Cormac McCarthy: "Frukthagen"

Cormac McCarthys debutroman fra 1965 for første gang på norsk

Cormac McCarthy (f. 1933) er en forfatter jeg har lest alt for lite av, tross gode intensjoner om dette. Dette er nemlig mannen bak "Veien" - den eneste boka jeg så langt hadde lest av ham - senere filmatisert som "The Road". Det er også han som står bak romanen "No country for old men", som også er filmatisert. For øvrig en film som for alvor fikk mine øyne opp for den spanske skuespilleren Javier Bardem. Kanskje er det vissheten om all den brutale volden i bøkene hans som holder meg tilbake ... Det som imidlertid kan være greit å merke seg er at denne forfatteren regnes blant de helt store, nettopp på grunn av de litterære kvalitetene i bøkene hans. 

I alle fall - da jeg kom over denne boka, som forfatteren debuterte med i 1965 og som først nå foreligger i oversatt utgave til norsk, og i tillegg falt pladask for bildet på smussomslaget (for slik er det noen ganger), ja, så måtte jeg bare ha den. Og for at den ikke skulle lide den samme skjebnen som så mange av McCarthys øvrige bøker som har havnet i min boksamling (uleste, uleste og atter uleste), så begynte jeg like godt på den med en gang. Bare for å ha sagt det med en eneste gang, så tror jeg ikke at dette er den beste boka han har skrevet. For selv om boka er både vakkert og nærmest "forblommende" skrevet, slet jeg med å få tak i hva den egentlig handlet om. Jeg angrer likevel ikke på at jeg ga meg i kast med den, fordi den for meg kan fungere som en fin inngangsport til alt det andre forfatteren har skrevet, og som allerede står i bokhylla.

Vi befinner oss i Tennessee i 1930-årene, og smugleren Marion Sylder er på vei inn til det nokså gudsforlatte stedet Knoxville, et sted de fleste ville gitt alt for å slippe unna. Uten å være klar over det, tar han livet av Kenneth Rattner (ikke mors beste barn, han heller), faren til 14 åringen John Wesley, som vi senere skal bli bedre kjent med. Dvs. at han tar livet av fyren, er han smertelig klar over - bare ikke hvems far han er. 

"Gjennom vinduspusserens mødige glidning over frontruten og vannet som ble sluset vekk så Sylder regnet danse i lysskinnet og sprette på den sorte veibanen. Bak ham lød sirenen igjen, sterkere nå, mer insisterende. Jeg har aldri prøvd det i regnvær, tenkte han. Gasspedalen ble klemt hardt under foten hans og han så speedometernålen strebe mot nitti før han slapp opp mot neste sving. Må gjøre det før bakkene opp mot fjellet, sa han til seg selv, ellers sitter jeg i saksa." (side 85)

Det meste av det som skjer i boka, blir bare antydet, og litt for ofte måtte jeg lese store deler av boka om igjen for å være sikker på at jeg hadde fått med meg alle detaljene. Det skjer en del brå skifter i handlingen underveis, og man aner uhyggen bak det tilsynelatende grå og hverdagslige på stedet. Som liket som dukker opp i en brønn ... og som stinker mer og mer etter som tiden går. Og bakom alt sitter det en gamling og betrakter alt, mens foreldreløse John Wesley forsøker å finne nytt fotfeste ...

Det jeg i grunnen fikk ut av denne romanen var flotte skildringer av natur og dyreliv. Det er til gjengjeld så utsøkt vakkert og levende beskrevet at jeg ikke har problemer med å skjønne hvorfor Cormac McCarthy har blitt en så stor forfatter som han tross alt er. For boka er full av nærmest magiske skildringer av dyr og natur, som her på side 195:

"På Tiptons åker satt fire kråker i et sort gresshoppetre på rad og rekke langs de nakne grenene, med hodet lavt mellom vingebladene kartla de den sølvgrå ødemarken, det tause regnet over landskapet. De så katten komme over jordet i langsomme byks, en urytmisk dans der hun hoppet sikksakk for å holde seg til de få tørre flekkene. Kraene deres i ettermiddagsstillheten hadde en dyster melankoli over seg, sørgmodige som godstogfløyter. De lettet fra treet og defilerte lavt over hodet på henne med et stup og utfall. Katten spant lavt rundt på bakpotene og slo mot dem. Slik jaget de henne ut av åkeren, og hun stoppet opp for hvert angrep for å forsvare seg med fekting i dragsuget av passasjene deres, slet hardt for å beholde verdigheten mens fuglene flatet ut, kretset og kom mot henne på ny i ondskapsfullt lune. De etterlot henne ved bekkebredden og dro tilbake, slo seg ned med flappende vinger på grenene i gresshoppetreet. Hun satte blikket sitt i dem, de gule øynene smale av forakt, før hun satte kursen nedstrøms og fulgte den flomstore bekken til broen ..."

Alt i alt en fin leseopplevelse med sterke litterære kvalitetere, synes jeg. Det som imidlertid trekker ned helhetsinntrykket er at det er virkelig vanskelig å få tak i det som skjer underveis. Samtidig er jeg glad for at jeg likevel kom over boka og lot meg friste, fordi den kommer til å ha som effekt at min terskel for å lese andre bøker av McCarthy nå er betydelig mindre. Jeg kommer nemlig uhyre sjelden over forfattere som til de grader behersker beskrivelsens kunst slik som ham. Her tror jeg det uansett må bli terningkast fem - et svakt et. Igjen er det de litterære kvalitetene som er avgjørende, og som hever denne boka over bestselgergenren, der de gode bøkene stort sett havner i terningkast fire-kategorien hos meg. Helt til slutt: her må oversetteren få sin del av æren for et godt stykke håndtverk!

Utgitt første gang: 1965
Originaltittel: The Orchard Keeper
Utgitt første gang på norsk: 2012
Oversatt: Knut Ofstad
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 277

Cormac McCarthy som ung mann

"No country for old men" (Regissør: Coen brothers) - 2007

En jeger - Llewelyn Moss - oppdager ved en tilfeldighet et åsted hvor flere menn er regelrett slaktet ned. En av bilene er lastet med heroin. Det sitter dessuten en døende mann i baksetet. I utkanten av åstedet finner han enda et lik og en koffert full av penger - to millioner dollar. Hva gjør et menneske når man vurderer sjansen for å bli oppdaget som minimal? Moss velger å ta pengene og stikker.

Før det har gått et døgn drar Moss tilbake til åstedet. Han har med seg vann til den døende mannen, som - viser det seg - ikke lenger er i live. Moss´ tilbakekomst til åstedet er selvsagt en tabbe. For mens han befinner seg der, dukker bakmennene opp. Nå kjenner de identiteten hans, og dermed starter en vill jakt på liv og død.

Filmen er hva jeg vil betegne som en perfekt thriller, idet den har alle ingrediensene som skal til. Den psykopatiske morderen spilles av Javier Bardem, som jeg i den senere tid har sett i mange flotte storfilmer ("Kjærlighet i koleraens tid" og "Goyas Ghost"). I denne filmen spiller han så overbevisende at jeg hadde blitt engstelig for å møte ham selv på høylys dag. Han fikk da også en Oscar for rollen.

Jeg gir toppkarakter til denne filmen!

"The Road" (Regissør: John Hillcoat) - 2009

I filmens åpningsscene møter vi en far og en sønn, to av få overlevende etter en katastrofe som omtrent har utryddet alt liv på jorden. Landskapet de er omgitt av er forkullet og nedsotet, og himmelen er mørk og truende. Ikke et dyr er å se, og ikke noe livgivende vokser opp av jorden.

Det eneste som står i hodet på faren (spilt av Viggo Mortensen), er at de må komme seg til kysten. Hva som venter dem der, annet enn kanskje et gunstigere klima, får vi aldri vite. Av og til møter de på gjenlevende mennesker, som regel onde mennesker som kun vil ta fra dem det lille de har og kanskje endog spise dem. Med kun en pistol og en håndfull kuler å forsvare seg med, er marginene mellom liv og død små. 

Forholdet mellom far og sønn er rørende og omsorgsfullt, og kjærligheten de nærer til hverandre holder dem oppe. I det hele tatt er viljen til å overleve så sterkt at de ikke bare legger seg ned og dør. Som seer ble jeg like fullt sittende og tenke "hva i all verden er vitsen med å leve under slike forhold?" Fordi absolutt alt har brutt sammen, er også ting vi til vanlig tar som en selvfølge det som i verste konsekvens skiller liv og død. 

Farer lurer over alt mens faren og sønnen beveger seg mot kysten. Spørsmålet er om de kommer seg til kysten før det er for sent.

Filmen er basert på Cormac McCarthys bok med samme navn. Denne boka fikk Pulitzer-prisen i 2007. Viggo Mortensen er rett og slett helt fantastisk i rollen som faren. Jeg tipper at han får en haug med priser for denne rolletolkningen! Kulissene i filmen var dessuten svært troverdige. Her synes jeg filmregissøren har fått til en flott filmatisering av en sterk bok. Dette er en film man bør få med seg!

Cormac McCarthy: "Veien" (2006)

Utgitt på engelsk: 2006

Utgitt på norsk: 2008

Originaltittel: The Road

Oversatt: Knut Ofstad

Forlag: Gyldendal

Antall sider: 253

Det har skjedd en forferdelig katastrofe i verden, uten at vi får vite eksakt hva som har skjedd. Vi aner at kun få har overlevd. Far og sønn er på flukt sørover langs en vei, og over alt lurer det farer og fiender. Fare for å fryse i hel, fare for å sulte i hel, fare for å støte på noen av de få overlevende som i desperasjon kan komme til å frarøve dem det lille de har og kanskje til og med drepe dem og spise dem ...

Over alt møter de forfallet, det meste er nedbrent og et tykt lag av aske ligger over landskapet. Dessuten ligger det lik strødd over alt. Kjøpesentre og hus er for lengst utplyndret, og det er små marginer mellom liv og død. Faren har ett mål for øye; han må få sønnen i sikkerhet og de må komme bort fra kulden. Det store spørsmålet er om de klarer dette i tide ...

Dette er en av de mest spesielle bøkene jeg har lest på lenge. Boka er meget godt skrevet, og da jeg først var i gang klarte jeg ikke å legge den fra meg. Jeg må likevel innrømme at jeg ble litt skuffet over boka fordi jeg fra så mange hold har hørt at dette er noe av det beste man har lest noen sinne. Slik var det ikke for meg. Når det er sagt opplevde jeg beskrivelsen av forholdet mellom far og sønn som meget rørende og varmt - i grell kontrast til den virkelighet de forholder seg til og hvor det er den sterkes rett som gjelder. Terningkast fem!