Grace McCleen: "I en annen verden"

Kjedelige domme-dagsprofetier

Da jeg kom over Cathrine Krøgers omtale av denne boka i Dagbladet tidligere i år - en omtale med overskriften "Jeg forventer ikke å leve særlig lenge i denne verden. Gud vil snart bringe Harmageddon over oss - sier 10 årig Jehovas vitne i en ekstraordinær roman" - ja, da måtte jeg umiddelbart gå til anskaffelse av den! 

Forfatteren Grace McCleen (f. 1981) vokste selv opp i det hun kaller en fundamentalistisk familie som tilhørte sekten Jehovas vitner. Hun opplevde å bli utstøtt av sekten fordi hun hadde for mange utenforstående venner. For boka "I en annen verden" har hun mottatt en rekke priser og debutantutmerkelser. Temaet religiøs fundamentalisme, hva enten det handler om kristendom eller islam, slår som regel alltid an - både innenfor litteraturen og innenfor filmindustrien. Og selv har jeg alltid hatt et lyttende øre til disse temaene pga. egen oppvekst med nærhet til spesielt sekten Jehovas vitner. 

I "I en annen verden" er det tiåringen Judith McPherson som er fortellerstemmen - ja endog jeg-personen i boka. Og bare for å ha sagt det med en gang: selv om bokas jeg-person virker mer reflektert enn det jeg vanligvis forbinder med tiåringer, hadde jeg ingen problemer med å akseptere det faktum at det nettopp er en tiårings stemme vi forholder oss til i boka. 

Judiths mor døde mens hun fødte datteren fordi hun nektet å ta imot blodoverføring i den forbindelse. Judith har derfor aldri kjent sin mor, og vokser opp sammen med faren. Det er bare de to, og troen på Gud slik han er fremstilt i sekten gir morens dødsfall en slags mening. 

Judith går mye for seg selv. Ja, hun er på mange måter et forsømt barn, og selv ikke tilknytningen til sekten kan forhindre at hun lider under å være mye alene. Fantasien løper løpsk, og alt hun lærer på møtene i sekten tolker hun helt bokstavelig. Så bokstavelig at det er sørgelig å lese om hvordan hun utformer livet sitt ut fra dette. Det er dessuten få gleder forbundet med denne religionen, for ikke kan de feire jul og ikke kan de feire fødselsdager. Til middag spiser de bitre urter, liksom for ytterligere å understreke at alt unødvendig her i livet er nettopp dét: unødvendig! 

Judith omgjør bildene av det lovede paradis som forventes etter at Harmageddon har gjort ende på alt, til noe helt konkret som hun kaller Prydelsens land. Her lager hun mennesker og dyr ved hjelp av piperensere og annet som hun måtte ha for hånden. 

"Far sier at det bare er et tidsspørsmål før noen sprenger verden i fillebiter uansett eller penger blir ubrukelige, eller et virus utrydder oss, eller hullet i ozonlaget på størrelse med Grønnland blir på størrelse med Australia. Så det er enda godt at Harmageddon kommer og at det ikke blir noe igjen av denne gamle verdenen. 

Og jeg synes at det er bra fordi isbjørner sulter og trær dør, og hvis man legger fra seg en plastpose på bakken, blir den aldri borte, og jorda har fått nok plastposer. Og fordi at i den nye verdenen kommer jeg til å treffe moren min." (side 25)

Om det er sektlivet som sådan eller det forhold at Judith blir gående vel mye alene som et forsømt barn, som gjør at det tidvis tipper over og man lurer på om hun er i ferd med å miste forstanden, gir ikke historien noe entydig svar på. Derimot blir det sittende fast et inntrykk av hvor uheldig det er å fylle hodet på et lite, umodent og uferdig barn med sterke skremmebilder på jordens undergang. For Judith evner i liten grad å skille mellom fantasi og virkelighet. 

Noe av filosofien bak alle slike sekter er tanken på å være forfulgt av verden utenfor, og det er nettopp dette - fiendebildet av "alle" andre - som binder medlemsmassen sammen når det røyner på. Andres forakt og ondskap blir i stedet et bilde på de siste tiders lidelser, prisen man må betale for å være blant de heldige utvalgte som til slutt skal arve jorden, mens resten av verden går under. Avslutningen i denne boka er sår, der det ikke bare er Judith som holder på å bli gal, men også hennes far. Han går åpenbart inn i en klinisk depresjon, og plutselig stiller han spørsmål ved alt som har holdt ham oppe siden konas død. Mens Judith - barnet hans - følger ham på hans opp- og nedturer, lojal til det siste - men hele tiden med et håp om at hun gjennom troen på egen evne til å utføre mirakler, egenhendig skal redde ham fra den evige fortapelse ... 

"I en annen verden" har stort sett fått fantastiske omtaler, og jeg har til gode å komme over noen omtale som sier noe negativt om boka. Selv fant jeg boka nokså kjedelig og uten noen egentlig nerve. Det ble litt for mange bibelsitater og litt for lite kontekst utenfor tiåringens hode. Jeg ble følgelig svært skuffet over den. Kanskje det har å gjøre med at jeg hadde så store forventninger til boka? Eller kanskje ville temaet ha interessert meg mer dersom det hadde vært et voksent menneskes refleksjoner den handlet om? Samtidig vil jeg understreke at boka er godt skrevet og at det ikke egentlig er dens litterære sider jeg har reagert på. Når jeg derfor ender med å gi denne boka terningkast fire - i det nedre skiktet - er det bokas litterære kvaliteter som redder den. Men for all del: les andre bokbloggeres omtale av boka, og ikke minst Cathrine Krøgers sin omtale i Dagbladet (se linker til disse omtalene nedenfor), fordi dette er en bok det er mange oppfatninger om!

Utgitt: 2012
Originaltittel: The Land of Decoration
Utgitt i Norge: 2013
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Hilde Rød-Larsen
Antall sider: 332

Grace McCleen

Andre omtaler av boka:
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - Jeg forventer ikke å leve særlig lenge i denne verden. Gud vil snart bringe Harmageddon over oss - sier 10 årig Jehovas vitne i en ekstraordinær roman - 18.01.2013
- Har du lest? (Omtale av den engelske utgaven) - 29.04.2012
- Den har jeg lest - 18.06.2013
- Bøker & Bokhyller - 30.01.2013
- Lesehorden - 26.02.2013
- Ariel - 01.05.2013

"The Master" (Regissør: Paul Thomas Anderson)

Noget spesiell ...

Regissøren Paul Thomas Anderson står bak filmer som "Magnolia", "Punch-Drunk Love" og "There Will Be Blood" - alle nokså spesielle filmer egentlig. Jeg burde vel nettopp av den grunn vært forberedt på at heller ikke "The Master" følger noe A4 format i filmens verden (om noe slikt kan sies å finnes). Men at jeg skulle bli så skuffet som jeg faktisk ble - det hadde jeg virkelig ikke regnet med. Med tre Oscar-nominasjoner (Joaquin Phoenix - beste mannlige skuespiller, Philip Seymour Hoffman - beste mannlige birolle, Amy Adams - beste kvinnelige birolle), mener jeg det må være lov å forvente mer. Men bare for å ha sagt det: alle tre gjør fantastiske rolletolkninger! Det er bare det at filmen er så utrolig kjedelig. 

Men før jeg sier noe mer om hva jeg mener om filmen og hvorfor - her kommer litt om handlingen:

Freddie Quell er en traumatisert krigsveteran, som etter krigen har slått seg på flaska og som jager kjedsomheten bort gjennom tilfeldig sex. Han drikker såkalt torpedo juice, en rusdrikk som antakelig har gitt ham hjerneskade i tillegg til at han sliter med en post-traumatisk stresslidelse. Vi befinner oss i etterkrigstidens USA, nærmere bestemt i 1950, og følger Freddie fra jobb til jobb, som han mister på grunn av sin trøblete atferd med alkoholmisbruk, og hvor alle problemer "løses" med vold. 

Da tilfeldighetene fører Freddie ombord på yachten til Lancaster Dodd, er han på rømmen etter å ha blitt beskyldt for å ha tatt livet av en fyr med sin torpedo juice. Det han imidlertid ikke vet er at Dodd leder en bevegelse som kalles "The Cause". På grunn av sine plager stiller Freddie aldri ett kritisk spørsmål til bevegelsen. Tvert i mot går han gjennom ild og vann for lederen, og slår hardt ned på de som våger å komme med den miste antydning til kritikk. Og lederen selv ... han tåler definitivt ikke kritikk av noe slag. 

Dodd eksperimenterer med Freddie gjennom en metode som består i at han stiller spørsmålene mens Freddie svarer. I løpet av kort tid avdekker han Freddies dypeste hemmeligheter og får dermed et tak på ham. I mellomtiden ser de andre medlemmene av bevegelsen med bekymring på Freddie, og anklager om at han enten er gal eller spion begynner å komme. Men Dodd har bruk for Freddie, og han ønsker derfor ikke å høre på anklagene. Inntil han en dag blir arrestert for kvakksalveri og Freddie går fullstendig berserk. Bevegelsen er ikke tjent med å bli eksponert for uheldig oppmerksomhet, og nå er Freddie brysom, en de helst ser at de blir kvitt. 

Jeg skal ikke røpe mer av handlingen, for ikke å risikere å ødelegge filmopplevelsen for andre som ønsker å se den. Personlig må jeg si at jeg opplevde filmen som langtekkelig og også kjedelig. Dette kunne ha vært bitte litt annerledes dersom jeg f.eks. hadde visst at historien var basert på virkelige hendelser. I så fall ville min motivasjon for å se den på historiens egne premisser da ha vært større. Så langt jeg har klart å lese meg til, er filmen en ren fiksjon, men med klare paralleller til Scientologene. Jeg følte i alle fall at filmen aldri engasjerte mer enn i korte intervaller av gangen. Når det er sagt må jeg virkelig understreke at Joaquin Phoenix imponerte i den krevende rollen som Freddie Quell. Dersom han stikker av med Oscar for sin rolletolkning i denne filmen, er det garantert velfortjent. Om noen få timer får vi vite utfallet av Oscar-utdelingen ... 

Verken Joaquin Phoenix´ fantastiske rolletolkning eller de øvriges skuespillerprestasjoner var tilstrekkelig til å bære filmen, synes jeg. Filmen manglet driv og spenning, og nesten 2 1/2 time var vesentlig i overkant. Jeg er i tvil om hvilket terningkast jeg skal gi denne filmen, men er kommet til at det må bli et sted mellom terningkast tre og fire - aller mest pga. Joaquin Phoenix´innsats i rollen som Freddie Quell. 

Det kunne faktisk vært spennende om noen som har sett denne filmen, og som har en helt annen oppfatning enn meg, legger igjen en kommentar og begrunner hvorfor.

Innspilt: 2012
Originaltittel: The Master
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Joaquin Phoenix (Freddie Quell), Philip Seymour Hoffman (Lancaster Dodd), Amy Adams (Peggy Dodd), Lena Endre (Mrs. Solstad) m.fl.
Spilletid: 138 min.

Joaquin Phoenix i rollen som Freddie Quell 

Lancaster Dodd utprøver sine metoder på Freddie Quell

Philip Seymour Hoffman i rollen som Lancaster Dodd 

Amy Adams - Lancaster Dodds kone

Margaret Skjelbred: "Du skal elske lyset"

Vakkert og grusomt om en oppvekst i et strengt religiøst bygdemiljø 

Lille Alva er som åtteåringer flest. I alle fall som lykkelige åtteåringer flest, glad som hun er i både sin mor og sin far - forskånet for det som er vondt her i verden har hun levd i familiens lille lykkeboble med en pappa som betyr så uendelig mye for henne.

"Pappa, sier jeg, - vi skal bo i dette huset bestandig, ikke sant?
- Bestandig! sier pappa med stort ettertrykk. - Bestandig, lille rapphøne ... små rapphøns, forandrer han det til, for han har løftet meg opp for å svinge meg rundt mens han gjentar ordet "bestandig", og dermed har søsteren min kommet pilende, slik hun - bestandig - gjør, med sitt rop om trekosing. - Trekosing!
  Og så danser vi rundt på stuegolvet, på det av golvet som ikke er dekket av flytteekser, oppnedvendte stoler og stålamper på halv tolv, mens vi skråler: - Bestandig, bestandig, vi skal bo her bestandig! Helt til mamma kommer inn med en middagstallerken i hver hand. Hun prøver å kjefte på pappa fordi han har sluttet å rydde, mens hun blir fanget av oss tre i en runddans og en firkosing. Det er jeg og søsteren min som griper tak i henne med hver vår arm, den som vi ikke har slynget rundt halsen på pappa, og hun lar seg dra med, vi kan høre klirret fra tellerknene idet de møtes bak pappas rygg, så brått at vi alle etterpå, da den elleville dansen er over, må undersøke om det er gått skår av dem. Det er det ikke. De er like hele." (side 9)

Og akkurat slik kunne kanskje lykken ha smilt til den lille familien fortsatt - hadde det ikke vært for at pappa en dag ikke kommer hjem. Aldri skal han komme hjem, for han er død.

"Mamma vil bare ha pappa, men pappa kommer ikke, han skal aldri komme. Søster prøver å rope på ham, men pappa kan ikke høre lenger. Han kan ikke se heller. Han er død og skal begraves på kirkegården." (side 11)

"Jeg er åtte år. Ingen har lært meg å sørge. Så jeg gjør det på min måte ... " (side 13)

I løpet av denne korte innledningen i romanen er rammen for historien satt. Den skal handle om sorg, om det å miste noen man er glad i, noen som betyr alt for en. Fortellerstemmen veksler gjennom boka - noen ganger er det moren som er fortellerstemmen - andre ganger barnet Alva, mest hun faktisk. Mens moren forsvinner inn i en sorg så dyp at hun nesten ikke er i stand til verken å se eller ta hensyn til sine barn, flytter den nå reduserte familien tilbake til morens hjembygd. Der er det streng religiøsitet som gjelder, og alt Alva har forbundet med livet - lyset, gleden og latteren - er med ett revet bort fra henne. Redningen blir på mange måter alle minnene hun har fra tiden sammen med faren, og at faren dukker opp en slags trøsterolle i henns fantasi hver gang hun har behov for det. Spesielt den strenge bestefaren, som er strengere enn Gud selv, fremstår som en skremmende figur for Alva. Mye av det han står for, klarer hun aldri helt å forstå. Kjærlighet, omsorg og virkelig nærhet er fraværende i bestefarens humørløse formaninger, og mon tro om han ikke egentlig forakter både datteren og barnebarna på grunn av de valgene datteren gjorde da hun valgte å gifte seg med en mann utenfor menigheten?

Etter hvert slipper flere stemmer til, blant annet en aldrende Alva (som i realiteten er den som forteller historien om sin barndom og følgende det fikk for familien hennes da faren døde), og tidvis var det en utfordring å henge med på hvem som var hvem - særlig fordi jeg valgte lydbokutgaven i stedet for papirutgaven av boka. Et dystert bedehusmiljø tegnes, og spesielt i de sekvensene hvor Alva er fortellerstemmen blandes virkelighet og fantasi på en slik måte at det fra tid til annen var litt vanskelig å skille mellom hva som var hva. Når det er sagt opplevde jeg dette som en nydelig roman - både vakker og grusom som sitt vis - hvor fortellergrepet minnet en hel del om Skjelbreds tidligere roman "Gulldronning, perledronning". Vi er noen ganger i det mørke og dystre, andre ganger i det lyse og glade. Og lille Alva, som etter hvert vokser til og kommer i tenårene, kjenner inni seg hva som føles riktig og hva som føles galt, men det er ikke alltid at de voksne følger disse spillereglene. Dette forvirrer henne - særlig fordi hun ikke har noen å gå til for å spørre. Dermed står hun i fare for å få ødelagt sin naturlige rettesnor i livet - magefølelsen - fordi hun aldri får bekreftet at hun på en måte føler "rett". Det handler også om Alvas mor, som i sin tid forlot alt det dystre i hjembygda for å få et bedre liv fylt av kjærlighet og varme, men som etter sin manns død må vende hjem til alt hun i sin tid tok avstand fra, fordi hun i realiteten ikke har noe valg. Men det er en høy pris hun betaler for dette.

Ingrid Vollan leste nydelig, men i etterpåklokskapens lys angrer jeg likevel på at jeg ikke leste papirutgaven i stedet. Dette har ingenting å gjøre med selve opplesningen, men desto mer å gjøre med hvordan boka er skrevet. Jeg ser derfor ikke bort fra at dette er en bok jeg på et senere tidspunkt kommer til å få behov for å lese på nytt. Alt i alt - når jeg hensyntar både det språklige og det rent innholdsmessige - mener jeg at denne boka fortjener terningkast fem. Med noe tydeligere overganger ville jeg kanskje tenkt i retning av terningkast seks, men det blir det altså ikke denne gangen. Uten at jeg dermed mener at romanens kompleksitet og avdekkingen av gamle familiehemmeligheter - lag på lag - på noen måte trekker ned helhetsinntrykket av boka ...

Utgitt: 2011
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Ingrid Vollan
Spilletid: 8 t 23 min.

Margaret Skjelbred

"Martha Marcy May Marlene" (Regissør: Sean Durkin)

Om livet etter flukten fra en kult

Martha har de siste to årene levd sammen med medlemmene av en kult, som holder til i fjellene et stykke utenfor New York. Kvinnene i sekten gjør alt av husarbeid på gården, og de må pent vente på at mennene spiser før de selv får det som er igjen. De er konstant sultne. Det hører dessuten med at de er til fri utnyttelse fra mennenes side. Selv voldtekter bortforklares som "renselse" og noe som egentlig er spesielt og fint. Så skjer det noe som gjør at Martha, som i kulten går under navnet Marcy May, ønsker å stikke av. I nattens mulm og mørke setter hun på sprang, og hun unnslipper så vidt - med flere av kultens medlemmer i hælene gjennom en skog.

Helt fra seg av angst ringer Martha sin søster Lucy, og etter en stund kommer hun. Lucy har nylig giftet seg med Ted, og de eier et landsted ved sjøen, ikke langt fra New York. Dit tar Lucy med seg Martha, lettet over at søsteren endelig har dukket opp igjen etter to års taushet.

Mens Lucy, Ted og Martha befinner seg på landstedet, forsøker Martha å få orden på livet sitt. Så mye som for henne har vært fullstendig normalt de siste årene, reagerer Lucy og Ted sterkt på - til Marthas store forundring. Etter hvert begynner alle Marthas nykker og rariteter å bli en stor belastning for forholdet mellom de nygifte. Hva har egentlig skjedd mens hun har vært borte? Martha har forklart at hun har levd sammen med en kjæreste, men denne historien slår sprekker etter som hennes fortid presser på for å komme opp og frem i lyset. I stadige tilbakeblikk får vi vite hva Martha egentlig har vært en del av, og hvilke hemmeligheter hun bærer på. Samtidig som hennes angst for fortiden får henne til å se spøkelser på høylys dag ... Vil kultens medlemmer komme etter henne, og er hun trygg noe sted?

Elizabeth Olsen spiller den nervøse og overspente Martha med en overbevisende innlevelse. Hennes angst er til å ta og føle på underveis, og tilbakeblikkene i kultens liv og levned bærer preg av en uhyggestemning som satt i ryggmargen under hele filmen. Kultens karismatiske leder Patrick ble dessuten glitrende spilt av Oscar-nominerte John Hawkes. Både Elizabeth Olsen, John Hawkes og regissøren Sean Durkin har blitt nominert til en rekke priser, og noen pristildelinger har også funnet sted. Det er mao. en film som av mange anses som meget god. Og det er den også, men et par-tre ting haltet litt for meg. F.eks. savnet jeg å få vite hva som gjorde at Martha lot seg lokke inn i denne kulten. Jeg skjønte heller ikke hva det egentlig var som bandt kultens medlemmer sammen. Hva var det de trodde på, eller hadde meldt seg ut av? Slutten var også litt rar. Hva skjedde egentlig? Ble hun forfulgt, eller ble hun ikke forfulgt? Eller var det hele kanskje bare et bilde på at hun aldri kom til å bli helt fri? Alle disse forholdene gjør at jeg ender med terningkast fire denne gangen. Min begrunnelse for dette er at filmen ikke gir noe mer enn spenningen der og da, mens jeg for å gi en fem´er på terningen hadde ønsket å vite mer om de bakenforliggende årsaksforholdene. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: Martha Marcy May Marlene
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama / thriller
Skuespillere: Elizabeth Olsen (Martha), John Hawkes (Patrick), Sarah Paulson (Lucy), Hugh Dancy (Ted)
Spilletid: 98 min.

Kultens leder Patrick lærer Martha å skyte

Martha er i sikkerhet hos søsteren Lucy

Martha og Lucy

Patrick

"The Rite" (Regissør: Mikael Håfström)

Eksorsisme i Vatikanet


Innspilt: 2011
Originaltittel: The Rite
Nasjonalitet: USA
Genre: Grøsser 
Skuespillere: Colin O´Donoghue (Michael Kovak), Anthony Hopkins (Fader Lucas), Alice Braga (Angelina Vargas), Ciarán Hinds (Fader Xavier), Rutger Hauer (Istvan Kovak), Marta Gastini (Rosaria)
Spilletid: 113 min.

Michael Kovak (i Colin O´Donoghues skikkelse) har vokst opp i en religiøs familie i USA. Han føler seg sviktet både av moren, som døde så altfor tidlig, og av sin nokså fjerne far. Tross sin sviktende gudstro - eller kanskje nettopp på grunn av dette? - velger han å studere teologi. Men mer overbevist om guds eksistens blir han heller ikke under studiet. Etter å ha jobbet som diakon en tid, leverer Michael derfor inn sin avskjedssøknad. I den forbindelse blir han overtalt til å gå på en eksorsismeskole i Vatikanet. Dette som et siste forsøk på å finne en slags gudstro ...

Nokså motvillig og høyst tvilende til hele prosjektet, reiser Michael til Roma. Raskt kommer han imidlertid i kontakt med Angelina Vargas, også hun elev ved eksorsismeskolen. Angelina er journalist og hun arbeider med en artikkel om eksorsisme for et tidsskrift. Vennskapet dem i mellom fører til at Michael får kontakt med den eksentriske og meget omstridte fader Lucas (spilt av Anthony Hopkins). Han får være til stede under fader Lucas´ djevelutdrivelser, som er så voldsomme at dette får ham til å tvile enda mer. Er den unge gravide kvinnen virkelig besatt av djevelen, eller trenger hun "bare" hjelp av en psykiater? Ikke før onskapen tar en svært dramatisk vending, tvinges Michael til å ta et standpunkt i forhold til hva han faktisk tror på. Da er det ikke lenger rom for tvil, men spørsmål om et enten-eller ...

I min ungdom elsket jeg grøssere, men nådde til slutt et metningspunkt hvor jeg syntes alle filmene stort sett handlet om det samme. Enten handlet grøsserne om en gjeng med ungdommer på camp, som ble slaktet ned en for en av en massemorder, eller så handlet de om noe overnaturlig - gjerne om onde krefter. "The Rite" er visstnok basert på en sann historie som Matt Baglio har skrevet om i sin bok "The Rite: Making of a Modern Exorcist". Selv om dette med djevelbesettelse er noe man enten tror eller ikke tror på, så kan man likevel si at det er nærliggende å plassere filmen i genren grøsser om det overnaturlige.

Hvorvidt det er fordi jeg har sett litt for mange grøssere i mitt liv eller om det skyldes filmen som sådan, er jeg nesten ikke i stand til å se selv, men faktum er i alle fall at denne filmen bare gjorde et helt passelig inntrykk på meg. Visst skvatt jeg med høye utrop flere enn en gang underveis i filmen, men i det store og hele synes jeg filmen var ganske middelmådig. Dersom det ikke hadde vært for Anthony Hopkins og Colin O´Donoghue, hadde jeg nok aldri valgt å se filmen i utgangspunktet. Disse to skuespillerne gjorde imidlertid filmen verdt å se, tross alt. Det er godt mulig at den yngre garde vil elske denne grøsseren, og at jeg ikke er den rette til å felle noen endelig dom over den. Dersom du lurer på hva du selv vil synes om filmen, har jeg ett råd å gi: se den selv! Her blir det terningkast fire (men ikke den sterkeste fireren jeg har gitt). 

Fader Lucas og Michael Kovac møter hverandre for første gang

Michael Kovac i Colin O´Donoghues skikkelse

En ung gravid kvinne - besatt av djevelen eller "bare" psykisk syk?

Anthony Hopkins som fader Lucas

"Om guder og mennesker" (Regissør: Xavier Beauvois)

Et lavmælt drama fra virkeligheten


Innspilt: 2010
Originaltittel: Des Hommes et des Dieux
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Lambert Wilson, Michael Lonsdale, Olivier Rabourdin, Jacques Herlin
Spilletid: 117 min.

Åtte franske cisterciensermunker lever sammen i et gammelt kloster i Atlasfjellene i Algerie. Her har de levd i fredelig sameksistens med lokalbefolkningen, som er muslimsk, gjennom mange, mange år.

Dagene tilbringes gjennom bønn og sang, og munkene dyrker også det de trenger for å brødfø seg selv. Ofte kommer lokalbefolkning innom fordi de trenger hjelp fra munkene. Blant annet er en av dem utdannet lege fra den tiden han levde et verdslig liv. Av og til kommer det dessuten ungpiker innom for å få råd når det gjelder kjærlighet og ekteskap. Munkene blir absolutt involvert i dagliglivet i landsbyen.

En dag får munkene høre at en gruppe kroater er drept. Gjerningsmennene er en gruppe fundamentalister som herjer rundt i området. Bl.a. er en ung, ugift kvinne knivdrept fordi hun ikke hadde på seg hijab. Samtidig får munkene høre om opptøyer i Frankrike, hvor diskusjonene om forbud mot bruk av hijab pågår. Der er ungjenter villig til å gjøre nærmest hva som helst for å få lov til å gå med hijab ...

Myndighetene på stedet ønsker at munkene skal reise hjem til Frankrike. De frykter nemlig for munkenes sikkerhet, samt at de kan bli en brikke i et politisk spill. Munkene drøfter seg i mellom hva de skal gjøre. To-tre av munkene tviler på om det er riktig å bli værende. Men hva har de egentlig å reise tilbake til? Mens de tviler frem og tilbake på hva de skal gjøre, rykker voldshandlingene fra fundamentalistene nærmere og nærmere. Lokalbefolkningen er skrekkslagen, men hva kan de gjøre? Munkene tviholder imidlertid på sin tro på det gode, noe som til slutt skal vise seg nokså fåfengt ...

Handlingen i filmen er basert på en sann historie som skjedde på midten av 1990-tallet, og dette gjorde filmen selvfølgelig ekstra interessant. Forvent ikke action dersom du velger å se denne filmen! Den er nokså lavmælt i uttrykket, og for å få fullt utbytte av den bør man sette seg godt til rette i godstolen eller sofaen! På forhånd hadde jeg hørt at denne filmen bare var helt fantastisk. I så måte må jeg innrømme at jeg ble litt skuffet. Like fullt likte jeg den. Her er det ikke de helt store faktene ute og går, og budskapet er nokså enkelt: det gode holdes opp mot det onde. Men misforstå ikke! Det handler ikke om "den gode kristendom" satt opp mot "det onde islam", men om gode mennesker kontra onde mennesker - uavhengig av religionstilhørighet.  Her blir det terningkast fem (og altså ikke en sekser som jeg kanskje tenkte at den ville få). Det som trekker noe ned er at filmen er vel lang og at enkelte partier blir litt for stillestående. 

Munkene drøfter den alvorlige situasjonen nøye

Munkene er en integrert del av landsbyen

En ung kvinne er i tvil om følelsene sine overfor den mannen 

faren ønsker at hun skal gifte seg med, og søker råd hos munkene

De åtte munkene som lever sammen i klosteret

"Det hvite båndet" (Regissør: Michael Haneke)

Dystert om religiøs fantastisme

Innspilt: 2009
Originaltittel: Das weisse Band
Nasjonalitet: Østerrike, Italia, Frankrike, Tyskland
Genre: Drama, thriller
Skuespiller: Christan Friedel (skolelæreren), Burghart Klaussner (pastoren), Maria-Victoria Dragus (Klara), Leonard Praxouf (Martin), Leonie Benesch (Eva), Rainer Bock (doktoren), Ulrich Tukur (baronen), Ursina Lardi (baronessen)
Spilletid: 144 min.

Vi befinner oss i den lille landsbyen Eichwald i Nord-Tyskland rett før utbruddet av første verdenskrig. Menneskene i landsbyen er strengt religiøse, og det er baronen, legen og presten som sitter med makten. Spesielt baronen, som i praksis sørger for at alle har en jobb å gå til, og mat å sette på bordet hver dag ... Historien fortelles av skolelæreren.

Det hele begynner med at legen som kommer ridende til hest, snubler i en wire som er spent ut rett utenfor hjemmet hans. Han blir kastet av hesten og skader seg alvorlig. Deretter følger en rekke mystiske hendelser som innbefatter kvesting av barn - i første rekke baronens sønn og senere også en tilbakestående gutt. Etter vinterens ankomst blir dessuten vinduene på rommet til baronens nydødte tvillinger stående på vidt gap, slik at de blir alvorlige syke og holder på å dø. En av baronens låver brenner så ned ...

Alle hendelsene tærer på den lille landsbyen. Jakten på den eller de skyldige fører ingen steds hen, og gjerningsmannen forblir ukjent ... Mens det hele pågår blir vi vitne til foreldrenes nådeløse avstraffelser og ydmykelser av sine egne barn for de minste forsømmelser. Som prestens barn som blir tvunget til å gå med et hvitt bånd, som skal beskytte dem mot å begå synder ... All volden som utøves mot barna gjør noe med dem. Men da skolelæreren begynner å spekulere på om det er tilfeldig at alle bygdas barn som regel er i nærheten hver gang noe skjer, og dukker opp rett etterpå for å tilby sin hjelp, og tar dette opp med presten, skjønner han at dette kan bli farlig ...

Denne filmen er gjentatte ganger blitt erklært som et mesterverk. Regissøren har villet fortelle en historie som skal kunne kaste lys over den senere utviklingen av fascisme og nazisme. Og det er lett å se hvor han vil. For her blir ofrene i en generasjon den neste generasjons overgripere. Man kan sånn sett snakke om arvesynden som fortsetter i de samme familiene, igjen og igjen. I filmen er det et paradoks at de som skal være samfunnets støtter faktisk er de verste til å misbruke sin makt.

Jeg forsøkte så godt det lot seg gjøre å se filmen med et åpent sinn. Like fullt må jeg medgi at jeg ble veldig skuffet over filmen. Ja, den forteller en historie om forholdene i en meget religiøs landsby rett før utbruddet av første verdenskrig, og ja, den viser de verste sidene ved en religiøs fanatisme og pietisme som heldigvis er et tilbakelagt stadium i den vestlige verden. Men så? Mest sannsynlig ville filmen ha gjort et mye større inntrykk på meg dersom jeg f.eks. visste at den var basert på virkelige hendelser eller dersom dette var en filmatisering av et sterkt klassisk romanverk. Og når slutten av filmen bare kokte bort i ingenting, så var det liksom ikke noen mening i den spenningen som var bygget så nennsomt opp i løpet av de 2 1/2 timene jeg satt og så på. Jeg vil imidlertid presisere at filmen ikke er dårlig. Jeg klarte bare ikke å få øye på det påstått mesterlige ved den. At regissøren har valgt å lage filmen i svart-hvitt opplevde jeg som et nokså "billig" poeng i grunnen. Her blir det terningkast fire. (Det er for øvrig mulig at jeg ville ha sett annerledes på denne filmen dersom jeg hadde tatt meg tid til å se på tilleggsmaterialet som fulgte med DVD´en, og som bl.a. inneholder et intervju med regissøren og tankene han har hatt da han laget filmen.)

Filmen vant Gullpalmen under Cannes filmfestival i 2009.

Barna i landsbyen er alltid i nærheten når noe skjer ...

Kadaverdisiplin i prestens hjem

Skolelæreren gjør kur til Eva

"Miraklet i Lourdes" (Regissør: Jessica Hausner)

Et mirakel at jeg holdt ut ...


Innspilt: 2009
Originaltittel: Lourdes
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Sylvie Testud, Lea Seydoux, Bruno Todeschini, Elina Löwensohn, Linde Prelog
Spilletid: 99 min. 

Christine er en ung kvinne som er rammet av MS (multipel sklerose). Hun sitter i rullestol og har ikke en gang krefter i hendene til å spise selv. Derfor trenger hun hjelp til absolutt alt.

En uheldig side ved sykdommen er at Christine blir svært ensom. Den eneste måten hun kan komme seg ut av ensomheten på, er ved å melde seg på turer av kulturell eller kristelig art. I år går turen til Lourdes, et viktig senter for katolisismens mirakler opp gjennom tidene. Stedet valfartes derfor årlig av millioner av pilgrimmer som kommer i håp om å oppleve helbredelse og andre mirakler.

Christine er ikke troende, og hun tror i hvertfall ikke på mirakler. Hun er der kun for å være sammen med andre mennesker. De unge frivillige jentene som jobber på stedet for å ta seg av slike som henne, behandler henne som en som ikke har følelser på lik linje med dem, og som de heller ikke trenger å konversere med, men bare hjelpe med de rent praktiske tingene. Men Christine er akkurat som dem. Hun kan bare ikke gå, kle seg selv eller spise for egen maskin. Inni seg har hun mange følelser, drømmer og tanker. Like fullt blir hun vitne til at de frivillige ungjentene er mer opptatt av sine gryende romanser med de frivillige mannlige hjelperne på stedet, enn av henne og andre de er der for å hjelpe.

Så opplever Christine plutselig at hun kan reise seg fra rullestolen og gå! Hun blir gjenstand for mye oppmerksomhet - på godt og vondt. Mens noen gleder seg på hennes vegne, er andre  misunnelige og lurer på hvorfor i all verden hun og ikke de er helbredet. Rundt seg har de kirkelige ansatte som henger veldig mye av ansvaret for helbredelsen på den syke selv, at det kun er de som er i stand til å ta imot guds nåde og som først får sjelen helbredet som får gleden av slike mirakler som den Christine har opplevd. Det er imidlertid ikke uvanlig at syke, og kanskje spesielt MS-pasienter, kan oppleve en midlertidig og forbigående bedring av sykdommen sin, og i og med at omverdenen forholder seg til helbredelse og mirakler som noe som kun hender dem som virkelig har fortjent det, kan fallhøyden bli stor når miraklet ikke vedvarer ... Så spørs det om Christine er blant de heldige?

På filmens cover står det blant annet "et lite mirakel av en film - terningkast seks", "en svært elegant liten film - terningkast fem" osv. Og jeg sitter her som et stort spørsmålstegn og lurer på hva det feiler meg som ikke ble rørt i det hele tatt. Jeg opplevde filmen som kjedelig! Grusomt kjedelig! Det som dro opp opplevelsen av den tross alt var miljøskildringen av et fanatisk religiøst samfunn rundt Lourdes, som egentlig er gjenkjennelig uansett hvilken religion eller sekt det er tale om. En utrolig naiv form for humor med kristelig eller religiøst preg, en hang til å holde folk som "truer med å ta av" nede og en tendens til å legge ansvaret for all den urett som rammer et menneske på dets egne skuldre ... som om det var tale om guds straffedom. Bare for å ha nevnt noe ... Uansett - jeg ble skuffet over denne filmen! Her blir det terningkast tre!

MS-pasienten Christine

Kristelige utflukter

Christine er ute av rullestolen og nyter forsiktig en romantisk aften med 

en av de frivillige mannlige hjelperne på stedet

Marilynne Robinson: "Gilead" (2007)

Vi befinner oss i den lille byen Gilead på midten av 50-tallet, og frikirkepastoren John Ames på 76 år - bokas jeg-person - vet at han står med et bein i graven. Han er i ferd med å etterlate seg en svært ung kone og deres syv år gamle sønn. Boka er ment som en kjærlighetserklæring og et slags testament til sønnen.

Pastoren forteller ikke bare sin egen livshistorie, men også brokker av sin fars og bestefars livshistorie. Alle var knyttet til kirken, og ofret sine liv til Gud og prestegjerningen.

Boka er virkelig nydelig skrevet, og forfatteren fikk også Pulitzer-prisen for den i 2005. Like fullt fenget den meg ikke. Dvs. den har absolutt sine høydepunkter, særlig der forfatteren frigjør seg fra beskrivelsen av prestegjerningen og skriver om ulike menneskeskjebner pastoren har kommet borti i løpet av sitt liv. For meg ble det rett og slett for mye om prekener til at boka klarte å engasjere meg. Når jeg likevel ikke gir dårligere karakter, skyldes dette det vakre språket i boka.

Åge Grønning: "Sannheten" (2008)

Satirisk om Jehovas vitner


Utgitt: 2008
Forlag: E-forl.
Antall sider: 183

I denne svært så satiriske og ironiske boka fremstilles det indre livet i trossamfunnet Jehovas vitner. Men boka kunne like godt ha handlet om en hvilken som helst religiøs sekt.

Jeg-personen Arve Rike er svært indignert over det åndelige forfallet blant medlemmene i Lillevik menighet. Han benytter en hver mulighet til å refse og minne om hva som er den rette vei til det evige liv. Problemet er at selv ikke menighetens eldste slipper unna kritikken hans, og han føler at han holdes nede på grunn av dette. Han kan se langt etter å bli utnevnt til det ærefulle verv det er å være blant "de eldste", de som sitter i menighetsrådet.

I boka får vi innblikk i hva Jehovas vitner oppfatter som den rene tro, sannheten. Det er ikke lov til å stille kritiske spørsmål til doktrinene som kommer fra hovedsetet i Brooklyn, og den minste opposisjon mot dette kan føre til utstøtelse.

Spesielt interessant synes jeg det var å lese om Jehovas vitners syn på endens tid, Hermageddon, som i sin tid ble oppfattet å skulle skje i 1975. Da så ikke skjedde likevel, ble læren forandret. Det tragiske er at menighetens unge settes under sterkt press for ikke å ta en høyere (verdslig) utdannelse. Dette harselerer forfatteren mye med i boka.

Forfatteren er selv et frafallent Jehovas vitne, og det har nok derfor vært viktig for ham å skrive denne boka. Tidvis var den nokså tung å komme gjennom fordi den inneholder et lass av henvisninger til tidsskriftene Vakttårnet og Våkn opp! Det fremstår også som litt uklart for meg hvem forfatteren egentlig henvender seg til og hva han vil med denne boka, rent bortsett fra å tegne et skremmebilde av en organisasjon som hjernevasker sine medlemmer fullstendig. Kanskje ville det vært mer spennende om han i stedet for å skrive om denne fiktive Arve Rike, hadde skrevet en slags biografi knyttet opp til virkelige hendelser. Men her kan det hende at jeg som uinnvidd har gått glipp av mange poenger. Uansett spennende å få innblikk i dette trossamfunnet, som stort sett blir veldig demonisert utenfra. Her blir det terningkast fire!

Åge Grønning

"To verdener" (Regissør: Niels Arden Oplev) - 2008

Sara og hennes familie tilhører sekten Jehovas Vitner. De har alltid levd strengt etter reglene som gjelder for medlemmene i sekten, og når problemer oppstår, tilkalles de eldste. Broren hennes har snakket de eldste midt i mot, og er utstøtt. Når familiemedlemmene møter ham på gata, må de forholde seg som om han er usynlig. Dersom de snakker med ham, risikerer de selv å bli utstøtt.

Familieidyllen slår alvorlige sprekker da det viser seg at faren har vært utro. Moren klarer ikke å tilgi faren, og skilsmissen fører til at Sara og hennes yngre søsken velger å bo hos sin far. Sinnet rettes mot moren fordi hun ikke klarer å tilgi. Farens posisjon som eldste forsvinner pga. skilsmissen og hans utroskap.

Fra talerstolen på møtene i sekten tordnes det om  dommedagsprofetier og forbud mot det meste. Men selv om mange ting er forbundet med forbud; sex utenfor ekteskapet og/eller med en annen enn den man er gift med er like fullt det verste. Og de eldste bedriver virkelig dyneløfting hos medlemmene. De mest intime detaljer må det berettes om når man er innkalt til forhør hos de eldste. De unge blir oppmuntret til ikke å ta høyere (verdslig) utdannelse, og pionerarbeid anses som det beste man kan få ut av livet sitt. Kvinnene har strengt tatt ikke lov til å tale på møtene, men får til nød lov til å pludre foran forsamlingen og spille rollespill hvor de irettesettes - gjerne av yngre menn eller gutter.

Da Sara forelsker seg i Teis, oppstår det et alvorlig dilemma. Enten må Teis opptas i sekten, eller Sara må bryte kontakten med ham. For hvis hun fortsetter å treffe ham, risikerer hun å bli utstøtt. Og Sara må til slutt velge; familien og sekten eller Teis og kjærligheten ...

Filmen er basert på en sann historie. Og det er en sterk historie som fortelles! Historien er ikke unik for Jehovas Vitner, men kunne like godt ha dreid seg om en hvilken som helst sekt eller ortodoks gren av et religiøst samfunn. Filmens styrke ligger i tillegg til meget gode skuespillerprestasjoner i at sektens medlemmer fremstilles nyansert. Her er man ikke ute etter å tegne et bilde av de gode versus de onde. Derimot tegnes et i og for seg sympatisk bilde av en sekt hvis omdømme er meget omdiskutert i samfunnet for øvrig. Det hele blir bare så fryktelig galt når enkeltmennesker styres og kontrolleres med frykt for dommedag og fortapelse, for ikke å si med frykt for å miste alle menneskene i ens liv som betyr noe for en.