"Skjelvet" (Regissør: John Andreas Andersen)

Når hovedstaden ødelegges av jordskjelv ...

Det er tre år siden "Bølgen" hadde Norgespremiere. Dette var en film som overrasket positivt og som opererte med filmeffekter vi ikke hadde sett maken til i norsk film tidligere. Og jeg som egentlig for lengst var litt lei av å se Kristoffer Joner i film etter film, konkluderte med at han her gjorde en av sine beste rolletolkninger noen sinne. 

"Skjelvet" er en frittstående oppfølger av "Bølgen". Nå er det ikke Geirangerfjorden som er truet av en tsunami-bølge, men hovedstaden som er truet av jordskjelv. Det har gått tre år siden oversvømmelsen av Geirangerfjorden, der om lag 250 menneskeliv gikk tapt. Geologen Kristian og hans kone Idun har gått fra hverandre. Han er igjen i bygda, skjelvende som et nervevrak fordi han fremdeles er preget av det som skjedde for tre år siden. Hun og barna har flyttet til Oslo, og Idun har fått seg jobb i toppetasjen av Hotel Plaza. 

John Andreas Andersen (f. 1971) debuterer som regissør med denne filmen. 

I filmens åpningsscene er vi vitne til at Kristian møter opp i Skavlan for å fortelle om det som skjedde i Geirangerfjorden. Han er en rikshelt, for uten hans innsats ville enda flere mennesker ha dødd. Han er ytterst ubekvem i rollen. 

Datteren Julia kommer på besøk, men Kristian ender med å sende henne tilbake til sin mor. Han er knapt i stand til å ta vare på seg selv, og aller minst et barn. Etter at datteren har dratt, ser han at en tidligere geolog-kollega har ringt ham. Dette får ham til å bli oppmerksom på en pakke fra den samme geologen. Samtidig overhører han på radioen at det har skjedd noe i Oslo-tunnelen, og at den nå er stengt. Geologen er død - mens han var på oppdrag i tunnelen. Etter å ha lest gjennom dokumentene i pakken, bestemmer Kristian seg for å reise til Oslo. Han oppsøker Idun.

Kristoffer Joner i rollen som geologen Kristian

Etter at Kristian har ankommet Oslo begynner han å gjøre sine egne undersøkelser, blant annet i geolog-kollegaens dødsbo (med velsignelse fra hans datter). Han blir raskt overbevist om at det er et jordskjelv på gang i hovedstadsområdet. På tross av iherdige forsøk på å overbevise myndighetene som overvåker rystelser i jordoverflaten i Norge, får han intet gehør. Alle tolker hans utspill som overspenthet etter katastrofen i Geirangerfjorden tre år tidligere. Selv ikke da grunnen under Operaen rister og strømmen går, er det noen som vil høre på ham. Alt bortforklares med konstruksjonsfeil. 

Så begynner grunnen under Oslo for alvor å bevege seg og et giga-jordskjelv er på vei. Kristian sender sms´er til Idun som befinner seg i toppetasjen av Plaza, og til sønnen som befinner seg på Blindern. Men heller ikke de tar ham alvorlig. Inntil det går opp for dem at det faktisk er alvor denne gangen ... I mellomtiden går hele hovedstadsområdet i fullstendig oppløsning ... 

Postgirobygget velter innover Hotel Plaza

Jovisst ble jeg imponert over filmeffektene i denne filmen, som egentlig har alt som skal til for å bli en kino-suksess. Og kino-suksess har det også blitt. Det er fint for norsk film! Selv ble jeg likevel ikke overbegeistret av denne filmen. Denne gangen ble jeg f.eks. ikke imponert over Kristoffer Joners skuespillerprestasjoner, og jeg opplevde at hendelsesforløpet ble en smule forutsigbart. Antakelig fordi filmen så åpenbart er bygget på samme lest som "Bølgen". Dessuten fremstår en del av replikkutvekslingene som ganske platte og lite troverdige. Som da far og sønn møtes for første gang på lenge, og sønnen og kjæresten bare går. Som da lederen fra myndighetene, som iherdig benekter Kristians mange forsøk på å overbevise om at det er et jordskjelv på gang, lirer ut av seg den patetiske kommentaren "Jeg gjør bare jobben min." Redningsaksjonen i toppetasjen av Plaza er spektakulært skildret, men samtidig trodde jeg ikke helt på det. Dermed forsvant både spenningen og mystikken for mitt vedkommende. 

Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke representerer flertallets syn på denne filmen, og derfor oppfordrer jeg deg i stedet til å se filmen selv og ikke legge all verdens vekt på min oppfatning av den. Norsk film fortjener all oppmerksomhet den kan få, men "Skjelvet" kommer uansett ikke til å nå opp i konkurranse med internasjonale filmer. Filmeffekter i seg selv er nemlig ikke nok, og dette kan utlandet bedre enn oss. Akkurat dét er jeg veldig sikker på! 

Jeg er lunken til denne filmen. 

Jeg så "Skjelvet" på kino. Det er fremdeles mulig å få sett den på kino, for det er lite som tyder på at publikumstilstrømningen avtar med det første. 

Innspilt: 2018
Originaltittel: Skjelvet
Nasjonalitet: Norge
Språk: norsk 
Sjanger: Thriller
Skuespillere: Kristoffer Joner (Kristian), Ane Dahl Torp (Idun) m.fl.
Spilletid: 1 t 46 min.

"Everest" (Regissør: Baltasar Kormákur)

Spektakulært fjellklatredrama

Det er en god stund siden jeg så denne filmen på kino. Planen var å skrive om filmen tidligere, men det ble lenge med tanken. De siste par ukene har jeg imidlertid kommet så godt i gang med film-blogging at jeg har lyst til å ta den med likevel. 

"Everest" handler om en katastrofe som skjedde i Mount Everest i 1996. En snøstorm rammet klatrerne som var på ekspedisjon, og førte til at de fleste døde. Det er den samme historien som vi kan lese om i Jon Krakauers bok "I tynn luft", som kom ut på Pax forlag i 2015. Journalisten Krakauer var nemlig med på denne ekspedisjonen, og han unnslapp så vidt døden. 

Det er islandske Baltasar Kormákur som har regissert filmen. Han har flere filmer bak seg - de fleste med tilknytning til Reykjavik og Island. 

Det vi blir vitne til i "Everest" er at turer opp til toppen av fjellet - 8 848 meter over havet - nærmest var blitt en slags event enhver turist kunne få med seg på midten av 1990-tallet, dersom man ønsket dette. Mens det tradisjonelt først og fremst var topptrente folk som bega seg ut på en slik hasardiøs ekspedisjon, var dette nå blitt noe mange flere kunne drømme om. 

Menneskene vi møter i "Everest" er av høyst ulikt slag. Men selv om noen har trent for turen i lang tid, mens andre virker nokså desillusjonerte, har de en ting felles: de vil nå toppen av fjellet, koste hva det koste vil! Dette for resten av livet å kunne bli "the guy who climbed to the top of Everest". Om de ikke presterte så mye annet i livet - dét skulle de i alle fall kunne sole seg i: de hadde nådd toppen av Everest, og de var noen pokker til karer! 

Krevende ekspedisjon

Eventen er godt tilrettelagt av arrangørene. Her er det leger med, klatrerne utstyres med ekstra oksygen i sekkene sine, noen bærer mat og utstyr fra base til base og alle deltakerne er kledd slik at de ikke skal fryse. Det er nemlig kaldt oppe i fjellet, og jo høyere opp de kommer, desto tynnere blir luften. 

Værforholdene er på ekspedisjonens side hele veien. Likevel får vi et godt innblikk i at ekspedisjonen er tøff selv i solskinn. Det er dalsøkk som skal forseres med stiger, det er bratte skråninger der de må balansere langs klipper, det er steder hvor de ville vært helt sjanseløse uten sikkerhetstau ... Dette er ikke en tur for blautfisker. Her kreves det tøffe karer - og damer! Ja, for det var faktisk noen damer med i følget også. 

Drømmen om å komme helt til toppen holder motet oppe

Så nærmer de seg toppen! Noen må gi seg fordi den tynne lufta gir seg utslag i hodepine og andre fysiske utslag. Men for dem som når toppen er det en sann lykke! De greide det! Og blir dermed medlemmer i en meget eksklusiv klubb som har sett de vakre fjelltoppene fra Mount Everest´s absolutt høyeste punkt! Det er berusende, eventyrlig og helt til å miste pusten av!

Så er de der - på toppen av selveste Mount Everest!

Så snur det ... En voldsom storm rammer ekspedisjonen. Det hele skjer så fort at det er for sent å komme seg i sikkerhet. Fasiten kjenner vi. De fleste omkom før de kom seg ned fra fjellet. Enten fordi de frøs ihjel eller pga. fallskader ... De få som overlevde fikk med seg hele tragedien i alle sine grufulle detaljer. De møtte nemlig på alle de døde underveis. Det var ikke lenger et eventyr, men en ufattelig tragedie som med ett fikk det hele til å fortone seg som meningsløs dumskap. 

Det fine med denne filmen er at det - til tross for at den er amerikansk-produsert - ikke spilles på overdrivelser eller one-man-helteshow, slik vi er vant til å se i Hollywood-produserte katastrofefilmer. Hele settingen - ekspedisjonen satt opp mot de enorme fjellene som skal forseres - er tilstrekkelig for å gi filmen den nødvendige spenningen. Selvsagt er det ikke filmet fra toppen av Mount Everest i de mest spektakulære filmscenene. Noen av scenene er filmet i de italienske alper, noen er filmet på Island og noen er filmet i Nepal ved Mount Everest. Siden luften oppe i høyden er så tynn, er det ikke bare å sende opp et helikopter i høyden heller, så her ligger det mye arbeid bak for å gjøre kulissene i filmen så ekte og troverdig som mulig. Det har man lyktes godt med!

Jeg opplevde skuespillerprestasjonene i denne filmen som gode. Her har man riktignok krydret på med litt kjendisfaktor på kvinnesiden, ved at Keira Knightley spiller en gravid kone som sitter hjemme og gråter og venter på mannen sin, og Emily Watson som en av event-arrangørene. Jason Clarke har en rolle som ekspedisjonsleder. Han har hatt en rekke filmroller, men fremstår likevel for meg som relativt ukjent siden jeg knapt har registrert ham i et par filmer tidligere. Tilsvarende gjelder Josh James Brolin og John Hawkes - bare for å ha nevnt noen.  

Alt i alt en spennende film, som det er vel verdt å få med seg! At den er basert på virkelige hendelser, gjør filmen interessant etter min oppfatning.

DVD´en slippes den 8. februar i år. 

Innspilt: 2015
Originaltittel: Everest
Nasjonalitet: USA/England
Sjanger: Drama/Thriller
Skuespillere: Jake Gyllenhaal (Scott Fisher - ekspedisjonsleder), Josh Brolin (Beck Weathers - lege), John Hawkes (Doug Hansen - postmann), Jason Clarke (Rob Hall- ekspedisjonsleder), Clive Standen (Ed Viesturs), Vanessa Kirby (Sandy Hill), Michael Kelly (Jon Krakauer - journalist), Martin Henderson (Andy Harris), Sam Worthington (Guy Cotter), Thomas M. Wright (Michael Groom), Keira Knightley (Jan Arnold - Robert Halls gravide kone), Emily Watson (Helen Wilton) m.fl.
Spilletid: 121 min.

"Bølgen" (Regissør: Roar Uthaug)

Katastrofe-film med nerve

"Bølgen" hadde Norgespremiere 28. august 2015, og mitt inntrykk er at "alle" har sett den ... bortsett fra meg. Men - nå har omsider også jeg sett den! Riktignok først etter at den kom på DVD, men likevel!

Regissør Roar Uthaug har ikke en veldig lang filmografi bak seg, men de fleste filmelskere vil nok nikke gjenkjennende til skrekkfilmen "Fritt vilt"(2006) og "Julenatt i Blåfjell" (2009). Det er kanskje ikke så mye som skiller et actiondrama fra en skrekkfilm, idet mange av virkemidlene mye godt er de samme. Men der det i "Fritt vilt" først og fremst er menneskene som er skumle, er det i "Bølgen" naturen selv som er farlig. Å skape en katastrofefilm som "Bølgen" krever vel dessuten et lass av tekniske ferdigheter, fordi man jo må "jukse" litt for å få alt til å se mest mulig naturtro ut. 

Med denne filmen er vi alle blitt kjent med den trusselen som hviler over Geirangerfjorden. Fjellmassivet Åkerneset er ustabilt, og sprekkdannelsene overvåkes kontinuerlig av Norges Vassdrags- og energidirektorat (NVE). Den dagen dette fjellmassivet løsner - og det vil det gjøre en dag, vi vet bare ikke når - så vil et ras kunne skape en flodbølge med en antatt høyde på 80 meter. Denne bølgen vil slå innover fjorden og ta med seg det meste som befinner seg på lavere nivåer enn disse 80 meterne ... 

Noen av sprekkene utvider seg med opptil 15 cm hvert år, mens det andre steder er registrert utvidelser med 0,2-0,4 mm pr. døgn i perioder. Små sensorer er plassert i fjellet, og her registreres det når fjellet beveger seg. Forskerne mener at fjellet vil gi forvarsel før raset kommer. (Kilde: Wikipedia)

Dette er altså bakteppet for filmen "Bølgen". Geologen Kristian Eikjord har sin siste dag på jobben i NVE. Han har fått nye jobb i Stavanger, og hele familien bestående av kona Idun, datteren Vibeke og sønnen Sondre, skal flytte med. Planen er at kona skal gjøre seg ferdig i sin jobb på Geiranger hotell, mens Kristian tar med seg ungene og flyttelasset til Stavanger. Før han kommer så langt, registrerer han at noe er i gjære. Det dukker opp noen mystiske resultater på dataskjermene i NVE, før alle dataene blir borte ... Kristian føler på seg at fjellet forsøker å fortelle dem noe, og i stedet for å kjøre ombord på ferga, bråsnur han og drar tilbake på jobben. 

Undersøkelser inne i fjellmassivet bekrefter Kristians mistanker. Sensorene som skal måle bevegelser i fjellet, er rett og slett kuttet av, og det er ikke tale om slitasjeskader. Her har det skjedd noe dramatisk. Ingen rundt ham orker egentlig å forholde seg helt til at det de har fryktet hele livet antakelig er i ferd med å skje. Funnet blir forsøkt bortforklart, men døgnkontinuerlig vakt blir i alle fall iverksatt. Mens Kristian og datteren overnatter i gamlehuset, velger sønnen å bo på hotellet hvor moren jobber, den påfølgende natta. 

Midt på natta skjer det. Katastrofealarmen går, og evakuering av alle beboere i fjorden blir iverksatt. Fra alarmen går til de må være i sikkerhet, har de 10 minutter å gå på. Det blir en kamp om liv og død. Hvem overlever til slutt naturkatastrofen? Det er hva det hele handler om. For bølgen kommer! Og den er formidabel! Den tar alt som er i veien ... Alt!

Bølgen kommer

Egentlig er jeg lei av de samme norske skuespillerne som går igjen i film etter film. Kanskje gjelder dette særlig Kristoffer Joner. Men i denne filmen spiller han faktisk en av sine beste roller noen sinne. Han kler rollen som intellektuell redningsmann! En som gir alt, er uegennyttig til det siste og bare har én ting for øye: å sikre at skadene etter flommen blir så minimale som mulig. Spenningen er til å ta og føle på, og jeg ble sittende og puste helt øverst i halsen da det verste dramaet pågikk, mens jeg klamret meg til sofa-lenet. Egentlig følte jeg ikke rent lite stolthet over at en naturkatastrofe har blitt så godt fremstilt i en norsk film!

Trafikk-kork gjør at alle må forlate bilene sine og flykte for livet til fots

Så får det heller være at slutten på filmen ble vel forutsigbar og melodramatisk. Slutten er uansett ikke verre enn alle katastrofefilmene vi i årenes løp har fått skyllet over oss fra Hollywood. Der hvor redningen blir et one man-show, og hvor de vi elsker mest i filmen selvsagt overlever til slutt ... 

Kristoffer Joner i sin livs beste rolle?

Har du enda ikke sett filmen? Da synes jeg virkelig at du skal gjøre det! Dette er nemlig noe av det bedre jeg har sett innenfor norsk film. Og så kan man saktens lure på hva filmer som dette gjør med eiendomsprisene i Geirangerfjorden ... 

Innspilt: 2015
Nasjonalitet: Norge
Sjanger: Action/drama/spenning
Skuespillere: Kristoffer Joner (Kristian Eikjord), Ane Dahl Torp (Idun), Jonas Hoff Oftebro (Sondre), Eili Harboe (Vibeke), Edith Haagenrud-Sande (Julia) m.fl.
Spilletid: 104 min.