Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Hellas. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Hellas. Vis alle innlegg

lørdag 29. juli 2017

Aris Fioretos: "Mary"

Om et opphold i helvete

Det var noe med denne boka som fikk meg til å prioritere den kort tid etter at den var i hus. Kanskje var det begrepene "fengselsøy" og "statsfientlig virksomhet" som fanget min nysgjerrighet? Nå er boka lest, og med fare for å bruke en forslitt klisjé, så er dette et knyttneveslag av en bok! Du godeste, som jeg var fanget fra første side ... Og selv om det ikke gikk raskt å lese den - dette er nemlig ingen "slukebok" og hver side gjør krav på konsentrert lesning - følte jeg meg helt fengslet av den. Jeg levde med Marys skjebne fra begynnelse til slutt, og hun slipper nok ikke taket i meg med det første heller. 

Tematikken er så eksistensiell og boka så utrolig godt skrevet at jeg i tillegg sitter og tenker på hvorfor Aris Fioretos´navn ikke dukker opp når man gjetter på hvem som skal motta Nobels litteraturpris ... Hvordan er det i det hele tatt mulig å skrive en slik bok uten å ha opplevd den eksistensielle krisen som hovedpersonen i boka - Mary - opplever? Svaret får vi antakelig i bokas etterord, der forfatteren skriver at enhver likhet med virkelige steder er tilfeldig, men at han takker de anonyme personene som har gitt ham del i sine erfaringer. En spesiell takk har han rettet til Katerina Stefatos (antakelig fordi hun har hjulpet ham med tilgang til kildene som boka er basert på?).

Det er med stor undring jeg registrerer at "Mary" ikke er anmeldt i noen av de store avisene her i landet. Dette er nemlig ikke en bok som kan forbigås i stillhet!

Om forfatteren

Aris Fioretos (f. 1960) er en svensk forfatter og oversetter, og etterkommer av greske foreldre. Fioretos har doktorgrad i litteraturvitenskap med avhandlingen "Det kritiska ögonblicket". Det er en dekonstruktiv analyse av verk av Friedrich Hölderlin, Walter Benjamin og Paul Celan. (Kilde: Wikipedia)

Fioretos debuterte som forfatter i 1991, samme år som han tok sin doktorgrad, og totalt har han utgitt 15 bøker. Så vidt jeg vet er kun to av bøkene hans oversatt til norsk; "Den siste greker" (på svensk i 2009 - på norsk i 2013) og "Mary" (på svensk i 2015 - på norsk i 2017). I tillegg har han oversatt verker av Vladimir Nabokov, Paul Auster m.fl., og vært redaktør for flere bøker - blant annet en om Paul Celan ("Gedichte"). Fioretos er en meget prisbelønt forfatter, og jeg teller 14 priser og utmerkelser på den svenske Wikipedia-siden om ham. I tillegg har han en rekke akademiske titler innenfor litteraturvitenskap og estetikk både i Södertörn, Stockholm og ved Yale University. 

"Mary" ble nominert til August-prisen i 2015, men nådde ikke opp. Det sier mer om konkurrentene enn om boka, tenker jeg. Svensk samtidslitteratur holder en meget høy kvalitet, så her har det nok vært mange sterke konkurrenter. 

Om bokprosjektet

Før man begynner på "Mary" kan det være greit å vite at det er virkelige hendelser som har inspirert forfatteren til å skrive nettopp denne boka. Ikke med et ord nevnes Hellas i selve teksten, men vi får noen hint underveis. Blant annet nevnes drakmer. Vi skjønner også at det er en militærjunta som står for fall. Tidsrommet som handlingen foregår i - fra høsten 1973 til våren 1974 - sammenfaller dessuten med et studentopprør i Aten på samme tid. I bokas etterord forteller forfatteren at det er dette studentopprøret det handler om, men at enhver likhet med virkelige steder og personer er tilfeldig. Han har nemlig endret fakta og historiske sammenhenger der handlingen har gjort dette nødvendig. 

Studentene ved Teknisk høyskole i Aten gjorde opprør mot militærdiktaturet i 1973. Opprøret ble slått ned i løpet av tre dager, "men innebar likevel begynnelsen på slutten for juntaen som hadde sittet ved makten siden "den nasjonale revolusjonen" i 1967". Juntaen falt 24. juli 1974 som en konsekvens av Kypros-konflikten, men før dette ble volden som ble utført av myndighetene, betydelig verre. En av fangeøyene som tidligere hadde blitt stengt pga. internasjonalt press, ble tatt i bruk igjen. Nettopp her foregår det meste av handlingen i "Mary". I alle fall ligner det veldig ... 

Om "Mary"

Mary er 23 år. Hun fikk polio som barn, er oppvokst i et borgerlig hjem og studerer arkitektur. Hun har gjort opprør mot foreldrene etter at broren hennes flyktet ut av landet. Så forelsker hun seg i radikale Dimos. Dimos jobber i studentradioen, og dette forholdet fører henne inn i kjernen av et gryende studentopprør. Forholdet er heftig og lidenskapelig, og fører til at Mary blir gravid. Rett før hun skal fortelle dette til kjæresten sin, et tidspunkt som sammenfaller med studentopprøret, blir hun lokket i en felle og arresteres. 

De neste 13 døgnene som finner sted i sikkerhetstjenestens hovedkvarter, er et helvete. 

"Det finnes avgjørende øyeblikk i alle menneskers liv, men det finnes også stunder da tilværelsen forandrer seg fordi tiden er inne. Et punkt er nådd av grunner ingen behøver å forklare. Når det inntreffer, virker alt innlysende, for ikke å si uunngåelig, og man undrer seg på hvordan man noensinne har kunnet tro at hendelsesforløpet skulle bli annerledes. Dette er et slikt øyeblikk. Plutselig innser jeg at alt bare har vært stadier i et forløp som skulle føre til disse mennene på Minus To. Jeg er ikke overrasket; selv om jeg verger meg, er jeg merkelig nok ikke engang redd. Da Samaritanen tar av seg jakken og legger hodet på skakke, som om han lurer på om det er noen grunn til å fatte godhet for meg, blir jeg nærmest trett. Må vi igjennom dette ritualet? Mennene vet hva de har tenkt å gjøre; jeg vet hva jeg ikke kan gjøre - det er vel nok?

Følelsen får meg til å oppleve noe som ligger nær hjelpeløs befrielse. For første gang på snart en uke svever jeg i det uvisse. Her er ingen undring, ingen tvil. Et forløp venter, og selv om jeg ville ha gjort nesten alt for å slippe smerten, skremmer den meg ikke. Polioen har herdet meg; det eneste jeg er redd for, er at det jeg bærer i kroppen skal bli skadet. En sko tråkker på en sigarettstump, ellers er det ikke en lyd å høre. På benken ved veggen ligger det tau. Lenger borte ser jeg stoler og et bord med verktøy. Der er det også noen filler og nummerskilt. Et bilbatteri står på en krakk, en motorsykkelmotor er montert på en treblokk." (side 58)

Mary nekter å si hvem hun er og hun kompromitterer heller ikke studentmiljøet hun har vært en del av. I løpet av de nesten to ukene inviteres hun og de andre kvinnene som er internert til "te og kaker". Alle skjønner hva dette innebærer, selv om det aldri sies i klartekst. Men vi lesere aner at det handler om massevoldtekt, det nedrigste man som fange kan utsettes for. Mary skjønner ikke hvorfor hun ikke har fått "kaker", og tror det skyldes at noen beskytter henne. Dette gir henne klokketro på at hun kommer til å bli løslatt snart. Det blir hun imidlertid ikke ... 

Mary, Zoe, Ioulia, Nerveprinsessen, Fabi og hennes femårige sønn deporteres til Rotteøya, den fengselsøya alle trodde for lengst var nedlagt ... Her skal de vaske ned hele stedet, som har stått og forfalt i noen år. Rotter og skorpioner har overtatt stedet, og det gjelder å passe seg. Legehjelp på disse kanter er nemlig ingen selvfølge. Siden brønnen er ødelagt, må de klare seg med saltvann til vask. Rent vann får de fra naboøya. 

I begynnelsen er det rene himmelrike å komme til øya, for her kan de på dagtid gå fritt rundt. Men så begynner problemene ... Saltvannet tærer på huden, som sprekker ... Likevel må de fortsette å vaske. Mat er et knapphetsgode, og sulten tærer dem nesten i stykker. Sønnen til Fani - her bare omtalt som Gutten - blir et levende bilde på det som foregår. Dette er ikke et sted for barn. Faktisk heller ikke et sted for mennesker, verken store eller små. Trusselen om en verre skjebne ligger hele tiden over dem. Ioulia mener at de må jobbe enda hardere enn før. "Hvis vi ikke bøyer oss, knekker vi." (side 109)

Fangevokterne har begrensede intellektuelle evner, og forstår ikke kvinnene. Mange av dem er oppvokst på mindre øyer som de knapt har forlatt noen gang. Ikke er de skolerte og ikke er de opptatt av så mye annet enn livskampen, det å overleve. Men ett vet de, og det er at de ikke anses som førsterangs borgere. Kanskje er det derfor det faller en del av dem så lett å behandle disse kvinnene, som tror de er noe fordi de kommer fra hovedstaden og har studert, så grusomt? 

Marys overlevelsesstrategi er å holde minnene om det hun og Dimos har hatt sammen, så levende som mulig. Dessuten har hun ikke bare seg selv å tenke på. Hun er mer enn bare seg selv nå - med barnet som vokser frem i magen hennes. I begynnelsen kaller hun barnet, selve sola, for plommen. Så blir det aprikos, mandarin osv. Hun vet at i det øyeblikk fangevokterne skjønner at hun er gravid, vil det bli farlig for henne. Hun bruker alt hun har av tankekraft for å holde seg oppe. 

"Den eneste måten å hindre stillheten i å kvele denne reddende uvissheten på, er å fylle hver handling med innhold. Jeg må bli oppmerksom. Nøyaktig. Sta. Ikke la tungen svelle. Ikke la tankene vandre. Ikke la hungeren etter salt mat - nøtter, lakris, oliven, hva som helst - bli så sterk at jeg for alvor overveier å drikke en hel bøtte hav. Jeg må konsentrere meg om én ting om gangen. Selv om ingenting i verden svarer tilbake, må ikke stillheten ta over. Jeg skal bli noe annet enn dyr. Jeg skal lære kroppen begjærets disiplin." (side 205)

Å være noe annet enn et dyr kjenner Mary på den dagen hun mister dyrebar kaffe på gulvet, og plutselig ser seg selv utenfra der hun ligger på gulvet og prøver å redde det som reddes kan. Er hun noe annet enn en krafser, slik rottene på stedet betegnes som?

Hva skjer med Mary til slutt? Klarer hun seg, eller går hun til grunne? Er det mulig å overleve og beholde det menneskelige i seg etter en slik hendelse? Hva er igjen av hennes opprinnelige jeg til slutt? Og hva med barnet? 

"Er det derfor vi holder ut, fordi vi tror det blir bedre, finere, mer rettferdig et annet sted? Alle lengter etter det og snakker om det. Jeg vet ikke om jeg vil lengte lenger, jeg vil kunne være der jeg er." (side 254)

Min oppfatning av boka

Gjennom Marys fortellerstemme kommer vi så tett inn på henne som det er mulig å komme et menneske og hennes lidelseshistorie. Her brukes ikke store ord, og de grusomste hendelsene er omskrevet i en nøktern og lavmælt stil. Likevel er vi som lesere aldri i tvil om hva som skjer. Fordi vi selv må tolke oss inn i det usagte, griper denne romanen oss mye dypere enn om alt hadde vært sagt rett ut. 

Historien om Mary er eksistensiell. Selv om dialogene og det som skjer kvinnene imellom er diktning, vet vi at historien som sådan er hentet fra virkeligheten. Noe slikt som dette har faktisk hendt, og nettopp dette gjør at historien griper oss sterkt og trenger inn i hver nervecelle i kroppen. Det gjør vondt - både fysisk og psykisk. Mary, som er vant til et helt annet liv, gremmes over at hun alltid er så skitten, og når hun kommer over et såpestykke, skraper hun såpe inn under neglene - til bruk neste gang hun får anledning til å vaske seg. Et måltid med mer tilbehør enn hun er vant til i forbindelse med fengselsoppholdet, og som er ment å være til glede, blir snarere en påminnelse om alt hun går glipp av. Hun er livredd for at denne påminnelsen om et normalt liv skal få henne til å gjøre uforutsette ting for å slippe unna, komme seg bort fra fangeøya ... Hun må beskytte kjæresten sin, barnet sitt og seg selv. Hun vet at dersom hun hadde røpet navnet sitt, ville faren, som har en høy posisjon i militærjuntaen, kunnet redde henne. Men selv ikke dét er hun villig til å gjøre. Da ville hun nemlig ha mistet seg selv. Selv ikke da hun tvinges til å gjøre et helt umulig valg, tyr hun til den letteste utgangen. 

Jeg er overbevist om at "Mary" vil bli stående for ettertiden som en klassiker. Nettopp det forhold at romanen er så vag i sin antydning av hvor handlingene finner sted, blir den universell og på et vis tidløs. Sånn sett kunne forfatteren kanskje ha latt være å nevne årstall også, selv om linken til virkeligheten er med på å gjøre historien så sterk. Dette er nemlig en historie om hva som skjer når unge mennesker gjør opprør mot et diktatur, og hva de risikerer dersom de blir tatt. Grunnleggende menneskerettigheter settes til side, tortur blir et verktøy for å få ofrene til å snakke - og likevel ... likevel er det grenser for hva et diktatur og dets håndlangere kan oppnå i møte med mennesker som virkelig tror på det de kjemper for. Saken blir større enn de selv, og samtidig blir overlevelsesdriften umåtelig sterk. For uten overlevende vitner får jo ingen høre om det som har skjedd. Marys tanker er imidlertid ikke veldig politiske. Det skyldes nok barnet hun bærer på og drømmen om å bli gjenforent med Dimos. For at hun skal holde ut, legger hun et riskorn i en blikkboks hver eneste dag. Dermed blir tilværelsen mer konkret og håndgripelig. Som om det hele har en begynnelse og en slutt. 

Dette er en bok jeg ikke kan få anbefalt sterkt nok! Den er viktig og veldig aktuell i vår tid, der flere diktaturer står for fall (selv om det kanskje ikke ser slik ut akkurat nå). Alt takket være modige mennesker som våger å kjempe for det de tror på - ting som grunnleggende handler om én ting: retten til å være menneske fullt og helt. 

Boka er nydelig oversatt av Bodil Engen.

Utgitt i Sverige: 2015
Originaltittel: Mary
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Agora Publishing 
- boka inngår i Agora Bibliotek - utvalg ved Gabi Gleichmann
Oversatt: Bodil Engen
Antall sider: 255
ISBN: 978-82-93139-31-7
Jeg har fått tilsendt leseeks. fra forlaget


Aris Fioretos (Foto: Janerik Henriksson/TT)

lørdag 14. januar 2017

"Suntan" (Regissør: Argyris Papadimitropoulos)

Livsfarlig flørt i sydensolen

Tidligere i høst søkte Arthaus etter 100 filmentusiaster fra hele landet, og jeg var en av de heldige som ble plukket ut til å være med på å stemme frem en favorittfilm, som senere skal vises på norske kinoer. Prosjektet het Scope100 (2016-2017). Vi fikk se syv filmer, og jeg har tidligere skrevet om prosjektet i mitt blogginnlegg den 13. november 2016 - "Når film blir lidenskap". Jeg skal ikke røpe hvilke av filmene som vant riktig enda, men vil i dette blogginnlegget presentere en av filmene (en av de beste, etter mitt syn) i prosjektet. "Suntan" er for øvrig månedens film på Cinemateket for tiden, og det er mulig å se den hele ni ganger frem til 3. februar. 

"Noen blir brune. Andre brenner." Det er egentlig en grei introduksjon til denne filmen om sommeren fra helvete. Vi befinner oss på en gresk øy, Antiparos for å være mer presis. Hit har legen Kostis søkt seg. Han ankommer rett før jul. Hybelen er stusslig, han er stusslig, stedet er stusslig. Det skjer ingenting der. 

Vi aner at Kostis er en mann med mye uforløst i seg. Han er i førtiårene, er kvapsete og ikke akkurat den adonisen kvinner flest drømmer om. Han har ikke stiftet familie og han er ensom. Alt ligger godt til rette for en midtlivskrise av format. For hva har han egentlig fått til i livet sitt? Bortsett fra at han er lege? Vi får imidlertid ikke vite noe som helst om hans fortid, ikke annet enn at han av en eller annen grunn har brutt med tidligere venner og bekjente. For underveis dukker det opp noen gamle kjente som lurer på hvor i all verden det ble av ham i sin tid ... 

Kostis fryder seg over sommeren og alle mulighetene som plutselig
ligger foran ham.
Så kommer sommeren, og med den turistsesongen. Hele stedet nærmest eksploderer. Ikke bare blir det folksomt på øya. Rundt ham lever folk. Og i livene sine brekker de bein, får infeksjoner, solstikk og jeg vet ikke hva. Da trenger de Kostis, som tålmodig behandler hva det skulle være. Han jobber fra morgen til kveld, og livet der ute i solen er ikke hans. Det er utilgjengelig for ham. Høysesong betyr inntekter for arbeidsgiveren hans, og det er forventet at han skal jobbe så mye han bare kan makte. Sosiale atspredelser finnes ikke for ham, i alle fall ikke utover uendelige kaffeselskaper med lokalbefolkningen, der underholdningen for en stor del består i å se på middelaldrende kvinner som danser zorba. 

En dag ankommer Anna. Hun har tråkket over og kommer hinkende inn på legekontoret. Brun til trengsel, vakker som en gudinne og frekk og flørtende så det holder. Hun leker med Kostis, er påtrengende med sin kvinnelighet og hun setter ham litt ut av spill rett og slett. Med seg har hun et helt kobbel med halvgale venner, som støyer og bråker og nærmest er ute av kontroll. For en livsglede! Kostis tiltrekkes av dette. 

Anna - halvparten så gammel som Kostis - og objektet for hans drømmer ...
I stedet for å jobbe til sene kvelden, stenger Kostis legekontoret tidligere enn han pleier. Det fører til at han må be noen pasienter om å komme tilbake neste dag. Han handler inn bæreposer med øl, og så oppsøker han Anna og vennene på stranda. Der blir han tatt godt i mot. I alle fall tilsynelatende. Dagene går, og han trekkes inn i et vanvittig festeliv, der alle har sex med alle, der ingen har enerett på noen og der han håper på en ting: å få sjangs på vakre Anna. Anna tar seg tilrette blant alle guttene, og endelig er det Kostis´tur. Men der hun leker med ham, er alt dødsens alvorlig for ham. 

Kostis oppsøker etter hvert Anna og vennene hennes daglig på stranda
Kostis blir dødelig forelsket i Anna, og det skal koste ham dyrt. For der hun virrer rundt uten tanker for morgendagen, der trekkes Kostis lenger og lenger ned i avgrunnen. Lokalbefolkningen har nemlig begynt å legge merke til atferden hans, og arbeidsgiveren hans er forbannet fordi han ikke er på legekontoret og behandler pasienter døgnet rundt i høysesongen ... 

Dette er virkelig en severdig film! Skuespillerprestasjonene er overbevisende, og Kostis er akkurat så patetisk som en småfet førtiåring blir når han tror at han har sjangs på de flotteste damene som er minst tyve år yngre. Festescenene i filmen er svært suggererende og akkurat dette elementet i filmen tror jeg vil tiltale yngre seere. Midt oppi alt det lettlivete og ubekymrete aner vi et større alvor, fordi Kostis ikke er på samme frekvens som resten av gjengen. Han tror at han passer inn, at han er ung igjen og kan ta igjen alt han åpenbart må ha gått glipp av i sin egen ungdomstid. Men når blir det nok for ungdomsgjengen, og når skjønner Kostis at nok er nok? Hva skjer i det hele tatt med et menneske som er dødelig forelsket i et annet menneske, som bare ler av følelsene til den andre, tråkker på vedkommende, uttrykker forakt? I den grad denne filmen måtte ha en slags moral, må det være at det kan være livsfarlig å leke med andres følelser ...

Jeg anbefaler denne filmen sterkt! 

Innspilt: 2016
Originaltittel: Suntan
Nasjonalitet: Hellas
Språk: gresk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Makis Papadimitriou, Elli Tringou, Milou Van Groessen, Dimi Hart, Hara Kotsali, Marcus Collen, Yannis Tsortekis, Pavlos Orkopoulos, Maria Kallimani, Syllas Tzoumerkas, Marissa Triantafyllidou, Achilleas Kyriakidis, Yannis Ikonomidis, Nikos Triantafyllidis
Spilletid: 104 min.

fredag 19. august 2016

What to do in Plomari, Lesvos?

Plomari på Lesvos - sett fra sjøsiden (foto: Rose-Marie Christiansen)
Det er ikke mange dagene siden jeg og familien min kom hjem etter å ha tilbrakt en helt vidunderlig ferie på Lesvos, nærmere bestemt i Plomari. Lesvos er en gresk øy - den tredje største øya i Hellas, med sine drøyt 1600 km2. Den største øya er Kreta med sine 8336 km2, mens Evvia er en god nr. 2 med sine 3670 km2. Til sammenligning er Oslo kommune 454 km2, mens f.eks. Shetland er på nesten 1500 km2 og Orknøyene er på i underkant av 1000 km2. Lesvos er med andre ord en stor øy, og det er faktisk ikke gjort i en håndvending å kjøre rundt på øya. 


Lesvos ligger veldig nær Tyrkia
Lesvos ble godt kjent internasjonalt under flyktningekrisen som eskalerte i 2014 og 2015, da ca. en halv million båtflyktninger ankom Plomari, ut fra det jeg har forstått. Årsaken er åpenbar; det er kort vei fra Tyrkia til Lesvos, og dette var derfor et foretrukket mål for mange av dem som forsøkte å komme seg videre fra Tyrkia og oppover i Europa. 

Lokalbefolkningen på Lesvos stilte opp og hjalp flyktningene så godt det lot seg gjøre. Farkostene flyktningene kom i var svært provisoriske, og det skulle ikke rare uhellet til før faren for drukning var nærliggende. Mange forulykket også. 

Prisen som lokalbefolkningen har betalt for flyktningekrisen er en gigantisk svikt i turismen. Mellom 70 og 90 % av turistene har sviktet - antakelig fordi mange som ellers er reiseglade av seg og Hellas-elskere på sin hals, har vært skeptisk til å ferie i et land hvor man risikerer å få flyktningekrisen vel nært på kroppen. 


I Plomari går livet sin vante gang (foto: Rose-Marie Christiansen)
Det bor rundt 90 000 mennesker på Lesvos, og hovednæringen - det de aller fleste lever av - er turisme. Man trenger ikke mye fantasi for å forstå at det er kritisk for disse øy-menneskene at turismen svikter. Det er nettopp i turistsesongen at pengene de skal leve for resten av året, tjenes. Og med krisen i den greske økonomien på toppen av det hele, sier det seg selv at det ikke er er mye hjelp å få utenfra heller. 

Bystranda i Plomari (foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi hadde vært på Lesvos fem år tidligere da vi i år bestemte oss for at det nettopp var dit vi ønsket å reise. Vi visste på forhånd en del om situasjonen på denne øya, og kjente på en sterk lyst til å reise tilbake. For å si det sånn: det angret vi overhode ikke på! Om vi så noe til flyktningene? Absolutt ikke! De som har fulgt litt med i nyhetsbildet kjenner godt til at det for en tid siden ble inngått en avtale mellom Tyrkia og Hellas om at eventuelle flyktninger som kommer hit, skal sendes tilbake til Tyrkia. Dette betaler Hellas (og kanskje også EU, for alt jeg vet) en del for, slik at Tyrkia skal bli i stand til å hjelpe flyktningene der. Dette har gjort det uinteressant å komme hit. Det er imidlertid noen flyktninger igjen på Lesvos, men dette er afrikanere som verken kommer frem eller tilbake. De får ikke flyktningestatus i Europa, og har blitt værende igjen i en flyktningeleir like utenfor Mytilini, hovedstaden på øya. Vi kom over en demonstrasjon i Mytilini i forbindelse med en rundtur. Fortvilede mennesker fra Etiopia og Eritrea demonstrerte for like rettigheter som syrerne - altså at de skal få flytningstatus og komme seg videre. En helt udramatisk og fredelig demonstrasjon, bare for å ha presisert det! 


Plomari (foto: Rose-Marie Christiansen)
Mitt budskap til deg som vurderer å dra dit er altså at det ikke er noe å frykte! Reis dit og du vil få en Hellas-opplevelse litt utenom det vanlige! Spesielt Plomari er ikke som alle andre steder. Du kommer tettere på folkene her, og øya er svært "levende". Det er ikke "bare" et samfunn bygget rundt turisme. 


Sjarmerende Plomari (foto: Rose-Marie Christiansen)
Lesvos er selveste ouzo-øya fremfor noen i Hellas. Her produseres den aller beste ouzoen i Hellas - dette anisbrennevinet som landet er så kjent for. Og dersom du tror at du ikke liker ouzo, så har jeg deg mistenkt for ikke å ha smakt skikkelig ouzo i det hele tatt. Jeg kjenner ingen som ikke liker ouzo etter å ha smakt Lesvos-produsert ouzo!


Blå Barbayanni - vår favoritt!
(foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi besøkte to ouzo-destillerier mens vi var på Lesvos. Ingen av oss var i tvil om at den blå Barbayanni-ouzoen smakte aller beste, selv om det også finnes en grønn utgave som er noe mildere på smak. 

Den helgen vi ankom Plomari ble den årlige ouzo-festivalen arrangert. Denne festivalen fikk vi også med oss da vi var på øya fem år tidligere. Vi husker at det var atskillig flere boder med servering av ouzo den gangen, så det har nok skjedd noe som følge av svikten i turisme, tenkte i alle fall vi. Uansett - vi fikk nå smakt de beste ouzoene som Lesvos har å by på under festivalen. 

Her kan du lese mer om både ouzo-øya Lesvos og ouzo-festivalen!

Dersom du først bestemmer deg for å reise til Lesvos, anbefaler jeg å leie bil. Man bør nemlig få med seg litt mer enn bare bading og soling når man først befinner seg på denne spennende øya! 


Thermal Baths "Therma" (foto: Rose-Marie Christiansen)
Det er mange termiske bad på øya, og det anlegget som antakelig er best tilrettelagt for besøkende er Therminal Baths "Therma", som ligger innerst i Giera-gulfen, ikke så langt fra Mytilini. Vi dro dit, og det ble en veldig fin opplevelse. Her kunne man også få massasje og annen behandling til en relativt rimelig penge - i tillegg til det helt obligatoriske på et slikt sted, nemlig et termisk bad. Etter et termisk bad sover man som et barn!

Tarti Beach (foto: Rose-Marie Christiansen)
Bystranda i Plomari er helt ok, men Tarti Beach, som ligger ca. 35 minutters kjøring fra Plomari, er helt super. Her er det også morsomt å snorkle, fordi det er litt av hvert å se på havbunnen. Vi så mer enn 30 ulike fiskesorter i løpet av ferien. Noen av dem var riktig fargerike! 

Stratos og Jorgis på Sebastian Taverna på Tarti Beach
(foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi valgte å ligge ved tavernaen SebastianTarti Beach - slik vi også gjorde for fem år siden. Dersom man spiser lunch på tavernaen, slipper man å betale for solsengene. Dessuten er maten på Sebastian særdeles god! Ekstra morsomt var det at innehaveren og hans medhjelper - Stratos og Jorgis - faktisk kjente oss igjen fra fem år tidligere! Slikt blir man jo dødssjarmert av! Her spiste vi gresk salat, tzatsiki, lamb chops, kalamari, kefkedes, souvlaki, mousaka, fylte tomater og paprika, grillet fisk, grillet ost - i det hele tatt det meste av hva det greske kjøkken har å by på! 

Gresk salat (foto: Rose-Marie Christiansen)
I begynnelsen ble vi litt bekymret, fordi det var så få gjester på stedet, men heldigvis tok dette seg kraftig opp mens vi var der. Det er ikke bare skandinavere som har sviktet, men også tyrkiske turister. Tyrkerne kommer gjerne med egne lyst-yachter, og selv om de bare blir i 2-3 dager, betyr dette mye for øyboernes levebrød. For øvrig ferierer grekerne selv mye i sitt eget land, og den følelsen vi satt med var faktisk at brorparten av turismen besto av grekere.

Glade barn i Plomari (foto: Rose-Marie Christiansen)
Jeg hører til dem som liker gresk musikk og synes dette er vakkert. Derfor ble jeg i godt humør av musikken som "gjallet" i gatene. Langs "stripa" i Plomari var det livemusikk stort sett hver eneste kveld, og mange ganger førte dette til spontan dans i gata. 

Restauranten Somewhere else it is raining i Plomari (foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi prøvde mange av restaurantene i Plomari, men dersom jeg spesielt skal trekke frem en av dem, må det bli denne lille restauranten på bildet ovenfor - Somewhere else it is raining. Her spiste vi meze tre dager på rad. Meze er den greske varianten av tapas, og består av småretter. Hver dag fikk vi forskjellige retter, og dette var ekstra spennende! Vi sa selv stopp når vi kjente at vi ikke orket mer. Og da hadde vi gjerne fått både åtte og ni ulike retter. Den siste dagen vi spiste der - vår avreisedag - spurte innehaveren min mann om han hadde lyst til å smake kråkebolle. Som sagt, så gjort! Tilbakemeldingen var at dette var godt og at det smakte omtrent som østers, bare litt søtere. 

Dako (foto: Rose-Marie Christiansen)
Ellers smakte vi mye forskjellig - som denne retten som het Dako, og som besto av brødskiver med tomat, olivenolje, feta og kapers. Det var alldeles nydelig! En kelner på restauranten Taverna Berdema - med Plomaris kanskje beste beliggenhet - sørget for å inspirere oss til å smake mye forskjellig, og det var riktig spennende! 

Fra hestefestivalen i Plomari (foto: Rose-Marie Christiansen)
Den andre helga vi var i Plomari, var det hestefestival. Her var det også rikelig med esler og muldyr. Av diverse årsaker fikk vi ikke med oss så mye av festivalen, men vi registrerte at hele Plomari sto på hodet denne helga, og at musikken runget gjennom byen. Veldig eksotisk og spennende for alle som elsker å oppleve noe som er litt annerledes!

Leie av scooter er ikke akkurat noe som anbefales, fordi det skjer en del
ulykker der i turistsesongen (foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi kjørte rundt på øya, og var blant annet innom Molivos, en by som ligger på nordsiden av Lesvos. Her er det en borg som det er interessant å få med seg. 

Borgen i Molivos (foto: Rose-Marie Christiansen)
Dersom du har reist hit på egen hånd, anbefaler jeg at du kjører på en uasfaltert vei langs sjøen på nordsiden, i retning Mytilini. Veistandarden er ganske dårlig, men absolutt kjørbar med en vanlig leiebil. Her kommer man til steder som ikke er turistifisert i det hele tatt. 

Veien langs nordsiden av Lesvos (foto: Rose-Marie Christiansen)
Sist vi var i Plomari, reiste vi til den pitoreske byen Agiasos, og derfor dro vi ikke dit denne gangen. Dersom du reiser til Lesvos for første gang, vil jeg på det sterkeste anbefale deg å dra dit! 

Lilleputs Evy Tudem og hennes greske venninne
holdt meze-kurs (foto: Rose-Marie Christiansen)
Mens vi var i Plomari, meldte vi oss på Lilleputs meze-kurs. Guiden Evy Tudem og hennes greske venninne lærte oss å lage gresk salat, pai, fylte sopp, kjøttkaker, tunfisksalat m.m. Det var kjempegøy! Faktisk et høydepunkt i løpet av ferien! 

Fylte sopp (foto: Rose-Marie Christiansen)
Underveis fikk vi en del tips. Som at rødløken blir mildere på smak dersom du gnir den ferdig oppskårede løken inn i salt og skyller den etterpå. Som at gresk salat inneholder store biter og at man skjærer opp tomaten over salatbollen, slik at absolutt ingenting av tomatsaften går til spille. For ikke å snakke om at man aldri putter tomater i kjøleskapet, men oppbevarer dem på kjøkkenbenken, og at man bør kjøpe de bløte tomatene og ikke de harde ... Paien som vi lærte å lage var bare helt fantastisk! Og så lettvint å lage, siden den ikke er basert på butterdeig i bunnen! Vi lærte kort og godt hvordan vi rett og slett kan imponere våre middagsgjester i fremtiden!

På båttur med Lilleput (foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi dro også på båttur, noe som blant annet innbefattet et besøk innom Vatera-stranden på sørsiden av øya. Underveis fikk vi servert grillmat, og dette tror jeg må være den beste utflukt-maten vi noen gang har fått servert på denne typen utflukter i sydlige strøk. 

I havna i Plomari en formiddag (foto: Rose-Marie Christiansen)
Lilleput formidlet også en tur til en olivenlund litt nord for Plomari. Her fikk vi høre historien om ekteparet Myrtha og Nikos som i sin tid arvet 3000 oliventrær, og som valgte å flytte tilbake til Plomari. Begge er lærere, men har etter hvert valgt å vie seg fullt og helt til oliven-plantasjen sin. Her har de med stor grad av tålmodighet og beinhard jobbing dyrket frem oliventrær og produserer en olivenolje - Eirini - som har vunnet mange priser internasjonalt. Vi fikk omvisning på plantasjen, og fikk også innblikk i hva som skal til for å dyrke riktig god oliven. 

Myrtha og døtrene hennes (foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi fikk servert utmerket mat og drikke etter omvisningen. Vi kjøpte selvsagt flere liter med olivenolje! Etter matkurset med Evy Tudem fra Lilleput, fikk vi også forståelsen av at vi ikke bør være engstelig for å bruke en del olivenolje i matlagingen. Jeg har fra før av tenkt at det kan bli vel mye fett, men dette er tross alt sunt fett! Jeg var i alle fall full av beundring over hva familien har fått til på Eirini-plantasjen! I tillegg produserer de utmerket honning, som vi også sikret oss noen glass av!

Olivenolje  (foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi reiste med Lilleput - for fjerde gang i år, mener jeg at vi kom til. Derfor er det med stor sorg vi registrerer at Lilleput skal legges ned. Noe av det vi har likt så godt med Lilleput er - i tillegg til noen helt spesielle destinasjoner - de voksne og kunnskapsrike guidene deres. På Lesvos er det Lilleputs Evy Tudem som har holdt styr på alle gjestene som har reist med dette selskapet. Det har betydd mye for oss! Jeg håper hun fortsatt blir å treffe som turguide på stedet - uansett hvilket reiseselskap som overtar denne destinasjonen etter Lilleput!

Havna i Plomari  (foto: Rose-Marie Christiansen)
Det var et par-tre ting jeg gjerne skulle ha fått tid til under vårt to uker lange opphold på Lesvos, og det var en tur til den forstenede skogen på vestsiden av øya, en tur innom noen flere termiske bad og en dagstur til Mytilini. Men kanskje betyr dette bare at vi igjen kommer til å  vende tilbake til denne sjarmerende øya, som har så utrolig mye å by på ... Lesvos bergtar dem som kommer dit. Dette kjente vi på selv, i tillegg til at vi aldri har vært på et sted som så mange har vært "ørten ganger" tidligere, og som velger å komme tilbake - år etter år. Man blir så inderlig glad i Lesvos!

Nedenfor har jeg tatt med noen flere bilder fra Lesvos. Jeg håper at dette gir flere lyst til å dra til denne fantastiske øya! Enjoy!

Taverna Sebastian på Tarti Beach - her koste vi oss sammen med de
andre gjess(t)ene ...  (foto: Rose-Marie Christiansen) 
Molivos  (foto: Rose-Marie Christiansen)
Mange mennesker holdt det gående med Pokemon Go -
og dem var det riktig mange av i Plomari!
 (foto: Rose-Marie Christiansen) 
Plomari  (foto: Rose-Marie Christiansen)
Fra ouzo-festivalen i Plomari  (foto: Rose-Marie Christiansen)
Mye fint å se langs landeveien på Lesvos ( (foto: Rose-Marie Christiansen)
En gresk katt  (foto: Rose-Marie Christiansen)
Ouzo-utvalget hos Barbayanni  (foto: Rose-Marie Christiansen) 
Plomari  (foto: Rose-Marie Christiansen)
Vokt Dem for hunden!  (foto: Rose-Marie Christiansen)
Mye til dels uvettig scooter-kjøring ...  (foto: Rose-Marie Christiansen) 
Plomari  (foto: Rose-Marie Christiansen)
Plomari  (foto: Rose-Marie Christiansen)
Tarti Beach  (foto: Rose-Marie Christiansen) 
Blåskjell i saganaki-saus (ostesaus) - en fantastisk rett!
 (foto: Rose-Marie Christiansen)

onsdag 29. januar 2014

Alexander Maksik: "Drivanker"

Når sulten opptar alt av tanker ...

Alexander Maksik (f. 1972) debuterte med romanen You Derserve Nothing i 2011. For denne mottok han den prestisjetunge Times Literary Supplement, og ble sammenlignet med bl.a. Ian MacEwan, Donna Tartt og J.D. Salinger, kan jeg lese på bokas smussomslag. Maksik er bosatt i New York.

"Drivanker" (eller "A Marker to Measure Drift" som er originaltittelen) utkom i fjor, og ble samtidig oversatt til norsk og utgitt på Font forlag. På forhånd hadde jeg hørt veldig mye bra om denne boka, og jeg ble derfor nokså overrasket over at jeg omtrent ikke har funnet noen bokanmeldelser på nettet - kun et par stk. i hhv. Dagbladet og VG, faktisk. 

Jacqueline har flyktet fra et krigsrammet Liberia og har endt opp på den greske øya Santorini som flyktning. Vi får aldri angitt hvilket tidspunkt i historien det dreier seg om, men ved å lese gjennom det som står om Liberia på Wikipedia, skjønner man fort at det er tale om borgerkrigen i 1999 - 2003, som endte med at Charles Taylor til slutt måtte gi fra seg makten til opprørerne. Jacquelines far var minister i Taylors regjering, og etter hvert skal vi få vite hva som egentlig skjedde før hun flyktet hals over hode fra landet. 

Pengelens og sulten ankommer Jacqueline Santorini. Hvordan skal det gå med henne? Sulten gnager i henne og før det i det hele tatt er mulig for henne å finne noe hun kan leve av, trenger hun både mat og vann. 

"Nå var det natt.

Jacqueline hadde ikke spist siden den flatklemte sjokoladeplaten hun hadde funnet på trappen utenfor apoteket. 

Guds vilje, sa moren. 

Hellet ved å finne mat når det trengtes som mest. Akkurat da hun ikke trodde at hun kunne holde seg oppreist lenger, var maten der." (side 11)

Gjennom et nakent og likevel følsomt språk beskrives en sult som nesten holder på å ta knekken på Jaqueline. På et vis "forfølges" hun av hell - på den måten at det alltid dukker opp noen som forbarmer seg over henne før det er for sent. Det er som om den mørke huden og blikket hennes forteller en historie hun helst ikke ønsker å legge frem for hvem som helst. Jacqueline er stolt - stolt at selv om det dreier seg om de siste pengene hun har, betaler hun heller enn å være noen til byrde. Hun har både klasse og stil, oppvokst som hun er i det som en gang var Liberias overklasse. 

Jaqueline livnærer seg av å gi solbadende turister fotmassasje. For nesten ingenting masserer hun turisters stressede føtter, og de liker den behandlingen hun gir dem. Hun trenger ikke mye for å overleve fra dag til dag ... Når de spør henne hvor hun kommer fra og hva hun driver med, er historien alltid den samme. Hun er fra Liberia, men er student og gjør dette på si for å tjene penger til studiene. 

Jaqueline stabler søppel i en liten hule for å lage et mykt underlag å ligge på, men i sommerheten er det bare et tidsspørsmål når dette ikke lenger holder. Så lenge hun slipper å måtte være personlig med noen, har hun noenlunde kontroll på minnene om alt det grufulle hun har vært gjennom. Men det er inntil hun møter Katarina ... 

For meg ble "Drivanker" sterk lesning. Ikke bare er boka meget godt skrevet og fullstendig blottet for tåreperse-tendenser, men den forteller en ubehagelig historie som de fleste helst ikke ønsker å tenke på. Særlig ikke når vi reiser til sydlige strøk for å slikke sol, og er vitne til strandmassører på stranda - som regel asiatiske kvinner - som de fleste bare vifter vekk når de kommer for å tilby sine tjenester. Hva vet vi om dem? Hvor bor de og hvordan har de kommet dit? 

Selv opplevde jeg dette bl.a. på en ferietur til Paleochora på Kreta for et drøyt år siden, og jeg var en av dem som faktisk benyttet meg en hel del av strandmassasje (fordi jeg trengte det). Hvoretter jeg nokså hoderystende opplevde at høstens norske aviser var fyllt med overskrifter ala at strandmassasje for all del måtte unngås pga. faren for infeksjoner og det som verre var ... En enkeltepisode fra Spania med en turist som hadde blitt lam etter slik massasje, var årsaken til noe av hysteriet. Og det er da jeg tenker: skal en isolert uheldig hendelse ødelegge et helt næringsgrunnlag for mennesker som ellers vil gå fullstendig til grunne dersom også dette skal tas fra dem? Jeg opplevde verken smitte, infeksjoner eller andre uheldige ting ... i likhet med nesten alle andre som også har benyttet seg av tilsvarende på stranda, vil jeg anta.

Dette er en sterk historie om en gnagende sult og den hårfine grensen mellom det å klare seg selv eller gå fullstendig til grunne. Boka gjør noe med våre nokså forutinntatte holdninger overfor mennesker som ikke lever livene sine akkurat som oss. Boka anbefales på det varmeste, og jeg kan love - slik også Dagbladets anmelder skriver i sin anmeldelse - at sydenferien aldri blir den samme etter denne boka!

Utgitt: 2013 
Originaltittel: A Marker to Measure Drift
Utgitt i Norge: 2013 
Oversatt: Agnete Øye
Forlag: Font Forlag
Antall sider: 237
Forfatterens nettside
Takk til forlaget for leseeksemplar av boka!


Alexander Maksik (Foto: Beowulf Sheehan)
Andre omtaler av boka:
- VG v/Berit Kobro - 19.08.2013 - Reisen fra nullpunkt - terningkast seks
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 15.07.2013 - Sydenstranda blir aldri den samme. Hvis du leser boka til Alexander Maksik.

onsdag 4. desember 2013

Odd Klippenvåg: "Et personlig anliggende"

Om kjærligheten, Hellas og den vanskelige far-sønn-relasjonen

Om forfatteren:

Rene tilfeldigheter har ført til at jeg snublet over denne romanen tidligere i høst. Faktisk var det min beslutning om å lese flest mulig norske bøker før nyttår som gjorde at jeg hadde radaren ute for den i det hele tatt (jf. bokbloggprisen).

Odd Klippenvåg (f. 1951) var for meg en fullstendig ukjent forfatter da jeg kom over romanen "Et personlig anliggende". Derfor var min forundring stor da jeg på bokas smussomslag kunne lese at dette er hans 19. bok og at han hovedsaklig skriver romaner og noveller. Hvorfor har jeg ikke hørt noe om ham tidligere, tenkte jeg? 

Forfatteren kommer opprinnelig fra Lofoten, men flyttet til Oslo i 1970, kan jeg lese på Wikipedia. Han er utdannet cand.philol. og etter å ha jobbet som lærer i noen år, ble han forfatter på heltid i 1996. Han hadde da skrevet bøker i nesten 20 år allerede. 

Jeg har ikke funnet en eneste bokanmeldelse av "Et personlig anliggende" på nettet. Det er i det hele tatt veldig lite å finne om forfatteren og hans bøker - kanskje med unntak av noe om hans roman "Tingenes tilstand" som utkom i 2008, og som har høstet en del anerkjennelse ("suveren komposisjon", uttaler Anne Cathrine Straume i sin bokanmeldelse datert 03.11.2008). På smussomslaget til "Et personlig anliggende" er Hilde Stubhaug fra Morgenbladet sitert med følgende: "Odd Klippenvåg skriver med intensitet og humor om kroppslig forfall og skrantende kjærlighet.

Noe jeg har fanget opp er at tematikken i en del av Klibbenvågs bøker er homofile forhold. Kan det være så "enkelt" som at dette er grunnen til at bøkene hans ikke når bredere ut, og dermed ikke får den oppmerksomhet jeg er veldig sikker på at de fortjener? Dette er nemlig en forfatter som behersker skrivekunsten til fingerspissene

Om handlingen i boka:

Alexander Aas er en kunstmaler med et vanskelig forhold til sin far. Dels skyldes dette en nokså omflakkende barndom der det aldri ble anledning til å slå skikkelige røtter noe sted, og dels skyldes det at faren aldri har vært særlig interessert i å bli kjent med sin egen sønn. Selv ikke da Alex kom ut av skapet og betrodde faren at han var homofil, førte det til at de kom hverandre nærmere. Faren reagerte knapt i det hele tatt. I dag har faren slått seg ned i Spania, og kontakten mellom ham og Alex skjer pr. brev gjennom boka. 

"I et forsøk på å skyve vekk minnene om det som har skjedd siden sist han var her, går han raskt mot døren og ned trappen. Da han et øyeblikk blir stående og vurdere om han skal gjøre som han først har ment, legge seg på sengen og vente, eller kanskje heller kle på seg og gå ut for å stelle i hagen, hører han lyden av en bil. Dino! tenker han og styrter mot vinduet. Men det er bare en rusten pickup som langsomt kjører opp smuget med en kasse vannmeloner på lasteplanet. Han ser at herr Smirneos, den gamle, forfinede mannen, sitter på verandaen sin og kikker over på ham, dermed trekker han for vindusskoddene enda han vet han ikke bør gjøre det for luftingens skyld, og så skynder han seg gjennom stuen mot soverommet. Uten flere overveielser kaster han seg på sengen. Han husker det siste fornedrende møtet med svogeren i Oslo før han dro, med Victor, og at Julia, den yngste søsteren, ikke hadde vært hjemme da han kom brasende inn, uanmeldt fordi han hadde tenkt at han ikke hadde noen andre å overnatte hos. Men her, tenker han og lar blikket gli gjennom rommet, her skal alt bli bra." (side 8-9)

I bokas åpningsscene har Alex vendt tilbake til familiens sommerhus som ligger like utenfor Kalámata, Peloponnes. Her venter vennen og elskeren Dino Longos. Alex og Dino har vært elskere i noen år. Avstanden mellom Alex, som store deler av året har befunnet seg i Norge, og Dino, som bor i Athen, har aldri vært til hinder for at forholdet gjenopptas hver gang de treffes nettopp her. Skjønt de har aldri rukket å ta hverandre for gitt, og kanskje er dette noe av grunnen til at forholdet dem i mellom fremdeles er like sterkt ... ? Denne gangen er en hel del likevel annerledes, blant annet fordi Hellas som nasjon befinner seg på randen av stupet rent økonomisk. Tavernaene er ikke så fulle som de pleier, arbeidsledigheten brer om seg og engstelsen for privatøkonomien preger folkene som lever her. Også Dino, som er arkitekt, er redd for jobben sin.

Parallelt med det som foregår mellom Alex og Dino i Hellas, får vi utover i boka vite hva som skjedde forut for Alex´avreise fra Norge. En periode leide han et hus i Lofoten, der han søkte tilbake til røttene sine og for å få inspirasjon til å male. Noen dramatiske hendelser førte til at han etter hvert flyktet hals over hode fra stedet ... Hvorfor skal vi tidsnok få vite. 

Da Dino reiser tilbake til Athen etter noen dager, preges Alex av en indre rastløshet som nesten tar knekken på all konsentrasjon. Og tankene rundt om han kan stole på Dino kverner rundt i hodet hans. Dette slipper ikke taket før det er hans tur til å besøke Dino i Athen. For øvrig et besøk som skal bli nokså skremmende på flere enn én måte - blant annet på grunn av alle urolighetene og opptøyene blant arbeidsledige i storbyen. Hvilken sjanse har dette forholdet når det kommer til stykket? Og hva var det i sin tid med faren hans og onkel Yannis? Yannis som han alltid har hørt døde av kreft, men som mest sannsynlig døde av noe helt annet ...

Min oppfatning av boka:

Det er alltid interessant å komme over en ny forfatter som virkelig kan skrive! På forhånd var jeg ikke klar over at dette var en roman om et homofilt forhold, og kanskje var det like greit. Selv om forholdet mellom Alex og Dino er helt sentralt i romanen, et kjærlighetsforhold som for øvrig er nydelig beskrevet, vil jeg understreke at boka handler om en hel del mer enn dette. Bakteppet i romanen er et Hellas i økonomisk krise, hva dette gjør med menneskene som lever i denne virkeligheten og hvordan dette arter seg for dem som kommer utenfra. Dessuten graver forfatteren i et vanskelig far-sønn-forhold, som skal vise seg å handle om så mye mer enn det vi tenker oss til å begynne med. Ellers inneholder kjærlighetshistorien ingredienser som har det meste til felles med heterofile forhold; hva mener den andre om forholdet?, hva vil han/hun?, hvor mye skal jeg våge å gi av meg selv på dette stadiet i forholdet?, vil forholdet tåle at jeg forteller "alt" allerede nå, eller bør jeg vente litt til? osv. Stemningene som beskrives, varmen og den brennende sola, havet og badetemperaturene, tavernalivet, de greske matrettene - alt vekker en masse minner om mange deilige somre i Hellas - også på Peloponnes - for undertegnede! 

Dette er en kompleks roman som er nydelig skrevet, og som absolutt gir meg mersmak med tanke på å lese flere bøker av Odd Klippenvåg! Aller mest fascinert ble jeg nok av å følge utviklingen i forholdet mellom Alex og Dino, som forfatteren skriver med så stor inderlighet og innlevelse. 

Jeg anbefaler boka varmt!

Utgitt: 2013
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 351

Odd Klippenvåg

Populære innlegg