"Avskjedsfesten" (Regissører: Sharon Maymon og Tal Grant)

Israelsk film om aktiv dødshjelp

I "Avskjedsfesten" møter vi en gruppe eldre mennesker som bor på et aldershjem i Jerusalem. Hverdagen preges av at den ene etter den andre går bort. Innimellom kompliseres dette ved langvarige lidelser, som legene ikke er i stand til å lindre med smertestillende medisiner. 

Nå ligger Max på det siste. Alt han ønsker er å få slutt på sine lidelser, og han har instendig bedt legene om å avslutte behandlingen. Dette er imidlertid i strid med lovgivningen i landet, der det å redde liv står over alt. Kona er fortvilet, og ber vennene sine om hjelp. 

I mellomtiden blir vi vitne til hvordan Yehezel leker Gud overfor en bekjent, som også ønsker å dø. Han ringer henne ved jevne mellomrom, og forteller henne at hun må nok holde ut litt til, for han (Gud) har nok ikke plass til henne i himmelen enda. Kvinnen lever og ånder for disse samtalene. 

Yehezel plages sterkt over å se unødvendig lidelse. Hvorfor kan ikke legene stanse behandlingen når dette vil spare Max for lidelsene han har foran seg de siste par månedene han lever? Han og vennene, blant annet en tidligere veterinær, begynner å samarbeide om å lage en dødshjelpmaskin. Ved hjelp av denne kan Max klemme på en pumpe, slik at den dødelige dosen sprøytes inn i dryppet han står på. Dermed vil han dø på en selvvalgt måte. Her som i Israel er nemlig aktiv dødshjelp eller medlidenhetsdrap forbundet med strenge straffer, og vennene ønsker ikke å risikere fengselstraff på grunn av dette. Det hele vil etterpå se ut som et naturlig dødsfall. 

Vennene hjelper Max med å dø, og kona er svært glad for denne hjelpen. En som ikke er fullt så glad, er Yehezels kone Levana. Hun begynner å kalle mannen sin en morder. Selv er hun i ferd med å bli dement, med en økende depresjon og synkende livslyst ...

Før vennene vet ordet av det, har ryktene om dødshjelpmaskinen spredt seg. Selv er de innforstått med at dette ikke er en maskin som skal brukes i tide og utide, men hva gjør de når de regelrett blir utpresset av en fortvilet mann, som ønsker hjelp til å få avsluttet konas lidelser? Hun har lungekreft og ligger helt på det siste ... 

Hva har de gjort? Samvittigheten gnager ...

"Avskjedsfesten" har absolutt sine høydepunkter, og den er full av komiske scener som fremkaller latteren hos oss seere. Som når den ene vennen viser seg å være homofil, og skjuler vennen sin - en skaphomse - i et skap, og skapdøra glir opp mens de er der ... Som et par episoder da vennegjengen har gjennomført medlidenhetsdrap med dødsmaskinen sin, og de blir stoppet i trafikk-kontroll av den samme politikonstabelen ... De gamle er dessuten riktig søte, der de dras i alle retninger av samvittighetsnag og en hang til å gi fullstendig f ... Helt hva dette har med filmtittelen å gjøre - "avskjedsfesten" - fikk jeg likevel ikke helt tak i. Riktignok finner det sted en svært fornøyelig fest underveis, uten at den har noe med avskjed å gjøre. 

Vennegjengen slår seg løs

Det er alltid spennende når det kommer filmer fra Israel. Det synes jeg i grunnen gjelder all film som kommer andre steder fra enn Hollywood, og som bidrar til økt kulturforståelse. Jeg liker dessuten filmer der man spiller på flere lag i befolkningen enn kun de unge og vakre, eller skjønnhetsopererte og kunstig ungt utseende eldre. I "Avskjedsfestet" møter vi eldre mennesker som er preget av å ha levd et langt liv. De er som de er - autentiske og ekte. En kvalitet i seg selv ved skuespillerne som er med i filmen, vil jeg si. 

Jeg antar at filmen er temmelig kontroversiell i Israel, siden den både omhandler tabuet aktiv dødshjelp og tabuet homofili. Nå er riktignok filmens moral, som kommer veldig tydelig frem, at man bør avstå fra å leke Gud over liv og død. Livsgnisten dukker opp på de mest uventede steder - også hos dem som vet at de kommer til å dø i løpet av få måneder, mest sannsynlig med ulidelige smerter. Det irriterte meg at vennen til veterinæren - skaphomsen - tillegges de dårligste egenskapene blant vennene. Stigmaet blir på et vis dobbelt. Noe av det jeg likte best med filmen, er skildringen av Levana, som gradvis blir mer og mer dement. Dette er nydelig skildret. Episodene som er knyttet til dette gir filmen flere bein å stå på, hvilket styrker helhetsopplevelsen av den. 

Jeg bør for øvrig nevne at denne filmen har høstet gode kritikker internasjonalt, og blant annet vant publikumsprisen på filmfestivalen i Venezia tidligere i år. Filmen har også gått på norske kinoer. Likevel vil jeg hevde at dette er en film for spesielt interesserte. Jeg anbefaler den, selv om jeg opplevde kvaliteten som noe vekslende underveis. 

Innspilt: 2015

Nasjonalitet: Israel

Språk: Hebraisk

Sjanger: Drama 

Skuespillere: Ze'ev Revach (Yehezkel), Aliza Rosen (Yana), Raffi Tavor (Rafi), Levana Finkelstein (Levana) og Ilan Dar (Dr. Daniel)

Spilletid: 88 min.

"Rose´s songs" (Regissør: Andor Szliágyl)

Ungarsk Holocaust


Innspilt: 2003
Originaltittel: A Rózsa énekei
Nasjonalitet: Ungarn
Skuespillere: Franco Castellano, Djoko Rosic, Maia Morgenstern, Ildikó Bánsági, Dávid Zum
Spilletid: 98 min.

Nazistene har okkupert Budapest og er i gang med å samle alle jøder i byens ghetto våren 1944. Derfra finnes det kun én utgang: døden ... Å følge pålegget om å sy gule jødestjerner på alle ytterplagg er dermed svært risikabelt. Tilsvarende er det meget risikabelt ikke å følge pålegget ...

En tilfeldighet fører til at den jødiske familiefaren Géza Halasz river av seg jødestjernen. Mens han befinner seg på bussen, begynner nemlig en ungarsk kvinne å trakassere ham. Da hun til slutt spytter Géza i ansiktet, bestemmer han seg for at han må ta mer grep om sin egen skjebne.

Familien bor i en villa som eies av den berømte operasangeren Imre Rózsa. Selv om Imre er jødisk, er det ingen som våger å gjøre noen utfall mot ham på grunn av hans høye sosiale status. Imre bor i husets tårn, og kommer aldri ut. Den eneste som har kontakt med ham, er Géza. Han fyller huset med jødiske slektninger og venner, i forvisning om at de er trygge for nazistene i dette huset. Hver kveld samles husets beboere for å høre Imre Rózsas vakre sang. Dette holder dem oppe i en svært vanskelig tid, hvor mangelen på det meste er stor og alle aktiviteter utenfor huset er høyst risikable.

Filmen er basert på en sann historie.

Jeg kom over denne perlen av en film ved en tilfeldighet på biblioteket. Temaene andre verdenskrig og jødeforfølgelse vekket min interesse umiddelbart. Filmen er ikke spesielt gammel (fra 2003), men ulike søk på nettet har likevel vært nokså nedslående. Det er lite informasjon å finne om denne filmen rett og slett. Betyr virkelig markedskreftene så mye for at folk i det hele tatt skal få med seg filmer som dette?

Skuespillerprestasjonene er glitrende, historien er både gripende og rørende og det filmtekniske er stort sett av god kvalitet. Hvis noe skulle trekke ned er det at jeg underveis merket at filmproduksjonen ikke kan ha hatt allverdens midler å rutte med. Noen av kulissene hadde nemlig ikke det autentiske preget vi er vant til fra annen europeisk film. Uten at det ødela noe som helst av filmopplevelsen, bare så det er sagt! Mennesker som befinner seg i alvorlige kriser, kan i desperasjon finne på å gjøre de mest absurde ting. Som en kvinne som befinner seg i Imres hus, og som trygler Gézas 14 år gamle sønn om å ta på henne. Hun skal jo snart dø likevel ...

Det sørgelige er at da krigen faktisk er over, var dette kun innledningen til et nytt sørgelig kapittel i dette landets historie. For da kom russerne ... 

Min konklusjon er at denne filmen fortjener terningkast fem!

"Anne Franks siste dager" (Regissør: Johan Engwall) - 1988

Heroiske enkeltskjebner


Miep Gies jobbet for faren til Anne Frank da tyskerne okkuperte Nederland under andre verdenskrig. Forskrekket ble både hun og andre nederledere vitne til restriksjonene og den fornedrende behandlingen alle jødene ble utsatt for. Da det ble klart at de jødene som ikke klarte å flykte, skulle samles inn og sendes til en leir for neppe å komme tilbake igjen, var hun ikke i tvil. Hun ville gjøre det som sto i hennes makt for å hjelpe familien Frank til å leve i dekning.

I loftsetasjen i familien Franks forretning gikk både familien Frank og noen av deres nærmeste venner i dekning. Miep Gies og de andre som jobbet i virksomheten risikerte livet for å skaffe nok mat til menneskene som levde i skjul i bygningen. Men aldri var de i tvil om at de gjorde det eneste rette.

Kjedsomheten var til å ta og føle på, og Anne Frank, som var i den mest opprørske delen av puberteteten, skrev som kjent dagbok for i det hele tatt å klare å holde ut. Der fikk hun utløp for alle sine frustrasjoner, som det ikke var rom for å ta ut under de forholdene familien levde under.

En dag skjedde det som vel nærmest var uunngåelig. En eller annen anga dem til nazistene. To års tilværelse i skjul var over og samtlige ble sendt til Auschwitz. Utgangen er kjent: bare far Frank overlevde oppholdet. Miep Gies holdt fortet inntil han vendte tilbake.

Historien er sterk fordi den er sann og grusom. Ut over å fortelle historien om familien Frank fra en annen synsvinkel enn den vi kjenner gjennom Anne Franks dagbok, gir filmen et interessant tidsbilde på forholdene i Amsterdam under andre verdenskrig. Det var i Nederland og Danmark nazistene møtte størst motstand. Her fant man seg ikke i nazistenes påfunn. Få stilte seg så sterkt i bresjen for jødene som nettopp nederlederne. Mens man i andre land snudde ryggen til og gjerne så en annen vei, gjorde nederlederne mye for å berge sine egne landsmenn, selv om de hadde en annen tro. Det forhindret dessverre ikke at nazistene nærmest rensket landet for jøder.