Filmer jeg har sett i det siste - et samleinnlegg

Det er ikke lett å få tid til alt man har lyst til å gjøre - som for mitt vedkommende blant annet handler om å skrive om filmene jeg ser. Dette er jo ikke bare en bokblogg, men også en filmblogg. Likevel er det filmbloggingen - og det å se film - som lider aller mest når det kniper om tid i mitt liv. I det siste har jeg sett en del filmer, som jeg ikke uten videre har lyst til å forbigå i stillhet. Derfor prøver jeg meg på et samleinnlegg denne gangen. 

Jeg så "Sideways" (regissør Alexander Payne - innspilt 2004) for flere år siden, og husker godt hvordan denne filmen førte til at californiske viner og spesielt Pinot Noir-vinene for alvor kom opp på kartet for all verdens vinelskere. Filmen fremstår fremdeles som en slags kult-film man må regne med, og den presenterer California og dens vindistrikter på en utmerket måte, godt flettet inn i en morsom setting. 

Da mannen min og jeg i sommer ferierte i California og blant annet var innom Napa Valley og Sonoma, lette jeg etter et landskap som stemte overens med de indre bildene jeg hadde fra filmen, uten å finne dette. Etter å ha googlet på filmen og location, skjønte jeg hvorfor ... Filmen er innspilt i området rundt Santa Barbara og ikke om Napa eller Sonoma, og det området hadde vi allerede passert. 

Dersom du har planer om å reise på en rundtur i California, anbefaler jeg at du ser denne filmen før avreise - ikke etterpå. USA er verdens største vinprodusent, og det dyrkes vindruer flere steder enn i Napa Valley og Sonoma. 

Jeg er svak for asiatiske filmer (og bøker). Da jeg kom over "In the mood for love" (regissør Wong Kar-Wai - innspilt i 2000) med handling lagt til Hong Kong, måtte jeg bare ha den. Handlingen finner sted i 1962. Chow Mo-wan (mannlig journalist) og Su Li-Chen (kvinnelig sekretær) leier rom i samme bygning, og blir naboer. Begge er gift med ektefeller som er mye på reise, og er derfor mye alene. De mistenker dessuten ektefellene sine for å være utro. Etter hvert oppstår det følelser mellom de to, uten at de våger å leve dette ut. Plikten overstyrer, men de klarer ikke å glemme hverandre ... 

Jeg ble dessverre nokså skuffet over denne filmen, men opplevde det som interessant å se glimt av Hong Kong fra noen år tilbake. Jeg ville uansett ikke ha løpt beina av meg for å få tak i denne filmen, med mindre man er veldig interessert. 

Det er atskillige år siden jeg leste nederlandske Herman Kochs spooky roman "Middagen" (2011), som handler om to brødre og deres familier. Den ene vellykket, kjendis og rik - den andre arbeidsledig, bitter og psykisk syk. De møtes sammen med sine koner på en eksklusiv gourmet-restaurant, der de diskuterer en ugjerning som barna deres har gjort, men blir ikke enige om hvilke konsekvenser dette bør få for dem. 

Nå er Herman Kochs bok filmatisert. "The Dinner" (regissør Oren Moverman - innspilt i 2017) så jeg nylig på et fly til New York. Den blir nok ikke satt opp på norske kinoer, og DVD´en har release her i Norge den 16. oktober. Jeg synes alltid det er interessant å se filmatisering av bøker jeg har lest, og er glad jeg fikk med meg denne. Jeg kjente likevel på at det ble feil med amerikanske skuespillere i denne filmen. Richard Gere er absolutt en fin skuespiller (som jeg beundret ham i yngre år!), men her ble han bare helt feil. 

Jeg leste Christian Jungersens roman "Du forsvinner" da boka kom ut på norsk i 2014, og det ble en midt-på-treet-opplevelse for meg. Samtidig var boka svært spennende, der tematikken er hvordan det er å leve med en mann som endrer personlighet etter å ha fått hjernesvulst. Hvem er han egentlig? Var han mest seg selv før, eller er han mest seg selv nå? Hvor slutter normaliteten, og hvor begynner galskapen? Hvilke handlinger er han ansvarlig for, og hvilke må sykdommen ta ansvar for?

Jeg så filmatiseringen av boka - "Du forsvinder" (regissør Peter Schønau Fog - innspilt 2017) - på samme flyreise som den ovenfor nevnte "The Dinner". Jeg tror nok heller ikke at denne filmen settes opp på norske kinoer. Filmen er for øvrig svært god, med gode skuespillere, solid manus og et plott som egner seg godt for filmlerretet. Den har fått den engelske tittelen "You Disappear", og det er Nikolaj Lie Kaas, Michael Nyquist og Trine Dyrholm som innehar hovedrollene. Det har ikke lyktes meg å finne ut når filmen har release på DVD i Norge, da søkemotoren til Platekompaniet ikke responderer - enten jeg bruker norsk, dansk eller engelsk filmtittel, og heller ikke når jeg søker på regissøren. 

Jeg hadde virkelig ingen ambisjoner om å se "The Lobster" (regissør Yorgos Lanthimos - innspilt i 2015), filmen som vant juryens pris i forbindelse med Cannes Filmfestival i 2015. Såpass spesiell virket nemlig handlingen for meg. 

På et DVD-salg havnet filmen likevel i min handlekurv - som en ren impulshandling. Dette var likevel ingen garanti for at den ville bli sett, for jeg tør nesten ikke tenke på alle filmene som aldri kommer ut av plasten hjemme hos oss. Filmer som er innkjøpt med all verdens beste intensjoner om å se dem ... some day ... 

Det var faktisk i forbindelse med min lesning av Carl Frode Tillers siste roman - "Begynnelser" - der filmen blir nevnt sammen med den skrekkelige filmen "Dogtooth" - at jeg tenkte at nå må jeg få sett den. Det er nemlig samme regissør som står bak begge filmene. "The Lobster" er en langt bedre film enn "Dogtooth", men jeg mener likevel at begge filmer er for helt spesielt interesserte. 

I alle fall - "The Lobster" er en science fiction-film som handler om en by - The City - der single mennesker arresteres og sendes til The Hotel. Der har de 45 dager på å finne seg en ny partner - ellers forvandles de til et dyr. De kan selv bestemme hvilket dyr de vil forvandles til, og vår hovedperson David (spilt av Colin Farrell) bestemmer seg for at han ønsker å bli en hummer - a lobster. Den lever nemlig i mer enn 100 år, har (kongelig) blått blod og har tilhørighet i havet, et element han liker svært godt selv. 

Mens David er på hotellet drar han og de andre jevnlig ut i skogen for å jakte på "Loners", enslige som har flyktet fra The Hotel. For hvert drepte menneske får de en dag ekstra til å finne seg en partner. 

Kan de ikke bare ta den første og den beste da? Niks! Så enkelt er det faktisk ikke. Den man velger må være en match. To nærsynte kan f.eks. finne hverandre, to som blør lett neseblod kan slå seg sammen, to uten empati kan slå seg sammen osv. Straffen for å lure noen er streng. 

En dag rømmer David. Ute i skogen slår han seg sammen med andre flyktninger - Loners - i håp om å overleve den stadige jakten på dem. Her gjelder også et sett med absurde regler. Som at det ikke er lov å innlede et forhold med en av de andre enslige i gjengen. 

Vi får aldri vite hvorfor det ikke er lov til å være singel, hvorfor man ikke kan bli sammen med en som ikke er en såkalt match eller hvorfor flyktningene i skogen ikke kan innlede forhold med hverandre. De gjør opprør mot det bestående - hvorfor ikke også et opprør mot reglene om å være en match? Tenkte nå jeg ... 

Denne filmen ble i særeste laget for meg. Det hjalp ikke at kjente skuespillere som Colin Farrell og Rachel Weisz spilte hovedrollene. 

--------------------------------------

Det var alt for denne gang! 

"Kippur" (Regissør: Amos Gitai)

Historisk krigs-drama fra Golanhøydene

Den israelske filmregissøren Amos Gitai (f. 1950) lager for det meste dokumentarer og filmer basert på virkelige hendelser, med en tematikk sentrert rundt Midt-Østen og jødisk-arabiske konflikter. I årene 1999 til 2011 konkurrerte syv av hans filmer om Gullpalmen under Cannes Filmfestival. Han har jobbet med mange kjente skuespillere - som Juliette Binoche og Natalie Portman, bare for å nevne et par av disse. Gitai har mottatt en rekke priser for sine filmer. (Kilde: Wikipedia)

"Kippur" handler om Yom Kippur-krigen, som fant sted fra 6. til 25. oktober i 1973. Krigen startet i form av et overraskelsesangrep fra Egypts side på jødenes mest hellige dag, Yom Kippur. Syria ble nokså raskt involvert, og i begynnelsen hersket det kaotiske tilstander - inntil Israel hadde klart å mobilisere sine styrker og var i stand til å slå tilbake. Den 24. oktober kom det i stand en våpenhvile som ble etablert under FNs beskyttelse. Krigen førte til oljekrise i 1973, siden den resulterte i stopp i oljeleveransene fra araberlandene og en mangedobling av oljeprisene. (Kilde: Wikipedia)

I filmens åpningsscene er vi vitne til en sanselig scene mellom Liron og hans elskede. Det hele avbrytes ved at Liron blir innkalt til å kjempe i krigen mot egyptere og syrere, som overraskende har angrepet Israel på landets helligste dag, Yom Kippur. Liron og hans venn Ruso, forsøker å ta seg frem til Sinai-halvøya og Golanhøydene, hvor krigen pågår. I kaoset som har oppstått finner de ikke frem, og må overnatte i bilen. 

Ruso og Liron forsøker å redde sårede i gjørmehavet.

Dagen etter blir de vekket av en lege som ber om skyss til Ramat David. Hans egen bil har havarert, og det er av største viktighet at han kommer frem til fronten. Vel fremme verver Liron og Ruso seg som frivillige i førstehjelpsteamet. Resten av filmen handler om alle de menneskelige ofrene en krig alltid krever. Folk dør rundt dem, mens andre er hardt skadet, men kan reddes hvis de bare får medisinsk hjelp i tide. Døde som levende fraktes til et helikopter som tar ofrene med til et feltsykehus, hvor de kan få mer legehjelp. Skadede soldater roper ut i desperat smerte, og teamet jobber hardt for å hjelpe dem som til en hver tid skriker høyest. Det er en kamp om liv og død, der knappheten på ressurser gjør at de ikke rekker over alle. 

Det er ingen ufarlig jobb Liron og Ruso har tatt på seg, for rundt dem skytes det hele tiden, og landskapet ser mer ut som et gjørmehøl enn landområder som det er verdt å kjempe for å beholde. Etter hvert skjer det uunngåelige ... De blir selv skutt ned mens de flyr av gårde i helikopter - sammen med døde og sårede ... 

Ikke ufarlig å bevege seg rundt ved fronten.

"Kippur" er en dramatisk film hvor sterke virkemidler er tatt i bruk. Vi blir riktignok aldri vitne til direkte krigshandlinger. I stedet ser vi en haug med tanks som kjører rundt - nesten uten mål og mening - og vi hører en masse skyting. Innimellom ligger likene og de sårede, som førstehjelpsteamet gjør hva de kan for å bringe i sikkerhet. Det er blod og istykkerrevne legemsdeler ... det er desperate smerterop og redsel ... Filmskaperen har ikke vært opptatt av å fortelle om krigen slik den fortonet seg fra begynnelse til slutt. Derimot tenker jeg at han har vært opptatt å få frem krigens meningsløshet og de menneskelige kostnadene. Vi får ikke vite slutten av historien. De israelske tapene var størst i begynnelsen, men så snudde det og det var angriperne som i størst grad led og til slutt tapte krigen. "Kippur" handler om de første dagene av krigen.

"Kippur" er basert på en sann historie om Yom Kippur-krigen, og er filmregissørens egen historie. Han var med på helikopteret som ble skutt ned. Skuespillerne i filmen har fått samme navn som de selv har. 

Jeg liker godt å se filmer fra virkeligheten, og tittelen på denne filmen gjorde meg så nysgjerrig at jeg selvsagt måtte kjøpe den da jeg kom over den. Jeg opplevde imidlertid den to timer lange filmen som noe langtekkelig, og skulle nok ha ønsket at den hadde omhandlet hele Yom Kippur-krigen og ikke bare de første kaotiske dagene mens Israel led de største tapene. Det hadde gjort filmen mer interessant. Jeg synes det ble tværet mye på det samme etter hvert. Inntrykket ble forsterket fordi det var lite dialog i filmen. Samtidig gjorde det et sterkt inntrykk å se hvordan førstehjelpsteamet stavret i regn og gjørme for å finne overlevende og lik, mens de selv utsatte seg for stor risiko for å bli drept. I en av scenene ser vi det hele fra lufta, der helikopteret svever over det gjørmete landskapet. Tanks-spor på kryss og tvers i gjørma, der det ikke var mulig å få forståelse for mønsteret i krigen. Hvilke tanks tilhørte fienden og hvilke tilhørte dem selv? Sett fra luften virket det hele absurd. Og det var nok også meningen ... 

"Kippur" er en må-se-film for alle som er over middels interessert i Midtøsten-konflikten!

Innspilt: 2000
Originaltittel: Kippur
Nasjonalitet: Israel
Språk: Hebraisk
Sjanger: Krigsfilm
Skuespillere: Liron Levo (Winraub), Tomer Russo (Russo) m.fl.
Spilletid: 123 min.



Follow my blog with Bloglovin

"Aberdeen" (Regissør: Hans Petter Moland)

Trøblete far-datter-forhold

Kaisa jobber som advokat i London. Hun er dyktig og suksessfull, og er i tillegg meget vakker. Det er høy partyfaktor i livet hennes og hun spriter gjerne opp festene med litt kokain også.

Dagen etter en fest av det meget livlige slaget, blir hun oppringt av sin mor. Moren (spilt av Charlotte Rampling) ligger for døden, og hun har ett siste ønske: at Kaisa skal reise til Norge og hente sin alkoholiserte far Thomas hjem til Aberdeen. Kaisa har ikke sett sin far på ti år, og hun skjønner at dette kommer til å bli et meget krevende oppdrag. Men hun gjør det.

I Norge finner hun faren (i Stellan Skarsgårds skikkelse) mer forkommen enn noen sinne. Han har ikke lyst til å bli med til Aberdeen, men hun truer og lokker og motvillig blir han med. Det første hinderet består i at han ikke får være med på flyet over til London fordi han er for full. Dermed er Kaisa nødt til å kjøre ham til Bergen og satse på å ta båt over til Storbritannia. Det er en strabasiøs reise for en ung kvinne og hennes far, som ikke et øyeblikk er edru ... Underveis møter de på Clive, en ensom trailersjåfør som skal bli mer nødvendig enn noen av dem aner ... Først da Kaisa selv ligger nede for telling, våkner det opp noe som kan ligne ansvarsfølelse i faren, og for en gangs skyld er det noe utenfor ham selv som er viktigere enn alkoholen. Så spørs det om de rekker frem til Aberdeen før moren dør ...

Den ytre handlingen i denne filmen er nokså enkel. Det handler om en reise fra Norge til Aberdeen, og lite annet. Desto mer spennende er det jeg oppfatter som det underliggende temaet, nemlig om forholdet mellom en alkoholisert far og en datter. Ja, for han er vel hennes far? Underveis er ingenting egentlig sikkert, og dette gjør noe med dem mens de er på vei til Kaisas mor, som er innlagt på sykehus og som kan dø når som helst. Charlotte Rampling opptrer nærmest i en slags gjesterolle, mens Stellan Skarsgård og Lena Headey spilte de sentrale rollene som hhv. far og datter. Samtidig som temaet er så trist, så trist, var det også en underliggende humor og varme oppi det hele. Denne filmen ble spilt inn i 2000, og Stellan Skarsgård har etter dette hatt litt vel mange roller i samme gate - så pass mange at jeg for min del er litt lei av rollen forfyllet mann med et mimikkløst ansiktsuttrykk. Den som utvilsomt bærer denne filmen er sjarmbomben Lena Headey. Dessuten var det litt morsomt å se et knippe av kjente norske skuespillere i små glimt, selv om de færreste hadde en eneste replikk. Som for eksempel Frøydis Armand og Jan Grønli som farens svire-"brødre" ... Jeg er noe i tvil om det blir terningkast fire eller fem her, og ender på noe midt i mellom. 

Innspilt: 2000
Originaltittel: Aberdeen
Nasjonalitet: Norge, Sverige
Genre: drama, komedie
Skuespillere: Stellan Skarsgård (Thomas), Lena Headey (Kaisa) , Ian Heart (Clive), Charlotte Rampling (Kaisas mor)
Spilletid: 111 min.

Kaisa i storform

Kaisas forfyllede far

Clive tar seg av Kaisa

"Vatel" (Regissør: Roland Joffé)

Et Versailles-drama fra 1600-tallet

Handlingen i filmen, som er basert på en sann historie, finner sted i løpet av tre dager i Versailles. Året er 1671. Kong Ludvig XIV - selveste Solkongen - har bestemt seg for å arrangere en "liten" landlig utflukt for et par tusen gjester. Han ønsker å imponere sine gjester med noe som står i stil med de overdådige omgivelsene på slottet sitt. Han inviterer mesterkokken Vatel til å stå for arrangementet, og det blir hans oppgave å komponere storslagne retter med alt hva ganen kan begjære.

Vatel er en mann som tar oppgaven svært, svært alvorlig, og ved hjelp av et gedigent "mannskap" på kjøkkenet, gjør han ikke skam på sin oppdragsgiver. Kjøttretter, grønnsaker og frukter dekorerer fatene på lekreste vis, og de probre gjestene som ikke er vant til å gjøre annet enn å drive dank, kjede seg, spille spill, lage intriger og boltre seg i usømmeligheter nattestid, imponeres storveis over alle lekkerbiskenene som kommer i en uendelig strøm fra slottets kjøkken ...

Parallelt med at det fråtses og tas for seg av alt hva øyet kan begjære, kaster de mannlige gjestene sine grådige og kyniske øyne på de kvinnelige gjestene. Hvordan sikre seg de lekreste stykkene også her? Det er utvilsomt den unge kvinnen Anne de Montausier som får mest oppmerksomhet, gudsbenådet vakker som hun er. Mens det kives om hennes gunst, går imidlertid kong Ludvig XIV av med seieren. Og hvem kan si nei til en konge?

I mellomtiden har Vatel fått et godt øye til Anne, men hva kan han stille opp med mot kongen? Han overraskes imidlertid stort da han i et av Annes svake øyeblikk får høre at hun mener han er den edleste og nobleste av dem alle der på slottet. Kanskje er det håp likevel? Men det er flere enn ham som er ute etter Anne, og uansett hvor mye hun forsøker å unngå å gå i en felle som den ekle Markisen av Lauzun setter opp for henne for å få henne til sengs, spørs det om hun slipper unna til slutt ...

Filmen ender nokså trist idet Vatel skjønner at han kun er en brikke i et spill. Da det går opp for ham at han ikke har noen reell frihet, forsvinner meningen med alt for ham ...

Jeg knekker sammen og tilstår med det samme at jeg elsker filmer som er spilt inn med Versailles som kulisse! Med slottet som bakgrunn for intrigene det bygget opp til, stemningen, kostymene - alt bidro for mitt vedkommende til å gjøre denne filmen storslagen! Dessuten er Uma Thurman (som Anne) og Gerard Depardieu (som Vatel) litt av et par på film! Uma Thurman går utenpå de fleste hva gjelder å spille karakterroller, og tilsvarende gjelder hennes mannlige motspiller. En riktig fornøyelig film der det estetiske står i fokus - både hva gjelder mat, kulisser, kostymer og musikk. Noe av det de fleste slike kongelige dramaer fra Versailles har til felles, er dessuten latterliggjøringen av dekadensen til de noble damer og herrer, der de gjør alt som står i deres makt for å bryte kjedsomheten som ellers truer med å kvele dem. Denne filmen inneholder alt slike filmer pleier å ha: lidenskap, forførelse og bedrag - og minst av alt: ekte kjærlighet. Ikke rart det franske folket gjorde opprør til slutt! Denne filmen fortjener etter mitt syn terningkast fem.

Innspilt: 2000
Originaltittel: Vatel
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Gérard Depardieu (François Vatel), Uma Thurman (Anne de Montausier), Tim Roth (Markisen av Lauzun), Julian Glover (prinsen av Condé), Julian Sands (kong Ludvig XIV), Timothy Spall (Gourville)
Spilletid: 1 t 39 min.

Uma Thurman i rollen som Anne de Montausier

Vatel og prinsen av Condé

De lekreste retter komponeres på kjøkkenet

Storslagne middager med tilhørende fornøyelser

Markisen av Lauzun sikler etter Anne ...

Endelig en mann med edle hensikter?

"Requiem for a Dream" (Regissør: Darren Aronofsky)

"The rise and the fall of four addicts"


Innspilt: 2000
Originaltittel: "Requiem for a Dream"
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Ellen Burstyn (Sara Goldfarb), Jared Leto (Harry Goldfarb), Jennifer Connelly (Marion Silver), Marlon Wayans (Tyrone C. Love)
Spilletid: 105 min.

I åpningsscenen er Harry i ferd med å stikke av med sin mors TV for ørtende gang. Uansett hva Sara gjør, klarer hun ikke å forhindre dette, og å gå til politiet er det siste hun vil gjøre. Harry er hennes eneste sønn. Han er alt hun har.

Pengene Harry får for å levere TV´n til pantelåneren bruker han til å finansiere sitt og Tyrones neste skudd. Han er dopavhengig, og svært forelsket i Marion, en bortskjemt rikmannsdatter som ikke mangler noen ting - bortsett fra kjærlighet. Hun vil gjerne ha Harrys kjærlighet.

Saras liv har gått fullstendig i stå. Den eneste gleden hun har her i livet, er TV-programmer - helst dem hvor hverdagsmennesker får litt berømmelse en kort stund. Den dagen hun blir oppringt og får beskjed om at hun kan komme på TV, tror hun nesten ikke det hun hører. Men det er sant, og etter kort tid blir dette bekreftet gjennom et brev hun mottar i posten.

Sara blir umiddelbart helten blant de eldre damene i oppgangen. Tenk at hun skal på TV! Da vil hun ha på seg sin røde kjole, som for lengst er blitt for trang til henne. Om hun bare kunne gå ned 10-15 kg i vekt ... I første rekke forsøker hun seg på en diett bestående av grapefrukt og egg, men det hele er en lidelse. Så får hun et tips om en lege hun kan gå til, og som gir pasientene sine piller slik at sultfølelsen skal opphøre. Sara er fra seg av glede! Endelig har hun funnet en løsning på sitt vektproblem. Deretter går det i rosa, orange og lyseblå piller til frokost, lunch og middag. Vekten raser av henne. Men i mellomtiden overtar andre problemer ...

Parallelt følger vi sønnen Harry, kompisen Tyrone og Marion - hver av dem i en hengemyr av narkotikamisbruk som drar dem lenger og lenger ned ... De har bestemt seg for å deale dop i håp om å få stablet litt penger på beina, slik at de for alvor kan starte på livene sine. 

Virkemidlene som tas i bruk for å beskrive opp- og ned-turer i dophelvetet, enten det er tale om heroinmisbruk eller misbruk av slankepiller, er spektakulære. I begynnelsen tenkte jeg at her forherliges rusen, men det varte heldigvis ikke lenge. Etter hvert overtar nemlig det nedrige - og gjennom raskt skiftende bilder og en sugererende musikk, dras vi inn i hendelsesforløpet på en slik måte at i alle fall jeg kjente smerten nesten fysisk på kroppen. Det er verdt å merke seg at det er den samme regissøren som har regissert "Black Swan", en film som på mange måter har oppnådd suksess ved hjelp av de samme virkemidlene, men som har en betydelig penere innpakning enn hva "Requiem" har. (Og så har det også gått 10 år fra "Requiem" ble laget og frem til "Black Swan".) For etter hvert overtar det groteske mer og mer, og når du tror at nå kan det ikke bli verre, så blir det likevel det. Enkelte ganger måtte jeg snu meg bort, for jeg orket ikke å se.

I den grad denne filmen kan sies å ha en moral, så er det at det til syvende og sist egentlig ikke er noen stor forskjell mellom det vi tradisjonelt forbinder med narkomani, og det pillemisbruk som faktisk finner sted i de tusen hjem. Og jeg vil ikke tro at noen har lyst til å finne mer ut av dette etter å ha sett denne filmen ...

Filmen er basert på en roman med samme navn av Hubert Selby Jr., som kom ut i 1978. 

Når jeg ender med å gi filmen terningkast fire, så er dette fordi den aldri tok virkelig tak i meg. Samtidig ser jeg at den er original i sitt uttrykk og forteller om narkotikamisbruk på en for meg helt ny måte. 

Harry og Tyrone triller TV´n avgårde til pantelåneren

Marion og Harry er veldig forelsket i hverandre

Tynn og lykkelig?

"Before night falls" (Regissør: Julian Schnabel)

Homofili på Castros Cuba ...


Innspilt: 2000
Originaltittel: Before night falls
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Javier Bardem (Reinaldo Arenas), Olivier Martinez (Lazaro Gomez Carilles), Andrea de Stefano (Pepe Malas), Johnny Depp (Bon Bon og Lt. Victor), Michael Wincott (Herberto Zorilla Ochoa), Sean Penn (Cuco Sanchez)
Spilletid: 127 min.

"Before night falls" er basert på en sann historie, nemlig den homofile cubanske poeten Reinaldo Arenas memoarer.

Reinaldo Arena ble født i 1943 og vokste opp sammen med sin mor og hennes foreldre. Da han nokså tidlig viste tegn til ekstraordinære talenter innen poesi, forsøkte morfaren hans å banke dette ut av ham, uten at det hjalp det minste. Han flyttet til Havana tidlig på 1960-tallet, og sto etter hvert frem som åpen homofil. Cuba gjennomgikk på denne tiden en seksuell frigjøring, hvor det meste var tillatt.

Men så skjedde det politiske endringer i det cubanske samfunnet, og det ble med ett farlig å være homofil. Etter en nokså uskyldig episode på stranda på begynnelsen av 1970-tallet ble Reinaldo arrestert, anklaget for å ha opptrådt seksuelt pågående overfor mindreårige. Homofile ble ansett som kontra-revolusjonære på Castros Cuba. Som Reinaldo skriver i sine memoarer: "Revolusjonen var ikke for alle." Etter dette fulgte en del år hvor han gikk ut og inn av fengsel, og innimellom forsøkte Reinaldo flere ganger å flykte fra Cuba uten å lykkes. Det cubanske regimet forsøkte å rehabilitere homofile gjennom tortur, uten å oppnå annet enn at bl.a. Reinaldo tok avstand fra sin homofili - på papiret - og ble løslatt. Utfoldelse av homofil legning var etter dette meget risikabelt, og foregikk nå i stedet i det skjulte.

På begynnelsen av 1980-tallet fikk spesielt utvalgte mennesker lov til å forlate Cuba, og Reinaldo var blant disse. Men i stedet for at dette skulle bli starten på et nytt og fritt liv, ble det etter hvert klart at han led av AIDS. Det var hans gode venn Lazaro Gomez Carilles som sørget for å fullføre Reinaldos memoarer posthomunt, i 1993, tre år etter hans død, som ble fremskyndet av Lazaro selv. Han begikk nemlig barmhjertighetsdrap på Reinaldo da AIDS´en var i et sterkt fremskredet stadium.

Jeg er fra før av en stor fan av Javier Bardem, og i rollen som Reinaldo Arena overgikk han bokstavelig talt seg selv! Han er ganske enkelt gnistrende! Han tar frem helt andre sider ved seg selv i rollen som Reinaldo enn hva jeg har sett i Javiers senere filmkarriere, og dette mener jeg viser at han er en meget dyktig karakterskuespiller. Det bør nevnes at han ble Oscar-nominert for rollen. Til tross for at Reinaldo Arenas forfatterskap stort sett var sentrert rundt sex og betydningen av dette i alle sine former, handler ikke filmen primært om dette. Fokuset er derimot lagt på hvilken stilling homofile, og kanskje i særdeleshet homofile forfattere som skrev provoserende tekster, fikk på Castros Cuba etter hvert. En av filmens store overraskelser var for øvrig Johnny Depp i to ulike roller - først som transvestitten Bob Bon og senere som etterforskeren Lt. Victor. I førstnevnte rolle er han helt ubetalelig! En ekstra dimmensjon ved filmen er selvsagt at den er basert på en sann historie. Dette gjør at absolutt alt som skjer i filmen blir desto sterkere. Når det på filmplakaten står "A masterpiece", kan jeg rett og slett bare slutte meg til dette. Her blir det terningkast seks!

Javier Bardem og Olivier Martinez som Reinaldo og Lazaro

Reinaldo og Bon Bon (Johnny Depp) i fengselet

Homofile ble "rehabilitert" i klaustrofobiske celler ...

"The Phantom of the Opera" (Regissør: Dario Argento) - 2000

Filmatisering av klassikeren "Operafantomet" - en slags surrealistisk variant av eventyret om udyret og skjønnheten. Denne filmversjonen er nydelig!

"Når nettene blir lange" (Regissør: Mona J. Hoel) - 2000

En helt rå film om en families hemmeligheter. Alle er samlet til julefeiring på hytta under mottoet "nå skal vi ha det hyggelig dere!" Men hva hjelper det når en drikker, en slår, en er hysterisk/overnervøs osv. og det er så mye man ikke kan snakke om ...

"Den blå sykkelen / La Bicyclette Bleue" (Regissør: Thierry Binisti) - 2000)

Fransk motstandsbevegelse


I denne miniserien som består av tre DVD´er med en total spilletid ca. 5 timer, møter vi Lea Dalmas. Hun bor på vinslottet Montillac, og er født med en sølvskje i munnen. 18 år gammel er hun vilt forelsket i Laurent, men akkurat ham kan hun ikke få fordi han er forlovet med en annen kvinne, Camille. Mathias, sønnen til en av arbeiderne på gården, elsker Lea, mens hun altså ikke elsker ham. Med dette nokså banale bakteppet bryter den andre verdenskrig ut.

Det skal vise seg at det bor mye mer i Lea enn man skulle tro. Da Laurent må dra ut i krigen, tar Lea seg av hans kone og etter hvert nyfødte sønn. Lea slutter aldri å elske Laurent, som stadig er like gift med sin Camille. Etter hvert deltar hun i motstandsbevegelsen som kurer, og treffer parallelt med dette den noe eldre François som blir hennes elsker. Med en intens kjærlighetssorg inni seg raser hun rundt på sin blå sykkel, med kureroppdrag gjemt i sykkelstanga. Det store spørsmålet er for øvrig hvem denne François egentlig er, dvs. hvilken side i krigen han faktisk står på, der han lefler med nazister og fører et liv med en relativt høy sigarføring.

Tyskerne invaderer vinslottet Montillac, men fremstår i bunn og grunn som meget høflige og siviliserte. Med opptil flere i og for seg flotte menn i nærheten, er det ikke til å unngå at enkelte franske kvinner faktisk faller for noen av dem. Så skjer med Leas søster ...

Vi følger familien Dalmas, deres venner samt motstandsbevegelsen under den andre verdenskrig og frem til frigjøringen. Ikke overraskende er det "taperne" i landsbyen som blir medløperne til nazistene - ikke fordi de nødvendigvis er dårligere mennesker, men mer fordi det er de som har mest å tjene og minst å tape på dette. Og når mennesker som er fulle av hat og misnøye får makt, så blir det ganske så farlig for de andre. Mathias er en av dem, og han har ikke glemt at Lea ikke ville ha ham.

Jeg er kanskje litt forundret over at romanen som er skrevet av Régine Deforges, og som filmen er basert på, har blitt så til de grader populær som den har blitt, men det skyldes antakelig at dette er en historie som er blitt lest av alle aldersgrupper. Jeg har bare sett filmen og synes den var søt, men heller ikke så mye mer. Personskildringene var vel stereotype og svart/hvitt. Det er godt mulig at boka har noen kvaliteter som ble litt borte på veien da den skulle filmatiseres. Videre er det godt mulig at jeg er vel streng i bedømmelsen av filmen, som har blitt sammenlignet med den kanskje enda mer banale "Tatt av vinden".