"Boktyven" (Regissør: Brian Percival)

En film som fortjent for Markus Zusaks fantastiske bok!

Det er nesten seks år siden jeg leste Markus Zusaks nydelige og ikke minst triste roman "Boktyven", som opprinnelig utkom i 2005 (men på norsk først i 2007, utgitt av Cappelen Damm). Og selv om jeg ikke husker absolutt alle detaljer fra boka den dag i dag, husker jeg fremdeles hvilken enorm effekt den hadde på meg. Da jeg før jul mottok en invitasjon til en eksklusiv førvisning av filmen fra Cappelen Damm, var jeg ikke sen om å takke ja! For med stjerneskuespillere som Geoffrey Rush og Emily Watson i hovedrollene som Liesels fosterforeldre Hans og Rosa, måtte det jo rett og slett bli bra! Derimot var jeg mer spent på rolletolkningene av Liesel, vennen Rudy og ikke minst jøden Max ... 

Visningen av filmen fant sted på Filmklubben (i lokalene til Cinemateket) i ettermiddag, og en engasjert redaktør fra Cappelen Damm introduserte filmen gjennom å fortelle om sitt spesielle forhold til boka, som forlaget var så heldig å sikre seg i sin tid. Lenge har man ventet på filmen, og nå er den altså her - og skal ha Norgespremiere 17. januar 2014!

I filmen åpningsscene hilser vi på Døden, selve fortellerstemmen i filmen - som i boka. Alle skal vi dø en gang, men bare Døden vet når dette skal skje. Døden ber oss om å ta det med ro, fordi vi uansett ikke kan unnslippe vår skjebne ... Så dras vi gjennom en togkupé, inntil vi møter Liesel, broren og deres mor. Broren dør i armene på moren, og han må begraves ved skinnegangen. Idet broren går i jorda og moren faller sammen og hulker, griper Liesel tak i en bok som graveren har lagt fra seg i snøen. Hun stjeler sin første bok - Boktyven ... Lite aner hun at moren skal forlate henne hos noen som skal føre henne til Hans og Rosa, mens moren selv sendes til en konsentrasjonsleir. Ja, for dette er rett før andre verdenskrig, vi befinner oss i Tyskland - eller nærmere bestemt Berlin etter hvert - og Hitler sitter ved makten. 

Liesel og vennen Rudy

Møtet med Hans og Rosa er skremmende i sin ublidhet for Liesel, som er fra seg av sorg over å ha mistet både sin bror og sin mor i løpet av kort tid. Særlig bryske Rosa er skremmende, fordi hun hele tiden skjeller og smeller og er sur absolutt hele tiden. Det oppstår imidlertid nokså raskt sterke bånd mellom Liesel og Hans, som tar henne under sine beskyttende vinger og er omsorgsfullheten selv. Da det senere viser seg at Liesel ikke kan lese, er det han som lærer henne bokstavenes magi. Og Liesel, som etter hvert blir god venn med den skjønne, lysluggete gutten Rudy, skal etter hvert vise seg å bli en mestertyv i bøkenes verden. 

Bøkene skal dessuten få avgjørende betydning når jøden Max dukker opp, og de må gjemme ham i kjelleren. Når han til tider svever mellom liv og død, opprettholdes hans vilje til å leve gjennom alle historiene Liesel leser for ham ... 

Liesel stjeler en bok fra et bokbål

Bakteppet i filmen er som tidligere nevnt andre verdenskrig, og mens Liesel og Rudy, som bare drømmer om et kyss, utvikler et vennskap sterkere enn alt, blir vi vitne til krystallnatten, jødeforfølgelse og nazismens fremmarsj. Etter hvert som det går dårligere og Tyskland møter mer motstand, utkommanderes den ene familiefaren etter den andre i krigen - og heller ikke Hans slipper unna ... Britene bomber Berlin sønder og sammen, og nede i bomberommet fjetrer Liesel alle de redselsslagne naboene gjennom sine historier - hvor hun prøver å overdøve lyden av sirener og bombing med sine fortellinger ... 

Ingen våger å protestere av frykt for angiveri

Det er alltid vanskelig når det skal lages film av en bok man har elsket svært høyt, men denne gangen har produsentene virkelig fått det til! Sophie Nélisse er riktignok nesten for fullkommen og vakker i rollen som Liesel, og det samme kan man i grunnen si om Nico Liersch i rollen som Rudy. Like fullt - de er til å smelte fullstendig av! Joda, så blir det kanskje også noe stereotypt når forholdet mellom de snille og de slemme beskrives, men jeg tilgir dem, jeg tilgir dem! Like så tilgir jeg at miljøskildringene er noe romantisert og naivistisk i formen. Det noe naivistiske uttrykket i filmen er jo også en genre innenfor filmkunsten, og her passet det helt fint. 

Liesel leser for Max i kjelleren

Etter hvert viser det seg selvfølgelig at Rosa rommer et varmt og bankende hjerte - ikke minst for Liesel, og når dette kommer for en dag - ja, da er det bare å finne frem lommetørkleet. Og da trenger du ikke å pakke det vekk, for dette kommer du til å trenge resten av filmen. Regn rett og slett med en håndfull med hulkeepisoder før rulleteksten kommer, og ha sminkepungen og pudderet klart før du forlater salen! 

Og dersom du skulle være det minste i tvil: Jeg anbefaler denne filmen varmt og sier bare: gled eder! For dette er en film en bokelsker med respekt for seg selv ikke ønsker å gå glipp av! 

Innspilt: 2013
Originaltittel: Book Thief
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Sophie Nélisse (Liesel Merninger), Geoffrey Rush (Hans Hubermann), Emilt Watson (Rosa Hubermann), Ben Schnetzer (Max Vandenburg), Nico Liersch (Rudy Steiner) m.fl. 
Spilletid: 130 min. 

"Pirates of the Caribbean: On Stranger Tides" (Regissør: Rob Marshall)

Herlig oppfølger!


Innspilt: 2011
Originaltittel: Pirates of the Caribbean: On Stranger Tides
Nasjonalitet: USA
Genre: Action, eventyr, fantacy
Skuespillere: Johnny Depp (Jack Sparrow), Penélope Cruz (Angelica, Blackbeards datter), Ian McShane (Blackbeard), Geoffrey Rush (Hector Barbossa), Kevin McNally (Gibbs), Stephen Graham (Scram), Keith Richards (Teauge Sparrow), Astrid Bergès-Frisbey (Syrena), Judi Dench, Gemma Ward, Óscar Jaenada, Richard Griffiths
Spilletid: 136 min. 

I åpningsscenen av filmen - den fjerde i rekken av Pirates of the Caribbean-filmene - blir vi vitne til at Gibbs er arrestert, anklaget for å være Jack Sparrow. I siste liten blir han reddet av selveste Jack Sparrow selv, som har tatt dommeren til gissel og agerer dommer selv. Men allerede under flukten fra rettssalen, tas de atter til fange og bringes til kong Georges slott.

Kong George er på jakt etter ungdomskilden, som skal befinne seg ute i havet et eller annet sted. I siste liten har Gibbs spist kartet - etter å ha pugget hver minste detalj av det. Dermed er det kun han og Jack Sparrow som vet hvor kilden er. Mens de befinner seg på kongens slott, dukker Black Pearls tidligere kaptein, den godeste Hector Barbossa opp. Kongen har utstyrt ham med et skip hvis formål er å finne ungdomskilden, men før de kommer så langt - og etter at Barbossa har fortalt en sjokkert Jack Sparrow at skipet Black Pearl har sunket i havet - flykter Jack Sparrow hals over hode i et stunt så fantastisk at selv ikke en kung fu i asiatiske filmer kunne gjort dette bedre ...

Jack Sparrow havner imidlertid i klørne på en annen kaptein av det heller lurvete slaget. Kaptein Blackbeard er ingen ringere enn faren til Angelica, kvinnen Jack Sparrow aldri har sluttet å elske. Deretter starter et kappløp uten sidestykke for å finne ungdomskilden, og spørsmålet er hvem som kommer frem først ... Kongens skip ledet av kaptein Barbossa, kaptein Blackbeards skip eller noen av de andre skipene som også er på vei? Underveis introduseres vi for vakre havfruer, hvis tårer skal være nøkkelen til kilden, som skal gjøre at den som drikker av den lever evig "ever after" ...

Det er sjelden at oppfølgerfilmer holder koken i film etter film. Etter den svært skuffende tredje filmen i denne Pirates of the Caribbean-serien, synes jeg imidlertid at fireren tar seg betydelig opp. Johnny Depp i Jack Sparrows skikkelse er så fornøyelig at bare han gjør det morsomt å se denne filmen. Dessuten er jeg fan av Geoffrey Rush, som jeg relativt nylig opplevde i den mer seriøse filmen "Kongens tale", hvor han spilte kongens logoped. Her er han imidlertid i en helt annen setting, som skurk og pirat. Og han er så herlig i rollen at det bare er til å gi seg ende over. Jeg har for øvrig mer sansen for Penélope Cruz enn for Keira Knightly, som spilte i tre´eren "At World´s End". Hun oser av kvinnelighet og ikke rent lite femme fatale. Kulissene i disse filmene har det aldri vært noe å si på. Heller ikke skuespiller-talentene. Denne gangen opplevde jeg like fullt at historien var morsommere, mer spennende og mer fantasifull. Selv om jeg i utgangspunktet ikke trykker fantacy-genren til mitt bryst ... Jeg kommer faktisk ikke fra å måtte gi denne filmen terningkast fem. Kanskje ikke den sterkeste fem´eren, men dog ... For øvrig må jeg legge til at ungdommene i huset elsket denne filmen!

Johnny Depp i rollen som piraten Jack Sparrow

Fantastiske kulisser!

Masse humor!

På jakt etter ungdomskilden

Noen av de vakre havfruene var mindre onde enn andre ...