"Call Me by Your Name" (Regissør: Luca Guadagnino)

Min Oscar-favoritt!

"Call Me by Your Name" er nominert til fire Oscars i kategoriene beste film, beste mannlige hovedrolle, beste adapterte/tilpassede manus og beste originalsang. Nå har jeg sett filmen, og den er min helt klare favoritt så langt. Jeg tror også at Timothée Chalamet (f. 1995) har en rimelig god sjanse til å vinne Oscar i kategorien beste mannlige hovedrolle for sin prestasjon i denne filmen. Fra før av har han vunnet mer enn 10 lignende priser i ulike kåringer. Han var Golden Globe-nominert, men her ble han slått av Gary Oldman (for rollen i "Darkest Hour"). Blir det ikke vel forutsigbart og kjedelig dersom Golden Globe- og Oscar-kåringene er helt like?

Filmen hadde Norgespremiere 26. januar i år, og ble i den forbindelse karakterisert som "årets vakreste filmopplevelse". Jeg er så enig, så enig! 

Jeg har ikke sett andre filmer av den italienske regissøren Luca Guadagnino (f. 1971) enn "I Am Love" (2009), som jeg den gangen tenkte var et oppskrytt mesterverk. Her er det nok mange ulike meninger, men filmen fikk aldri noen priser (den var i sin tid nominert til tre priser i mer perifere filmkåringer). (Her er det også mulig at den engelske Wikipedia-siden ikke er helt oppdatert.)

17 år gamle Elio er en (sekulær) jødisk-amerikansk-italiensk gutt som lever sammen med familien sin på den italienske landsbygda. Uten at vi får vite dette helt eksakt skjønner vi at Gardasjøen er rett i nærheten, i og med at familien blant annet drar en tur til Sirmione, den fire kilometer lange halvøya som stikker ut i Gardasjøen i sør. Elio er bokelsker og gjør nesten ikke annet enn å lese når anledningen byr seg. Dessuten er han et begavet musikkgeni som trakterer flere instrumenter og som også komponerer musikk selv. 

Denne sommeren - i 1983 - har Elios far, som er arkeolog, invitert en avgangsstudent fra USA til å hjelpe seg med papirarbeidet etter et arkeologisk funn i Gardasjøen. Avgangsstudenten heter Oliver, han er 24 år og jødisk. 

Den nye gjesten Oliver ønskes velkommen av familien Perlman

Selv om Oliver og Elio ikke har noe som helst til felles, oppstår det et vennskap mellom de to. De sykler turer, svømmer sammen og tilbringer late sommerdager ved bassenget i hagen. Oliver er en flott mann. Han er selvsikker, har alltid en reflektert kommentar til det meste og er nesten irriterende perfekt. Elio er den diametrale motsetning; introvert, litt sosialt klønete og med interesser han egentlig ikke deler med noen. Når han spiller piano i familiens selskaper, er det mer av plikt enn noe annet. Han oppnår ikke noe fellesskap med de som lytter til hans vakre spill. Han kommer, han spiller og han går igjen ... Frem til nå har han kunnet flykte fra sin ensomhet og inn i bøkenes verden. Denne sommeren skal imidlertid snu opp-ned på alt. Nå kommer nemlig kjærligheten inn i hans liv, og plutselig fremstår alt annet helt uvesentlig. Alt som har betydd noe for ham ... Han mister roen, konsentrasjonen, alt ... 

Et gryende vennskap oppstår

Lenge er ikke Elio helt sikker på om han liker Oliver. Men kanskje er han mest av alt sjalu fordi Oliver nyter stor respekt og får så mye oppmerksomhet? Samtidig er det noe ved ham som gjør at Elio stadig trekkes mot ham. Noen ganger sniker han seg inn på Olivers rom, mens Oliver svømmer, og vi skjønner at han er i ferd med å bli stormforelsket i ham. 

Samtidig er Elio opptatt av å debutere seksuelt med en jente. Marzia er tiltrukket av ham, og han innleder et forhold med henne. Så snart han har fått det han er ute etter, mister han interessen for henne. Elio skjønner at det er Oliver han vil ha - ikke en jente. Avvisningen av Marzia er sår, fordi Elio bare trekker seg vekk uten å forklare henne noe. I mellomtiden har Marzia forelsket seg kraftig i ham, og sitter tilbake med sin kjærlighetssorg. 

Hvem skal våge å ta det første skrittet?

Det oppstår et forhold mellom Elio og Oliver helt mot slutten av Olivers opphold i Italia. De sniker seg unna fellesskapet og tror at de klarer å skjule det som skjer mellom dem. Før de skilles for godt får de et tredagers opphold i Bergamo, der de tar igjen alt det tapte - for siste gang ... 

Elio og Oliver skjønner at de er forelsket i hverandre

Denne filmen gikk rett hjem hos meg! Fremstillingen av det gryende forholdet mellom Elio og Oliver er så vakkert skildret at det nesten gjorde fysisk vondt å følge dem. I 1983 var den vestlige verden så vidt begynt å vende seg til å se homofile par i offentligheten, vel og merke i storbyene. På landsbygda levde imidlertid homofobien videre - "i beste velgående" - og det kunne rett og slett være farlig å eksponere homoerotiske følelser.  Nå kommer dette aldri helt på spissen i denne filmen, men vi merker det på Elio og Oliver. De er forsiktige og er aldri i tvil om at forholdet ikke tåler dagens lys. Og det på tross av at Elios foreldre en kveld får besøk av et homofilt par, som lever helt åpent som par. 

Far-sønn-samtalen etter at Elio kommer tilbake fra Bergamo med all sin kjærlighetssorg, er et høydepunkt i filmen! Man kan undres over hva som ligger bak farens enorme forståelse for sønnens følesesliv ...

Timothée Chalamet gjør en fabelaktig rolletolkning som den 17 årige Elio. Dette er en krevende rolle, særlig etter at Elio har innledet kjærlighetsforholdet med Oliver. Han spiller på hele følelsesregisteret, og dette gjør han så ekte og med så mye innlevelse at det berører oss seere veldig sterkt. Chalamet er, sin unge alder til tross, en erfaren skuespiller, som debuterte i 2008 (bare 13 år gammel). Siden har han medvirket i en rekke filmer - blant annet i "Lady Bird", som også er blant de Oscar-nominerte i år. Armie Hammer i rollen som Oliver er også god, men han har ikke fullt så mye å spille på som Chalamet i sin rolle. Michael Stuhlbarg, som spiller Elios far, kjenner vi igjen fra filmer som blant annet "A Serious Man" (2009), "Blue Jasmin" (2013) og "Arrival" (2016). Stuhlbarg har også roller i hhv. "The Shape of Water" og "The Post" - begge filmer som er nominert til Oscar i år. 

Tidskoloritten med 80-tallsmusikk, datidens holdninger til homofili, festene og klesstilen gjør det ikke vanskelig å forstå når det hele foregår. Den italienske landsbygda gjør seg dessuten svært godt som kulisse for handlingen i filmen. Alle middagene og samtalene rundt spisebordet i hagen satte et solid italiensk preg på det hele. Måten historien er fortalt på gir god innsikt og forståelse for hvor vanskelig det må være å oppdage at man har en annen seksuell legning enn det som er forventet i samfunnet vårt. 

Det eneste jeg i grunnen har å innvende mot filmen er at den med sine 2 timer og 12 minutter er litt lang. Det er noen sekvenser litt før midten som kanskje kunne vært strammet inn. På den annen side kan det hende at vi da hadde mistet kontakten med selve historien, som jo nettopp handler om at veien frem til det gryende forholdet mellom Oliver og Elio faktisk var nokså lang. 

Filmen vant publikumsprisen under Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF) i fjor høst.

Dette er en viktig film som du bør se! Og musikken - den er bare nydelig! 

(Fasiten er at denne filmen vant en Oscar - i kategorien beste tilpassede manus.)

Innspilt: 2017
Originaltittel: Call Me By Your Name
Nasjonalitet: Italia, USA, Brazil og Frankrike
Språk: engelsk, fransk og italiensk
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Timothée Chalamet (Elio Perlman), Armie Hammer (Oliver), Michael Stuhlbarg (Mr. Pearlman), Amira Casar (Anella Perlman) m.fl.
Spilletid: 132 minutter 

"Avskjedsfesten" (Regissører: Sharon Maymon og Tal Grant)

Israelsk film om aktiv dødshjelp

I "Avskjedsfesten" møter vi en gruppe eldre mennesker som bor på et aldershjem i Jerusalem. Hverdagen preges av at den ene etter den andre går bort. Innimellom kompliseres dette ved langvarige lidelser, som legene ikke er i stand til å lindre med smertestillende medisiner. 

Nå ligger Max på det siste. Alt han ønsker er å få slutt på sine lidelser, og han har instendig bedt legene om å avslutte behandlingen. Dette er imidlertid i strid med lovgivningen i landet, der det å redde liv står over alt. Kona er fortvilet, og ber vennene sine om hjelp. 

I mellomtiden blir vi vitne til hvordan Yehezel leker Gud overfor en bekjent, som også ønsker å dø. Han ringer henne ved jevne mellomrom, og forteller henne at hun må nok holde ut litt til, for han (Gud) har nok ikke plass til henne i himmelen enda. Kvinnen lever og ånder for disse samtalene. 

Yehezel plages sterkt over å se unødvendig lidelse. Hvorfor kan ikke legene stanse behandlingen når dette vil spare Max for lidelsene han har foran seg de siste par månedene han lever? Han og vennene, blant annet en tidligere veterinær, begynner å samarbeide om å lage en dødshjelpmaskin. Ved hjelp av denne kan Max klemme på en pumpe, slik at den dødelige dosen sprøytes inn i dryppet han står på. Dermed vil han dø på en selvvalgt måte. Her som i Israel er nemlig aktiv dødshjelp eller medlidenhetsdrap forbundet med strenge straffer, og vennene ønsker ikke å risikere fengselstraff på grunn av dette. Det hele vil etterpå se ut som et naturlig dødsfall. 

Vennene hjelper Max med å dø, og kona er svært glad for denne hjelpen. En som ikke er fullt så glad, er Yehezels kone Levana. Hun begynner å kalle mannen sin en morder. Selv er hun i ferd med å bli dement, med en økende depresjon og synkende livslyst ...

Før vennene vet ordet av det, har ryktene om dødshjelpmaskinen spredt seg. Selv er de innforstått med at dette ikke er en maskin som skal brukes i tide og utide, men hva gjør de når de regelrett blir utpresset av en fortvilet mann, som ønsker hjelp til å få avsluttet konas lidelser? Hun har lungekreft og ligger helt på det siste ... 

Hva har de gjort? Samvittigheten gnager ...

"Avskjedsfesten" har absolutt sine høydepunkter, og den er full av komiske scener som fremkaller latteren hos oss seere. Som når den ene vennen viser seg å være homofil, og skjuler vennen sin - en skaphomse - i et skap, og skapdøra glir opp mens de er der ... Som et par episoder da vennegjengen har gjennomført medlidenhetsdrap med dødsmaskinen sin, og de blir stoppet i trafikk-kontroll av den samme politikonstabelen ... De gamle er dessuten riktig søte, der de dras i alle retninger av samvittighetsnag og en hang til å gi fullstendig f ... Helt hva dette har med filmtittelen å gjøre - "avskjedsfesten" - fikk jeg likevel ikke helt tak i. Riktignok finner det sted en svært fornøyelig fest underveis, uten at den har noe med avskjed å gjøre. 

Vennegjengen slår seg løs

Det er alltid spennende når det kommer filmer fra Israel. Det synes jeg i grunnen gjelder all film som kommer andre steder fra enn Hollywood, og som bidrar til økt kulturforståelse. Jeg liker dessuten filmer der man spiller på flere lag i befolkningen enn kun de unge og vakre, eller skjønnhetsopererte og kunstig ungt utseende eldre. I "Avskjedsfestet" møter vi eldre mennesker som er preget av å ha levd et langt liv. De er som de er - autentiske og ekte. En kvalitet i seg selv ved skuespillerne som er med i filmen, vil jeg si. 

Jeg antar at filmen er temmelig kontroversiell i Israel, siden den både omhandler tabuet aktiv dødshjelp og tabuet homofili. Nå er riktignok filmens moral, som kommer veldig tydelig frem, at man bør avstå fra å leke Gud over liv og død. Livsgnisten dukker opp på de mest uventede steder - også hos dem som vet at de kommer til å dø i løpet av få måneder, mest sannsynlig med ulidelige smerter. Det irriterte meg at vennen til veterinæren - skaphomsen - tillegges de dårligste egenskapene blant vennene. Stigmaet blir på et vis dobbelt. Noe av det jeg likte best med filmen, er skildringen av Levana, som gradvis blir mer og mer dement. Dette er nydelig skildret. Episodene som er knyttet til dette gir filmen flere bein å stå på, hvilket styrker helhetsopplevelsen av den. 

Jeg bør for øvrig nevne at denne filmen har høstet gode kritikker internasjonalt, og blant annet vant publikumsprisen på filmfestivalen i Venezia tidligere i år. Filmen har også gått på norske kinoer. Likevel vil jeg hevde at dette er en film for spesielt interesserte. Jeg anbefaler den, selv om jeg opplevde kvaliteten som noe vekslende underveis. 

Innspilt: 2015

Nasjonalitet: Israel

Språk: Hebraisk

Sjanger: Drama 

Skuespillere: Ze'ev Revach (Yehezkel), Aliza Rosen (Yana), Raffi Tavor (Rafi), Levana Finkelstein (Levana) og Ilan Dar (Dr. Daniel)

Spilletid: 88 min.

"Fill the Void" (Regissør: Rama Burshtein)

Unikt innblikk i et ortodoks jødisk miljø

Denne filmen oppdaget jeg ved en ren tilfeldighet da jeg her om dagen var innom Platekompaniet. Det forhold at handlingen er hentet fra et ortodoks jødisk miljø, trigget min interesse umiddelbart. 

Regissøren Rama Burshtein (f. 1967) er født i New York, men oppvokst i Tel Aviv, hvor hun har bodd siden hun var ett år. Hun tok sin filmutdannelse i Jerusalem, og i følge Wikipedia sluttet hun seg til ortodoks jødedom i en alder av 25 år. Hun har kun regissert to filmer - "Fill the Void" (2012) og "Venezia 70 - Future Reloaded" (2013). I tillegg har hun skrevet filmmanuset som "Fill the void" er basert på.

"Fill the Void" gir et helt unikt innblikk i et ortodoks jødisk miljø i Tel Aviv i Israel. Selv om filmen tar opp noen kontroversielle sider ved miljøet, har den mottatt gode kritikker for sin skildring av livsstilen i dette strengt religiøse miljøet. Det sier også sitt at filmen har vunnet syv Israeli Academy-priser. Den kvinnelige hovedrolleinnehaveren Hadas Yaron har dessuten vunnet prisen som beste kvinnelige skuespiller under filmfestivalen i Venezia. 

Slektens kvinner

Shira er 18 år og hun drømmer om å bli gift med en mann på sin egen alder - en mann hun elsker og kan se opp til. Den eldre søsteren Esther er for lengst gift og hun og mannen Yochay venter sitt første barn. Mens familien feirer den jødiske høytiden Purim, skjer det ulykksalige ... Esther blir dårlig og legges i hu og hast inn på sykehus. Barnet reddes, mens Esther dør. 

I sørgetiden tar Shira og moren seg av det nyfødte barnet Mordechai, som Yochay nærmest daglig er innom for å levere fra seg. Esthers dødsfall gjør at Shiras skjebne settes på vent. Spesielt faren orker ikke tanken på at datteren skal forlate dem riktig enda. 

En ung kvinne under et sterkt press

Da Shiras mor får nyss i at Yochay vurderer et nytt giftemål med en jødisk kvinne fra Belgia, får hun fullstendig panikk. Hun opplever at dattersønnen Mordechai levendegjør hennes døde datter, og tanken på at Yochay skal forlate landet sammen med barnet, er ikke til å holde ut. Det er da hun får idéen om at dersom datteren Shira gifter seg med Yochay, slipper hun å miste barnebarnet ... Problemet er bare at Yoachay ser på Shira som et umodent barn, mens Shira synes Yochay er en gammel mann. Dessuten var han gift med hennes søster ... Dette stopper imidlertid ikke moren i å legge henne under et formidabelt press, noe som gjør at Shira nærmest ansvarliggjøres for morens vilje og evne til å leve videre. 

Shira tar seg av sin avdøde søsters sønn

Parallelt følger vi en ung ugift kvinne, som gang på gang opplever at det er andre unge kvinner som foretrekkes hver gang en ny ekteskapsinngåelse er i emning ... Dette blir hennes livs tragedie, og hun aksepterer til slutt et ekteskapstilbud fra en mann som må være mange ganger eldre enn henne. Hvordan dette vil gå, kan vi bare ane ... Men der og da er det kun det å bli gift som teller. 

Selv om det ortodoks-jødiske miljøet nok er vant til arrangerte ekteskap, har man mange rutiner for å stanse regelrette tvangsekteskap. Så spørs det om det kan oppstå kjærlighet mellom Shira og hennes eldre, avdøde søsters enkemann ... 

Kan det oppstå kjærlighet?

Filmer som dette vises dessverre aldri på norske kinoer - uansett hvor mange priser de måtte ha fått. All ære til Platekompaniet som faktisk tar inn slike filmer, slik at de likevel blir tilgjengelig for filmeleskere, som også er interessert i andre kulturer. Det er nettopp muligheten for å oppdage slike filmperler som dette som gjør at jeg tar turen innom Platekompaniet minst en gang pr. uke for å "skanne" hyllene etter nyheter! 

"Fill the Void" er en film jeg ønsker at flere skal få øynene opp for! Den er estetisk nydelig, den gir et unikt innblikk i et miljø de færreste av oss kjenner, og den tar opp en problemstilling som jeg vil tro ofte kommer på spissen i små, tette og svært religiøse miljøer; nemlig forholdet mellom individets behov og slektens behov. Skuespillerprestasjonene vi får se i denne filmen er formidable på en svært stillferdig måte. Hadas Yaron imponerer med sin rolletolkning av den unge Shira. Uskylden, bluferdigheten og opplevelsen av de tyngende forventingene - alt i et ansikt som er for ungt til å ta et slikt alvor innover seg. Hennes tyngende valg kunne faktisk kjennes på kroppen! Virkelig en kvalitetsfilm, dette! 

Innspilt: 2012 
Originaltittel: Lemale et ha´halal
Nasjonalitet: Israel 
Språk: Hebraisk
Genre: Drama 
Skuespillere: Hadas Yaron (Shira Mendelman), Chaim Sharir (Aharon Mendelman), Ido Samuel (Yossi Mendelman), Irit Sheleg (Rikva Mendelman), Yiftach Klein (Yochay Goldberg), Hila Feldman (Freida) m.fl.
Spilletid: 90 min.

"Rose´s songs" (Regissør: Andor Szliágyl)

Ungarsk Holocaust


Innspilt: 2003
Originaltittel: A Rózsa énekei
Nasjonalitet: Ungarn
Skuespillere: Franco Castellano, Djoko Rosic, Maia Morgenstern, Ildikó Bánsági, Dávid Zum
Spilletid: 98 min.

Nazistene har okkupert Budapest og er i gang med å samle alle jøder i byens ghetto våren 1944. Derfra finnes det kun én utgang: døden ... Å følge pålegget om å sy gule jødestjerner på alle ytterplagg er dermed svært risikabelt. Tilsvarende er det meget risikabelt ikke å følge pålegget ...

En tilfeldighet fører til at den jødiske familiefaren Géza Halasz river av seg jødestjernen. Mens han befinner seg på bussen, begynner nemlig en ungarsk kvinne å trakassere ham. Da hun til slutt spytter Géza i ansiktet, bestemmer han seg for at han må ta mer grep om sin egen skjebne.

Familien bor i en villa som eies av den berømte operasangeren Imre Rózsa. Selv om Imre er jødisk, er det ingen som våger å gjøre noen utfall mot ham på grunn av hans høye sosiale status. Imre bor i husets tårn, og kommer aldri ut. Den eneste som har kontakt med ham, er Géza. Han fyller huset med jødiske slektninger og venner, i forvisning om at de er trygge for nazistene i dette huset. Hver kveld samles husets beboere for å høre Imre Rózsas vakre sang. Dette holder dem oppe i en svært vanskelig tid, hvor mangelen på det meste er stor og alle aktiviteter utenfor huset er høyst risikable.

Filmen er basert på en sann historie.

Jeg kom over denne perlen av en film ved en tilfeldighet på biblioteket. Temaene andre verdenskrig og jødeforfølgelse vekket min interesse umiddelbart. Filmen er ikke spesielt gammel (fra 2003), men ulike søk på nettet har likevel vært nokså nedslående. Det er lite informasjon å finne om denne filmen rett og slett. Betyr virkelig markedskreftene så mye for at folk i det hele tatt skal få med seg filmer som dette?

Skuespillerprestasjonene er glitrende, historien er både gripende og rørende og det filmtekniske er stort sett av god kvalitet. Hvis noe skulle trekke ned er det at jeg underveis merket at filmproduksjonen ikke kan ha hatt allverdens midler å rutte med. Noen av kulissene hadde nemlig ikke det autentiske preget vi er vant til fra annen europeisk film. Uten at det ødela noe som helst av filmopplevelsen, bare så det er sagt! Mennesker som befinner seg i alvorlige kriser, kan i desperasjon finne på å gjøre de mest absurde ting. Som en kvinne som befinner seg i Imres hus, og som trygler Gézas 14 år gamle sønn om å ta på henne. Hun skal jo snart dø likevel ...

Det sørgelige er at da krigen faktisk er over, var dette kun innledningen til et nytt sørgelig kapittel i dette landets historie. For da kom russerne ... 

Min konklusjon er at denne filmen fortjener terningkast fem!

"Med åpne øyne" (Regissør: Haim Tabakman)

Kraftfull jødisk film om forbudt kjærlighet


Innspilt: 2009
Originaltittel: Einaym phuhot - Eyes Wide Open
Nasjonalitet: Israel
Språk: Hebraisk
Genre: Drama
Skuespillere: Zohar Strauss, Ran Danker, Tinkerbell
Spilletid: 93 min.

Aarons far er død og i åpningsscenen er han i ferd med å rengjøre farens slakterbutikk, som skal gjenåpnes. Aaron er gift og har fire barm, og de tilhører en svært ortodoks-jødisk menighet. Det gjør for øvrig alle som bor i denne delen av Jerusalem.

En dag dukker den unge og vakre Yeshiva-studenten Ezri opp i Aarons slaktebutikk. Han spør om å få låne telefonen, og det er åpenbart at den han skulle bo hos da han kom til Jerusalem, av en eller annen grunn har sviktet ham. Ezri er på leting etter en Yeshiva (religiøs skole) hvor han blant annet kan studere Talmud og Tora. Aaron forbarmer seg over Ezri og tilbyr ham både jobb og et midlertidig husvære.

Nokså snart oppstår det sterke spenninger mellom de to mennene. Aaron tiltrekkes av Ezris sensualitet, og en sterk og nærmest ukontrollerbar lidenskap eksploderer mellom dem. Samtidig begynner ryktene å gå i nabolaget, og det viser seg at "alle" vet hvorfor Ezri ble kastet ut fra den forrige Yeshivaen ... Rabbien oppsøker Aaron og advarer ham. Han må velge mellom menigheten og familien sin, og Ezri ... Men hvordan kan Aaron velge? Han som nærmest var død og nå føler at han lever?

Det er skrevet om denne filmen at den er "et poetisk stykke filmkunst som pirrer og provoserer". Jeg kunne ikke vært mer enig! Forholdet som oppstår mellom de to mennene er svært vakkert skildret. Reaksjonene i den strengt religiøse menigheten står som et grelt motstykke til alt det vakre de to mennene opplever. Ekstra spennende er det faktisk at dette er en israelsk filmproduksjon! Det gjør det hele enda mer kraftfullt. For øvrig er det alltid spennende med filmer både fra Midt-Østen og arabiske land! Jeg synes denne filmen fortjener terningkast fem. 

"The Chosen" (Regissør: Jeremy Paul Kagan)

Vakkert om vennskap


Innspilt: 1981
Norsk tittel: Den utvalgte
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Robby Benson (Danny), Barry Miller (Reuven), Maximilian Schell (Dannys far), Rod Steiger (ortodoks Hasidic Rabbi),  Barry Menson, Hildy Brooks, Kaethe Fine
Spilletid: 107 min.
Basert på Chaim Potoks roman "The Chosen"

Vi befinner oss i Brooklyn i begynnelsen av 1940-årene. To unge gutter blir ved en tilfeldighet venner. Selv om de begge er jødiske, kunne de ikke ha vært mer forskjellige. For mens Danny vokser opp i et strengt ortodoks jødisk hjem, er ikke Reuven spesielt religiøs i det hele tatt.

Dannys far er rabbi og han har bestemt fremtiden både for sin sønn og datter. Datteren har vært lovet bort til sønnen av en annen rabbi siden hun var liten jente, og Danny skal følge i hans fotspor og bli rabbi, slik alle de eldste sønnene i deres familie har vært i en uavbrutt rekke gjennom et utall generasjoner. Det er bare slik det er, og Danny ville ikke drømme om å opponere mot faren, selv om det inni ham vokser frem en drøm om å bli psykolog. Men det største opprøret han noen sinne har gjort mot sin far, er å bruke tid til å lese skjønnlitterære bøker på biblioteket - uten farens vitende og vilje ... Han må praktisk talt stå til regnskap for sin far mht. hva han bruker tiden sin til. Mens Reuven forvalter sitt liv og sin frihet med den største selvfølge ...

Gjennom vennskapet med Reuven får Danny verden utenfor inn i livet sitt. Han har aldri vært på kino eller oppsøkt andre verdslige ting, men dette blir han nå introdusert for. Vennskapet med Reuven påvirker også foreldrene hans, og plutselig er de åpne for at Danny kan få lov til å gå på college. Danny, som er vant til en såkalt taus oppdragelse, er himmelfallen over hvilken effekt vennskapet med Reuven har på faren. For med ham kan faren snakke ... bare ikke med Danny ...

Men det går en grense for Dannys fars toleranse. Da andre verdenskrig er over og presset øker mht. opprettelse av en selvstendig jødisk stat, oppstår det en dyp splittelse mellom dem som er for og dem som er mot. De ortodokse er i mot fordi opprettelse av en stat strider mot tanken om at det er Messias som skal føre dem tilbake til deres hjemland. Og da det viser seg at Reuvens far virkelig står på barrikadene for å få opprettet en jødisk stat, nedlegger Dannys far forbud mot at de to kan møtes.

Denne filmen gjorde et sterkt inntrykk på meg! Den er basert på en roman med samme navn av Chaim Potok, forfatteren bak bøker som "Mitt navn er Asher Lev", "Davitas harpe" m.m. Chaim Potok skriver ofte om spenningsfeltet mellom den jødisk-ortodokse verden og den verdslige verden, og denne problemstillingen belyser han så brilliant at man nødvendigvis må bli engasjert og følelsesmessig berørt. Vennskapet mellom Danny og Reuven er skildret så flott! Og selv Dannys far, intolerant som få, skildres med den dypeste respekt. Miljøskildringene og innsikten vi får i hvordan det er å leve som ortodoks jøde, opplever jeg som svært unik. Slutten på filmen er svært overraskende, og viser til fulle at guds veier er uransakelige, for å bruke et religiøst uttrykk. Jeg er bare så glad for at jeg ble tipset om denne filmen, og fikk min yndlings-DVD-butikk Playcom til å få tak i den for meg! Den er nemlig kun tilgjengelig som sone 1-innspilling for tiden. Dette burde noen gjøre noe med! Terningkast seks fortjener denne filmen, som jeg vet at jeg kommer til å se flere ganger!

Reuven, Danny og Dannys far

"A serious man" (Regissør: Joel og Ethan Coen)

Jødisk midtlivskrise


Innspilt: 2009
Nasjonalitet: USA
Genre: komedie
Skuespillere: Michael Stuhlbarg (Larry Gopnick), Richard Kind (Onkel Arthur), Fred Melamed (Sy Ableman), Sari Lennick (Judith Gopnick), Simon Helberg (Rabbi Scott)
Spilletid: 101 min.

Larry er midtveis i livet og er en snill ektemann som hele tiden prøver å gjøre de riktige tingene. Han brenner for sin matematikk-lærer-karriere, og er det noe som i hvertfall ikke interesserer hans kone, så er det matematikk. Og han er  ikke veldig mye til stede i sin kones liv. Hans kone mener i alle fall åpenbart det siden hun har tenkt å bytte ham ut med den atskillig eldre Sy Ableman. Akkurat dette - at det er Sy Ableman av alle mennesker - akkurat det klarer ikke Larry å forsone seg med. Dessuten er han en seriøs mann, og han har jo ikke gjort noen ting ....

Larry krampholder på hus og heim i det lengste. Sønnen forbereder seg til bar mitzva og datteren er knapt opptatt av annet enn å vaske håret sitt. Hans onkel Arthur har kampert i huset deres de siste årene, uten at verken Larry eller hans kone har gjort så veldig mye med dette. At onkel Arthur nærmest har et symbiotisk forhold til sin nevø og hans kone og sliter med separasjonsangst, gjør det hele bare enda mer pikant. Hvem er det største offeret i skilsmissen, liksom?

Plutselig opplever altså Larry at hans tidligere svært så planmessige og oversiktlige liv ryster i grunnvollene. I en periode hvor han venter på at universitetet skal behandle hans søknad om et professorat, mottar utnevningskomiteen en rekke svertende brev om Larry. Samtidig truer en elev ham for å unngå å bli strøket i matematikk, og det ligger en konvolutt med en anseelig mengde penger på Larrys skrivebord.

Sy Ableman er påtrengende forståelsesfull overfor Larry, men får ham også til å forstå hvor viktig det er for barna at de får fortsette å bo i sitt barndomshjem. Før Larry vet ordet av det befinner både han og onkel Arthur seg på et kjipt motell ... Så dør plutselig Sy Ableman, og med ett er det forventet at nettopp Larry betaler begravelsen ... Som om ikke skilsmisseprosessen har gjort ham bankerott nok allerede ...

Denne sorte komedien er ganske enkelt helt brilliant! Vi befinner oss på slutten av 1960-tallet, og nettopp gjenskapingen av et troverdig 60-tallsmiljø er glitrende fremstilt hvis man bare bruker øynene og får med seg alle detaljene. Mange av scenene i filmen gjør den vel verdt å se flere ganger! Som da Larry hadde behov for en sjelesørger og oppsøker en eldre rabbi. Etter at han har fortalt kontordamen hvorfor det er viktig for ham, åpner hun døren inn til det aller helligste, går med tunge skritt innover i rommet, snakker knapt med rabbien som sitter der urørlig og ser rett fremfor seg. Tilbake til Larry sier hun "The Rabbi is busy!" Larry har imidlertid med egne øyne sett at rabbien ikke holder på med noe som helst, og protesterer. Hvorpå kontordamen med et mimikkløst ansikt sier "He is thinking!" - med trykk på hver stavelse. Denne scenen er rett og slett ubetalelig! Og underveis er det mange slike herlige øyeblikk! Som krangelen med kona, hvor det gjør et uutslettelig inntrykk å være vitne til manipulasjonens kunst. Og det som foregår på herretoalettet umiddelbart før sønnens bar mitzva ... Rett og slett skrekkelig morsomt på en slags stillferdig måte. Alt dette gjør at jeg er sikker på at filmen vil bli sett om og om igjen i årene som kommer.

Skuespillerprestasjonene er overbevisende, og aller best synes jeg Michael Stuhlbarg spilte (Larry Gopnick). Ansiktsmimikken hans når fortvilelsen truer med å ta overhånd .... fantastisk! Men de ulike rabbiene, for ikke å snakke om skilsmisseadvokaten (i Adam Arkins skikkelse), var også svært gode. Av og til grenset det nesten over i det karikerte, men uten at dette ble overdrevet. Jeg hadde egentlig lyst til å se filmen om igjen med en eneste gang. Og det er ikke utenkelig at dette vil skje innen kort tid siden resten av familien ikke så denne filmen sammen med meg. Og hvis du nå tror at jeg har røpet hele filmen her, tar du feil! Det er mye, mye mer med denne filmen!

Jeg anbefaler for øvrig å se tilleggsmaterialet til filmen, og da særlig intervjuene med brødrene Coen. At de har hatt det fantastisk morsomt da de laget denne filmen, er det liten tvil om!

Filmen fortjener et sterkt terningkast fem!

Sy Ableman legger sine forståelsesfulle og trøstende armer rundt Larry Gopnick

Michael Stuhlbarg som Larry Gopnick

Onkel Arthur har rotet seg opp i bråk igjen ... 

"Anne Franks siste dager" (Regissør: Johan Engwall) - 1988

Heroiske enkeltskjebner


Miep Gies jobbet for faren til Anne Frank da tyskerne okkuperte Nederland under andre verdenskrig. Forskrekket ble både hun og andre nederledere vitne til restriksjonene og den fornedrende behandlingen alle jødene ble utsatt for. Da det ble klart at de jødene som ikke klarte å flykte, skulle samles inn og sendes til en leir for neppe å komme tilbake igjen, var hun ikke i tvil. Hun ville gjøre det som sto i hennes makt for å hjelpe familien Frank til å leve i dekning.

I loftsetasjen i familien Franks forretning gikk både familien Frank og noen av deres nærmeste venner i dekning. Miep Gies og de andre som jobbet i virksomheten risikerte livet for å skaffe nok mat til menneskene som levde i skjul i bygningen. Men aldri var de i tvil om at de gjorde det eneste rette.

Kjedsomheten var til å ta og føle på, og Anne Frank, som var i den mest opprørske delen av puberteteten, skrev som kjent dagbok for i det hele tatt å klare å holde ut. Der fikk hun utløp for alle sine frustrasjoner, som det ikke var rom for å ta ut under de forholdene familien levde under.

En dag skjedde det som vel nærmest var uunngåelig. En eller annen anga dem til nazistene. To års tilværelse i skjul var over og samtlige ble sendt til Auschwitz. Utgangen er kjent: bare far Frank overlevde oppholdet. Miep Gies holdt fortet inntil han vendte tilbake.

Historien er sterk fordi den er sann og grusom. Ut over å fortelle historien om familien Frank fra en annen synsvinkel enn den vi kjenner gjennom Anne Franks dagbok, gir filmen et interessant tidsbilde på forholdene i Amsterdam under andre verdenskrig. Det var i Nederland og Danmark nazistene møtte størst motstand. Her fant man seg ikke i nazistenes påfunn. Få stilte seg så sterkt i bresjen for jødene som nettopp nederlederne. Mens man i andre land snudde ryggen til og gjerne så en annen vei, gjorde nederlederne mye for å berge sine egne landsmenn, selv om de hadde en annen tro. Det forhindret dessverre ikke at nazistene nærmest rensket landet for jøder.