Om litteraturkritikkens vilkår på Boksalongen 3. november 2016

Lanserings-panelsamtale på Litteraturhuset i Bergen.

Panelsamtale i anledning utgivelsen av Norsk litteraturkritikks historie 1870-2010

Jeg befant meg tilfeldigvis i Bergen torsdag kveld, og da var veien til Boksalongen på Bergen Litteraturhus relativt kort. Denne kvelden ble det arrangert en panelsamtale i anledning utgivelsen av Norsk litteraturkritikks historie 1870-2010. Boka har nettopp kommet ut på Universitetsforlaget. Den forteller kritikkens egen historie gjennom 140 år, og kvitterer blant annet ut følgende temaer (fritt sakset fra forlagets presentasjon av boka på nettsidene deres):

- hvordan ble våre litterære klassikere lest før de ble klassikere?
- hvordan har kritikere tilpasset seg nye medier og offentligheter?
- var kritikken krassere før?
- hvem var kritikerne?
- hvilke tendenser har preget kritikkens historie?

"Boken starter med den politisk engasjerte kritikken som utfoldet seg under det moderne gjennombrudd og følger utviklingen fram til vår egen tid. Store omveltninger i mediene har endret rammevilkårene for kritikken, og sosiale medier og bokblogger har skapt hodebry for profesjonelle bokanmeldere.

«Norsk litteraturkritikks historie 1870-2010» er en fortelling om en rekke møter og sammenstøt: mellom bøker og kritikere, mellom kritikere og forfattere, mellom kritikere og lesere, og kritikere imellom. Vi støter på rasende moralister, hånlige åndssnobber og vennlige diplomater. Vi kan også lese forbløffende historier om litteraturkritikk i form av sensur og beslagleggelser. I kritikkhistorien er det tidvis høy temperatur og mye som står på spill." (sitat fra forlagets presentasjon)

Det er mange bidragsytere i boka, som har hatt en redaksjon bestående av kritikkhistorikerne Sissel Furuseth, Eirik Vassenden og Jahn Thon. Disse tre samt kritikerne Ingunn Økland (Aftenposten) og Bernhard Ellefsen (Morgenbladet) var invitert til panelsamtalen på Boksalongen. Kristoffer Jul-Larsen var ordstyrer.

F.v. orstyrer Kristoffer Jul-Larsen, Aftenposten-kritiker Ingunn Økland,
Morgenblad-kritiker Bernhard Ellefsen og redaktørene og kritikkhistorikerne
Sissel Furuseth, Jahn Thon og Eirik Vassenden (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Boksalongen presenterte sitt arrangement med følgende ord:

Litteraturkritikken har stor makt over hvilken litteratur vi leser og snakker om. Hva skjer med kritikken i avisdødens og de nye medienes tid? Og vil leserne finne fram til den viktige litteraturen når kritikken publiseres på nye måter og i alternative formater? Litteratur-kritikken har vært en betydningsfull avis- og tidsskriftsjanger i 250 år, under stadig vekslende vilkår, i ulike formater og publikasjoner. Hva kan vi si om kritikkens fremtidsutsikter ved å undersøke dens historie? Den nye boka Norsk litteraturkritikks historie 1870–2010 gir et unikt innblikk i kritikernes, avisenes og tidsskriftenes skiftende forhold fra det moderne gjennombruddet til vår egen tid.

Underveis i panelsamtalen noterte jeg så blekket sprutet, og jeg vil i det følgende forsøke å gjengi noe av det mest sentrale som jeg fikk med meg. Jeg understreker at jeg selv er fullt og helt ansvarlig for gjengivelsen av hvem som sa hva, og hvordan dette ble formulert (i den grad det måtte ha sneket seg inn et lavere presisjonsnivå eller uklarheter av noe slag).

En av de tre redaktørene, Eirik Vassenden, introduserte boka før panelsamtalen begynte. Flere ulike linjer er undersøkt, og redaksjonen har valgt å styre etter noen overordnede prinsipper. Den største utfordringen har vært å bearbeide og korte ned det enorme skriftlige materialet som foreligger om litteraturkritikk og dens rammevilkår. 

Noen av temaene som har vært gjenstand for analyse er ulike normer, verdispørsmål, kriterier, retorikk, former og typer for kritikk. Tidsskriftene skiller seg ut som kritikkens institusjon, og har et helt eget rammeverk sammenlignet med typiske aviskritikker. En lang rekke tekster er gjennomgått. Likeså sentrale debatter i tiden, som har preget kritikkens vilkår. Det er mye kompakt og uensartet tekst som er redigert for å lage det som er blitt til kritikkens historie i denne boka. Rent historiefaglig har man også ønsket å si noe om hva kritikken bør og må være. 

Ordstyrer Kristoffer Jul-Larsen stilte innledningsvis det nokså åpne spørsmålet "hva er den historiske lærdommen?" og "hva er den mest refleksjonsrike delen av boka?". 

Litteraturkritiker Bernhard Ellefsen påpekte at boka blir en påminnelse om forbilder, bekreftet og frisket opp gjennom forbildenes praksis. Litteraturkritikk er en form for journalistikk, fordi den som sjanger har alt i seg for å kunne høre inn under den journalistiske rammen. "Hvorfor er det så sentralt å møte kritikerne igjen?" spurte ordstyreren. Ellefsen påpekte at litteraturkritikk handler om et bredt og intellektuelt apparat. Den faren kritikerne må være oppmerksom på, er at man kan bli for smal. Derfor er det viktig å stimulere til sult på kunnskap. De beste kritikerne er inspirerende, fordi de har store personligheter som de møter litteraturen med, mente Ellefsen. 

"Hvilke historiske poeng er de mest løfterike?" spurte ordstyreren. Litteraturkritiker Ingunn Økland opplyste at hun lette etter viktige kvinner, og at hun fant mange - blant annet Margrethe Vullum (f. 1846 d. 1918) (linken peker til Wikipedia, men det er også en annen artikkel om henne i Norsk biografisk leksikon, som er interessant å lese). Vullum var en samtidig med Kristiania-bohemen i en tid der mange bøker ble beslaglagt. Kritikerne var tause om dette, og det er derfor vanskelig å finne ut hva de mente om de beslaglagte bøkene. Vullum anmeldte Christian Kroghs "Albertine", og harselerte over alle beslagleggelsene i sin kritikk av boka. Økland gledet seg over å lese om Vullum, hennes tankekraft og mot.

Kritikken har spilt en stor rolle for litteraturen, mente Sissel Furuseth. I grenselandet mellom litteraturformidling og litteraturkritikk, drives samfunnsutviklingen i en god retning. Kvinnelige kritikere sto ikke frem med fullt navn før i 1890-årene. Anonymiteten ga de kvinnelige kritikerne mye frihet, og dermed var de med på å etablere og drive frem den liberale kritikken, som var preget av viktige verdier. Innad i miljøet visste alle selvsagt hvem de var, men navnene sto altså ikke på trykk i avisene. 

Jahn Thon tok til orde for at det er et stort paradoks at 1970-årene - det kanskje mest folkelige av alle tiår i nyere historie - er den mest "elitiske perioden" som har eksistert innenfor litteraturkritikkens historie. Det har egentlig alltid vært eliten som har styrt kritikken, og langt tilbake var det embetsmennene som sto for denne. Hva er en god og en dårlig bok, og hvorfor? At en liten elite sitter med definisjonsmakten på dette, mente Thon inneholder en merkelig dobbelthet. 

Dette fikk ordstyreren til å stille følgende spørsmål: "Er kritikerne representanter for eliten?" Ellefsen opplyste at hans avis (Morgenbladet) avviste alle tilløp til moderne innslag frem til 1980, men at det siden bare har gått fremover. Dette utløste spontan latter i salen. Ellefsen mente at kritikerne bør agere som en representant for leserne. Samtidig skal litteraturkritikken som fag tjene pedagogikkens sak. Uansett - det er leserne man som kritiker må skrive for. Innenfor litteraturkritikk er det for øvrig mange fallgruber. Dersom formålet med kritikken er å gi bøker bistand eller nødhjelp, blir det kjedelige kritikker. Prosjekter som styres av målsetninger som å "bringe frem debutanter" eller på annen måte prøver å gjøre litteraturen en tjeneste, dør fort. 

Vassenden viste til at det var en tid der det var forlagene selv som skrev kritikkene. Avisene slapp dermed å betale for kritikken. Denne kritikken forsøkte å gi leserne innblikk i alle bøkene de visste at de aldri kom til å få tid til lese men gjerne ville vite noe om (som del av sin dannelse? - min kommentar). 

Økland var opptatt av hvor mange lesere avisene faktisk mister i overgangen fra papir til nett. Litteraturkritikk går veldig dårlig i vår tid, og det går faktisk enda dårligere på nett. En anmeldelse av Anne B. Ragdes siste bok i Aftenposten fikk 5000 klikk/treff, mens Karl Ove Knausgårds siste bok fikk 15 000 ... Økland nevnte en hel rekke eksempler på andre bøker som nok er noe smalere, og som gjennomgående får noen få hundre treff. Hun mener dette tyder på at kritikken er for en elite. Det som altså truer anmelderi på nett, er få lesere, mener Økland. (Mens jeg mener at det er betalingsmurene ... Man må betale for å få lest kritikkene man søker opp på nettavisene. Treff på bokblogger har ingen slike hindringer. Jeg mener at dette kan forklare vridningen i markedet. Samtidig er det vel svært få bokbloggere som er i nærheten av å få 5000 treff på sine innlegg, annet enn helt unntaksvis. Det vanlige er at antall treff ligger et sted mellom 2-300 til opp mot 6-700, er egen erfaring i alle fall. Og min blogg har greit med lesere sammenlignet med andre bokblogger registrert på Bloggurat.)

En representant fra Schibsted (jeg fikk ikke med meg navnet hennes) reiste seg opp og fortalte at det i konsernets 63 aviser er stort innholdsfokus fra toppledelsen. Hva er kjøpsutløsende? I den sammenheng går kultur ganske dårlig. Det fungerer ikke. Alt handler om bunnlinjen. 

Ellefsen mente at viktige verdier står på spill. Kritikk vil alltid være et underskuddsforetakende. Rubrikkannonser har alltid finansiert kritikken. Dette fikk Vassenden til å utbryte: "Kan avisene i det hele tatt forvalte litteraturkritikk?"

Økland viste til den store kritikkdiskusjonen som kom i fjor etter at VG annonserte at de skulle redusere antall litteraturanmeldelser i sin avis. Dette har likevel ikke skjedd! VG anmelder ganske bredt, og mye mer enn tidligere. Ble redaksjonen påvirket av debatten som fulgte, slik at de ombestemte seg? Samtidig tok hun til orde for dette med terningkast, som hun er en stor motstander av. De fleste bøker havner på rundt terningkast fire. De er greie nok, men ikke fantastiske. I klikk-verdenen vinner alltid de kritikkene som profileres med terningskast fem og seks. (Min kommentar: Det har vært en stor diskusjon også blant bokbloggerne om bruk av terningkast, og de fleste har sluttet med dette. For egen del ble jeg økende irritert over forlagenes lettvinte henvisning til mine terningkast når de blurbet utsagn fra bloggen min i salgsfremmende øyemed. Det er greit med sitater - bare for å ha nevnt dét - men da må det være sitater med mer substans.)

Ordstyreren lurte på om dagens nivå på litteraturkritikk er slappere enn det var før? Jahn Thon påpekte at det kommer ut flere bøker i dag enn noen sinne. Selv har han sittet i Brage-juryen, og han er ikke lenger tilhenger av innkjøpsordningen. Det kommer ut så mye intetsigende litteratur at det kan være det samme. Dessuten er det for mange middelmådige bøker. Det skrives i dag både lange og gode kritikker, men mange ganger klarer han ikke med sin beste vilje å finne ut om boka som kritiseres er god eller dårlig. Som regel er kritikkene svært innholdspreget og slapp, uten noen form for konklusjon. 

Økland mente at det er mye slapp kritikk, og at det er en velvillighetskultur ute og går. Selv er hun spesielt glad for Morgenbladet, som tar kritikken på alvor. Selv Klassekampens Bokmagasin stryker litteraturen etter hårene. Ja, hun synes kritikken var bedre før. Vassenden fulgte opp og mente at kritikken i dag er slapp og intetsigende. 

Finnes det noen dårlige perioder i kritikkens historie? spurte ordstyreren. Furuseth mente at det tidligere var større mangfold av aviser, og at mange da slapp til med kritikker. I dag gjør avisdøden sitt til at færre slipper til. Det er en del kritikere som har det hun kaller "gode lesninger". Samtidig er det en del klisjéer og fraser som går igjen. 

Økland viste til at Vagant har fått sparken fra Cappelen Damm, og at vi dermed risikerer å miste viktige arenaer for kritikk.  

Ordstyreren spurte paneldeltakerne hvem de mente er den beste kritikeren gjennom tidene?  De fleste mente at Arne Garborg (f. 1851 d. 1924) står i en særstilling. Furuseth påpekte at hun er veldig glad i det moderne gjennombruddet i litteraturkritikkens historie. Dette førte til at kritikken ble mer resonnerende og analytisk. Eguenia Kielland (f. 1878 d. 1969) var svært moralistisk, men samtidig en god og skarp leser. Hun brukte makten sin på en positiv måte og ble dermed en viktig institusjonsbygger. 

Ellefsen ga uttrykk for at han var avmålt til tre redaktører som er opptatt av at lengde er lik kvalitet. Han mente at en god anmelder feirer sine rammebetingelser. Kritikkens kvalitet bør altså ikke måles i lengde. 

Thon mente at kritikken er et elitemedium. Kvalitet er et av de viktigste kriteriene, og kritikken kan derfor oppfattes som folkeopplysning for å øke fokus på kvalitet. 

Furuseth mente at mange opplever at kritikken ikke har relevans for dem, og nevnte bokblogging. Det skapes nye arenaer. Dersom kritikken ikke oppleves som relevant, vil leserne gå til bokbloggene. Dette fikk Ellefsen til å påpeke at kritikkens død og bokbloggene ikke har noe som helst med hverandre å gjøre. Blogg er kun et medium, og blogging har aldri truet litteraturkritikken. Blogging er en form for boksamtaler som er flyttet fra det private rom og ut i offentligheten. Mye handler dessuten om formidling av litteratur, og ikke kritikk i begrepets egentlige forstand. For øvrig er kritikkbegrepet ullent, påpekte Ellefsen. 

Må den estetiske smaksdommen være med for at man kan snakke om kritikk? Ja, mente Vassenden. Uten en konklusjon snakker vi ikke om kritikk. Dersom et blogginnlegg har med en smaksdom eller en konklusjon, snakker vi om kritikk. 

Hva er sammenhengen mellom journalistikk og kritikkbegrepet? spurte ordstyreren. Dette handler om hvem kritikken henvender seg til. Man skriver en tekst for leseren, og har først og fremst en forpliktelse overfor leseren. Det er noe annet enn litteraturvitenskap. Ellefsen mente at kritikeren prøver å være relevant for leseren, ikke for forfatteren. Kritikeren må forklare og begrunne hvorfor han mener den han mener, og han kan ikke ta noe for gitt. Økland identifiserer seg som en akademiker, men mener at hun også har forfatteren i tankene når hun skriver. Hun sørger derfor for å holde en redelig tone. Når hun skriver, ser hun for seg alle de ivrige leserne som er klare til å kaste seg over kritikken hennes, sa hun smilende. Vassenden mente at de som nok er mest interessert i å lese kritikker, er kritikerne selv. 

Helt til slutt kom det et lite knippe spørsmål fra salen, og så var panelsamtalen over. 

Noe av det viktigste jeg satt igjen med var at jeg har lyst til å lese boka. Det kommer jeg også til å gjøre. Dersom det ikke hadde vært for prisen - kr 645 for et eksemplar - hadde jeg tatt boka med meg med det samme. Spesielt interessant opplevde jeg kritikernes refleksjon over sine roller, om hvem de mener at de skriver for og hva som er målet med deres kritikk. Jahn Thon var et forfriskende element i samtalen, fordi han kom med en del provokative uttalelser, som røsket litt opp i diskusjonene. 

Jeg kunne nok ha ønsket meg en ordstyrer som hadde stilt litt mer presise spørsmål, og som hadde hatt et klarere mål med diskusjonen. I stedet opplevde jeg at det hele ble litt slapt. På den annen side fikk alle de tilstedeværende komme til orde uten å bli avbrutt, og det hadde jo også en verdi i seg selv. Kanskje burde temaet bokblogging fått litt mer fokus, i alle fall i forhold til hvordan leserne finner frem til de bøkene de ønsker å lese. Men dette tenker jeg nok bare fordi jeg er bokblogger selv ... 

Fra panelsamtalen (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Martin Seligman: "Ekte lykke - Positiv psykologi i praksis"

Tankevekkende og dyptpløyende om de mange veiene til mer lykke i livet

Martin Seligman (f. 1942) er en amerikansk psykolog og professor i psykologi ved universitetet i Pennsylvania, jf. Wikipedia. Aller mest kjent er han for sin forskning og teorier rundt lært hjelpeløshet. De siste årene av sin karriere har han brukt på forskning rundt og grunnlegging av den positive psykologien. Jeg siterer fra Wikipedia: "Han har forsket mye på depresjon, lykke og livskvalitet, og har utviklet en teori om at optimisme er en lært ferdighet." Hans bok "Authentic happiness" utkom i 2002, og forelå i oversatt utgave på norsk i 2009 - med tittelen "Ekte lykke". Den erfarne oversetteren Thor Magnus Tangerås har æren for en meget vellykket og god oversettelse, som har skjedd i regi av forlaget bak boka, Universitetsforlaget. 

Jeg pleier vanligvis ikke å sitere ordrett fra forlagets presentasjon av bøker, men denne gangen gjør jeg det fordi jeg mener dette gir en veldig presis inngangsport til hva denne boka egentlig handler om:

"Boken presenterer vitenskapen positiv psykologi, en retning som fokuserer på våre styrker fremfor svakheter, og som slår fast at lykke ikke er et resultat av gode gener eller flaks. Basert på ny forskning viser forfatteren hvordan positiv psykologi markerer et paradigmeskifte i psykologien. Den retter søkelyset mot våre positive følelser, styrker og dyder. Boken henvender seg til dem som er interessert i å lære hvordan en kan bygge opp sine styrker og ressurser i dagliglivet. Ved å identifisere personlige karakterstyrker, og målrettet ta dem i bruk på de viktigste områdene i livet ditt, kan du finne nøkkelen til det gode liv og meningen i hverdagen."

Selv om boka inneholder konkrete tips om hvordan man kan oppnå et bedre og mer lykkelig liv, er dette ikke en tradisjonell selvhjelpsbok i hvordan bli lykkelig på en-to-tre. Den er atskillig mer dyptpløyende enn som så, og alt som presenteres er dessuten basert på forskning. 

Innledningsvis i boka presenterer Seligman noen konkrete eksempler på hvilken effekt optimisme og generell velbefinnenhet ikke bare har for opplevd livskvalitet mens man lever. Han hevder endog at mennesker som er optimistiske av natur lever lenger enn deres motstykke, pessimistene. Boka er delt i tre deler; en del om positive følelser (hva er positive karakteregenskaper, hvorfor skal vi bry oss med å være lykkelige, tilfredshet med fortiden, fremtidsoptimisme, lykke i nåtiden m.m.), en del om styrker og dyder (herunder om signaturstyrker) og en del om livets herskapshus (arbeid og personlig tilfredshet, kjærlighet, barneoppdragelse og mening og formål). Selve forskningsresultatene er lagt til et rikholdig noteverk bakerst i boka fra s. 269 og utover. Dette for å gjøre boka mer tilgjengelig for folk flest (les: lekfolk).  

Egentlig var det en uskyldig kommentar fra et av Seligmans barn om at han var en surpomp som fikk ham til å gå i seg selv, og som fikk ham på sporet av etablering av en ny retning innenfor psykologien. Dette fikk ham bl.a. til å ta kontakt med mannen bak flow-modellen, Mihali Csikszentmihalyi, og Ray Fowler. Sammen startet de et samarbeid i 1998, hvor de tok utgangspunkt i tre grunnsøyler for det videre arbeidet; positive følelser, positiv karakter og positive institusjoner. Selv tar Seligman avstand fra det pompøse begrepet "paradigmeskifte". Snarere mener han det er tale om en endring av psykologiens fokus fra "studiet av noen av livets verste sider til studiet av det som gjør livet verdt å leve" (side 266). I stedet for å se på positiv psykologi som en erstatning for det som har gått forut, anser han denne retning som et supplement og en forlengelse av faget. 

Egentlig startet Seligmans nysgjerrighet noen år tidligere. Gjennom studiene av lært hjelpeløshet, hvor rotte- og hundeforsøk viste at når dyrenes kontroll over smertestøt opphørte, la de seg bare ned og ga opp, oppdaget han noen avvik han i begynnelsen valgte å overse. Noen av dyrene ga nemlig aldri opp, uansett hva de ble utsatt for. Hvilke karaktertrekk eller egenskaper var disse dyrene i besittelse av, som de andre manglet?

Seligman hadde også reagert på den tradisjonelle psykologiens fremstilling av at kun sindighet (og fravær av følelser og kanskje også iver og engasjement?) ble fremelsket som den mest intellektuelle væremåten. Mens glade mennesker ble oppfattet som naive og dumme ... "Lykkelig-men-dum-oppfatningen har et meget respektabelt opphav. C.S. Pierce, pragmatismens grunnlegger, skrev i 1878 at tenkningens funksjon er å dempe tvil: Vi tenker ikke, vi er knapt nok bevisste, inntil noe går galt. Når vi ikke møter på noen hindringer, flyter vi simpelthen av gårde langs livets landevei. Først når vi får en stein i skoen, blir den bevisste analysen utløst." (side 46) 

Det er også skrevet side opp og side ned i litteraturen om såkalt depressiv realisme. F.eks. er deprimerte mennesker presise i sin bedømmelse av hvor store ferdigheter de har, mens lykkelige mennesker tror de er flinkere enn de er. Mye av dette får lykkelige mennesker til å virke tomhjernete, mens nyere forskning heldigvis viser at det faktisk er omvendt. Lykkelige mennesker er i det store og det hele flinkere på de fleste felter sammenlignet med deprimerte mennesker. For egen del tenker jeg på alle teoriene om den selvoppfyllende profeti og alt som ligger bak retninger som kognitive og behavoristiske strategier (eller terapiretninger).

I kapittel 4 om "Kan du gjør deg selv varig lykkeligere?" (side 54 flg.), presenterer Seligman en såkalt lykkeformel; L = F + O + V, hvor L står for varig lykkenivå, F for ditt fastlagte spekter, O for dine livsomstendigheter og V for faktorer som kan kontrolleres av din vilje. Han tar for seg en del forhold vi ofte benytter og som fungerer som effektive hindre for å bli lykkeligere: arv fra foreldre (min kommentar: "hva kan jeg gjøre som har hatt en så kjip oppvekst?"), hvis-jeg-bare-hadde-vunnet-i-tipping-drømmen (all erfaring viser at slike gevinster, om man skulle være så heldig å få dem, kun har en forbigående effekt på ens lykkenivå), den hedonistiske tredemøllen (det blir aldri nok eller mye vil ha mer ... - kun kortvarig effekt her også) osv. Det som derimot har en positiv - og varig - effekt på lykkenivået er et rikt og givende sosialt liv. Og selv om man opplever en , masse elendighet, utelukker ikke dette at man også kan oppleve mye glede. Negative opplevelser/følelser står nemlig ikke i et gjensidig utelukkende forhold til positive opplevelser/følelser. Med alderen avtar de mest intense følelsene - både på godt og vondt. Følelsen av å være i den syvende himmel eller bunnløst fortvilet, avtar med økende alder og livserfaring. (side 66). Seligman påpeker også at det ligger for kvinner både å være lykkeligere og tristere enn menn, selv om det for øvrig ikke er noen forskjeller mellom kjønnene hva gjelder den gjennomsnittlige følelsestonen. Religiøse mennesker er også mer lykkelige, antakelig fordi religion inngir mer håp for fremtiden og skaper mening med tilværelsen. Desto mer interessant er det å konstatere at det å være hvit, rik og ha utseende med seg, ikke gjør et menneske lykkeligere. Seligman viser til forskning hvor det fremgår at fattige afroamerikanere gjennomgående er lykkeligere og mer tilfredse enn den hvite overklassen. 

"Positive følelser kan gjelder fortiden, nåtiden eller fremtiden. Positive følelser for fremtiden omfatter optimisme, håp, tro og tillit. Følelsene knyttet til nåtiden omfatter glede, begeistring, ro, livslyst, sprudlende humør, nytelse og (viktigst av alt) flyt-opplevelser. Det er som regel disse følelsene vi mener når vi snakker om "lykke". De positive følelsene om fortiden inkluderer tilfredshet, tilfredsstillelse, innfrielse, stolthet, sinnsro og sjelefred." (side 70)

Seligman tar et oppgjør med tidligere tiders deterministiske menneskesyn, forfektet bl.a. av Darwin og Freud (med noe ulike tilnærminger, selvsagt). Freuds voldsomme fokus på barndommen og uløste, ubevisste konflikter skaper et inntrykk av at vi er prisgitt vår skjebne. Seligman mener at betydningen av hendelser i barndommen er overdrevet, og at fortiden som sådan blir overvurdert. 

"De alvorligste barndomstraumene kan nok ha en viss innvirkning på personligheten som voksen, men den er knapt merkbar. Negative hendelser i barndommen gir kort fortalt ikke mandat til problemer i voksenalderen. Det finnes ingenting i disse studiene som berettiger deg til å skylde din depresjon, angst, dårlige ekteskap, stoffmisbruk, seksuelle problemer, arbeidsledighet, aggresjon mot dine barn, alkoholisme eller sinne på det som skjedde med deg da du var barn." (side 75)

Derimot har gener stor betydning for personligheten som voksen, mens altså hendelser fra barndommen er ubetydelig, noe ikke minst studier av eneggede tvillinger som er blitt skilt fra fødselen viser. Det samme viser studier av adoptivbarn og deres biologiske foreldre. Adoptivbarn er og blir mer like sine biologiske foreldre enn hva adoptivforeldrene og det miljøet de skaper for barnet, kan gi.

Den som oppfant kognitiv terapi var Aaron T. Becks. Denne terapiformen er i dag den mest utbredte og effektive formen for samtaleterapi ved depresjon. (side 76) De er utviklet som en teknikk for å frigjøre mennesker fra fortidens ulykker, og gjøres ved å få dem til å endre måten de tenker om nåtiden og fremtiden på. 

I kapittel 6 tar Seligman for seg fremtidsoptimisme, herunder hva som skiller en optimist fra en pessimist. Kort sagt handler det om hvordan vi tenker. Er hodet fylt med flest negative eller positive tanker? Ved bruk av kognitive strategier kan vi endre måten vi tenker på, først gjennom å observere tankene våre og deretter forsøke å luke dem bort.

"Vi kan altså, mer eller mindre ubesværet, ta avstand fra andres ubegrunnede beskyldninger. Men vi er langt dårligere når det kommer til å distansere oss fra de anklagene vi retter mot oss selv hver eneste dag. Når alt kommer til alt, må de vel være sanne når vi selv tenker slik, ikke sant? Feil!

Det vi forteller oss selv når vi møter motgang eller et tilbakeslag, kan være likeså grunnløst som de urettmessige beskyldningene fra en sjalu rival. Våre automatiske forklaringer er vanligvis forvrengninger. De er bare dårlige tankevaner skapt av ubehagelige erafringer fra fortiden - konflikter i barndommen, strenge foreldre, en altfor kritisk fotballtrener eller en storesøsters sjalusi. Men fordi de nå ser ut til å stamme fra oss selv, behandler vi dem som om de var sanne. Imidlertid er de intet annet enn antakelser. De er ikke kjennsgjerninger. Og selv om en person frykter at han ikke er kompetent nok, elskverdig nok eller god nok, betyr det ikke at det er sant. Det er helt essensielt å ta et steg tilbake og distansere deg fra dine pessimistiske forklaringer, i hvert fall lenge nok til at du kan få verifisert om de er riktige. Å disputere dreier seg altså om å sjekke om dine automatiske tanker og antakelser er riktige. Det første steget er rett og slett å vite at overbevisningene dine trenger å disputeres. Det neste steget er å sette disputeringen ut i livet." (side 102) 

Seligman påpeker at en av de mest effektive teknikkene i disputeringen er å lete etter beviser på fordreiningen i katastrofetankene, og han snakker om en av-katastrofering. 

Kapittel 7 handler om lykke i nåtiden, og her må man skille mellom to svært forskjellige former for glede: nytelse og tilfredsstillelse. Mens nytelsene er kortvarige og slutter like brått som de kommer, handler tilfredsstillelse om å bli totalt oppslukt på en slik måte at bevisstheten kobles ut og følelsene er helt fraværende. Vi snakker om "flyt" eller "flow", hvis teori er utviklet av Mihaly Csikszentmihalyi. Når opphører tiden for deg? Nr er det du gjør akkurat det du helst vil gjøre, og ønsker at det aldri skal ta slutt? (side 120)

"Når vi gir oss hen til nytelse, er vi kanskje bare forbrukere. Duften av parfyme, smaken av bringebær og sensualiteten i en hodebunnsmassasje er alle sammen sterke nytelser i øyeblikket, men de bygger ikke opp noe for fremtiden. De er ikke investeringer, det blir ikke akkumulert noe. Når vi derimot er engasjert (oppslukt i flyt), investerer vi kanskje, og bygger opp psykologisk kapital for fremtiden. Flyt er muligens en tilstand som markerer psykologisk vekst. Oppsluktheten, tapet av selvbevissthet og opphøret av tiden kan muligens være evolusjonens måte å fortelle oss at vi lagrer psykologiske ressurser til fremtidig bruk. I en slik analogi markerer nytelse oppnåelse av biologisk metning, mens tilfredsstillelse markerer oppnåelse av psykisk vekst." (side 122)

Og videre på side 124:

"Et av de fremtredende symptomene på depresjon er selvopptatthet. Den deprimerte tenker mye - for mye - på hvordan han eller hun føler seg. Nedstemtheten gjenspeiler ikke livet slik det er, men det virker slik for vedkommende. Når den deprimerte legger merke til sin nedtrykthet, ruger han eller hun over denne. Vedkommende projiserer den inn i fremtiden og over på alle aktiviteter. Dette forsterker igjen nedstemtheten. "Kom i kontakt med følelsene dine", oppfordrer selvhjelpsindustrien oss til. De unge har tatt dette budskapet til seg, og vi har fått en generasjon av narsissister som er mest opptatt av seg selv og sine følelser.

I motsetning til det å komme i kontakt med sine følelser, er det avgjørende kriteriet for tilfredsstillelse snarere fraværet av følelser, opphøret av selvbevissthet og totalt engasjement. Tilfredsstillelse fordriver selvopptattheten. Jo mer man opplever den flyten som tilfredsstillelse skaper, desto mindre deprimert er man. Her er altså en effektiv motgift mot depresjonsepidemien blant de unge: Strekk deg etter flere tilfredsstillelser, og nedton jakten på nytelser. Nytelsene kommer lett, mens tilfredsstillelsene (som er resultat av utøvelsen av personlige styrker) krever innsats. Å være fast bestemt og innstilt på å identifisere og utvikle disse styrkene er derfor den største bufferen mot depresjon."
 
En viktig forutsetning for å komme i flow/flyt er å bli bevisst på hvilke signaturstyrker en har, og intensivere aktiviteter som krever at man tar i bruk disse styrkene.

I kapittel 8 kommer Seligman inn på det han har kalt fornyelse av styrker og dyder, herunder om den grunnleggende premissen i positiv psykologi om at det finnes en god karakter. Sånn sett kommer jeg til å tenke på en musical jeg så i London for et par år siden - Dickens "Oliver" hvor Oliver ved en misforståelse blir forvekslet ved fødselen og vokser opp som en fattig gutt. Så viser det seg at han egentlig er en rikmannssønn - noe som på slutten skal forklare hvorfor han, i motsetning til de andre fattigguttene, hadde en slik edel og god karakter. Mens en pengeutlåner i stykket "selvfølgelig" er selve prototypen på en jøde - slesk, gjerrig og med dårlig karakter ... Og slik tenkte man tidligere om mennesker av ulike klasser, noe som ble brukt for å holde de fattige nede. Et syn som i lang tid har vært forlatt innenfor psykologien for øvrig ... 

Seligman mener at tiden er inne til å gjenopplive karakter som et sentralt begrep i vitenskapelige studier av menneskelig atferd. Mye tyder på at miljøet ikke spiller så stor rolle for et menneskes karakter - altså at det igjen er genene våre som avgjør det meste. 

"Det er ikke den positive psykologiens oppgave å fortelle deg at du bør være optimistisk, åndelig, snill eller glad. Dens oppgave er snarere å beskrive konsekvensene av disse trekkene (for eksempel at det å være optimistisk resulterer i mindre depresjon, bedre fysisk helse og bedre prestasjoner - dog muligens på bekostning av mindre grad av realisme). Hva du gjør ut av denne informasjonen er opp til deg, og avhenger av dine verdier og mål." (side 133)

En av oppgavene grunnleggeren av den positive psykologien og hans samarbeidspartnere tok for seg, var å finne ut om det var mulig å finne et slags minste felles multiplum hva angår dyder ved å gå gjennom alle de største religiøse og filosofiske tradisjonene. Gjennom dette arbeidet kom de frem til seks dyder, som ble bifalt av nesten samtlige av tradisjonene som spenner over en periode på tre tusen år (Aristoteles, Platon, Aquinas, Augustin, det gamle testamentet, Talmud, Konfusius, Buddha, Lao-Tze, Bushido, Koranen, Benjamin Franklin og Upanishadene (side 136):

* Visdom og kunnskap
* Mot
* Kjærlighet og medmenneskelighet
* Rettferdighet
* Måtehold
* Åndelighet og trancendens

Innholdet i noen av dydene kan riktignok variere fra kultur til kultur, og fra tradisjon til tradisjon, men kjernen i dem handler i bunn og grunn likevel om det samme. 

I kapittel 9 tar Seligman for seg de såkalte signaturstyrkene. Det må skilles mellom talenter og styrker. Talenter er noe man enten har eller ikke har innenfor et område, og dette er det lite vi strengt tatt får gjort noe med. Styrker, som mer er trekk ved personligheten, kan vi derimot jobbe med for å forbedre. Seligman opplyser at det er mulig å gå inn på hans nettside - www.authentichappiness.org - og ta ulike tester for å finne ut hvor man har sine styrker. Boka "Evig lykke" inneholder for øvrig en rekke tester man kan benytte for å finne ut av det samme. Det er tale om 24 ulike styrker man kan måle, alle innenfor seks nevnte dydene ovenfor. 

Kapittel 10 handler om arbeid og personlig tilfredshet. Det er forskjell på å ha en jobb som bare er en (rutine-)jobb, en jobb som er en karriere og en jobb som er et kall. Som Seligman sier på side 169: "Når du omformer jobben din slik at du kan anvende sine styrker og dyder hver dag, gjør du ikke bare arbeidet mer tilfredsstillende. Du forvandler en rutinejobb eller en fastlåst karriere til et kall." 

Og dersom man tror at det bare er såkalt vellykkede karrierer med stor inntjening som kan blir et kall, så er dette riv ruskende galt. Det som er rett for den ene, trenger dessuten overhode ikke å ha relevans for en annen. Har man en signaturstyrke innenfor omsorg (altså kjærlighet og medmenneskelighet), kan det være den største lykke å få bruke seg selv i et yrke som krever denne egenskapen - bare for å nevne ett eksempel. Det er heller ikke slik at man kan forvente å  være i flyt gjennom en hel åttetimers arbeidsdag. Snarere kommer flytopplevelsen i noen minutter av gangen, og den inntreffer når utfordringene man møter treffer perfekt på ens evner til å overvinne dem. 

De fleste opplever flyt først og fremst på jobben, og i mindre grad i fritiden. Dette skyldes som regel at arbeid oppfordrer til konsentrasjon og minimalt med distraksjoner, og dette gjør at mange er mer engasjert på jobben enn de er hjemme. For mennesker som har en lite meningsfyllt jobb, men desto mer spennende fritidsinteresser, kan det imidlertid være omvendt. Interessant nok viser undersøkelser at den følelsesmessige stemningen de fleste befinner seg i når de driver med det som tar mest tid på fritiden, nemlig TV-titting, er en mild nedstemthet ... Dette taler for at man burde bruke fritiden mer aktivt enn passivt. (side 178)

Seligmans oppskrift for økt flyt er:

* Identifiser dine signaturstyrker
* Velg arbeid som tillater deg å bruke dem daglig
* Omform ditt nåværende arbeid slik at du får brukt signaturstyrkene mer
* Hvis du er arbeidsgiver, ansett medarbeidere som har signaturstyrker som stemmer overens med arbeidsoppgavene
* Hvis du er leder, gi rom for at ansatte kan få omforme arbeidet innenfor målsettingens grenser 

På side 179 og utover følger noen avsnitt under overskriften "hvorfor advokater er så ulykkelige?". Dette fant jeg spesielt interessant grunnet mitt eget yrke. Seligman forklarer hvorfor spesielt advokater er så ulykkelige med at deres yrke består i innta en pessimistisk holdning - for på den måten å være føre var for sine klienter. Jo mer forsiktige og i forkant av katastrofer en advokat er, jo bedre jobb gjør vedkommende for sine klienter. Problemet er imidlertid at store talenter for pessimistisk tenkning ikke er gunstig for opplevelsen av lykke ... 

Kapittel 11 handler om kjærligheten. På side 188 siteres David Myers: "Det finnes få lykke-indikatorer som er sterkere enn et nært, omsorgsfullt, likestilt, intimt og livslangt partnerskap med ens beste venn." Kvinner som befinner seg i stabile seksuelle forhold kommer f.eks. senere i overgangsalderen enn kvinner i ustabile forhold, og barn av foreldre som er gift, forblir selv gift og klarer seg bedre enn barn av skilte foreldre osv. 

Det finnes i følge Seligman tre ulike kjærlighetsstiler; trygg, unnvikende og engstelig, og alle kan forutses gjennom det kjente eksperimentet med mor og barn som kalles "den fremmede situasjonen" (og som også er referert i Per Wallroths bok "Mentalisering" om tilknytning). Det ligger i sakens natur at mennesker med en trygg tilknytningsstil har større forutsetninger for å bli lykkelige. Trygge mennesker er bl.a. bedre på å gi partneren omsorg, de håndterer vanskelige hendelser bedre, har et bedre seksualliv og er også bedre på å fornemme den andres behov. Tilfredse par finner dessuten dyder hos sin make som de nærmeste vennene overhodet ikke får øye på (side 200), mens utilfredse par ser færre dyder hos hverandre enn deres nærmeste venner ser. 

Kapittel 12 handler om barneoppdragelse, og her øser Seligman stort sett av egne erfaringer med sine fire barn. Barneoppdragelse handler i stor grad om å forsterke ønsket atferd og fjerne uønsket atferd, og her har det opp gjennom alle tider versert mange ulike teorier. Seligman - selveste eksperten på teoriene rundt lært hjelpeløshet - påpeker at lært hjelpeløshet ikke bare utvikles gjennom negative hendelser som er ukontrollerbare. Dessverre skjer det samme også når gode hendelser er ukontrollerbare. Og i vårt velferdssamfunn overøser vi barna med ros fordi vi tror at dette vil styrke deres selvfølelse. I stedet får vi blaserte og bortskjemte barn. 

Det som skjer er at det Seligman kaller "en regelmessig diett av velmenende, ubetinget positiv oppmerksomhet" som regel medfører at barnet ikke klarer å lære av sine feil og suksesser. 

"Kjærlighet, hengivenhet, varme og godt humør bør gis uten betingelser. Jo mer disse kommer til uttrykk, desto tryggere blir barnet ditt. Jo tryggere det er, desto mer vil det utforske og prøve å mestre. Men med ros er det en helt annen sak. Ros barnet ditt når det har gjort seg fortjent til det, og ikke bare for at han skal føle seg bedre. Avstem rosen i forhold til prestasjonen. Vent til hun faktisk har klart å få på plass alle brikkene i puslespillet, og få ikke denne bedriften til å fremstå som aldeles fantastisk. Spar de aller største uttrykkene for ros til de viktige anledningene ..." (side 217)

På side 218 sier han også noe meget klokt om straff:

"Straff, som skaper sammenheng mellom en uønsket handling og en ubehagelig hendelse, er et svært effektivt middel for å eliminere uønsket atferd. Hundrevis av eksperimenter viser dette, og straff er kanskje det mest effektive av alle verktøy når det gjelder atferdsendringer. Men i praksis er barnet ofte ute av stand til å forstå hva det blir straffet for. Frykten og smerten forbindes derfor med personen som står for avstraffelsen, samt med situasjonen som helhet. Når dette skjer, blir barnet generelt fryktsomt og hemmet. Barnet vil dermed ikke bare forsøke å unngå straffereaksjonen, men også den straffende forelderen."

Det er derfor av største viktighet når man bruker straff som ledd i oppdragelsen at man sørger for at barnet vet nøyaktig hvilken handling det blir straffet for. 

Søskensjalusi florerer i familier der hvor omsorg og oppmerksomhet er knapphetsgoder som søsknene må kjempe om, men ikke i familier der dette ikke er tilfelle. Ved å involvere barna og spille på deres signalstyrker (f.eks. evne til omsorg) når et nytt barn ankommer familien, bygger man opp barna i stedet for at de skal føle seg truet. Dette er heldigvis noe de fleste har blitt mer oppmerksom på med årene. 

En måte å bygge opp barnets optimismekompetanse på, er f.eks. å avslutte dagen med å snakke med barnet om det beste det har opplevd i løpet av den dagen som har passert. Dermed trener man barnet opp til å fylle hodet med positive tanker - en evne som senere kan komme til å virke som en buffer mot negativitet og i verste fall tendenser til depresjon.

I kapittel 13 oppsummer Seligman med at det er mange og svært forskjellige veier til ekte lykke. Det finnes hovedsaklig tre forskjellige slags positive følelser (fortidsrettede, nåtidsrettede og fremtidsrettede). Positive følelser knyttet til nåtiden kan deles i to; de flyktige nytelsene og de mer varige tilfredsstillelsene. Ved å benytte våre signaturstyrker så ofte som mulig, kan vi oppnå ekte lykke og rikelig med tilfredsstillese. I kapittel 14 har han fått med noen tanker rundt mening og formål, og påpeker at et liv med mening tilfører ytterligere en bestanddel i livet. 

Bakgrunnen for at jeg har valgt å lese Seligmans bok om "Ekte lykke" er at jeg har valgt å ta et kurs på BI i vår som heter Coaching (II) - mentoring og positiv psykologi. I og med at Seligman var en foregangsmann og grunnlegger av den positive psykologien på slutten av 1990-tallet, synes jeg det er viktig å kjenne til hans teorier på området. Boka er meget godt skrevet, inneholder rikt med eksempler og er svært personlig ved at forfatteren deler raust av egne erfaringer - både på godt og vondt. Her er både tabber og suksesser tatt med - alt for å bidra til økt læring og erkjennelse. Ingen lettvinte løsninger presenteres; til det er temaene for komplekse og sammensatte. Fra tidligere har jeg lest om flere av eksperimentene det er vist til, og spesielt Csikszentmihalyis flowmodell, Seligmans teorier rundt lært hjelpeløshet og dette med signaturstyrker er kjent fra andre lærebøker jeg har vært gjennom tidligere. Sånn sett var det spennende å lese om dette i en noe annen kontekst enn tidligere. Det aller mest spennende ved boka var likevel teoriene rundt optimisme og pessimisme, og hva dette gjør med mennesker, herunder at det faktisk er mulig å gjøre noe for å endre et uheldig tankemønster. Under det hele ligger teorien bak kognitiv terapi - at man gjennom å observere sitt eget negative tankemønster kan disputere sine egne tanker og få til en varig endring - med store konsekvenser for egen opplevd lykke. Dette er en bok jeg med stor sikkerhet kommer til å vende tilbake til mange ganger senere i livet. Jeg synes den er så godt skrevet, så pedagogisk, så interessant og så nyttig at jeg ikke er i tvil om at den fortjener terningkast seks. Boka kommer til å inngå blant mine favoritter!

Utgitt: 2002
Originaltittel: Authentic happiness
Utgitt i Norge: 2009
Oversatt: Thor Magnus Tangerås
Forlag: Universitetsforlaget
Antall sider inkl. apendix og noter: 310 

Martin Seligman

Morten Emil Berg: "Coaching - Å hjelpe medarbeidere til å lykkes"

Grunnleggende om coaching

Morten Emil Bergs bok om Coaching er pensum på et kurs om temaet (Coaching, selvledelse og emosjonell intelligens), og det er i den forbindelse jeg har kommet borti den. Berg bruker innledningsvis i boka til dels mye tid på å forklare hva coaching er, før han redegjør for ulike coachingmetoder, hva som skal til for å skape en god og fruktbar coaching, om den historiske bakgrunnen, litt om forskning med mer. Deler av boka er noe tungt tilgjengelig, og jeg har derfor i denne omtalen (som mer har karakter av å være et slags resymé) forsøkt å oppsummere og dra frem hovedpunktene i den. Ved å sitere fra boka, har jeg dessuten forsøkt å ta vare på noen av gullkornene underveis. 

Hvorfor coaching? 

Uavhengig av hvor mye suksess du har,
uavhengig av hvor rik du er,
uavhengig av hvor mye talent du har, og 
uavhengig av hvor i livet du er,
- du vil alltid trenge en coach.

Ken Blanchard

"Mennesker som lykkes, har gode og effektive vaner (Canfield m.fl. 2000). Det innebærer ofte personlig disiplin og målrettet handling for å lykkes. Dette gjelder på alle livets områder." (side 338) Og for å ha suksess må man forstå sine vaner, og være villig til å endre dem, for å oppnå ønskede resultater. Det er her coaching kan være et viktig redskap eller virkemiddel!

Morten Emil Berg definerer coaching på følgende måte (side 15):

"Gjennom en handlingsorientert dialog, utfordre og støtte et individ eller et team til å utvikle sin tenke-, være- og læremåte, samt sine gode følelser, for å nå viktige personlige mål og/eller organisasjonsmessige mål." 

Coaching er en reise i selverkjennelse og selvrefleksjon, og coaching er en skrittvis læreprosess på individets premisser, der individ og coach inngår et nært partnerskap. Coachen skal ikke ha en skjult agenda, og dersom coach og coachi (dvs. den som blir coachet) klarer å utvikle en god personkjemi, og ved hjelp av fantasi kan inspirere hverandre, kan store ting skje. (side 17)

Sentralt kjennetegn ved coaching som metode er evnen til å stille de gode spørsmålene. Ofte er de helt grunnleggende spørsmålene nokså enkle:
* Hvor er du?
* Hva vil du?
* Hvordan skal du nå målet ditt?

GROW-modellen (som ikke bare har en plass innenfor coaching, men også innenfor superledelse, selvledelse etc.) tar i og for seg opp i seg alt dette (og litt til). 
Metoden består av fire faser:
* Målsetting (Goal): formulere kortsiktige og langsiktige mål
* Diagnose (Reality): Undersøke nå-situasjon
* Valg (Options): Klargjøre alternative strategier
* Vilje til handling (Will eller what/when/whom): hva skal gjøres, når, av hvem, og viljen til å gjøre det. (se side 107)

Coaching kan bidra til å øke en persons mestringsevne, takle dilemmaer og paradokser, realisere sitt "livsprosjekt", bygge bro over "Knowing-doing"-gapet, overvinne hindringer osv. Ved hjelp av ulike strategier kan man f.eks. jobbe med å bli bevisst på negativt selvsnakk, slik at man kan påvirke tankene og i neste omgang sine følelser i en mer positiv retning. 

Coachen skal ikke gi råd, men få coachien til å finne og ikke minst ta ansvaret for løsningene selv. 

"Forskning om coaching er i sin startfase og kan kritiseres for mangelfulle vitenskapelige metoder. Likevel er resultatene såpass interessante at det skaper forventninger til coaching som læremetode." (side 25)

Når man snakker om coaching, er det viktig å ha klart for seg hva dette ikke er:
- coaching er ikke å "selge", manipulere eller lure
- coaching er ikke å lede, styre eller kontrollere
- coaching er ikke å veilede eller gi råd
- coaching er ikke å være snill, gi råd og løse oppgaver for en annen
- coaching er ikke terapi
- coaching er forskjellig fra mentoring

Coaching er for mennesker som fungerer rimelig bra i dag, men som ønsker å fungere enda bedre. Dersom f.eks. en leder har en del sterke personlighetstrekk av typen virkelig problematisk for omgivelsene, er det lite trolig at coaching vil fungere. 

Dette er coaching:
- Etablere en trygg og åpen atmosfære
- Skape tillit og "magiske"øyeblikk
- Være ydmyk. Vise respekt og omsorg.
- Stille gode spørsmål. Lytte aktivt. Snakke lite.
- Antyde flere alternativer å velge mellom.
- La coachien ta et personlig ansvar for egen utvikling og for å nå sine mål.
- Gi konstruktiv og ikke-truende tilbakemelding.
- Bidra til å utvikle selvtillit og mestringstro.
- Utfordre coachien og fylle ham med gode følelser. 
- Oppfordre til handling. Oppfordre til å bruke kreativitet og stile på seg selv.
- Være 100 % opptatt av den man coacher og at målene blir nådd. 
- Oppfordre til selvledelse og selvcoaching. 
- Utvikle coachien til å bli uavhengig av coachen. (side 31)

Hele grunnfundamentet i god coaching er et positivt menneskesyn. Der er fem fundamenter som kan hjelpe oss på vår reise mot god coaching:
* Drømmen: Et godt liv. (Jf. Seligman, positiv psykologi - kognitiv og humanistisk psykologi)
* Menneskesyn: Det lærende menneske.
* Læremetode: Andragogikk kontra pedagogikk.
* Selvoppfyllende profetier: handlingslogikk kontra kunnskapslogikk
* Systemet: Se utfordringer og muligheter i en helhet. (side 36)

"En kognitiv tilnærming antar at tanken styrer følelsene. Greier man å kontrollere tankene, kan man også kontrollere følelsene. I positiv psykologi antar vi at det ikke er et enten-eller, men en vekselvirkning. Om det er tankene eller følelsene som styrer, er situasjonsbestemt. Et hovedspørsmål blir derfor: Når styrer følelsene tankene, og når styrer tankene følelsene?" (side 38)

"En strategi for å overvinne negative tanker er først og erkjenne dem. Deretter kan man behandle dem som om de er fremsatt av en person hvis oppgave er å gjøre livet vårt mest mulig surt." (side 39)

Csikszentmihalyi har utviklet en modell for "flow", en tilstand hvor vi er så totalt oppslukt av det vi gjør at tiden stopper opp og vi glemmer oss selv. (side 40 - 41)

Når vi står overfor større utfordringer enn 
vi kan takle, oppstår det angst. Dersom ferdighetene er større enn utfordringene, 
kjeder vi oss. Det er når vi gjør noe vi er spesielt flinke til - dvs. der vi har vår signaturstyrke - at vi kommer i flow. 

Modellen som er tatt inn her, viser i tillegg hvilke følelser som kan oppstå i dagliglivet, alt avhengig av hvor vi står i forhold til de utfordringer vi blir utsatt for. 

Det finnes mange ulike former for menneskesyn; determinisme (mennesket er styrt av krefter utenfor seg selv og kan ikke unngå sin skjebne, ingen fri vilje), biologisk system (mennesket er styrt av sine gener og prøver kun å tilpasse seg endringer i miljøet), utilitarisme (mennesket tenker kortsiktig og prøver for en hver pris å unngå smerte og oppnå glede), egeninteresse (mennesket ønsker å maksimere egen vinning og minimere eget tap, uavhengig av om dette skjer på bekostning av andre mennesker), altruistisk egoisme (mennesket ønsker å hjelpe andre for dermed å kunne hjelpe seg selv. Å hjelpe andre til å lykkes har en egenverdi. Man bør skape vinn-vinn-situasjoner), det lærende menneske (mennesket har frihet til å velge. Det kan tolke og retolke sin egen situasjon, formulere og reformulere mål, kontinuerlig eksperimentere med gamle og nye virkemidler, overvinne barrierer og nå resultater, samt lære av prosessen).  (side 43)

Pedagogikk defineres som læren om oppdragelse og undervisning:
- intensjonen med læringen å tilfredsstille organisasjonens og samfunnets behov
- lærerens erfaringer, det som står i læreboken og det som anses som "den rette lære" som betyr noe
- læring skjer på bestemte tidspunkter når det passer læreren
- kunnskap i seg selv er tilstrekkelig for å kunne handle
- ikke rom for kritiske spørsmål og diskusjon
- bruk av ytre motivasjon
- eleven er avhengig av læreren og kan ikke lære på egen hånd
- læreren har full kontroll - eleven har liten frihet 

Andragogikk defineres som enhver aktivitet som har som siktemål å føre til en endring i voksne menneskers tenkemåte, væremåte og læremåte:
- endringene er villet og frivillige
- prosessen ledes av en profesjonell veileder eller lærer
- lærerens fremste oppgave er å fremme erkjennelsen av hvilke belønninger læringen vil føre til
- det voksne menneske har livserfaring og jobbopplevelser som kan trekkes med i treningen
- det er eleven som velger når han er klar for å lære noe nytt
- oppgave- og løsningsfokusert læring på elevens premisser
- bruk av indre motivasjon (såkalte naturlige belønninger)
- elevens selvbilde er viktig i læringsprosessen
- eleven tar selv ansvar for egen læring

Coaching bygger i stor grad på tankegangen i adragogikk. (side 52) Like fullt - det er ikke tilstrekkelig å ha kunnskap (kunnskapslogikk) - man må også ha ferdigheter til handling (handlingslogikk)! Jf. "knowing-doing"-gapet.

Forskjellen på pedagogikk og andragogikk

"Du kan tro at du kan, og du kan tro at du ikke kan. I begge tilfelle har du rett." Henry Ford 

Mestringstro og resultattro har sammenheng med selvoppfyllende profetier, og troen på at man vil lykkes, øker sannsynligheten for at det er nettopp det man gjør. 

Kunnskapslogikk: er inspirert av lovmessigheten i naturvitenskap. Individet trenger ikke ferdigheter og trening i å handle. Innsikt i kunnskap er tilstrekkelig.
Handlingslogikk: Mennesket må selv finne sine svar gjennom refleksjon og handling. For å lykkes, trenger mennesket både kunnskap og ferdigheter.

I følge Morten Emil Berg kan ledelse foregå på fem ulike nivåer, men her finnes det ulike teoretiske tilnærminger. Berg opererer med selvledelse, teamledelse (operativ ledelse), administrativ ledelse (skrivebordsledelse), strategisk ledelse og ideologisk ledelse (misjonær). Dersom en leder skal lykkes, bør følgende fem grunnleggende spørsmål stilles: Hvor er du i dag? Hva vil du i fremtiden? Hvordan vil du komme dit? Hvorfor vil du dit? Hvilke krefter motarbeider eller hindrer deg? Et annet sted på nettet har jeg for øvrig funnet modellen ovenfor, som jeg opplever som et godt alternativ i forhold til en ledelsesmatrise.

Den rådende ideologi hviler altså på at det finnes universelle lover, gjennom troen på objektiv kunnskap og rasjonalitet, egoisme (at man må hjelpe seg selv til å lykkes), at mennesket trenger å bli styrt og på et deterministisk menneskesyn. Coaching  derimot hviler på en ideologi om at mennesket finner løsninger gjennom sine personlige erfaringer, tro på handling for å få egne erfaringer, på viktigheten av følelsene våre, altruistisk egoisme (hjelpe andre til å lykkes for å lykkes selv), at mennesket kan styre seg selv og har fri vilje til å ta frie valg. 

"Før var lederen den som fortalte hva som skulle gjøres, og den som hadde alle svarene. Hvis man skal lykkes i dag, må man erkjenne at ingen leder vet alle svar. Lederen har kanskje en visjon, men løsningen på hvordan en skal møte konkrete utfordringer, må komme fra de som er nærmest problemene. Mens medarbeidere jobber med detaljene for løsning og implementering, vil lederen fungere som coach, lærer og fasilitator. Du må forandre måten du definerer ledelse på, og du må forandre måten du leder selskapet på." Steve Miller, Shell

Utgangspunktet for coaching er at mennesket ikke makter å utvikle sitt potensial alene, men trenger hjelp og støtte fra andre for å bruke sine ressurser, gjøre en fremragende jobb og leve et godt liv. (side 60) Hovedidéen med coaching er å hjelpe folk til å fjerne hindringer slik at de kan nå sine mål. Hindringene sitter som regel i folks hoder. Kjernen i effektiv  coaching handler om en form for tankekontroll eller kognitiv ledelse (Gallwey, 2000). (side 67) Når en leder fungerer som coach, skapes et klima preget av gjensidig tillit og støtte. Coache er det motsatte av å dømme. (side 73)

Kort om historien bak coaching: (side 61 flg.)

- en betegnelse som er over 500 år gammel
- en betegnelse brukt om vogner som skulle frakte viktige personer ("den gode hjelper")
- avledet av det ungarske ordet kocsi szeker (betyr "en vogn fra Kocs", jf. Webster´s 1994)
- begrepet coach kommer mao. fra innovasjon innenfor transport - kusk eller vogn som bringer mennesker fra ett sted til ett annet sted, på en behagelig måte
- bestemmelsesstedet/målet er entydig definert
- den som blir coachet (coachien) bestemmer og definerer målet
- prosessen mot målet skal være så behagelig som mulig
- coachien trenger hjelp fra andre (coachen) for å kunne realisere målet 
- begrepet coach brukt som "slang" for "tutor" (lærer som ga privatundervisning) fra ca. 1850
- først og fremst innenfor idrett at begrepet coach er brukt i nyere tid
- innenfor ledelsesfaget brukt første gang i 1958 av Myles Mace - da betraktet som et lederverktøy for å utvikle medarbeideres ferdigheter i jobben
- mange konkurrerende metoder - inspirasjon både fra filosofi og psykologi
- Thomas Leonard - en pionér mht personlig coaching og livscoaching
- Timothy Gallwey - opprinnelig tennistrener og opptatt av at motstanden vel så gjerne finnes i eget hode som hos motstanderen
- John Whitmore - utviklet GROW-modellen
- Richard R. Kilburg - har utviklet en kompleks modell for coaching som inneholder 17 hovedelementer
- Ferdinand F. Fournies - opptatt av adferdsteorier i coaching

Ulike metoder innenfor coaching:
* Eksistensialisme - fokus på mening (Laura Whitworth) - eksistensiell coaching
* Humanisme - følelser (John Withworth) - humanistisk coaching
* Psykodynamisk systemteori - helhet (Richard R. Kilburg) - psykodynamisk coaching
* Kognitiv - tenkemåte (Timothy Gallwey) - kognitiv coaching
* Atferdsteori - væremåte (Ferdinand F. Fournies) - atferdscoaching (behavioristisk coaching)

Coaching er en slags kombinasjon av å bruke "hjerte og ryggrad" for å oppnå mål - gjennom å gi tilbakemelding, fremme handlinger og fjerne hindringer.
* Coaching som endring av tenkemåte - tankekontroll/kognitiv ledelse
* Coaching  som utvikling av følelser - jobbe med følelser (forsvarsmekanismer, bevissthet rundt automatiserte følelser o.l. - følelser som kommer på autopilot og som sjelden står i forhold til den situasjon som har utløst dem)
* Coaching som endring av væremåte - fokus på atferd (bevissthet rundt automatiserte handlinger, dårlige vaner o.l.)
* Coaching som endring av læremåte - tilbakemeldinger som gir økt selvinnsikt, økt selvaktelse og bedre kommunikasjon, retolkning av situasjoner (hva har med meg å gjøre, og hva har med deg å gjøre? sml. mentalisering) 
* Coaching for å oppnå resultater - ansvarliggjøring, støtte, stille krav, utfordre

Ferdighetscoaching - indre og ytre atferd som positiv tenkning, selvtillit, selvfølelse, subjektiv mestringstro, selvhevdelse, stresstoleranse, personlig effektivitet, aktiv lytting, empati, kunne stille gode spørsmål, gi tilbakemelding
Utviklingscoaching - f.eks. karrierecoaching eller livscoaching - hensikten er å leve "et godt liv", unngå stress, utbrenthet og manglende balanse i livet ved at man er for pliktoppfyllende
Resultatcoaching - måling på resultater, resultatene som teller (side 70 flg.)

Fem ulike basismetoder:

1. Eksistensiell inspirasjon: (side 81 flg.)
* Sokrates (470 - 399): mennesket må bli kjent med seg selv
* Utgangspunkt i det problematiske og vanskelige i livet (angst, frykt, konflikter etc.) 
* Utgangspunkt i det enkelte individ
* Finne meningen med livet
* Menneskets subjektive opplevelse som er viktig - sannheten kommer ikke utenfra (jf. Nietzsches overmennesketeori)
*Svarene på spørsmålene finnes i oss selv - skaffe selvinnsikt og agere ut fra dette
* "Det som ikke dreper meg, gjør meg sterkere" - Nietzsche
* Inspirasjon fra eksistensialiste til coaching:
- foreta reflekterte valg
- stille spørsmål så mennesket kan bli kjent med seg selv
* frihet til å velge det livet man ønsker. Oppnå mening
* frihet og vilje til å bli dyktig - "det sunne mennesket" ("overmennesket")
Eksistensiell coaching: Å søke mening

2. Humanistisk inspirasjon: (side 84 flg.)
*Inspirert av eksistensialisme, og står i motsetning til naturvitenskap
* Mennesket er mer enn bare maskiner og mer enn bare rasjonelle skapninger, jf. Jean-Jacques Rouseeau (1712 - 1778) og Johan Wolfgang von Goethe (1749 - 1832)
* Altruistisk egoisme: ved å hjelpe andre kan individet hjelpe seg selv
* Inspirasjon fra humanisme til coaching:
- Den menneskelige natur er grunnleggende god
- Klienten har svaret. Terapeuten har ikke svaret. Vekt på individets subjektive tolkning.
- Individet kan velge hvilken type person det skal bli, og selv utvikle sitt potensial.
- Læring gjennom egne erfaringer
- Selvrealisering danner grunnlaget for å leve ut hele sitt potensial
Humanistisk coaching: Å bruke følelser for å nå mål

3. Psykodynamisk inspirasjon: (side 91 flg.)
* Metode som er inspirert av Sigmund Freud og Carl Jung - innebærer overføring av mental eller psykisk energi mellom ulike deler av bevisstheten
* hvordan påvirker ubevisst innflytelse individet?
* Adler: atferd bestemmes i stor grad av sosiale krefter og ikke av biologiske behov, drifter eller instinkter - mente i motsetning til Freud at mennesket ikke er offer for tidligere erfaringer, omgivelsene eller sin biologiske arv - "vi lider ikke av lageret av traumatiske erfaringer" - kalte det Freud kalte "ubevisst" for "ikke forstått" - mente at livet dypest sett er meningsløst og at individet derfor må velge hvilken mening livet skal ha. 
* Inspirasjon fra Alfred Adler til coaching:
- forstå atferd som konsekvenser av bevisste mål og planer
- betrakte mindreverdighetsfølelse som drivkraft for å nå personlige og organisatoriske mål
- bruke den kreative makt til å bestemme vår egen personlighet og vår egen skjebne
- for å kunne endre atferd må man elge et nytt livsprosjekt
* Psykodynamisk inspirasjon til coaching:
- arbeide med ubevisste prosesser
- hjelpe individet til å få større bevisst kontroll over livet sitt
Psykodynamisk coaching: Å hjelpe individet til å forstå og utvikle helheten

4. Kognitiv inspirasjon: (side 96)
* Inspirert av Beck (1976) og Beck og Emery (1985)
* Hensikten er å forbedre individets psykologiske velvære og livsglede ved å endre egne tanker, tro og antakelser
* Kognitiv coaching innebærer å identifisere ubehagelig tanker og undersøke hvor reell grunnen er for å ha slike tanker
* Inspirasjon fra kognitiv teori til coaching:
- identifisere tanker som leder til ubehagelige følelser
- sette navn på irrasjonelle følelser som ikke hjelper oss å nå mål
- erstatte irrasjonelle, ubehagelige følelser med rasjonelle følelser
Kognitiv coaching: Å hjelpe individet til å tenke
Problemløsning i syv trinn:
1. Identifisere problemet (hva er problemet du står overfor?)
2. Velge ut målet (hva ønsker du å oppnå?)
3. Finne alternativer (på hvilke ulike måter kan du nå målet?)
4. Vurdere konsekvensene (hva er resultatet av hvert enkelt alternativ)
5. Fatte beslutning (hvilket alternativ vil du velge?)
6. Implementere (hvordan vil du gjennomføre dette alternativet?)
7. Evaluere (fungerte det?)
5. Atferdsteoretisk inspirasjon: (side 97)
* Grunnleggeren betraktes som John B. Watson (1878 - 1958)
* Atferdscoaching eller behavoristisk coaching innebærer å endre observerbar atferd for å oppnå resultater.
* Virkemidler: klare mål, straff, belønning og rollemodeller
Atferdscoaching: Å kontrollere individets atferd

Eklektisk coaching: (side 123)
* Man velger ut "det beste" av de fem basismetodene, alt etter situasjon og ambisjoner
* Hver av de fem basismetodene kan igjen ha flere alternativer

De fem fasene i coaching:

1. Fase 1: Bygge tillit: legge grunnlaget for partnerskap
2. Fase 2: Diagnose: tolke situasjonen og definere problemet
- hvilke mål og ambisjoner har du? hvor realistisk er dette? hva er din spisskompetanse? hva motiverer deg til endring? hva hemmer deg? hva bør du bli enda dyktigere i?
"Hvor dyktig er lederen i henholdsvis selvledelse, teamledelse, administrativ ledelse, strategisk ledelse og ideologisk ledelse? Bruker han tiden på en fornuftig måte? Er han dyktig til kognitiv ledelse, med andre ord til å styre tankene sine slik at han ikke stadig tenker negativt og får ubehagelige følelser? Er han aktiv med selvobservasjon slik at han forstår når han gjør en feil og hvorfor han gjør det? Hvor dyktig er lederen til å lede andre til å lede seg selv? Utvikler lederen selvtilit hos medarbeiderne sine? Er lederen flink til å gi ikke-truende tilbakemeldinger?" (side 135)
- samle inn data fra lederen selv og/eller ved 360 graders evaluering
3. Fase 3: Målsetting: Resultatkriterier og atferdskriterier
4. Fase 4: Handling: Planlegge og praktisere ny atferd
- valg av handlingsplan og det viktigste av det viktige
- hvilken atferd skal forbedres?
- hvilke kriterier skal brukes for å måle fremgangen?
- hvem skal måle fremgangen?
- når fremgangen skal måles
5. Fase 5: Oppfølgning: Evaluere, tilbakemelde og belønne

Coaching bør ikke gjøres for omfattende. Det enkle er som oftest det beste, selv om det ikke må gjøres for enkelt heller. Tillit og åpenhet er fundamentet i coaching. 

Spesialiseringer innenfor coaching:

1. Selvcoaching
- bruke "selvsnakk" for å oppnå gode følelser og oppnå et bredere liv
- bygger på kognitive teknikker (Beck (1976), Ellis og Dryden (1987))
- starter ved selvobservasjon og erkjennesle av eget selvsnakk og negative tanker 
- opptre som "tankepoliti" og arrestere negative tanker
- dreier seg om å endre negative tankevaner
- nært knyttet til selvledelse

2. Emosjonell coaching
- jobbe med følelser - endre destruktive følelser
- en utfordrende form for coaching som krever spesialkompetanse
- en klar sammenheng mellom hvordan vi tenker og hvordan vi føler (Beck (1976), Ellis og Dryden (1987))
- fokus på positive tanker, ord, selvsnakk - fører til positive og sunne følelser


3. Livscoaching
- tar fatt i de viktige eksistensielle spørsmålene: hva ønsker jeg å få ut av livet mitt? hva trenger jeg av hjelp for å realisere drømmene mine? etc.
- er inspirert av eksistensialisme og humanisme (Whitworth mfl. (1998))
- oppnå sunn balanse mellom alle arenaene i livet, jf. livshjulet (side 157)
- realisere det gode liv for coachien
- bygge på coachiens drømmer og sterke sider
- coachien er ansvarlig for sin egen læring og sitt eget liv, og vet svarene eller kan finne dem


4. Executive coaching
- resultatcoaching: coaching er alt en leder gjør for å oppnå fremragende resultater sammen med medarbeiderne sine (Hargrove (2000))
- transformasjonscoaching: legger vekt på selve endringsprosessen (faktabasert, resultatfokusert, relasjonsorientert, følelsesorientert) - fokus på å bruke både hjernen og hjertet - klare mål, god forståelse av situasjonen - skal medvirke til god transformasjon fra nå-situasjon til ønsket situasjon

5. Team- og kollegacoaching
- deltakerne fungerer som coacher for hverandre 

6. Idrettscoaching
- prosessorientert helhetstenkning: involvering og ansvarsfordeling - sentrale virkemidler
- hjelpe andre å lykkes gjennom å hjelpe seg selv
- fokus på de sterke sidene - talentene
- fokus på at all dyktighet er komplimentær

7. Lyncoaching
- fokuserer på å overvinne barrierer, dvs. transcendens
- fire faser:
Transcendens 1: Å komme fra likegyldighet til erkjennelse
Transcendens 2: Å komme fra erkjennelse til intensjon
Transcendens 3: Å komme fra intensjon til handling
Transcendens 4: Å komme fra handling til stabilisering

Morten Emil Berg har også et kapittel om emosjonell intelligens, men fordi dette langt på vei er det samme som Bodil Wennberg skriver om i sin bok om EQ, nøyer jeg meg med å ta med EQ-stigen, som består av fem trinn:
- selvinnsikt
- empati
- ansvar
- kommunikasjon
- problem- og konflikthåndtering
Poenget med EQ-stigen er at dersom vi benytter denne, kan vi øke vår emosjonelle intelligens.

EQ-stigen eller EQ-trappen

Kommunikasjon - å skape "den magiske relasjonen":

- kommunikasjon - det viktigste verktøyet i coaching (aktiv lytting, gode spørsmål, tilbakemelding og metaforer)
- systematisk arbeid, regelmessige møter og oppfølgning av tiltak som coachien har gjennomført
- dialogen - noe annet og mer enn en vanlig samtale
- vise nysgjerrighet gjennom å stille spørsmål (nullstille seg, spørre om tillatelse, resultatorientering, invitere til selvrefleksjon, utvikle et spørrebibliotek (side 212 - 215)
- lytte aktivt på flere ulike nivåer (nivå 1 - avklaring, nivå 2 - borrer dypere etter bakenforliggende mening, nivå 3 - handler om å forfølge intuisjon eller fornemmelser som oppstår under samtalen) - klargjøring av mening (helikopterperspektiv, bruk av metaforer, bevisste avbrytelser), gi oppmuntring og anerkjennelse
- prøve ut intuisjon for å forstå mer (dreier seg seg om dypere spenninger i en person, kan man komme til et punkt hvor coachen bør overlate coachien til profesjonelle hjelpere)
- oppfordre til handling, jf. knowing-doing-gapet - mestringstro, avklaring av forventninger 
- gi tilbakemelding - jf. Joharis vindu (side 222) 
* Arena = offentlig område (dette man viser til

Joharis vindu

andre)
* Bak fasaden = Blindt (gjemt område) (ting man ikke ønsker å dele med andre)
* Blindpunkt = Lukket (hemmelig område) (ting andre ser, men som du selv ikke er bevisst på - kan utvides gjennom tilbakemeldinger fra andre)
* Ukjent = Ukjent område (det verken du selv eller andres ser - fortrengte følelser, skjulte talenter o.l.)

Utvidelse av blind sone gjennom tilbakemeldinger:
1. Tilpass din tilbakemelding til mottakerens tenkemåte (empati, ta den andres perspektiv, emosjonell intelligens)
2. Tilbakemeldingen må anta gode intensjoner
3. Fokuser på konkrete handlinger 
4. Vær beskrivende, ikke fordømmende
5. Gi tilbakemeldingen til riktig tid
6. Forsikre deg om at du blir forstått
7. Rett negativ tilbakemelding mot atferd som mottakeren kan kontrollere
8. Tilbakemelding må være fokusert mot å skape felles forståelse og dialog
9. Tilbakemelding må gis personlig 

- NLP: Nevrolingvistisk programmering (symboliserer sammenhengen mellom kropp, språk og hjerne) - vi handler ikke ut fra virkeligheten slik den faktisk er, men slik vi tror den er - mentale kart som hjelper oss å tolke virkeligheten 
Bygger på (side 228):
- mennesket har de ressurser som trengs for å lykkes med endring av adferd
- kommunikasjon er mer enn det du sier med ord. Du kommuniserer også gjennom din atferd
- hensikten med kommunikasjonen din er knyttet til den responsen du fikk. Dersom du ikke liker responsen, må du prøve å kommunisere på en annen måte.
- metaprogrammer er filtre som vi betrakter verden gjennom. Vi kan f.eks. oppleve et glass som enten er halvfullt eller halvtomt
- når vi endrer filtre, kan vi også endre vår forståelse av  virkeligheten og hvordan vi skal forholde oss til den. 
NLP er primært opptatt av enkeltmennesket og dets tanker, følelser og handlinger - ikke gruppeprosesser (hvilket anses som en svakhet).

Superledelse og selvleder - å lede andre til å lede seg selv:

Tradisjonell ledelse og superledelse

Det passer godt med coaching at medarbeidere skal drive med selvledelse. Coachen skal hjelpe lederen til å bli selvgående, samtidig som han tar ansvar for sin egen læring og er dyktig til å gjennomføre denne. 
Det finnes fire strategier som enkeltindividet kan bruke for å bli bedre i selvledelse (Manz & Sims, 2001). I tillegg kommer en femte strategi, som Morten Emil Berg har valgt å kalle mestringstro.

1. Adferdsstrategier - lede/styre egen væremåte og bruke tiden fornuftig: selvobservasjon, sette egne mål, selvbelønning, straffe seg selv og trening
2. Kognitive strategier: lede/styre egne tanker og tenke konstruktivt: identifisere egne tankemønstre, utfordre destruktive tankemønstre, etablere konstruktive tankemønstre, visualisering og å snakke med seg sel (den indre dialogen)
Utfordre egne destruktive tankemønstre: ekstremtenking, overgeneralisering, mentale filtre, ignorering av positive ting, trekke forhastede slutninger/lede tanker feilaktig, spådommer, forstørre og forminske, følelsesmessig resonnering, bydende yrsagn/skal-utsagn, sette merkelapper på seg selv eller andre, personalisering
Etablere konstruktuve tankemønstre: erstatte destruktive tankemønstre med konstruktive - visualisering, snakke med seg selv 
3. Stimulusstrategier - å legge forholdene til rette slik at det bidrar til å få konstruktive tanker og konstruktiv atferd: lage to do-lister og have-done-lister - hjelper i forhold til å foreta prioriteringer - får mer tid til ting man har lyst til å gjøre 
4. Naturlige belønninger - bruk av indre belønninger for å motivere seg selv: viktige stikkord her er kompetanse, selvkontroll og mening
5. Subjektiv mestringstro - oppleve personlig mestring og utvikle egen selvtillit: utøve tankekontroll, skaffe seg egne mestringserfaringer, bruk av rollemodeller, lokke og overtale, passe på helsen - hvorvidt man har stor eller liten tro på egen mestringsevne, har en klar innvirkning på kvaliteten på det man skal gjøre (side 250)

Hva kan forskning bidra med?

* Lite empirisk forskning innenfor coaching
* Vanskelig å generalisere fra de studier som er gjort fordi: ikke brukt kontrollgruppe, ofte coachen og coachien selv som evaluerer resulatet (kan ha egeninteresse av positive svar), ofte for små grupper det er forsket på, coachingen har foregått over en begrenset tidsperiode, bruk av subjektive (og ikke objektive) kriterier ved evalueringen.

1. Konseptuell utvikling av coaching - innebærer at vi prøver å utvikle begreper og modeller for å få en bedre forståelse av hva coachingen innebærer og hva denne kan føre til
- betydningen av grunnleggende verdier, selvinnsikt og selvtillit 
- coaching på fire inniktsnivåer

A. Reflekterende innsikt (bruke logisk tenkn ing)
B. Emosjonell innsikt (bruke empati for å kunne påvirke andre)
C. Intuitiv innsikt (bruke magefølelsen)
D. Inspirasjon (tørre å prøve ut nye ideer)
Jo bedre bruk av de fire innsiktsnivåene, desto større vil den økonomiske effektiviteten av coachingen være. 

Når egner kognitiv atferdscoaching seg best?
- stressmestring, når rene ferdigheter skal bli bedre (f.eks. bli flinkere til å lytte), sette mål for å endre atferd osv.

2. Effekter av coaching  - det finnes noe bevis for at executive coaching har effekt på å øke prestasjoner, egner seg som utviklingsverktøy for ledere, ledere blir mer relasjonsorienterte og målrettede gjennom coaching, varig endring, økt selvinnsiktD osv. 
- effekten av lederkurs øker ved bruk av etterfølgende coaching

3. Den dyktige coach -  betydningen av mestringstro og resultattro, aktiv lytting, ærlig tilbakemelding og forslag til handling, intern versus ekstern coach

4. Executive coaching og 360 graders tilbakemelding - tilbakemelding i seg selv ikke tilstrekkelig for å få til atferdsendring - målene som settes på bakgrunn av tilbakemeldingen som er viktigste kilde til endring 

5. Annen forskning - betydningen av glede - positive følelser fører til bedre helse, personlig utvikling og økt levealder, positive følelser fører til enda flere positive følelser, positive følelser kan svekke effekten av negative følelser, en viktig kilde til personlig vekst kan være positive følelser

Ni konklusjoner om coaching (side 289):
1. Orientering om coaching på forhånd øker effekten av coaching
2. Jo større grad av mestringstro og resultattro, desto større er sannsynligheten for å lykkes
3. Jo lenger tid coachingen varer, desto større sannsynlighet for resultater
4. Jo bedre personkjemi og samarbeid mellom coach og coachi, desto større sannsynlighet for å lykkes
5. At coach og coachi oppnår en god relasjon, er trolig viktigere enn coachens utdanning
6. Coaching øker effekten av tradisjonell ledertrening 
7. Coaching øker effekten av 360 graders tilbakemelding
8. Diskuterer coachien tilbakemeldingen med dem som har gitt den, øker dette sannsynligheten for atferdsendring
9. Det viktigste er ikke å motta tilbakemelding, men å sette opp konkrete mål på bakgrunn av den

Coaching i praksis - å øke sannsynligheten for å lykkes

1. Paradokser og utfordringer ved coaching
- adferd kan uttrykkes som en funksjon av personlighet, gruppe og kontekst - dvs. A = f (P, G, K)
- hvor dyktig er coachen i egen selvledelse? Dvs. å sette egne ønsker og behov til side og leve seg fullstendig inn i lederens situasjon? Krever øvelse og disiplin!
- å coache personer som er dyktigere enn en selv
- terapi og coaching - vanskelig å trekke helt klare grenser mellom dette, og det er heller ikke viktig (men: coachen bør ikke bevege seg utenfor sitt kompetanseområde!)
- hvem skal ha informasjon om prosessen? 

2. Fallgruver ved coaching
a. urealistiske forventninger
- å tro at atferd er lett å endre
- for mange typer atferd forsøkes endret på samme tid
- for stor vekt på ytre belønninger 
b. mangel på forpliktelse
c. spiller på det "safe" i stedet for å finne utfordringer 
d. feile ve ikke å involvere andre
e. negativ selvsnakk
g. bruke coaching i situasjoner hvor andre verktøy burde vært benyttet
h. ta på seg coachien byrder
i. manglende helhetstenkning
j. den vanskelige overgangsfasen

3. Suksessfaktorer ved coaching
a. sjekk premissene - har coachien vilje og tro på coaching?
b. organisasjonen har eller vil utvikle en kultur for coaching
c. husk din "ABC"
d. tillit og nærhet mellom coach og coachi
e. tilpass prosessen til coachiens personlighet og behov
f. del ansvar for suksess og fiasko
g. fremgang, ikke fullkommenhet
h. spilleregler ved coaching
i. være en aktiv lytter og forstå følelsene bak ordene

4. Etikk: hvordan bør vi handle?
- mange dilemmaer coachen kan komme opp i
- forskjell mellom coaching og terapi
- coachen må vise intergritet og ansvarlighet
- jf. International Coach Federations (ICF) standarder for etikk

5. Utvikling gjennom trening - fem spørsmål og en personlig plan

- Hva ønsker jeg å være?, hvem er jeg i dag?, hvordan kommer jeg dit jeg ønsker å være?, hvordan får jeg endringen til å vare?, hvem kan hjelpe meg?

Oppsummering:

Innhold: coaching skal utfordre og større individet eller teamet ved hjelp av en handlingsorientert dialog, til å øke sitt reportoar når det gjelder tenkning, handling, læring og følelse, for å oppnå resultater og mening, personlig eller organisatorisk. (side 321) 

Ansvar: Coachien har ansvar for å klargjøre sine mål og å realisere disse

Metode: Kjernen i metoden er å stille gode spørsmål

Menneskesyn: det lærende menneske som retolker sin situasjon, reformulerer mål, prøver ut nye virkemidler, lærer av prosessen

Personlig handlingslogikk: "Knowing-doing"-gapet som barriere. 

Utfordre og støtte: coach og coachie må legge et grunnlag for å utvikle tillit - altruistisk egoisme - skape en vinn-vinn-situasjon

Helt på slutten av boka er det tatt inn praktiske øvingsoppgaver som gir anledning til å trene på coaching i praksis, samt at det er redegjort for interesseorganisasjoner og utdanninger innenfor coaching. 

Morten Emil Bergs bok er helt sentral innenfor coaching, idet han her har oppsummert det som finnes av teori på dette området. Boka danner derfor grunnlaget for en innføring i coaching, og er selve basisen for BIs kurs om coaching - dersom man ønsker å bygge videre på dette innføringskurset. Boka er meget pedagogisk bygget opp, men krever at man jobber grundig med stoffet. 

Utgitt første gang: 2006

Denne utgaven: 2. utgave, 5. opplag

Forlag: Universitetsforlaget

Antall sider: 373

Morten Emil Berg - se hans artikkel "Fra boss til coach"