"Systemsprengeren" (Regissør: Nora Fingscheidt)

Når man gir opp et barn

I filmen "Systemsprengeren" møter vi ni år gamle Benni, problembarnet som ingen klarer å håndtere. I den tynne, lille kroppen er det så mye sinne at selv den mest tålmodige til slutt må resignere ... Spørsmålet man som seer helt uunngåelig stiller seg selv er: hva skyldes alt dette ukontrollerte sinnet? Er hun født sånn eller blitt sånn? Er det genene det er noe i veien med, eller er hun så skadet av mangel på omsorg at hun har blitt sånn? Dette barnet som i løpet av sine første leveår har opplevd å få bleier trykket opp i ansiktet sitt - kanskje for å få henne til å slutte å skrike? Nå tåler hun ikke at noen kommer nær ansiktet hennes.

I løpet av den to timer lange filmen får vi kanskje noen svar, men absolutt ingen fasit med to streker under. Bennis mor er aleneforsørger, og hun har to barn til. Hun orker ikke å ha datteren hjemme lenger. Ikke bare er hun ute av stand til å takle datteren, men hun er også redd for at Bennis tilstand skal smitte over på de andre barna. Hun har nemlig allerede begynt å se noen tendenser hos sønnen sin ... 

Etter hvert aner vi at det er noe med moren som i alle fall har bidratt et stykke på vei til at Benni har blitt så dysfunksjonell som hun er. Vekslende varme og kulde, kjærlighet og avvisning, manglende tillit, i det hele tatt mye ambivalens, preger morens væremåte overfor datteren. I det ene øyeblikket lover hun at datteren skal få komme tilbake, for så i neste øyeblikk å trekke seg fra løftene - ute av stand til å ta konfrontasjonen med datteren og hennes skuffelse. Hun bare stikker av, og overlater til "systemet" å ta det ubehagelige. "Systemet" som uten hell har forsøkt å få Benni plassert i fosterhjem. Problemet er bare at ingen vil ha henne. Og hun er for ung til å komme på en lukket institusjon. 

Det er mange ressurssterke mennesker i hjelpeapparatet rundt Benni. De øyner nemlig at det er noe godt i henne, det lille, sårbare og avviste barnet. Dessuten har hun et godt hode. Like fullt - hver gang det ser ut til å gå bra i enkelte situasjoner, dukker det grenseløse i Benni opp, det som gjør at situasjonene like fort tipper over i feil retning og eskalerer rett inn i katastrofen. Da er hun helt ustoppelig, ute av stand til å regulere egne følelser og adferd. Som når noen kommer nær ansiktet hennes, og hun bokstavelig talt eksploderer - som om hun er truet på livet og må forsvare seg for alt i verden. Det hele blir bare så uendelig grelt når motstanderen også er et lite barn, som får hodet sitt dunket i gulvet eller asfalten et utall ganger, og ender på sykehus med livstruende skader. Benni er farlig, både overfor seg selv og andre. Hun er bare ni år. Er det i det hele tatt håp for henne? Er det tilstrekkelig med nok kjærlighet og tillit for å få henne på rett kjøl igjen? 

Jeg ønsker ikke å røpe noe mer av handlingen, men oppfordrer deg til å se filmen selv. Selv ble jeg helt satt ut, og filmen satt i kroppen lenge etterpå. Skuespillerprestasjonene til Helena Zengel som spiller Benni er ganske enkelt formidable! Dette er kanskje den mest krevende barnerollen jeg har sett på film. Man får til fulle erfare hvor skjørt et menneskeliv er og hvor galt det kan gå når et barn ikke får tilfredsstilt sine mest basale behov i tidlig alder. Kanskje dreier det seg om et spesielt krevende barn, som hadde trengt mer ressurser rundt seg i tidlig alder, og hvor hennes mor ganske enkelt kom til kort? Men det kan også være at ambivalens hos mor faktisk er så skadelig - særlig når dette opptrer i en alder der trygghet og faste rammer er alfa og omega for å sikre en normal følelsesmessig utvikling. 

Filmen er tilgjengelig på DVD.

Innspilt: 2019
Originaltittel: Systemsprenger
Nasjonalitet: Tyskland
Språk: tysk
Sjanger: drama
Skuespillere: Helena Zengel, Albrecht Schuch, Gabriela Maria Schmeide
Spilletid: 120 min. 

"The Florida Project" (Regissør: Sean Baker")

Hjertevarmt og trist om omsorgssvikt

Willem Dafoe er nominert til Oscar i kategorien beste mannlige birolle for sin rolletolkning av Bobby Hicks i filmen "The Florida Project". Det var grunn nok til at jeg ønsket å se filmen da anledningen tilfeldigvis bød seg for meg tidligere denne uka. Jeg holder nemlig på med mitt bloggprosjekt om Oscar-nominasjonene for 2018. Dette er den åttende Oscar-nominerte filmen jeg omtaler her på bloggen. Oscar-kåringen finner sted 4. mars i år. 

Regissøren Sean Baker (f. 1971) har et lite knippe med filmer bak seg. Jeg har ikke sett noen av dem, men "Tangerine" fra 2015 er nok en film å merke seg. "The Florida Project" må likevel anses som Bakers gjennombrudd, i alle fall bedømt ut fra det antall priser som har blitt filmen og skuespillerne - i særdeleshet Willem Dafoe - til del. Jeg skjønner det godt, for denne filmen har mange lag og den forteller historien om hvordan de fattigste i det amerikanske samfunnet lever livene sine, i skyggen av den amerikanske drømmen. 

Vi befinner oss på et motell i Kissimmee like utenfor Orlando, der de vellykkede feriere og hygger seg med alt som Walt Disney World kan by på av fornøyelser, eventyr og luksus. Her bor seks år gamle Moonee (spilt av Brooklynn Prince) og vennene hennes Scooty, Dicky og Jancey. De er barn av mødre som knapt er i stand til å forsørge dem, men Moonee og hennes mor er hele tiden verst stilt av dem alle. Moonee´s mor Halley kommer på kant med sosialkontoret, og hun er kontant blakk. Ikke klarer hun å holde på en jobb heller, for hun ender svært fort i konflikt med andre. Som en slags hån mot det livet menneskene her lever, heter motellet Magic Castle ... 

Rakkerungene ved Magic Castle

Bobby Hicks er daglig leder på Magic Castle. Han krever inn husleien fra beboerne, kaster ut folk som ikke kan betale for seg, sørger for at forfallet ikke tar overhånd, følger med på at beboerne holder seg innenfor sømmelighetens rammer og - som om ikke det var nok - holder han et aldri så lite øye med ungene på stedet, som for å kompensere for at mødrene stort sett lar dem gå for lut og kaldt vann. Han skjønner at de er spesielt utsatte, disse ungene, som ingen egentlig bryr seg veldig mye om. En dag følger han ekstra godt med på en eldre mann, som nærmer seg ungene og som tilsynelatende virker nokså uskyldig. Hans intuisjon viser seg å være riktig. Dette er ingen vennligsinnet mann, men en som har sett sitt snitt å ville utnytte disse barna ... 

Bobby Hicks (spilt av Willem Dafoe) holder et øye med alt og alle

Moonee og de andre ungene fyller dagene med rampestreker. Moonee leder an og sammen pusher de grensene - fra å spytte ned biler, banne og rope ukvemsord etter andre, til de en dag setter fyr på noen fraflyttede rønner like i nærheten. Scootys mor som underveis har skaffet Moonee og Halley mat, tar avstand fra dem etter dette. Hun er redd for at Halley skal dra henne ned, for hun er så vidt i stand til å holde seg flytende selv. Scooty får ikke lenger lov til å leke med Moonee, men Moonee er ikke tapt bak en vogn. Hun finner straks andre barn å leke med. Hun er jevnt over et eneste stort fandenivoldsk smil. Selv ikke da moren, som er stadig mer desperat i sin jakt på penger, begynner å prostituere seg, synes hun egentlig å lide noen nød. Hun elsker sin mamma, som er morsom når hun tar seg tid til å leke med henne, og som er fri for formanende pekefingre og stort sett lar henne får drive med det hun har lyst til. Den dagen moren blir meldt til myndighetene for omsorgssvikt og "de" kommer for å hente henne bort fra moren, raser hele hennes verden sammen. Likevel - heller ikke nå er Moonee rådvill. Og slutten ... den er både trist og på et vis eventyrlig ... Men vi lar oss ikke lure, for dette er ingen happy ending, kan ikke være en happy ending ... Samtidig øyner vi et visst håp på noe bedre. 

Moonee elsker sin mamma Halley

Det meste av handlingen foregår på motellet Magic Castle og i området rundt. Det er skittent og glorete her, og veggdyr florerer. Rommene er spartansk utstyrt, og det er kaotisk og rotete overalt. Mødrene bruker all sin tid på å røyke (marihuana) og vil helst slippe unna barna sine.  Enkelte prøver likevel litt hardere enn de andre å leve et anstendig liv. Som moren til Scooty, som helst ser at sønnen har et mer oppbyggelig selskap enn Moonee ... Moonee´s mor er imot alt og alle, og hun nøler ikke med å slå dersom hun kjenner at det er "riktig". Diplomatiets kunst er ukjent landskap for henne. Dette at hun ikke er lydhør overfor noen, fører henne opp i mange vanskeligheter. Jeg ble like fullt sittende og tenke på hvorfor ingen var der for disse mødrene - om ikke annet så i forebyggende øyemed. Særlig Halley bar preg av sterk grad av ADHD og selvmedisinering (les: rusmisbruk). Man merker dette spesielt ved at Halley er konstant urolig, og ikke klarer å sitte stille. Hun har liten evne til å planlegge noe og mangler struktur på det meste. 

Det oppstår sterke bånd mellom barna

Jeg forbinder i grunnen Willem Dafoe først og fremst med voldelige psykopatroller, og derfor var det ekstra fint å se ham i rollen som den sympatiske og empatiske Bobby Hicks. Han er et lite sosialkontor i seg selv (eller kanskje alles far?), og hjertet hans blør når han ser seg nødt til å kaste ut folk. 

De nominerte i kategorien beste mannlige birolle er Woody Harrelson og Sam Rockwell fra "Three Billboards outside Ebbing, Missouri", Christopher Plummer fra "All the Money in the World", Richard Jenkins fra "The Shape of Water" - og Willem Dafoe fra herværende film. Jeg har veldig sansen for at Willem Dafoe vinner denne gangen. Han har vært nominert to ganger tidligere for sine biroller i hhv. "Platoon" (1986) og "The Shadow of the Vampire" (2000). 

Vi kommer garantert til å se mer til barneskuespilleren Brooklynn Prince! Hun er et funn! 

Filmteknisk er filmen spennende, og jeg ser stadig oftere at iPhone brukes for å filme enkelte scener. Det er også gjort i denne filmens sluttscene. Ungene løper inn i en folkemengde, og dette filmes uten at folk rundt vet at de dermed er med i filmen ... (Dette går ikke på bekostning av personvern eller det etiske - bare for å ha nevnt det. Her er nemlig ingen nærbilder.) Kontrasten mellom den depressive voksenverdenen og den tilsynelatende bekymringsfrie barneverdenen, er enorm - og hele filmen bygger opp til et skikkelig kræsj mellom disse to verdenene ... 

"The Florida Project" er en film man bare er nødt til å se! Den kan tilsynelatende virke veldig "lett", men under hviler det et stort alvor.  

(Fasiten er at denne filmen ikke vant noen Oscars.)

Innspilt: 2017
Originaltittel: The Florida Project
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Brooklyn Prince (Moonee), Bria Vinaite (Halley, Monnee´s mor), Willem Dafoe (Bobby Hicks), Valeria Cotto (Jancey), Mela Murder (Ashley, Scooty´s mor), Christopher Rivera (Scooty), Aiden Malik (Dicky), Caleb Landry Jones (Jack Hicks, sønn av Bobby), Macon Blair (eldre gammel mann som nærmer seg barna, og som Bobby Hicks kjeppjaget) m.fl.
Spilletid: 111 min.

"Nicostratos" (Regissør: Olivier Horlait)

Søt feelgood-film om en gresk sommer på Milos

Yannis er en gutt på 14 år som nylig har mistet sin mor. Faren sørger dypt og er ikke i stand til å ta vare på sønnen. Yannis må ikke bare klare seg selv, men han må også forholde seg til en far som er brysk og uvennlig, til tider direkte fientlig. Lokalsamfunnet er vitne til utviklingen, og det Yannis ikke får av kjærlighet hjemme, opplever han å få fra menneskene han har rundt seg. Spesielt fra den meget uortodokse presten på stedet ...

Vi følger far og sønn gjennom en sommer der noe spesielt skjer, som ikke kommer til å etterlate noen uberørt etterpå. Handlingen finner sted på øya Milos i Hellas, og det skulle vel derfor være unødvendig å si at omgivelsene eller kulissene er idylliske og utsøkt vakre. Det skurret imidlertid for meg at rolleinnehaverne i filmen snakket fransk.

I alle fall - i forbindelse med en tur over til fastlandet kommer Yannis over en liten pelikanunge på båten. Det er for ham åpenbart at denne lille fuglen ikke har det bra. Han forhandler med den kyniske eieren, som har fanget fuglen for å tjene penger på ham, og etter å ha gitt fra seg et gullkors han har arvet etter moren, får han med seg pelikanungen tilbake til Milos.

Det er av største viktighet at faren ikke får greie på at Yannis oppbevarer pelikanen i et uthus. Og faren har så mer enn nok med seg selv at han ikke merker noe som helst. Det oppstår et helt spesielt forhold mellom Yannis og pelikanen, som får navnet Nicostratos, eller Nico til hverdags. For Yannis er det av største viktighet at Nico lærer seg å fly, og dette trener de mye på. Pelikanen blir etter hvert for stor til å kunne skjules, og en dag må han fortelle faren om Nico. Som forventet blir faren rasende ... Særlig fordi Yannis har gitt fra seg morsarven sin for å få denne fuglen!

Yannis tar med seg fuglen til en hule i nærheten, og dette blir Nicos nye hjem. Fordi Nico følger hakk i hel på Yannis nesten hele tiden, oppdager lokalsamfunnet deres spesielle forhold. Ikke bare fascineres de av pelikanen, men en lokal kafeeier øyner også muligheten for at dette kan bli en stor turistattraksjon som både han og Yannis kan tjene penger på. Yannis er betenkt, og hadde det ikke vært for at faren er konstant pengelens og jobber dag og natt for å skaffe mat på bordet, går han med på å opptre sammen med Nico. Og suksessen uteblir ikke! Turister kommer i busslast på busslast til denne lille avkroken av øya, som normalt ikke pleier å trekke turister. Kafeeieren - den eneste på stedet - er fra seg av lykke! I mellomtiden oppstår det et nært vennskap mellom Yannis og kafeeierens søte niese Angeliki, som har kommet ut til øya for å sommerjobbe på kafeen.

Og slik kunne lykken ha fortsatt med å smile til menneskene på stedet. Men så skjer det ulykksalige: Nico blir påkjørt av en buss med turister, og det er i grunnen ganske opplagt at dette blir hans endelikt. Plutselig våkner Yannis´ far opp og viser uventede sider av seg selv, eller kanskje rettere: han blir seg selv igjen. Så spørs det hva som skjer med lokalsamfunnet som sviktes av turistene, og som må gå i seg selv mtp. hva som har drevet dem denne sommeren ... Hva betyr mest? Pengene eller det livet de tross alt har vært vant til å leve? Og hva med pelikanens skjebne?

Dette er en søt barnefilm, som aldri har vært satt opp på norske kinoer. Det er kanskje like greit, for noen publikumsmagnet tror jeg aldri denne filmen ville blitt uansett. Rent bortsett fra at det som sagt skurret med fransk tale i en film med en handling lagt til en gresk øy, ble jeg like fullt veldig sjarmert. Jeg burde jo selvsagt kunne sagt at "og barna koste seg også", men sannheten er at denne filmen kun ble sett av meg og min mann, som er Hellas-elskere på vår hals. Nettopp av den grunn er jeg kanskje ikke helt objektiv  i min dom over filmen når jeg ender med å gi den terningkast fire. Handlingen er nemlig mager, moralen i filmen rørende naiv og noen av rollefigurene er dessuten nokså grunne og tildels stereotype. Like fullt: dersom du ønsker å kose deg sammen med barna, er dette virkelig en deilig feelgood-film som kan forene både store og små seere en stakket stund!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Nicostratos le pélican
Norsk tittel: Min greske sommer
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama / komedie
Skuespillere: Emir Kusturica (Yannis´ far), Thibault Le Guellec (Yannis), Francois-Xavier Demaison (Aristote), Jade-Rose Parker (Angeliki)
Spilletid: 95 min.

Yannis har kjøpt en liten pelikanunge

Pelikanungen har blitt fullvoksen, og Yannis lærer ham å fly

Yannis og Nico opptrer sammen

Nico er skadet og Yannis´ far tar ham med seg til et sted hvor han kan dø i fred

Yannis´ far blir seg selv igjen

"Submarine" (Regissør: Richard Ayoade)

Mollstemt tenåringsdrama

Oliver Tate er 15 år og han har to store mål i livet: han vil redde sine foreldres ekteskap, og han vil ikke gå sin 16 årsdag i møte med sin uskyld i behold.

Det er ingen enkle oppgaver unge Oliver har gitt seg i kast med. Foreldrenes ekteskap er så inntørket som det kan få blitt, og han mistenker dessuten at hans mor har en affære med en New Age-fyr. Ved hjelp av fiktive kjærlighetsbrev håper han at gløden mellom foreldrene skal gjenoppstå, skjønt det er mye som tyder på at løpet er kjørt ... Eller hur?

Parallelt følger vi ham i hans tilnærming til Jordana, en jevnaldrende jente han er forelsket i. Kanskje er det det veldig normale og forfriskende han er mest betatt av ved henne? Da han oppdager at hun har et svært komplisert liv selv, mister han motet og vet ikke helt om han orker å ta utfordringen. Hvilken betydning dette får for hans planer om å bruke henne til å miste sin uskyld, er det neste spørsmålet denne filmen reiser ...

"Submarine" er en nokså stillferdig og underfundig komedie som krever sin seer. Selv om jeg ikke lo så mye underveis, var det noe ved denne filmen og den alvorlige Oliver, som absolutt ga anledning til ettertanke. Filmen er nok mer mollstemt enn direkte morsom. Samtlige mennesker vi møter er dessuten temmelig dysfunksjonelle - mot grensen til det ikke fungerende i det hele tatt. Samtidig er det noe universelt ved temaene som tas opp, fordi filmen handler om viktigheten av å høre til, være normal og bli oppfattet som sådan også, om den første usikre kjærligheten osv - i en meget sårbar fase av livet, som for de fleste heldigvis ender med at man lander på begge beina en eller annen gang, men hvor faren for det motsatte hele tiden ligger der som en mulighet i fall man ikke trår riktig. Og dersom man atpåtil har foreldre som ikke får det helt til i livene sine, og som har mer enn nok med sine egne problemer, og man hele tiden risikerer å bli tolket av omverdenen med dem som et slags bakteppe, da er sårbarheten enorm ... Og slik er det for Oliver, der han strever med alle midler for å redde foreldrenes ekteskap og samtidig prøver å sikre seg sitt livs første "ligg" før 16 årsdagen ... Mens hele skolen er overbevist om at han egentlig er homo ...

Denne filmen fortjener etter min mening en sterk femmer på terningen. Jeg vil spesielt fremheve hovedpersonen Craig Roberts, som tolker den unge Oliver Tate glitrende. Han fremstår som en alvorlig nerd, som ikke er den jentene står i kø for å bli sammen med, uten at han gir opp av den grunn. På filmcoveret står det at "Submarine" er "a comedy that doesen´t let principles stand in the way of progress". Ja, så elegant kan det sies! En helstøpt film om et alvorlig tema!

Innspilt: 2010
Originaltittel: Submarine
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama, komedie, svart komedie
Skuespillere: Craig Roberts (Oliver Tate), Yasmin Paige (Jordana Bevan), Noah Taylor (Lloyd Tate), Paddy Considine (Graham Purvis), Steffan Rhodri (Mr. Davey), Sally Hawkins (Jill Tate), Ben Stiller (Såpeopera-stjerne), Melanie Walters (Judie Bevan)
Spilletid: 93 min.

Oliver Tate - en gutt med mange drømmer

Oliver og hans hjertens utkårede Jordana

Olivers dypt deprimerte far, som for lengst har mistet alt som ligner gnist

Olivers mor har mottatt et kjærlighetsbrev fra sin mann, men aner ugler i mosen

"Barnetyven" (Regissør: Gianni Amelio)

Usentimental, grusom og vakker

I filmens åpningssekvens ser vi en mor med flakkende blikk som går rundt i en fattigslig leilighet. Hun skjeller ut sin 7-8 år gamle sønn, som om han skulle være evneveik, og jager ham på dør samtidig som hun stikker til ham litt penger til en is. Hvorfor skjønner vi etter hvert, for en mann ankommer leiligheten og vises inn på søsterens rom. 11-årige Rosetta er tvunget til å prostituere seg av sin egen mor, og han er dagens kunde.

Mens gutten - Luciano - sitter apatisk i trappeoppgangen, skjer det med ett noe som bryter stillheten. Plutselig kommer politiet stormende. Med seg har de både moren, søsteren og hennes kunde. Den lille gutten blir glemt i alt ståket.

Som en konsekvens av avsløringen av barneprostitusjon, blir både Rosetta og broren hennes tatt hånd om av myndighetene. Dermed kommer den unge politimannen Antonio inn i bildet. Han har fått i oppdrag å følge barna til et barnehjem på Sicilia.

Antonio er rørende naiv i sin tilnærming til barna, og mang en gang blir han helt sjakk-matt i møtet med Rosetta og hennes råskap. Når hun f.eks. truer med å si at han har tafset på henne, skjønner han at hun kan ødelegge ham ... hvis det er det hun vil. Heldigvis er det først og fremst vennskap og ikke fiendskap som vokser frem mellom Antonio og barna etter hvert.

Reisen blir lenger enn noen av de tre hadde forestilt seg. Fordi Rosetta ikke har med seg legeattest, nekter barnehjemmet å ta henne i mot. Dermed må Antonio og barna gjøre vendereis tilbake til Milano, der de kom fra. På et tidspunkt bestemmer Antonio seg for å gi barna en smak av litt normalt liv, og gjennom noen uforglemmelige dager leker de turister som koser seg på stranden, går på museer osv. Alt for å utsette den brutale virkelighet som venter dem ikke alt for langt frem i tiden ... Den lille gutten er alt annet enn tilbakestående. Derimot er han temmelig understimulert, og Antonio skremmes av hans mangel på selv den enkleste begrepsforståelse. Gutten er verken i stand til å forstå enkle ordspill eller banale vitser fordi han ikke skjønner ordene i historiene. Også jenta tør opp, og søsknene nærmer seg hverandre med mer varme enn antakelig på flere år. En tilfeldighet gjør imidlertid slutt på idyllen, og plutselig befinner Antonio seg i rollen som anklaget for barnetyveri ...

"Barnetyven" er både grusom og vakker på samme tid. Grusom pga. den bakenforliggende historien, og vakker fordi den viser at uansett hva som har skjedd, er det likevel håp om en annen fremtid. Underveis får vi se et annet og mer fattigslig Italia enn hva turister vanligvis får se - langt ute på landsbygda og langt fra de typiske turistattraksjonene. Søsknene spiller sine roller på en svært rørende måte. Rosetta med sin røffe fremferd, men som gradvis tiner opp, og den lille broren hennes som gradvis smiler mer og som til slutt også snakker. Enrico Lo Verso spiller også politimannen Antonio så skjønt at i alle fall jeg smeltet fullstendig. Filmen regnes som en av de beste italienske filmene gjennom tidene, kan jeg lese på Wikipedia, og den har mottatt en del priser pga. sine kvaliteter. Her blir det terningkast fem - et sterkt sådan.

Innspilt: 1992
Originaltittel: Il ladro di bambini
Nasjonalitet: Italia, Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Enrico Lo Verso (Antonio), Valentina Scalici (Rosetta), Giuseppe Ieracitano (Luciano), Renato Carpentieri (politisjef)
Spilletid: 111 min.

Rosetta må på politistasjonen for å forklare seg

Giuseppe har etter hvert blitt helt apatisk

Antonio tar med barna på stranda

Giuseppe tør etter hvert opp

Antonio prøver å lære gutten å svømme

"I en bedre verden" (Regissør: Susanne Bier)

Mesterlig om barns grusomhet


Innpilt: 2010
Originaltittel: "Hævnen"
Nasjonalitet: Danmark
Genre: Drama
Skuespillere: Ulrich Thomsen (Claus), Trine Dyrholm (Marianne), Mikael Persbrandt (Anton), Markus Rygaard (Elias), William Jøhnk Nielsen (Christian)
Spilletid: 113 min.

10 år gamle Elias blir mobbet på skolen. Noen eldre gutter plager ham kontinuerlig - både fysisk og verbalt. Å trille sykkelen sin hjem fordi ventilene til sykkeldekkene er borte, er han vant til. Han er i ferd med å bli en svært kuet gutt, for han tør selvsagt ikke å ta igjen ... og er i grunnen bare fylt av angst.

Faren til Elias - Anton - er lege og pendler mellom en flyktningeleir i Afrika og hjemmet i Danmark. Anton og Marianne ligger i skilsmisse, og dette gjør ikke akkurat situasjonen for Elias noe bedre.

Så kommer det en ny gutt i klassen. Christian har nettopp mistet sin mor, som er død av kreft. Christians far har egentlig nok med sin egen sorg, og er nokså maktesløs når sønnen slynger den ene urimelige beskyldningen mot ham etter den andre. Han klarer ikke å trenge gjennom det harde skallet sønnen har omgitt seg med. Sønnen som har kapslet inn sin egen sorg og virker så hard ... tilsynelatende ...

Christian er svært opptatt av ærlighet og rettferdighet. Da han blir vitne til hvordan Elias plages, tar han sjeen i egne hender og pønsker ut en hevn. Tanken er at Elias en gang for alle skal få gå i fred uten å bli plaget.

Underveis blir vi også vitne til at Elias´far Anton havner i håndgemeng med en annen mann på grunn av en bagatell. Christian er helt sjokkert over at Anton ikke tar igjen, men bare lar seg bli slått ... Selv ikke det forhold at Anton forklarer at det er mannen som slo som er den store taperen, går inn hos Christian. I hans verden er det Anton som er taperen, og rettferdigheten må gjenopprettes. Dessuten vil jo mannen bare fortsette å slå andre dersom ingen gir ham en lærepenge. Igjen er det hevn - kun hevn - som står i hodet på ham. En hevn som skal få uante konsekvenser når det kommer til stykket ...

Denne filmen tok fullstendig innersvingen på meg! Ikke bare er den utrolig velspilt med fantastiske Mikael Persbrandt i spissen, men temaet i filmen går virkelig aldri av "moten"! Den er en påminnelse om hvor grusomme barn faktisk kan være mot hverandre når sentrale voksenpersoner nærmest er fraværende i livene deres. Det både Elias og Christian har til felles, er foreldre som har mer enn nok med sine egne problemer og som ikke ser helt hva barna sliter med. I en slags misforstått lojalitet skåner barna dessuten foreldrene for sannheten når de kommer hjem med blåmerker og blod på klærne sine. Sånn sett fratar de foreldrene å gripe inn de gangene de faktisk ser spor etter ting som ikke er helt som det skal være. Samtlige rolleinnehavere i denne filmen, inklusive de to guttene som spiller henholdsvis Elias og Christian, var ganske enkelt fantastiske! Danskene er utrolig flinke på å lage gode filmer om nære og familiære problemer, og med mesterlige Susanne Bier i regissør-stolen, må det jo bli bra! Her blir det terningkast seks!

Filmen vant både Oscar og Golden Globe for beste utenlandske film 2011.

DVD´en hadde for øvrig release 9. mars i år.

Michael Persbrandt

Ulrich Thomsen og William Jøhnk Nielsen som Claus og Christian

Michael Persbrandt og Trine Dyrholm som Elias foreldre Anton og Marianne

Anton sammen med sønnene sine

"Padre Padrone" (Regissør: Paolo Taviani og Vittorio Taviani)

Brutal oppvekst på Sardinia


Innspilt: 1977
Norsk tittel: Far og herre
Nasjonalitet: Italia
Genre: Drama
Skuespillere: Fabrizio Forte, Omero Antonutti, Saverio Marconi, Marcella Michelangeli, Gavino Ledda (forteller)
Spilletid: 109 min.
Basert på en selvbiografisk roman av Gavino Ledda

Gavino Ledda vokste opp i Sardinias fattige fjellandskap på 1950-/1960-tallet, som sønn av en sauebonde. Han rakk så vidt å begynne på skolen, før faren mente at han var nødt til å ta ham ut igjen. Han trengte nemlig en gjeter til sauene sine, for å forhindre at villdyr eller tyver stakk av med dem. Avskåret fra boklig lærdom og kontakt med andre, måtte Gavino leve alene med sauene oppe i fjellet.

Den lille gutten var vettskremt, og i begynnelsen ville han bare hjem. Men han sluttet relativt fort å springe hjem, fordi det der kun vente slag og spark fra farens side. Siden skulle oppveksten hans, som altså fant sted avsondret fra familien det meste av tiden, bestå av juling og regelrett mishandling fra farens side. Kom en sau bort, vanket slag og inndragning av matrasjoner. Det skulle i det hele tatt svært lite til for å vekke farens vrede.

Et ensomt liv sammen med sauene i år etter år, gjorde noe med Gavino. Han kunne omtrent ikke snakke, beveget seg som et sky dyr og manglet sosiale ferdigheter andre tok som en selvfølge. Gavino var imidlertid en gutt som hadde store begavelser på det intellektuelle området, og det skulle etter hvert bli dette som reddet ham.

Da Gavino nærmet seg tyve år, var han fremdeles analfabet. Faren tillot ham å verve seg i hæren, og hadde bestemt at han enten skulle bli soldat eller radioreparatør. Med mye innsats lærte Gavino seg å lese og skrive, og han fullførte artium før han dimmiterte fra hæren. Da hadde han bestemt seg for å studere lingvistikk ved universitetet. Faren motsatte seg dette fordi han mente at dette ikke var skikkelig arbeid. Men til tross for farens nitidige protester og inndragning av mat, sto Gavino på sitt. Han ble til slutt lingvist og forfatter. Men for å komme dit, måtte han først lære å ta igjen med sin far ...

Denne filmen er svært prisbelønt, og det forstår jeg godt! Spesielt fordi dette er en film basert på en sann historie, er den usedvanlig sterk. Scenene hvor faren mishandlet sønnen var hjerteskjærende. I neste omgang mishandlet Gavino sauene som bæsjet oppi spannet han brukte i forbindelse med melkingen. Det var om mulig nesten enda mer hjerteskjærende. Selv da den verste mishandlingen var over og Gavino var en voksen mann, reagerte han intuitivt med å trekke seg brått vekk hver gang faren løftet hånden. At et menneske kan komme ut med en universitetsutdannelse etter en slik oppvekst, er intet mindre enn beundringsverdig! Fattigdom og uvitenhet preget hele samfunnet, og tilsvarende også frykten for det ukjente. Hvis noen av barna skulle ønske noe mer enn foreldrene, ble det sørget for at de holdt seg på plassen sin i hierarkiet.

De filmtekniske virkemidlene som er benyttet, er svært beskjedne. Nettopp dette forsterket virkningen av historien, synes jeg. Denne filmen kommer jeg ikke til å glemme med det første. Jeg synes den fortjener terningkast fem.

Faren slår løs på sønnen

Gavino har blitt voksen

Den despotiske faren i spissen for familien sin

"Submarino" (Regissør: Thomas Vinterberg)

Nok en filmperle fra Danmark

Innspilt: 2010
Nasjonalitet: Danmark
Genre: Drama
Skuespillere: Jakob Cedergren, Peter Plaugborg, Patricia Schumann, Morten Rose
Spilletid: 115 min.

Nick og broren (hvis navn vi faktisk aldri får vite) vokser opp under svært kummelige forhold med en alkoholisert mor. Når moren går på fylla, tar brødrene hånd om lillebroren sin, som er et spedbarn, så godt de kan. Det er aldri mat i huset, så de er nødt til å stjele morsmelkserstatning og barnemat i nærbutikken for at babyen skal få næring i seg. De gangene moren er innom, er det enten for å slå ungene fordi de har gjemt spriten hennes eller for å sove ut rusen. En dag går det fryktelig galt ...

Så møter vi brødrene igjen i godt voksen alder. Begge er på hvert sitt vis dysfunksjonelle, men prøver å klare seg så godt de kan. Mens Nick pumper vekter og avreagerer med inntak av store mengder øl litt for ofte, tar lillebroren seg av sin sønn Martin, som er seks år gammel. Martins mor døde i en trafikkulykke et par år tidligere. Han er svært glad i sønnen sin, men dette forhindrer likevel ikke at han må ha sin daglige dose med heroin. Ofte er han så ruset at han så vidt kan stå på beina når han henter sønnen i barnehagen. Men i motsetning til da han selv vokste opp og ingen så verken ham eller forholdene han og brødrene vokste opp under, følger barnevernet faktisk med, og han kan risikere å miste sønnen når som helst dersom han ikke skjerper seg.

Både Nick og lillebroren bærer på en forferdelig hemmelighet fra barndommen, noe som har bidratt sterkt til at de ikke får til livene sine. Begge vil imidlertid så mye! Nick har problemer med sitt ustyrlige sinne, og dette har kostet ham dyrt flere ganger, blant annet en fengselsdom. Nå er han ute igjen og har så smått innledet et forhold til en annen nokså miserabel kvinne på hybelhuset der han bor. Han sliter imidlertid med å forholde seg til nærhet og følelser. Så treffer han Ivan, broren til eksdama, og dette skal bli fatalt for ham. I mellomtiden dør guttenes mor, og hun etterlater seg en ikke ubetydelig sum med penger. Nick vil ikke ha noe med disse pengene å gjøre, og overlater alt til broren som tross alt har en sønn. Intetanende om at lillebroren bruker pengene til å etablere seg som doplanger ... Fra å ha vært en noen lunde "stabil" heroinist, går det nå virkelig rett ut for stupet ... og det i ekspressfart!

Dette er en sår film om en miserabel oppvekst som etterlater nok en generasjon med dysfunksjonelle mennesker. Jakob Cedergren og Peter Plaugborg spilte de to brødrene fantastisk godt! For selv om brødrene rotet livene sine forferdelig til, maktet disse to skuespillerne å få frem guttenes godhet, som tross alt var der et eller annet sted bak fasadene deres. Det gjorde at filmen ble veldig rørende, uten å bli sentimental. Jeg er fra før av veldig glad i dansk film, der det meste fremstilles nokså enkelt og ekte uten unødige stafasjer. Det liker jeg!

Jeg skulle faktisk ønske at jeg hadde lest boka før jeg så filmen! Denne filmen anbefaler jeg på det varmeste! 

Terningkast fem!

"Zozo" (Regissør: Josef Fares) - 2006

Zozo lever et helt vanlig liv sammen med sine foreldre i Beirut, selv om borgerkrigen pågår rundt ham. Han går på skole og har mange venner.

Men så kommer krigen nærmere, og en dag skjer det katastrofale som skiller Zozo fra foreldrene hans. Plutselig er han helt alene i verden. Alt som står i hodet på ham er å komme seg til Sverige ...

Dette er en film om en virkelighet som dessverre rammer barn daglig i krigsherjede land. Josef Fares har nok en gang laget en perle av en film!

"Mathieu og korguttene" (Regissør: Christophe Barratier) - 2004

Den middelmådige musikklæreren Clement Mathieu ankommer i 1948 en internatskole for gutter av det heller vanskelige slaget. Fra første stund forferdes han over de rå og urettferdige avstraffingsmetodene skolens rektor iverksetter for selv den minste reglementsovertredelse.

Mathieu går i bresjen for sine elever, og beskytter dem så godt han kan mot rektoren. Dette er foreldreløse gutter uten særlig fremtidshåp, samt gutter som er sendt til skolen fordi foreldrene har gitt opp å få skikk på dem.

Mathieu ser noe godt i alle, og den dagen han bestemmer seg for å danne et guttekor, oppdager han fort hvilken gunstig effekt dette har på elevene hans. Livsgnisten som kommer tilbake i øynene deres, samtidig som antall bøllestreker blir dramatisk redusert. Skolens sjefsbølle nr. 1 viser seg også å være usedvanlig talentfull som solosanger ...

Denne filmen handler om ensomhet, lengsler, håp og drømmer. Den var ganske enkelt rørende!

"Bienes hemmelige liv" (Regissør: Gina Prince-Bythewood) - 2008

Rørende og vakker film

14 årige Lily Owens lever sammen med sin voldelige far, og er dypt ulykkelig. Etter at hushjelpen Rosaleen er blitt utsatt for et rasistisk overgrep mens hun er på vei til å registrere seg som stemmeberettighet, en nyvinning for de fargede i 1960-årenes USA, bestemmer Lily seg for at de skal flykte sammen.

Lily er blitt fortalt at hun skjøt og drepte sin mor som fireåring. Dette har medført at hun føler at hun ikke fortjener å bli elsket. Blant etterlatenskapene etter moren har hun funnet en etikett med bilde av en farget jomfru Maria. Hun antar at dette har noe med moren å gjøre, og hun og Rosaleen reiser til en by i South Carolina. Tilfeldighetene fører dem til søstrene May, June og August, som driver en birøkterfarm og produserer honning. Der blir de tatt hånd om av den myndige August. June vil ha dem vekk, mens søte May, som egentlig er for god for denne verden, tar dem til sitt hjerte.

Søstrene er svært religiøse og åndelige av seg, og dette gir dem styrke til å håndtere vanskelighetene de ofte støter på som fargede. Lily finner endelig den kjærligheten hun har savnet et helt liv. Men hvor lenge kan hun bli før faren hennes finner henne?

Filmen er like nydelig som jeg opplevde boka, da jeg leste den for noen år siden. Det er for øvrig mulig at det er en fordel at det faktisk er noen år siden jeg leste boka, fordi jeg ikke så sterkt sammenligner den med filmen. Søstrene May, June og August er nydelig fremstilt, og jeg ble ganske enkelt veldig rørt. En flott film på alle måter!

Innspilt: 2008
Originaltittel: The Secret Life of Bees
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Dakota Fanning (Lily), Paul Bettany (T-Ray - Lilys far), Hilarie Burton (Deborah), Jennifer Hudson (Rosaleen), Queen Latifah (August), Tristan Wilds (Zach), Alicia Keys (June), Sophie Okonedo (May)
Spilletid: 105 min.