"Boktyven" (Regissør: Brian Percival)

En film som fortjent for Markus Zusaks fantastiske bok!

Det er nesten seks år siden jeg leste Markus Zusaks nydelige og ikke minst triste roman "Boktyven", som opprinnelig utkom i 2005 (men på norsk først i 2007, utgitt av Cappelen Damm). Og selv om jeg ikke husker absolutt alle detaljer fra boka den dag i dag, husker jeg fremdeles hvilken enorm effekt den hadde på meg. Da jeg før jul mottok en invitasjon til en eksklusiv førvisning av filmen fra Cappelen Damm, var jeg ikke sen om å takke ja! For med stjerneskuespillere som Geoffrey Rush og Emily Watson i hovedrollene som Liesels fosterforeldre Hans og Rosa, måtte det jo rett og slett bli bra! Derimot var jeg mer spent på rolletolkningene av Liesel, vennen Rudy og ikke minst jøden Max ... 

Visningen av filmen fant sted på Filmklubben (i lokalene til Cinemateket) i ettermiddag, og en engasjert redaktør fra Cappelen Damm introduserte filmen gjennom å fortelle om sitt spesielle forhold til boka, som forlaget var så heldig å sikre seg i sin tid. Lenge har man ventet på filmen, og nå er den altså her - og skal ha Norgespremiere 17. januar 2014!

I filmen åpningsscene hilser vi på Døden, selve fortellerstemmen i filmen - som i boka. Alle skal vi dø en gang, men bare Døden vet når dette skal skje. Døden ber oss om å ta det med ro, fordi vi uansett ikke kan unnslippe vår skjebne ... Så dras vi gjennom en togkupé, inntil vi møter Liesel, broren og deres mor. Broren dør i armene på moren, og han må begraves ved skinnegangen. Idet broren går i jorda og moren faller sammen og hulker, griper Liesel tak i en bok som graveren har lagt fra seg i snøen. Hun stjeler sin første bok - Boktyven ... Lite aner hun at moren skal forlate henne hos noen som skal føre henne til Hans og Rosa, mens moren selv sendes til en konsentrasjonsleir. Ja, for dette er rett før andre verdenskrig, vi befinner oss i Tyskland - eller nærmere bestemt Berlin etter hvert - og Hitler sitter ved makten. 

Liesel og vennen Rudy

Møtet med Hans og Rosa er skremmende i sin ublidhet for Liesel, som er fra seg av sorg over å ha mistet både sin bror og sin mor i løpet av kort tid. Særlig bryske Rosa er skremmende, fordi hun hele tiden skjeller og smeller og er sur absolutt hele tiden. Det oppstår imidlertid nokså raskt sterke bånd mellom Liesel og Hans, som tar henne under sine beskyttende vinger og er omsorgsfullheten selv. Da det senere viser seg at Liesel ikke kan lese, er det han som lærer henne bokstavenes magi. Og Liesel, som etter hvert blir god venn med den skjønne, lysluggete gutten Rudy, skal etter hvert vise seg å bli en mestertyv i bøkenes verden. 

Bøkene skal dessuten få avgjørende betydning når jøden Max dukker opp, og de må gjemme ham i kjelleren. Når han til tider svever mellom liv og død, opprettholdes hans vilje til å leve gjennom alle historiene Liesel leser for ham ... 

Liesel stjeler en bok fra et bokbål

Bakteppet i filmen er som tidligere nevnt andre verdenskrig, og mens Liesel og Rudy, som bare drømmer om et kyss, utvikler et vennskap sterkere enn alt, blir vi vitne til krystallnatten, jødeforfølgelse og nazismens fremmarsj. Etter hvert som det går dårligere og Tyskland møter mer motstand, utkommanderes den ene familiefaren etter den andre i krigen - og heller ikke Hans slipper unna ... Britene bomber Berlin sønder og sammen, og nede i bomberommet fjetrer Liesel alle de redselsslagne naboene gjennom sine historier - hvor hun prøver å overdøve lyden av sirener og bombing med sine fortellinger ... 

Ingen våger å protestere av frykt for angiveri

Det er alltid vanskelig når det skal lages film av en bok man har elsket svært høyt, men denne gangen har produsentene virkelig fått det til! Sophie Nélisse er riktignok nesten for fullkommen og vakker i rollen som Liesel, og det samme kan man i grunnen si om Nico Liersch i rollen som Rudy. Like fullt - de er til å smelte fullstendig av! Joda, så blir det kanskje også noe stereotypt når forholdet mellom de snille og de slemme beskrives, men jeg tilgir dem, jeg tilgir dem! Like så tilgir jeg at miljøskildringene er noe romantisert og naivistisk i formen. Det noe naivistiske uttrykket i filmen er jo også en genre innenfor filmkunsten, og her passet det helt fint. 

Liesel leser for Max i kjelleren

Etter hvert viser det seg selvfølgelig at Rosa rommer et varmt og bankende hjerte - ikke minst for Liesel, og når dette kommer for en dag - ja, da er det bare å finne frem lommetørkleet. Og da trenger du ikke å pakke det vekk, for dette kommer du til å trenge resten av filmen. Regn rett og slett med en håndfull med hulkeepisoder før rulleteksten kommer, og ha sminkepungen og pudderet klart før du forlater salen! 

Og dersom du skulle være det minste i tvil: Jeg anbefaler denne filmen varmt og sier bare: gled eder! For dette er en film en bokelsker med respekt for seg selv ikke ønsker å gå glipp av! 

Innspilt: 2013
Originaltittel: Book Thief
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Sophie Nélisse (Liesel Merninger), Geoffrey Rush (Hans Hubermann), Emilt Watson (Rosa Hubermann), Ben Schnetzer (Max Vandenburg), Nico Liersch (Rudy Steiner) m.fl. 
Spilletid: 130 min. 

"Les Miserables" (Regissør: Bille August)

Bille Augusts "Les Miserables" fra 1998

Etter å ha sett den siste spektakulære filmmusikalen av "Les Miserables" med Tom Hooper som regissør, har jeg bestemt meg for å ta for meg alle de filmutgaver av denne filmen som det er mulig å få tak i. I første omgang har jeg gravd frem et eksemplar av "Les Miserables" i min egen filmsamling - en utgave fra 1998 med regissøren Bille August. 

Siden jeg allerede har laget et nokså utførlig handlingsresymé da jeg omtalte 2012-filmen, nøyer jeg meg denne gangen med et nokså kortfattet resymé - aller mest for å få frem det som er annerledes i herværende 1998-film. Og så bør det selvsagt nevnes at dette ikke er en musical.

I filmens åpningsscene har Jean Valjean kommet ut av fengsel etter å ha sonet 19 år pga. tyveri av et brød, og han har funnet frem til biskopen som gir ham mat og nattely. Vi blir vitne til at Jean stjeler sølvtøyet, blir tatt og deretter tilgitt av biskopen, som atpåtil dekker over hans forbrytelse - alt med det formål at han ønsker at Jean skal leve et liv som en ærlig mann. 

Så møter vi Jean Valjean nesten ti år senere, og resten av historien kjenner vi. Fantine får sparken fra Jeans fabrikk, Javert - Jean Valjeans tidligere fangevokter - er blitt politimann - og han er faretruende nær å avsløre Jean Valjean som straffangen som brøt prøveløslatelsesvilkårene. En annen blir beskyldt for å være nettopp Jean Valjean, og etter å ha avslørt seg selv som den rette Valjean, må han flykte - etter at Fantine er død og han har reddet Cosette fra det grusomme vertshusekteparet som har hatt henne hos seg mot betaling fra Fantine. Nesten ti år senere er Cosette en voksen kvinne, som forelsker seg i Marius, og takket være Jean Valjean lider han ikke den samme skjebnen som de andre studentene han forsøker å lage revolusjon sammen med. Han overlever og han og Cosette kan dermed få hverandre til slutt. 

Manuset som filmen er tuftet på avviker fra Victor Hugos roman på en rekke punkter. Bl.a. er f.eks. vertshusekteparets datter Eponine som voksen helt fraværende. Dermed frarøves vi noe av det som skapte dramaet med stor D på slutten - der Eponine ofrer sin kjærlighet for Marius etter selv å ha vært forelsket i ham lenge. Marius er dessuten gjort til lederen av studentene, noe han ikke er i Hugos roman. Jeg skjønte for øvrig ikke hvorfor Jean Valjean ble fremstilt som analfabet, all den tid han ikke var det i romanen. 

For øvrig må jeg si at filmen er både storslått og fin, med et stjernelag i de største rollene. Her møter vi Liam Neeson som Jean Valjean, Geoffrey Rush som Javert, Uma Thurman som Fantine og Vlaire Danes som den voksne Cosette. Dramaet er velspilt, kulissene fremstår nærmest som autentiske og historien er av det udødelige slaget - med kjærlighet, ofre og lidelser i bøtter og spann. Like fullt og kanskje ikke rent lite urettferdig i det hele tatt å nevne: jeg savnet musikken ... Jeg synes denne utgaven av "Les Miserables" fortjener terningkast fem. 

Innspilt: 1998
Originaltittel: Les Miserables
Nasjonalitet: USA, England og Tyskland
Skuespillere: Liam Neeson (Jean Valjean). Geoffrey Rush (Javert), Uma Thurman (Fantine), Claire Danes (Cosette som voksen), Hans Matheson (Marius Pontmercy) m.fl.
Spilletid: 129 min.

Liam Neeson i rollen som Jean Valjean 

Uma Thurman som Fantine

Geoffrey Rush som Javert

Claire Danes som Cosette

Hans Matheson som Marius

"Elizabeth" (Regissør: Shekar Kapur)

Spektakulært om Elizabeth I

Jeg visste faktisk ikke at det eksisterte enda en film om Elizabeth I med Cate Blanchett i hovedrollen da jeg så filmen "Elizabeth: the golden age" tidligere. Derfor ble jeg faktisk i stuss da jeg kom over denne filmen - om det var den samme det dreide seg om eller en helt annen. Regissøren Shekar Kapur står for øvrig bak begge filmene, og mens "Elizabeth" ble innspilt i 1998, ble "Elizabeth: the golden age" innspilt i 2007.

I "Elizabeth" møter vi Elizabeth i hennes yngre år - dvs. før hun ble dronningen av England og i de første årene etter at hun ble dronning. I kjølevannet av religionskrigen, hvor kampen sto mellom katolikkene og protestantene og hvems rett det var til å definere hva som var kjettersk, ble Elizabeth fengslet av sin halvsøster Mary I. Da Mary I (også kalt Mary den blodige) døde, overtok Elizabeth Englands trone, og ble dermed dronning Elizabeth I.

Det er et England på randen av stupet Elizabeth I overtar ansvaret for. Ikke har de penger til soldater, ikke til ammunisjon - ikke til noen ting. Statskassen er tom. Og utenfra truer både Frankrike og Spania med krig. Dronningens rådgiver William Cecil mener at det beste hun kan gjøre i den situasjonen hun står oppe i, er å gifte seg for å skape allianser som vil komme England til nytte. Han sørger for at hun får møte Henry, Duc d´Anjou, den fremtidige kongen av Frankrike. Hun møter ham for så vidt med et åpent sinn, men vemmes raskt av hans manglende fintfølenhet og vulgære fremferd. Dessuten har hun allerede en hemmelig æffære med sin barndoms kjærlighet, jarlen av Leicester ... Skjønt hemmelig og hemmelig ... Det skal snart vise seg at dette er noe "alle" vet. Men så får hun vite at han har giftet seg, og dermed støter hun ham fra seg i mange, mange år ... Rasende fordi hun føler at han har gjort henne til en hore, som "den andre kvinnen" i hans liv.

I mellomtiden bestemmer Elizabeth I seg for at hun aldri mer vil innlate seg på menn, fordi de da vil kunne få for mye makt over henne. I stedet "gifter" hun seg med England. Mangelen på kjærlighet i hennes liv gjorde henne til den hun ble - en skruppelløs monark som faktisk klarte seg meget godt i en mannsdominert og kynisk verden, og som frembrakte et England med stor suksess. Epoken hvor hun satt med makten (1553 - 1603) er siden blitt kalt "the golden age".

Dette er en fantastisk film på alle måter! Skuespillerne, kulissene, historien, det filmtekniske - alt er perfekt! Av alle epoker i den engelske kongerekken er Tudor-perioden den som fascinerer meg aller mest. Elizabeth I var den siste Tudoren i rekken av engelske monarker, idet Stuartene etterfulgte henne, barnløs som hun selvsagt forble siden hun aldri giftet seg. Noe av det som fascinerte meg aller mest i denne filmen var Cate Blanchetts rolletolkning, der hun spilte den svermeriske ungpiken Elizabeth frem til den beinharde dronningen hun etter hvert ble. Hun viser en dronning som hele tiden setter hensynet til seg selv til side for å tjene den sak som var hennes liv - nemlig ivaretakelsen av Englands interesser i et og alt. Jeg gir terningkast seks til denne filmen.

Innspilt: 1998
Originaltittel: Elizabeth
Nasjonalitet: England
Genre: Drama
Skuespillere: Cate Blanchett (Elizabeth), Geoffrey Rush (Sir Francis Walsingham), Christopher Eccleston (Thomas Howard, 4. hertug av Norfolk), Joseph Fiennes Robert Dudley, første jarl av Leicester), Richard Attenborough (William Cecil, første baron av Burghley), Fanny Ardant (Mary av Guise), Eric Cantona (Monsieur de Foix), Vincent Cassel (Henri, Duc d´Anjou), Kathy Burke (Mary I), Edward Hardwicke (Henry FitzAlan, den 19. jarlen av Arundel), Emily Mortimer (Kat Ashley), John Gielgud (paven)
Spilletid: 1 t. 58 min.

Elizabeth I

Jarlen av Leicester og Elizabeth

      

"Pirates of the Caribbean: On Stranger Tides" (Regissør: Rob Marshall)

Herlig oppfølger!


Innspilt: 2011
Originaltittel: Pirates of the Caribbean: On Stranger Tides
Nasjonalitet: USA
Genre: Action, eventyr, fantacy
Skuespillere: Johnny Depp (Jack Sparrow), Penélope Cruz (Angelica, Blackbeards datter), Ian McShane (Blackbeard), Geoffrey Rush (Hector Barbossa), Kevin McNally (Gibbs), Stephen Graham (Scram), Keith Richards (Teauge Sparrow), Astrid Bergès-Frisbey (Syrena), Judi Dench, Gemma Ward, Óscar Jaenada, Richard Griffiths
Spilletid: 136 min. 

I åpningsscenen av filmen - den fjerde i rekken av Pirates of the Caribbean-filmene - blir vi vitne til at Gibbs er arrestert, anklaget for å være Jack Sparrow. I siste liten blir han reddet av selveste Jack Sparrow selv, som har tatt dommeren til gissel og agerer dommer selv. Men allerede under flukten fra rettssalen, tas de atter til fange og bringes til kong Georges slott.

Kong George er på jakt etter ungdomskilden, som skal befinne seg ute i havet et eller annet sted. I siste liten har Gibbs spist kartet - etter å ha pugget hver minste detalj av det. Dermed er det kun han og Jack Sparrow som vet hvor kilden er. Mens de befinner seg på kongens slott, dukker Black Pearls tidligere kaptein, den godeste Hector Barbossa opp. Kongen har utstyrt ham med et skip hvis formål er å finne ungdomskilden, men før de kommer så langt - og etter at Barbossa har fortalt en sjokkert Jack Sparrow at skipet Black Pearl har sunket i havet - flykter Jack Sparrow hals over hode i et stunt så fantastisk at selv ikke en kung fu i asiatiske filmer kunne gjort dette bedre ...

Jack Sparrow havner imidlertid i klørne på en annen kaptein av det heller lurvete slaget. Kaptein Blackbeard er ingen ringere enn faren til Angelica, kvinnen Jack Sparrow aldri har sluttet å elske. Deretter starter et kappløp uten sidestykke for å finne ungdomskilden, og spørsmålet er hvem som kommer frem først ... Kongens skip ledet av kaptein Barbossa, kaptein Blackbeards skip eller noen av de andre skipene som også er på vei? Underveis introduseres vi for vakre havfruer, hvis tårer skal være nøkkelen til kilden, som skal gjøre at den som drikker av den lever evig "ever after" ...

Det er sjelden at oppfølgerfilmer holder koken i film etter film. Etter den svært skuffende tredje filmen i denne Pirates of the Caribbean-serien, synes jeg imidlertid at fireren tar seg betydelig opp. Johnny Depp i Jack Sparrows skikkelse er så fornøyelig at bare han gjør det morsomt å se denne filmen. Dessuten er jeg fan av Geoffrey Rush, som jeg relativt nylig opplevde i den mer seriøse filmen "Kongens tale", hvor han spilte kongens logoped. Her er han imidlertid i en helt annen setting, som skurk og pirat. Og han er så herlig i rollen at det bare er til å gi seg ende over. Jeg har for øvrig mer sansen for Penélope Cruz enn for Keira Knightly, som spilte i tre´eren "At World´s End". Hun oser av kvinnelighet og ikke rent lite femme fatale. Kulissene i disse filmene har det aldri vært noe å si på. Heller ikke skuespiller-talentene. Denne gangen opplevde jeg like fullt at historien var morsommere, mer spennende og mer fantasifull. Selv om jeg i utgangspunktet ikke trykker fantacy-genren til mitt bryst ... Jeg kommer faktisk ikke fra å måtte gi denne filmen terningkast fem. Kanskje ikke den sterkeste fem´eren, men dog ... For øvrig må jeg legge til at ungdommene i huset elsket denne filmen!

Johnny Depp i rollen som piraten Jack Sparrow

Fantastiske kulisser!

Masse humor!

På jakt etter ungdomskilden

Noen av de vakre havfruene var mindre onde enn andre ...

"Kongens tale" (Regissør: Tom Hooper)

Fantastisk rolletolkning av Colin Firth!


Innspilt: 2010
Originaltittel: The King´s Speech
Nasjonalitet: Australia, Storbritannia, USA
Genre: Drama
Skuespillere: Colin Firth (prins Albert, hertugen av York/kong Georg VI), Helena Bonham Carter (Elizabeth, hertuginnen av York/dronning Elizabeth), Geoffrey Rush (Lionel Louge), Derek Jacobi (Erkebiskopen av Cantebury), Guy Pearce (Edward, prinsen av Wales/kong Edward VIII), Michael Gambon (kong George V), Timothy Spall (Winston Churchill), Eve Best (Wallis Simpson)
Spilletid: 119 min.

Prins Albert, også kalt Bertie, er en yngre bror av kronarvingen og prinsen av Wales, Edward. Bertie lider av en alvorlig grad av stamming, og dette har vært forsøkt skjult for allmennheten, antakelig ut fra den tanke at dette kunne frata ham den respekt han som medlem av kongefamilien har krav på. Dessuten kunne det bli stilt spørsmål ved hans egnethet i arverekken etter kongen.

I den hjemlige sfære er stammingen et mindre problem, men med en gang Bertie skal snakke med noen utenfor familien, er taleproblemene hans nesten helt uoverkommelige. Han får knapt presset en eneste sammenhengende setning over sine lepper. Og med en far som hele tiden tordner over ham som om stammingen ville forsvinne bare han skjerpet seg, og med en bror som konstant gjør narr av stammingen hans, blir ikke saken noe bedre.

Da faren, kong Georg V, dør, er det på det rene at det er Edward som skal overta tronen og bli den nye kongen av England. Problemet er bare at han er i et forhold med den to ganger skilte Wallis Simpson, og som overhode av Englands kirke kan han ganske enkelt ikke gifte seg med denne kvinnen. I alle fall ikke dersom han har som intensjon å bli Englands konge ...

Berties kone Elizabeth oppsøker den ene taleeksperten etter den andre for å søke hjelp for hans stamming, men etter å ha blitt ydmyket gang på gang - siste gang med munnen full av klinkekuler i terapeutisk øyemed - har han sverget på at han aldri mer vil utsette seg for dette. Men så kommer hun over en talepedagog som visstnok skal ha hjulpet så mange. Det dreier seg om Lionel Louge. Nokså motvillig går Bertie med på dette, bare for å konkludere med at det dreier seg om nok en sjarlatan som lurer folk. Noe av det siste han får med seg før han stormer ut av Lionels behandlingsrom er imidlertid en LP-plate som pedagogen har tatt opp til ham - hvor han har lest opp noen linjer fra Hamlet, samtidig som han hadde musikk inn i ørene og ikke har kunnet høre sin egen stemme.

På et senere tidspunkt og under påvirkning av sterkt irritasjon, spiller Bertie av LP-platen ... og han forbløffes over det han hører. Med klar og tydelig stemme leser han - uten så mye som et eneste tilløp til stamming ... Dette blir avgjørende for at han fortsetter hos talepedagogen, som deretter lærer ham diverse avslapningsteknikker, teknikker for å bryte opp tekster etc. Og gradvis bedres Berties taleproblemer ...

I mellomtiden er Europa på randen av krig og det er bare et spørsmål om når England er nødt til å erklære krig mot Hitler. Og da kong Edward VIII, Berties bror, bestemmer seg for å abdisere slik at han får gifte seg med sin store kjærlighet, Wallis Simpson, ligger det an til at Bertie blir Englands neste konge. Lange tradisjoner med plikt gjør at Bertie i realiteten ikke har noe valg, uansett hvor vettskremt han er. Og med dette kallet følger den ene talen etter den andre ... Vil han makte presset som blir lagt på hans skuldre? (Svaret vet vi selvsagt, men det fratar likevel ikke filmen og historien dens magi ... Dronning Elizabeth er hun vi kjenner som "Dronningmoren", og som altså var gift med kong George VI, kongen som slet med stamming.)

Filmen har mottatt et lass av Oscar-statuetter, og spesielt Colin Firth er nærmest nedlesset i priser - Golden Globe,  Oscar, Bafta ... Og FOR en rollefigur han gjør i denne filmen!!! Jeg er jo fan fra før av, men her er han på sitt aller, aller beste i en meget krevende rolle! Geoffrey Rush har spilt i mange ulike filmer, og selv om dette ikke er den mest krevende rollen han har hatt, var han meget overbevisende som talepedagogen Lionel Louge. For øvrig morsomt å se ham i rollen som en mer ydmyk mann enn hva han vanligvis pleier å spille. En annen ting som gjorde meg full av beundring for denne filmproduksjonen er valget av skuespillere. Wallis Simpson og prins Edward som det spirituelle og livsnytende paret som valgte hverandre fremfor heder og ære, ble glitrende spilt av hhv. Eve Best og Guy Pearce. Det kunne ikke ha vært bedre! Med humor og varme skildres prins Edward letende etter det beste som vinkjelleren på Buckingham Palace kunne fremby til sine kjære Wallis, mens resten av Europa skalv i krigsangst og hans nærmeste omgivelser av frykt for konsekvensene av hans valg av kvinne. Og den fremtidige kong George VI, som hadde "alt" og som slett ikke drømte om å bli konge, ble for alvor utfordret på det eneste han ikke hadde - hardt tiltrengte talegaver ... Å, mitt hjerte blødde for ham når han ikke fikk det til, og jeg gråt nesten da det omsider gikk bedre. Denne filmen er rett og slett utrolig rørende! Terningkast fem! Et sterkt sådan ... 

Prins Albert (Colin Firth) og talepedagogen Lionel Lounge (Geoffrey Rush)

Så ble han konge likevel ...

En utrolig viktig tale som MÅ lykkes for enhver pris

Elizabeth (Helena Bonham Carter) og prins Albert (Colin Firth)

"Elizabeth: the golden age" (Regissør: Shekhar Kapur)

Innspilt: 2007
Genre: Drama
Nasjonalitet: Storbritannia
Skuespillere: Cate Blanchett, Clive Owen, Geoffrey Rush, Samantha Morton, Tom Hollander, Eddie Redmayne
Spilletid: 116 min.


Dronning Elizabeth I levde fra 1533 - 1603, og i filmen beskrives en liten periode av hennes liv. Hun var datter av kong Henrik XIII og Anne Boleyn. Dronning Elizabeth I ble også kalt jomfrudronningen, fordi hun aldri giftet seg og forble barnløs. Hun ofret i stedet hele sitt liv for England. Hun var også den siste dronningen av Tudor-huset.

Dronningen kjempet for å bli respektert og elsket av sitt folk. Fordi hun var landets overhode og aldri giftet seg, var hun en ensom kvinne som aldri slapp andre mennesker helt innpå seg. Selv ikke møtet med Sir Walter Raleigh, som åpenbart gjorde inntrykk på dronningen, fikk henne til å vakle i sin tro på at England var viktigst.

Det bygger seg opp til foræderi med Maria Stewart i spissen. Kuppforsøket blir avslørt og Maria Stewart havner som kjent i giljotinen. Men faren er fremdeles ikke over .... Spanjolene har nemlig ambisjoner om å erobre England, men ender i stedet med å lide et knusende nederlag. Bakteppet i konfliktene er protestantismen som står mot katolisismen. Etter Spanias nederlag innledet England en fredelig periode i sin historie - omtalt som "the golden age".

Filmen er meget storslått, med autentiske kongelige slotts-kulisser og overdådige kostymer. Skuespillerne gjør dessuten en meget overbevisende innsats. Geoffrey Rush som dronningens nærmeste støttespiller, og barske Clive Owen som den sjarmerende Sir Walter Raleigh. Cate Blanchett spiller den verdige dronning Elizabeth I.