"Carol" (Regissør: Todd Haynes")

Lesbisk kjærlighet i New York på 1950-tallet

Filmen "Carol" er basert på Patricia Highsmith´s roman "The Price of Salt" fra 1952 (senere kalt "Carol" - og på norsk "Saltets pris" i 2003). Highsmith er kanskje bedre kjent for norske lesere som forfatteren bak "Den talentfulle mr. Ripley", som er filmatisert med Matt Damon i hovedrollen. Interessant nok ble romanen først utgitt under psevdonym. Det sier en hel del om hvor brennbart temaet ekteskapsbrudd og lesbisk kjærlighet var på 1950-tallet i USA. At romanen dels var selvbiografisk gjorde nok ikke saken noe bedre.

Regissøren Todd Haynes (f. 1961) har et lite knippe filmer bak seg, og den eneste jeg har noe forhold til er "Far From Heaven" (2002) med Julianne Moore i hovedrollen. Men bare for å ha nevnt det - "I´m not there" er også en severdig film, har jeg inntrykk av. Med "Carol" har det imidlertid tatt helt av for denne regissøren, for han har vært nominert til et helt lass av priser og har også vunnet en hel del. 

Handlingen i "Carol" er lagt til 1952, og er det noe Hollywood er virkelig god på, så er det å få frem den riktige tidskoloritten. Den handler både om kostymer, tidsriktige biler, sminke etc., etc. Så også i denne filmen. 

Carol og Therese møtes for første gang

Therese Belivet (spilt av Rooney Mara) jobber i en luksus-forretning på Manhattan i julerushet. Her hjelper hun rike kunder med å finne passende julegaver til sine kjære. En dag blir oppmerksom på en kvinne med en sterk utstråling. Therese anbefaler henne å kjøpe et togsett til datteren, og slik får hun adressen og navnet til kvinnen, som heter Carol Aird. Carol glemmer hanskene sine i butikken, og Therese sørger for at disse blir sendt til Carol. Carol er svært takknemlig over dette, og inviterer Therese ut på lunch. Dette blir innledningen til et vennskap, som etter hvert utvikler seg til et lesbisk kjærlighetsforhold. 

Carol, en kvinne som eks-mannen har gjort svært ensom

Carol ligger i skilsmisseforhandlinger med en ektemann som ikke ønsker at de skal skilles. Carol og Therese flykter av gårde, og opplever en lykkelig tid sammen. Da Carol´s eksmann får nyss i det som holder på med å skje mellom Carol og Therese, setter han en privatdetektiv på saken. Etter hvert blir de nødt til å forholde seg til virkeligheten igjen. For Carol handler det om retten til datteren og retten til et verdig liv, og hvor hun til slutt blir nødt til å velge ... 

Therese og Carol opplever en lykkelig tid sammen

Det er mange lag i denne filmen. På den ene siden handler det om kvinnerollen og kvinners rettigheter på 1950-tallet. På den annen side handler det om klasseskille og tabuer rundt homofili. Og om en ektefelle som i hevngjerrighet over ikke å få sin kone tilbake, ønsker å knuse enhver mulighet for et lykkelig liv for den han en gang elsket ... Når skjønner de begge at nok er nok?

Carol sørger ...

Parallelt følger vi også Therese´s tilværelse som innvandrer fra Europa, med talenter innenfor fotokunst, og krysspresset hun utsettes for fra flere beilere. 

"Carol" er en sterk film, men på en stillferdig måte. Cate Blanchett er eminent i rollen som den sofistikerte og utad nokså kontrollerte overklassekvinnen Carol. Rooney Mara er også perfekt i rollen som den troskyldige og kjærlighetssøkende Therese. Begge ble nominert til Oscar hhv. i kategoriene beste kvinnelige hovedrolle og beste kvinnelige birolle. Etter å ha sett fire av de fem nominerte filmene i hver av kategoriene, er jeg tilbøyelig til å mene at de begge godt kunne ha vunnet også. I tillegg ble "Carol" nominert i kategorien beste kostymedesign, beste musikk og beste tilpassede manus. Filmen fikk ingen priser. La likevel ikke dette hindre deg i å se denne filmen! Den er virkelig severdig! Og den er ikke den eneste filmen blant de nominerte som handler om seksuelle tabuer. "The Danish Girl" er en annen av de nominerte, som handler om en kvinne som er født i en mannskropp. Felles for disse er at de viser samfunnets fordømmelse, og tilbøyelighet til å mene at seksuell legning påvirker alle andre personlighetstrekk også - som evnen til å treffe fornuftige valg ellers i livet. Heldigvis har vi kommet et kvantesprang videre i forhold til dette! Det er likevel ikke lenger siden enn at det fremdeles er interessant med historiske tilbakeblikk. Toleranse er nemlig ikke noe som kommer av seg selv. Den må kjempes frem! Og underveis må forkjemperne tåle både å bli latterliggjort og utfordret ... 

"Carol" hadde Norgespremiere på norske kinoer 11. mars i år. Den har utelukkende fått terningkast fem av norske anmeldere. 

Innspilt: 2015
Originaltittel: Carol
Nasjonalitet: Storbritannia
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Cate Blanchett (Carol Aird), Rooney Mara (Therese Belivet), Sarah Paulson (Abby Gerhard), Kyle Chandler (Harge Aird), Jake Lacy (Richard Semco), Cory Michael Smith (Tommy Tucker), John Magaro (Dannie McElroy), Carrie Brownstein (Genevieve Cantrell)
Spilletid: 118 min.

Helikoptertur over Manhattan, New York

Manhattan, med Freedom Tower ved Ground Zero (Foto: RMC)

Fristelsene er mange når man befinner seg i New York. En av tingene man fristes til er å ta en helikoptertur over Manhattan ... Da mannen min og jeg var i New York i påsken, var det nettopp dét vi gjorde. 

Det er mange tilbydere på markedet. Regn med at det koster! Og at det er trygt! Er det noe amerikanerne er opptatt av, så er det sikkerhet og det å ikke komme i erstatningsansvar. Ikke på noe vis! 

Et bilde som ble tatt av helikopterselskapet før vi dro på tur

Jeg har ikke lyst til å reklamere for noe spesielt helikopterselskap, men anbefaler deg å google på "helicopter" og "Manhattan". Regn med å punge ut med minst rundt 150 dollar per person (med dagens valutakurs tilsvarer det rundt 1200 kroner). Helikopterselskapene reklamerer vanligvis med ordinære eller klassiske helikopterturer (som er det rimeligste alternativet - varer i ca. 15 minutter), delux turer (innebærer vanligvis at du ikke bare får se Manhattan, men også noe av Bronx, som ligger på den andre siden av elva helt i nord - varer normalt i ca. 20 minutter) og VIP-turer (som koster opp mot det dobbelte i forhold til en klassisk tur - varer normalt i 30 minutter). 

Prisforskjellene selskapene i mellom er helt marginale. I det selskapet vi valgte, måtte vi i tillegg betale 30 dollar pr. person i forsikring ... Da vi protesterte og sa at "jammen, vi har reiseforsikring", ble vi møtt med avvæpnende smil og svar om at "det er ikke dere som skal forsikres - det er oss!" Vi måtte altså betale for sikkerheten til mannskapet under turen. Dette kunne vi ikke velge bort. Prisene man får oppgitt i USA er mao. høyst veiledende. Det er alltid noe som kommer i tillegg. Alltid! Bare ta høyde for det med en gang, så slipper du å ergre deg. 

Manhattan sett fra luften (Foto: RMC)

Jeg advarer med det samme: Får du tilbud om en "spesialvideo" fra turen, så takk nei! Det du får er en filmsnutt med klipp fra du går inn i helikopteret, litt fra at helikopteret letter og litt fra at det lander og du stiger ut. Resten er en film som er tatt opp på forhånd, og som redigeres inn i "din" film - likt for absolutt alle. Det er virkelig ikke verdt de rundt 70 dollarene du må regne med å punge ut for "din" film! 

Bruk heller 20 dollar på bildet du kan få tatt før turen. Det er et morsomt minne! Ta dessuten med ditt eget videokamera!

Turen over Manhattan er bare helt fantastisk! Dersom du ikke har flust med penger - nøy deg med den klassiske turen over Manhattan. Det er den delen som er flott! Vi bestilte delux-varianten, og selvsagt var det gøy å se Harlem og Bronx fra luften, men de ekstra minuttene av turen var veldig dyre! Det var skyskraperne som var mest interessante, og disse finnes i all hovedsak på Manhattan. Dessuten får du med deg Frihetsgudinnen og Ellis Island uansett hvilken tur du bestiller. 

Lower Manhattan (Foto: RMC)

Et annet tips jeg ønsker å gi er: ta med et pusse-skinn på turen! Det går nemlig ikke mange minuttene før det begynner å dugge på glassene inne i helikopteret, og da blir kvaliteten på bildene du tar under turen sterkt forringet. Jeg savnet å kunne gni bort duggen mens vi var oppe i luften. Bildene ble derfor ikke så fine som jeg hadde håpet på, og det var i seg selv en gigantisk skuffelse!

Vi angrer ikke et øyeblikk på at vi valgte å ta en helikoptertur over Manhattan! Dersom vi skulle valgt om igjen, ville vi likevel ha tatt den korteste turen og hatt med oss et pusseskinn. Nedenfor har jeg tatt med noen av bildene jeg/vi tok underveis. Jeg håper dette gir et brukbart inntrykk av hva en helikoptertur kan innebære ...

Ombord i helikopteret (Foto: TC) 

Vi tok opp videofilm selv 

Vi har så vidt kommet opp i luften (Foto: RMC) 

Frihetsgudinnen (Foto: RMC)

Frihetsgudinnen (Foto: RMC)

Hudson River (Foto: RMC) 

East River (Foto: RMC)

Lower Manhattan (Foto: RMC) 

Manhattan (Foto: RMC)

Manhattan (Foto: RMC) 

Manhattan (Foto: RMC)

Ellis Island (Foto: RMC)

Utsikt fra helikopteret (Foto: RMC) 

Så var turen over, og det gjøres klar for neste pulje av turister (Foto: RMC)

Empire State Building - New York

Utsikten fra Empire State Building - egnet til å ta fullstendig pusten fra deg!
(Foto: RMC)

Før mannen min og jeg reiste til New York i påsken i år (linken fører til mine New York-innlegg her på bloggen), fikk vi følgende tips: "Glem Empire State Building og sats i stedet på Top of the Rock (Rockefeller Center)!" Begrunnelsen var at utsikten var så mye, mye bedre fra Top of the Rock. Vi valgte å dra opp til toppen av begge bygningene, og vår konklusjon er at javisst er utsikten på Top of the Rock mer spennende enn fra Empire State Building! Men så er det noe med at Empire State Building er høyest, og det er dessuten noe med å ha vært der. 

Empire State Building er 443 meter høyt og dermed New Yorks høyeste bygning (siden Tvilling-tårnene ved World Trade Center ikke er mer ...). Da er riktignok TV-tårnet regnet med. Den gangen bygningen ble satt opp, handlet det nettopp om å være størst og høyest. Bygningen har 102 etasjer, og var høyest helt frem til begynnelsen av 1960-årene. Til sammenligning var tvillingtårnene i World Trade Center 450 meter høye, og 566 meter dersom man regnet med antennen på toppen av det ene tårnet. Tvillingtårnene hadde dessuten 115 etasjer. Top of the Rock er "bare" 260 meter høy, og er den 14. høyeste bygningen i New York. Fordelen med utsikten fra Top of the Rock er at det er mulig å ta nydelige bilder av Empire State Building fra takterassen. Dette kommer jeg tilbake til i et senere innlegg. (Og litt morsomt å vite for alle som har vært i toppen av Eiffel-tårnet i Paris: det tårnet er bare 300 meter høyt.)

Empire State Building ble oppført i 1931, ikke lenge etter krakket i Wall Street. Lenge gikk bygningen under tittelen "The Empty State Building", fordi det var problematisk å få leid ut lokalene i de vanskelige økonomiske tidene den gangen. Allerede i 1931 ble bygningen åpnet for turister, og i dag er den blant de mest populære severdighetene i New York. Bygningen har vært med i utallige filmer, hvorav King Kong nok er den mest kjente og i alle fall mest populære. 

Utsikt over hele midtre og nedre del av Manhattan. (Foto: RMC)

Da vi først befant oss i 86. etasje i Empire State Building, kom vi til at vi like godt kunne bli der til mørkets frembrudd. Mange hadde satt seg til rundt forbi for å vente på solnedgang, men etter hvert ble det så folksomt at det ikke var mulig å sitte på gulvet lenger. Og for oss som hadde trasket langt og lenger enn langt den dagen, var det faktisk en påkjenning å stå og vente i sånn ca 1 1/2 time på mørket. Men hva gjør man ikke for å sikre seg spennende bilder?

Vi kom til 86. etasje i Empire State Building (Foto: RMC)

Vi hadde for øvrig virkelig tenkt å ta heisen videre opp til 102. etasje, men plutselig klappet billett-maskinen sammen. Alternativet var å dra tilbake til 2. etasje for å kjøpe en oppgradert billett. Fordi det hele tiden strømmet på med mennesker som ønsket å nyte utsikten etter mørkets frembrudd, tok vi ikke sjansen på lange køer på nytt. Et tips fra min side er derfor: kjøp like godt oppgraderingen av billetten samtidig som du kjøper billett til 86. etasje. Du kommer nemlig garantert til å ha lyst til å komme til toppen når du først er der! Vi kom altså ikke helt opp til 373 meter over bakken, men måtte nøye oss med rundt 320 meter.

Helt til slutt noen praktiske opplysninger: Bygningen er åpen for besøkende hver dag mellom kl. 08.00 om morgenen og kl. 02.00 om natta. Jeg mener at vi betalte rundt 32 dollar pr. billett for å komme opp til 86. etasje. Man kan også betale noe mer for å slippe unna køene. Det kan jo være verdt det dersom man befinner seg i New York midt i toppsesongen og har liten tid til rådighet. Bygningen har egne nettsider, hvor du kan undersøke vilkår m.v. på forhånd. Empire State Building ligger for øvrig i 5th Avenue, der 32. Street krysser denne. 

Billett-maskinen i 86. etasje klappet plutselig sammen ...
(Foto: RMC)

Utsikten fra 86. etasje var endelig flott nok! I det følgende kan du se noen av bildene jeg tok fra toppen.

Been there - done that! Tommelen opp for selfies - uten selfie-stang!
(Foto: Christiansens)  

Flatiron Building er et berømt landemerke i New York. Bygget i 1902, og
medvirket til starten på skyskraperperioden i New York. (Foto: RMC)

Utsikt over nedre Manhattan - her kan man se Freedom Tower som stikker opp
ved Ground Zero . (Foto: RMC) 

East River (Foto: RMC)

Utsikt mot Upper East Side av Manhattan (Foto: RMC)

Utsikt over 32. Street, der både Madison Square Garden (se rund, rød bygning som
stikker ut) og kjøpesenteret Macy´s ligger. Hudson River i horisonten. (Foto: RMC) 

Utsikt mot Brooklyn Bridge (Foto: RMC)

Kjente landemerker i New York (Foto: RMC)

Utsikt mot Upper East Side av Manhattan (Foto: RMC)

Andre New York-innlegg på bloggen min:

- Ground Zero i New York

- Guggenheim-museet

- Metropolitan Museum of Art- New York påsken 2015 (et overblikk)

- New York påsken 2015 (et overblikk)

Guggenheim-museet i New York

Frank Lloyd Wrights spiral-hus fra 1959 - Guggenheim-museet i New York (Foto: RMC)

Guggenheim-museet hører med når man besøker New York, selv om mange av utstillingene nok må anses for spesielt interesserte. Det er imidlertid en egen sal med mer klassiske mesterverk, så selv om du ikke er interessert i moderne kunst, er det mye annet spennende å se på Guggenheim.

Selv har jeg besøkt Guggenheim-museet i Bilbao på en tidligere feriereise, jf. mitt blogginnlegg om dette. Uansett hvor mye glede man måtte ha eller ikke ha av de avanserte utstillingene, er det i alle fall en opplevelse å ta bygningene i nærmere øyesyn. Bare for å ha nevnt det: Museet er med på listen over 10 severdigheter Gyldendal topp 10 New York mener at man bør få med seg.

Taket i Guggenheim-museet i New York (Foto: RMC)

Guggenheim-museet i New York ligger mellom 5th Avenue og 89th Street, i nabolaget til Metropolitan Museum of Art (linken fører til mitt blogginnlegg om dette museet). Det er veldig greit å legge turen innom begge museene når man først er på disse kanter av Manhattan. Museet er åpent hver dag unntatt torsdag; på hverdagene og søndag mellom kl. 10.00 og 17.45, og lørdager mellom kl. 10.00 og 19.45.

Interiøret i Guggenheim-museet
(Foto: RMC)

Gyldendal topp 10 New York beskriver museet med følgende ord:

"Solomon G. Guggenheim Museet. En av 1900-tallets største arkitektoniske bedrifter, Frank Lloyd Wrights spiral-interiør fra 1959, er alene verdt et besøk her. Solomon Guggenheims kjernesamling av abstrakt kunst er blitt påplusset donasjer av flere viktige samlinger. Museet besitter mange arbeider av Brancusi, Calder, Klee, Chagall, Miró, Leger, Madrian, Picasso, Oldenberg og Rauschenberg. Bare en liten del av samlingen er utstilt, og den skiftes ut jevnlig, siden hovedsalen brukes til midlertidige utstillinger. Deler av Thannhauser-samlingen som innbefatter mesterverker av Cézanne, Gaugain, van Gogh og Picasso, er som regel utstilt. Guggenheim har den største Kadinsky-samlingen i USA. Kadinsky-galleriet har et roterende utvalg arbeider." (side 32) 

Dermed er det vel hevet over enhver tvil at museet kan være verdt flere besøk på senere New York-turer. Interesserte kan lese mer om museet på Wikipedia og på museets egne nettsider. 

Kawara´s koder på Guggenheim-museet (Foto: RMC)

Mens vi besøkte museet var det spesielt én utstilling som krevde fire etasjer: utstillingen On Kawara - Silence. En del av utstillingen besto av hundrevis av telegrammer til varierende mottakere, og som inneholdt setningen "I Am Still Alive". Telegrammene ble sendt i løpet av en ukes tid, og inngikk i sin tid i en utstilling Kawara laget i 1970. Med telegrammene ønsket han å proklamere at han ikke aktet å gjøre selvmord ... Paradokset med kunstverket skal være at det ble skapt av Kawara uten å ha vært i berøring av hans hender. 

Kawara´s postkort på Guggenheim-museet (Foto: RMC)

En annen del av utstillingen besto av en hel del koder og kalendere, samt mengder med postkort med opplysninger om når Kawara sto opp den aktuelle dagen. 

Kawara´s postkort på Guggenheim-museet (Foto: RMC)

Det må være lov å tolke inn ikke rent lite humor i Kawaras kunstprosjekt.

Museet skriver følgende om utstillingen på sine nettsider:

"Through radically restricted means, On Kawara’s work engages the personal and historical consciousness of place and time. Kawara’s practice is often associated with the rise of Conceptual art, yet in its complex wit and philosophical reach, it stands well apart.

Organized with the cooperation of the artist, On Kawara—Silence will be the first full representation of Kawara’s output, beginning in 1964 and including every category of work, much of it produced during his travels across the globe: date paintings (the Today series); postcards (the I Got Up series); telegrams (the I Am Still Alive series); maps (the I Went series); lists of names (the I Metseries); newspaper cuttings (the I Read series); the inventory of paintings (Journals); and calendars (One Hundred Years and One Million Years). The exhibition will also present numerous drawings produced in Paris in 1964, which are fascinating proposals for unrealized works; and Kawara’s only two extant paintings of 1965, Location and Title, which herald the Today series. In conjunction with the exhibition, the Guggenheim will organize a continuous live reading of the artist’s One Million Years, the steady recitation of numbers from a vast ledger, which will be performed on the ground floor of the Guggenheim rotunda.

On Kawara’s paintings were first shown at the Guggenheim Museum in the 1971 Guggenheim International Exhibition. Over 40 years later this large exhibition will transform the Frank Lloyd Wright rotunda—itself a form that signifies movement through time and space—into a site within which audiences can reflect on an artistic practice of cumulative power and depth."

Utstillingen varer frem til 3. mai 2015.

Kawara´s telegrammer på Guggenheim-museet (Foto: RMC)

Personlig må jeg medgi at jeg hadde størst glede av den mer klassiske kunsten, som var utstilt i en av de lavere etasjene i museet. 

Edouard Manets maleri "Before the Mirror" fra 1870-årene,
på Guggenheim-museet (Foto: RMC)

Edouard Manets bilde av en lettkledd kurtisane som betrakter seg selv i et speil, er både vakkert og sanselig i sitt uttrykk. Bildet skapte oppstandelse i Paris den gangen det ble malt. En liten souvernir i form av et bokmerke med bilde av damen ble selvsagt med hjem.

Nedenfor er flere av bildene jeg tok på Guggenheim-museet i påsken i år. 

Guggenheim-museet (Foto: RMC)

Interiøret på Guggenheim-museet (Foto: RMC)

Abstrakt kunst på Guggenheim-museet (Foto: RMC) 

Et fascinerende speil-kunstverk på Guggenheim-museet
(Foto: RMC) 

Kawara´s arbeidsrom, Guggenheim-museet (Foto: RMC)

En del av Paul Chan-utstillingen på Guggenheim-museet (Foto: RMC) 

En del av Paul Chan-utstillingen på Guggenheim-museet (Foto: RMC)

Andre New York-innlegg på bloggen min:

- Empire State Building
- Ground Zero i New York
- Metropolitan Museum of Art- New York påsken 2015 (et overblikk)

- New York påsken 2015 (et overblikk)