Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten Enquist Per Olov. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Enquist Per Olov. Vis alle innlegg

onsdag 28. august 2013

Per Olov Enquist: "Lignelsesboken"

Poetisk og vakkert!

Hver gang Per Olov Enquist (f. 1934) kommer ut med en ny bok, er det en stor, stor begivenhet! Selv har jeg bare rukket å lese et lite knippe av bøkene hans. Seks av dem har jeg omtalt på bloggen min. 

Forfatteren vokste opp i Hjoggböle i Västerbottens län. Faren døde da han var ett år, og han skulle dermed komme til å tilbringe sin oppvekst sammen med moren Maja, et dypt religiøst menneske - i likhet med resten av bygdas folk. Det meste var forbundet med skam og tabu, og "Lignelsesboken", som er selvbiografisk, omhandler i hovedsak hans løsrivelsesprosess. Spesielt var det én episode som skulle få helt avgjørende betydning for det unge mannens utvikling - dvs. da han var 15 år. 

Det er ikke første gang Per Olov Enquist skriver om sitt eget liv. Han gjorde det også i "Et annet liv", selvbiografien som utkom på svensk i 2008. Den står fremdeles som en av de virkelig bedre bøkene jeg har lest. Der som i "Lignelsesboken" skriver han om seg selv i tredjeperson entall, men mens han er rimelig konkret i "Et annet liv", fremstår spesielt begynnelsen av "Lignelsesboken" nærmest som ugjenomtrengelig. Jeg begynte på nytt intet mindre enn tre ganger, men fastslo at nei - jeg hadde ikke gått glipp av noen detaljer. Det er faktisk forfatterens intensjon å være vag og springende, der han åpner med å memorere seg tilbake til talen han holdt i menighetshuset i forbindelse med morens begravelse i 1992. Han angrer på at han ikke skrev en bedre tale. Og så funderer han på hva de manglende ni arkene i den brente notisboken etter faren, som han plutselig fikk tilsendt i 2011, 76 år etter farens død, kunne ha inneholdt. Da jeg dessuten skjønte at teksten først og fremst er poetisk, og lyttet til rytmen i setningene, ble det enklere å bare være i teksten, nyte den og ta i mot det som kom etter hvert. Svarene får man uansett til slutt, så det haster virkelig ikke med å forstå alt på en gang.

Boka er delt inn i ni kapitler som alle har fått tittelen "lignelsen om ..." osv. Det kapittelet som media har vært mest opptatt av er kapittel 4 - Lignelsen om kvinnen på det kvistfrie furugulvet. Lignelsen eller fortellingen om hans seksuelle debut ... Denne fant sted i 1949 - han var 15, hun var 50. En forførelse som skulle få helt avgjørende betydning for det unge, lange, spebygde femtenåringen - helt til han var godt voksen og nærmere de 80 ... Vakkert skildres deres møte i Larssongården, og kvinnen - Ellen - går varsomt frem for ikke å skremme vettet av den unge gutten, og så fullbyrdes akten. Hvorpå de begge takker hverandre ...

"Han hadde siden oppfattet seksualiteten som å åpne den innerste døren i et annet menneske. Det fantes andre dører, men dette var den innerste, og avgjørende. Han åpnet, hun åpnet, så steg de inn i hverandre i et kanskje kort møte, det kunne være fint eller feil, men det var inn til det innerste rommet ..." (side 112)

Den unge gutten, hvis fortid hadde vært knyttet til menigheten og streng religiøsitet, opplevde å bli forløst i synden. Hele sitt liv hadde han hørt det motsatte (nemlig at fravær av synd ville være forløsende eller veien til frelsen) - men selv ble han forløst i synden. Da som nå var det som fant sted ulovlig, siden han var mindreårig. Han lovet derfor kvinnen at han aldri skulle si det til noen. Men så gikk årene, og så kunne det i grunnen være det samme. 

Som en parallell til denne forførelsen forteller forfatteren om et medlem av Jehovas vitner som forlot sekten etter å ha sett ett av hans skuespill på teateret. Samvittigheten hadde seiret, selv om han mistet alt og alle han hadde vært glad i. Men han fikk endelig fred med samvittigheten. For et ansvar å bære for den unge forfatteren!

Siden skulle han forsøke å komme i kontakt med kvinnen som en gang forførte ham på det kvistfrie furugulvet i Larssongården. Han klarte aldri å glemme henne, og lenge lurte han på om det var kjærlighet han opplevde. Til slutt skal han følge henne til graven, og en samtale med kvinnens niese oppsummerer i grunnen det hele så fint i forhold til Enquists bøker. For kvinnen leste bøkene hans, men likte ikke alt. Enquist blir nysgjerrig og spør niesen hva tanten syntes. 

"Ja," sa hun muntert, "det var litt forskjellig, det. En del var vel bra, men ofte syntes hun at du liksom floket det til så det ble utydelig, eller feil, ja hun kunne være temmelig kritisk iblant, men hun mislikte nok ikke alle sammen."

"Bra," sa han, "Bra." 

"Hun var misfornøyd med at du liksom ikke fikk orden i bøkene, liksom, hun sa at du snirklet rundt der du burde gått rett på, hvis jeg kan si det sånn, og det var hun misfornøyd med, hun ga ikke opp, men holdt fast på at hun var misfornøyd. Det var vel fint, tross alt?"

"Fint. Jo. Fint." (side 224)

Så kom de hverandre helt nær til slutt, etter kvinnens død ... Var det kjærlighet?

Enquist insisterer på at han ikke er i stand til å skrive kjærlighetsromaner, og sånn sett er det kanskje et paradoks at han har kalt "Lignelsesboken" en kjærlighetsroman. Selv om boka er selvbiografisk er den ikke i like stor grad som "Et annet liv" et forsøk på å oppsummere et helt liv. Snarere gir den noen glimt inn i skjellsettende hendelser i hans liv - hendelser som har påvirket ham og innvirket på viktige valg senere i livet. Som at han tok avstand fra religionen, selv om den hang fast - klebrig som et fluepapir. Hovedpersonen i boka er navnløs og omtales bare som "han", uten at vi noen gang er i tvil om hvem det handler om. Likeledes at Moren er hans mor, mens Faren er hans far. 

Ett sted leste jeg at det er en oppfatning av at "Lignelsesboken" er fullstendig annerledes alt annet Enquist har skrevet. Selv fikk jeg imidlertid assosiasjoner til "Styrtet engel" - i alle fall i forhold til hvordan historien fortelles. Også den er betegnet som en kjærlighetsroman, uten at den på noen måte inneholder noen klassisk kjærlighetshistorie - verken om noen som får hverandre eller ikke får hverandre. Det måtte i så fall være kjærligheten til ens egen person. 

Ja, hva kan man si om "Lignelsesboken"? Stor litteratur som overskrider grensene for det tradisjonelle selvbiografiske og for den saks skyld den tradisjonelle romanen med en viss form for kronologi i hendelsesforløpet, idet man her snirkler seg inn mot essensen i historiene vi får høre. Det krever en mindfull leser, og sånn sett er kanskje ikke dette en roman som alle vil få like stor glede av, med mindre man har lest litt av Enquist og kjenner hovedlinjene i livet hans fra før av. Det har vært en sann nytelse å lese boka, selv om den tidvis har vært krevende å lese. I det enquistske univers må man påregne det! Her blir det toppkarakter - terningkast seks!

Utgitt i Sverige: 2013
Originaltittel: LIknelsesboken
Utgitt i Norge: 2013
Oversatt: Bodil Engen
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 229
Jeg mottok boka på Gyldendals pressekonferanse i forrige uke


Per Olov Enquist

onsdag 2. mai 2012

"Il Capitano - trippelmorderen" (Regissør: Jan Troell)

Voldsdrama fra virkeligheten

Sommeren 1988 fant det sted et groteskt trippelmord i en liten bygd i indre Västerbotten i Nord-Sverige. En mor og en far og deres 15 år gamle sønn ble tvunget i kne og regelrett henrettet. Foranledningen var et banalt sykkeltyveri, hvor han som altså ble morder og hans kjæreste ble tatt på fersken og forsøkt stanset av eierne. Trippelmordet skapte heftig debatt i media om volden og dens bakenforliggende mekanismer, har jeg kunnet lese om filmen på nettet. Hendelsen dannet senere grunnlag for filmen "Il Capitano", hvor forfatteren Per Olov Enquist og regissøren Jan Troell har samarbeidet om 
manuset.

I åpningsscenen møter vi Minna, som tidligere var kjæresten til Jari, trippelmorderen. Begge sitter i fengsel og venter på rettssaken. Jari har lagt all skyld på Minna for drapene, og hun sitter og snakker med et menneske som enten er advokaten hennes, terapeuten eller kanskje en fengselsprest ... Dette får vi aldri vite. Hun er helt desillusjonert og øyner kun håpløshet. Hvordan kunne det hele skje? Hva var det som fikk henne til å bli med Jari, som aldri var eller kunne bli noe annet enn en taper? Var hun helt uten skyld i alt det som skjedde, selv om det ikke var hun som sto bak drapene?

Mens Minna sitter og snakker med mennesket vi kun hører stemmen til og aldri får se, tas vi med til begynnelsen. Til Minna og Jaris første møte, til deres "flukt" til København der de opplevde det nærmeste de hadde av lykke i forholdet sitt, til episoder som viser en Jari fullstendig uten impulskontroll og med et ukontrollert sinne bare hun forsøkte å si ham i mot, til en Jari som alltid la skylden på henne når noe gikk galt ... Likevel fortsatte hun å være sammen med ham. Dvs. på ett tidspunkt valgte hun å reise hjem, og rett etter havnet Jari i fengsel. Dette ble en periode da hun kunne ha valgt å forsvinne for ham, men heller ikke dette klarte hun ... Og så skjedde det fatale trippeldrapet som ikke bare ødela livene til den familien som bokstavelig talt ble utryddet, men også deres egne liv, uansett utfallet av den nært forestående rettssaken. Hvem styrte egentlig hvem mot katastrofen?

"Il Capitano" er en temmelig dyster film. Ikke bare er temaet dyste
rt, men det er også landskapet som hendelsene foregår i, der det stort sett ligger innhyllet i tåke og dis. Antti Reini er formidabel i rollen som den karismatiske, men uempatiske Jari, som det stort sett bare følger katastrofer med. Han har et så til de grader forvrengt virkelighetsbilde at hans mer uselvstendige og usikre kjæreste Minna ofte tviler på sin egen bedømmelse av situasjonene de roter seg opp i. Maria Heiskanen spiller Minna, og det så overbevisende at det avkrever stor respekt! Mens jeg så filmen tenkte jeg på hvor jeg har sett henne før, inntil jeg kom på at hun selvfølgelig spilte rollen som Maria i den fantastiske filmen "Maria Larssons evige øyeblikk" - også der med Jan Troell som regissør. Skuespillerprestasjonene er i stjerneklasse! Her må det derfor bli terningkast seks!

Innsp
ilt: 1991
Originaltittel: Il Capitano - ett svenskt rekviem
Nasjonaltet: Sverige
Genre: Dokumentar-drama
Manus: Per Olov Equist / Jan Troell
Skuespillere: Antti Reini (Jari), Maria Heiskanen (Minna), Berto Marklund. Antti Vierikko, Matti Dahlberg, Ingemar Boecker, Christina Frambäck, Marjut Dahlström, Harri Mallenius
Spilletid: 105 min. 



tirsdag 10. mai 2011

Per Olov Enquist: "Livlegens besøk"

Om makt og avmakt


Utgitt første gang: 1999

Originaltittel: Livläkarens besøk
Oversatt til norsk i 2001: Bodil Engen
Lydboka er innspilt: 2009
Oppleser: Ola G. Furuseth
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 10 t 53 min.

Danske kong Christian VII ble kronet i 1766, bare 17 år gammel, og regjerte frem til sin død i 1808. Han ble ansett som svakelig og sinnssyk, og i praksis var det derfor ikke han, men de som sto rundt ham, som regjerte i Danmark.

I forbindelse med en reise Europa rundt i 1768 ble tyske Johann Friedrich Struensee ansatt som kongens livlege, angivelig for å holde et øye med den sinnssyke kongen. Struensee vant etter hvert kongens tillit, og i praksis var han faktisk eneveldig hersker i Danmark i alle fall de to siste årene han var kongens livlege. I løpet av denne tiden fikk han gjennomslag for mange idéer vi i dag først og fremst forbinder med den franske revolusjon. Adelens posisjon ble betydelig svekket, og bøndenes rettigheter ble styrket.

Nok en gang er jeg nesegrus i beundring for hvordan Enquist klarer å skildre et følsomt sinn, slik at den unge kongen nærmest er gjennomsiktig i sin sårbarhet. Enquist tegner ikke et bilde av en sinnssyk konge. Derimot tegner han et bilde av en noe svakelig konge som manipuleres trill rundt av omgivelsene, og gir etter for presset han utsettes for. Ekteskapet med dronning Caroline Mathilde var en ren katastrofe. I stedet for å bli lykkelige, støter i første omgang dronningen kongen fra seg, og i neste omgang ønsker heller ikke han å ha noe med henne å gjøre. Alt forårsaket av datidens normer for sømmelighet - en sømmelighet som ikke innbefattet noen form for glede forbundet med seksuallivet mellom ektefeller. Også de ekteskapelige plikter overfor dronningen overtas etter hvert av Struensee, og dronningen føder også hans barn.

Straffen som senere ble Struensee til del, var ikke nådig. De samme menneskene som ønsket at han skulle overvåke den unge kongens handlinger, ønsket nå å kvitte seg med en mann som var blitt for sterk og som derfor måtte uskadeliggjøres. Etter i praksis å ha vært eneveldig hersker i årene 1770 - 1772, ble han henrettet ved halshugging. Dronningen ble deretter forvist fra Danmark.

Dette er enda en av Enquists bøker, hvor han har diktet rundt virkelige personer og hendelser. Dette har han utført med bragd! Personskildringene er fascinerende og det rent språklige ved romanen er glitrende! Jeg klarte nesten ikke å legge boka fra meg under lesingen, for fortellingen var i tillegg svært spennende. Samtidig som jeg som leser fikk innblikk i en viktig epoke av Danmarks historie - i ettertid kalt den danske revolusjon - fikk jeg et interessant innblikk i en del av den danske kongehistorien som jeg fra før av var helt ukjent med. Det forhold at historien er sann, gjør den bare enda mer levende! Her blir det terningkast fem - et sterkt sådan!


Per Olov Enquist

fredag 15. april 2011

Per Olov Enquist: "Magnetisørens femte vinter"

Verden vil bedras


Utgitt første gang: 1964
Utgitt på norsk: 2010
Originaltittel: Magnetisörens femte vinter
Oversatt fra svensk: Bodil Engen
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 264

Etter å ha lest Enquists selvbiografi "Et annet liv", har jeg blitt svært nysgjerrig på å lese flere av hans bøker. Blant disse falt det seg naturlig å velge den nylig oversatte boka "Magnetisørens femte vinter", som utrolig nok er oversatt først nesten 50 år etter at den kom ut i Sverige. Og det på tross av at boka for lengst er filmatisert og sånn sett godt kje
nt.

Innledningsvis i boka er vi vitne til jakten på Friedrich Meisner, en mann som har satt seg fore å bli rik ved å helbrede mennesker ved hjelp av magnetisme. Men nok en gang jages han som fritt villt av en rasende menneskemengde som vil ham til livs, og denne gangen er det virkelig bare så vidt han unnslipper - innestengt som han er i en grotte uten tilgang på mat i dag etter dag ... Utgangen er sperret av mennesker som har bestemt seg for å ta ham levende. Som ved et mirakel slipper han unna.


Senere dukker han opp i Seefond i Tyskland og året er 1790. Han møtes med skepsis fordi han foregir å kunne kurere sykdommer og lidelser der hvor legevitenskapen må melde pass. Da han påstår at han kan kurere doktorens datter for hennes blindhet, har kvinnen imidlertid intet å tape. Hva kan det gjøre å prøve? Og da hun faktisk ender opp med å få synet tilbake etter flere magnetiserende kurer, og at på til med sin far - Selinger - som vitne, forsvinner siste rest av skepsis mot Meisner. Skjønt helt sikre på om han er en sjarlatan eller en seriøs vitenskapsmann, blir man ikke. Og det går vel for den saks skyld an at han er litt av begge deler?

Senere tar Meisner i mot andre og mer krevende utfordringer. Han insisterer på å ha legen med som sitt vitne. Med datterens helbredelse i bakhodet, blir doktoren vitne til noe han til slutt ikke kan benekte er svindel. Spørsmålet er hva han skal gjøre? Skal han angi datterens redningsmann eller skal han la dette passere? Skal han ta livsløgnen fra menneskene i Seefond som omsider gløder av liv, håp og tro? Hva blir avgjørende til slutt; hans samvittighet eller hans skyldføle
lse og/eller skam?

"Ingen avgjørende forandringer kan bygge på en løgn," sa Selinger da, rett opp i det rasende ansiktet. "Det finnes visse enkle regler som aldri endres: løgner kan ikke vare evig. Tillit bygget på bedrageri er en illusjon: Den holder ikke." (side 209)

Fortellerstemmene veksler gjennom boka. I begynnelsen ser vi det meste fra Meisners perspektiv, men mot slutten av boka er det doktoren som opptrer som forteller gjennom sine dagboknotater: 

"Han helbredet min datter. På det punktet utførte han en god handling. Han var kanskje en sjarlatan, men han hjalp henne, og ingen annen kunne ha gjort dette. Og han ga alle disse andre en illusjon å leve på, han ga oss en vinter vi aldri vil glemme, han satte sitt bedrageris kunstverk foran oss og lot det lyse i solen; en illusjon, men likevel levende i oss." (side 220


Det var for en stor del kvinner som ble behandlet av Meisner, og det fremkommer at han misbrukte dem seksuelt under den magnetiske søvnen han fremkalte for dem, mens han altså "behandlet" dem. For en del av kvinnene var det å bli "sett" kanskje nok til å kurere både det ene og det andre, som vel så mye handlet om en knugende undertrykkelse av helt elementære behov som direkte sykdom. 

Personen som Per Olov Enquist langt på vei har bygget sin roman på, har virkelig levd. Franz Anton Mesmer (f. 1734 - d. 1815) var lege, og han behandlet sine pasienter ved hjelp av magnetisme. Enquist har basert sin fortelling på dokumenter  som gjelder den såkalte Keiser-saken, og som i Seefond førte til at han ble anklaget  for svindel, men boka er for øvrig fri diktning. Fiksjon og virkelighet glir over i hverandre, og det er ikke godt å si hva som er hva. Det er en svært fascinerende, for ikke å si magnetiserende historie som fortelles. Slik jeg alltid opplever hans bøker er det litt tungt å komme i gang og finne en tråd i historien, men så trollbindes jeg av Enquists evne til å gjøre et dypdykk i sine romanfigurers psyke. Det bygges opp en spenning som ender i et klimaks til slu
tt.

Dette er ingen lettlest bok. Jeg opplevde at jeg måtte ta den for meg i "klumpevis" over en ukes tid. Ellers hadde jeg ikke klart å fordøye det jeg leste underveis. Enquist forteller her en fascinerende historie om hvordan en hel by kunne bli forført av en eneste person, som spant myter rundt seg selv og sine fortreffelige evner. Og som kunne ha lyktes dersom han ikke hadde blitt altfor grådig på enda mer suksess ... Det skulle være unødvendig å si at boka selvfølgelig er glitrende skrevet av en forfatter som evner å levendegjøre det stoffet han skriver om på en svært unik måte. Ikke ett ord fremstår som overflødig, og språklige blødmer er ganske enkelt helt fraværende i hans bøker.

Jeg kan ikke forstå hvorfor denne boka ikke er oversatt til norsk tidligere! Her blir det
terningkast fem!

Andre bloggere har skrevet om denne boka:

Elisabeth - Bokstavelig talt
Ingun - Kleppanrova

Andre bøker av Per Olov Enquist, som jeg har omtalt på bloggen:

  1. Enquist, Per Olov: Boken om Blanche og Marie (2004)
  2. Enquist, Per Olov: Et annet liv (2008)
  3. Enquist, Per Olov: Kaptein Nemos bibliotek (1991)
  4. Enquist, Per Olov: Styrtet engel (1985)

lørdag 2. april 2011

Per Olov Enquist: "Et annet liv"

En selvransakelsens mester


Utgitt i Sverige: 2008
Innspilt som lydbok: 2009
Originaltittel: Et annat liv
Oppleser: Trond Brænne
Oversatt: Bodil Engen
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 15 t 45 min.

Per Olov Enquists biografi har slik jeg ser det hatt alle muligheter for å mislykkes. For det første er det han selv som har skrevet boka, og bare her er det grunn til å spørre seg om hvor selvransakende det hele faktisk kan bli ... For det andre skriver han om seg selv i tredje person entall. "Jaha", tenkte jeg ... "dette skal bli ... eh ... spennende ..." Og for det tredje er det Trond Brænne som leser, og han er ok han, men passer han til å lese denne boka da, tenkte jeg ... (etter å ha hørt ham som oppleser i "litt for mange" bøker om barn med en noe tilgjort barnestemme). Når jeg likevel valgte å lese den, skyldtes det en kombinasjon av en del nysgjerrighet (etter å ha sett et intervju med forfatteren om boka for en tid tilbake) og at jeg syntes at jeg burde få den med meg. Alle mine bekymringer ble grundig gjort til skamme, for maken til selvbiografi har jeg aldri i mine levedager lest noen gang! Enquist tok pusten fra meg! Jeg har knapt vært borte i en mer selvransakende biografi! Og hvorfor skulle han nå overlate skrivingen til noen andre, når han er en slik eminent forfatter selv?

Enquist forteller om sin oppvekst i Hjoggböle, som nærmest er en liten bygd i Västerbotten i Sverige. Moren var strengt religiøs og dette preget den unge Enquists oppvekst i betydelig grad. I tillegg var moren lærerinne, men det faktum at de liksom tilhørte middelklassen merket Per Olov strengt tatt lite til. Moren var nemlig så livredd for at noen skulle tro at de tilsnek seg privilegier, og dermed ble resultatet stikk motsatt. Det var faktisk arbeiderklassens barn som stakk av med privilegiene, slik han opplevde det. Han gikk mye for seg selv, og hadde få venner. Likevel er det ikke først og fremst en trist oppveksthistorie han forteller. I det området hvor han vokste opp ble det etter hvert klart at det var stor tetthet på forfattere. "Innavl", var forklaringen. Og dermed er tonen satt i Enquists selvbiografi, som er svært humoristisk, varm og full av selvinnsikt.

Enquist gjorde seg etter hvert sterkt bemerket som en solid forfatter. Han levde mye av sitt liv utenlands - i København, New York og Paris bare for å nevne noe. Men suksessen hadde sin pris, og etter hvert fikk han et stort alkoholproblem. Mens han var på toppen, holdt dette på å ødelegge ham fullstendig. Hans andre kone, danske Lone, hadde et hav av tålmodighet med sin alkoholiserte mann, og hun sørget for at han ble innlagt på ulike behandlingshjem, helst så langt borte fra sivilisasjonen som mulig. Men selv ikke å bli plassert i ødemarken på Island forhindret at Per Olov så sitt snitt til å rømme når trangen til alkohol ble for sterk. Til slutt overvant han heldigvis sin alkoholisme, noe som skjedde i starten av 1990-årene, og "et annet liv" kunne begynne ... Som en ren terapi skrev han "Kaptein Nemos bibliotek", en bok som handlet om hans egen oppvekst. (Denne boka tror jeg nok at jeg må lese om igjen, for akkurat dette - at den handlet om forfatterens eget liv - gikk meg, skam og melde, hus forbi den gangen jeg leste den.) Siden dette har han ikke rørt en dråpe alkohol!

Boka er så glitrende skrevet at jeg drister meg til å kalle den stor litteratur i seg selv! Enquist er skånselløs i sin selvransakelse - særlig omkring dette med sitt alkoholmisbruk. Det forhold at han skrev om seg selv i tredje person entall ga ham noen muligheter til å tilføre historien en hel del ekstra dimmensjoner, noe som heller beriket enn begrenset hans biografi. I tillegg til å høre hans historie om forfatterskapet og arbeidet på noen av de mest kjente teaterscenene i verdensmetropolene, får vi høre om hans politiske og journalistiske engasjement både i forhold til Vietnam, Pol Pot og Kambodja på 1960-70-tallet, for ikke å snakke om hans dekning av OL i München i 1972, der hele den israelske OL-troppen endte med å bli drept. Etter å ha lest Enquists selvbiografi har jeg fått jeg lyst til å kaste meg over absolutt alt han har skrevet! "Livlegens besøk" ligger i så måte klar ...

Her kan det ikke bli annet enn
terningkast seks!


Andre bokbloggere som har skrevet om Per Olov Enquists bøker:

- Knirk

søndag 26. desember 2010

Per Olov Enquist: "Styrtet engel: En kjærlighetsroman"

Hudløst og nakent om det å være menneske


Utgitt i Sverige: 1985
Utgitt i Norge: 1986
Originaltittel: Nedstörtad ängel
Oversetter: Kjell Risvik
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 106


Fra før av har jeg kun lest "Kaptein Nemos bibliotek" og "Boken om Blanche og Marie" av Per Olov Enquist. Jeg er imidlertid glad for at jeg hadde så pass kjennskap til forfatteren og hans særegne måte å skrive på, for ellers tror jeg fort at jeg kunne ha slengt fra meg denne lille boka som noe forvirrende greier jeg ikke skjønte noe som helst av etter kun få sider.

I typisk Enquist-stil innledes denne boka med en del løse og høyst uforståelige sekvenser med referanser til ting jeg ikke på noen måte hadde noen forutsetning for å få noe ut av. Ikke før jeg hadde lest hele boka, faktisk ... Da var jeg imidlertid der at jeg hadde lyst til å lese den om igjen med en eneste gang. Jeg leste noen sider om igjen riktignok, men lot det altså bli med det. Mest av alt fordi jeg skulte bort på min haug med uleste bøker som ligger og roper på meg, og som har gjort det en god stund allerede ...

Denne gangen kommer jeg ikke til å forsøke meg på å lage et referat av handlingen. Ikke bare er det vanskelig, men jeg tror også at jeg kan risikere å ødelegge leseopplevelsen for dem som kommer etter meg. En del av opplevelsen med denne boka er faktisk å "knekke kodene" selv. Det jeg imidlertid kan gjøre, er å antyde hva den handler om.

På en måte kan man si at boka handler om hva det vil si å være menneske. Hvor går grensen mot det å ikke være et menneske? Finnes det en slik grense? Selv om Enquist i det alt vesentlige skriver om deformerte mennesker, såkalte monstre, som helt frem til begynnelsen av det 20. århundre ble vist frem som kurositeter på omreisende sirkus, tenker jeg at dette med å være et menneske, være noe i det hele tatt, ikke kan beskrives vakrere enn det Enquist selv gjør på side 9:

"Hvordan det gikk for seg, visste hun ikke riktig, men plutselig var hun bare et slangeskinn, som var blitt liggende igjen på en lysning i skogen. Han så henne ikke lenger. Det var som om hun ikke var til. Hun ville jo sees. Et menneske kan leve uten syn, en blind er også et menneske. Men blir man ikke sett, da er man ingenting."

I vårt sorteringssamfunn ser vi ikke fysisk deformerte mennesker lenger. Enquist sier det slik lenger ute i boka:


"Så ble det slutt på monstrene. Man kan si: de forbedrede medisinske betingelsene, nøyaktigere analyse- og diagnosemetoder, fostervannsprøver, operative muligheter og mer perfekte og mer lukkede oppbevaringsforhold har gjort dem usynlige. De har gjemt dem i oss, kan man si."

Boka handler imidlertid ikke kun om fysiske "monstre", men også om mennesker med psykiske lidelser - bl.a. om en ung svensk gutt som tilsynelatende uten noe motiv eller påviselig grunn kveler et barn. Og etter hvert enda et ... Hva får et menneske til å begå en slik gruoppvekkende handling? Når handlingen ikke en gang er seksuelt mo
tivert?

Det som bergtok meg mest med denne boka var beskrivelsen av den tohodede Pasqual Pinon og hans kone Maria - om deres kjærlighet-hat-forhold uten at de noen sinne kunne slippe fra hverandre fordi de var to hoder på en 
kropp ... ikke før i ca. syv minutter helt til slutt ...

Dette er en bok som gjør inntrykk. I perioder er den nærmest hudløs. Jeg leste et sted at Enquist skrev denne boka da han misbrukte alkohol på det aller verste. Han skrev på boka om morgenen, før han satte i gang med å drikke. Kanskje er det derfor den av og til virker litt forvirrende? Jeg er i alle fall ikke i tvil om at Enquist dypest sett må ha vært inderlig fortvilet da han skrev denne boka, og at det er derfor teksten virker så gjennomsiktig og hudløs. Kanskje lurte han selv på hva slags menneske han var i denne perioden av sitt liv? Boka regnes blant Enquists beste bøker, og er virkelig vel verdt å få med seg! Jeg synes den fortjener
terningkast fem.

Andre bokbloggere s
om har omtalt boka:
- Knirk

lørdag 3. april 2010

Per Olov Enquist: "Kaptein Nemos bibliotek" (1991)

I begynnelsen var dette en høyst forvirrende bok med mange løse fragmenter, men etter hvert falt brikkene på plass. Dette er en ufattelig trist bok om fattigdom både i ånden og i fysisk forstand. Og om et bitte lite samfunns harde krav til 
"normalitet" og om det å passe inn.

Andre bokbloggere som har o
mtalt denne boka:
- Knirk

tirsdag 30. mars 2010

Per Olov Enquist: "Boken om Blanche og Marie"



Om kretsen rundt Marie Curie

Dette er en roman om besettende kjærlighet som risikerer alt. Hovedpersonen i boka er Blanche, som tidligere har vært pasient ved sykehuset La Salpétriere-sykehuset, hvor den verdensberømte legen Charcot drev med hypnosebehandling av hysteripasienter. Han var ikke bare legen hennes, men også hennes elsker. Etter en skandale som ender med at Blanche reiser fra sykehuset, blir hun Marie Curies assistent. De blir nære venner og fortrolige.
Livet sammen med Marie og forskningen hennes betales etter hvert med en høy pris. Strålingen fra de radioaktive stoffene Marie driver forskning på, fører til stor skader på Blanche, som amputerer den ene kroppsdelen etter den andre - og til slutt ender som en torso i en trekasse. Hun beholder imidlertid den ene armen, noe som gjør henne i stand til å skrive. Etter Pierre Curies død, vikler Marie seg inn i en håpløs kjærlighetsaffære med en gift mann, og affæren havner i medienes søkelys. Det hele ender med forferdelse.
Det tok litt tid før jeg ble revet med av historien, men da var jeg også solgt. Per Olov Enquist skriver historien på en besnærende måte, slik at det ikke var mulig å rive seg løs fra boka.

Utgitt i Sverige: 32004
Originaltittel: Boken om Blanche och Marie
Utgitt i Norge: 2005
Oversatt: Bodil Engen
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 212

Andre
bokbloggere som har omtalt boka:
- Knirk