"Winter of Discontent" (Regissør: Ibrahim El Batout)

Den arabiske våren i Egypt

Det er alltid spennende når filmer fra Midt-Østen og omegn blir tilgjengelig for det norske filmpublikumet! I så måte var det et "must" å grabbe med seg denne filmen da jeg her om dagen kom over den på en av mine mange turer innom Platekompaniet. Noe av grunnen til at den i det hele tatt er på det norske markedet (som spesialimport), er at dette var Egypts bidrag som beste utenlandske film i forbindelse med årets Oscar-utdeling. Filmen ble ikke nominert. (Kilde: Wikipedia) Det er ikke enkelt å finne noe særlig informasjon om denne filmen - i alle fall ikke på engelsk - på nettet, og det som ligger der av informasjon er ytterst mangelfullt etter mitt skjønn. 

Jeg gjør oppmerksom på at det finnes en annen film med samme navn fra 1983, hvor Waris Hussein har regien. Tittelen "Winter of Discontent" kan best oversettes med "vinterens misnøye". Det som senere er blitt kjent som den arabiske våren startet i januar i 2011 ...

I filmens åpningsscene sitter journalisten Amr inne i en leilighet med balkongdøren åpen. I nærheten er det støy fra en folkemengde i fullt opprør, og vi skjønner fort at dette er de første tilløpene til demonstrasjoner på Tahrir Square/Tahrir-plassen. Amr våger seg ikke ut, og senere skjønner vi hvorfor. Han er en av de mange som har vært utsatt for tortur i egyptiske fengsler ... Noen av scenene er grusomme, og nettopp av den grunn er filmen gitt 15 årsgrense.

De første demonstrasjonene fant altså sted den 25. januar 2011, og demonstrantene ønsket at president Hosni Mubarak og hans regime, som hadde sittet med en eneveldig makt i nesten 30 år, skulle gå av. Hans styresett bar preg av politivold, tortur av fanger i fengslene, unntakstilstander, feilslåtte lover, mangel på ytringsfrihet og dårlig levestandard, for å sitere en artikkel om den arabiske våren, som finnes på Wikipedia. 

I løpet av filmen, hvor demonstrasjonene på Tahrir-plassen hele tiden kan høres i bakgrunnen, i alle fall der hvor handlingen er lagt til 2011 og ikke et par år før da Amr og flere med ham ble torturert, får vi innblikk i ulike sider ved det egyptiske samfunnet i tiden før den 11. februar - den dagen Hosni Mubarak fikk av. Pressen var kneblet og bidro til å opprettholde det narrespillet som var bestilt fra myndighetenes side - alt for å skape ro og orden. For menneskene som bodde i Kairo fremsto virkeligheten nærmest uforståelig. De befant seg midt i urosenteret, mens TV-nyhetene ikke inneholdt noe som helst om det som skjedde. På BBC og andre utenlandske nyhetskanaler kunne egypterne imidlertid se hva som skjedde i deres eget land ... Forsøk på å kutte forbindelsen til Facebook og Twitter, der det begynnende masse-opprøret faktisk startet (slik jeg har forstått det), var ikke tilstrekkelig til å stanse folkets opprør. 

Filmen, som ble innspilt i 2012, sier ingenting om fortsettelsen etter at Mubarak gikk av ... Ikke annet enn å vise lykkerusen i gatene over at deres fredelige demonstrasjoner faktisk hadde lyktes. Opprøret kostet noen hundretalls mennesker livet, og mangfoldige tusen ble skadet. Et opprør som i bunn og grunn var fullstendig upolitisk, og selv om dette i seg selv var bra, er det kanskje noe av årsaken til de fortsatte urolighetene i landet? 

Jeg er veldig glad for at jeg har fått anledning til å se denne filmen, samtidig som jeg skjønner at den aldri kan bli en internasjonal suksess-film. Til det er nok filmen litt for mye preget av det lavbudsjettet den er produsert under. Rent bortsett fra en del sterke tortur-scener, foregår det meste av filmen innomhus, og vi får knapt se en eneste menneskemengde - ikke før helt på slutten. Samtidig er budskapet i filmen meget sterkt, og det den får frem er i grunnen at folk er folk uansett hvor de bor og hvilken bakgrunn de har. Her er menneskene opptatt av de samme tingene som overalt ellers i verden - nemlig at deres barn skal få en trygg og god oppvekst, at det skal være ufarlig å ytre seg i offentligheten, at man ikke når som helst skal oppleve å få hjemmet sitt stormet og endevendt - for ikke å si ødelagt - av landets politistyrke ... ikke for noe du har gjort, men for noe du har tenkt eller ytret. Filmen viser også hva som skjer når myndighetene har gått så langt at deres befolkning faktisk er villig til å gjøre alt - også å ofre livet - for sine etterkommere, i håp om å være med på å bidra til å skape en bedre verden ...

Jeg anbefaler virkelig denne filmen - rett og slett fordi den bidrar til å gi økt forståelse for noe av det viktigste som har skjedd i verden i nyere tid!

Innspilt: 2012/2013
Originaltittel: El sheita elli fat / الشتا إللى فات‎
Nasjonalitet: Egypt
Språk: Arabisk (tekstet på engelsk)
Genre: Drama
Skuespillere: Tamer Abdul-Hamid, Salah Alhanafy, Salah Hanafy, Moataz Mosallam, Amr Waked, Farah Youssef m.fl.
Spilletid: 96 min.

"Cairo Time" (Regissør: Ruba Nadda)

En skikkelig Kairo-teaser!

Kanadiske Juliette er redaktør i et magasin for kvinner, og reiser til Kairo for å feriere sammen med sin mann Mark, som jobber i FN. Mark sitter imidlertid fast i Gaza, og ber derfor sin venn Tareq om å ta hånd om Juliette inntil han kan komme.

I begynnelsen tenker Juliette at hun fint kan klare seg på egen hånd. Etter nokså kort tid innser hun likevel at det rimelig slitsomt å bevege seg rundt i Kairo uten mannlig følge. Årsaken er at hun hele tiden får massivt med uønsket oppmerksomhet fra andre menn - til sin store overraskelse betydelig yngre enn henne selv. Til slutt har hun et helt haleheng av menn hengende etter seg. I desperasjon oppsøker hun Tareq og ber om hans hjelp.

Tareq stiller mer enn gjerne opp for Juliette, og tiden de tilbringer sammen, gjør noe med dem begge. Tareq tar henne med rundt i Kairo og hun fascineres av hvor annerledes han forholder seg til ting enn hva hun selv er vant til. Samtidig savner hun sin mann så sterkt at hun en dag hopper på en buss som skal ta henne til Gaza. Selvsagt kommer hun ikke så langt, og igjen er det Tareq som redder henne fra en nokså ubehagelig situasjon ...

Underveis blir Juliette og Tareq invitert til et bryllup i Alexandria, og det blir mer og mer klart at de begge er i ferd med å få varme følelser for hverandre. Klarer de å motstå fristelsen til å gå et skritt videre? Og når kommer egentlig Mark seg bort fra Gaza?

Sjelden har jeg sett en film med Kairo som kulisse, hvor jeg har fått se så mye av denne byen som her! Alle fargene, alle lydene, den orientalske musikken, alle inntrykkene ... Jeg ble voldsomt fascinert! Rolletolkningene til Patricia Clarkson og Alexander Siddiq som hhv. Juliette og Tareq er dessuten noe av det nydeligste jeg har vært vitne til på film! Begge har for lengst nådd middagshøyden i livene sine, og dette preger deres tilnærming til hverandre. Her er det ikke ungdommelig impulsivitet uten tanke på konsekvensene som styrer hovedpersonene. Og kanskje er det nettopp dette som gjør denne filmen til det den er - en liten perle, som samtidig virker som den reneste teaser på min reiselyst.

Jeg har aldri vært i Kairo, og hadde det ikke vært for det siste årets uroligheter, ville byen kommet høyt opp på prioriteringslisten min allerede i år. I stedet får jeg "nøye meg med" Istanbul i første omgang ... Det jeg for øvrig likte aller best med denne filmen er utvilsomt all den nydelig filmingen av Kairo, soloppgangen ved pyramidene - og sist, men ikke minst den elektriske spenningen som oppstår mellom hovedpersonene, og som preges av en noe tilbakeholden blyghet som til forveksling virker svært ekte ... Dette er skuespillerkunst på sitt aller, aller beste! Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2009
Originaltittel: Cairo Time
Nasjonalitet: Canada, Irland
Genre: Drama
Skuespillere: Patricia Clarkson (Juliette Grant), Alexander Siddiq (Tareq Khalifa), Elena Anaya (Kathryn), Amina Annabi (Yasmeen), Tom McCamus (Mark), Andrew Cullen (Jim), Mona Hala (Jameelah), Fadia Nadda (Hanan)
Spilletid: 1 t 29 min.

På utflukt i den hvite ørkenen

Stemningsfullt på hotellets terrasse

Tareq og Juliette trives i hverandres selskap

Spiller sjakk i Tareqs café

Naguib Mahfouz: "Gebelawis barn"

Mytisk om det gamle Kairo


Utgitt i Egypt: 1959
Utgitt i Norge: 2005
Originaltittel: Awlád Al-Háratiná
Oversatt fra arabisk: Anne Aabakken
Forlag: Pax forlag A/S
Antall sider: 447
Priser: Nobels litteraturpris i 1988

Patriarken Gebelawi har bygget et palass av et hus, som er omkranset av en høy mur som skal beskytte klanen mot inntrengere. Alle som lever innenfor disse murene har det nærmest paradisisk. Hagen beskrives som så vakker at mine tanker går hen til Bibelens Eden. Å få være her er ensbetydende med å leve i fred og harmoni. Hadde det ikke vært for den eneveldige Gebelawi som bestemmer absolutt alt ... Like fullt: det er definitivt bedre å være innenfor enn utenfor!

Gebelawi vokter over en hemmelighet. Ingen andre enn ham vet hva de såkalte 10 statuttene inneholder, bortsett fra at alle vet at dette løser gåten med hvordan arven skal fordeles. Statuttene er omspunnet med mystikk.

Idyllen blir brutt da Gebelawis eldste sønn Idris forvises fra palasset og må friste en heller kummerlig tilværelse utenfor murene. Deretter overlates bestyrelsen av eiendommene til halvbroren Adham, som er godheten selv. Med klare paralleller til Bibelens Adam og Eva-lignelse og slangens fristelser, som til slutt fører til at de forvises fra Paradis, eller for den saks skyld historien om Kain og Abel, går også Adham i fellen. Idris oppsøker ham nemlig og ønsker å få vite om han er omtalt i statuttene - altså om det blir noen arv på ham ... Adham skjønner at det vil være fryktelig galt å gå i mot patriarken, og ønsker ikke dette. Men så klarer hans kone å overtale ham. Det hele ender med at også han og kona forvises fra palasset.

Deretter følger vi livet utenfor murene. Gjennom flere generasjoner følger vi Gebelawis etterkommere, der de gjør de samme feilene om og om igjen. Det er en evig kamp mellom det gode og det onde, om hvem som skal være bosser og kreve inn beskyttelsespenger, om hvem som er inne med hvem etc. Gode figurer kommer og går - etter Adham kommer Gebel, så Rifaa, deretter Qasem og til slutt Arafa. Man skulle tro at disse skulle bringe samfunnet fremover en gang for alle, men neida. Hukommelsen er kort blant Gebelawis etterkommere. Misunnelse og sjalusi skaper maktkamper som ingen ende vil ta. Det er et hardkokt gangstermiljø som beskrives, med drap og hevndrap, blodhevn og bakholdsangrep. Det imidlertid alle har til felles, er drømmen om en gang for alle å bli akseptert av stamfaren Gebelawi, som underlig nok overlever de fleste ... Får hans undersåtter noen gang vite hva som står i statuttene?

Historien er noe av det merkeligste jeg har lest. Den er nærmest mytisk i formen, og foregår uten referanser til tid og sted, selv om jeg har forstått at den visstnok foregår i en bydel i Kairo. Det er sagt om denne boka, som Mahfouz skrev et par år etter den mer berømte Kairo-triologien (som jeg snart må få lest!) at dette er den mest kontroversielle romanen han har skrevet. Den provoserte det konservative muslimske miljøet fordi man oppfattet den som blasfemisk. Det synes jeg er underlig fordi gud omtrent er totalt fraværende i boka. På den annen side har patriarken Gebelawi egenskaper som til forveksling kan ligne en gudeskikkelse. Det er enormt mye symbolikk ute og går i boka, jf. mine tanker om parallellene til Bibelhistorien. Og jeg har sikkert ikke fått øye på mer enn en liten flik i dette bildet. Utgivelsen holdt på å koste forfatteren livet da han i 1994 ble knivstukket av et par ekstremister.

Selv om dette er en svært spesiell bok, hadde den et vanvittig driv som gjorde at jeg ble helt fjetret! Ikke bare er boka meget godt skrevet - og oversatt! - men den handler om det universelle ved det å være menneske på godt og vondt. Jeg gir toppkarakter til denne boka! Terningkast seks!

Alaa Al Aswany: "Yacoubian-bygningen"

Fabelaktig romankunst!

Handlingen finner sted i Kairo, og alle hovedpersonene har på en eller annen måte tilknytning til Yacoubian-bygningen. Denne bygningen er fasjonabel, med mange velstående beboere. På taket bor tjenerskapet og de fattige.

Persongalleriet i boka beskrives fargerikt og levende, med ytterpunktene fra kvinnebedåreren Zaki el Dessoki og den homofile Hatem Rashid til den fattige vaktmestersønnen Taha el Shazli som ender som islamsk ekstremist. Vi møter også ulike kvinneskjebner - noen inntar offerrollen, mens andre tar skjebnen i egne hender.

Det egyptiske samfunnet beskrives som meget korrupt. Dersom man vil oppnå makt og fordeler, trenger man fremfor alt penger. Men også de mindre velbeslåtte har sine metoder; kjennskap til de rikes hemmeligheter og skampletter kan og blir utnyttet til fulle ...

Det er ikke ofte det utgis romaner av dette kaliberet! Da siste side var vendt, ønsket jeg bare mer! 

Boka er filmatisert.

Utgitt: 2008
Originaltittel: Imarat ya'qoubian
Oversatt: Linda Kjosaas
Forlag: Gyldendal

Antall sider: 259