Michelle Cohen Corasanti: "Mandeltreet"

Om Israel-Palestina-konflikten

Michelle Cohen Corasanti er en amerikansk forfatter, som er utdannet jurist, har bachelorgrad fra Hebrew University i Jerusalem og mastergrad fra Harvard University, begge i Midtøsten-studier. "Mandeltreet" er hennes debutroman  og den utkom i USA i 2012. I vår utkom den i norsk oversettelse. (Kilde: bokas smussomslag) 

Handlingen i boka starter i 1955 og vi befinner oss i en fattig palestinsk landsby. Bokas jeg-person er Ichmad Hamid, og han er 11 år i 1955. Innledningsvis blir vi vitne til at Ichmads to år gamle lillesøster Amal springer på en landmine som familien selv har lagt ut på et jorde et stykke fra der de bor. Hun dør av skadene. Etter dette står tragediene i kø for familien. Kort tid etter blir de nemlig jaget fra huset sitt av israelske soldater, og må flytte inn i et lite skur et stykke unna. Skuret er så lite at de må flytte ut en hel del av tingene sine for at alle skal få plass til å sove der om nettene. Det som på mange måter veier opp for det hele er et stort og vakkert mandeltre, som det er mulig å klatre opp i. Derfra kan Ichmad se de jødiske bosetningene - og også sitt tidligere hjem. 

Natten før Ichmads 12-årsdag kommer en fremmed til huset og mer eller mindre tvinger Ichmad til å tilby ham å grave ned noen våpen. Disse blir gravd ned ved foten av mandeltreet. Den fremmede mannen blir imidlertid tatt, og det kommer for en dag at noen av våpnene er nedgravd på familien Hamids eiendom. Israelsk etterretning går uten videre ut fra at det er familieoverhodet som er ansvarlig, og Baba må i fengsel. Familien straffes ved at huset og det meste av det de eier blir brent ned. Etter dette må familien - nå merket som terrorister - leve under kummelige forhold i et telt. Byggetillatelse kan de se langt etter. 

Ichmad - eldstesønnen - lover faren å tre inn i hans sted som familiens overhode, og han bestemmer seg for å søke jobb hos israelerne. Under tvil får han og broren Abbas jobb på en byggeplass, hvor de bygger hus for dem de anser som fienden. De har ikke noe valg, for alle som hjelper dem blant deres egne, blir hardt straffet av israelerne. 

Ichmad er en stor begavelse innenfor matematikk, og da det blir utlyst en matematikk-konkurranse, hvor premien er universitetsstipendier, stiller han opp og vinner førstepremien. Med farens velsignelse og mot morens vilje, begynner han sine studier som den eneste araberen på et jødisk universitet. For broren Abbas, som i mellomtiden er blitt krøpling etter at en misunnelig israeler dyttet ham utfor et byggestillas, blir dette et svik han ikke kommer over. Og verre skal det bli etter hvert som brødrenes skjebner antar helt forskjellig form ... For mens Ichmad reddes av sine matematikktalenter, engasjerer broren seg i Hamas-bevegelsen. 

Mer av handlingen har jeg ikke tenkt å røpe. Ikke annet enn at dette er en historie om splittelse mellom to folk - palestinere og israelere - og splittelse innad i familier. Der man trodde at toleranse fantes, der er den ikke når det virkelig kommer til stykket. Og der man skulle tro at den absolutt ikke var - der dukker den opp og gir håp om en bedre fremtid. Og selv om Baba, Ichmads far, ikke er skolert, innehar han mye visdom - nesten såpass at jeg fikk Nelson Mandela-fornemmelser av å lese om rådene han gir sin sønn da han står midt opp i et av sine lovs store dilemmaer på universitetet:

"Grunnen til at folk hater, er frykt og uvitenhet. Hvis de bare kan bli kjent med dem de hater, og klarer å fokusere på det man har til felles, kan de bekjempe hatet." (side 186) 

Og så ber Baba Ichmad om å finne ut hva hans fiende på universitetet hater, for så gjennom dette å forstå hatet. Vi har nå kommet frem til 1966, men det er fremdeles nokså kort tid siden Holocaust og opprettelsen av den jødiske staten Israel. Det er også rett før seksdagers-krigen  ... 

"Mandeltreet" er en pageturner man bare får lyst til å lese videre i og ikke slippe taket på, og selv leste jeg den ut på en dag ute i sola. Boka er lettlest, historien er gripende og den er helt greit skrevet (men stor litteratur er dette ikke). Det som trekker ned helhetsinntrykket er at det hele blir litt for ensidig, selv om forfatteren gjør flere iherdige forsøk på å skape balanse i historien, og også består denne prøven et stykke på vei. For eksempel er fremstillingen av situasjonen på Gaza-stripen realistisk og troverdig, ut fra det jeg kjenner til av historien fra før av. Og det er også mange flere nyanser i historien som bidrar til å fremstille konflikten noe bredere enn hva jeg har sett i mange av bøkene av denne typen, som florerer på bestselgerlistene. Det dyptfølte hatet på begge sider, som fører til en fullstendig demonisering av motparten, er nok også temmelig realistisk, dessverre. Alle palestinere er ikke terrorister og alle israelere er ikke onde - og dette er på mange måter hovedpoenget i boka, slik jeg tolker dette. Når dette er sagt er nok "Mandeltreet" en bok pro-palestina-meningsfeller vil elske, mens den neppe kommer høyt opp blant pro-israel-meningsfeller. Derimot vil jeg anta at den kan komme til å provosere ikke rent lite, fordi det aldri er noen tvil om hvem som sitter igjen med sympatien til slutt. 

Noen bøker vil jeg nødig gå glipp av - selv om jeg på forhånd tenker meg at de litterære kvalitetetene ikke er helt i toppskiktet - og dette er en av dem. Jeg blir aldri lei av å lese om Midtøsten-konflikten, Holocaust, andre verdenskrig og lignende temaer. For øvrig tror jeg at dette er en roman mange vil elske! Den gir nemlig Midtøsten-konflikten noen menneskelige ansikter, og det i seg selv er en god ting! Dessuten bygger den opp til at det er håp, tross alt - bare man klarer å se forbi generaliseringene og oppdager menneskene oppi det hele. 

I rettferdighetens navn - det meste som skrives om Palestina-Israel-konflikten er ikke balansert, så sånn sett skiller kanskje ikke denne boka seg ut fra mengden tross alt. Det skrives atskillig flere pro-israel-bøker, så jeg synes nettopp derfor at det er et poeng å få med seg det lille som er av pro-palestina-litteratur. Så blir det i alle fall mer balanse min lese-regnskap!

Utgitt i USA: 2012 
Originaltittel: The Almond Tree
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Schibsted
Oversatt: Mari Johanne Müller
Antall sider: 268
Boka har jeg fått fra forlaget.

Michelle Cohen Corasanti

Leon Leyson: "Gutten på trekassa"

En Schindler-jødes historie

Leon Leyson (f. 1929 d. 2013) rakk ikke å oppleve at hans bok "Gutten med trekassa" ble utgitt. Han hadde nemlig kreft og døde en tid før bokutgivelsen. Boka ble for øvrig til etter sterkt press fra omverdenen. Da hadde Leon Leyson i mange år reist rundt og fortalt sin helt spesielle historie til svært mange mennesker. Frem til Steven Spielbergs filmatisering av "Schindlers liste" i 1993, hadde Leon holdt sin historie for seg selv. For som han sa - han ønsket ikke et liv i skyggen av Holocaust. Dessuten følte han at det ikke var så mange som kunne forstå hva han og andre hadde vært gjennom, og han ville nødig føle at det skulle oppstå en konkurranse om hvem som hadde det verst under krigen ... 

Leon - eller Leib som han opprinnelig het - vokste opp i Polen og bodde i Krakow da krigen brøt høsten 1939. Polen var jo som kjent det første landet som ble invadert av nazistene. I motsetning til f.eks. Warszawa og flere andre polske byer, ble ikke Krakow ødelagt av bombing, og okkupasjonen var i grunnen et faktum i nesten samme øyeblikk som invasjonen fant sted. I Krakow bodde det på den tiden 60 000 jøder, og de skulle snart få merke at det å være jøde skulle få noen fatale konsekvenser. Byens intellektuelle ble i første omgang sendt til konsentrasjonsleiren Płaszów like utenfor byen. Kommandanten i leiren - Amon Göth - var kjent for å være særdeles brutal. Så ble han også funnet skyldig i drap på mer enn 10 000 mennesker etter krigen. 

Leon var bare 10 år da krigen brøt ut, og det tok ikke lang tid før hele den jødiske bydelen ble tømt for mennesker. Nazistene opprettet en ghetto, hvor alle ble stuet inn på et lite område, og det tok ikke lang tid før sult og sykdommer florerte. I slutten av oktober 1942 begynte nazistene å deportere jøder til Płaszów-leiren. Dette betydde i realiteten den sikre død. 

Krakow (bilde fra eget bildearkiv)

Leon, hans mor og far og dessuten en søster og en bror overlevde krigens redsler, og den de kunne takke for dette var Oskar Schindler. Han var en forretningsmann med et nokså frynsete rykte, fordi han var glad i en fest og en kløpper til å bestikke folk for å oppnå det han ønsket. Det finnes imidlertid 11-1200 jøder som overlevde andre verdenskrig utelukkende takket være hans innsats og det faktum at han ved hjelp av sine diplomatiske evner klarte å overbevise Amon Göth om at hans jøder - Schindler-jødene - var helt nødvendige for det tyske krigsmaskineriet. På hans fabrikk ble det nemlig produsert våpen. Det har for øvrig vært spekulert i at Schindler i begynnelsen så sitt snitt til å skaffe seg gratis arbeidskraft for å berike seg selv, men at han var vitne til alle grusomhetene som ble gjort mot jødene og at han som følge av dette fikk en oppvåkning og gikk mer aktivt inn for å ta vare på menneskene han hadde i arbeid. 

I "Gutten på trekassa" forteller Leon om sin families liv under krigen, og hvordan de etter hvert kom inn under Schindlers beskyttende vinger. Selv var han så ung - og liten - på den tiden at han knapt var i stand til å gjøre nytte for seg. Likevel fikk han være på fabrikken - der han sto på en trekasse for å rekke opp til maskinene - derav bokas tittel. 

Krakows domkirke (Bilde fra eget billdearkiv)

Det er en sterk beretning vi får høre i boka! Jeg har etter hvert lest riktig mange slike beretninger, og det er noen fellestrekk ved de fleste. Noen ganger undrer jeg meg over at det virkelig er mulig å huske så mange detaljer fra noe som ligger så vidt mange år tilbake i tid, men dette kan vel så gjerne skyldes at tankene rundt det som den gang skjedde mer eller mindre har kvernet rundt i bevisstheten en gang og bestandig. Beskrivelsen av matmangelen og sulten, desperasjonen og fortvilelsen over hvordan det i det hele tatt skulle være mulig å overleve fra den ene dagen til den neste - dette går igjen i Holocaust-litteraturen. Likeså brutaliteten fra nazistene som i all hovedsak ikke blir stående med så mye som et eneste menneskelig trekk. Men det var nok slik det ble opplevd. 

"Ikke så lenge etter at vi hadde fått et sted å bo i Los Angeles, husker jeg at jeg forsøkte å beskrive for en nabo hvordan det hadde vært å sulte i ghettoen. Da jeg sa at vi aldri hadde nok å spise, svarte han: "Vi hadde rasjonering her også." Han hadde ingen anelse om hvor stor forskjell det var mellom det å bare få små mengder smør og kjøtt av gangen og det å lete gjennom søppelet etter litt potetskrell. Det gikk ikke an å snakke om mine opplevelser uten samtidig å bagatellisere hans, så jeg bestemte med for ikke å snakke om Polen og krigen. Det var som med hatten jeg lot ligge igjen på toget, jeg forsøkte å legge de årene bak meg og begynne et nytt liv. Selvfølgelig er det en forskjell på minner og hatter - man kan ikke bare snu ryggen til minnene og gå sin vei, og mine minner var hos meg hver eneste dag." (side 189)

Krakow - Mariakirken (bilde fra eget bildearkiv)

Noe av det sterkeste ved hele boka er faktisk beskrivelsen av hvordan det var å komme tilbake til Krakow etter krigen. Beskrivelsen av hvordan de opplevde å være fremmede i sitt eget land, som om de var uvelkomne flyktninger - det landet deres forfedre hadde levd i de siste 1000 årene - er hjerteskjærende. Det var heller ikke trygt for dem å være i Krakow, og dette fikk Leon og familien hans til å innse at de måtte flykte. 

Etter en tid fikk familien innreisetillatelse i USA, og der begynte starten på det Leon har betegnet som "det virkelige livet mitt". Stort var sjokket over hvordan amerikanerne behandlet til fargete ...

"Etter å ha gått på bussen, gikk jeg til yndlingsstedet mitt bakerst for å ta meg en lur. Jeg ble overrasket da føreren stoppet bussen og kom nedover midtgangen til meg. "Du kan ikke sitte der", sa han. "De bakerste setene er til negrene. Du må flytte deg fram i bussen". Ordene hans traff meg som et slag i ansiktet. Plutselig ble jeg minnet om Krakow, da nazistene beordret jøder til å sitte bakerst i bussen (før det ble totalt forbudt  for jøder å reise med kollektivtransport). Nå var vi et helt annet sted, men det føltes som om hodet mitt skulle sprenges. Hvorfor skulle noe sånt som dette finnes i Amerika? Jeg hadde ved en feiltakelse trodd at den slags diskriminering var unik for jødene under nazistene." (side 193-194)

Krakow (bilde fra eget bildearkiv)

"Gutten på trekassa" inneholder først og fremst en meget sterk historie, og ikke stor litteratur - i tilfelle noe skulle lure på akkurat dét. Fordi jeg både har lest boka og sett filmen "Schindlers liste", opplevde jeg det interessant å få bekreftet mange sider ved den historien i "Gutten på trekassa". Ære være Leon Leysons nærmeste familie som fikk ham til å skrive ned sin historie før det var for sent. Jeg sitter igjen med mange inntrykk, og det er ikke så lett å gripe etter en ny bok etter å ha lest denne historien. Helt bakerst i boka er det en epilog skrevet av forfatteren selv i september 2012. Dessuten finner vi et utdrag av Schindlers liste, der Leon står oppført som nr. 289 (riktignok under navnet Leib), mange bilder av familien Leyson og dessuten brev/innlegg fra flere av familiemedlemmene til Leon. På en måte opplevde jeg boka enda sterkere etter å ha lest disse innleggene, fordi de alle bidro til å tegne et sterkt og levende bilde av en mann som virkelig jobbet iherdig for å legge fortiden bak seg, slik at den ikke skulle skygge for fremtiden. Nok fikk være nok og nazistene hadde fått nok plass i livet hans som det allerede var. 

Helt til slutt bør jeg vel nevnte at dette er en bok som er kategorisert som barnebok, uten at det gjorde at jeg som godt voksen hadde problemer med å forholde meg til teksten.

Utgitt: 2013 
Originaltittel: The Boy on the Wooden Box
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Schibsted
Oversatt: Tiril Broch Aakre
Antall sider: 345
Takk til forlaget for leseeks. av boka!

Leon Leyson

Andre omtaler av boka:

- Bok-Karete - 5. mai 2014 

Salmund Kyvik: "Mørketid - bok nr. 1: Uskyld for fall"

Ny romanserie om den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig

På Schibsted forlags nettsider kan jeg lese at Salamund Kyvik (f. 1949) tidligere har skrevet romanseriene Inga Torfinnsdatter og Kapteinens datter (den førstnevnte ble utgitt på Cappelen Damm, den sistnevnte på Aller forlag). I disse dager debuterer han med romanserien Mørketid, hvor handlingen er lagt til andre verdenskrig i Norge. 

Jeg er til vanlig ingen seriebokleser, og må nok tilbake til tenårene sist gang jeg leste en romanserie som dette. Jeg har av ulike årsaker vært litt nysgjerrig på konseptet, kanskje mest av alt i forhold til de litterære kvalitetene. Derfor har jeg i grunnen vært litt på jakt etter en romanserie som i så måte kunne passe for meg. Denne gangen var det en kombinasjon av tilfeldigheter og temaet for serien - andre verdenskrig - som trigget min interesse, og som fikk meg til å tenke at jeg jammen skulle prøve meg på Mørketid-serien.

I denne første boka er det en engere krets av personer vi introduseres for - alle presentert på side 7 i boka. I første rekke er det familien Henriksen, som består av far Frode, som er journalist i Aftenposten, kona Marianne, som er hjemmeværende men som ønsker å komme ut i jobb nå som barna har blitt så store, og deres tre barn Hilde på 17, Ellen på 18 og Kristian på 15 1/2 år. De bor på Bekkelaget i Oslo. 

I bokas åpningsscene er Frode på reportasjeoppdrag i Berlin og vi skriver mai 1939. Han blir her vitne til den euforiske stemningen rundt Hitler, Føreren, som står i en giv akt-posisjon i bilen, mens denne snirkler seg fremover i folkemengden. På en måte skremmende, samtidig som det er ikke rent lite fascinerende ... 

" - Temmelig spesiell stemning her, bemerket han til fotografen, Henrik Larsen, som også var med på reportasjereisen. Han prøvde å gjøre stemmen så rolig og tørr som mulig, likevel klarte han ikke å holde den stødig. Da han straks etter måtte gjenta ordene med større kraft for at Larsen skulle høre dem i alt ståket, ble den skjelvende undertonen enda tydeligere, selv om dette ikke var annet enn et tilfeldig avbrekk etter en kort og temmelig hektisk rundtur i Tyskland. Orden og intens travelhet hersket overalt, og det var et uvant innslag av uniformer i gatebildene. Sannelig hadde landet endret seg siden han var her nede for en del år tilbake for å skrive om depresjonen i Tyskland." (side 10)

Henriksen-barna er som alle andre barn - opptatt av å hevde seg i venneflokken og av det annet kjønn. For Hilde er det imidlertid litt mer alvorlig, for hun er så inderlig forelsket i Tor, en gutt som går i Ellens klasse. Og for å imponere ham har hun meldt seg på et idrettsstevne og skal løpe 200 meteren. Faren har nedlagt forbud mot kjæresterier inntil døtrene er ferdig med skolegangen, og han misliker i særdeleshet at Hilde skal delta i et idrettsstevne. Han er overbevist om at idrett på dette nivået ikke er bra for jenter, og ønsker å forby henne dette. Men Norge er i en brytningstid, hvor kvinnene gjør seg stadig mer gjeldende, og selv ikke det faktum at han ikke ønsker at kona skal gå ut i arbeid, forhindrer Marianne i å takke ja til en deltidsjobb hos kjøpmann Jacobsen på Holtet. Like så lite som et forbud forhindrer datteren i å delta på idrettsstevnet ... Han føler at han ikke får være mannen i heimen, den som faktisk har det siste ordet, og frykter hva folk vil si.

"- Hva ville folk tro om oss hvis du gjorde noe slikt? At jeg ikke er i stand til å forsørge min egen familie? klarte han endelig å presse frem. Så gikk den første forskrekkelsen over i sinne. - Skal dette være et forsøk på å presse meg enda lenger når det gjelder husholdningspenger? Så simpelt av deg å bruke sånne metoder, Marianne!" (side 43)

Vi får underveis kjenne på kroppen hvor lite alvorlig myndighetene i Norge faktisk tar det som skjer i Tyskland. Selv ikke invasjonen av Polen får angsten til å stige. Polen er jo så langt unna, tross alt. Kristian melder seg inn i Norsk Samlings hirdbevegelse, og heller ikke dette får foreldrene til å reagere. For er det i grunnen ikke en slags uskyldig speiderbevegelse med litt politisk budskap? Og den usikre gutten blomstrer jo etter at han fant et fellesskap der! Ung og idealistisk som han er får han blant annet for seg at han vil verve seg som soldat til vinterkrigene i Finland, for å forsvare Norden mot bolsjevikene, den største trusselen mot fred. Dette klarer foreldrene hans å snakke ham ut av. I det hele tatt skjer det en rekke nokså urovekkende ting, som ingen reagerer på - ikke før det er for sent. 

Parallelt følger vi den jødiske familien Rubinstein i utkanten av Hamburg, som etter hvert flykter til USA, og aner at de etter hvert skal få en rolle i de følgende bøkene. Det bygger seg også opp til konflikter både her og der, som vi skjønner skal få stor betydning etter invasjonen av Norge, hvor mange mennesker som får urovekkende mye makt ønsker å ta igjen for tidligere opplevd urett ... 

Uten å røpe for mye av handlingen kan jeg i alle fall si at invasjonen av Norge er et faktum ved avslutningen av bok nr. 1, og at det er mange løse tråder som vi må inn i bok nr. 2 for å finne fortsettelsen på. Det handler om forelskelser, om å ta ulike valg som senere vil få større konsekvenser enn noen kan ane, om familiehemmeligheter og mye, mye mer. 

Og jeg, som i godt voksen alder har debutert i serieromanenes verden, må si at jeg så langt er positivt overrasket både over kvaliteten på denne første boka og over historien og dens dramaturgi. Jeg synes nemlig at forfatteren her har lykkes med å skape troverdige karakterer i sin bok, og at han også har klart å skape et autentisk førkrigsmiljø som jeg uten videre kan tro på. Vi får innblikk i en gryende kvinnefrigjøring, og dessuten i uskyldens Norge - før det for alvor braket løs og landet ble del av den tyske invasjonen, som skulle vare i fem år. Selv om jeg ikke vil si at språket i "Mørketid" er veldig litterært, opplevde jeg boka som veldig greit skrevet. Det språklige irriterte meg ikke en eneste gang, faktisk. Derimot fant jeg noen av kjærlighetsscenene litt småpinlige. Jeg leste boka ut i et eneste jafs, rett og slett fordi jeg bare måtte lese videre. Alt i alt en noe over middels leseopplevelse for min del! For yngre lesere vil jeg anta at dette er en serie som må være et scoop i forhold til å få innblikk i hva som egentlig skjedde forut for og under andre verdenskrig i Norge! 

Det er noe uklart hvor mange bøker som kommer til å inngå i Mørketid-serien. Det kommer sikkert an på hvor godt serien slår an. Imidlertid er det antydet at det kan dreie seg om rundt 20 bøker. Jeg aner ikke om jeg kommer til å følge serien så lenge, men er nokså sikker på at jeg kommer til å lese den neste boka i serien - og så tar jeg det derfra. Neste bok i serien utkommer 17. mars 2014, og heter "Farlige forbindelser".

Utgitt: 2014
Forlag: Schibsted
Antall sider: 298
Takk til forlaget for leseeksemplar!

Salamund Kyvik

Khaled Hosseini: "Og fjellene ga gjenlyd"

Nye historier med utspring i Afghanistan  

Det begynner å bli atskillige år siden Khaled Hosseini (f. 1965) kom ut med romanen "Tusen strålende soler", en bok jeg for øvrig elsket meget høyt. Den ble riktignok kritisert av mange fordi persongalleriet var for stereotypt, befolket som romanen var med enten utelukkende gode eller utelukkende onde personer. For meg var det imidlertid en fantastisk historie om noen skjebner i et land under full oppløsning grunnet Talibans økende makt.

Etter seks år er omsider en ny roman klar. "Og fjellene ga gjenlyd" handler som de to foregående romanene "Drageløperen" og "Tusen strålende soler" om Afghanistan og det å leve i eksil.

I bokas åpningsscene befinner vi oss på landsbygda i Afghanistan i 1952. Faren til Abdullah og Pari - Saboor - er en fantastisk historieforteller, og barna sitter som to tente lys de gangene faren tar seg tid til dette. Lite aner de da at historien om Baba Ayup som må ofre sin sønn for et monster på mange vis skal komme til å handle om dem selv.

Forholdet mellom Abdullah og Pari er nært og godt. Etter at deres mor døde i barsel da Pari ble født, har faren giftet seg på nytt. Stemoren Parwana elsker imidlertid ikke sine stebarn, og forskjellsbehandlingen mellom dem og hennes egne barn er stor. Det er i realiteten Abdullah som oppdrar og oppfostrer Pari, og man skjønner hvilket enormt tap han opplever den dagen faren selger Pari til et rikt, barnløst par i Kabul. Som Baba Ayup i eventyret håper faren at datteren gjennom å vokse opp i en rik familie skal bli både mer lykkelig og tilfreds enn hun ville ha vært med det usle livet han kan tilby henne.

Pari kommer til et ektepar som ikke elsker hverandre. Vi aner at ekteskapet mer bærer preg av en institusjon enn noe annet. Gjennom Abdullahs steonkel Nabi, mannen som er sjåfør og kokk for ekteparet Wahdati, får vi innblikk i det livet de lever. Et liv som fra utsiden kan synes tomt og uten retning, men som ved nærmere øyesyn handler om to ulykkelige mennesker som under de rådende omstendighetene ikke kan leve ut sine innerste drømmer. Kvinnen Nila er poet av våvede dikt - ektemannen Suleiman har det ikke med å elske kvinner ... Så ender også det hele med at Nila tar med seg adoptivdatteren Pari og flykter til Paris. Mens Nabi tar seg av Suleiman i et Kabul som gjennmgår mange endringer i årene som kommer ...

Vi følger den opprinnelige familien som etter hvert spres over tre kontinenter - hele tiden med utviklingen i Afghanistan som bakteppe. Vestlige verdier kræsjer med afghanske verdier, og all velstand til tross - blir de noe lykkeligere? Og kan de noen gang glemme sine opprinnelige røtter? Pari som vokser opp sammen med kvinnen hun hele livet har trodd er hennes kjødelige mor, en mor som drikker for mye og som tar seg et utall elskere i et land som lovpriser hennes sensuelle dikt ... Og som til slutt tar sitt eget liv og etterlater henne uten noen slekt ... Abdullah som aldri kan glemme sin høyt elskede søster, som han en gang ble skilt fra ... Og en ny oppvoksende generasjon som ikke lar seg berøre av forholdene i sine foreldres fødeland, men som kun er opptatt av elektroniske duppedingser og spill ... Alt det overfladiske som Vesten kan tilby sine innvånere ...

Romanen "Og fjellene ga gjenlyd" er mer ambisiøs og kompleks enn forfatterens to foregående romaner. Like fullt er det et faktum at jeg ikke ble like sterkt berørt av denne historien - ikke slik jeg ble av "Tusen strålende soler" og "Drageløperen". Så kan man selvfølgelig spørre seg om hulking underveis nødvendigvis betyr det samme som sterke litterære kvaliteter ...

Da alle historiene til hovedpersonene ble rullet ut, tok det noen ganger litt for lang tid før jeg helt skjønte hvor forfatteren ville. Etter at alle trådene til slutt ble sammenvevd og jeg skjønte forfatterens mål med historien(e), forsto jeg mer. Og da fikk jeg et helt annet syn på boka, som faktisk er mer krevende enn man først skulle tro. Hosseini er en fabelaktig forteller og han behersker språket til fulle. Og jeg som en periode var noe i tvil om jeg satt med en terningkast fire- eller terningkast fem-bok i hendene, må medgi at her blir det terningkast fem. Kanskje ikke det sterkeste jeg har gitt, men dog. Ved denne vurderingen har jeg lagt stor vekt på bokas språklige kvaliteter og det vell av historier som er vevd sammen til ett hele i denne romanen. Det som imidlertid trekker noe ned, er det jeg opplevde som en slags manglende nerve, noe som skulle ha berørt følelsene mine. Helt til slutt: her har oversetteren gjort en fantastisk jobb!

Utgitt: 2013
Originaltittel: And the Mountains Echoed
Utgitt på norsk: 2013
Oversatt: Elisabet W. Middelthon
Forlag: Schibsted forlag
Antall sider: 400
Jeg har hatt tilgang på manuset (som jeg har fått tilsendt fra forlaget) , idet boka ikke hadde gått i trykken enda.

Khaled Hosseini

Anthony Bourdain: "Medium rå"

Kokkejævelen er tilbake!

Jeg ble fra meg av begeistring da jeg oppdaget at Anthony Bourdain (f. 1956) var ute med en ny bok! Hvem husker vel ikke hans legendariske bok "Kokkejævler", som utkom på norsk i 2003? Jeg har verken før eller siden gitt en og samme bok bort så mange ganger som nettopp denne - alt grunnet min iver etter å dele en innertier av en bok om restaurantbransjens hemmeligheter med alt og alle ... 

"Medium rå" utkommer 10 år etter, og det er en annerledes forfatter som står bak denne boka. For mens "Kokkejævler" er skrevet av en rasende forfatter, er "Medium rå" mer blasert, mer distansert og mer analyserende. Forfatteren har nå nådd sine mål, og kan se tilbake på et spennende liv med sine opp- og nedturer. Han dveler ved suksessen bak debutromanen sin, skjønner ikke alle reaksjonene den ble møtt med - men innser samtidig at boksuksessen har åpnet de fleste dører for ham senere i livet. Ikke minst i form av et eget TV-program (om mat så klart) som ga ham anledningen til å reise verden rundt. Få har spist på så mange gourmet-restauranter som nettopp ham. 

Samtidig som det er interessant å få innblikk i det livet Anthony Bourdain har levd, må jeg innrømme at de delene av boka som jeg likte best handler om mat og vin, om restaurantbransjen, om råttenskapen i bransjen og også om høydepunkter rent smaksmessig. Mange av hans preferanser må man antakelig være amerikaner - og gourmet-elsker - for å ha et forhold til. Som når han redegjør for helter og skurker i restaurantbransjen - og opererer med personer jeg knapt har hørt om. For å være ærlig tror jeg bare jeg har hørt om El Bulli og Jamie Oliver. Når han f.eks. beskriver filetering av fisk, hvor så mye av fisken blir skåret bort at det gjenstående fort kommer opp i en pris på 70 dollar kiloen - da er Bourdain på sitt aller, aller beste. Og når han beskriver mat og smakskombinasjoner han har opplevd - da fikk jeg virkelig vann i munnen, selv om jeg kan styre min begeistring for de mest outrerte rettene. Særlig de som har med innmat å gjøre. 

"Til å begynne med fikk jeg en bitte liten tallerken med østers, kaviar og sjøpinnsvin, tre ingredienser som er som skapt for hverandre. Fulgt av en rett med bresert aubergine, gelé av tomatvann og en auberginechip, en kombinasjon jeg ikke akkurat kan påstå var noe jeg hadde drømt om hele livet (tre ingredienser jeg trodde jeg fint kunne leve uten, når sant skal sies). Herlig og intenst smaksrikt - en sånn positiv overraskelse som jeg sjelden forventer av en grønnsak ..." (side 231)

Forfatteren har (som undertegnede) et lidenskapelig forhold til gåselever og med det følger naturlig nok henrykkelse og respekt for dem som forsvarer denne meget utsatte retten i et land hvor motstandere gjerne tyr til voldeligheter for å stoppe det de mener er dyremishandling så det holder.

"Nesten alene har hun (Ariane Daguin - betegnet som en helt av forfatteren, min bemerkning) stilt opp for kjøkkensjefer og selgere over hele landet som har vært i konflikt med de til tider farlige gåselevermotstanderne. Hun var en drivende kraft i motangrepet etter at gåselever ble forbudt i Chicago. Hun trer støttende til når en kjøkkensjef blir terrorisert eller restauranten hans gjenstand for hærverk eller andre avbrudd. Hun har stilt pengene sine til rådighet for mennesker som aldri kommer til å kjøpe produktene hennes eller kjenne navnet hennes. Nesten alene forsvarer hun en kulinarisk tradisjon som strekker seg tilbake til romertiden: retten til å håndmate ender og gjess, som lever under langt bedre forhold enn enhver kylling som selges på Kentucy Fried Chicken, til leveren deres blir stor og deilig ..." (side 173)

Ja, det gjelder å sette tingene i sitt rette perspektiv!

I et maskulint språk preget av kraftuttrykk og bannskap leverer Anthony Bourdain varene også denne gangen! Jeg storkoste meg med denne boka, hvor forfatteren virkelig byr på seg selv på godt og vondt! Mens "Kokkejævler" hadde restaurantbransjen i sentrum, er fokus på mange måter skiftet til forfatteren selv i "Medium rå" - uten at det gjorde noe, for å si det sånn. Bourdain har jo i mellomtiden blitt den reneste mat-"pop"-stjernen i USA. Likevel - jeg må innrømme at noe manglet i forhold til debutboka "Kokkejævler", og at "Medium rå" kanskje kunne ha tjent på en noe strammere regi, hvor noen titalls sider med fordel kunne ha vært kuttet ut. Når jeg like fullt ender med terningkast fem også for denne boka, snakker jeg om den nederste delen av fem´eren - og ikke i den øvre delen, som med "Kokkejævler". Dette er boka for mennesker som er over gjennomsnittet interessert i mat og drikke - og jeg lover kos fra første til siste side, med unntak av noe overflødig pludder her og der.  

Utgitt i USA: 2010
Originaltittel: Medium Raw
Oversatt: Morten Hansen
Forlag: Schibsted
Antall sider: 295
Jeg har mottatt dette eksemplaret fra forlaget

Anthony Bourdain

Victoria Bø: "Teresa Birnas bortgang"

Besnærende om jakten på identitet og arv

Victoria Bø (f. 1972) debuterte i 2004 med romanen "Historien om Henrik Wiklunds barnebarn". I 2007 kom romanen "Tårnseilere", og i 2008 debuterte hun som barnebokforfatter med "Selma og dagen som ble grå". Samtlige bøker er utgitt på Gyldendal. 

"Teresa Birnas bortgang" er Victoria Bøs tredje roman, og utgivelsen er kommet i stand etter at hun nådde nesten helt til topps i en romankonkurranse Schibsted arrangerte i 2012 (hun ble nr. 2 - og fulgte altså tett i hælene på Ida Løkås og hennes debutroman "Det fine som flyter forbi"). 

Handlingen i "Teresa Birnas bortgang" foregår i Praha, Teresa Birnas hjemby. Og det meste kretser rundt hva som egentlig forårsaket hennes død, samt hvem hun var - god eller mindre god. Familiehemmelighetene er dypt begravd, og i tomrommet som manglende visshet skaper, har det oppstått en rekke myter om dette. For når man ikke vet, er man henvist til å gjette - med alle de farer for både misforståelser og feiltolkninger som ligger i dette. 

Ellen er datter av Wencke og kunstneren Roar, som gikk fra hverandre da hun var 11-12 år gammel. Samlivsbruddet satte sine spor i henne og fikk henne bl.a. til å velge å kalle sine foreldre ved deres fornavn og ikke som mor og far, mamma eller pappa. I en alder av 22 år er hun midt i jusstudiene og nærmest utbrent. For å komme seg reiser hun på sommerferie til Praha, hvor hennes far og hans nye kone Eva og deres datter Linde befinner seg - angivelig for at faren skal få arbeidsro mens han planlegger sin neste utstilling. Og kanskje finne svaret på hva som egentlig skjedde med Teresa - hans egen mor - den gangen i 1968. En hendelse som førte til at han, faren Oddvar og søsteren Gita flyktet til Norge - akkurat tidsnok før det ble umulig å forlate landet etter den sovjetiske invasjonen samme år. De norske navnene tok de etter at de kom til Norge, for lettere å bli integrert i det norske samfunnet. Men å være tsjekkere - det sluttet de aldri med ... 

Utsikt utover Praha (Foto: RMC)

Ellen ankommer Praha og finner en sliten far med tegne- og maletørke. Hans nye kone Eva er tålmodigheten selv, men det er grenser for hvor mye av lasset hun er villig til å bære alene mens mannen hennes skal finne seg selv. Og mens Ellen lengter etter å finne sannheten om sin myteomspunnede farmor, leter faren etter konkrete spor i myndighetenes arkiver. For selv husker Roar ingenting, siden han var to år da moren døde. Det eneste han vet er at han på den tiden var innlagt på sykehus med store skader ... 

"Roar snakker med Oddvars stemme. Roar knytter neven og legger den på stuebordet, hånden ligner en håndgranat og Roar trekker gladelig ut splinten: - Det er ingen av dere som vet hvordan det er å være flyktning. Dere vet ingenting om å være nest best i landet man kommer til og ikke kunne reise hjem. Og når man til slutt reiser hjem, er man nest best også fordi man dro. Det blir ikke gode liv av sånt. Oddvar var utdannet ingeniør, men kjørte drosje i Oslo i førti år til han ikke lenger kunne tenke seg å bytte. Og de andre tsjekkerne, de som ble igjen, det var enda verre for dem. De brukte sine universitetseksamener til å tenke, men tanken sløves, tanken blir borte, de vasket doer, tømte søppel, snakket om og drømte om et politisk klima der tankene kunne gro. I tretti år kunne folk ikke fortelle hva de tenkte i Tsjekkoslovakia. Ingen kunne gi sitt liv et sant uttrykk! Det var løgn og fortielse og angiveri og arrestasjoner. Og vi hadde friheten, i noen måneder i 1968 hadde vi friheten. Men så tok de den igjen, på ett døgn tok sovjetstyrkene det fra oss. Og det kostet oss tjue nye år med kommunistregime. Tjue år er lenge, det er halve livet mitt, det er hele ditt liv så langt, Ellen. Tjue år med halvtomme butikkhyller, med klesrasjonering, men mangel på kjøretøy, på mat, på husvære. Det var ikke en leilighet å få i Praha, det var rasjonering, alle lærte seg å omgå systemet. Alle handlet med alt. Og vi kunne ikke reise hjem, vi kunne aldri reise hjem. Jeg var 23 år da jeg besøkte Tsjekkoslovakia igjen. Og Oddvar, egentlig dro han aldri, han levde med sparsomme nyhetssendinger fra Øst-Europa, han levde for siste nytt fra det tsjekkiske miljøet i Oslo. Han ... ja ... Nei, politikerne snakker om traktater, regimeendringer, avtaler, menneskerettigheter, men når det kommer til stykket ... Når det kom til stykket, så sto vi der våpenløse. En liten nasjon. Mot stormakten. Og den eneste aggresjon tsjekkerne hadde begått var at vi ville ha mer frihet, mer demokrati, slippe fri fra sensuren, fra aparátcik." (side 92 - 93)

Etter hvert som Ellen og hennes far nærmer seg sannheten om Teresa - eller Tereza som hun egentlig het - nærmer de seg også hverandre og det på en måte de tidligere kanskje aldri har opplevd. Samtalene er skjøre og mye står på spill. For sannheten som finnes i fortiden, blir samtidig sannheten om dem selv, om hva de kommer fra og har å slektes på. Sommeren blir definitivt ikke helt slik Ellen hadde tenkt seg.

"Jeg har aldri likt følelsen av ubehag som noen ganger siver inn i samtaler. Jeg liker sannheten best, løgn legger seg som arkeologiske lag over de opprinnelige ordene så man må skrape dritten møysommelig vekk og risikerer å ødelegge alt sammen med å skrape vekk for lite eller for mye." (side 110)

Samtidig åpner Ellens verden seg på en ny måte, noe som skal føre til at hun får fastere grunn under beina - og trosser sin egen sårbarhet og frykten for å tape ... 

Utsikt fra Karlsbrua opp mot slottet en tidlig
morgentime (Foto: RMC)

Jeg deltok på Schibsteds lanseringsfest av Victoria Bø og hennes roman den 30. januar, og fikk derfor anledning til å møte forfatteren og sikre meg et signert eksemplar av boka. Allerede på bussen hjem var jeg i gang med den, og hadde det ikke vært for jobb og annet de påfølgende dagene, ville boka ha blitt lest ut i et eneste stort jafs. Allerede på første side klorte nemlig historien seg fast i meg, og jeg skjønte umiddelbart at dette var en bok etter min smak. Den er for det første meget godt skrevet, og jeg ble hele tiden svært imponert over forfatterens evne til å fange små nyanser i et presist og samtidig litterært språk. 

Det astronomiske uret på gamletorget
(Foto: RMC)

På en slentrende måte introduseres vi for de ulike personene i boka, og gradvis avsløres deres hemmeligheter. Som tante Gita som alltid har pulsvanter på - sommer som vinter - for å skjule de tverrgående arrene over håndleddene. Som en liten uttalelse som får alle til å anta at Teresa ikke var helt god. Som farfar Oddvar som mens han levde ustanselig snakket om Praha og livet der frem til flukten i 1968, men som alle mente forsøkte å dekke over de frykteligste hemmeligheter og derfor bare lyttet til med et halvt øre. 

Og mens handlingen skrider frem, beveger Ellen seg rundt i Praha på for meg svært kjente steder, fordi jeg selv har vært der så mange ganger (skjønt det begynner å bli noen år siden sist nå). Det tilførte selvsagt boka en ekstra dimmensjon for mitt vedkommende. 

Jeg mener at "Teresa Birnas bortgang" fortjener et sterkt terningkast fem - helt på grensen mot en sekser. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare hvorfor det ikke blir en sekser, uten samtidig å risikere å redusere betydningen av den femmeren jeg tross alt har gitt. Historien er spennende, det rent språklige er glitrende, bakteppet med Sovjetunionens inntog i den lille staten Tsjekkoslovakia er sterk lesning, beskrivelsen av hva det innebærer å være flyktning og ikke kunne returnere til sitt hjemland er tidvis hjerteskjærende - og ikke en gang vipper det hele over i det sentimentale. Her er det nok den noe stillferdige fortellerstemmen som er avgjørende - samtidig som jeg tror at noen muligens vil savne mer "trøkk", kanskje særlig i det som skjer mellom Ellen og Petr. Jeg har tidligere ikke lest noen av Victoria Bøs øvrige bøker, men det skal jeg gjøre noe med. I mellomtiden håper jeg at flere oppdager denne boka, som jeg mener fortjener riktig mange lesere! For egen del vet jeg at jeg ville ha oppdaget denne boka før eller siden uansett, nettopp på grunn av det lekre omslaget, med motiv fra gamletorget i Praha. 

Utgitt: 2013
Forlag: Schibsted
Antall sider: 205

Victoria Bø (Foto: John Gjertsen)

Andre bloggere som har skrevet om boka:
- Ukjent terreng - "Teresa Birna bortgang - igjen .." 03.02.2013
- Beathes bokhylle - "Bokomtale + giveaway: Teresa Birnas bortgang av Victoria Bø" - 30.01.2013

Ida Løkås: "Det fine som flyter forbi"

Rørende og lettlest ungdomsroman
Ida Løkås (f. 1985) vant Schibsteds manuskonkurranse med denne romanen om Jamie, 13 åringen som vokser opp i Little Venice i London. I begynnelsen tenkte jeg at jeg ikke skulle lese "Det fine som flyter forbi", rett og slett fordi man jo ikke kan få med seg alt og er nødt til å gjøre noen prioriteringer. Men så har den ene bokomtalen etter den andre dukket opp, og alle har det til felles at de er over seg av begeistring for boka. Tanken på å gå glipp av noe viktig fikk meg derfor til å revurdere min beslutning, og før jeg visste ordet av det, havnet den i handlekurven min. Det angrer jeg overhode ikke på! 

Jamie er i begynnelsen av tenårene og lever sammen med sin mor, som i motsetning til de fleste som bor i bydelen faktisk er i jobb. Prisen hun betaler for dette er at hun så og si aldri er hjemme og at sønnen hennes stort sett må klare seg selv. Jamie selv er bokas jeg-person, og vi ser alt gjennom hans øyne. En gutt som noen ganger er stor, andre ganger bare den lille gutten han egentlig er ... 

Som gutter flest på Jamies alder er han opptatt av jenter og sex - uten å være i nærheten av å få tilgang på sine drømmer. Han er meget betatt av Ariel, ei jente som bor i kjelleren i huset der han bor. Ariel som hele tiden drømmer om å få seg kjæreste, men som dumpes av den ene etter den andre så snart de endelig har oppnådd sitt med henne ... I blokka bor også Mr. Allen, en fyr alle mener er pedo - av den enkle grunn at han har typiske pedobriller. Alt han foretar seg tolkes i lys av disse mistankene, og derfor er det litt skummelt den dagen Jamie blir invitert inn til ham for å få låne en bok om tegning. Alle veggene i Mr. Allens leilighet er dekket med fotografier, for Mr. Allen er egentlig fotograf. Men selv om han er hyggeligheten selv, er Jamie meget bevisst på hvor døra er i tilfelle det skulle bli nødvendig å flykte i full fart.

I en del scener følger vi Jamie, der han betrakter verden fra sitt 13 årige ståsted. Alt han ser rundt seg er preget av mistrøstighet, og selv ikke et besøk hos morens søster, som er bedrestilt og som bor i Cornwall, klarer å lyse opp tilværelsen hans. Han betrakter langt på vei noe foraktfullt det livet tanten og hennes familie lever, når han sammenligner dette med sitt eget liv sammen med en mor som hele tiden roter seg bort i drittsekker. Like fullt er det noe med ham som i alle fall ga meg som leser et håp om at det bodde noe i ham som ville komme ham til nytte senere i livet - et slags innebygget kompass for hvordan et skikkelig menneske ter seg når det kommer til stykket, selv om ståstedet utsettes for krysspress fra alle kanter ... Og langt inni Jamie er det en lengsel etter faren som moren ikke ønsker å snakke om. 

"I fotoalbumet fant jeg kun ett bilde av pappa. Det var det eneste som var igjen. Jeg vet ikke hvor resten er. De tomme plassene står igjen som sorte hull. Minner som frivillig er fjernet, men sikkert aldri glemt. På bildet sitter han i en grå lenestol og holder meg på fanget. I hånda har jeg en bustete teddybjørn jeg hadde fått av han. Han har mørkt hår, akkurat som meg, brune øyne og bart. Hver gang jeg ser en mann som er litt ubarbert, tenker jeg på pappa. Det er ikke det at jeg savner han eller noe, for man kan jo ikke savne noe man aldri har hatt. Men jeg husker han. Eller, jeg tror jeg gjør det. Jeg var to år da pappa dro, og har ikke sett han siden. Man husker visst ingenting før man er to, noe jeg syns er drittprat, for jeg tror jeg husker hvordan han lunkter. Og så husker jeg øynene hans. De er som mine. Hver gang jeg ser speilbildet mitt, ser jeg han. Jeg prøver å ikke se på meg selv så mye." (side 44)

Jeg må rett og slett medgi at jeg ble fullstendig sjarmert av denne boka om Jamie, som vel mer må karakteriseres som en ungdomsbok og ikke en voksenbok. Språket er enkelt, og Jamies tanker presenteres på en rørende naivisitisk måte, selv om Jamie også forsøker å fremstå som tøff og kul. Man kan selvfølgelig stille spørsmål ved om en 13-14 åring er i stand til å formulere så vidt reflekterte tanker som Jamie gjør, men selv synes jeg det er av underordnet betydning når hensikten - den litterære, må vite - er å få frem et spesielt budskap. Og når jeg tenker på at forfatteren kun var 26-27 år da hun skrev denne boka, er jeg meget imponert! Boka holder såpass høy kvalitet at jeg mener den fortjener terningkast fem! Og det skal virkelig bli spennende å følge hennes utvikling som forfatter i fremtiden!

Utgitt: 2012
Forlag: Schibsted
Antall sider: 187

Ida Løkås

Andre omtaler av boka:
- Beates bokhylle - 15.08.2012
- Tom Egeland - 05.09.2012 - En perle av en debutroman
- Tones bokside - 30.08.2012
- Solgunn sitt - 20.11.2012
- Betraktninger - 30.08.2012
- Bøker & Bokhyller - 09.08.2012
- Ikke bare ei bok - 22.12.2012
- Artemisas Verden - 06.12.2012
- Bokelskerinnen intervjuer Ida Løkås - 13.08.2012
- Tones bokside - 27.08.2012
- Kasiopeiias bøker - 12.08.2012
- Bok-Karete - 10.09.2012

Anne Ch. Østby: "Kjærlighetsgata"

Hjerteskjærende om prostitusjon blant Nat-folket i dagens India

Trodde du at slavehandel var avskaffet i vår moderne verden? Vel, så feil kan man altså ta. I India foregår det en form for tvungen, institusjonalisert prostitusjon. Jentene som blir utsatt for dette tilhører Nat-kasten, et folk som visstnok i uminnelige tider har solgt sine kvinner - helt fra de er ganske små - til sexindustrien. De kalles kjærlighetsarbeidere, men det er virkelig ikke mye man kan forbinde med kjærlighet i denne businessen.

Kvinnene av denne kasten, som er blant de aller fattigste i dagens India, har en oppgave i livet, og det er å brødfø sine familier. Hva mennene gjør? Utover å være halliker? De drikker og ruser seg, passer på at kvinnene ikke blir utsatt for noe ekstraordinært fra sine kunder - eller "passasjerer" som de kalles - i så fall skal de ha betalt for det, og de banker og slår alt som heter selvstendig vilje ut av sine kvinner.

Offisielt er prostitusjon forbudt i India, men bakmennene vet å bestikke de rette folkene. Politiet ser en annen vei, og griper ikke inn selv om de vet hva som foregår. Som Nat er man urørbar, foraktet av alle. Og kvinnene har ikke noe de skulle ha sagt selv, prisgitt som de er mennene og uten noe sted å dra til. Noen av kvinnene er solgt til Nat-folket, og det nytter ikke å flykte hjem til en mor og far som for lengst har brukt opp pengene de fikk for deg.

I "Kjærlighetsgata" møter vi Tamanna. Hun er en av dem som er solgt til nat-folket, og hun føler det svært, svært nedverdigende å måtte betjene den ene passasjeren verre enn den neste. I den grad man kan snakke om en viss verdighet og klasse, så finnes ikke den blant passasjerene som kommer til dette dypt foraktede samfunnet for å få sine mest basale behov tilfredsstilt for noen rupi. Men inni Tamanna er det et håp - et håp om en gang å slippe unna og få seg et annet liv. Fra en nedrig tilværelse hvor man til slutt ender med HIV-smitte og det som verre er ...

Til slutt klarer Tamanna å rømme, men hun klarer ikke å få med seg datteren Rupa. Åtte år senere vender hun tilbake, besatt på å redde datteren fra å lide den samme skjebnen som henne selv. I ryggen har hun både en kvinneorganisasjon med hjelpearbeidere og et TV-team, og så er spørsmålet om hun klarer å redde datteren før hun går fullstendig til grunne ...

I bokas etterord forteller journalisten Ruchira Gupta om hvordan boka ble til. I forbindelse med et journalistisk oppdrag var hun i Mumbai for å intervjue prostituerte. Og på side 272 skriver hun følgende:

"Vi fikk de opptakene vi skulle ha, til tross for utallige forsøk på å stoppe oss underveis: flere politikere blandet seg inn, mafiaen prøvde å hindre oss, bilen vår ble bombardert med steiner, helikopteret vårt ble nektet landingstillatelse, jeg ble truet på livet med kniv. Resultatet ble en 47 minutter lang film med tittelen "Salg av uskyldige" ("The Selling of Innocents"), som vant en Emmy i 1997 for fremragende undersøkende journalistikk. Oppdraget var over, men inni meg visste jeg at jeg ikke var ferdig med temaet." 

I 2007 møtte Gupta Anne Ch. Østby nokså tilfeldig, og en invitasjon til å komme til Forbesganj og møte nat-folket, førte til flere møter, et vennskap og til syvende og sist denne boka, som Gupta skriver i etterordet.

Denne boka tok fullstendig innersvingen på meg. Usentimentalt fortelles det om lidelser vi nesten ikke kan fatte, og alt er hentet fra en virkelighet som er Nat-kvinnenes skjebne. Og når jeg tenkte at nå kan det ikke bli verre, så var det akkurat det det ble ... verre, mye verre ... Boka er fantastisk godt skrevet og alle historiene som er flettet inn i hverandre er så smertefulle at det nesten ikke var til å holde ut. En ting er i alle fall sikkert - filmen "The Selling of Innocents" - den skal jeg se! Her blir det terningkast fem!

Utgitt: 2012
Forlag: Schibsted
Antall sider: 274

Anne Ch. Østby

Carolina De Robertis: "Perla"

Sterkt om den skitne krigen i Argentina 1976 - 1983

Carolina De Robertis debuterte med romanen "Det usynlige fjellet" i 2009. "Perla" er hennes andre roman. Forfatteren vokste opp i Uruguay, men familien emigrerte senere til Storbritannia og senere til Sveits. I dag bor hun i California. Robertis er blitt sammenlignet med forfattere som Isabel Allende og Gabriel Garcia Márquez. 

"Det finnes ting som ikke kan forstås med tanken alene. Så lytt, om du kan, med hele deg. Historien presser på og forlanger å bli fortalt, her og nå, når du er så nær og fortiden enda nærmere; den puster oss i nakken." (side 11)

Slik innledes historien i denne boka som skal bringe oss tilbake til diktaturet i Argentina i perioden 1976 - 1983.

Bokas jeg-person Perla har vokst opp som eneste datter i familien Correa, som var tilhengere av Argentinas diktatur under det som senere er blitt karakterisert som den skitne krigen i årene 1976 - 1983. I alt 30 000 mennesker forsvant i denne perioden, og 500 nyfødte barn ble gitt til andre (i hovedsak barnløse) millitære familier. Disse barna fikk ikke vite om sin opprinnelige identitet.

Perla har i hele sin oppvekst forgudet sin far, og hun er flasket opp på foreldrenes holdninger om at demonstranter som etterlyser opplysninger om sine påstått forsvunne sønner og døtre, snart må innse at barna har flyktet utenlands, hvor de lever et liv i sus og dus. På skolen treffer hun imidlertid andre mennesker som kan fortelle andre historier. Når bestevenninnen Ramina forteller om sin forsvunne onkel, og ikke vil ha mer med Perla å gjøre etter å ha vært hjemme hos henne og sett hvilke bøker som står i bokhyllene til foreldrene hennes, begynner det å gå opp for Perla at det finnes en annen sannhet. Skamfull begynner hun å skjule sin fars fortid, fordi hun ikke ønsker at vennene skal forstå at hennes far var en av "dem". 

Så treffer hun den eldre journalisten Gabriel, som hun forelsker seg voldsomt i. Etter hvert må hun innse at hennes far ikke er en helt, men en av dem som forbrøt seg mot det argentinske folket under den skitne krigen ... Hun fortviles over at et menneske hun i hele sitt liv har beundret og elsket så høyt, kan ha utført de mest grusomme ting mot andre mennesker. En far som også har elsket henne så høyt ...

I bokas åpningsscene har noe skjedd mellom Perla og Gabriel, og det er derfor slutt mellom dem. Perla er alene hjemme mens foreldrene ferierer i nabolandet, da en fremmed plutselig dukker opp i stua hennes. Som et spøkelse fra fortiden dukker han opp, naken og med tang og sjøgress klebet til den våte huden. Først blir Perla redd, men så skjønner hun at denne fremmede ikke vil henne noe vondt. Han har derimot en historie å fortelle. En historie om sterk kjærlighet, om to elskende som kom bort fra hverandre og som fikk en datter, to mennesker som ble torturert og senere kastet ut fra fly over havet ... En historie som for all fremtid skal komme til å forandre Perlas liv ... Parallelt får vi også høre med om Perlas oppvekst i en familie som dyrket diktaturet, og om hennes forhold til Gabriel.

Denne boka, som pga. den fremmede mannen som dukker opp i Perlas stue, får et preg av magisk realisme, er skrevet på en besettende og intens måte, noe som gjorde at jeg fra første stund ble helt oppslukt. Det er mange lag i historien, og vi trekkes tilbake til fortiden i flere omganger - i første rekke til den fremmede mannens fortid som politisk fange, og i andre rekke til Perlas oppvekst i spenningsfeltet mellom to virkelighetsoppfatninger; de som var for diktaturet frem til 1983 (representert ved hennes foreldre), og de som var for demokratiet som ble innført i Argentina fra 1983 (representert ved vennene hennes og også journalisten Gabriel). Hvordan er det mulig at helt vanlige mennesker kan være i stand til å begå de mest grusomme handlinger, og samtidig leve helt normale liv med familie og barn? Hva vil det egentlig si å være menneskelig oppi alt dette forferdelige? Til slutt tvinges Perla til å ta et valg, som gjør at hun står overfor muligheten for å forkaste alt hun så langt i livet har trodd fullt og helt på. 

Man sitter ikke uberørt etter å ha lest en bok som "Perla", og det er faktisk ikke ofte jeg har opplevd å måtte ta en pause fra annen litteratur mens den forrige boka gis tid til å synke inn. Det måtte jeg faktisk etter denne boka, som i tillegg til å inneholde en meget interessant historie, også var en fryd å lese rent litterært. Her må det derfor bli terningkast fem!

Utgitt: 2012
Originaltittel: Perla
Oversatt: Heidi Grinde
Forlag: Schibsted
Antall sider: 277

Andre bokbloggere som har skrevet om boka:
- Bokelskerinnen

Victoria Hislop: "Hjemkomsten"

Kjedelig ramme-fortelling, men med spennende "roman i romanen" 


Jeg er en av dem som faktisk likte forfatterens bok "Øya". Vel vitende om at "Hjemkomsten" ikke akkurat har blitt skrytt opp i været, valgte jeg likevel å lese denne boka. Planen var å lese den før jeg dro på ferie til Spania (en tur som bl.a. innbefattet Granada), men så langt kom jeg altså ikke. Men først litt om handlingen i boka ...

Sonja giftet seg for noen år siden med James. De er midt i 30 årene, og lever for så vidt et vellykket liv, men ekteskapet er like fullt på hell. At de ikke har fått noen barn er ikke avgjørende for deres ekteskapelige lykke. Verre er det at ektefellene har glidd fra hverandre. Alt de gjør sammen er å arrangere selskaper eller delta i slike, og som for James´vedkommende inkluderer alt for mye drikking. Han har en tendens til å latterliggjøre Sonjas spesielle interesse for dans, og han ønsker ikke at hennes interesser skal komme i veien for ham.

Sonja og hennes venninne Maggie begynner på dansekurs i London, og etter hvert fører dette til at de reiser sammen på ferie til Granada for å perfeksjonere dansen. I skyggen - eller kanskje helst i lyset? - av byens mauriske storhetstid, hvor palasset Alhambra rager over byen, blir de bl.a. kjent med tapaskulturen i Granada. Ved et slumpetreff blir Sonja kjent med den eldre kaféinnehaveren Miguel, som har en spennende historie å fortelle om eierne av den baren han driver.

Sonja skjønner at hun må tilbake til Granada, for hun er rett og slett nødt til å høre mer om hva Miguel har å fortelle. I mellomtiden har hun funnet noen gamle bilder av moren sin, som i sin tid forlot Spania og senere giftet seg med hennes far. Miguels historie drar Sonja tilbake til den spanske borgerkrigen, som førte til at landets innbyggere ble tvunget på flukt fra Francos tropper. Datteren av familien Ramirez, Mercedes, danset på den tiden flamenco og hadde forelsket seg i gitarspilleren Javier. Borgerkrigen førte til at hun bega seg til fots for å lete etter ham. I mellomtiden havnet hennes yngre, homofile bror i Francos klør. Hele familien ble splittet.

Mens Mercedes beveger seg til fots gjennom Spania, får vi høre mange detaljer fra den blodige spanske borgerkrigen. Blant annet er også bombingen av den baskiske byen Guernica viet plass i boka. Til slutt havner Mercedes i Bilbao, uten å ha funnet sin elskede Javier. Og så er spørsmålet om hun skal våge å bli eller flykte fra det hele og over til England? Hvilke valg har hun i en tid da hele Europa er på randen av sammenbrudd og krig. Og vil hun noen gang få se igjen Javier?

De om lag 3-4 første CD´ene av i alt 14, var så kjedelige at jeg faktisk vurderte å gi opp hele boka. Men akkurat da jeg var der at jeg for alvor vurderte å legge den til side, begynte den så smått å ta seg opp. Årsaken var at temaet da vekslet over til den spanske borgerkrigen. Dermed steg min interesse igjen. Men hvorfor Hislop måtte pakke inn historien om den spanske borgerkrigen i nøyaktig samme form som "Øya", med samme ytre handling (kvinne gift med kjedelig mann søker sin mors hemmelige historie i et annet land, finner seg selv og bestemmer seg for å skilles), skjønner jeg ikke.

Det jeg opplevde som originalt og et litt spennende fortellergrep i "Øya" (som senere er blitt kopiert av flere andre bestselgende kvinnelige forfattere), blir i "Hjemkomsten" kun en kjedelig repetisjon. I stedet for å skrive 500 sider (som virkelig var altfor mye i dette tilfellet), kunne hun med fordel ha kuttet ut hele rammefortellingen og gått rett på den spanske borgerkrigen. Dermed hadde hun antakelig sittet igjen med rundt halvparten av boka, jobbet litt mer med språket, som ikke er dårlig, men som mangler et hvert tilløp til litterære virkemidler (for å sitere en annen bokentusiast jeg har stor respekt for) - og da tror jeg at hun som forfatter hadde kommet mer styrket ut av det hele. Slik det er nå vil jeg betenke meg veldig før jeg går i gang med en ny bok fra denne forfatteren. Jeg er i tvil om jeg skal gi terningkast tre eller fire, men faller ned på en firer. Hun skal ha for at hun har satt seg grundig inn i den spanske borgerkrigen! Noe trekk riktignok for at det ble litt for mange "tilfeldige" sammentreff på slutten, men den slags kunstneriske friheter er vel uansett ikke ulovlige ... 

Utgitt: 2008

Originaltittel: The Return

Oversatt: Kjell Olaf Jensen

Forlag: Schibsted

Oppleser: Gisken Armand

Spilletid: 14 t 57 min.

Victoria Hislop