"Operasjon Argo" (Regissør: Ben Affleck)

"The best bad plan we have ..."

"Operasjon Argo" ble nominert til hele syv Oscars i forbindelse med årets prisutdeling, og vant tre av disse. Den kanskje gjeveste av dem alle: som beste film. Dessuten mottok Alan Arkin prisen for beste birolle, mens Chris Terrio mottok prisen for beste manus ("best adapted screenplay"). I tillegg er filmen så neddynget av nominasjoner og priser at man skjønner at det er tale om en ekstraordinær film. 

"Argo" er basert på virkelige hendelser fra et gisseldrama i Iran under den iranske revolusjonen i 1979. 

Bakteppet var dette: sjahen av Iran flyktet fra landet i januar 1979. I begynnelsen ansett som en slags "ferie", men han skulle aldri vende tilbake til sitt hjemland. Etter dette ankom Ayatollah Khomeini, som hadde levd i eksil i en årrekke. Noen år med uroligheter fulgte, inntil et strikt regime opprettet ro og orden i landet - i alle fall på overflaten. 

Etter sjahens flukt ble det klart at han led av en uhelbredelig form for kreft, og i oktober 1979 ble han sluppet inn i USA for å motta medisinsk behandling. Dette utløste en storm av protester i Iran, som fra før av var rasende på USA.  Den avgåtte sjahen hadde nemlig veltet seg i vestlig luksus og dekadanse, mot at USA fikk fritt leide til landets oljeressurser. 

I åpningsscenen i "Argo" blir vi vitne til en rasende folkemengde som stormer den amerikanske ambassaden i Teheran. Inne i ambassaden forsøker  diplomatene å tilintetgjøre sentrale dokumenter som de frykter senere skal bli brukt mot dem. Imens klarer seks av amerikanerne ved ambassaden å flykte, og havner etter hvert i den canadiske ambassaden som gjester. 66 av de andre ambassadeansatte ble tatt til gisler, og satt i fangenskap i 444 dager, inntil sjahen døde og iranske myndigheter ble noe mer villig til å forhandle om løslatelse av dem. Det er imidlertid ikke disse gislene denne filmen handler om, men de seks som klarte å flykte, og som ble sittende fast i den canadiske ambassaden uten å komme verken frem eller tilbake. Til alt hell visste ikke iranerne om dem, men tiden jobbet mot dem. I den tidligere amerikanske ambassaden jobbet nemlig iransk etterretning frenetisk med å pusle sammen dokumenter som var blitt strimlet i makuleringsmaskinene av amerikanerne rett før stormingen av ambassaden ... Det var bare et tidsspørsmål før de ville skjønne at det manglet seks mennesker ... 

I USA arbeidet amerikanske myndigheter med å legge strategier for hvordan man skulle få løslatt gislene, herunder de seks som satt internert i den canadiske ambassaden. Og det var her Tony Mendez (spilt av regissøren selv - Ben Affleck) kom inn i bildet. Han utarbeidet nemlig en plan om at han med flere skulle utstyres med canadiske pass og late som om de skulle spille inn en film - "Argo" - og deretter sørge for å inkorperere flyktningene ved den canadiske ambassaden i film-crewet. Ved hjelp av falske canadiske pass skulle de så fraktes ut av landet via Sveits. 

Hagia Sofia, Istanbul 2012 (Foto: RMC)

På vei fra USA mellomlandet Tony Mendez i Istanbul, hvor han møtte sine samarbeidspartnere. Vandrende rundt i Hagia Sofia og andre sentrale steder, ble de siste brikkene i planen diskutert. 

Mange av filmscenene som følger i det som angivelig skulle være Teheran, er helt opplagt filmet i Istanbul. Store basar og krydderbasaren er sånn sett nokså lett gjenkjennelig av undertegnede, siden det er bare et år siden jeg besøkte denne byen. 

Store Bazar, Istanbul 2012 (Foto: RMC)

Selv om jeg visste hva utfallet i filmen ville bli, holdt jeg pusten nesten helt til siste slutt. Filmen er på mange måter helt mesterlig. Det er imidlertid én ting jeg alltid reagerer på når amerikanerne skal lage filmer som dette, og det gjorde jeg også denne gangen. Fienden - i dette tilfellet Iran og det iranske folket som vises frem - fremstilles så endimensjonalt at det tidvis er kvalmende. Jeg skjønner jo at de som stormet ambassaden var langt fra vennligsinnede, og jeg skjønner også at menneskene som amerikanerne møtte på slutten av sitt opphold i Iran var meget mistenksomme. Men bildet som tegnes av iranerne nærmest som et ondt folk ... det reagerte jeg på. Det er så og si ingen nyanser i dette bildet - kanskje bortsett fra to iranske kvinner som jobbet ved den canadiske ambassaden. Dette trekker ned mitt helhetsinntrykk av filmen, som ellers er både viktig og ikke minst flott filmet, bare for å ha sagt dét. 

Noe av det jeg dessuten fant underholdende var den gjennomførte 1970-tallskoloritten i ett og alt - i klesdrakt, bilpark, det forhold at "alle" røkte osv. Ikke én eneste detalj var overlatt til tilfeldighetene. Så hvorfor ikke også balansere bildet av iranerne? I den grad bildet nyanseres, er latterliggjøring det nærmeste jeg kommer - som da alle står i utsjekkingsskranken og "bestikker" kontrollørene med latterlige tegninger fra den fiktive filmen "Argo" ... 

Min konklusjon er at denne filmen fortjener terningkast fem - et sterkt sådan. Når det ikke blir en seks´er er dette fordi jeg synes den endimensjonale fremstillingen av iranere skjemmer helhetsinntrykket. 

(Filmen fikk Oscar i kategoriene beste film og beste adapterte manus i forbindelse med Oscar-utdelingen for 2013.)

Innspilt: 2012
Originaltittel: Argo
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama / thriller 
Skuespillere: Ben Affleck (Tony Mendez), Bryan Cranston (Jack O´Donnell), Alan Arkin (Lester Siegel), John Goodman (John Chambers) m.fl.
Spilletid: 120 min.

Istanbul IV (2012)

Den nest siste dagen under vårt opphold i Istanbul, reiste vi ut til Prinseøyene. Siden vi bodde i Gamlebyen (Sultanahmet), tok vi trikk T1 til endestasjonen Kabatas, og reiste deretter videre ut til Prinseøyene med en lokalbåt. Bare reisen i seg selv ut til den største av Prinseøyene - Büyükada - var en opplevelse i seg selv! Som sild i tønne sto passasjerene, og vi som trodde vi hadde sikret oss den panoramautsikten, ble skuffet vitne til at en haug med mennesker stilte seg foran denne utsikten ... Men - det var bare å reise seg og kjempe om plassen selv! ;-)

På vei ut til Kabatas på morgenkvisten, kjørte vi over Galatabrua, som var full av folk som sto og fisket i Bosporos. 

I avgangshallen på fergeleiet ble det etter hvert temmelig folksomt. Da vi fikk lov til å gå ombord på båten, stormet alle frem for å sikre seg de beste plassene på soldekket.

På vei utover til Prinseøyene kjørte vi forbi neset på Sultanahmet, hvor vi ser Topkapi-palasset i forgrunnen og Den blå moské og Hagia Sofia til venstre.

Alle tankskipene som kommer fra Svartehavet gjennom Bosporos-stredet og ut i Marmara-havet i retning av Middelhavet, er et spesielt skue. I skrivende stund leser jeg Orhan Pamuks bok "Istanbul", hvor han skriver om sitt eget forhold til skipene spesielt, og Istanbul-beboernes forhold til dem generelt - om kollisjoner mellom tankskip, eksplosjoner og branner, ødeleggelser og død, men også om en barnlig iver etter å telle passerende skip, klassifisere dem etter opprinnelsesland og type last ... 

Underveis var vi innom de fire største av Prinseøyene - Kinaliada, Burgazada, Hybeliada og til slutt Büyükada. I bysantisk tid ble øyene brukt som forvisningssted, men fra siste halvdel av 1800-tallet slo mange rike utlendinger seg ned på øyene. Bebyggelsen er spesiell, og tettheten på praktfulle herskapshus er stor. Kun såkalt nødvendig bilbruk er tillatt, og ellers er det viktigste fremkomstmiddelet hest og kjerre. 

Hvorfor bør man dra ut til Prinseøyene? Vel, se bildene og bedøm selv! I tillegg til å spise lunch, valgte vi en lang tur med hest og kjerre rundt øya Büyükada, hvor vi nøt duften av pinjetrær og utsikten til havet. En fin måte å "lande" på etter flere hektiske dager inne i selve Istanbul, syntes vi.

Disse hijab-kledde jentene storkoste seg på turen, og noe av det som opptok både dem og oss mye underveis, var å mate måkene og fotografere dem når de kom svært nær.

Mange flotte inntrykk underveis!

Og så var vi fremme på Büyükada!

Vi var ikke alene, for å si det slik!

Hestekjerrer over alt!

Blomsterkrans-salget gikk strålende denne dagen!

Ett av øyas mange flotte herskapshus.

På tur med hest og kjerre øya rundt. Vakker og fredsommelig natur, pinjetrær i mengder, mennesker på tur langs veiene eller sittende på plenene med sine picknic-kurver ...

Underveis på vår tur rundt øya - her med heste-staller så langt øyet rekker ... og med en odør av det heller plagsomme slaget hengende over landskapet ...

Så bar det innover igjen til Istanbul!

Og atter koste vi oss med å ta bilder av nærgående måker.

Vi valgte å oppgradere standarden på returbåten betydelig, og dermed steg båtbilletten fra 4 til 5 tyrkiske lira ... (1 lira = litt mer enn 3 kroner)

Istanbul III (2012)

Båtturer i Bosporos hører med under et Istanbul-besøk!

Hver dag så vi delfiner i havnebassenget

Vi måtte selvsagt besøke den asiatiske siden av Istanbul - her i Üsküdar.

Üsküdar

Bosporos

Nærgående måker

Denne kalligrafen - Mukadder Mustafa Erol - kjøpte jeg
kunst av. Med på kjøpet fikk vi en kalligrafi.

Den ferdige kalligrafien

I området ved Hippodromen

En tur med denne trikken opp gågata Istiklâl Caddesi og frem til Taksim-plassen anbefales!

Det pågikk en demonstrasjon da vi beveget oss ned fra Taksim-plassen i gågata Istiklâl Caddesi

Cicek Pasaji er et sjarmerende sted med mange koselige restauranter

I en av sidegatene til Istiklâl Caddesi ligger Galatasaray fiskemarked.
Det anbefales å spise på en av fiskerestaurantene her!

I en annen sidegate lå det et lite bazar-område

Tilbake i Istiklâl Caddesi

En gatemusikant i Istiklâl Caddesi

Pera Palas Hotel - virkelig verdt et besøk! Vi ankom rundt kl. 14.00 - just in time for tea!

Hotel Pera Palas Hotel ble bygget i 1892 med tanke på reisende med
Orientekspressen. Mange berømte gjester har bodd på hotellet i årenes løp. 

Overdådig kakebord!

Tea time betyr også klavermusikk! Denne herren spilte hva det skulle være!
Da han fikk greie på at vi kom fra Norge, trillet "Solveis sang" og "Dovregubbens hall"
ut fra hans fingre.

En fiskerestaurant jeg anbefaler varmt! Den ligger i bydelen Sultanahmet.

Moskéen Hagia Sofia i bakgrunnen

Inne i Den blå moské

Den blå moské - bygget av osmanerne i 1609 - 1616

Utenfor Den blå moské. Her er det en kattepus som koser seg i varmen!

Hagia Sofia - opprinnelig bygget av bysantinerne i 537, og senere omgjort til
moské av osmanerne etter deres erobring av Istanbul. Minaretene er bygget av
osmanerne. Her ser vi det som er igjen av fresker fra den bysantinske perioden.

Hagia Sofia

Storslått og vakker!

Hagia Sofia

Marmor-porten oppe på galleriet i Hagia Sofia

Basilikacisternen, som ligger under jorden, ble bygget av bysantinerne på 500-tallet. Dette var i sin tid et enormt stort vannanlegg som dekket hele 9800 kvm., og hvor byens innbyggere kunne hente det vannet de trengte. I dag er stedet museum, og her kan man gå rundt og kjenne historiens sus, mens lyden av musikk og dryppende vann samt belysningen gir en følelse av å oppleve magi.

Basilikacisternen

Medusas hode - inne i Basilikacisternen

Tyrkerne tror visst at vi nordboere er noen pingler når det kommer til krydder. Denne
gangen (på Han Restaurant) ba jeg om "very spicy" da jeg bestilte Han Casserole, med
det resultat at jeg fikk servert kanskje det beste jeg spiste under hele mitt opphold i Istanbul.

Turkish Delight

Fra sjarmerende Han Restaurant

Et rikholdig utvalg av souvernirer over alt