"Birdman" (Regissør: Alejandro González Iñárritu)

Filmen som fikk Oscar i kategorien beste film i år

Den meksikanske regissøren Alejandro González Iñárritu (f. 1963) har tidligere blant annet regissert filmer som "Biutiful" (2010), "Babel" (2006), "21 gram" (2003) og "Elskede kjøtere" (1999). Siden jeg har sett samtlige av disse filmene, og også har likt disse svært godt, har jeg lenge vært meget spent på "Birdman". Filmen ble for øvrig belønnet med fire Oscar-statuetter i forbindelse med årets prisutdeling - i kategoriene beste film, beste regi, beste originale manus og kinematografi. Totalt var filmen nominert til ni priser. Dette svekket ikke akkurat mine forventninger. 

Rollelisten i filmen er spekket med filmstjerner: Michael Keaton, Emma Stone, Naomi Watts, Edward Norton ... bare for å nevne noen. 

Riggan Thomson, som spilles av Michael Keaton, er berømt for sin rolle som superhelten Birdman. Han har imidlertid takket nei til å spille inn enda en hjernetom film i Birdman-serien, fordi han ønsker å gjøre noe ordentlig. Drømmen er å sette opp Raymond Carvers korte historier "What We Talk About When We Talk About Love" på Broadway (linken fører til Wikipedia-siden om dette stykket). Et stykke på vei ligner dette på Michael Keatons egen karriere, idet han i sin tid takket nei til en fortsatt karriere som Batman.

Scene fra filmen, etter at Mike Shiner har entret teatersettet.

Kort og godt handler det for Riggan om å få til livet sitt, noe som også innebærer å gjøre noe seriøst. For å få suksess på Broadway trenger han imidlertid en skikkelig stjerne. Da passer det godt at en av skuespillerne får en scene-lampe i hodet og blir satt ut av spill. Før Mike Shiner - i Edward Nortons skikkelse - entrer scenen, blir vi vitne til at Riggan driver med telekinese og flytter ting ved hjelp av tanken. Han er også i stand til å lette fra gulvet når han sitter i lotus-stilling, og senere flyr han. Som om han aldri egentlig har sluttet å være Birdman ... Han sliter for øvrig med å få fansen til rive seg løs fra hans Birdman-image.

Duket for rivalisering?

Den feterte Broadway-stjernen Mike Shiner viser seg å være en løs kanon på dekk, fordi han tilfører stykket langt mer av følelsesuttrykk og realisme, men også ikke rent lite uforutsigbarhet. Samtidig blir nettopp dette nøkkelen til stykkets suksess - eller kanskje det motsatte? Utviklingen på scenen gjør det nemlig ikke godt å si hva som er hva er, fordi publikum synes å elske stykket, mens en fryktet kritiker slakter det. Underveis skjønner vi at det er vel så mye drama bak scenen som på scenen. Riggan har en eks-kone som har gått lei av ekteskapet med ham, og en datter som er narkotika-misbruker. Dessuten har han en elskerinne som er gravid. 

Det som kanskje er tematikken her - i alle fall slik jeg var i stand til å oppfatte dette - var hvor langt utøverne er villige til å gå for å oppnå berømmelse og suksess ... Eller kanskje på et dypere eksistensielt nivå: hvor langt er vi villige til å gå for å unngå å forsvinne inn i glemselen når vi en gang har smakt på suksess? Og hvor lei er egentlig eks-kona av Riggan når pendelen peker hans vei (en stakket stund)? For ikke å snakke om: hvor mye tåler en fyr som Riggan at publikum elsker Mike og ikke ham selv?

Bare for å ha nevnt det med det samme; det er mange flere lag i denne filmen enn dem jeg har vært inne på. 

"Birdman" må kunne betegnes som en svart komedie, eller kanskje aller mest en satire. For her harselleres det over spenningen mellom Hollywood og Broadway, og det harselleres med drømmen om berømmelse og sukesess. Så hvorfor får jeg som regel alltid problemer med den amerikanske humoren når den kommer til uttrykk på den måten den gjør i denne filmen? Jeg tror det handler om at personene blir så outrerte at jeg ikke helt klarer å tro på dem. 

Det har sin pris å gjøre suksess på Broadway

Når det ikke finnes noe å kjenne seg (selv eller andre) igjen i, blir det sjelden veldig morsomt. Da mangler gjenkjennelsens klangbunn - den som er så sentral i all virkelig god humor. Ikke klarte jeg å engasjere meg i dramaet og ikke lo jeg i særlig grad mens jeg så den. Når det er sagt må det likevel presiseres at Edvard Norton gjør en strålende rolletolkning som Mike Shiner. Her blir vi vitne til at han spiller en skuespiller som spiller på en Broadway-scene, og det temperamentet han oppviser er i mesterklassen. Men det var også det eneste mesterlige jeg oppdaget mens jeg så denne filmen. Her er det selvsagt mulig at forståelsen for dramaet er kultuelt betinget, og at det er noe her jeg rett og slett ikke får med meg fra mitt norske ståsted. Filmen har jo fått et lass med priser (ikke bare i USA) ... 

En ting som man for øvrig kan fornøye seg med mens man ser filmen, er at alle scenene ser ut til å være filmet i en tagning - som et paradoks til teaterets grunnleggende karakter, der det nødvendigvis er sceneskifter. Når skuespillerne forlater scenen, følger vi dem gjennom mørke korridorer opp til deres bakrom, for så å følge dem tilbake senere. Akkurat dette er nok årsaken til Oscar for beste kinomatografi. 

Jeg ble som sagt ikke overvettes begeistret for denne filmen. (Spesielt interesserte kan lese mer om filmen på Wikipedia.)

Innspilt: 2014 
Originaltittel: Birdman or (The Unexpected Virtue of Ignorance)
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk
Sjanger: Komedie/drama
Skuespillere: Michael Keaton (Riggan Thomson), Emma Stone (Samantha, Riggans datter), Naomi Watts (Lesley Truman), Zach Galifianakis (Jake, Riggans advokat og venn), Edvard Norton (Mike Shiner) m.fl. 
Spilletid: 119 min.

"Barnepiken" (Regissør: Tate Taylor)

Enda bedre enn boka!

Vi befinner oss i byen Jackson i Mississippi på 1960-tallet. Unge Skeeter drømmer om å bli journalist og forfatter i en tid hvor unge pikers drøm "bare" skulle være å bli gift og gå rundt på stas, mens sorte hushjelper tok seg av alt husarbeidet og barnepasset. Skeeters venninner er for lengst gifte, og synes hun er helt håpløs som ikke har funnet seg en mann for lengst.

Skeeter ser med stor forargelse på hvordan venninnene behandler sine sorte hushjelper. Mens hun sliter med å fylle rollen som husmorskribent i Jacksons største avis, begynner en idé å fylle hennes hode: hun ønsker å skrive om hushjelpenes situasjon, sett fra deres ståsted. Problemet er bare å finne noen som tør å samarbeide med henne. Segregeringslovene er strenge, og Ku Klux Klan tar faktisk livet av de sorte som våger å stå frem. Men to kvinner tør - riktignok så vidt - og det er Aibileen og Minny.

En av Skeeters venninner - Hilly - er svært toneangivende i miljøet, og når hun går inn for at det skal bli pålagt å bygge eget toalett for tjenestefolket, er det ingen som tør å protestere. Hilly er nemlig livredd for hvilke smittsomme sykdommer de sorte kan overføre til de hvite dersom de bruker samme toalett. Og det er Hilly som styrer hvem som er ute og inne i varmen blant de hjemmeværende hvite husmødrene. Det kan derfor koste dyrt å si seg uenig med henne.

Etter hvert som hushjelpene opprøres av Hillys påfunn, der hun for et godt ord beskylder den ene etter den andre for tyverier bare for å bli kvitt dem, bestemmer de seg for å la seg intervjue av Skeeter. Og det er de helt utroligste historier som kommer frem. Så utrolige at verken Skeeter eller de sorte hushjelpene for sitt bare liv tør å vedstå seg prosjektet da boka omsider kommer ut - med anonym forfatter og anonyme kilder. Boka skaper bølger i lokalsamfunnet, særlig fordi enkelte av kvinnene kjenner igjen seg selv ...

Jeg elsket boka som denne filmen er basert på, og ga den terningkast fem, men denne gangen må jeg medgi at filmen var enda bedre! Her blir det ganske enkelt terningkast seks! For det første har filmprodusentene skapt et helt autentisk 60-tallsmiljø i filmen. Bare å se bilene og klærne til dem som var med i filmen, var fantastisk! I tillegg er skuespillerprestasjonene helt utrolige! For mitt vedkommende stemte alt med hva jeg på forhånd hadde forestilt meg. Selv om noen av rollene ble vel melodramatiske, hvor enkelte av husmødrene ble fremstilt som regelrette hjernetomme fjols, dvs. nokså overdrevent, gjorde dette at humoren hele tiden lå rett bak. Filmregissøren har i samarbeid med skuespillerne tilført historien mye gjennom det visuelle uttrykket, der ord rett og slett er overflødige. Og det er nettopp her jeg opplevde at filmen reiste seg over boka.

At det faktisk var lov å behandle sine tjenestefolk slik som dette for rundt 40-50 år siden, er nesten ikke til å tro. Filmen får en mer alvorlig lød når man vet at det kostet mange sorte borgerrettighetsforkjempere livet å komme dit vi er i dag. Å samarbeide om noe så uskyldig som et bokprosjekt var derfor ikke ufarlig i USA på 1960-tallet. Filmen er svært rørende, og jeg må innrømme at tårene kom opptil flere ganger. Likevel opplevde jeg ikke at den var spekulativ på noe vis. Det hadde selvsagt vært enda kulere om filmen hadde blitt spilt inn på 1960-tallet og bidro til å forandre verden den gangen, men kanskje holder det lenge å minne den oppvoksende generasjon om hvordan det var i nokså nær fortid? Jeg sier: løp og kjøp! DVD´en hadde release i dag.

Innspilt: 2011
Originaltittel: The Help
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Emma Stone (Skeeter), Bryce Dallas Howard (Hilly), Octavia Spencer, Mike Vogel (Minny), Sissy Spacek (Hillys mor), Allison Janney (Skeeters mor), Jessica Chastain (Celia), Chris Lowell (Skeeters kjæreste), Viola Davis (Aibileen), Ahna O'Reilly (Elizabeth - Aibileens arbeidsgiver), Anna Camp (Jolene), Cicely Tyson (Constantine - Skeeters barnepike)
Spilletid: 2 t 26 min.
Basert på Kathryn Stocketts roman med samme navn

Skeeter drømmer om å bli forfatter og journalist

Skeeter finner det vanskelig å passe inn i venninnenes miljø

De modige kvinnene Minny og Aibileen