Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Barnes Julian. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Barnes Julian. Vis alle innlegg

onsdag 26. juli 2017

"The Sense of an Ending" (Regissør: Ritesh Batra)


Filmatisering av Julian Barnes` roman "Fornemmelse for slutten"

Det er noen år siden Julian Barnes mottok Booker-prisen for sin roman "The Sense of an Ending" (2011). Selv leste jeg boka - "Fornemmelse for slutten" - da den kom ut på norsk i 2012. (Jeg har omtalt den her på bloggen min.) Barnes er en forfatter jeg har lyst til å lese absolutt alt av, siden jeg allerede har erfart at hans bøker jevnt over har potensiale i seg til å bli moderne klassikere. (Jeg jobber med saken. Blant annet er det ikke veldig lenge siden jeg leste hans siste roman fra 2016 - "Tidens larm"/"The Noise of Time" - om den russiske komponisten Sjostakovitsj.)

Det er alltid spennende når bøker blir til film. Holder filmen mål? Blir jeg skuffet? Akkurat hvor skuffet blir jeg? Osv. Denne gangen kan jeg glede mine lesere med at jeg overhode ikke ble skuffet! Filmatiseringen av Julian Barnes` roman holder mål og vel så det! Kanskje blir det slik når det er en stund siden man leste boka og ikke har en haug med egne bilder i hodet, som konkurrerer med filmen? Sannheten er at Julian Barnes` roman gjorde

et uutslettelig inntrykk på meg og virkelig satte seg fast i minnet mitt, skjønt noen av detaljene har selvsagt bleknet med årene. F.eks. kan jeg ikke huske om Tony fortalte historien sin til ekskona, slik han gjør i filmen. Gjorde han det, eller tenkte han bare tilbake til fortiden i boka? Uansett er det et fiffig grep i filmen at historien fra fortiden kommer frem gjennom Tonys betroelser til sin eks-kone.

Tematikken i boka er svært interessant, og av et slikt innhold at jeg skulle ønske flere reflekterte over dette litt oftere. Vi tror nemlig at vi husker det meste fra fortiden vår så innmari godt. Sannheten er at hukommelsen spiller oss et puss, og at vi ofte tenderer til å fortrenge spesielt ufordelaktige ting om oss selv, slik at vi fremstår mye edlere når historien vår fortelles. Det er akkurat dette "The Sense of an Ending" handler om.

Tony Webster (spilt av Jim Broadbent) er pensjonist og driver sin lille butikk der han reparerer eldre kameramodeller. Leica-kameraer er hans spesialområde. Dette gir han noe å pusle med i hverdagen, og sikrer ham også noen inntekter ved siden av pensjonen. Han er skilt, men har et godt forhold til sin eks-kone. Datteren deres er gravid og skal snart føde.

En dag mottar Tony et brev fra et advokatkontor, der det fremgår at han har arvet sin avdøde venn Adrians dagbok. Dette får ham til å minnes ungdomstiden mens han gikk på kostskole. Adrian var en meget intelligent gutt, som aldri var skåren for tungebåndet når lærerne utfordret elevene med intrikate spørsmål. Tony ønsket at vennskapet med Adrian skulle vare livet ut. Slik ble det ikke ...

Tony forelsket seg i den noe sære piken Veronica. Han kom aldri riktig inn på henne, for hun holdt ham på et vis på armelengs avstand hele tiden. Hennes mystiske vesen virket meget tiltrekkende på ham, og han var villig til å gjøre hva som helst for å forstå henne fullt og helt. En helg inviterte hun ham hjem til foreldrene sine, og han fikk da anledning til å hilse på hennes meget vakre mor og spesielle bror. Faren fremsto derimot mer diffus. Et par ganger stusser vi over hva som skjer, som da Veronicas mor under frokosten råder Tony til å ikke la Veronica slippe så lett unna. Da han drar derfra, vinker hun meget diskret til ham, åpenbart på en slik måte at det ikke er meningen at de andre skal få dette med seg. Hva skjedde egentlig mellom de to?

Så tar forholdet mellom Tony og Veronica slutt. Som om det ikke var nok, mottar Tony senere et brev der Adrian forteller at han og Veronica er sammen. Den aldrende Tony husker at han smilte av det hele og sendte et hyggelig kort til dem begge der han understreket at det ikke gjorde ham noe. Dette minnet har han levd med hele sitt liv - også vel vitende om at Adrian rett etter tok sitt eget liv. Hva skjedde egentlig? Da dagboken til Adrian dukker opp, blir det svært viktig for Tony å få fatt i den. Kanskje kan den gi svar på spørsmålene han har stilt seg i årevis? Hva betyr det at dagboken har vært i Veronicas mors eie i disse årene? For det er henne han har arvet vennens dagbok fra ...

Tony tvinges til å ta kontakt med Veronica (som spilles av Charlotte Rampling) for å få tak i dagboken. Da hun omsider er villig til å møte ham, forteller hun at hun har brent den. Veronica er like utilnærmelig som før, men nå med et bittert drag over ansiktet og ikke et lekende, mystisk smil som i ungdommen ... Hun gir ham et brev før hun styrter av gårde.

Tony følger etter Veronica og ser henne komme leiende med en voksen mann som er tilbakestående. Han går uten videre ut fra at dette er Veronicas sønn. Hans og hennes sønn? Eller Adrian og Veronicas sønn? Eller morens sønn med en av dem?

Brevet han har mottatt er gruoppvekkende. Dette er hans eget brev - skrevet i affekt etter at han fikk vite at Veronica og Adrian hadde blitt sammen. Det hyggelige kortet han skrev - det han husker - rev han nemlig i stykker og erstattet med dette. Er det hans skyld at Adrian tok sitt eget liv?

Som i den uutgrunnelige historien i Julian Barnes` roman "Fornemmelse for slutten" får vi heller ikke her alle svarene, men er henvist til å gjette oss frem til sannheten selv. Jeg elsker både bøker og filmer som ikke gir alle svarene, fordi jeg tenker at akkurat slik er livet selv. Vi får aldri vite alt om alle, så hvorfor skal vi kreve dette i litteraturen og i filmens verden? I det virkelige livet er vi også henvist til å gjette og fundere, uten noen gang å få alle svarene. Det kan være det ene, og det kan være det andre ... I motsetning til der hvor vi får vite alt, vokser slike romaner og filmer videre i fantasien, og setter seg fast.

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er eminente! Jeg synes det er flott at det er plass for eldre rollekarakterer i kvalitetsfilmer som dette! Charlotte Rampling har riktignok bare en liten birolle som den voksne Victoria, mens Jim Broadbent riktig får boltre seg i sin rolletolkning av Tony. Han er en grinebiter som har forsuret mangt et liv, men som får seg en vekker og bestemmer seg for å bli et hyggeligere menneske på sine eldre dager. Brevet åpner øynene hans og gjør at han må legge selvtilfredsheten sin til side og begynne å gi noe til omgivelsene i stedet for å suge andre tom for energi med surheten sin. Forvandlingen han gjennomgår er spennende! Det er vel dette som kalles "å gå i seg selv" og slutte å eksternalisere alt som er galt over på omgivelsene sine ... ? Når man alltid legger skylden på andre for alt som er galt, trenger man jo ikke å gjøre noe med seg selv. Dermed blir man stående på stedet hvil, mens livet kunne ha blitt mer så mye mer interessant og morsomt dersom man aller først begynte med noen erkjennelser om egne bidrag og startet derfra ...

Regissøren Ritesh Batra (f. 1979) har jeg aldri vært borti tidligere, og det er kanskje ikke så rart siden hun stort sett har jobbet med kortfilm tidligere. Så fint som hun har fremstilt Julian Barnes` nydelige roman, skal det bli spennende å følge henne videre!

Denne filmen hadde Norgespremiere 2. juni i år, og jeg vil anta at den kommer til å gå på norske kinoer en god stund til. Dette er nemlig en sånn film som, når folk bare blir klar over den, kan trekke kinopublikumere i månedsvis.

Jeg anbefaler denne filmen varmt!

Innspilt: 2016/2017
Originaltittel: The Sense of an Ending
Nasjonalitet: Storbritannia
Sjanger: Drama
Skuespillere:
Jim Broadbent (Tony Webster), Billy Howle (Tony som ung mann), Charlotte Ramling (Veronica Ford), Freya Mavor (Veronica som ung kvinne), Joe Alwyn (Adrian Finn Sr.), Andrew Buckley (Adrian Finn Jr.), Peter Wright (Colin Simpson), Jack Loxton (Colin som ung mann), Hilton McRae (Alex Stuart), Timothy Innes (Alex som ung mann), Harriet Walter (Margaret, Tonys eks-kone), Emily Mortimer (Sarah Ford, Veronicas mor), Michelle Dockery (Susie, Tonys datter), Matthew Goode (Mr. Joe Hunt - historielærer på kostskolen), Edward Holcroft (Veronicas bror), James Wilby (David Ford, Veronicas far)
Spilletid: 108 min.



tirsdag 30. mai 2017

Julian Barnes: "Tidens larm"

Besnærende roman om komponisten Sjostakovitsj´liv!

Julian Barnes (f. 1946) har etter hvert blitt en av de forfatterne jeg setter aller høyest. Nivået på bøkene jeg så langt har rukket å lese av ham, har vært helt i toppsjiktet - hver gang! Det være seg "Fornemmelse for slutten" (2011 - han mottok Booker-prisen for denne), "Flauberts papegøye" (kom ut i 1984, ble kortlistet på Booker-prisen det året - helt eminent!) eller "Livets nivåer"  (2013) ... Jeg har omtalt samtlige bøker her på bloggen, og linkene peker til mine omtaler. 

"Tidens larm" kom ut i fjor. Dette er Julian Barnes´ tolvte roman. Han har utgitt en rekke sakprosabøker og annet i tillegg. 

Hovedpersonen i "Tidens larm" er den russiske komponisten Dmitrij Dmitrijevitsj Sjostakovitsj (f. 1906 d. 1975). Julian Barnes har tatt utgangspunkt i en virkelig hendelse, og har spunnet romanen rundt denne. Som forlaget har skrevet i sin presentasjon av boka:

I januar 1936 stod en anmeldelse på trykk i Pravda om hvilket ble det sagt at den var så full av grammatiske feil at den måtte komme fra en hvis penn ingen torde rette. Den var forfattet av Stalin, og den skjelte ut Sjostakovitsj’ opera Lady Macbeth fra Mtsensk. Det var en ikke musikk, men møl i følge Stalin. Laget av en fiende av folket. Denne anmeldelsen definerte Sjostakovitsj liv, og selv om han ble rehabilitert, og av utenverdenen sett som både medløper og informant, har Julian Barnes valgt å skrive om komponistens liv med medfølelse og forståelse. Julian Barnes skriver i sitt karakteristiske, vakre og presise språk, med en musikalitet som yter Sjostakovitsj rettferdighet og forsøker å si noe om kunstens kår under et totalitært regime.

Hvordan var det for en kunstner og komponist, som ønsket å uttrykke seg moderne og kanskje også eksperimentelt, å bli styrt av Makten i Moskva? Lenin hadde forakt for musikk som ble ansett for høytsvevende for Folket/Massen - eller som han uttrykte det: musikk som de som mente å forstå seg på dette, "lot som de likte". Slakten av Sjostakovitsj´ opera definerte resten av komponistens liv, og gjorde at ingen våget å spille musikken hans av frykt for konsekvensene. 


Sjostakovitsj fryktet med god grunn for sitt eget liv. Han var vitne til at mange forsvant. For å skåne familien for sjokket ved å bli hentet av det hemmelige politiet midt på natten, sov han like godt fullt påkledd og med ferdigpakket koffert ved døren. Han prøvde å skrive musikken sin slik Makten forventet av ham - lett tilgjengelig for folk flest i en nyklassisk stil. 

... (d)erfor måtte arbeidere læres opp til å bli komponister, og all musikk måtte være umiddelbart tilgjengelig for massene. Tsjaikovskij var dekadent, og den minste eksperimentering ble avvist som "formalisme". (side 35)

Etter den ulykksalige lederen i Pravda, fant kritikere som tidligere hadde hyllet operaen Lady Macbeth fra Mtsensk, ingen verdi i stykket. De innrømte fordums feilvurderinger og mente at de var blitt forført av musikken og dens komponist. "Endelig skjønte de hvilken fare formalisme og kosmopolitisme og venstreside representerte for ekte russisk musikk!"(side 51

Ikke at Makten gikk ledig. Mange av dem rundt ham begynte å forsvinne, noen til leire, andre til henrettelse. Svigermoren, svogeren, hans gamle bolsjevik-onkel, bekjente, en tidligere elskerinne. Og hva med Zakrevskij, som ikke kom på jobb den skjebnesvangre mandagen? Ingen hørte fra ham igjen. Kanskje Zakrevskij aldri hadde eksistert? (side 71)

Så bestemmer Makten seg for at Sjostakovitsj skal reise til New York. Er det noe Sjostakovitsj ikke ønsker, så er det å bli med på denne reisen. Men det nytter ikke. Han har ganske enkelt ikke noe valg. Som en marionett-dukke vises han frem, får ferdigskrevne taler stukket i hendene og tvinges til å lese disse høyt mens han er i Amerika. Her fordømmer han over en lav sko Vestens musikere og særlig tidligere avhoppede russiske komponisters musikk. Musikere han selv elsker ... Sjostakovitsj skammer seg dypt. Han kunne like godt ha vært død. Da han blir møtt av demonstranter med plakater som sier "Vi forstår deg!", skjønner han ikke hva de forstår. At de faktisk har forstått skuespillet og ikke tror at det er han selv som står inne for dette ... Til det er deres verdener så totalt forskjellige ... 


Han hadde håpet på en viss anonymitet blant hundrevis av deltakere, men oppdaget til sin skuffelse at han var det store trekkplasteret i den sovjetiske delegasjonen. Han holdt en kort tale fredag kveld og en uendelig en lørdag kveld. Han svarte på spørsmål og stilte opp til fotografering. Han ble godt behandlet, det var en suksess blant publikum - men også den største ydmykelsen i hans liv. Han kjente ikke annet enn vemmelse og selvforakt. Det hadde vært en perfekt felle, og desto mer siden de to delene av den ikke hang sammen. Kommunister i den ene enden, kapitalister i den andre, ham selv i midten. (side 81-82)

Det hele toppet seg da Lenin var død på midten av 1950-tallet, og Makten ønsket at Sjostakovitsj skulle melde seg inn i Partiet. Endelig en endring som skulle bli til det bedre, og så dette! Han presses fra skanse til skanse, inntil det ikke er noen vei utenom. Å være medlem av Partiet innebærer å få ferdigskrevne avisinnlegg stukket i hånda til underskrift - når det måtte passe Partiet. Sjostakovitsj skriver under uten å orke å lese gjennom hva han underskriver på ... Reaksjonene lar ikke vente på seg. 

Så var det dem som forsto litt mer, som støttet deg, men som samtidig var skuffet over deg. Som ikke fattet det enkle faktum om Sovjetunionen: at det var umulig å si sannheten her, og leve. Som trodde de visste hvordan Makten fungerte og ville ha deg til å kjempe mot den slik de forestilte seg at de selv ville gjort i ditt sted. De ville med andre ord ha blodet ditt. De ville ha martyrer til å bevise regiments ondskap. Men det var du som skulle være martyren, ikke dem. Og hvor mange martyrer måtte til for å bevise at regimet i sannhet var monstrøst og kjøttetende ondt? Flere, alltid flere.  ...

Det de ikke forsto, disse selvutnevnte vennene, var at hvor like de selv var Makten: Uansett hvor mye du ga, ville de ha mer. 

Alle hadde alltid villet ha mer av ham enn han klarte å gi. Mens det eneste han noen gang hadde ønsket å gi, var musikk. 

Hadde det bare vært så enkelt. (side 127-128)

Sjostakovitsj får uventet besøk av Makten, som påpeker at noe mangler i hans arbeidsværelse: Et portrett av kamerat Stalin! Forventingene om alt han ikke klarer å gi, er altoppslukende. Selv føler han seg som en feiging, og det er ingen enkel rolle. For man kan aldri slappe av. Når som helst må han være forberedt på å krype, unnskylde seg ...

Underveis reflekterer Sjostakovitsj over Shakespears forhold til svikere, mordere og alskens uhederlige mennesker. De har nemlig alltid angeren, marerittene og skamfølelsen i seg. Men hvor er Maktens anger og skamfølelse? Han sammenligner integritet med jomfrudom. Når den først er tapt, er den ugjenkallelig. 

Så hadde han altså levd lenge nok til å bli forferdet av seg selv. Slik var det ofte med kunstnere: Enten ga de etter for forfengeligheten og betraktet seg selv som større enn de var, eller de ga etter for skuffelsen. De unges usikkerhet er ingenting sammenlignet med de gamles. Og dette var kanskje deres endelige seier over ham. I stedet for å drepe ham hadde de latt ham leve, og ved å la ham leve hadde de drept ham. Dette var hans siste, ugjendrivelige ironi: at de ved å la ham leve hadde drept ham. (side 203-204)

Å bli fullstendig kneblet som kunstner og ikke få lov til å utvikle seg fritt i tråd med egne ambisjoner og med klangbunnen i seg selv ... Kan vi i Vesten virkelig forestille oss hvordan det må ha vært? Julian Barnes skriver med en slik innlevelse i Sjostakovitsj´ liv at jeg som leser satt med et inntrykk av at "ja, akkurat slik det ha vært!" Angsten for selv å bli den neste som forsvinner, en total mangel på mulighet til å kunne stå for noe selv, men hele tiden få meninger og utsagn, ja hele taler, dyttet i hendene og tvinges til å lese dette høyt for et publikum, som om det var ens eget ... Det er sterk lesning! 

Hvorfor flyktet han ikke? Ganske enkelt fordi det var russer han var. Møtet med Amerika ga i alle fall ikke mersmak. I sitt eget land ble han overvåket av Makten. I Amerika opplevde han å bli overvåket av pressen. Hva var verst? I Sovjetunionen var Makten i alle fall diskret. I Amerika var den vulgær og altoppslukende til stede hele tiden. 

"Tidens larm" er en intellektuelt stimulerende bok som gir en dyptpløyende beskrivelse av hvordan det må være å leve i et diktatur der det ikke er lov å uttrykke seg fritt - verken i ord, handling eller musikk. Boka er en fiksjon, og Julian Barnes har basert sin roman på noen få ytre omstendigheter som er velkjent i Sjostakovitsj´liv. I romanen får vi også et innblikk i Sjostakovitsj´kompliserte kjærlighetsliv og mange ekteskap, og dermed får romanen flere lag å spille på enn kun forholdene som berører hans liv som komponist under et totalitært regime. 

Barnes skriver meget litterært og skildrer Sjostakovitsj som person og premissene som definerte hans liv med en sjelden innlevelse og forståelse. Mens jeg leste romanen ble jeg svært nysgjerrig på denne komponisten og har spilt hans musikk mens jeg har skrevet denne bokomtalen. En elegant letthet preger musikken, og jeg tenker selvsagt på hva verden gikk glipp av ved at han ikke fikk utfolde seg fritt når han komponerte. Tankene mine går også til en tidligere kollega som stadig kom inn på Sjostakovitsj og hans musikk, når konserter i Operaen var tema. Mitt forhold til Sjostakovitsj vil for all fremtid være preget av at jeg har lest denne boka, og sansene kommer til å være ekstra skjerpet hver gang jeg hører hans navn bli nevnt. Gjennom dette kunstnerportrettet har Julian Barnes bidratt til å udødeliggjøre Sjostakovitsj. Tilbake sitter vi med et helt annet inntrykk av komponisten enn det kommunistregimet Sovjetunionen ønsket at han skulle fremstå som. 

Noen vil kanskje tenke at tematikken er smal og sær, men Julian Barnes har klart å fremstille det hele på en slik måte at Sjostakovitsj` situasjon nesten får noe universelt over seg. Boka føyer seg dessuten inn i rekken av bøker som jeg tenker kommer til å bli stående som en moderne klassiker, nettopp på grunn av dens eksistensielle karakter. Jeg anbefaler denne boka meget sterkt! (Og undrer meg over at jeg ikke har funnet en eneste norsk anmeldelse av denne boka ... Inntil denne fine bloggomtalen fra Bakkevigs blogg dukket opp ...)

Utgitt i England: 2016
Originaltittel: The Noise of Time
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: John Erik Bøe Lindgren 
Antall sider: 207
ISBN: 978-82-02-50835-7
Boka har jeg kjøpt selv.


Julian Barnes (Bildet har jeg lånt av forlaget)

torsdag 12. juni 2014

Julian Barnes: "Livets nivåer"

Om å elske og ha tapt ...

Jeg har tidligere både lest og skrevet om et par av Julian Barnes´ (f. 1946) mest kjente bøker; "Flauberts papegøye" (1984) og "Fornemmelse for slutten" (2011). Den første førte til hans gjennombrudd som forfatter (pga. nominasjon til Bookerprisen) - den siste innbrakte ham Bookerprisen. 

Lenge var "Flauberts papegøye" ikke å få tak i, men i fjor utga Cappelen Damm boka som pocket. Dermed er boka atter tilgjengelig for norske lesere. Det er godt, for boka er helt bemerkelsesverdig og fantastisk skrevet! I mellomtiden har jeg sluttet å gi terningkast i mine bokanmeldelser, men jeg kan jo nevne at jeg ga terningkast seks både til "Flauberts papegøye" og "Fornemmelse for slutten". Jeg er med andre ord av den oppfatning at Julian Barnes´ bøker (i alle fall disse to som jeg så langt har rukket å lese) ruver høyt over det meste andre av samtidslitteraturen i dag. 

Nå er Julian Barnes ute med en slags memoar-bok - "Livets nivåer" (2013) - helt fersk i norsk utgave. Så fersk er i grunnen boka at det ikke er mange profesjonelle bokanmeldere som har rukket å anmelde den enda. I alle fall har det vært lite å finne på nettet.

"Livets nivåer" er inndelt i tre deler eller fortellinger; "Høydesynden", "På samme nivå" og "Tapet av dybde". Titlene på de tre delene illlustrerer rett og slett livets (ulike) nivåer, og alle historiene handler om kjærligheten og om å miste den man er glad i. Den siste delen handler helt konkret om Julian Barnes selv, og hans sorg etter at han mistet kona Pat etter rundt tredve års samliv. Stilen i fortellingene er utpreget essayistisk.

"Du setter sammen to ting som ikke har vært satt sammen før. Og verden er forandret. Folk legger kanskje ikke merke til det der og da, men det spiller ingen rolle. Verden er likevel forandret." (side 11)

Vi introduseres for ballongferdenes spede begynnelse. Det var ikke hvem som helst som bega seg ut i det eventyret det innebar å komme seg opp i luften og sveve over alle andre. Dette var eventyrere, som regel menn med stort mot og et ønske om å gjøre seg bemerket, og det ga status å få dette til - også å være med. Mange betalte en formue for å få være med opp i luften, og noen ganger gikk det galt. Ballongene falt ned og folk døde. Brødrene Godard og den berømte ballongen Giganten sto sentralt i utviklingen som til slutt skulle føre til at flyet ble oppfunnet. Etter hvert kom også fotografiet - aerostatiske fotografier - og parallellene trekkes til den første måneferden på slutten av 1960-tallet, da astronautene opplevde "jordoppgang", en fantastisk opplevelse av å se jorden som den mest fargerike av alle planeter. 

"Vi lever på flaten, på bakkenivå, likevel - og derfor - aspirerer vi. Fra bakken kan vi av og til nå så langt som til gudene. Noen svever med kunst, andre med religion, de fleste med kjærlighet. Men når vi svever, kan vi også styrte. Det er langt mellom myklandingene. Vi kan oppleve å sprette bortover bakken med benknekkende kraft, slept mot en jernbanelinje i utlandet. Hver eneste kjærlighetshistorie er en potensiell sorghistorie. Om ikke først, så senere. Om ikke for den ene, så for den andre. Av og til for begge. 

Så hvorfor strekker vi oss alltid mot kjærligheten? Fordi kjærligheten er punktert der sannhet og magi møtes. Sannhet, som i fotografi; magi, som i ballongferder." (side 45)

Selv om historiene om ballongferdene er fascinerende, er det utvilsomt den tredje og siste delen som er mest interessant. Denne fyller til gjengjeld nesten halve boka, og her forteller forfatteren om sitt eget savn av en høyt elsket livsledsager og hvordan dette har preget ham og hans forhold til livet og omgivelsene i årene etter at hun døde. Han forteller om en gryende og etter hvert altoppslukende interesse for opera, fordi dette er "en kunstform der voldsomme, overveldende, hysteriske og destruktive følelser er normale. En kunstform som mer åpenbart enn andre former for kunst er ute etter å knuse hjertet ditt. Dette ble min nye sosialrealisme." (side 103)

Underveis trekker Julian Barnes opp en del livsanskuelser som handler om dybden i tilværelsen. Noen ganger gjør det vondt å lese, fordi han trykker på noen knapper gjennom sine enkle og meget presist formulerte anskuelser. 

"Du har spørsmålet om ensomhet. Men den er ikke slik du forestilte deg den (hvis du noen gang hadde forsøkt å forestille deg den). Det finnes i all hovedsak to former for ensomhet: den som handler om ikke å ha funnet noen å elske, og den som handler om å bli berøvet den man elsket. Den første er verst. Ingenting kan sammenlignes med sjelens ensomhet i oppvektsårene." (side 124)

Alle kommer vi på et eller annet tidspunkt i livet til å miste noen vi er glad i - om det ikke allerede har skjedd. Vi er så utålmodige på andres vegne og tenker at "nå får det være nok sorg - nå må han/hun jammen komme seg videre!" Og så er det faktisk ikke så enkelt. Som Julian Barnes skriver et sted: Bare det faktum at han er i live, levendegjør hans elskede kone. Dersom han også skal legge henne bak seg for å komme over sorgen, er det som om hun dør for andre gang. Dette gjorde at han var i stand til å jage bort selvmordstankene mens sorgen var som mest intens, og livet uten Pat fortonet seg fullstendig uten mening. 

Menneskene må få velge måten å sørge på. Noen bruker kortere tid og andre lengre tid. "Livets nivåer" fikk meg til å tenke - også på det jeg mest sannsynlig en eller annen gang har foran meg - og dette er en sånn bok som gjør en klokere. Den siste delen er utvilsomt den sterkeste - den som gjør dypest inntrykk. Jeg skjønte for øvrig ikke helt sammenhengen mellom ballongferdene og den siste delen, og fant det litt kunstig at disse skulle høre sammen - utover at ballongferdene på et vis symboliseres fallhøyden i kjærligheten ...

Like fullt: jeg anbefaler denne boka varmt! Del tre er alene verdt hele boka!

Utgitt: 2013 
Originaltittel: Levels of Life
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: John Erik Bøe Lindgren
Antall sider: 131
Boka har jeg kjøpt selv.


Julian Barnes (Foto: Rex Features)
Andre som har skrevet om forfatteren og boka:
- Morgenbladet v/Lasse Midttun - 5. juni 2014 - Sorgen tar vingene fra deg

torsdag 18. juli 2013

Julian Barnes: "Flauberts papegøye"

Herlig papegøyeskvalder 

Etter å ha lest Julian Barnes fantastiske roman "Fornemmelse for slutten" i desember i fjor (min første leste bok av Julian Barnes), var jeg fast bestemt på at dette er en forfatter jeg virkelig ønsker å bli bedre kjent med. Stor var derfor gleden da jeg oppdaget at hans roman - eller kanskje rettere sagt biografi - om Gustave Flaubert - "Flauberts papegøye" - var å finne blant 1001 bøker du må lese før du dør. Desto mer nedslående at boka på dette tidspunktet faktisk ikke var å få tak i via de vanlige salgskanalene ... Etter mange måneders venting hos www.antikvariat.net, dukket boka omsider opp i juni i år. På dette tidspunktet visste jeg ikke at Cappelen Damm den 1. mars i år utga boka som pocket. Tvert i mot planla jeg å lage et stunt med en høylytt bønn om snarest å få utgitt denne boka på nytt da siste side var vendt for et par dager siden ... I stedet - og nå foregriper jeg - kommer denne omtalen til å ende med et rungende "Løp og kjøp!" til alle ansvarlige bokelskere som ønsker å være litt med der det skjer! Dette er nemlig en bok alle som er over gjennomsnittet litteraturinteressert bare få med seg!

I "Flauberts papegøye" møter vi den aldrende legen og enkemannen Geoffrey Braithwaite, som på sine gamle dager er besatt av den franske 1800 tallsforfatteren Gustave Flaubert (f. 1821 d. 1880) , mannen som er aller mest kjent for sin roman "Madame Bovari". I særdeleshet er det historien om en spesiell utstoppet papegøye som Flaubert lot seg inspirere av mens han skrev sin roman "Un coeur simple" (direkte oversatt betyr dette "Et enkelt hjerte", men den norske oversettelsen har fått navnet "En enkel sjel"), som Braithwaite jakter på. I jakten på den rette papegøyen nærmer vi oss stadig Gustave Flauberts sjelsliv. Mannen som aldri giftet seg, men omga seg med elskerinner, noe som til slutt medførte at også han - i likhet med mange av sine samtidige - fikk syfilis ... Mannen som mente at hans egen person var totalt uinteressant mtp. den litteraturen han skapte ... Hvor mye av Flaubert fantes likevel i hans romaner? Og hvor ble det av den autentiske papegøyen som inspirerte Flaubert?

"Vi rekapitulerer. Først har vi Loulou, papegøyen til Félicité. Så er det de to konkurrerende, utstoppede papegøyene, én på Hôtel-Dieu og én ute ved Croisset. Så er det de tre levende papegøyene, to i Trouville og én i Venezia, pluss den syke parakitten i Antibes. Som mulig opphav til Loulou tror jeg vi kan se bort fra moren i en "avskyelig" engelsk familie Gustave traff på båten fra Alexandria til Kairo: Med grønn øyeskygge som klistret seg til kysen, så hun ut "som en syk, gammel papegøye." (side 57)

Flaubert hadde en gang elsket og tapt, og etter dette forherdet han sitt hjerte slik at ingen annen kvinne kunne overta den plassen som var  tiltenkt hans elskede. Kanskje nettopp derfor fremsto han som litt av en kyniker i senere faser av sitt liv, og hvor ingen kvinne klarte å binde ham til seg. Dette skulle han senere komme til å angre på - særlig når alderen og ensomheten kom trengende på. 

Samtidig som "Flauberts papegøye" er en slags romanbiografi over Flauberts liv og forfatterskap, syntes det i alle fall for meg som om legen Geoffrey Braithwaite fremstår som forfatterens eget alterego, men hvor han tidvis kan leke seg med det mest autrerte og dra det hele så mye lenger - til stor fornøyelse for meg som leser. Jeg humret og lo meg gjennom denne boka, som er et funn for litteraturinteresserte som også ønsker å lære litt. 

Når den aldrende legen går til angrep på litteraturkritikerne, er det med et fandenivoldsk vidd som er så kneggende morsomt at det var så vidt jeg klarte å lese videre.

"De bøkene de (les: kritikerne - min kommentar) underviser i og skriver om, kan aldri forsvinne ut av hjernen deres. De inngår i familien. Kanskje det er derfor enkelte kritikere utvikler en svakt overbærende tone overfor det temaet de tar for seg. De oppfører seg som om Flaubert, Milton eller Wordsworth var en eller annen kjedelig gyngestoltante som luktet harskt pudder, bare interesserte seg for fortiden og ikke hadde sagt noe nytt på årevis. ....

Mens den vanlige, men lidenskapelige leser derimot har lov til å glemme, han kan gå sin vei, være utro med andre forfattere, komme tilbake og bli trollbundet igjen. ..." (side 77)

I et kapittel dikter Braithwaite seg inn i hodet på en av Flauberts forsmådde elskerinner, mens han i et annet tar for seg alle forbudene han hadde innført dersom han fikk bestemme hva forfattere fikk lov til å skrive om - omtalt som Braithwaites Oppslagsverk over gjengse ideer. Og mens han graver seg ned i Flauberts innerste hemmeligheter, lurer man mon tro på om han egentlig leter etter sin avdøde kones uforståelige irrganger. 

"Ellen. Min kone: et menneske jeg synes jeg forstår dårligere enn en utenlandsk forfatter som har vært død i hundre år. Er dette lettere sinnsforvirring, eller er det normalt? Hun gjorde det fordi, sier bøkene. Hun gjorde det, sier livet. Bøkene er stedet hvor tingene blir forklart for en, livet er det stedet hvor de ikke blir det. Det forbauser meg ikke at enkelte foretrekker bøkene. Bøkene gir livet en mening. Den eneste vanskeligheten er at livene de gir mening, er andre menneskers liv, aldri ditt eget." (side 179)

Siden boka som nevnt er en 1001-bok, siterer jeg fra denne til slutt:

"En støvete, pensjonert doktor som forføres av en avdød fransk forfatter, virker lite trolig som fruktbar grunn for humor, men romanen er full av vidd og innsikt. Den flommer av detaljer, blant annet tre Flaubert-biografier (én salvelsesfull, én kritisk og én objektiv); den virkelige Flaubert-eksperten Enid Starkie opptrer, og det forekommer til og med en liksom-universitetseksamen. Dessuten inneholder boken en del pussig materiale, som Braithwaites Oppslagsverk over gjengse ideer. Det er et fascinerende puslespill av en bok." 

Inne i mitt eksemplar av boka fant jeg dessuten en VG-bokanmeldelse fra 9. november 1987, ført i pennen av Tove Valmot. Hun var den gangen helt fra seg av ovasjoner over bokas kvaliteter - "Forfatterens fascinerende tanke er nemlig den at vår oppfatning av andre - heri innbefattet Flaubert - alltid speiler oss selv." 

Jeg har for øvrig ikke funnet mye på nettet om denne boka; faktisk bare Dispolitteratens slakt av boka (han kjedet seg til døde) 21. februar 2010, og Minlesegledes omtale den 15. mars 2012 (som elsket den og omtaler boka som en perle). 

Selv elsket jeg boka! Ikke bare er den glitrende skrevet, men tematikken og analysen av et forfatterskap, med et utall av de mest merkverdige digresjoner underveis - det var fornøyelig fra første til siste setning! Få kan som Julian Barnes skrive interessant om f.eks. Gustave Flauberts beskrivelse av Madame Bovaris øyne - et i bunn og grunn trivielt tema som løftes til et spørsmål om hennes karakter - både i filosofisk og moralsk forstand. Og et ditto omvendt vrengebilde av en akademisk litteraturkritiker som pirker i inkonsekvente beskrivelser i Flauberts tekst - og det på et detaljnivå man nettopp må være akademiker i et snevert miljø for i det hele tatt å ha interesse for. Det hele fremstilles med et komikkens skjær - slik at man en gang for alle skjønner at noen kritikere utelukkende skriver for hverandre - andre for leserne ... Og uten å røpe for mye om slutten, som for øvrig er i god Julian Barnes-stil, kan man vel si at spørsmålet rundt hvilken papegøye som egentlig er den rette, koker noe bort i kålen til slutt ... 

Jeg er ikke i tvil: Her blir det terningkast seks!

Utgitt første gang: 1984
Originaltittel: Flauberts Parrot
Utgitt på norsk: 1987
Oversatt: Kjell Olaf Jensen
Forlag: Ex Libris
Antall sider: 202
Utgitt på nytt i pocket i 2013 av Cappelen Damm

Julian Barnes

onsdag 12. desember 2012

Julian Barnes: "Fornemmelsen for slutten"

Et gjennomsnitts- menneskes livsanskuelse

Julian Barnes (f. 1946) er født og oppvokst i England, og han har i årene fra 1980 skrevet 11 bøker. Gjennombruddet kom da han utga "Flauberts papegøye" i 1984 - en bok han oppnådde å bli nominert til Bookerprisen for. Siden er han blitt nominert enda et par ganger (for "England, England" i 1998 og for "Arthur & George" i 2005). Han vant imidlertid Bookerprisen først da "The Sense of an Ending" kom i 2011 (på norsk "Fornemmelsen for slutten" i 2012). Forfatteren har en egen nettside for dem som er interessert i å lese mer om ham. 


Jeg har tidligere ikke lest noe av Barnes, og jeg er litt i stuss over at jeg ikke rett og slett bare kjøpte denne boka da den kom (fordi jeg i grunnen har kastet meg over det meste jeg har ment var verdt det), men i stedet endte med å låne den på biblioteket. 

Tony Webster gikk i sine guttedager på en typisk engelsk kostskole, avsondret fra verden generelt og jenter spesielt. Fantasier om jenter og sex tok derfor en stor plass i kostskoleguttenes liv. I bokas første del følger vi Tony og hans venner Colin og Alex - inntil en ny gutt dukket opp på skolen. Adrian var utrustet med atskillig mer intelligens enn alle de andre, og han var også i stand til å parere lærerne på en elegant måte, uten å virke direkte frekk. I alle fall slapp han unna med det meste. 

"I mellomtiden var vi bokhungrige, sexhungrige, meritokratiske og anarkistiske. For oss virket alle politiske og sosiale systemer korrupte, likevel avviste vi alle andre alternativer enn det hedonistiske kaos. Adrian presset oss imidlertid til å tro på tankens bruk, at handlinger bør styres av prinsipper. Tidligere var Alex blitt betraktet som filosofen blant oss. Han hadde lest ting vi andre to ikke hadde lest, og kunne for eksempel plutselig proklamere: "Hvorom man ikke kan tale, om det kan man tie." Colin og jeg ville reflektere over utsagnet i taushet en stund, før vi flirte og fortsatte å snakke. Men Adrians ankomst løsrev Alex fra rollen hans - eller ga oss snarere valget av en annen filosof. Hvis Alex hadde lest Russell og Wittgenstein, hadde Adrian lest Camus og Nietzsche. Jeg hadde lest George Orwell og Aldous Huxley. Colin hadde lest Baudelaire og Dostovejskij. Dette er bare lett karrikert." (side 16)

Da guttene var ferdig på skolen, lovet de hverandre evig vennskap før de gikk hver til sitt. I stedet gled de fra hverandre, naturlig nok kanskje siden de begynte på ulike universiteter. Tony traff etter hvert Veronica, en jente han for det meste ikke forsto seg på. Etter at det ble slutt mellom dem, traff han Margaret, som han fikk datteren Susie med. I mellomtiden ble Veronica og Adrian et par, noe som ikke bare var komplett uforståelig for Tony, men også et forhold han ikke levnet en sjanse. 

I del to møter vi Tony som en aldrende mann 40 år senere. Han er for lengst skilt fra Margaret og han bestreber seg på å ha et godt forhold til datteren. Alt i alt er han rimelig fornøyd med livet og synes han er en nokså ålreit kar selv, i grunnen. Han ser tilbake på den gangen Adrian døde som følge av selvmord, særlig etter at Veronicas mor går bort og etterlater ham 500 Pund og testamenterer Adrians dagbok til henne. Dette fremtvinger en del konsekvenser. Blant annet at Tony "må" ta kontakt med Veronica igjen for å få fatt i dagboken, bare for å oppdage at hun er uvillig til dette. Og etter hvert forstår vi at alle minnene Tony har lullet seg inn i om sin egen fortid, absolutt ikke stemmer med virkeligheten. Hukommelsen har definitivt sine svakheter, eller som Adrian pleide å si i guttedagene: "Historie er vissheten som oppstår der hukommelsens feilbarlighet møter dokumentasjonens utilstrekkelighet." Særlig da et gammelt brev dukker opp - et brev Tony selv har skrevet og fullstendig fortrengt - må han omdefinere hvordan han egentlig har fremstått som person i visse deler av sitt liv. Han er kanskje ikke den hyggelige karen han helst ønsker å tenke på seg selv som, når alt kommer til alt? Og har han egentlig noen grunn til å være tilfreds med det livet han har levd?

"Så tenkte jeg mer på Adrian. Han hadde sett klarere enn oss andre helt fra begynnelsen av. Mens vi andre fråtset i ungdommelig tungsinn og forestilte oss at vår kroniske misnøye var en original respons til menneskets situasjon, vendte Adrian blikket allerede mye lenger frem og mer vidt omkring. Han følte livet klarere også - til og med, eller kanskje særlig, da han bestemte seg for at det ikke var verdt bryet. Sammenlignet med ham hadde jeg vært et rotehode, ute av stand til å lære noe særlig av de få lærepengene livet bød på. Etter mine begreper slo jeg meg til ro med livets realiteter, og underkastet meg dets nødvendighet: hvis ditt, så datt, og slik gikk årene. Etter Adrians begreper sluttet jeg å leve, sluttet å undersøke livet, tok det som det kom. Og derfor begynte jeg for første gang å føle en mer generell anger - en følelse et eller annet sted mellom selvmedlidenhet og hat mot meg selv - over hele mitt liv. Alt sammen. Jeg hadde mistet vennene fra ungdomstiden. Jeg hadde mistet mitt livs kjærlighet. Jeg hadde forlatt ambisjonene jeg en gang hadde. Jeg hadde ønsket at livet ikke skulle plage meg for mye, og hadde lykkes - enn så stakkarslig det var. Gjennomsnittlig, det var det jeg hadde vært, helt siden jeg sluttet på skolen ..." (side 125)

I boka bygges det opp et slags plott som først finner sin løsning helt på slutten - og det så finurlig at jeg fikk lyst til å snu boka og begynne forfra igjen - i håp om å finne noen tråder som jeg muligens kunne ha oversett underveis. Når jeg likevel ikke gjorde dette, var det ut fra en fornemmelse om at dette likevel ikke ville ha gitt meg alle svarene. Temaet i boka er rett og slett hukommelsens skjøre minne, der vi plukker med oss det som passer, og fortrenger resten - særlig det som gjør at vi ikke kan se oss selv inn i øynene hver eneste dag i noen lunde rimelig visshet om at vi er ålreite mennesker tross alt. 

Julian Barnes´tynne lille flis av en bok rommer stor litteratur, synes jeg. Jeg nøt formuleringene underveis, de presise beskrivelsene av persongalleriet og det som hendte, og lenge trodde jeg at hovedpersonen virkelig hadde overblikket både overfor seg selv og andre, bare for å oppleve hvordan alt han hadde bygget møysommelig opp gjennom et helt liv, raste sammen på slutten. Dette er en bok jeg etter hvert kommer til å ønske å eie - fordi jeg på et eller annet tidspunkt kommer til å ha lyst til å lese den om igjen. Det er mye sårhet i teksten, samtidig som det også er mye galgenhumor mellom linjene. Sånn sett en bok som gikk rett hjem hos meg, og som jeg vurderer til terningkast seks! Og så avslutter jeg med nok et sitat fra boka:

"Hva visste vel jeg om livet, jeg som hadde levd så forsiktig? Som verken hadde vunnet eller tapt, som bare hadde latt livet skje meg? Som hadde de vanlige ambisjonene, og som slo seg altfor raskt til ro med at de ikke kunne realiseres? Som unngikk å bli såret, og kalte det evne til overlevelse? Som betalte regningene mine og holdt meg på god fot med så mange som mulig? For hvem ord som ekstase og fortvilelse snart bare ble ord jeg en gang hadde lest i romaner? En hvis selvkritikk aldri medførte smerte? Vel, det var alt dette å reflektere over mens jeg gikk gjennom en spesiell form for anger: en smerte endelig påført en som alltid hadde trodd han visste hvordan smerte kunne unngås - og påført nettopp av den grunn." (side 177)

Utgitt: 2011
Originaltittel: The sense of an ending
Utgitt i Norge: 2012
Oversatt: John Erik Bøe Lindgren
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 186


Julian Barnes
Andre omtaler av boka:
- Knirk - 20.04.2012
- Solgunn sitt - 07.05.2012
- Har du lest? - 13.09.2011
- Julies bokbabbel - 16.09.2011
- Migrating Coconuts - 11.09.2011
- Skrift - 04.04.2012
- Elida - 11.09.2011
- Dagbladet v/Gerd Elin Stava Sandve - 11.04.2012 - Fantastisk fornemmelse
- Morgenbladet v/ Carl Joakim Gagnon - 29.03.2012 - Inkompetent fortellerkunst

Populære innlegg