"Brudens sønn" (Regissør: Juan José Campanella)

Innertier om 40 årskrise og meningen med livet


Innspilt: 2002 
Genre: Drama
Originaltittel: El Hijo de la Novia
Nasjonalitet: Argentina
Skuespillere: Ricardo Darín, Héctor Alterio,Norma Aleandro, Eduardo Blanco, Natalia Verbeke
Spilletid: 125 min.

Jeg ble for alvor oppmerksom på denne filmen etter å ha sett "Hemmeligheten i deres øyne" av samme regissør tidligere i høst. Det var imidlertid ikke mulig å få tak i "Brudens sønn" lenger. Helt til tilfeldighetene førte til at jeg faktisk fant den på et stort DVD-salg på Platekompaniet nylig. Plutselig gjenkjente jeg tittelen på filmen, og fikk fatt i den! Og hvilken lykke! For dette er en kvalitetsfilm av de helt store! Som i "Hemmeligheten i deres øyne" spiller Ricardo Darin hovedrollen også i "Brudens sønn".

Rafael Belvedere (spilt av Ricardo Darin) overtok i sin tid restauranten som faren og moren hans startet i sin ungdom. Han har gjort den til en suksessfull restaurant, men dette har hatt sin pris. Slitet med restaurantet har kostet ham et ekteskap, og han har knapt vært til stede i sin datters liv. Moren hans har Alzheimers sykdom, men Rafael har ikke hatt tid til å besøke henne det siste året. Han lar kjæresten mer eller mindre gå for lut og kaldt vann, fordi restauranten alltid kommer foran alt. Dessuten ønsker Rafael ikke å forplikte seg. Når faren hans ønsker å innlemme ham i planene om å gi sin pleietrengende kone det kirkebryllupet hun aldri fikk, fnyser Rafael av ham, i stedet for å ta inn over seg hvilken ufattelig stor kjærlighet som ligger bak fra farens side. Selv tilbringer han sene kvelder og netter foran TV´n mens han ser på en serie om sin barndoms helt Zorro. Han er 42 år, har ikke en eneste venn og alt som har betydd noe har vært å vise moren at han dugde til noe. Det rakk han aldri før hun forsvant inn i glemselen ...

Men så skjer en rekke uforutsette ting. I første omgang dukker en gammel barndomskamerat opp. Så får Rafael hjerteinfarkt. Og som om ikke det var nok, viser det seg at kjæresten hans er lei av alltid å komme i annen rekke, og truer med å forlate ham. Dette samt en rekke andre ting får Rafael til å ta sin livsførsel opp til ny vurdering. Han er jo ikke det minste lykkelig, og hva er egentlig vitsen med å fortsette i de samme gamle sporene? Hva er det som egentlig betyr noe i livet når det kommer til stykket?

Som nevnt innledningsvis er dette en innertier av en film! Jeg er svært fascinert av Latin-amerikanske filmer, og nesten uten unntak kommer det utrolig gode filmer fra denne verdensdelen! Ricardo Dario spilte Rafael så glitrende at jeg er i ferd med å få meg en ny filmhelt. Vanligvis blir jeg litt utålmodig når filmer varer mer enn to timer, men her glemte jeg fullstendig både tid og sted. Når jeg - ikke overraskende - ender med å gi denne filmen terningkast seks, er dette pga. skuespillerprestasjonene, den glitrende regien, det filmtekniske, historien som sådan - alt! Avslutningsvis vil jeg nevne at det er masse humor i filmen uten at jeg som seer fikk følelsen av å være vitne til en masse fjas.

Denne filmen må da komme i nyutgivelse om ikke alt for lenge!

"Hemmligheten i deres øyne" (Regissør: Juan José Campanella)

Innspilt: 2009
Originaltittel: El secreto de sus ojos
Nasjonalitet: Argentina, Spania
Skuespillere: Ricardo Darin, Soledad Villamil, Pablo Rago, Javier Godino, Gulliermo Francella
Spilletid: 129 min.

Omsider fikk jeg sett denne filmen fra Argentina, som fikk Oscar som beste utenlandske film i år! Filmen var i grunnen nokså annerledes enn hva jeg forventet, men jeg ble likevel ikke skuffet!

Benjamin Espósito har etter et helt liv i rettsvesenet gått av med pensjon, og har nå bestemt seg for å skrive en roman. I stedet for å dikte opp en historie, bestemmer han seg for å skrive om en 30 år gammel mordsak, som han aldri har klart å glemme. Historien er tragisk og handler om en ung kvinne som ble voldtatt på den mest bestialske måte og deretter drept. Enkemannen var helt knust av sorg. Etterforskningen av drapet var alt annet enn enkel. Ikke bare var politiet inkompetent og likegyldig, men dette ble ytterligere komplisert pga. omfattende korrupsjon i landet. Dessuten fantes det ikke spor på åstedet, og Espósito er derfor henvist til å bruke alt det han kan oppdrive av kløkt og oppfinnsomhet.

Espósito ble dypt grepet av enkemannen Ricardo Morales´ dype sorg over tapet på sin unge kone, som han kun rakk å være gift med i kort tid og som han elsket over alt på jord. Ved hjelp av en god kollega Sandoval og hans overordnede Irene, som Espósito er hemmelig forelsket i, går han løs på etterforskningen med stor iver. Nettopp fordi Argentina var et korrupt land på midten av 1970-tallet, var det etter hvert med fare for eget liv at han involverte seg i saken.

Mens Espósito skriver, påvirkes ikke bare måten han husker eller tolker fortiden på. Også hans liv her og nå berøres. Og det på en slik måte at han ikke lenger kan forholde seg til at han kun er en observatør. For hva gjør han da han oppdager at Ricardo Morales har tatt loven i egne hender? Og vil han til slutt våge å vise Irene hva han føler for henne?

Dette er en flott film som jeg tror jeg vil få glede av å se flere ganger. For det er så mange lag i historien at det skal godt gjøres å få med seg alle detaljene den første gangen man ser den. Jeg synes det er spesielt spennende med filmer fra Latin-Amerika, bl.a. fordi det ofte gnistrer av magi mellom hovedpersonene. Historiene er dessuten annerledes enn hva europeisk og amerikansk film kan by på. Bare måten den aldrende Espósito og den fremdeles vakre, eldre kvinnen Irene ser på hverandre ... Derav tittelen på filmen. De føler en gjensidig sympati med hverandre, og sikkert mye mer også, men det ble aldri noe mellom dem. Gjennom å trekke Irene med i bokprosjektet og vise henne hvordan han oppfattet mange episoder mellom dem tilbake i tid, spørs det om han kan vekke til live følelser og endre retningen livet hans har tatt så langt?

For øvrig vil jeg fremheve musikken og miljøskildringene - det litt gammelmodige og krimgåte-aktige som ligger som et slags mystisk slør over handlingen. Det er kanskje spesielt det siste som gjorde at jeg tenkte at denne filmen må jeg rett og slett se en gang til! Det gjør jeg ofte med filmer som gir meg mer enn ren underholdning der og da. 

Jeg gir filmen terningkast fem.