barna hennes. Jeg hørte om det under middagen etter operasjonen. Noen sa det var vittig, og alle begynte å le. At de hadde sett mamma på veggen.

(12)" (side 11)

Konteksten for denne historien er krisen på Gaza, som begynte 23. januar 2008. Forut for dette hadde den israelske regjeringen vedtatt at Gazastripen var et fiendtlig område i september 2017, og begrenset forsyningene til området. Matmangelen var ekstrem. FNs menneskerettighetsråd fordømte Israel for 15. gang på mindre enn to år etter denne hendelsen. (Kilde: Wikipedia)

En soldat medgir at alle kontrollpostene som palestinerne må gjennom bare for å komme seg på jobb "er okkupasjon i sin reneste form. Et økonomisk instrument." (side 51)

Den israelske stat har innført en rekke lovbestemmelser for å forhindre de verste overgrepene overfor palestinerne. Blant annet er det forbudt å utøve vold mot en person som har fått armene stripset sammen og har bind foran øynene. Det er også forbudt å ta fra noen ID-papirene, fordi man da lammer aktuelle menneske fullstendig. Det er nemlig så og si umulig å bevege seg rundt uten ID-papirer. Disse lovreglene forhindrer likevel ikke at det utøves vold mot mennesker som ikke kan forsvare seg, og at det å ta fra enkeltmennesker ID-papirene er den ultimate straff. 

En soldat som ble vitne til at nestkommanderende for brigaden gikk løs på en palestiner som var bakbundet og med bind foran øynene, sier dette:

"Vest for Nablus, 2000

... "Kanskje han bare ville lette litt på trykket mot denne drittsekken av en terrorist som antakelig ville ha sendt selvmordsbombere mot oss, men nå var det bare jeg som stod mellom terroristen eller den mistenkte terroristen og en nestkommanderende for en hel brigade som var rasende. Jeg vet ikke hva som skjedde etter det, eller hvor de sendte ham. Men etterpå tenkte jeg: Hva er egentlig forskjellen mellom en nestkommanderende for brigaden som mishandler en palestiner som er anholdt, uansett hva han har gjort eller ikke gjort, som nå er stripset og har bind for øynene?" (side 57-58)

Og slik kunne jeg ha fortsatt å sitere fra en bok, som inneholder mange sjokkerende historier om overgrep fra israelske soldater overfor palestinere, men jeg stopper der. 

Min oppfatning av boka

Dette er en bok jeg startet med å bla litt i, og endte med å lese der og da - fra perm til perm i ett. Jeg klarte nemlig ikke å slutte, fordi jeg ble så grepet av historiene. Luften mellom skriftstykkene fungerte for meg som tid til ettertanke. Jeg måtte nemlig stoppe opp og reflektere over det jeg hadde lest, før jeg gikk løs på det neste avsnittet. 

Alle kriger har sine ofre, og det vil alltid være noen soldater som går over streken og utøver mer vold enn det som anses nødvendig. Krigene mellom israelerne og palestinerne skiller seg i så måte ikke ut fra det som er vanlig. Det som derimot er høyst uvanlig, slik jeg ser det, er at det ikke er opprettet systemer for å følge opp overgrepene. Tvert om opplever soldatene det som skummelt å varsle, fordi dette utelukkende vil gå ut over dem selv. Overgriperne får på den måten fritt leide, og det får ingen konsekvenser dersom man går over streken. Lover og regler fungerer ikke dersom de ikke følges opp med konsekvenser ved overtredelse. Buttom line er likevel folks holdninger. Er ikke disse på plass, er det vanskelig å få folk til å endre uheldig adferd. 

Jeg opplever Finn Iunkers bok som svært viktig! Den er godt skrevet, og jeg liker måten han presenterer historiene på. De står der, nakne og presist formulerte, og etterlater ikke tvil om at de representerer virkeligheten. 

Jeg har selvsagt lest Conrad Myrlands anmeldelse av boka i Dagen. Anmeldelsen som har tittelen "Slik rører du sammen mer Israel-hat" sto på trykk den 23. oktober i år. Det bør nevnes at Myrland er daglig leder i Med Israel for fred. 

Innledningsvis kritiserer han at vitneutsagnene er anonyme, men uten å ta på alvor hva som er bakgrunnen for boka, nemlig vitneutsagn samlet inn av organisasjonen Breaking the Silence. Følgende avsnitt i "anmeldelsen" får meg til å riste oppgitt på hodet:

Ikke bry deg om å minimalisere til det ekstreme. La gjerne den opprinnelige boken (Our Harsh Logic: Israeli Soldiers’ Testimonies from the Occupied Territories, 2000–2010) på 400 sider bli mye, mye mindre. Det er vel lov å jukse litt og best av alt; det vil spare deg timer av arbeid! Bruk gjerne også luft som virkemiddel. Mye luft! Bare den som leker djevelens advokat vil oppdage at 25 prosent av sidene dine er tomme og 16 prosent har ti eller færre linjer. De andre vil se en bok på 101 sider, men du vet at du egentlig bare har servert et hefte med 60 små sider med mye luft mellom avsnittene.

Hva er dette for noe? Denne "anmeldelsen" er det virkelig ingen grunn til å ta på alvor, fordi den virker useriøs. 

Hva er det som gjør at Israel skal være spesielt forskånet for kritikk for overgrep utført i forbindelse med okkupasjonen og krigene som har versert? Etter alle andre kriger har det kommet et oppgjør, der historien om det som egentlig skjedde fortelles. Når en krig er over, er det mindre risikabelt å stå frem med navn. Men Israel-Palestina-konflikten pågår fremdeles, og det er kanskje noe av grunnen til at det kjennes risikabelt å stå frem med fullt navn? Et rettssystem som fungerer, tåler at det fremkommer kritikk, er min påstand. 

Finn Iunker er for øvrig ikke den eneste som har valgt å fortelle historien slik han gjør - en historie som Morgenbladet har gitt overskriften "Soldatkoret og dirigenten". Soldatkor er svært dekkende for bokas innhold. Svetlana Aleksijevitsj har gjort det samme i en rekke av sine bøker, som bærer fellesbetegnelsen "Utopiens stemmer". Alle stemmene som lyder i hennes bøker er anonyme. Det har likevel ikke forhindret at hun fikk Nobels litteraturpris. 

Vil en bok som "Stemmer fra Israel" fremme mer Israel-hat? Tja ... Lest veldig vrangt, vil den kanskje det. Det er imidlertid viktig å være klar over at folk flest i Israel ikke har innsikt i hva som skjer i konfliktområdene, fordi soldatene ikke snakker om det de opplever når de kommer hjem igjen til sine hverdagsliv. Det er jo tausheten som er problemet! Å ta soldathistoriene til inntekt for at "alle er voldelige drittsekker, vil være en meget uheldig generalisering av et helt folk. Det blir som å si at enkeltsoldaters overgrep mot befolkningen i Afghanistan, Irak, Vietnam etc. er uttrykk for folkesjelen i det landet soldatene kommer fra. Alle skjønner at det er for drøyt. 

Jeg tenker uansett at der det er åpenhet, er det håp. Opp gjennom historien har det vært mye ukultur og urettferdighet. Dersom ingen hadde våget å snakke høyt om det, ville det ikke skjedd forbedringer. Å feie ting under teppet har aldri løst noen problemer, verken i liten eller stor skala. Jeg håper at historier som dette vil kunne føre til at uheldige holdninger utfordres og i neste omgang kan endres. Et nærliggende eksempel er Iram Haqs film "Hva folk vi si", som har ført til at en ukultur er løftet frem for hele verden, for i neste omgang forhåpentligvis å føre til endringer. Skulle dette bare vært feid under teppet, fordi man ellers risikerer at "alle" nordmenn fordømmer hele det pakistanske miljøet? Det blir ikke endringer til det bedre av ikke å snakke om de vanskelige tingene. Tvert i mot tror jeg at volden som utøves mot palestinerne har blitt så ille fordi så få våger å snakke høyt om det. 

Jeg håper at riktig mange finner frem til Finn Iunkers bok, og leser den med de riktige "brillene"! Jeg anbefaler den sterkt!

Avslutningsvis nevner jeg et intervju av forfatteren som sto på trykk i Klassekampen 16. oktober 2017. Det er vel verdt å lese! 

Utgitt: 2017 
Forlag: Kolon Forlag
Antall sider: 102
ISBN: 978-82-05-50238-3
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Finn Iunker (bildet har jeg lånt av forlaget=

Sidsel Wold: "Landet som lovet alt. Min israelske reise"

Interessant om dreiningen i israelsk politikk!

Sidsel Wold (f. 1959) er journalist og forfatter. I årene 2007 til 2011 var hun NRKs korrespondent i Midtøsten. Den 19. oktober i år utga hun sin fjerde bok: "Landet som lovet alt. Min israelske reise." Det var da ni år siden den forrige boka "Checkpoint: En beretning fra Midtøsten". 

Sidsel Wold drømte om å bli indianer eller jøde da hun var barn. I 19-årsalderen reiste hun til Israel for å jobbe i kibbutz, og etter hvert lærte hun seg hebraisk. Så sterk var hennes kjærlighet til landet at hun i en periode av sitt liv ønsket å konvertere til jødedommen. Hun fremmet Israels sak og hadde kontakter inn i det jødiske miljøet i Norge. Etter hvert lærte hun seg også arabisk og russisk. 

Få i Norge har så inngående kjennskap til hva som egentlig foregår i Midtøsten i dag, som Sidsel Wold. Ikke bare har hun studert og satt seg inn i det som er av litteratur på området, men hun har også vært der både på slutten av 1970-tallet og som korrespondent over flere år. I nesten 40 år har hun fulgt Israel tett. Hun har måttet tåle mye hets for sine synspunkter, særlig etter at hun snudde i sitt syn på Israel. At det i mange miljøer ikke er stuerent å komme med kritikk mot Israel, viser hun til fulle i sin bok. 

"Jeg har skrevet denne boken med et ønske om å vise konsekvensene av de store demografiske og politiske endringene som har funnet sted innad i det israelske samfunnet. Hvordan kan det ha seg at den sosialistiske pionerstaten fra 1948, i dag har sin mest nasjonalistiske regjering noensinne? Jeg forsøker å vise hvorfor Israels forhold til det internasjonale samfunnet har endret seg, og da først og fremst forholdet mellom Israel, Europa og USA. For hvordan har Israel mistet det meste av sympatien landet nøt i sine første tiår?" (side 7)

I boka er Sidsel Wold innom temaer som sionismen og det britiske mandatet, opprettelsen av staten Israel og krigene vi kjenner fra historiebøkene. FN vedtok som kjent en delingsplan som gikk ut på at det skulle etableres en arabisk og en jødisk stat. Fordi Jerusalem er en hellig by både for jøder, kristne og muslimer, ble det bestemt at denne byen skulle administreres av FN. Det jødiske samfunnet aksepterte planen, mens den arabiske ligaen avslo. Rett etter opprettelsen av Israel brøt det derfor ut krig. Denne krigen ble kalt selvstendighetskrigen, og et år senere ble det erklært våpenhvile. Midlertidige grenser ble trukket opp, betegnet som "den grønne linje". (Kilde: Wikipedia)

 Seksdagerskrigen (5. - 10. juni 1967) førte til at Israel okkuperte store deler av landområdene som FN hadde vedtatt skulle tilhøre den arabiske/palestinske staten. Siden har det vært flere kriger, og forsøk på fredsavtaler, hvorav Oslo-avtalen er den mest kjente. Israel har ført en bosettingspolitikk i de okkuperte områdene, og dette har vanskeliggjort mulighetene for fred. Noe av problemet er at Israel selv mener at de ikke er okkupanter, men frigjørere, og at det dreier seg om landområder som Gud i følge Bibelen ga til sitt utvalgte folk. 

"Den eksistensielle angsten er avgjørende for å forstå Israels psyke og politikk. Frykt er ikke synlig, frykt er ikke rasjonell, men den er en sterk drivkraft i Israels politiske valg. Frykt er nødvendig som overlevelsesinstinkt i Israel. I det trygge Europa er vi i liten kontakt med dette instinktet, rett og slett fordi vi ikke føler oss truet. Spørsmålet er om Israel skal kunne drive sin politikk og oppføre seg etter andre regler på grunn av holocaust-syndromet og posttraumatisk stress i flere generasjoner." (side 42)

Gjennom å gå Israels historie og politikk så sterkt i sømmene, viser Sidsel Wold oss hvilken utvikling som har funnet sted i det en gang så lovede landet, hvor pionérånden en gang var så sterk. Hva skjedde egentlig underveis? På den ene siden har de jødiske bosettingene blitt et stadig økende problem, som står i veien for fred. På den annen side har folkene som har kommet til Israel påvirket landets politikk i en stadig mer høyrevridd retning. Ikke minst har det hatt mye å si at sånn ca. 1 million russiske jøder immigrerte til Israel i løpet av noen få år. Det som kjennetegner denne gruppen er blant annet at de ikke har noen forhistorie med palestinerne, og derfor ikke synes å bry seg om dem i særlig grad. 

"Bosetterbefolkningen er sammensatt. Blant dem finner du helt sekulære barnefamilier som vil ha romsligere boliger enn det de hadde hatt råd til inne i selve Israel. Det er familier som trives med barnevennlig miljø og den fordelen det er å bo i billige og subsidierte samfunn. Mange russiske immigranter bor i bosetterbyen Ariel, som har fått sitt eget universitet og teater. Bosetterne som bor i Øst-Jerusalem, tenker sjelden på at de er bosettere. Andre igjen er ideologiske bosettere som Israel Harel. Den gruppen som gjør mest av seg, er de ekstreme og voldelige bosetterne som går løs på palestinsk eiendom og setter fyr på kirker og moskeer.

På Vestbredden bor de jødiske bosetterne under én type lov og regler, mens palestinerne er underlagt militære lover og det som litt misvisende heter The Civil Administration, som er en del av IDE. Enkelt sagt har bosetterne alle rettigheter, mens palestinerne er uten rettigheter under israelsk okkupasjon. De ideologiske bosetterne mener at slik må det være, siden "palestinere ikke hører til her"." (side 86-87)

Mens det fra israelsk side ropes opp om antisemittisme når kritikken mot landet blir for krass, handler det for resten av verden om en ulovlig okkupasjon som bryter med folkeretten, dvs. Genevekonvensjonen. Men så lenge kritikken kun er verbal og ikke følges opp med sanksjoner, skjer det ingenting. Sidsel Wold kommer inn på det i boka - etter at jeg selv hadde tenkt det selv: - når resten av verden ikke gjør noen ting, står dette i grell kontrast til hvordan verden forholder seg til Putins okkupasjon av Krim-halvøya. Egentlig handler det om det samme, dvs. okkupasjon av andre lands territorier. Krim-halvøya var opprinnelig sovjetisk, uten at dette gjør det mer legitimt å hente dette landområdet tilbake fra ukrainerne. Tilsvarende kan man si om Vestbredden o.l.

Israel har alltid hatt tette bånd til USA, men selv her skranter støtten. Da Obama besøkte Israel i 2013, uttalte han følgende:

"Israelerne må innse at fortsatt bygging i bosettingene er kontraproduktivt for fred og mot sin hensikt om palestinerne skal få en levedyktig selvstendig stat som krever at reelle grenser må trekkes opp."

Jødene er et sammensatt folk som kommer fra mange steder i verden. Det finnes irakiske jøder, nord-afrikanske jøder, iranske jøder, russiske jøder, polske og tyske jøder osv. - og fremfor alt arabiske jøder. Men å koble sammen arabisk og jøde er tabu. 

"Så mange ord er politisk betente. Under et foredrag i 2014 hørte jeg for første gang en israeler si at jødene fra Midtøsten og Nord-Afrika er arabere. Med ett falt en stor bit på plass. For det er vanskelig, av og til helt umulig, å se forskjellen på en jøde fra Irak eller Marokko og en arabisk israeler (altså en palestiner med israelsk statsborgerskap). Det gikk plutselig opp for meg at det ikke er noen forskjell, bortsett fra religionen. Begge grupper er arabere. Noen er kristne arabere, noen er muslimske arabere, og mange er jødiske arabere. Men i Israel er dette en av fornektelsene, en av fortielsene, en av de mange elefantene i det nasjonale rommet." (side 114)

Den som engasjerer seg i Israel-Palestina-konflikten, blir merket for livet, mener Sidsel Wold. Men hvorfor får denne konflikten så mye mer oppmerksomhet enn alle andre konflikter? Det dør jo langt flere mennesker i andre kriger? Stikkord som religion, Bibelen, jødenes historie, okkupasjon, frigjøringskamp, rettferdighet etc. har nok mye å si. Hele den kristne verden har et forhold til Jødeland. Og nettopp derfor er f.eks. kristensionistene så opptatt av at jødene må få komme hjem - også til de delene av landområdene som ikke var omfattet av FNs resolusjon. For når så skjer, vet vi at endetiden er nær og at Messias skal komme tilbake. Akkurat dette handler blant annet Dag Hoels bok "Armageddon Halleluja!" om (linken går til min bokomtale). 

"Politisk sett utmerker russerne seg negativt. Deres holdninger til demografti, demokratiske institusjoner og håndhevelse av loven står lavt i kurs i følge meningsmålinger. Spørreundersøkelser viser også at russerne står for sterkt rasistiske holdninger overfor både arabere og mizrahim, sier forfatteren av The Million that Changed the Middle East. Russerne kom fra et land der bruk av makt, også militær makt, hadde en verdi i seg selv. I tiden etter 1996 oppdaget israelske ledere at de kunne hente støtte fra en million russisktalende innbyggere om de ville bruke rå makt mot palestinere eller mot Libanon. I dag har hele det israelske samfunnet beveget seg mot høyre, russerne er ikke lenger de eneste." (side 137)

Samtidig som vi reagerer sterkt når Holocaust benektes, burde kunnskapen om det som skjedde i 1948 føre til at heller ikke al-Nakba benektes. Det var aldri FNs intensjon at de palestinerne som bodde i landet Israel skulle fordrives, men det var nettopp det som likevel skjedde flere steder. Dette skriver den israelske forfatteren S. Yitzhar om i romanen "Khirbet Khizah" (linken går til min omtale av denne boka).

"Etter 1948-krigen viser statistikken at jødene utgjorde 82 prosent av befolkningen og ikke-jødene bare 18 prosent i området som ble til Israel. Tallene forteller den dramatiske historien om al-Nakba, fordrivelsen og katastrofen. Det nye Israel skulle være for jøder. Det israelerne kaller frigjøringskrigen og selvstendighetskrigen, er katastrofen for palestsinerne. Flere hundre palestinske landsbyer sto tomme igjen eller var jevnet med jorden etter at de israelske styrkene hadde tvunget innbyggerne på flukt." (side 143) 

Begrepet al-Nakba har etter hvert vunnet anerkjennelse også i den israelske bevisstheten. I Benny Morris´ The Birth of the Palestinian Refugee Problem 1947-1949 (1988) og Ilan Pappés The Etnic Clensing of Palestine (2006) tas det et oppgjør med sionistenes narrativ om at rundt 750 000 palestinere forlot sine landsbyer frivillig i 1948, fordi deres arabiske ledere ba dem dra. Sannheten er at de ble fordrevet med makt og våpen. 

Det er imidlertid ikke bare mellom israelere og palestinere det er konflikter. Også innad i Israel er det konflikter mellom de ultraortodokse (haredim), som ikke jobber eller deltar i militærtjeneste, og resten av befolkningen. Denne gruppen føder mange flere barn enn resten av den mer sekulære delen av befolkningen, og de lever på det vi i Norge kanskje ville ha kalt sosialhjelp - uten at det kreves noe av dem. Deres tid går til studier av Toraen og andre hellige skrifter. Fordi de er så mange, representerer de mye makt i Israel. Akkurat hvor sammensatt Israel er, skriver blant annet Hanne Eggen Røislien om i sin bok "Israelerne - Kampen om å høre til" (linken går til min bokomtale).

"Antall israelske jøder som mener det er like viktig at Israel forblir en demokratisk stat som en jødisk stat, har sunket dramatisk de siste tre årene. I 2010 mente neste halvparten av de spurte at Israel må være demokratisk og jødisk, men i 2014 var antallet halvert. Bare hver fjerde jøde i Israel (24 prosent) mener de to verdiene er like viktige. ... Blant dem som mener at det er viktigere at Israel er jødisk enn demokratisk, finner vi nasjonalistene blant bosetterne og russerne. Men også den ultraortodokse befolkningen er sterkt representert her. Demokratiet blir stadig mindre viktig." (side 162)

Når et folk er kjørt så langt ned at det ikke lenger har noe å tape, blir det å sprenge seg selv i luften en siste utvei. Ser man ikke desperasjonen som ligger i en slik handling? Det går ikke an å holde et helt folk under støvelen og samtidig hevde at man selv representerer det eneste demokratiet i Midtøsten. Sidsel Wold har selv erfart hvordan ytringsfriheten i Israel arter seg i praksis. Hvordan man blir redd for å ytre seg fordi det kan skape vanskeligheter med å opptre som journalist i det samme området. Dette har ikke minst legen og forfatteren Erik Fosse fått erfare (forfatteren bak bl.a. boka "Øyne i Gaza" - linken går til min bokomtale). 

"- Folk har ikke peiling på hva som foregår, og så spør de hvorfor det finnes terror?" (side 176)

Sidsel Wold trekker opp noen historiske linjer fra 1970-tallet og frem til i dag. Den gangen forbandt alle palestinerne med terrorister. Vi hørte om flykapringer og terrorhandlinger og visste lite eller ingenting om det palestinske folket. I dag vet vi mye mer, og nå er sympatien tippet over til palestinerne og deres skjebne. 

"Seksdagerskrigen hadde gjort lille David til okkupant. Mens kartene før 1967 viste Israel som et knøttlite område omringet av store, fiendtlige araberland, viste kartene etter 1967 et stort Israel med de erobrede områdene Vestbredden, Golan, Sinai og Gaza. Med sin effektive hær hadde Israel tredoblet arealet sitt på mindre enn en uke. Det 19 år unge landet viste seg som en militær stormakt, og selvtilliten var det ingenting å si på. Seksdagerskrigen forvandlet israelerne fra å være "pionerer" til å "okkupanter". Israel var blitt den fryktinngytende Goliat som sto overfor hjemløse palestinske flyktninger." (side 205-206)

På side 209 i boka skriver Sidsel Wold om forfatteren Edward Said, mannen bak verket "Orientalismen". Dette verket skulle påvirke amerikanernes syn på Palestina-konflikten, først og fremst ved å tegne et riktigere og mer nyansert bilde av det arabiske samfunnet. Tidligere hadde vesten behandlet araberne som en ensartet gruppe og skåret alle over en og samme kam. Denne folkegruppen ble fremstilt som aggressive, ville, uvitende og enkle mennesker - med andre ord ikke rent lite rasistisk betont. Å være orientaler var et negativt ladet ord. Men det var ikke bare Saids nye fremstilling som fikk betydning for hvordan amerikanerne så på Palestina-konflikten. Israels aggressive politikk bidro i seg selv til å endre den internasjonale opinionens syn på landet. Etter hvert begynte også jødiske intellektuelle og forfattere å stille ubehagelige spørsmål. I den forbindelse er det nærliggende å trekke frem Amos Oz, forfatteren bak boka "Hvordan helbrede en fanatiker" (linken fører til min bokomtale). 

"Noe skjedde med oss vestlige pressefolk som dekket Gaza-krigen i 2008-09. Og noe skjedde med forholdet vårt til israelere som ikke ante hva som foregikk i Gaza. Vi hadde sett en avgrunn. Og vi hadde sett folk som var flyktninger i 1948, bli hjemløse igjen. På nytt fikk de utdelt et hvitt telt og ulltepper. Enda en gang satt de i en teltleir uten håp. Med israelere flest ante ingenting om dette, for israelske pressefolk hadde forbud mot å reise inn i Gaza, og kunne i liten grad rapportere derfra." (side 220) (En bok jeg ønsker å trekke frem er Åshild Eidems bok "Spillet om Gaza", som viser hvor sammensatt konflikten er.)

Sidsel Wold hadde i mange år vært mest opptatt av det vakre og gode Israel, og lenge mente hun at bildet av det stygge Israel var overdrevent og at folk som ville landet ondt, snakket om okkupasjon hele tiden. Etter å ha sett okkupasjonen selv, og blitt meget opprørt over det hun så, oppdaget hun et styggere Israel. Som journalist mener Sidsel Wold at det er hennes oppgave å vise urett. Det ble vanskelig å balansere mellom det gode og det stygge Israel, og spørsmålet hun stiller er om det finnes et klart skille ... (side 222)

Noe av problemet er at ordet okkupasjon ikke er en del av den israelske dagligtalen. Det er faktisk et tabuord. Israelske politikere snakker derimot om frigjøring, og motparten i konflikten betegnes som terrorister. Israelerne lurer på hvorfor Norge ikke liker Israel. Når svaret er kombinasjonen av okkupasjon, arroganse, bygging av bosettinger og mangel på troverdig vilje til å skape fred, og dette blir møtt med "hvilken okkupasjon?", er det i følge Sidsel Wold vanskelig å komme videre i samtalen. Det at man oppfatter konflikten så grunnleggende forskjellig, er i seg selv et hovedproblem. 

"Hva er det å være anti- eller pro-israelsk? Journalisten Gideon Levy sier at om du er en venn av Israel i dag, da er du også en venn av okkupasjonen. Å være pro-israelsk på 1970-tallet hadde en helt annen betydning enn å være pro-Israelsk i 2015, i en tid da landet styres av den mest nasjonalistiske regjeringen noensinne. Begrepene antisemitt, antisionist og Anti-Israel skifter innhold og mening alt etter hvordan politikken og hasbaren utvikler seg. Begrepene brukes om hverandre for å stemple motstandere og bidrar til økt forvirring i et allerede komplisert landskap." (side 321)  

Breaking the Silence ble stiftet i mars 2004, og israelske soldater står bak denne organisasjonen. De har samlet inn vitnesbyrd fra mange soldater om overgep mot palestinere, i strid med folkeretten og Geneve-konvensjonen. Forut for dette opptrådte Yehuda Shaul som varsler overfor israelske medier, men ingen ville trykke bildebevisene hans. 

"Gjennombruddet fikk Breaking the Silence med utstillingen Bringing Hebron to Tel Aviv sommeren 2004. Publikum ble invitert inn i okkupasjonen. De fikk se bilder og høre vitnesbyrd som skulle hjelpe dem å sette seg inn i okkupasjonens system og tankesett. Interessen var enorm. Nå trykket avisene både vitnesbyrd og bilder. Hele 7000 mennesker besøkte utstillingen. Blant dem var Yehuda Shauls far.
- Han ropte fra den ene delen av utstillingslokalet til den andre:
"Yehuda, is this what you did?" Militærpolitiet brøt seg inn i utstillingen. Senere den dagen besøkte jeg familien. Ingen sa noe. Det sto tusen elefanter i rommet!" (side 238)

Da Sidsel Wold oppsøkte Yehuda Shaul tre år etter utstillingen, kunne han fortelle at mange soldater ikke ønsket å stå frem med fullt navn av frykt for at de kunne få problemer som anmerkninger i rullebladet. Det forhold at mange av vitnesbyrdene er anonyme har organisasjonen Breaking the Silence fått kritikk for. Like fullt hadde til sammen tusen soldater stått frem og fortalt sine historier. I dag står organisasjonen bak filmer, hefter og rapporter, og de inviteres verden over. Prisen Shaul har betalt for suksessen er at han har blitt utskjelt og arrestert flere ganger, og at han er høyresidens og bosetternes folkefiende. 

"Det er Israel som okkuperer og som sitter med de fleste kortene. Israel er parten som må gi fra seg land for fred, men etter som folket dreier mot høyre, er stadig færre velgere villige til å gi avkall på land for å avslutte konflikten med palestinerne. Trolig hadde bare ledere som Yitzhak Rabin og Ariel Sharon, begge generaler i IDF, format til å få velgerne med på en så kostbar fredsavtale. Netanyahu har verken samme styrke eller vilje til å gjøre det. Så lenge Israel deltar i noe som ligner samtaler, kan regjeringen slippe unna isolasjon og boikott-trusler. Forhandlinger som politisk skuespill blir som å sette fyr på et hus for å varme seg på flammene. Kulden kommer når huset ligger i aske." (side 240)

Kan Israel regne med en fortsatt støtte fra USA i fremtiden? I 1980 utgjorde 80 % av USAs befolkning hvite mennesker. I 2060 vil godt under halvparten av USAs befolkning være hvit. Endringen i befolkningssammensetningen vil påvirke hva flertallet i USA kommer til å stemme. De gruppene som vil tippe balansen i befolkningssammensetningen, er de samme som er mest kritisk til Netanyahus politikk, og som ikke vil tolerere fortsatt okkupasjon og undertrykkelse. En annen sak er at flere og flere jødiske amerikanere tar avstand fra Israels politikk, og blir kraftig provosert hver gang Netanyahu uttaler seg "på vegne av alle verdens jøder". Det Netanyahu samtidig gjør, er å nøre opp under et jødehat som eksisterer særlig blant konspiratorikere, som hevder at jødene har en plan om å overta verdensherredømmet. (Dette er det skrevet mye om i litteraturen, og John Færseth berører blant annet dette temaet i sin bok "KonspiraNorge". Linken fører til min bokomtale.)

"I kraft av sin stilling som statsminister i Israel inkluderer Netanyahu hele det jødiske folket når han snakker til verden. Han snakker altså på vegne av folk som er statsborgere av Frankrike, Danmark og USA, enten de vil eller ikke. Han inkluderer dem i det sionistiske prosjektet og gjør dem indirekte ansvarlig for israelsk politikk - og okkupasjon. Det finnes mange jøder som er dypt ulykkelige over Israels politikk av i dag, men som ikke vil si noe utad av frykt for å fremstå som illojale. I uker med Gaza-krig, der folk i Europa er i opprør, blir dette en umulig situasjon for jøder som synes angrepene mot sivile er forferdelige, men som ikke tør å protestere fordi det kan være vanskelig å ytre seg offentlig. Redselen for å bli angrepet av antiisraelske mobber i Europa er reell." (side 260-261)

I tillegg bidrar Netanyahu til å så tvil om hvor europeiske jøder har sin lojalitet. Dette kan skade jøder i tider med sterke antiisraelske følelser. Det er nemlig liten tvil om at antisemittismen i Europa har økt, og at dette har sammenheng med Israels politikk. Dette står i sterk kontrast til at jøder utenfor Israel er blitt mer kritiske til Israel og landets politikk. 

Israels jødiske befolkning aner ikke hva det militære utsetter palestinerne for. Årsaken er at det ikke skrives noe om dette i israelske aviser. 

I bokas nest siste kapittel skriver Sidsel Wold om sine opplevelser som journalist. Hun har blitt utskjelt og beskyldt for å hate jøder når hun har laget reportasjer om Israel-Palestina-konflikten. Blant dem som har kritisert henne hardest, er kristensionistene verst. Det er selvsagt mange nyanser i konflikten, men dette er det vanskelig å få frem i korte TV-innslag av et par minutters varighet. For å forklare de store linjene, må det bøker til, påpeker hun. (side 279) 

Sidsel Wolds bok "Landet som lovet alt" inneholder alt man trenger å vite for virkelig å forstå Israel-Palestina-konflikten. Jeg er selvsagt innforstått med at dersom man er kritisk til hennes tankegods, vil mange av påstandene og historiene kanskje være vanskelig å svelge.   Samtidig er det viktig å understreke at forfatteren har elsket landet Israel i flere år av sitt liv, enn hun har vært kritisk. Hun har gått svært langt i forsvare det hun oppfattet som en nødvendig politikk mot terrorisme. Da hun skjønte at hun ikke satt med hele bildet av konflikten, reiste hun ut og undersøkte dette nærmere. Det hun ble vitne til var så hjerteskjærende at det var vanskelig å forsvare Israels politikk etterpå. Det hele bunner i en aggressiv okkupasjonspolitikk, hvor det er gjort en del valg (jf. bosettings-politikken) som gjør det vanskelig å tenke seg varig fred i dette området. Samtidig har befolkningssammensetningen i Israel endret seg betydelig i årenes løp, og dette har medvirket til den uforsonlige linjen overfor palestinerne samt en stadig sterkere grad av nasjonalisme av den usunne sorten. 

Det jeg fant aller mest spennende med Sidsel Wolds bok er redegjørelsen for hva dreiningen fra venstre- til høyresiden i politikken egentlig skyldes. Alt det andre - overgrepene i Gaza, okkupasjonen(e), kristensionistene og deres rolle, forholdet mellom Israel og USA og ikke minst den gryende antisemittismen i Europa - kjente jeg til fra før av. Boka ga meg lyst til å grave mer i Israels politikk, og noen av litteraturhenvisningene fikk jeg også lyst til å forfølge videre. 

Sidsel Wold skriver både godt og levende, og det var interessant å bli mer kjent med hennes egne beveggrunner for å endre holdningene til denne vanskelige konflikten. Ingen bør etter å ha lest hennes bok, være i tvil om at hun kan mer enn de aller fleste om Israel-Palestina-konflikten, og at hun mer enn de aller fleste har sett følgene av konflikten på nært hold. Jeg opplevde fremstillingen som svært balansert, helt til på slutten av boka, der man kan merke hennes fortvilelse og oppgitthet over holdningene hun har møtt i ulike miljøer - både i Israel og i Norge - når konflikten er et tema. Det må være lov, tenker jeg. Som hun selv sier flere ganger i boka: dette er en konflikt som mer enn noen annen konflikt griper tak i den som først har gått inn i den. Det er sterke følelser i sving! For Sidsel Wold handler dette om en stor skuffelse overfor et land hun har elsket store deler av sitt liv. Men det var pioner-staten Israel hun elsket - ikke okkupant-staten Israel. 

Det kommer ut utrolig mye bra norsk sakprosa, men dette er likevel noe av det bedre jeg har lest! Boka er den reneste page-turner for den som interesserer seg for Israel-Palestina-konflikten! 

Jeg anbefaler denne boka på det sterkeste! Jeg håper også at de som ikke nødvendigvis deler Sidsel Wolds syn på konflikten, leser boka. Om ikke annet så i alle fall for å forstå også den andre siden i konflikten! 

Utgitt: 2015 
Forlag: Spartacus
Antall sider: 312
ISBN: 978-82-430-0947-9
Boka har jeg kjøpt selv 

Sidsel Wold - her fra debatten i Litteraturhuset i Oslo den 11. januar 2015 -
etter Charlie Hebdo-massakren. (Foto: RMC)