"Zabriskie Point" (Regissør: Michelangelo Antonioni)

Kontroversiell film fra 1970

Jeg må innrømme at denne filmen havnet i handlekurven ene og alene på grunn av tittelen, som ga løfter om en handling lagt til Death Valley i USA. Der var nemlig mannen min og jeg i fjor. Som jeg skrev om i et blogginnlegg om nasjonalparkene vi besøkte på USA-turen vår i fjor, så var dette også den nasjonalparken vi besøkte som fascinerte oss mest. Zabriskie Point er et kjent landemerke i Death Valley, med sine helt spesielle fjellformasjoner. Mye av handlingen i denne filmen foregår også i Mojave-ørkenen, som vi kjørte gjennom på turen vår. 

"Zabriskie Point" ble spilt inn i 1970, og det er den italienske regissøren Michelangelo Antonioni (f. 1912 d. 2007) som står bak. Antonioni var meget prisbelønt, og flere av filmene hans er nærmest ikoniserte. Blant de mest kjente er "La Notte" (1961) og "L´ Eclisse" (1962). For ikke å glemme "The Passenger" (1975) med Jack Nicholson og Maria Schneider i hovedrollene!

Tematikken i "Zabriskie Point" er studentopprøret som fant sted i USA mellom 1960 og 1970. I filmens åpningsscene befinner vi oss på et universitetsområde i 1970, og flere studenter er tilstede. Det er opprør i emning, og flere uttrykker at de er villig til å dø for saken. Det handler om opprør mot rasisme, opprør mot maktovergrep, opprør mot det bestående ... 

Det hele tilspisser seg da campus blir omringet av politi, og tåregass blir slengt inn i bygningen. Flere fargede studenter rømmer bygningen, og i møte med politiet blir de bedt om å holde armene i været slik at de ikke skal kunne benytte eventuelle våpen. Helt hva som skjer med den siste som kommer ut av bygningen, er ikke godt å si. Han er ikke bevæpnet, men blir likevel skutt. Politiet står sammen og hevder at han hadde våpen, og slik slipper noen å stå til rette for det tragiske drapet av studenten. I bakgrunnen står Mark, også han student. Han har et håndvåpen, og han dreper en av politimennene. (Scenen med drapet på den fargede studenten fikk meg for øvrig til å tenke på Ta-Nehisi Coates´ bok "Mellom verden og meg" og filmen "I am not your negro".)

Mark flykter fra universitetsområdet. I første omgang går han ombord på en buss, og senere finner han et småfly som han kjører avgårde med. Mens han flyr over Mojaveørkenen, får han øye på en Buick som står i en veikant. En meget skjønn ung dame - Daria - fyller vann på radiatoren for å kjøle ned motoren. Senere flyr han lavt over henne flere ganger mens hun kjører på veien. 

Mojaveørkenen - 2017 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

På et nesten absurd vis flørter de to - Daria i bilen, Mark i flyet - inntil han lander i ørkenen. Daria kjører mot flyet og deretter kjører de sammen. Hun er på vei til Phoenix for å treffe sjefen sin, mens han reiser uten mål og mening. 

Zabriskie Point - 2017 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Etter en stund ender de i Death Valley, og de stopper ved Zabriskie Point. Mens de leker seg i fjellformasjonene, som består av mye sand, begynner de å kysse. Mens støvføyken står rundt dem, elsker de i sanden. Innimellom dukker det opp bilder av andre studenter i samme ærende, men det er åpenbart en fantasi. Filmatiseringen er vakker, Mark og Daria er skjønne og det hele har noe uvirkelig over seg. Idyllen kan selvsagt ikke vare ... Og det gjør den heller ikke. 

Fra filmens kjente elskovsscene

Jeg ønsker ikke å røpe mer av filmens handling enn at det ikke går bra til slutt. Hvordan kan det gå bra når politiet ikke er etterrettelig? Når politiet skyter først for sikkerhets skyld, og etterpå dekker hverandre slik at drap ikke skal få rettslige følger ... 

Mark og Daria ved Zabriskie Point

Det interessante og tankevekkende med denne filmen - og det skyldes sikkert at regissøren først og fremst er italiensk - er at den viser det amerikanske samfunnet i all sin grellhet. Vi får alle fordommene våre bekreftet - en etter en. Fordommer jeg for øvrig har brukt mange år på å kvitte meg med. Men når politiet i film etter film etter film blir fremstilt som dum og korrupt, så gjør det noe med en. Som en arrestasjonsscene tidlig i filmen ... Det nytter ikke med fornuftig dialog mellom menigmann og politiet. Det er makta som rår - okke som. Politivolden er stygg og den er livsfarlig! Ikke til å undres over at noen hver ser seg nødt til å bevæpne seg ... Og scenen i en våpenbutikk ... Der gir selgeren råd til våpenkjøperen om at han er i sin fulle rett til å forsvare seg i sitt hus. Dersom han skulle komme til å skyte noen inne på gårdsplassen, må han for guds skyld få liket inn i huset. Da går han nemlig fri ... Slike ting ... Antakelig ment å skulle provosere og gi rom for ettertanke, får vi håpe - ikke for å gi noen idéer om hvordan man kan oppnå straffefritak for grove og ellers straffbare handlinger. Filmen ble også ansett svært kontroversiell i 1970.

Avslutningsvis kan jeg nevne at skuespillerne i filmen ikke er profesjonelle skuespillere (uten at det gjorde noe), og at det er mye god musikk i filmen (bl.a. av Pink Floyd, The Gratedul Dead og The Youngbloods). 

Selv om filmen ikke akkurat kan betegnes som en filmskatt blant de helt store, er den absolutt meget severdig! Selv om det har gått nesten 50 år siden den ble innspilt, har den nemlig tålt tidens tann forbausende godt. DVD`en er i disse dager tilgjengelig på Platekompaniet.

Innspilt: 1970
Originaltittel: Zabriskie Point
Nasjonalitet: USA
Språk: engelsk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Mark Frechette (Mark), Daria Halprin (Daria) m.fl.
Spilletid: 112 min.

Nasjonalparker i USA

Grand Canyon, 2017 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I fjor sommer foretok mannen min og jeg en rundreise i USA, og dette har jeg skrevet om i et tidligere blogginnlegg. Vi startet og avsluttet turen vår i San Francisco, og hadde tre uker til rådighet for å farte rundt. Selve kystlinjen sto høyt på programmet, men det gjorde også noen helt sentrale nasjonalparker. Vi startet derfor reisen vår med å kjøre innover i landet. 

Sanddyner i Death Valley (Foto: Rose-Marie Christiansen)

På forhånd visste vi at vi skulle besøke Yosemite, Death Valley, Grand Canyon og Bryce Canyon, men i tillegg fikk vi med oss Sequoia og Joshua Tree. For oss ble besøk av nasjonalparker turens definitive høydepunkter. Det som gjorde sterkest inntrykk, var all variasjonen i naturen. Godt tips dersom du har tenkt å legge ut på en tilsvarende reise: kjøp like godt årskort til nasjonalparkene med det samme. Det lønner seg så snart du har passert fem park-besøk! 

Half Dome i Yosemite (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi kom dessverre litt skjevt ut med Yosemite, fordi det hadde gått et ras mellom selve parken og det hotellet vi hadde bestilt overnatting på. Mitt råd er: bestill hotell i selve dalen allerede under planlegging av turen din. Det er nemlig stor rift om de beste hotellene (jeg snakker da om beliggenhet - ikke nødvendigvis om komfort). Vi gjorde ikke det, og måtte derfor ta til takke med et hotell, som i og for seg var i grei nok avstand til Yosemite´s høydepunkter - dersom det ikke hadde vært for steinraset som gjorde det nødvendig å kjøre en tre timers omvei ... 

En vill bjørn i Yosemite (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Noe av det første som skjedde for oss da vi var framme i Yosemite ut på ettermiddagen, var at vi kom over en stor ansamling mennesker langs en landevei. Vi stoppet bilen for å se hva det var som påkalte oppmerksomheten, og fikk da se en vill bjørn kanskje 50 meter fra oss. Der sto den midt i enga og spiste fredsommelig, mens den av og til kikket nysgjerrig mot oss. Det er ikke til å komme forbi at det kriblet godt i magen mens vi sto der. Hele seansen ble også en påminnelse om at skiltene vi av og til støtte på, ikke sto der uten grunn. Det handlet om å kjøre forsiktig, ikke la mat stå åpent (fordi det kunne tiltrekke seg spesielt bjørner), og bevege seg i naturen med en viss forsiktighet. Jeg må innrømme at det å se en vill bjørn så nært folk gjorde noe med min utfartstrang til fots i dette området ...

Disse skiltene sto ikke der for moro skyld (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Yosemite nasjonalpark ligger i California, og Mariposa er nærmeste by. Parken ble etablert så tidlig som i 1890, og den er stor - hele 3 081 kvadratkilometer. Det meste av parken består av villmark, og det er noen fjell her som regnes som store turistattraksjoner. Half Dome er en av dem - El Capitan er den andre. Området tiltrekker seg fjellklatrere, men de fleste turister besøker bare selve dalen som kun utgjør om lag 1 % av parken. Parken har stått på UNESCOs verdensarvliste siden 1984. Her kan du lese mer om parken.

Er dette El Capitan? lurte vi på ...  (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Neste punkt på programmet ble Sequoia. Det var ikke helt planlagt, men i ettertid er jeg veldig glad for at vi fikk denne parken med oss. 

General Sherman, et tre tusen år gammelt tre i Sequoia nasjonalpark
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Sequoia nasjonalpark ligger også i California, og den ble i likhet med Yosemite etablert som en park i 1890. Parken er 1635 kvadratkilometer stor, og den rommer noen av verdens høyeste trær. Det største og mest kjente er General Sherman, som er verdens største kjente tre i volum. (Kilde: Wikipedia) 

General Sherman, Sequoia nasjonalpark  (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det ga en helt egen følelse å gå rundt i denne skogen, for de enorme trærne fikk oss til å føle oss som små ubetydelige maur. Dette er redwood-trær, som har vokst i flere tusen år. Det antas at General Sherman er rundt 3000 år. På en wikipedia-side finner du for øvrig en liste over de største redwood-trærne i verden. 

Svære trær i Sequoia! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Amerikanerne er gode på dette med å ikonisere både fjell, trær og annet, slik at det skapes myteomspunnede steder, som "alle" ønsker å besøke. Området spesielt rundt General Sherman er et slikt sted. Nasjonalparkene Sequoia og Kings Canyon forvaltes under ett, og her finner du deres felles nettside. 

Sequoia nasjonalpark (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi hadde aldri trodd at Death Valley skulle bli den nasjonalparken vi kom til å bli aller mest fascinert av, men det ble vi. Death Valley ligger i delstaten Nevada, og den er kjent for sine ekstremt høye temperaturer. Mens vi var der, viste temperaturmålet vårt i bilen opp mot 52 grader Celsius. Det var så varmt at vi hele tiden måtte drikke vann, for munnen ble knusktørr i løpet av minutter. Death Valley er om lag 225 km lang. 

Et variert landskap i Death Valley (Foto: Rose-Marie Christiansen)

På forhånd hadde vi trodd at vi først og fremst skulle møte ørkensand, mens faktum var at dette bare gjaldt en bitte liten del av dalen. Noe av det som overrasket oss aller mest, var variasjonen i landskapet. 

Rene maleskrinet! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi endte opp med å kjøre de fleste veiene som det var mulig å kjøre i Death Valley, og det gjorde at vi måtte innom parken to ganger - først en ettermiddag og kveld, og så dagen etter. 

Ørken i Death Valley i solnedgang (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Ørkensand i solnedgang er et vakkert syn! Det var ikke veldig mange turister i parken på kvelden, og det fikk oss til å tenke på viktigheten av et par råd: å ha full tank på bilen og rikelig med vann tilgjengelig! Det er faktisk en del turister som har dødd i denne parken fordi de har fått motorstopp og ikke har blitt reddet i tide. 

Fascinerende landskap i Death Valley (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Mens vi var i parken var det hetebølge i store deler av USA. Det gjorde det ekstra viktig å følge de ovennevnte rådene. 

Badwater Basin i Death Valley (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Badwater Basin ligger ca. 85 meter under havets overflate, og her kan det faktisk bli flom veldig fort dersom det skulle regne. Årsaken er at fjellene ikke absorberer vann, og at alt regnvannet bare renner nedover og samler seg opp på det laveste punktet i dalen. Det sier seg selv at dette veldig fort kan skape farlige situasjoner. Folk har druknet her på grunn av dette. Her kan du lese mer om parken. 

Death Valley (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi valgte å reise videre til Bryce Canyon nasjonalpark. Bryce ligger i delstaten Utah. Dette gjorde at det ble en del kjøring på turen, men tro meg: det var verdt det! Parken ble opprettet i 1928, og den er 145 kvadratkilometer stor. 

Amfiet i Bryce nasjonalpark (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Egentlig er ikke dette en canyon, men et gigantisk naturlig amfi. (Kilde: Wikipedia) Dette amfiet er skapt av erosjon. Vind, vann og is har sørget for at det har dannet seg såkalte hoodoos, som særpreger amfiet. Det som i tillegg gjør dette amfiet så spektakulært, er rødfargen på fjellet. I solnedgang og soloppgang er det som om fjellet står i brann. 

Det var ikke tilrådet å gå ned i dalen (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi ble sterkt advart mot å gå ned i dalen. Dette skyldtes at det var en hetebølge akkurat da. Noe av problemet er at det er så fysisk krevende både å gå opp og ned at kroppen trenger ekstraordinært mye væske. Derfor må opp- og nedstigning skje svært langsomt. Folk som ikke har tatt de nødvendige forholdsreglene her, har dødd av dehydrering. Vi tok ingen sjanser, og nøyde oss med å bare være der, suge inn inntrykkene og ta mange bilder. 

Hoodooene i Bryce (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Bryce ligger ganske høyt, og når vi sto på kanten og skuet over amfiet, befant vi oss opp mot 2700 moh. 

Bryce (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi brukte ikke mer enn en ettermiddag og kveld i Bryce nasjonalpark, og det angret vi nok litt på i ettertid. Her kan du lese mer om Bryce nasjonalpark.

Et spektakulært skue (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Etter Bryce sto Grand Canyon for tur. Dette var den nasjonalparken vi hadde regnet med ville gjøre størst inntrykk, og derfor hadde vi i forkant (dvs. mens vi var på tur) bestilt to overnattinger. Det er jeg glad for at vi gjorde! Grand Canyon er nemlig ikke gjort på en-to-tre. 

Grand Canyon gjør inntrykk! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Grand Canyon ligger i Arizona, og regnes som en av USAs største turistattraksjoner. Her kan man f.eks. dra på helikoptertur over dalen, og det er i det hele tatt svært mye som er godt tilrettelagt for turisme. På hvert sted man kan besøke, er det rikelig utstyrte butikker, slik at man kan få alt man bare kan drømme om av treningstøy med Grand Canyon-logo. 

Solnedgangene i Grand Canyon er helt magisk! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det lønner seg å sette seg inn i hvilke steder man bør være på ved hhv. solnedgang og soloppgang, fordi det handler om hvilke fjell sola skinner på. Da kan man få de mest spektakulære bilder av en dal/canyon som nærmest er rødglødende. 

Vi var ikke alene i Grand Canyon! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er stor konkurranse om de beste stedene å stå for å få de beste bildene, så det gjelder å være tidlig ute og ha tilstrekkelig med tålmodighet. Å få de beste bildene handler svært ofte om å vente, å vente og å vente ... 

Noen var tøffere enn andre ...  (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Men noen plasser var det liten eller ingen konkurranse om, som stedet hvor dette paret satt. Det var imidlertid ingenting for meg, som får hetta av svære stup uten noen som helst form for sikring ... 

Et fjell i Grand Canyon (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Grand Canyon er skapt av Coloradoelven i løpet av flere millioner år. (Kilde: Wikipedia) Dalen er om lag 446 km lang, og bredden varierer fra 0,5 til 29 km. Fra topp til bunn er det 1600 m på det meste. Dalen er oppført på UNESCOs verdensarvliste. 

Elk i soloppgang - midt i Grand Canyon Village (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi fikk med oss et par solnedganger og en soloppgang. For å få med oss soloppgang, sto vi opp i fire-tiden på natten og dro ut til et av de anbefalte punktene. Det må innrømmes at det er solnedgangene som er de mest spektakulære. På den annen side var det nærmest magisk å være ute så tidlig på morgenen, fordi vi overalt traff på elk - en blanding mellom hjort og elg. Å møte en elk midt i Grand Canyon Village - det var spesielt! Her kan du lese mer om Grand Canyon nasjonalpark.

Slik ser Grand Canyon ut før sola forvandler fjellet til en rødglødende masse
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det var tilfeldigheter som førte til at vi også fikk med oss Joshua Tree nasjonalpark på turen. Denne parken lå så lagelig til da vi var på vei fra Las Vegas til San Diego, og det passet så godt å ta turen innom. 

Det eldste treet i Joshua Tree nasjonalpark - 300 år gammelt
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Parken er oppkalt etter Joshua Tree, som er en yuccaplante. Parken ble etablert i 1994, og den er 3 196 kvadratkilometer stor. De to viktigste attraksjonene i parken er disse trærne og ørkenlandskapet som parken omfatter (Mojaveørkenen og Coloradoørkenen). (Kilde: Wikipedia) 

Skull Rock i Joshua Tree nasjonalpark (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I parken kan man også se noen bemerkelsesverdige fjellformasjoner. Disse er dannet for over 100 millioner år siden på grunn av sterk nedkjøling av magma like under jordoverflaten, kan vi lese på Wikipedia. Her kan du lese mer om Joshua Tree nasjonalpark. 

Flere Joshua-trær (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det finnes selvsagt mange flere nasjonalparker i USA enn de seks parkene vi valgte å besøke.  På denne Wikipediasiden finner du en komplett oversikt over alle nasjonalparker i USA. 60 nasjonalparker er her listet opp. 

Her og der krysset vi Route 66 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

De fleste parkene ligger vest i USA, men jammen ligger det ikke en i Maine, som kanskje kommer til å bli omfattet av årets USA-tur nord-øst i landet ... 

Oversikt over nasjonalparker i USA - bildet har jeg lånt fra denne 
Wikipedia-siden

Nasjonalparkene i USA er vel verdt å besøke dersom du skulle være i nærheten og har muligheten for å stikke innom! Det håper jeg du er overbevist om etter å ha lest dette innlegget!

Rundreise i USA (vestkysten) - 2017

San Franciscos berømte bokhandel City Lights! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Rundreise langs USAs vestkyst i juni/juli 2017

I juni/juli i år foretok mannen min og jeg en rundreise i USA. Vi startet og endte turen i San Francisco. Vi hadde på forhånd leid bil, men hadde kun forhåndsbestilt hotell i San Francisco på utreise og retur. Dette ga oss maksimal frihet under den drøyt tre uker lange turen vår. På forhånd hadde vi gjort mye research og hadde laget oss en grovskisse over steder vi hadde lyst til å besøke. Planene var likevel ikke så stramme at det ikke var mulig å justere opplegget underveis. Dette blogginnlegget er ment som en smakebit på hva jeg senere kommer til å skrive mer om her på bloggen min. 

Chinatown i San Francisco (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Mange har gjort lignende turer før oss, så det var for en gangs skyld rikelig med informasjon å finne på nettet. Noen har valgt seg ut Los Angeles som utgangspunkt - andre har startet i Las Vegas. Selv holder jeg en knapp på San Francisco fordi denne byen har så mye å by på, og ikke er større enn at det er mulig å få god oversikt i løpet av noen få dager. Byen inneholder en interessant Chinatown-bydel, og det er dessuten veldig spennende å få med seg Alcatraz, den beryktede fangeøya som ligger knapt et par kilometer ute i San Francisco-bukta. (Bare husk å bestille billetter ut dit flere måneder før du reiser dit - ellers risikerer du å måtte reise hjem med uforrettet sak.)

Bratte gater i San Francisco (Foto: Rose-Marie Christiansen)

San Francisco er kjent for sine bratte gater og mange trikker. Det sies at man aldri har vært ordentlig i San Francisco før man minst har tatt en av byens trikker, har gått over Golden Gate og har vært ute på Alcatraz. For øvrig må jeg nevne City Lights Booksellers, et must for en bokelsker på en slik tur!

Golden Gate (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Etter noen dager i San Francisco, valgte vi å reise innover landet. Nasjonalparker sto nemlig høyt på vår liste over steder vi ønsket å besøke. På turen ut til Yosemite, tok vi turen innom Livermore, en liten by som ligger et par timers kjøring utenfor San Francisco, for å besøke familie. Der var vi også med på vinsmaking, noe som minnet oss om at det dyrkes vindruer og lages vin også andre steder enn Napa Valley og Sonoma, som sto på reiseplanen mot slutten av turen vår. 

Vi så en vill bjørn i Yosemite! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi var litt uheldig under vårt besøk i nasjonalparken Yosemite, fordi det hadde gått et steinras mellom nasjonalparkens høydepunkter og hotellet hvor vi skulle overnatte. Dette førte til at vi for å komme frem til hotellet måtte kjøre en tre timers omvei ... Derfor ble vårt besøk i parken av nokså kortvarig karakter. Men vi fikk i det minste med oss en vill bjørn (!!!) og vi så Half Dome! Dersom vi hadde visst at vi skulle ende opp med å kjøre tre timer til hotellet, hadde vi i stedet funnet oss en annet sted å sove den natten ... Det ble for langt å kjøre tilbake neste dag, kom vi til.

Half Dome i Yosemite (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Dagen etter reiste vi videre til Sequoia, en nasjonalpark med redwood-trær. General Sherman er navnet på det største og eldste treet i denne parken. Treet er rundt 3000 år gammelt! Bildene yter virkelig ikke treet full rettferdighet, men må oppleves i virkeligheten!

General Sherman - det eldste treet i nasjonalparken Sequoia (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det var en helt spesiell opplevelse å gå i denne redwood-skogen, for det fikk oss til å føle oss som små, ubetydelige maur langs bakken. Vi ble fylt av ærefrykt for naturen! 

Tankevekkende skilting i parken! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Når man beveger seg rundt i naturen i USA kan man faktisk risikere å møte på bjørner, sjakaler og klapperslanger! Overalt pepres turistene fulle med gode råd om ansvarlig oppførsel i naturen. Først og fremst handler det om å kjøre sakte når man befinner seg i naturparkene. For det andre handler det om ikke å legge fra seg mat åpent, eller å slenge fra seg søppel. Dette tiltrekker ville dyr og kanskje bjørner i særdeleshet. Ikke bare kan det sette menneskeliv i fare, men det er også en fare for at de ville dyrene blir mindre redd for mennesker. Dette ender som regel med at dyrene må skytes. Det ønsker myndighetene i USA for en hver pris å unngå. 

Toalettet på Peggy Sue´s Diner (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Når man er på landeveien, er det moro å stoppe på landeveiskroene for å spise. Vi hadde riktignok noen av våre dårligste matopplevelser på slike kroer, men av og til var det likevel verdt det! Som da vi stoppet på Peggy Sue´s Diner! Her hadde tiden bokstavelig talt stått stille siden 1950-tallet! Det var også gimmicken med stedet! Da jeg skulle på toalettet og møtte på denne karen - se bildet over - skvatt jeg storveis, inntil jeg skjønte det og begynte å le. Det var også meningen ... Han er jo ikke ekte - bare en figur ... 

Sanddyner i Death Valley (Foto: Rose-Marie Christiansen)

På forhånd hadde jeg aldri trodd at den nasjonalparken vi faktisk skulle bli aller mest begeistret for, var Death Valley. Her som alt var så dødt og livløst ... For ikke å snakke om den varmen! Mens vi befant oss i dalen, passerte gradestokken 52 grader Celsius! Det var en hetebølge i området akkurat mens vi var der. 52 grader er seriøst varmt! Og fordi luften er så tørr der, kjennes munnen som sandpapir etter svært kort tid. Man må drikke hele tiden!

Badwater Basin - 282 fot eller 85,5 meter under havets overflate!
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Noe av det som fascinerte oss aller mest, var variasjonene i naturen. Ørken kan være så mangt. Bildet over viser det laveste punktet i Death Valley, ca. 85 meter under havet. Her ble vi advart mot flom! Dette skjønte vi ikke noe av, men senere leste vi at når det først regner her - og det gjør det faktisk av og til - så renner alt vannet bare rett ned fra fjellene, som ikke absorberer noen ting, og så samler alt vannet seg her nede. Det kan bli noen meter i løpet av relativt kort tid. Mange har druknet her i årenes løp. 

Fascinerende ørken - her ville du ikke ha gått barbeint! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi besøkte dalen om ettermiddagen og kvelden, og vi dro tilbake neste dag for å se mer av det fascinerende landskapet. Vi fikk ikke nok av stedet! 

Amfiteatret i Bryce nasjonalpark (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Bryce nasjonalpark ligger i Utah, og det tok noen timer å kjøre dit. Apropos kjøring! Det er litt av noen avstander i USA! Man tror det ikke når man ser på kartet, og i tillegg tenker at det er gode veier der og hardføre bensinbiler med masse hestekrefter. Likevel tar det tid å bevege seg mellom turistattraksjonene i dette området. I løpet av vår rundreise kjørte vi ca. 620 mil! Det ble noen timer i bilen. Ikke en eneste gang så vi en ulykke på veiene. Folk kjørte veldig ansvarlig og trafikkreglene ble fulgt, så langt vi kunne bedømme. 

Rød sand, rød jord og røde fjell! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Bryce er verdt turen, bare for å ha presisert det! Maken til vakker natur skal man virkelig lete lenge etter! Den røde sanden og de røde fjellene er rett og slett magiske! På forhånd trodde jeg at vi kunne gå ned i dalen, slik at vi kunne se opp på hoodoo´ene, som de spisse fjellformasjonene heter. Et lite stykke på vei gikk nok dette an, men da vi var der var det så høye temperaturer at vi ble advart mot det. Man må drikke enormt mye vann for ikke å risikere heteslag, og samtidig er det ikke bare å helle i seg mange liter vann på en gang heller. Det er jo farlig, det også. Derfor må nedstigningen nødvendigvis ta noen timer, og dette er ikke noe det anbefales å gjøre på egen hånd, uten å vite hva man gjør. Vel - vi tok konsekvensen av dette og nøyde oss med å nyte utsikten over amfiteatret, som det kalles. 

Tors Hammer (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er erosjonene som har skapt hoodoo´ene. På bildet over ser vi Tors hammer. 

Navajo-indianere som selger brukskunst (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Etter Bryce, kjørte vi mot Grand Canyon, nasjonalparken som vi på forhånd tenkte kom til å bli turens høydepunkt. Vi hadde derfor planlagt to overnattinger der. På vei inn til dalen, stoppet vi ved en navajo-indianerleir, hvor indianere solgte brukskunst. Da hadde vi kjørt gjennom navajo-reservatet, som for det meste virket udyrket og øde. Et par drømmefangere ble med oss hjem etter dette stoppet. Grand Canyon ligger for øvrig i Arizona.

Ed Kabotie, en navajoindianer (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Fremme ved Grand Canyon stoppet vi ved et utkikkspunkt fordi det nærmet seg solnedgang. Den aktet vi å få med oss. Indianeren Ed Kabotie fortalte historier, leste dikt, sang og fortalte om de hvites utbytting av indianerne. Historiene gjorde et sterkt inntrykk på oss! Det handlet blant annet om at de hvite hadde kjøpt rettigheter til grunnvannet som var ment for fremtidens generasjoner, for småpenger, og brukt dette opp ... Ikke lenger til å undres over at det meste av reservatet lå dødt og øde, tenkte vi. De har rett og slett ikke vann mange steder.

Grand Canyon i solnedgang (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Heller ikke i Grand Canyon ble det ansett tilrådelig å bevege seg nedover i dalen - ikke uten risiko for liv og helse. Oppholdet her handlet om å finne fine utsiktspunkter for hhv. solnedgang og soloppgang. Her må jeg nevne stemningen på stedet, for det var nesten helt elektrisk overalt hvor vi kom. Et utall turister med dyre kameraer og linser hadde møtt frem for å sikre seg sitt livs bilder. Vi fikk valuta for anstrengelsene våre, for maken til vakker natur! Fjellene glødet - spesielt ved solnedgang!

En elk som har forvillet seg inn i landsbyen (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Noe av det som gjorde sterkest inntrykk ved soloppgang var for øvrig alle elkene vi møtte på - ute i naturen som inne i Grand Canyon Village, hvor vi bodde. Det var mengder av dem! En elk er en blanding av elg og hjort. Svære dyr! Stolte og flotte som få!

Det gjaldt å sikre seg de flotteste stedene å ta bilder fra mens sola gikk ned.
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Etter Grand Canyon satte vi kursen mot Las Vegas, som ligger i Nevada. Underveis slumpet vi tilfeldigvis borti Bearizona Wildlife Park. Bare navnet! Selvsagt måtte vi innom denne parken! Her kjørte vi rundt i en park, der de ulike dyrene var skilt fra hverandre med det vi her hjemme kaller fe-rister. Vi fikk streng beskjed om ikke å åpne dører eller vinduer mens vi befant oss i parken. 

En bjørn som dovner seg i et trau (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi kom tett på dyrene - blant annet en hel del bjørner! Som denne bamsen som badet i et trau - ca. to meter fra bilen vår. Bjørnen var svært fredsommelig der den lå og latet seg i den stekende heten, men hva ville ha skjedd dersom den plutselig hadde reist seg og kommet mot bilen vår? tenkte jeg ... Bevæpnede vakter sto ved alle fe-rist-overgangene der det befant seg farlige dyr, så vi var nok trygge. Det var likevel virkelig et kick å kjøre gjennom denne parken!

Hoover Dam (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi stoppet også ved Hoover Dam på vei til Las Vegas. 

Hele første etasje i vårt hotell - nærmere 10 000 kvadratmeter (!!!) med
spillebule! Og der satt folk - i time etter time og ventet på at de skulle
bli søkkrike, mens de ble mer og mer blakke ...
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vårt opphold i Las Vegas ble kort. Hotellet vi valgte å bo på var en stor skuffelse fra ende til annen. Det het Monte Carlo og var så nedslitt at det kan være det samme. Dessuten ble vannet skrudd av fra elleve på kvelden til fem om morgenen "due to plumming". Så da vi kom hjem etter en svett kveld på byen - langs The Strip - på grunn av hetebølgen som herjet i området, var det altså ikke mulig å få seg en dusj før man gikk til sengs. Mitt råd er: snakk med folk som har vært der tidligere før du bestiller hotell i Las Vegas! Mange hoteller er nedslitte, og det skyldes antakelig finanskrisen og lite friske penger i omløp de siste årene. 

Kjøpesentrene rundt The Venezian  (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det hører med å gå The Strip - stripa - når man først er i Las Vegas, og det gjorde selvsagt vi også. Hele byen er helt surrealistisk, bygget som den er for å ligne kjente steder i Europa. Italia og Frankrike har i særdeleshet inspirert byggherrene i Las Vegas i årenes løp, men her finnes også et pyramide-hotell (Styr unna! Det er så nedslitt at du ikke vil bo der!) og ymse anna. 

Liksom-gondolierer i Las Vegas (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Man vet ikke om man skal le eller gråte når liksom-gondolierer "ror" frem og tilbake i kunstige kanaler i båter som er utstyrt med motor, og synger banale strofer fra "O sole mio", uten verken å ha sangstemme eller kunne hele teksten. Men hotellet The Venezian skal være flott! Det har jeg hørt fra mange som har vært der selv. Hele greia med Las Vegas - i tillegg til at det er mulig å spille seg fra gård og grunn på en-to-tre - er å bo lukseriøst til en relativt billig penge. Uteliggerne i Las Vegas er ikke som andre uteliggere. Her har folk spilt seg blakke og ikke klart å betale hotellregningen sin. De er ikke møkkete og inngrodde av skitt, slik uteliggerne var mange andre steder på turen vår. 

Joshua Tree (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Etter Las Vegas sto San Diego for tur. Men før vi kom oss dit, kjørte vi blant annet gjennom Mojave National Preserve. Det var da vi fant ut at vi også skulle stikke innom Joshua Tree National park. Trærne er veldig spesielle, og det eldste treet er 300 år gammelt. Da hadde vi vært i så mange nasjonalparker at vi fikk årskort til alle nasjonalparkene i USA! 

Skull Rock i Joshua Tree national Park (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Parken har også noen bemerkelsesverdige fjellformasjoner, som Skull Rock. 

La Jolla Beach, nord for San Diego (Foto: Rose-Marie Christiansen)

San Diego er en kystby. Her møtte normale sommertemperaturer oss. Det var mildest talt en lettelse, etter at vi hadde oppholdt oss i 40-50-grader i over en uke. Vi hadde leid oss et rom på et hotell som bokstavelig talt lå på stranda. Det vi derimot ikke var forberedt på var at hele strandområdet mer eller mindre var tåkelagt til langt ut på dagen. Da var vi alle andre steder enn på hotellet. Vel hjemme på hotellet igjen på ettermiddagen og kvelden, kom tåken atter sigende ... Inne i byen var det derimot blå himmel. Dette ble for oss et paradoks på turen. 

Spekkhoggershow på Sea World i San Diego (Foto: Rose-Marie Christiansen)

En av San Diegos mest populære turistattraksjoner, er Sea World. Vi fikk selvsagt med oss spekkhogger-showet, og du godeste for et show! At disse spekkhoggerne må ha humor, fikk vi flere bevis for underveis. De som satt på de første radene ble klissvåte - til høylytt latter fra oss andre som hadde hatt vett nok til å sette oss høyere opp. Spekkhoggeren la seg nemlig på siden og plasket store mengder vann på alle som satt i nærheten av bassenget. De så ut til å ha det riktig moro, disse spekkhoggerne!

Belønning fordi de hadde vært så flinke! Jeg synes jeg ser at de ler også ...
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Når man er i San Diego, må man nyte den mexicanske maten! Vi spiste meksikansk mat i alle mulige varianter, men vi falt spesielt for sjømatvarianten. Taco med scampi - så godt krydret at man kjenner at svetten begynner å piple i pannen! Mmmmm! Det var en høydare!

Old Town i San Diego (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Old Town i San Diego hørte vi var et must å få med seg, men for å være helt ærlig ble jeg litt skuffet over denne delen av byen. Hele opplegget med nostalgiske butikker med hjemmelaget godteri m.m. fremsto noe banal for meg. Kanskje var vi ikke der på riktig tidspunkt? Ikke vet jeg ... 

Unconditional Surrender av Seward Johnson (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Etter San Diego reiste vi videre til Venice Beach, som ligger like utenfor Los Angeles. Det var fantastisk å være der, selv om vi også så mange rusede mennesker som jeg ikke tror vi ville ha likt å møte etter mørkets frembrudd. Å gå langs strandpromenaden på dagtid var derimot interessant! Mye å se, artige butikker og god stemning i gatene.

Jim Morrison fra The Doors på veggen i Venice Beach
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I Venice Beach var det også mulig å få seg et bad i Stillehavet. Vannet holdt kanskje 18 grader. Lenger nord er temperaturen i vannet betydelig lavere. Vi prøvde å vasse, men kulden stakk i anklene. Vi så ingen som badet heller, og de som surfet hadde våtdrakt på. De lave badetemperaturene skyldes kalde strømninger fra Alaska, som skal ha spist seg lenger og lenger sør langs California-kysten. 

Her selges marihuana på åpen gate - fordi det er legalisert.
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Hvis jeg skal oppsummere inntrykket fra Venice Beach så må det være at det er litt hippie-aktig, et sted der det meste er lov og der dopet (dvs. marihuana) florerer (fordi det er legalisert). Men for all del: folk var glade!

Stranda i Venice Beach (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Dagen etter reiste vi til Universal Studios. Dette er en gigantisk fornøyelsespark for voksne mennesker, og hvor tematikken i "lekene" er filmer skapt av Universal Studios. Det handler om The Mummies, Jurasic Park, Familien Simpson, Fast & Furious etc. 

Rulletrappen som forbinder et høyere og et lavere nivå i parken med
hverandre. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Her er det både ekte og virtuelle berg- og dalbaner, og de er like "skumle" alle sammen! Overraskelsesmomentene er mange, og det er virkelig meningen at man skal hyle og skrike! Vi var i parken i ti timer til sammen, så man kan trygt si at vi fikk full valuta for alle pengene det kostet å komme inn i parken. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde så mye moro på en gang. Det ble mye skrekkblandet fryd! Anbefales!

Restaurantområdet utenfor Universal Studioes (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Utenfor fornøyelsesparken er det et eldorado av restauranter, blant annet en Hard Rock Café, som rett og slett er Hollywood Hard Rock Café. Vi opplevde å bli frastjålet en handlepose mens vi satt og spiste middag på en av stedets restauranter - mest sannsynlig av et svært hyggelig ungt par som satt på nabobordet. Du kan ikke se på folk om de rapper tingene dine i et ubevoktet øyeblikk. Så: pass på tingene dine!

David Bowie´s stjerne i Hollywood (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Når man først er i Hollywood, er det et par ting man bare må få med seg! Det ene er Avenue of Stars, og det andre er Hollywood-skiltet oppe i en åsside. Avenue of Stars er så diger at dersom du er på utkikk etter dine helter, bør du google på adressen(e) på forhånd. Det er fullt mulig å finne nøyaktig hvor en spesiell stjerne befinner seg. 

Hollywood - selve innbegrepet på den amerikanske drømmen!
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Å komme seg opp til åssiden hvor Hollywood-skiltet står, var en opplevelse i seg selv. Naboene i området er så drit lei turister at det eneste stedet hvor det kunne vært mulig å parkere, er det tilstedeværende politi absolutt hele tiden. 

Mens jeg trodde at "tenke det, men gjøre det ..."
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi løste dette ved at mannen min måtte kjøre lenger ned i gata der naboene ikke var fullt så sinte som lenger opp, og så gikk jeg alene opp til toppen. Alt for å sikre oss bildet av de berømte bokstavene! Turisme på sitt aller verste! 

Streets of Santa Barbara (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Santa Barbara ligger litt lenger nord for Los Angeles, og dette er rikmannsbyen fremfor noen i California. I området rundt byen bor svært mange av Hollywood-stjernene. Desto mer forunderlig å registrere hvor møkkete og lite tiltalende strendene er ...

Lite tiltalende strender i Santa Barbara  (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er mulig at noe av forklaringen er at det uansett ikke er langs strendene de pengesterke er, og at det er her alle uten eget svømmebasseng i hagen finner veien ... Ikke vet jeg ... Vi ble i alle fall lite sjarmert av stedet. 

Populært feriested (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Dagen etter besøkte vi Hearst Castle, et bemerkelsesverdig slott som markedsføres som "A museum like no other". Og det kan vi virkelig skrive hjem og bekrefte! Stedet var fylt til randen av europeisk kunst - særlig italiensk kunst - og det var svært interessant å være der. Vi ble kanskje ikke like imponert over guiden, som var aller mest opptatt av å fortelle om alle celebritetene som hadde besøkt slottet. Det gikk mye i "tenk deg at Charlie Chaplin kom gående akkurat her" eller at "her var Clark Gable en fast gjest, til stor fornøyelse for damene" ... bla, bla, bla ... Hadde guiden bare vært litt mer interessert i å fortelle om kunstskattene! Nåja - men bortsett fra dét - absolutt vel verdt å besøke dette stedet!

Hearst Castle (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Tettheten av kunstgjenstander er så stor at det nærmest grenser til det usmakelige, for å være helt ærlig. Men det at kunstskattene er så godt tatt vare på, har selvsagt stor verdi! Vi valgte en utvidet guidet runde, og runde nr. 2 i de indre gemakker var vesentlig mer interessant enn main-streem-utgaven. 

Oppdekking i spisesalen på Hearst Castle (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Og aldri var maten som gjestene fikk servert på tallerknene sine så fin at ikke ketchupen hørte naturlig med ...

En av salongene på slottet (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Den godeste Hearst leste alt som var å få tak i av aviser, avismagnat som han selv var. Hvor mange av bøkene i biblioteket ble lest? Eller var de kun dekor? Lurte jeg på mens jeg gikk rundt i biblioteket hans ... 

En formidabel utsikt mot havet (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I nærheten av San Luis Obispo, ikke langt fra Hearst Castle, ligger det en strand som er kjent for sin sjøelefantkoloni. Den måtte vi bare få med oss! Mengder med sjøelefanter lå langs stranda, og rent bortsett fra en og annen vraltende sjøelefant, så de fleste fullstendig livløse ut.

Sjøelefanter (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Dessverre hadde det gått et ras langs Higway 1, og dermed kunne vi ikke kjøre strake veien opp til Monterey, som var neste stopp på turen. I stedet måtte vi kjøre rundt. Dermed gikk vi glipp av hele Big Sur, som sies å være den vakreste delen av Higway 1 ... Senere kjørte vi Highway 1 fra oversiden og så langt ned vi kom, og det ga en pekepinn på alt vi hadde gått glipp av. 

Monterey (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Monterey er kjent for sin Cannery Row og dets inspirasjon til John Steinbecks roman med samme navn og "Alle tiders torsdag". Dessuten ligger byen svært fint til langs kysten, og er et utmerket utgangspunkt for å besøke både Big Sur, Carmel by the Sea og 17 Mile Drive (med Pebble Beach som det mest kjente landemerket). 

Om Cannery Rowi Monterey (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi ble i Monterey i et par dager for å rekke over alt vi hadde lyst til å få med oss. 

Langs Higway 1 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Første punkt på programmet var å kjøre så langt sør som vi kom langs Highway 1, før veien var stengt (pga. det tidligere nevnte raset). Vi kom ned til starten på Big Sur. Kystlinjen er svært vakker!

Carmel by the Sea (Foto: Rose-Marie Christiansen)

På returen dro vi innom den nydelige småbyen Carmel by the Sea, hvor selveste Clint Eastwood har vært ordfører. Stedet bærer preg av mengder med flotte fritidshus. Her ferierer fiffen i California og omegn - ingen tvil om det!

The Lone Cypress (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi tok også den runden som heter 17 Mile Drive, som starter i Carmel by the Sea og ender i Monterey. Her kunne vi blant annet se dette ensomme treet - ikonisert under navnet Lone Cypress. Vi ante ikke at sypresser også kunne se slik ut, men det fortalte altså Google at var fullt mulig. 

Østers til den store gullmedalje! Men hva tabasco har med
østers å gjøre, er over min fatteevne!
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Monterey har sin pir - det har forresten de fleste kystbyene i California - og her var det mange ålreite restauranter! Jeg har kanskje glemt å nevne det, men vi spiste østers så snart vi fikk anledning til det - og anledningene var mange på denne turen! Flotte østers som på denne tiden av sesongen kom fra Washington og noen ganger også Alaska. 

Napa Valley (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Neste punkt på programmet var Napa Valley og Sonoma. Vi valgte å bo i Santa Rosa, og ble der i et par dager. 

Vinsmaking hos V. Sattui Winery (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Denne delen av turen var nokså improvisert, og det fikk vi betale dyrt for. Mange steder må man nemlig forhåndsbestille smaking, og det hadde ikke vi gjort. Det var ikke verre enn at vi spurte oss litt for, og fikk anbefalt en svært turistifisert utgave av vinsmaking. Vi endte derfor på V. Sattui Winery i Napa Valley, en riktig velsmurt turistmaskin. Folkene som jobbet der var proffe, så selv om vinsmakingen foregikk nærmest på løpebånd, fikk vi likevel en opplevelse av individuell service. Vinene vi fikk smake var også riktig gode! 

Oster for en hver smak på V. Sattui Winery (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Da vi var ferdig med smakingen, var det bare å bestemme seg for hva vi ville kjøpe, og så gå til den delen av lokalet hvor vi kunne kjøpe oster, pølser og skinker - i tillegg til brød. Hagen var tilrettelagt for sultne og tørste besøkende. Vi fikk også en lang leksjon om at det ikke er lov til å oppbevare en åpnet vinflaske inne i bilen - ikke i det hele tatt, faktisk. Det skulle altså ikke være fysisk mulig for sjåføren å ta seg en aldri så liten slurk av vinflasken under kjøringen. Jaja ... Som om vi hadde tenkt det ... 

Her hadde veien rast ut (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Underveis til Sonoma kom vi over denne veien, der veiskulderen hadde rast ut. Hmmmm ... tenkte vi. Er de så svake, disse veiene? Eller har det kjørt en trailer her, noe veien ikke er dimensjonert for?

God mat til vinsmakingen hos Madrone Estate Winery
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I Sonoma besøkte vi Madrone Estate Winery, og her fikk vi oppleve en vinsmaking som var alt annet enn masse-turistifisert. Vi fikk til og med bli med inn i destilleriet samt der hvor vinen lå lagret på eikefat. 

Her ligger de edle dråpene på eikefat (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Etter to dager i Santa Rosa, gikk turen til Point Reyes, før vi atter vendte tilbake til San Francisco. 

Point Reyes Lighthouse (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Langt ut i havgapet, en drøy times kjøring nord for San Francisco, ligger Point Reyes National Seashore. Maken til forblåst sted skal man lete lenge etter i California i juni/juli! Temperaturen var nede i 12 grader, og det var i alle fall liten kuling mens vi var der. Området er uendelig vakkert i sin villskap, og det skal ikke mye fantasi til for å tenke seg hvordan det må være her når det virkelig stormer! 

Ville strender så langt øyet rekker! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er noen strender og noen naturkrefter her ute som er vanvittig fascinerende! 

Ørkensand høyt over havet, (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Flere enn oss hadde funnet veien opp hit, der trærne vokser sidelengs og alt som finnes av jordsmonn for lengst har blåst bort. Tilbake er bare ørkensand. 

Forblåst sted! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det eneste riktige var å pakke seg godt inn i vindtette anorakker!

Alcatraz og San Francisco-trikk (Foto: Rose-Marie Christiansen)

De siste to dagene av ferien tilbrakte vi i San Francisco. Siden jeg visste hva vi hadde å gå på i forhold til koffertvekt (det er ulempen med å reise med f.eks. Lufthansa, som vi gjorde - grensen går ved 23 kg pr. pers. - that´s it!), tok jeg turen innom City Lights igjen. Jeg gikk ikke bananas, men fikk med meg et bitte lite knippe med bøker. 

City Lights Bookstore (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder fra San Francisco. Jeg kommer tilbake med noen flere artikler om steder vi besøkte på turen vår etter hvert.

Det ble mye østers, ja ... Her ved Pier 39 i San Francisco
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Mye forskjellig i San Francisco (Foto: Rose-Marie Christiansen)

På båttur under Golden Gate (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Jeg ble sjarmert av denne familien (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Blide folk på San Francisco-trikk (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Lombard Street (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Pyramiden - Bank of America
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)