Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten norsk film. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten norsk film. Vis alle innlegg

mandag 19. august 2019

"Sonja" (Regissør: Anne Sewitsky)

Et rettferdig portrett av Sonja Henie?

Sonja Henie (f. 1912 d. 1969) var en norsk kunstløper som hevdet seg sterkt internasjonalt. Hun vant sitt første OL-gull som 15-åring, og forsvarte tittelen både i 1932 og 1936. (Kilde: Wikipedia) Da hun var på topp, fikk hun tilbud om en alternativ karriere i Hollywood, i første rekke med isshow-turneer og senere som filmskuespiller. I en periode var hun verdens best betalte filmskuespiller, inntil karrieren var nedadgående og hun vendte tilbake til Norge. Her giftet hun seg med skipsreder Niels Onstad. Historien om deres kunstsamling som ble donert til stiftelsen Henie-Onstad Kunstsenter på Høvikodden er for øvrig velkjent. 

Filmen "Sonja" handler om Sonja Henies liv - fra hun som ei lita jente jobbet iherdig for å bli en kunstløper å regne med, gjennom hennes legendariske filmkarriere i USA, etterfulgt av noen strategisk dårlige valg som førte til at filmkarrieren og pengene tok slutt. 

Kritikken mot filmen har gått på at Sonja Henie fremstilles nærmest som et monster, nokså ensidig usympatisk og med få eller ingen formildende trekk. I den grad hun viser følelser utover ekstatisk glede over sin egen fortreffelighet, går det stort sett i selvmedlidenhet. Hun hersjer med omgivelsene sine, skjeller ut folk, kaller folk som ikke leverer som forventet "et null" osv., osv. Hva er sant? Jeg har ingen formening om dette selv, fordi jeg ikke kjenner historien om hvem Sonja Henie egentlig var. Jeg vil imidlertid anta at alt ikke kan være dratt ut av løse luften. Samtidig må det erkjennes at Henie levde i en tid der forventningene til kvinner var at de skulle gifte seg og få barn, og leve prektige liv uten skandaler. Sonja Henie passet ikke inn i dette bildet, der hun tok for seg av menn, levde ut sine lyster, ikke fikk barn og viste sider av seg selv som - dersom hun hadde vært en mann - neppe hadde fått noen til å heve på et øyenbryn. Dømte samtiden henne for hardt?  

Fra ett av de spektakulære skøytenummerne i filmen
"Sonja" inneholder spektakulære skøyteshow og gir et interessant innblikk i datidens jetset-liv. Så lenge alt gikk bra, strødde Henie rundt seg med penger og var raus som få. Da pengene tok slutt, ble hun stående ganske alene og uten venner. Hun trodde at hun skulle klare å skape seg en karriere uten en impresario, men det viste seg å være vanskeligere enn hun hadde sett for seg. Da var det imidlertid for sent å krype tilbake til korset ... Hennes stolthet ble hennes bane. 

Det er norske Anne Sewitsky (f. 1978) som har regissert filmen. De fleste kjenner nok henne fra TV-serien "Himmelblå" (2008), og kanskje også fra "Koselig med peis" (2011). "Sonja" har noe storslagent over seg, og jeg synes at skuespiller Ine Marie Wilmann er god i sin rolletolkning av skøytedronningen. Svakheten ved filmen er likevel at vi tvinges til å ta stilling til hvem Sonja Henie var, uten å ha forutsetning for å vite hva som var den egentlige sannheten om henne. Det jeg sitter igjen med er historien om et fall, mens historien om stjernen Sonja kommer helt i skyggen. Er det rettferdig overfor Sonja Henie? Jeg vet ikke ... 

Jeg anbefaler filmen, men oppfordrer til å tenke litt kritisk over hva vi blir presentert for. 

Innspilt: 2018
Originaltittel: Sonja
Nasjonalitet: Norge
Språk: Norsk og engelsk
Sjanger: drama
Skuespillere: Ine Marie Wilmann (Sonja Henie), Pål Sverre Valheim Hagen (Niels Onstad) m.fl. 
Spilletid: 111 min.

"Mordene i Kongo" (Regissør: Marius Holst)

Historien om Moland og French i Kongo

"Mordene i Kongo" er en av fjorårets norske filmer som jeg valgte ikke å prioritere å få med meg på kino. Likevel har jeg aldri vært i tvil om at jeg ville se denne filmen, selv om den har fått noe vekslende kritikker. Her om dagen fant jeg den som DVD på Platekompaniet, og jeg så den samme dag.

Sommeren 2009 ble nordmennene Joshua French (f. 1982) og Tjostolv Moland (f. 1981) arrestert i Kongo. De ble anklaget for drap på Abedi Kasongo og spionasje av kongolesiske myndigheter. Begge ble dømt til døden, men på litt ulikt grunnlag. 

Mens French og Moland satt i fengsel, jobbet norske myndigheter med å få dem utlevert til Norge. Før de lyktes med dette, døde Moland på cellen, og French ble tiltalt for drap på ham - til tross for at alt tydet på at han hadde tatt sitt eget liv. French ble løslatt i 2017, etter at norske myndigheter hadde gitt flere titalls millioner i bistandsstøtte til Kongo. 

Det er denne historien filmen "Mordene i Kongo" er basert på. 

Det er Marius Holst som har regissert filmen. Fra før av er han spesielt kjent for sin filmdebut i 1994 - "Ti kniver i hjertet" - og for filmen "Kongen av Bastøy". Holst er virkelig en regissør å regne med innenfor norsk film. 

Jeg må innrømme at jeg ikke hadde veldig store forventninger til denne filmen, men jeg ble faktisk svært positivt overrasket. Selv om jeg aldri har vært i Kongo, opplevde jeg miljøskildringene som realistiske og troverdige. Scener fra bushen er filmet i bushen, og scener fra rettssakene stemmer med det jeg husker å ha lest i avisene mens saken pågikk. Her levnes kongolesiske myndigheter liten ære, fordi hele rettssaken bar preg av prestisje og et ønske om å ofre noen for å sette seg i respekt internasjonalt. I stedet skjedde det stikk motsatte. Samtidig oppnådde kongolesiske myndigheter utvilsomt noe av det de var ute etter: penger fra norske myndigheter, selv om dette ikke artet seg som de løsepengene de i utgangspunktet forsøkte å presse frem. 


Aksel Hennie og Tobias Santelmann i rollene som Joshua French og Tjostolv Moland
Kritikken mot filmen har jevnt over gått på at vi aldri får vite hvilke motiver French og Moland hadde for i det hele tatt å befinne seg i Kongo. Selv tenker jeg at dette fikk ingen vite. Moland vil selvsagt aldri kunne forklare seg om dette siden han er død. French har heller ikke fortalt åpent og ærlig om sine motiver, men har reist land og strand rundt med et foredrag for å renvaske seg selv. I filmen får vi aldri egentlig noen svar. Filmens styrke er samtidig at det meste er åpent. Drepte disse guttene sin sjåfør Abedi Kasongo, eller gjorde de ikke det? Se det ... det får vi aldri vite ... Det vi uansett kan være sikker på er at det ikke var tale om to søndagsskolegutter som reiste avgårde til Afrika utelukkende i den hensikt å oppleve litt spenning. De hadde en "mission", og dette innledes filmen også med. 

Noe av det mest interessante med filmen er å følge utviklingen fra guttene ble arrestert og frem til French ble løslatt. Særlig i den tiden da det åpenbart gikk nedover med Moland og hans psyke. Dette er glitrende skildret gjennom Tobias Santelmanns rolletolkning av Tjostolv Moland. Jeg vil også fremheve Aksel Hennies rolletolkning av Joshua French, der han underveis kommer med tildels nokså motstridende uttalelser som sår tvil om French` karakter. Dette er ingen heltehistorie! 

Alt i alt er dette er film jeg vil anbefale! Her synes jeg nemlig at norsk film har lykkes godt med å fortelle en viktig historie. 

Innspilt: 2018
Originaltittel: Mordene i Kongo
Nasjonalitet: Norge
Språk: Norsk og engelsk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Aksel Hennie (Joshua French), Tobias Santelmann (Tjostolv Moland), Ine F. Jansen (Ane Strøm Olsen fra UD), Dennis Storhøi (Morten Furuholmen) m.fl.
Spilletid: 123 min.

lørdag 13. oktober 2018

"Føniks" (Regissør: Camilla Strøm Henriksen)

Når mor er deprimert og ruser seg på piller og alkohol

Den norske filmen "Føniks" åpnet New Nordic Films under Den norske filmfestivalen i Haugesund i august i år. Filmen hadde verdenspremiere under filmfestivalen i Toronto 7. september i år, og der ble den lagt merke til. "Heartbreaking and courageous" ble det blant annet uttalt, og man mente dessuten at Camilla Strøm Henriksens regissør-debut var verdt å følge med på. "Føniks" hadde Norgespremiere i går, og jeg så filmen på kino i dag. 

Camilla Strøm Henriksen (f. 1968) er først og fremst kjent som skuespiller, men hun har også regissert et par kortfilmer og et par TV-serier. "Føniks" er hennes første spillefilm. 

Maria Bonnevie (f. 1973) har hovedrollen i "Føniks". Her spiller hun den psykisk syke moren Astrid, som medisinerer seg selv med en cocktail av piller og alkohol. Hun er ikke i stand til å holde på en jobb, og det meste av tiden tilbringer hun i senga. Hun sover bort dagene, og er ikke til stede i barnas liv. I sine våkne øyeblikk sitter hun enten og røyker i senga, eller gjør seg klar for å gå på by´n. Humøret svinger og hun er deprimert, og de to barna, 13-årige Jill (spilt av Ylva Bjørkaas Thedin) og broren Bo på 7-8 år, må stort sett klare seg selv. De er selvsagt glad i moren sin, men mest av alt går de på tå hev rundt henne for å unngå å påkalle hennes vrede. Vreden kommer nemlig like brått og uventet hver gang.


Jill tror at kaken i kjøleskapet er til hennes bursdag, men moren har kjøpt den
for å feire seg selv og den jobben hun er sikker på at hun kommer til å få.
Det nærmer seg Jills 14 årsdag, og moren er innkalt til et jobbintervju. Jill tar seg av alt det praktiske i huset. Hun sørger for å få broren på skolen, lager mat, rydder og ordner. Hun er pliktoppfyllende og flink, og er i praksis den som holder det gående når moren ligger nede for telling. Jill er spent. Vil moren klare å stable seg på beina slik at hun kommer seg på jobbintervjuet? Og hva med bursdagen hennes? Kommer den til å bli ålreit? For ikke å bli så forferdelig skuffet, skrur hun forventningene ned til et minimum. Det som holder henne oppe tross alt, er at faren har lovet å komme. 


Maria Bonnevie i rollen som Astrid
Så skjer det noe helt forferdelig, og Jill klarer ikke å forholde seg til det. Så kommer faren, som det alltid følger mye moro med når han en sjelden gang dukker opp ... Men han er ingen stayer, han heller. Han er mer som en snill onkel, som er fantastisk i noen få timer, før han igjen forsvinner og blir borte i månedsvis. Han spiller nemlig trompet i et jazzband som er på turné en gang og bestandig ... Og han mener selv at han ikke er skapt for familie og faste forhold. 


Jill i den flotte kjolen hun har fått av faren sin i bursdagsgave
"Føniks" er en sørgelig film om omsorgssvikt i et hjem med en psykisk syk mor og hennes to løvetannbarn. Skildringen av hvordan barna takler alt det umulige kan ikke unngå å berøre oss dypt. De er så ressurssterke, de to barna. Og alt hva de må tåle av usikkerhet! Det verste er at moren i det ene øyeblikket er kjærlig, for i det neste å være kald og avvisende. Den iboende lojaliteten til og troen på at de voksne skal ordne alt, tross alt, er rørende beskrevet - også når sviket er så stort at det vel egentlig ikke kan bli verre ... Jill stiller opp for de voksne, tar voksenrollen selv når dét trengs, og sørger for at fasaden utad er upåfallende. Dermed mister de to barna også muligheten til å få hjelp fra folk utenfor familien. For hva vil skje dersom andre skjønner hvor galt fatt det er der hjemme? Da vil antakelig hele tilværelsen for alvor rase sammen. Tror jeg at Jill tenker, der hun hele tiden forsikrer bekymrede voksenpersoner om at alt er ok hjemme hos dem ... Men hvorfor godtar de Jills forsikringer? 

Jeg er imponert over skuespillerprestasjonene til barna i dette familiedramaet. Maria Bonnevie innfrir - som forventet - i rollen som moren til Jill og Bo. Den halvmørke leiligheten som familien bor i, medvirker til å gi scenene i filmen et nokså dystert og deprimerende preg. Og kontrasten mellom den sjuskete moren og den ulastelig kledte faren er slående, men forskjellen mellom dem utviskes gradvis etter som dramaet utvikler seg. For faren er vel egentlig bare en lasaron, han også, selv om han går rundt i en flott hvit dress. Likevel - også her hefter det største sviket ved den av foreldrene som faktisk burde og kunne gripe inn, men ikke gjør det. 

Det var svært stille i kinosalen da rulleteksten kom. Vi var sterkt berørte, vi som satt i salen.

Denne filmen anbefaler jeg varmt! 

Innspilt: 2018 
Originaltittel: Føniks
Engelsk tittel: Phoenix
Nasjonalitet: Norge
Språk: norsk
Sjanger: Drama
Skuespilere: Maria Bonnevie (Astrid), Ylva Bjørkaas Thedin (Jill), Sverrir Gudnason (faren), Casper Falch-Løvås (Bo) m.fl. 
Spilletid: 1 t 28 min.

fredag 5. oktober 2018

"Skjelvet" (Regissør: John Andreas Andersen)

Når hovedstaden ødelegges av jordskjelv ...

Det er tre år siden "Bølgen" hadde Norgespremiere. Dette var en film som overrasket positivt og som opererte med filmeffekter vi ikke hadde sett maken til i norsk film tidligere. Og jeg som egentlig for lengst var litt lei av å se Kristoffer Joner i film etter film, konkluderte med at han her gjorde en av sine beste rolletolkninger noen sinne. 

"Skjelvet" er en frittstående oppfølger av "Bølgen". Nå er det ikke Geirangerfjorden som er truet av en tsunami-bølge, men hovedstaden som er truet av jordskjelv. Det har gått tre år siden oversvømmelsen av Geirangerfjorden, der om lag 250 menneskeliv gikk tapt. Geologen Kristian og hans kone Idun har gått fra hverandre. Han er igjen i bygda, skjelvende som et nervevrak fordi han fremdeles er preget av det som skjedde for tre år siden. Hun og barna har flyttet til Oslo, og Idun har fått seg jobb i toppetasjen av Hotel Plaza. 

John Andreas Andersen (f. 1971) debuterer som regissør med denne filmen. 

I filmens åpningsscene er vi vitne til at Kristian møter opp i Skavlan for å fortelle om det som skjedde i Geirangerfjorden. Han er en rikshelt, for uten hans innsats ville enda flere mennesker ha dødd. Han er ytterst ubekvem i rollen. 

Datteren Julia kommer på besøk, men Kristian ender med å sende henne tilbake til sin mor. Han er knapt i stand til å ta vare på seg selv, og aller minst et barn. Etter at datteren har dratt, ser han at en tidligere geolog-kollega har ringt ham. Dette får ham til å bli oppmerksom på en pakke fra den samme geologen. Samtidig overhører han på radioen at det har skjedd noe i Oslo-tunnelen, og at den nå er stengt. Geologen er død - mens han var på oppdrag i tunnelen. Etter å ha lest gjennom dokumentene i pakken, bestemmer Kristian seg for å reise til Oslo. Han oppsøker Idun.


Kristoffer Joner i rollen som geologen Kristian
Etter at Kristian har ankommet Oslo begynner han å gjøre sine egne undersøkelser, blant annet i geolog-kollegaens dødsbo (med velsignelse fra hans datter). Han blir raskt overbevist om at det er et jordskjelv på gang i hovedstadsområdet. På tross av iherdige forsøk på å overbevise myndighetene som overvåker rystelser i jordoverflaten i Norge, får han intet gehør. Alle tolker hans utspill som overspenthet etter katastrofen i Geirangerfjorden tre år tidligere. Selv ikke da grunnen under Operaen rister og strømmen går, er det noen som vil høre på ham. Alt bortforklares med konstruksjonsfeil. 

Så begynner grunnen under Oslo for alvor å bevege seg og et giga-jordskjelv er på vei. Kristian sender sms´er til Idun som befinner seg i toppetasjen av Plaza, og til sønnen som befinner seg på Blindern. Men heller ikke de tar ham alvorlig. Inntil det går opp for dem at det faktisk er alvor denne gangen ... I mellomtiden går hele hovedstadsområdet i fullstendig oppløsning ... 


Postgirobygget velter innover Hotel Plaza
Jovisst ble jeg imponert over filmeffektene i denne filmen, som egentlig har alt som skal til for å bli en kino-suksess. Og kino-suksess har det også blitt. Det er fint for norsk film! Selv ble jeg likevel ikke overbegeistret av denne filmen. Denne gangen ble jeg f.eks. ikke imponert over Kristoffer Joners skuespillerprestasjoner, og jeg opplevde at hendelsesforløpet ble en smule forutsigbart. Antakelig fordi filmen så åpenbart er bygget på samme lest som "Bølgen". Dessuten fremstår en del av replikkutvekslingene som ganske platte og lite troverdige. Som da far og sønn møtes for første gang på lenge, og sønnen og kjæresten bare går. Som da lederen fra myndighetene, som iherdig benekter Kristians mange forsøk på å overbevise om at det er et jordskjelv på gang, lirer ut av seg den patetiske kommentaren "Jeg gjør bare jobben min." Redningsaksjonen i toppetasjen av Plaza er spektakulært skildret, men samtidig trodde jeg ikke helt på det. Dermed forsvant både spenningen og mystikken for mitt vedkommende. 

Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke representerer flertallets syn på denne filmen, og derfor oppfordrer jeg deg i stedet til å se filmen selv og ikke legge all verdens vekt på min oppfatning av den. Norsk film fortjener all oppmerksomhet den kan få, men "Skjelvet" kommer uansett ikke til å nå opp i konkurranse med internasjonale filmer. Filmeffekter i seg selv er nemlig ikke nok, og dette kan utlandet bedre enn oss. Akkurat dét er jeg veldig sikker på! 

Jeg er lunken til denne filmen. 

Jeg så "Skjelvet" på kino. Det er fremdeles mulig å få sett den på kino, for det er lite som tyder på at publikumstilstrømningen avtar med det første. 

Innspilt: 2018
Originaltittel: Skjelvet
Nasjonalitet: Norge
Språk: norsk 
Sjanger: Thriller
Skuespillere: Kristoffer Joner (Kristian), Ane Dahl Torp (Idun) m.fl.
Spilletid: 1 t 46 min.

søndag 30. september 2018

"Per Fugelli - Siste resept" (Regissør: Erik Poppe)

En rørende, tankevekkende og klok film!

Per Fugelli (f. 1943 d. 2017) var en norsk lege og professor i sosialmedisin ved Universitetet i Oslo. Aller mest kjent var han nok likevel som en aktiv og ivrig samfunnsdebattant, særlig når det var tale om "flokken vår", holdninger rundt våre nye landsmenn, innstillingen til annerledeshet og utenforskap - og sist, men ikke minst, døden. Dessuten er han kjent for sin tversoversløyfe!

Per Fugelli er født og oppvokst på Jæren. I en periode av sin karriere var han distriktslege i Røst, og dette stedet hadde hele hans liv en helt spesiell plass i hans hjerte. 

Fugelli utga en rekke bøker - blant annet med tematikk rundt helse og verdighet, helse og frihet, helse og prestasjon/perfeksjon etc. Han utga blant annet en bok med tittelen "Døden, skal vi danse?" i 2010 og "Per dør" i 2017. 

Utallige ganger tordnet Fugelli mot politikere som fremmer og normaliserer fremmedfrykt. Vi bor nemlig i ett av verdens rikeste land - i et land det er helt greit å dø i, fordi vi ikke trenger å frykte at de vi er glad i skal lide på grunn av krig eller annen elendighet etter at vi er borte. Vi kan derfor ta det helt med ro! Det går bra! Så hvorfor all denne angsten for det motsatte?

Jeg må nok medgi at jeg på et tidspunkt fikk litt overdose av Fugelli`s retorikk. Kanskje kjente jeg på at det ble litt for selvgodt, dette budskapet hans? Likevel har jeg kjent en dragning mot filmen om hans siste halvannet år i levende live, den som Erik Poppe står bak: "Per Fugelli - Siste resept". Det angrer jeg ikke på! For en film! Og for en mann! 

At filmen om Per Fugelli er velregissert når Erik Poppe står bak, er selvsagt ikke annet enn å forvente. Han står nemlig for meget god kvalitet, og jeg oppfatter ham aldri som spekulativ når han behandler alvorlige eksistensielle spørsmål i filmens verden. Erik Poppe (f. 1960) står bak filmer som "De usynlige" (2008), "Tusen ganger god natt" (2013), "Kongens nei" (2016) og "Utøya 22. juli" (2018) - bare for å nevne noen. (Samtlige linker peker til tidligere omtaler av hans filmer her på bloggen.)


Per Fugelli ved familiens hus i Røst.
I filmens åpningsscene knyter Per Fugelli sin berømte sløyfe. Han prøver å forklare hva han gjør, men da får han det ikke til. Han fremstår så sjarmerende og liketil, der han påpeker at dette er det eneste vanskelige han virkelig kan - og så får han det likevel ikke til. Inntil han bare gjør det - fort og automatisk - og da går det helt fint. 

Fugelli vet at han skal dø. Han har fått påvist to store svulster i hodet. Senere skal det bli flere. Selvsagt har han dødsangst - særlig for at han skal ende med ulidelige smerter på slutten og ikke skal kunne velge selv å få det overstått. Han kjenner lettelse ved at han tross alt har en viss kontroll. Han står nemlig på store doser med steroider, som ved for rask seponering vil være dødelig ... 

Underveis følger vi Per og kona Charlotte, som forsøker å leve så normalt som mulig, og ikke la sykdommen ta for stor plass, slik at de kan kjenne på livets gleder. Til vanlig bor de på Tøyen/Grünerløkka, men de tilbringer mye tid på Røst og også en del på Jæren. I og med at ekteparet har beholdt et hus i Røst, vedvarer det nære forholdet til lokalbefolkningen helt til det siste. Dette kommer tydelig frem i en rørende scene mot slutten av filmen, der Per og Charlotte sitter i kirken og blir sunget for. 


En livsbejaende mann!
Dersom man sitter med en opplevelse av en mann som tok seg selv litt for høytidelig mens han levde, blir dette grundig tilbakevist i filmen. Visst var han forfengelig - det legger han heller ikke skjul på. Kanskje handlet det aller mest om å gjøre ting ordentlig ... ? Men den som flirte mest av (eller med?) en lokal skikkelse på Røst, og som den eneste (!) nektet å møte frem da Per fikk tildelt en pris for sin betydning på stedet, fordi "han hadde hørt nok av Fugelli" ... det var Per Fugelli selv. Han drodler også rundt sin rolle som samfunnsdebattant, og er smertelig klar over at det er mange ulike oppfatninger av ham. Uten at det ser ut til å gjøre ham noe som helst. 

Og mens fokuset er på Per Fugelli´s stadig skrantende helse, så skjer det nærmest utenkelige . Charlotte får hjerteinfarkt, og plutselig er det hun - ikke han - som risikerer å dø først. Dette blir en vekker for dem begge. Så skjørt er livet, og ingen vet hva morgendagen bringer. Per skjønner nå mer hvordan kona hans har det. Han har jo "bare" vært døende i sånn ca. syv år ... 

Sønnen Aksel dukker også opp. Han leser gjennom farens manus til den siste boka "Per dør". Han kritiserer deler av den, og opplever at det blir litt dårlig stemning et par dager. Men, som han sier, det er viktig at han tør å ta til motmæle overfor faren, fordi det ikke er så mange andre som våger. 


En mann som prøver å leve intenst, inntil det siste.
Nesten helt til det siste holder Per Fugelli forelesninger på universitetet. I en scene kommer det to unge kvinner frem til ham - en etnisk norsk kvinne og en muslimsk (annengenerasjons?) innvandrerkvinne. Den ene spør ham om hva han tenker er meningen med livet. Som om det bare fantes ett svar på et eksistensielt spørsmål ... Per tenker seg om, og så sier han nettopp det - at det ikke finnes bare én ting, men mange. Det er kona, sønnen, barnebarn, naturen, å bety noe, å få bruke sine talenter ... 

Hva sitter jeg så igjen med etter å ha sett denne filmen? Først og fremst at verden har blitt litt fattigere etter Fugelli´s bortgang. Han var noe for seg selv, en som våget å stå for noe og som brukte tid på å fremme noen budskap som ikke har noe kommersielt ved seg. Han satte ting i perspektiv. Hvorfor all denne fremmedfrykten all den tid vi bor i ett av de landene i verden som det er best å leve i? Han tok til orde mot politikere som snakker om "snik-islamisering", et begrep som kun er egnet til å spre fremmedfrykt og utenforskap. Når folk føler seg utenfor det gode selskap, søker de trygghet i å dyrke frem sitt eget. Dette fremmer på ingen måte integrering i vårt samfunn, som jo er drømmen for de aller, aller fleste. 

I filmen benytter Fugelli anledningen til å tilstå noen synder - som at han stjal blomster i Botanisk hage i Oslo, og at han hadde en aldri så liten samling av salmebøker i nederste skuff i skrivebordet sitt, bøker han hadde forsynt seg med - sånn litt her og der. På den måten håpet han at han en dag skulle kunne møte St. Peter uten å ha noe uoppgjort med ham ... 

"Per Fugelli - Siste resept" er en vakker og sjarmerende film. Selv om døden er et hovedtema, handler filmen om så mye, mye mer. Per setter ord på tanker de fleste har når de vet at døden nærmer seg - skjønt han er nok noe mer reflektert og har ordet mer i sin makt enn de fleste. Derfor gir denne filmen så mye. Den får oss til å tenke. En dag er vi der selv ... 

Jeg anbefaler denne filmen varmt! 

Filmen hadde Norgespremiere den 26. januar 2018. Den er tilgjengelig på DVD. Jeg har sett den på strømmetjenesten Blockbuster.no.

Innspilt: 2017/2018
Originaltittel: Per Fugelli - Siste resept
Nasjonalitet: Norge
Sjanger: Dokumentar
Medvirkende: Per Fugelli, Charlotte Fugelli, Aksel Fugelli
Spilletid: 1 t 50 min.
Jeg har mottatt tilgang til filmen vederlagsfritt via Blockbuster´s strømmetjeneste.

søndag 11. mars 2018

"Utøya 22. juli" (Regissør: Erik Poppe)

Skremmende  realistisk om Utøya 22. juli!

Da nyheten om at det skulle bli film av Utøya-tragedien kom, ble det mobilisert en underskriftkampanje mot at det i det hele tatt skulle lages film. Protestene var rettet mot Netflix´ produksjon av filmen "Norway" med Paul Greengrass som regissør. 

Jeg har ikke fanget opp at det har vært noen tilsvarende underskriftkampanje mot Erik Poppes Utøya-film. Likevel er det de som mener at det er for tidlig med film nå. Det har allerede blitt skrevet enormt mange bøker om 22. juli, og selv har jeg lest et lite knippe av dem. Spesielt Åsne Seierstads "En av oss - En fortelling om Norge" er svært sentral. Det er visstnok også denne boka Greengrass baserer sin film på. 

Film er et mye sterkere medium enn litteratur. Det fikk jeg erfare da jeg valgte å se "Utøya 22. juli" på kino i går, en dag etter Norgespremieren på norske kinoer. For ofrene vil det nok alltid være for tidlig med en slik film. Jeg som ikke var der selv kjente på at det var på tide at også filmprodusentene kommer på banen. Dette forutsetter selvsagt at historiene som skal gjenfortelles, behandles med den dypeste respekt og ikke gjøres om til underholdning. Dersom jeg hadde opplevd dét i går, ville jeg reist meg og gått. Det gikk selvsagt ikke slik. Noe annet forventet jeg heller ikke når en så seriøs regissør som Erik Poppe står bak. Jeg satt heller ikke og ble "underholdt" i går. Derimot fikk jeg nærkontakt med hvordan det må ha vært på Utøya den 22. juli for nesten syv år siden ... hvordan det må ha vært å være der og vente de litt mer enn 70 minuttene det tok før politiet kom - mens den ene etter den andre ble skutt rundt dem ... 

"Utøya 22. juli" er filmet i ett eneste langt opptak. Dette ble gjort for å holde skuespillerne i en sammenhengende boble, har Erik Poppe uttalt. Vi merker det også underveis i filmen. Intensiteten, skytingen som aldri stopper, de eviglange minuttene, uroen rundt hva som skjer og spekulasjonene rundt hvor mange det egentlig er som går rundt og skyter. 

I filmens åpningsscene har Kaja fått en oppringning fra sin mor, som er engstelig for henne siden det har vært en eksplosjon i Oslo. Hun vil at datteren og søsteren Emilie skal komme hjem. Med blikket rettet mot oss sier Kaja at "dere vil aldri forstå", før hun fortsetter og sier at "vi er trygge - vi er jo på en øy, mamma!" Helt intuitivt oppfattet jeg det første utsagnet som at vi som satt i salen og skulle følge det som kom, aldri ville forstå ... uansett ... 

Noen ungdommer er samlet rundt en vaffel-stasjon. Her spekulerer de på om det er en gasseksplosjon eller terror som har funnet sted i Oslo. Issa (spilt av Sorosh Sadat) er bekymret, og håper ikke at det er muslimer som står bak eksplosjonen i Oslo. Han har åpenbart opplevd krig, og dette kommer til nytte senere når skytingen begynner på Utøya. Han er da helt klar på at det er ekte skudd de hører, og ingen øvelse. 

Noen ungdommer kommer løpende i panikk, og mange velger å flykte inn i skogen. Andre tar seg inn i storsalen - inntil dette ikke lenger oppfattes som trygt. Jeg skal ikke røpe så veldig mye mer av hvordan filmen er lagt opp, men usikkerheten rundt hvem det er som skyter, at noen har sett at det er politiet som står bak og det forhold at de ikke vet hvor mange det er, gjør at ingen gjemmesteder blir ansett trygge nok. 

Jeg tok ikke tiden, men det kan ikke ha vært langt unna de drøyt 70 minuttene det tok fra skytingen begynte til redningen kom, som ble gjengitt i filmen. Dermed kjente vi på kroppen hvor utrolig lenge det var å vente for de livredde ungdommene. Ingen autentisk historie er gjengitt, men historiene som er diktet frem i denne filmen er basert på et tverrsnitt av de mange historiene som senere er fortalt. Kun en gang ser vi skyggen av gjerningsmannen. Ellers er det utelukkende fokus på ungdommene og deres opplevelser, der vi hele tiden hører skyting i bakgrunnen. Det er sterke scener i filmen, og den har derfor fått 15 årsgrense. 

Denne filmen fortjener mye honnør! Jeg fant overhode intet spekulativt i den, kun et genuint ønske om å fortelle historien om Utøya så ekte som overhode mulig. Vi som ikke var der kan aldri virkelig forstå hva ungdommene gikk gjennom den ettermiddagen. Etter å ha sett denne filmen, har vi fått en forestilling om hvordan det må ha vært. Dermed kan vi forstå ofrene litt bedre. Akkurat dette er faktisk veldig viktig for ettertiden. For at vi ikke skal glemme ... 

Ungdommene spilte sine roller svært godt. Så godt at jeg var imponert! 

Ca. 700 ungdommer befant seg på Utøya da gjerningsmannen gikk i land kl. 17.17. 69 ungdommer ble drept den ettermiddagen. Nesten like mange ble alvorlig skadet, og rundt 300 av ungdommene fikk psykiske skader etter hendelsen, som er den verste hendelsen i fredstid i Norge. 

Det mest skremmende er at høyreekstremismen er på fremmarsj i store deler av verden, og særlig i Europa ... 

Stemningen i kinosalen var til å ta og føle på under hele visningen. Lydeffektene var vanvittig sterke. Det handlet om skudd, om desperate rop og gråt, om lyden av føtter som sprang for livet gjennom skogen - etter hvert i alle retninger. Jeg hørte gråtkvalte hulk i kinosalen, og klarte selv ikke å holde tårene tilbake. Da rulleteksten kom, ble alle bare sittende. Ikke en reiste seg før hele rulleteksten var ferdig. Det var sterkt! 

Denne filmen du få med deg! 

Innspilt: 2018
Originaltittel: Utøya 22. juli
Nasjonalitet: Norge
Språk: norsk 
Sjanger: drama
Skuespillere: Andrea Berntzen (Kaja), Aleksander Holmen (Magnus), Brede Fristad (Petter), Elli Rhiannon Müller Osbourne (Emilie), Sorosh Sadat (Issa), Ada Eide (Caroline) m.fl. 
Spilletid: 90 min. 

lørdag 14. oktober 2017

"Jeg er din" (Iram Haq)

Iram Haq´s debutfilm

Etter at jeg så den knallsterke filmen "Hva vil folk si" av den norsk-pakistanske regissøren Iram Haq (f. 1976) i forrige uke, var jeg ikke i tvil om at jeg også måtte se hennes debutfilm "Jeg er din". Filmen var enkel å få tak i på DVD, og er nok hentet frem i forbindelse med Norgespremieren på "Hva vil folk si". Selv skjønner jeg ikke helt hvordan denne filmen kan ha unngått min oppmerksomhet. Jeg har jo sett film-coveret utallige ganger ... 

Da filmen i 2013 gikk på norske kinoer, ble den kalt "en moderne kjærlighetshistorie" (sitat fra Filmweb). Filmen ble valgt ut som Norges bidrag i kategorien beste fremmedspråklige film i forbindelse med Oscar-utdelingen i 2014. Filmen ble dessuten vist på Toronto Filmfestival i 2013. ("Hva vil folk si" ble vist på samme filmfestival tidligere i høst.)

"Jeg er din" handler om Mina, en norsk-pakistansk kvinne som er skilt og som har aleneansvar for sønnen Felix. Felix har samvær med pappaen sin etter vanlige samværsregler, og faren er gift på nytt. 

I filmens åpningsscene sitter Mina foran laptopen sin og onanerer til nettporno. Scenen forsterker inntrykket av avstand mellom henne og familien hennes, som har lagt all skyld for skilsmissen på henne. Det hagler med bebreidelser over Mina hver gang hun er innom foreldrene. Ingenting ved henne er akseptabelt. Vi er vitne til hvordan hun stenger seg selv inne i seg selv for å beskytte seg mot de nedbrytende kommentarene. Dette gjør bare vondt verre for foreldrene. Ukvemsordene blir bare sterkere.

Mina lever en rotløs tilværelse uten støtte fra familien. Det er ingen som er der for å hjelpe henne, gi henne råd når hun er usikker eller veilede henne når hun er på ville veier. Hun har i det hele tatt lite voksenkontakt med noen. Selv drømmer hun om å bli skuespiller, men får ikke napp noe sted. 

Mina lengter desperat etter kjærligheten, men roter seg inn i det ene håpløse forholdet etter det andre. Hun er oppsiktsvekkende vakker, og det mangler derfor ikke på tilbud, men mennene hun treffer er ikke noe særlig å samle på. Hun er nokså nedtrykt etter nok et mislykket forhold - denne gangen med en gift mann som over noe tid kun har gitt henne smuler. 

Så en dag er Mina inne i en butikk for å handle seg noen klær på salg. Der er også Jesper, en svensk manusforfatter skal det vise seg. Jesper følger etter henne på gata, og er åpenbart svært betatt av henne. Med en avvæpnende sjarm får han alle Minas forsvarsverker til å falle. Hun blir vanvittig forelsket i ham. Etter noen intense dager reiser Jesper tilbake til Stockholm. Han ønsker at hun skal komme etter for å bo sammen med ham. Felix er ingen hindring for ham. Mina betror ham at hun i 14-årsalderen ble sendt til Pakistan fordi foreldrene ønsket å få skikk på henne. Der var hun i ett år, inntil hun ble sendt tilbake til Norge etter å ha klint med en fetter ... Parallellene til "Hva vil folk si" er med andre ord overtydelige. 

Mina reiser til Jesper i Stockholm, og hun har med seg Felix. I begynnelsen er alt topp, men så begynner det å bli besværlig. Felix ikke får sove og vil ha mamma-kontakt hver gang Jesper og Mina tenker at det var deres tur til å dyrke forholdet. Jesper blir sur, og Felix blir sutrete og enda mer klengete på moren. Midt mellom dem står Mina ... Da Jesper tar opp at det kanskje ikke var noen god idé å flytte sammen - han får ikke skrevet noe på manuset sitt og det er snart deadline - vil Mina bare dra fra alt. 

Tilbake i Oslo tiltar den desperate jakten på kjærligheten ... Familien er ikke særlig imponert over at hun tok med seg sønnen til Stockholm for å leve sammen med en vilt fremmed mann ... Konsekvensene blir dramatiske. 

Den jenta vi møter i "Jeg er din" er helt annerledes enn den jenta vi møter i "Hva vil folk si". I førstnevnte film kjenner vi på Minas ensomhet og det at hun står fullstendig alene i livet, mens Nisha i "Hva folk vil si" har masse venner og et solid nettverk rundt seg (inntil alt rakner ...). Nisha hadde dessuten ikke gjort noe galt. I filmen om Mina er tematikken annerledes. Eller kanskje handler det mer om hva som skjer etterpå? - når familiens støtte er helt borte - med andre ord det Nisha kan vente seg (ikke dersom, men) når hun bryter med sin familie ... I begge tilfeller er det tale om annen generasjons innvandrere, der foreldrene har jobbet hardt for å gi barna en bedre fremtid, mens barna, som er født og oppvokst i Norge, sliter med å finne fotfeste i to kulturer, som i liten grad er kompatible med hverandre. 

Jeg kjente at jeg ble sterkt berørt av filmen. Mina er nærmest hudløs i sin tilnærming til andre, desperat som hun er etter å oppleve litt kjærlighet. Virkemidlene som brukes for å få frem dette, er sterke uten å være spekulative. Som da hun oppsøker den gifte mannen hun egentlig var ferdig med. Og som da hun oppsøker en mann hun har truffet på en bar, og bryter sammen. Og som da moren hennes dukker uanmeldt opp i leiligheten hennes og lesser alle byrdene om eget ulykkelig ekteskap over på datteren, som har mer enn nok med sitt eget liv og alle skuffelsene som skyldes morens manglende støtte i en periode av livet der mor-datter-forholdet var det som burde ha reddet henne ... men hvor moren bare slo hånden av henne ... 

Amrita Acharias rolletolkning av Mina er fantastisk! 

Jeg anbefaler denne filmen varmt! 

Innspilt: 2013
Originaltittel: Jeg er din
Engelsk tittel: I am yours
Sjanger: Drama
Språk: Norsk, urdu, svensk
Skuespillere: Amrita Acharia (Mina), Ola Rapace (Jesper), Prince Singh (Felix), Rabia Noreen (Samina), Trond Fausa Aurvåg (Martin) m.fl.
Spilletid: 1 t 34 min.


lørdag 7. oktober 2017

"Hva vil folk si" (Regissør: Iram Haq)

Hjerteskjærende om å leve mellom to kulturer

Norsk-pakistanske Iram Haq (f. 1976) er skuespiller, filmskaper og sanger. Hun er utdannet som art director på Westerdals reklameskole, og har gjort seg bemerket innen kortfilmproduksjon. Mange kjenner henne antakelig fra "Borettslaget", der hun spilte rollen som Fatima Silmandar.  For øvrig har hun spilt drapsoffer i Varg-Veum-filmen "Falne engler", sykepleier i "Berlinerpoplene" og Jasmin i filmen "Eksport-Import". Hun debuterte som filmregissør med "Jeg er din" i 2013. (Kilde: Wikipedia)

Nå er Iram Haq klar med sin andre film. "Hva vil folk si" hadde Norges-premiere i går, og den ligger an til å bli høstens sterkeste film på norske kinoer. Jeg drister meg til å bruke en velbrukt klisjé: Dersom du bare skal se én film i år - se i alle fall denne! Jeg regner med at denne filmen kommer til å gjøre seg sterkt bemerket på mange internasjonale filmfestivaler i tiden som kommer. 

Iram Haq opplevde selv å bli sendt til Pakistan som tenåring, og oppholdet var høyst ufrivillig. Hun er ikke den eneste som har opplevd dette, og derfor er filmen uhyre interessant. 

I filmens åpningsscene er vi vitne til at en pakistansk far går fra rom til rom for å se til sine sovende barn. 16 år gamle Nisha har vært på fest, og rekker akkurat å klatre opp på verandaen og smette inn på rommet sitt og under dyna før faren kommer frem til hennes rom.

Faren er svært stolt av sine barn. Kanskje er han spesielt stolt av datteren Nisha, som gjør det godt på skolen, er vakker og sosialt veltilpasset. Hver gang hun kommer inn i et rom hvor han er, skinner han litt ekstra. Selv kom han fra fattige kår i Pakistan, og måtte til å begynne med ta alle jobbene som nordmenn ikke ville ha. Gjennom hardt arbeid har han klart å etablere sin egen butikk, og nå renner pengene inn. Han er i stand til å sende en god del penger til familien i Pakistan. Hans eldste sønn drømmer om å studere medisin, men har ikke gode nok karakterer til å komme inn i Norge. De snakker om studier i Polen som en mulighet rundt middagsbordet. Det går riktig bra med familien. Faren er stolt av alt han har fått til. Han må riktignok tåle at hans kone kommer med bitre utfall mot ham, siden han aldri sender penger til hennes familie. De kunne trengt en håndsrekning, de også ... 


Nisha - en tenåringsjente som ønsker å leve et helt vanlig tenåringsliv.
Så en kveld/natt forsvinner bokstavelig talt bunnen ut av livet til den lille familien. En gutt som er svært betatt av vakre og populære Nisha, klatrer opp på verandaen hennes og kommer inn på soverommet hennes. Gutten er norsk, og han og Nisha har lenge hatt en flørt gående. De blir sittende og ta litt uskyldig på hverandre, og kan knapt sies å ha kommet i gang med klining før mobiltelefonen hans plutselig ringer - høyt og øredøvende. Før de får slukket lyden, er faren der. Han blir rasende på grunn av det han ser, og slår gutten nesten helseløs. 


Nishas far
Nisha flykter og ender hos barnevernet. Her prøver konsulentene å hjelpe henne så godt de kan, men uansett hvor mye de forteller Nisha at hun faktisk ikke har gjort noe galt, at det som har hendt ikke er hennes skyld, føler hun sterk skyld. Forsøk på mekling strander før det har begynt. I farens øyne er hun en hore, for han er overbevist om at datteren og kjæresten har hatt sex. På et tidspunkt forlanger han at de gifter seg. Dette vil ikke Nisha. Gutten hater dessuten hennes far etter at han har blitt rundjult. 

Etter en stund klarer Nishas mor å overtale henne til å komme hjem. Faren og broren kommer og henter henne, og deretter bærer det rett på Kielbåten, og så er det strake veien til en flyplass hvor det går et direktefly til Islamabad. Nisha blir regelrett kidnappet, og fjernet fra det livet hun har kjent i hele sitt liv. 


Nisha på skole i Pakistan
I Pakistan tas hun imot av farens søster og hennes familie. Hva de har fått vite om henne på forhånd, aner vi så smått etter hvert, men det er i alle fall en historie så fjernt fra virkeligheten som det kan bli. Hva gjør en fremmed fugl i et land hun ikke kjenner, der det er forventet av kvinners rolle er å lage mat og vaske, bli gift og føde barn og ... det er det hele? Hun som så frem til å utdanne seg, gifte seg med en mann hun elsker, leve et vestlig liv ... 


Nisha og hennes pakistanske families sønn
Mer ønsker jeg ikke å røpe av handlingen i filmen, fordi det faktisk er meningen at vi skal overraskes underveis, kjenne på kroppen det Nisha utsettes for, bli sterkt berørt ... 

Dramaet i denne filmen er utrolig sterkt! Selv har jeg lest en god del og sett en hel del filmer som handler om det å slites mellom to kulturer, om generasjonskløften som gjerne oppstår mellom førstegenerasjons innvandrere og deres oppvoksende barn, om begrepet ære, om frykten for sladder og utstøtelse osv. Dette aspektet kommer svært tydelig frem i denne filmen, og forteller oss seere at det ikke er gjort på en - og heller ikke to - generasjoner å bli "godt" integrert i et samfunn som det norske. 


Et viktig øyeblikk mellom far og datter
Hva gjør en innvandrerfamilie når en av døtrene blir for "utagerende" og vil leve sitt eget liv, på tvers av klanens behov, og ta for seg av de samme rettighetene som andre norske kvinner tar som en selvfølge? (At sønnene gjør det, påvirker ikke familien i samme grad.) Ikke bare blir aktuelle familie livredd for at nå holder alt på å skli fullstendig ut, men andre familier rundt dem blir også livredde for å bli besmittet av det samme. Derfor "må" det statueres et eksempel, slik at de som kommer etter skal forstå at det får alvorlige konsekvenser å gjøre noe lignende. Faren i filmen bestemmer seg derfor for at datteren skal til Pakistan, enten hun vil eller ikke. Det handler ikke om at han ikke er glad i henne. Selv ser han på sin handling som en redning for datteren. Dessuten er han redd, for flere pakistanske familier har sluttet å handle i butikken hans, og familien blir ikke lenger invitert i bryllup. Alle tegn til sosial utstøtelse er i gang. Mens familien opplever at Nisha ødelegger deres liv, føler Nisha at familien ødelegger hennes liv. For familien handler det om ære ...

Maria Moseng konkluderer med følgende i sin anmeldelse i Morgenbladet denne uka:

"Et viktig spørsmål til filmens polemikk, basert som den er på hendelser som til dels er biografiske, blir dermed - hvem er den for? For unge jenter, for strenge fedre og mødre, for de passive tilskuerne? Hvis den misogyne praksisen bunner i en kulturarv som er pakistansk, slik filmen antyder, er det grunn til å tro at en litt jevnere distribusjon av sympatien kunne gitt en brattere vinkel på filmens læringskurve."

Jeg må innrømme at jeg blir litt oppgitt over en slik kommentar. For det første tenker jeg at både litteratur, film og kunst har en viktig rolle gjennom å løfte frem tematikk som i neste omgang kan bidra til samfunnsdebatten og samfunnsutviklingen. Dessverre har den typiske innvandrerdebatten en tendens til å bli for unyansert og polariserende, for ikke å si stigmatiserende. Iram Haq belyser i sin film nettopp hvor vanskelig en problemstilling med en ung og følsom annengenerasjons innvandrer-datter som gjerne vil leve livet, er. Hun tar oss med inn i familien, og lar oss få kjenne på alle dilemmaene. Jeg tipper at også en norsk far hadde blitt meget bekymret over å finne en gutt på soverommet til datteren når han minst av alt ventet det ... Konsekvensene for familien hadde likevel blitt en annen, men vi kjenner jo på dette også mens vi ser filmen. 

Når det kommer til fordeling (eller distribusjon) av sympati synes jeg at regissøren har klart dette på en veldig balansert måte. Faren til Nisha vil det beste, men han er utsatt for sterkt press - ikke minst fra sin kone, som har ambisjoner om å være sentral i det pakistanske miljøet. Hun fremstilles på sin side som litt vel kald og svært opptatt av hva folk vil si. Hun holder sterkt igjen der mannen ønsker å mykne opp reglene for hva som sømmer seg. Kanskje kjenner vi også ikke rent lite på noe sjalusi mellom mor og datter, siden datteren i hele oppveksten har vært farens øyesten? Jeg så i alle fall svært få forsonende trekk hos moren. Et annet aspekt ved filmen var den kjærlige fremstillingen av familien i Pakistan, som på mange måter var mer moderne på sitt vis enn den norske familien. Her satt latteren og humoren mye løsere enn hos den norsk-pakistanske familien, som i stor grad lot seg styre av hva folk ville si. Samtidig var det ingen tvil om hvem som bare "måtte" få skylden når ting kom "ut av synk" også i Pakistan ... 

Jeg håper at riktig mange kommer til å ønske å se denne filmen! Jeg håper også at den ikke vil bli brukt til ytterligere å stigmatisere det norsk-pakistanske miljøet, men åpner øynene for hvor vanskelig dette faktisk er. I bunn og grunn handler det om en særdeles usunn sladderkultur, hvor det er kvinnene som faktisk er de største synderne. I den konteksten tenker jeg tilbake på min egen oppvekst på 60-70-tallet, der flertallet av kvinnene gikk hjemme og hadde lite annet å være opptatt av enn klesvask, matlaging, ukeblader ... og sladder! Min egen mor uttalte seg negativt om en kvinne i nabolaget den gangen. Hun var yrkesaktiv, og hun holdt seg på siden av miljøet som de andre hjemmeværende kvinnene var en del av. Omkvedet var at "hun var for fin for dem". Mens jeg har tenkt at hun hadde andre ting å være opptatt av, og ikke følte seg hjemme i den (unnskyld uttrykket) noe forsnevrede tilværelsen til de andre husmødrene ... Parallellene er overtydelige for meg. 

Jeg håper også at denne filmen høster mange filmpriser, og blir en film man er nødt til å forholde seg til. Og at den får samfunnsdebatten i gang! Samfunnsutvikling skjer først når man orker å snakke om viktige ting, selv om det kan gjøre vondt. Filmen glir aldri over i det sentimentale. Jeg beundrer filmregissøren, som setter tematikken på dagsorden! 

Denne filmen får toppkarakter fra meg! 

Innspilt: 2017
Originaltittel: Hva vil folk si
Nasjonalitet: Norge 
Sjanger: Drama
Språk: norsk, urdu
Skuespillere: Maria Mozhdah (Nisha), Adil Hussain (Nishas far)
Spilletid: 1 t 45 min.

onsdag 11. januar 2017

"Kongens nei" (Regissør: Erik Poppe)

Severdig norsk storfilm!

Erik Poppe (f. 1960) er regissøren bak publikumsuksess-filmen "Kongens nei" som har gått på norske kinoer i hele høst. Poppe har tidligere blant annet regissert "Tusen ganger god natt" (2013), "De usynlige" (2008), "Hawaii, Oslo" (2004) og "Schpaaa" (2008) (de tre siste kalles Oslo-triologien) ... bare for å nevne noen.

"Kongens nei" er basert på Alf R. Jacobsens bok med samme navn. Boka kom ut i 2011. Jacobsen har de siste årene hatt fokus på andre verdenskrig i sine bøker, som stort sett har falt inn under sjangeren sakprosa. 

Hele Norge rakk å se denne filmen på kino i høst. I alle fall har jeg hatt følelsen av at jeg er en av ytterst få som ikke klarte å få den med meg mens den fremdeles gikk på kino. Kanskje har jeg også vært en smule skeptisk til hele filmen, fordi jeg har hatt et ambivalent forhold til at Konge og regjering flyktet hals over hode da Norge ble invadert av tyske soldater 9. april 1940. "Feigt" har jeg tenkt. For hvilken betydning hadde Kongens nei når Kongen som institusjon ikke hadde noen politisk betydning i det hele tatt, og når konsekvensen likevel ble at Norge ble okkupert? Hele det norsk folket ble overlatt til seg selv, mens kongehuset og regjeringen kom seg i sikkerhet. Hva var heroisk ved dét? 

Ketil Høegh i rollen som utenriksminister Halvdan Koht og Jesper Christensen i
rollen som Kong Haakon
I mellomtiden har bokbransjen utgitt den ene historiske boka etter den andre, der vi gradvis har fått vite hva som egentlig skjedde i de kritiske timene etter den tyske invasjonen. Historietimene blir neppe de samme etter f.eks. Aage Georg Sivertsens bok "9. april 1940 - Et historisk bedrag". Her konkluderes det med at regjeringen - og utenriksminister Koht i særdeleshet - burde ha vært stilt for krigsrett. Sivertsen analyserer også hvorfor historien, slik den ble skrevet rett etter krigen, ble fremstilt slik den ble. Det handlet mye om en etterkrigstid der det var viktig å finne forhold som var egnet til å samle - ikke splitte - folket ... Desto mer oppløftende at den historien som fortelles i "Kongens nei" faktisk samsvarer med det som etter hvert har blitt akseptert som den sanne historien om disse kritiske dagene i Norges historie! Og så kan man selvsagt stille spørsmål ved hva vi egentlig vet om Kongens og Kronprinsens holdninger til det som skjedde ... Hvor historisk korrekt er denne filmen når det kommer til stykket? Det er mitt største ankepunkt mot den. 

Kongefamilien i timene før den tyske invasjonen 
I filmen presenteres vi for en kongefamilie som lenge har vært bekymret over den passive holdningen til Norges regjering. "Overraskelsesangrepet" på Norge var nemlig ikke overraskende som vi opp gjennom historien har blitt presentert for. Det var mange tegn i tiden på at Tyskland kom til å angripe. Dette hadde særlig Kronprinsen skjønt, og i diskusjonene mellom far og sønn får vi innblikk i to ulike innfallsvinkler til hva det vil si å være landets kongelige overhode. Det handler om ære og integritet, men også om å forstå sin rolle. 

Kongefamilien og Regjeringen flykter til Hamar i de tidlige morgentimene
den 9. april 1940
Regjeringen Nygaarsvold fremstilles svært puslete da den tyske invasjonen var et faktum, og selv fikk jeg vondt av å være vitne til den totalt mangelen på handlekraft og besluttsomhet som stortingsrepresentantene fremviste. Antakelig er dette helt autentisk, nettopp slik det var. Jeg mener: resultatet kjenner vi jo. Under flukten fikk de vite hvordan man hadde løst dette i Danmark, der danske myndigheter og kongehuset valgte å samarbeide med tyskerne i stedet for å flykte. 

Flott rolletolkning av Kong Haakon
Underveis ser vi at Kongen og hans familie tvinges på flukt, fordi apparatet rundt dem svikter. De mest heroiske innsatsene blir utført i Drøbak-sundet i timene før invasjonen, der Blücher ble senket, og av unge soldater som skyter på tyske soldater for at Kongen skal komme seg unna i tide. Da en tysk sendemann kommer for å forhandle med Kongen, blir han skjøvet foran og må ta hele belastningen med å si nei. Som om det hadde noe å si på dette tidspunktet ... Kanskje var det Quislings statskupp som gjorde utslaget - dvs. at det var helt umulig å kapitulere og stille seg bak den nye regjeringen, som tyskerne valgte å samarbeide med? Tyskland ønsket minst mulig støy rundt okkupasjonen av Norge, som skulle sikre dem tilgang til malm og Norges kystlinje. 

Jesper Christensen og Anders Baasmo Christiansen som Kong Haakon og
Kronprins Olav 
Så hva synes jeg egentlig om filmen når det kommer til stykket? Rent filmteknisk opplevde jeg dette som en meget god film. Tidskoloritten føltes ekte, og i tillegg til gode skuespillerprestasjoner, er kanskje dette noe av det viktigste når historiske filmer skal lages. Jeg opplevde det som en styrke ved filmen at følelsesladede scener, der enkelte regissører nok ville ha utnyttet tårepersepotensialet til fulle, er tonet ned. Jesper Christensen i rollen som Kong Haakon bærer hele filmen. 

Dersom jeg likevel skal sette fingeren på noe, må det være at mye av handlingen i filmen er basert på en antakelse av at der regjeringen manglet handlekraft, der hadde Kongen dette. Hvor mye av dette er egentlig historisk korrekt? Kongen fremstilles som en mann med en helt korrekt rolleforståelse - at han ikke kunne gripe inn - og han måtte derfor stagge sin sønn, arveprinsen, som gjerne ville gjøre mer ... Dermed gikk det som det gikk. Et lite tankekors: dersom oberst Birger Eriksen på Oscarsborg hadde hatt en "like god" rolleforståelse, ville Blücher aldri ha blitt senket ... (Akkurat dette skriver Alf R. Jacobsen om i sin bok "Blücher".) I så fall ville verken Kongen eller regjeringen ha rukket å flykte. Det er for øvrig ikke sikkert at det hadde gjort så stor forskjell likevel. Jeg mener: tyskerne drepte jo ikke medlemmene av det danske kongehuset eller danske politikere heller, så vidt jeg vet. 

Jeg er "en hund etter" filmer og bøker om andre verdenskrig, og i så måte er dette en må-se-film. "Kongens nei" er en storslått film, ingen tvil om det! Dersom du ikke rakk å få med deg filmen på kino, har du nå muligheten til å se den, siden den nettopp har hatt release på DVD. 

Innspilt: 2016
Nasjonalitet: Norge
Språk: norsk (og dansk og svensk)
Sjanger: Drama
Skuespillere: Jesper Christensen (Kong Haakon VII), Anders Baasmo Christiansen (Kronprins Olav), Tuva Novotny (Kronprinsesse Märtha), Lage Kongsrud (prins Harald),
Katharina Schüttler (Anneliese Bräuer), Juliane Köhler (Diana Müller), Karl Markovics (Curt Bräuer), Rolf Kristian Larsen (Brynjar Hammer), Andreas Lust (Pohlmann), Erik Hivju (Birger Eriksen), Arthur Hakalahti (Fredrik Seeberg), Benjamin Lønne Røsler (Helge Løken), Eric Vorenholt (Arne Hammer) m.fl.

Spilletid: 130 min.

Populære innlegg