Kulinarisk byvandring i Oslo

I bakgården til Kaffebrenneriet i Grønnlandsleiret (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Visste du at KinaReiser hver lørdag (med unntak av pinsehelgen) arrangerer kulinarisk byvandring i Oslo? Det visste ikke jeg heller inntil helt nylig. Tilfeldigheter førte mannen min og meg i berøring av dette arrangementet, og før jeg visste ordet av det ble dette hovedgaven til min bursdag nylig. Og FOR en gave! Jeg mener: her har jeg bodd i Oslo i nesten 27 år, og så er det så mye jeg verken har sett eller kjente til! For ikke å snakke om alt jeg bare har gått forbi i årevis uten å "se" det ... 

På vandring langs Grønnlandsleiret (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I alle fall - byvandringen startet på Kaffebrenneriet i tidligere Gamle Grønland Brannstasjon. Guiden vår var en autorisert Oslo-guide. Hun skulle ikke bare lede oss fra spisested til spisested, men hadde også et vell av kunnskaper om Oslo by, arkitektur, berømte beboere fra fordums tider osv. Dette gjorde transportetappene til en vel så viktig del av opplegget som selve maten. 

Tøyengata (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Underveis fikk vi f.eks. høre at Olav Thon i sin tid ønsket å rive alle bygningene i Tøyengata. Bygningene var nok i en atskillig mer elendig forfatning den gangen enn de er i dag. Like fullt: i dag skal vi være glade for at "noen" protesterte og at bygningene ble ansett bevaringsverdige. Slik de fremstår i dag, utgjør de en meget pittoresk del av Grønland-Tøyenområdet. Og de er som en følge av bevaringen i en helt annen stand enn de var tidligere. Fargene på husene i gata får meg også til å tenke på viktigheten av å stå imot trender. Skal alle hus virkelig males hvite? Er det slik vi vil ha det? Er det ikke litt mer fargerikt at det fortsatt finnes røde, gule, grønne og blå hus? Det er et tankekors også i mer moderne boligområder der det for tiden er opplest og vedtatt at det er hvitt - og nå også grått - som virkelig gjelder. Jeg må faktisk ta meg i det selv fra tid til annen. 

Rubina Rana gate (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Gatenavn sier mye om historien opp igjennom ... Som denne gata på Grønland. Rubina Rana  (f. 1956 d. 2003) er den første innvandreren som har fått en gate oppkalt etter seg i Oslo. I sin tid var det svært omstridt at hun, en kvinne født i Pakistan, skulle lede 17. mai-komiteen i Oslo. Hun mottok til og med drapstrusler fra ekstremister. Dette skjedde i 1999. Gata fikk hennes navn i 2006. At hun fikk en gate oppkalt etter seg, gjør meg stolt!

BarCode (Foto: Rose-Marie Christiansen)

De fleste av oss er vant til å betrakte BarCode fra sjøsiden. Guiden vår visste nok hva hun gjorde da hun tok oss nettopp hit - på baksiden. For en vinkel å betrakte det hele fra - med gangbrua "Akrobaten" i forgrunnen. Brua går over togsporene ved Oslo S, og er betegnet som Norges dyreste gangbru. Den har et hovedspenn på 67 meter. Barcode ligger i Bjørvika, og det pågår en byggevirksomhet i dette området som nesten savner sidestykke i nyere Oslo-historie. Det er en helt ny bydel vi ser konturene av, der det hele suppleres med Sørenga. Guiden vår nevnte noen tall, som jeg ikke er sikker på om jeg husker korrekt. Men jeg tror det handlet om 5000 beboere, 20 000 arbeidsplasser og 100 000 besøkende hver dag - når alt står ferdig. Da vil vi også ha et flunkende nytt Munch-museum, et nytt Hovedbibliotek og minst ett hotell til på plass. Hele dette byggeprosjektet gjør Oslo til en verdensby turistene reiser langveisfra for å besøke. Tenk om visjonene om en kabelbane (i luften!) opp til Ekeberg og Skulpturparken også blir realisert? 

Området bak Schous Plass (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I området bak gamle Schous Bryggeri må jeg med skam å melde innrømme at jeg aldri har vært. Ikke visste jeg at det her er flere herlige restauranter - sånne vi går mann av huse for å få med oss når vi er på byferie andre steder i verden. Som TXOTX - Pinthos Bar - en ekte baskisk restaurant! Og Pasta Fresca Popolare - en ekte italiensk restaurant. Sistnevnte var et av matstoppene på vår kulinariske vandring i går. 

Pasta Fresca i Trondheimsveien 2 (Foto:
Rose-Marie Christiansen)

Da vi fortalte en av vertene på Pasta Fresco Popolare at vi nylig hadde spist tapas på Delicatessen like i nærheten, fnøs hun på nesen og sa "men det er norsk tapas - ikke spansk!" OK ... (men godt var det nå uansett!)

På vandring oppover Thorvald Meyers gate (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Jeg røper ingen stor hemmelighet når jeg hevder at de fleste virkelig spennende spisestedene i Oslo ligger på Østkanten - nærmere bestemt i området rundt Grønland, Grünerløkka og Torggata.  Dette har selvsagt sammenheng med at det er her utlendingene har bosatt seg da de kom til Norge, og det er derfor her de har ønsket å åpne sine eksotiske restauranter. Dette bærer disse bydelene sterkt preg av. På Vestkanten er bomassen mer homogen, og det er derfor ikke helt det samme mangfoldet der. Dessuten er husleiene på Vestkanten høyere, og da stuper lønnsomheten før man får snudd seg. 

Punjab Tandoori på Grønland (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Et annet sted vi var innom, var Punjab Tandoori på Grønland. Denne restauranten åpnet i 1990, og den gang het stedet Punjab Sweet House. Selv om restauranten i dag er større, er menyen nøyaktig den samme som den gang den åpnet. Harinder Singh åpnet den, og det er hans kone Kiran Jot som alltid har vært kokken på stedet. Vi fikk smake 4-5 retter på vår kulinariske vandring i går. Maten var helt utsøkt! Jeg har vært innom de fleste indiske restauranter i Oslo i årenes løp, men aldri denne. En av de største overraskelsene i går var den vegetariske retten vi fikk smake. Og jeg som alltid har hoppet over vegetar-delen i menyen når jeg har vært på indiske restauranter ... Det skal jeg slutte med! 

Hausmanns bru (Foto: Rose-Marie Christiansen)

En del av vandringen foregikk langs Akerselva, og guiden vår benyttet samtidig anledningen til å fortelle om lysvandringene langs Akerselva. Denne vandringen anses som høstens vakreste eventyr. Vandringen foregår torsdag nærmest høstjevndøgn, og går fra Frysja til Vaterland. Den elektriske belysningen langs elva erstattes med 4000 fakler, og underveis er det rundt 100 forskjellige kulturinnslag som lyskunst, installasjoner, flammer, musikk og dans - både med profesjonelle og amatører. Arrangementet er gratis. I år foregår lysvandringen den 21. september fra kl. 20.00 til 23.00.

Vi passerte flere av bruene langs Akerselva, blant annet Hausmanns bru, som er en buebru i jern som ble bygget i 1892. I 1982 ble brua ombygget, og gjort dobbelt så bred. Den opprinnelige stilen ble selvsagt bevart. 

Utendørs sjakkspill i Vaterlandsparken (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Underveis var vi innom noen parker, blant annet Vaterlandsparken. Der kan man betrakte utendørs sjakkspillere, en kunstinstallasjon med dykkere, et kunstverk som illuderer et tettsted osv. Alt dette bidrar til å gjøre hele stedet til en fin severdighet. 

Parkteatret ved Olav Ryes Plass (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Parkteatret ligger ved Olav Ryes Plass på Grünerløkka. Stedet ble etablert i 1907 og hadde da navnet Kristiania Bryggeri Grünerløkkens Kinomatograf. I dag huser stedet, som har fått anerkjennelse som et urbant kulturminne, en restaurant som ligger side om side med flere andre restauranter. Nå om sommeren er det et yrende liv i dette området. Da vi passerte i går, var det ikke et eneste ledig bord å oppdrive.

Kvitebjørn Kong Valemon av Dyre Vaa ved Ankerbrua (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Ankerbrua, som ligger i forlengelsen av Torggata, var helt til å begynne med en trebru som ble anlagt i 1874. Det er et nokså leirete fundament under brua, og dette gjorde at den gled ut. Brua ble derfor erstattet med en granittbru i 1926. I hver ende av brua er det to bronsjeskulpturer, som Dyre Vaa har laget. De fire figurene, som kom på plass i 1937, har eventyrmotiv, og viser Kvitebjørn Kong Valemon, Peer Gynt, Kari Trestakk og Veslefrikk med fela. Brua kalles av den grunn Eventyrbrua. Den er porten inn til Grünerløkka når man kommer fra Oslo sentrum.

Båter i Akerselva - ved Vaterlandsparken
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Jeg kunne selvsagt ha supplert med at vi var inne på Grønland Bazar (som jeg i alle år bare har gått forbi), at vi spiste en lekker liten sak på Monsun Noodlebar, at vi fikk med oss håndmat fra vietnamesiske Miss Ginn i Thorvald Meyers gate 83A - et "hull i veggen kafé" - og at vi fikk med oss en iransk kake fra Kakehuset i Torggata 18C, men jeg tror det får bli med det. 

Hele turen tok nesten fire timer, og da hadde vi gått 7-8 km. Gode sko var derfor et "must". En ekstra bonus var at de øvrige påmeldte var svært hyggelige mennesker, og at gruppen (som var fulltegnet) kun besto av 12 påmeldte. Dermed var det aldri noe problem å få med seg hva guiden sa. Det tok heller ikke uforholdsmessig lang tid å bevege seg fra sted til sted. 

Vår meget kunnskapsrike guide, som jeg
dessverre ikke husker navnet på.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det blir ny byvandring den 10. juni og 16. juni. (Hvis du abonnerer på Aftenposten får du 100 kroner i avslag.) Jeg anbefaler dette sterkt! Og understreker at jeg skriver dette etter eget initiativ og uten bindinger til noen. Vi betalte full pris for vår vandretur i går, og jeg mottar ingen reklameinntekter for dette innlegget. (Jeg mottar aldri reklameinntekter for noe som helst av det jeg skriver om på bloggen min.)

En liten munnfull fra Monsun NoodleBar (Foto: Rose-Marie
Christiansen)

Kim Leine: "Profetene i Evighetsfjorden"

Om dansk koloniherre-dømme på Grønland på slutten av 1700-tallet

Kim Leine (f. 1961) ble for alvor kjent utenfor Danmarks grenser da han i fjor mottok Nordisk råds litteraturpris for sin roman "Profetene fra Evighetsfjorden". Ikke fullt så kjent var det da at han egentlig er norsk, født som han er i Seljord i Telemark. Han flyttet til Danmark som 17-åring og utdannet seg siden til sykepleier. Senere flyttet han til Grønland, hvor han bodde i 15 år, før han atter returnerte til Danmark i 2004 og debuterte som romanforfatter med "Kalak" tre år senere, i en alder av 46 år. Siden kom han ut med ytterligere to romaner ("Valdemarsdag" i 2008 og "Tonu" i 2009). "Profetene i Evighetsfjorden" er hans fjerde roman. (Kilde: Wikipedia)

Morten Pedersen, mannen som senere skal kalle seg Morten Falck fordi han erkjenner at man ikke kommer seg opp og frem her i verden med et sen-etternavn, ankommer København i juni 1782. I Kongens København skal han gjøre unna sine teologistudier, før han etter hvert setter kursen mot Grønland for å fullbyrde sitt prestekall. Men før han kommer så langt skal han medvirke til å forderve en ung kvinne som han siden kaster vrak på - angivelig av hensyn til henne selv, men i realiteten for at ingen skal stå i veien for ham. Hun er helt avsindig i sin kjærlighet til ham, mens han ønsker å beskytte henne mot "de ville", som grønlenderne ble kalt den gangen. Denne kvinnen - Abelone - gikk det siden riktig dårlig med, som med de fleste kvinner på den tiden som lot seg forføre av en mann som ikke hadde til hensikt å gifte seg med henne likevel. 

Reisen til Grønland varsler på et vis i all sin gru om det som skal komme. For det holder på å gå riktig galt på overfarten, som tar vesentlig lenger tid enn forutsatt. Med rørende omsorg tar Morten Falck seg av kua Roselil, som til syvende og sist redder hele mannskapet fra den sikre død. 

På Grønland starter et nytt kapittel i pastorens liv - på et sted hvor selveste Hans Egede hadde mislyktes i å kristne landet. Vi følger Morten Falck gjennom hans dagboknotater. "De ville" fremstilles paradoksalt nok som mer siviliserte enn danskene som var sendt for å kultivere dem. Prestene tar for seg av koloniens kvinner, og skalter og valter med menneskeskjebner "i guds navn". Slik holdes et helt folk nede av de danske kolonistene, som satt med nøkkelen til den evige frelsen. Kim Leine beskriver kulden, skitten og det yrende dyrelivet - fra lus til større dyr - med hele spekteret av metaforer og andre litterære virkemidler, slik at dette nærmest kunne kjennes på kroppen mens jeg leste. Men på tross av all dysterheten, leste jeg mye munterhet mellom linjene. 

"Selve kolonien er skitten og uproduktiv, plaget av svir og lidderlighet, både blant det dansk-norske mannskapet og befolkningen. Det later til at de har satt seg fore å drikke og hore seg selv til døde. Egentlig har han belaget seg på at det sto ille til. Landets eldste koloni har hatt et dårlig rykte helt siden grunnleggelsen da to dusin tukthusfanger ble sendt opp i den hensikt å benytte dem som billig arbeidskraft. I løpet av de første ti årene døde ni tiendedel av de innfødte i distriktet, og gamle Egede reiste hjem som en desillusjonert mann uten konen som strøk med i en av epidemiene. Antakelig er stedet tross alt i en bedre forfatning nå enn det var den gangen. Ikke at det sier så mye." (side 111)

Morten Falcks intensjoner om å holde seg på den smale sti er ekte nok, men også han dras inn i umoral og drukkenskap etter som årene går. Kanskje stikker ikke kallet som prest så dypt, siden han tross alt drømte om å bli lege i sin tid? På Grønland skal han for øvrig tidsnok få anledning til å praktisere noe legekunst, blant annet gjennom en illegal abort. 

Det er et brutalt samfunn som skildes, og det å bli dømt til gapestokk på Grønland var omtrent det samme som å bli dømt til døden. For kulden sørget for at man frøs ihjel lenge før straffen var fullbyrdet. 

"De henter straff-fangen i spekkhuset der han sitter i skredderstilling og ser frem for seg. Da de tar tak under armene hans, reiser han seg villig opp og kjemper ikke i mot da de fører ham bort til gapestokken. Bjerg kjenner en kraftig dunst av alkohol. Det må være presten som har bedøvet ham. De binder ham til stokken og etterlater ham i regnværet. Litt senere har det samlet seg en del innfødte tilskuere på klippene bak kolonihuset. De ser på fangen med tomme ansikter. Han klager seg langtrukkent og stillferdig. Det høres ut som han gråter." (side 279)

De gir ikke ved dørene, de danske kolonistene, og lidelsene de påfører lokalbefolkningen gjennom sin misforståtte misjonering, har bare så altfor klare paralleller til mye av det samme som har skjedd i nær sagt alle kanter av verden, der Vesten mener å sitte med fasiten på hva som er rett og galt når store naturressurser skal forvaltes på vegne av ulike urbefolkninger. 

Grønlenderne er naturlig nok ikke tilfredse med å være underlagt danske kolonimakter, og gjennom det grønlandske ekteparet Habakuk og Maria Magdalena blir vi vitne til grønnlendernes kamp for friheten. Ekteparet etablerer en menighet i Evighetsfjorden, som etter hvert blir koloniens største. Morten Falck involveres i denne kampen, og hans integritet settes for alvor på prøve: skal han støtte de danske kolonimaktene, eller grønlendernes frihetskamp? Valget blir på mange måter tatt for ham, for kjøpmannens ufine kamp for å beholde egen makt går så langt at han på mange måter blir nødt til å støtte grønlenderne. Å støtte kjøpmannen blir nemlig en umulighet. Samtidig er det en kamp han uansett ikke kan vinne. Og i Danmark regjerer på den tiden kong Christian VII - betegnet som "den gale kongen", den kongen bl.a. Per Olov Enquist har skrevet om i sin berømte roman "Livlegen", og som siden er filmatisert.

Det er ikke et pent portrett Kim Leine tegner av Danmarks koloniherredømme, som varte frem til 1953 (men virkelig selvstyre kom så sent som i 2009). Nå slutter riktignok denne romanen noen tid etter 1795 (men med en epilog fra 1815), idet København brenner ned, og Morten Falck nylig har kommet tilbake til hovedstaden, men det vi får innblikk i er tilstrekkelig til å danne seg et bilde av misjoneringens pris for inuittene/grønlenderne. Danskene fremsto ikke på noen måte som ledestjerner for lokalbefolkningen som de hadde i oppdrag å kristne, og de tok for seg av koloniens kvinner etter eget forgodtbefinnende. Historiene som fortelles gjør inntrykk!

Kim Leine skriver overbevisende og godt, men jeg understreker at dette ikke er en veldig lett tilgjengelig bok. Det er først og fremst tykkelsen av boka - 589 sider i papirutgaven og nesten 22 timer som lydbok - som medvirker til dette inntrykket. Selv valgte jeg i alle hovedsak å høre den som lydbok, men jeg hadde også en papirutgave tilgjengelig underveis i lesingen. Det er nok enklere å få kontroll på persongalleriet når man leser papirutgaven, enn når man lytter til lydboka. Samtidig er det faktisk bare noen få nokså sentrale skikkelser som går igjen, slik at det å få oversikten over dette er en helt overkommelig oppgave. For meg som elsker å lære noe nytt - også når jeg leser skjønnlitterære bøker - er denne boka en virkelig skatt! Kim Leine har nemlig ikke bare gjort grundig research, men han har også bodd på Grønland i en årrekke selv. Dermed har han inngående kjennskap til det grønlandske samfunnet, og dette skulle danne et godt grunnlag for å skrive en historisk roman slik at den oppleves autentisk. At han fikk Nordisk råds litteraturpris for denne boka burde ikke overraske noen! 

Og helt til slutt: Den erfarne oppleseren Anders Ribu gjorde lesingen til en fest! Denne boka er blant de beste jeg har lest!

Utgitt i Danmark: 2012 
Originaltittel: Profeterne i Evighetsfjorden
Utgitt i Norge: 2012 
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Kim Leine
Antall sider: 589 /Spilletid: 21 t 46 min.
Oppleser: Anders Ribu
Takk til forlaget for lytteeksemplar av boka!

Kim Leine (Foto: Junge, Heiko/NTB Scanpix)

Andre omtaler av boka:
- Dagbladet v/Ellen Sofie Lauritzen - 24.09.2012 - Årelating med brennevin som bedøvelse - Kloakkstanken damper ut av disse boksidene
- VG v/Arne HUgo Stølan - 28.01.2013 - Kåte misjonærer 
- NRK v/Marta Norheim - 30.10.2013 - Nordisk råd overrasket litteraturkritikerne
- NRK v/Inger-Marit Knap Sæby m.fl. - 30.10.2013 - Nordisk litteraturpris til norsk-dansk forfatter
- Tine sin blogg - 28.11.2013 
- Aftenposten v/David Back og Ahmed Fawad Ashraf - 30-10.2013 - Dansk-norsk vinner av Nordisk råds litteraturpris
- Solgunn sitt - 26.04.2013 
- Bergens Tidende v/David Beck - 30.10.2013 - Dansk-norsk vinner av Nordisk råds litteraturpris