I denne miniserien som består av tre DVD´er med en total spilletid ca. 5 timer, møter vi Lea Dalmas. Hun bor på vinslottet Montillac, og er født med en sølvskje i munnen. 18 år gammel er hun vilt forelsket i Laurent, men akkurat ham kan hun ikke få fordi han er forlovet med en annen kvinne, Camille. Mathias, sønnen til en av arbeiderne på gården, elsker Lea, mens hun altså ikke elsker ham. Med dette nokså banale bakteppet bryter den andre verdenskrig ut.
Det skal vise seg at det bor mye mer i Lea enn man skulle tro. Da Laurent må dra ut i krigen, tar Lea seg av hans kone og etter hvert nyfødte sønn. Lea slutter aldri å elske Laurent, som stadig er like gift med sin Camille. Etter hvert deltar hun i motstandsbevegelsen som kurer, og treffer parallelt med dette den noe eldre François som blir hennes elsker. Med en intens kjærlighetssorg inni seg raser hun rundt på sin blå sykkel, med kureroppdrag gjemt i sykkelstanga. Det store spørsmålet er for øvrig hvem denne François egentlig er, dvs. hvilken side i krigen han faktisk står på, der han lefler med nazister og fører et liv med en relativt høy sigarføring.
Tyskerne invaderer vinslottet Montillac, men fremstår i bunn og grunn som meget høflige og siviliserte. Med opptil flere i og for seg flotte menn i nærheten, er det ikke til å unngå at enkelte franske kvinner faktisk faller for noen av dem. Så skjer med Leas søster ...
Vi følger familien Dalmas, deres venner samt motstandsbevegelsen under den andre verdenskrig og frem til frigjøringen. Ikke overraskende er det "taperne" i landsbyen som blir medløperne til nazistene - ikke fordi de nødvendigvis er dårligere mennesker, men mer fordi det er de som har mest å tjene og minst å tape på dette. Og når mennesker som er fulle av hat og misnøye får makt, så blir det ganske så farlig for de andre. Mathias er en av dem, og han har ikke glemt at Lea ikke ville ha ham.
Jeg er kanskje litt forundret over at romanen som er skrevet av Régine Deforges, og som filmen er basert på, har blitt så til de grader populær som den har blitt, men det skyldes antakelig at dette er en historie som er blitt lest av alle aldersgrupper. Jeg har bare sett filmen og synes den var søt, men heller ikke så mye mer. Personskildringene var vel stereotype og svart/hvitt. Det er godt mulig at boka har noen kvaliteter som ble litt borte på veien da den skulle filmatiseres. Videre er det godt mulig at jeg er vel streng i bedømmelsen av filmen, som har blitt sammenlignet med den kanskje enda mer banale "Tatt av vinden".
